Psyche

av Helene Dickmar

I.

7Der hadde efterhaanden samlet sig en hel klynge av ventende damer utenfor det lille doktorhus paa høifjeldssanatoriet.

Paa døren midt mot verandaen stod der anvist mottagelsestid fra 10–12. Men nu var klokken over 11, og ingen hadde set noget til doktoren.

«Er De sikker paa, at han ikke er derinde allikevel, da, fru Sperling?»

Det kom klynkende, i en hæs og uhyre forkjølet tone fra en ældre frue, som trods det klare, varme juliveir var indsvøpt til helt opover ørene i et stort hvitt uldshawl.

«Desværre – aldeles sikker, frue – jeg har været her to gange og banket haardt paa døren,» svarte den tiltalte, en liten, elegant dame paa en seks-otte og tyve aar, der stod oppe paa verandaens øverste trappetrin. Hun holdt begge hænder i lommerne paa sin fiffige graa lerretsjakke, der var prydet med store sølvknapper, hadde en ildrød sailorshat paa det mørke, purrede haar og lot et par straalende, grønliggraa øine spille drillende ut over forsamlingen. «Men er der virkelig ingen av damerne, som har spist frokost paa samme tid som doktoren idag, da?»

8«Man kunde kanske faa lov til at vende spørsmaalet om?» kom det hurtig tilbake i en halvveis fornærmet tone fra en av disse, der saaledes uforsigtig gav tilkjende, at hun mente bemerkningen myntet paa sig selv. «Der sies jo, at fru Sperling skal være blit noget av en morgenfugl paa det sidste?»

Fru Heddy Sperling løftet overlegent paa øienbrynene, en talende gestus, som sa, at hun ikke gad svare. Og mens hun likesom for sig selv nynnet Griegs «Oppe, oppe fugl i lund, oppe, oppe barnemund, oppe mit haab med solen», sprang hun let og graciøst ned av de par trappetrin, der skilte hende fra de andre.

Saa lød der en dansk, litt skarp damestemme paa den anden side.

«Kan man ikke tænke sig muligheten av, at doktoren er gaat paa avskedstur med frøken Kraemer? Her er maaske et eller andet merkelig utsigtspunkt, der kun kan nydes i morgenbelysning.»

Den talende var en liten spæd dame med store, fremstaaende, blaableke øine, der halvt dækkedes av de tungt nedfaldende øielok.

«Gud vet,» vedblev hun, idet hun dreiet hodet rundt og spøkende lot som om hun fikserte alle fjeldtoppene i den nærmeste omkreds, «om de nu ikke i dette øieblik sitter oppe paa en tind, mens vi hernede –»

Alle lo.

«Jeg kan berolige Dem med, at min kusine Elisabeth Kraemer i dette øieblik,» hun hærmet det danske, «sitter oppe paa sit værelse og skriver breve,» kom det litt triumferende fra fru Sperling. «Men 9du store verden!» Der var noget visst nervøst opjaget over denne dames sprudlende livlighet, der nok kunde vække en mistanke om, at der laa noget andet og mindre solglitrende under. Nu hadde hun pludselig faat øie paa en herre, der nærmet sig paa veien fra sanatoriet. «Her har vi jo assessor Bjelke i egen person! Er ikke han kanske verdens pikanteste menneske? Og hvor han skynder sig den stakkels mand! Han ser rigtig ut, som han bragte vigtige tidender.»

Den, hun talte om, var nu naadd helt hen til gruppen. Det var en slank, distingvert utseende mand opimot de firti med et overordentlig livfuldt og klokt, om end noget overlegent blik i de brune øine. Det glatrakede ansigt med den bleke hudfarve og et visst sensibelt træk om den fintskaarne mund gav hans hele ydre noget paafaldende ungt. Men naar de smale læber presset sig sammen, skiftet dette igjen ind i et resignert, næsten lidende uttryk. Et personlighetens præg, der endnu mere fremhævedes, naar man fulgte den kvindelig hvite haand og saa, med hvilket fast og vanemæssig grep den holdt om stokken, der dels støttet, dels markerte en gang, besværliggjort av en ikke ubetydelig halten.

«Naa, hr. assessor, hvad er det saa?» vedblev fru Sperling. «Har nogen fanget doktoren – ja, jeg mener ikke i sit garn, frøken Jensen,» det kom i parentes til den danske dame, «De ser virkelig ut, som om De var rystet litt ut av Deres ophøiede og velordnede sammenhæng, assessor – der er da vel ingenting paafærde?» Det kom alvorligere.

«Forhaabentlig ingenting, der kan bringe nogen alvorlig forstyrrelse i Deres temperament, fru 10Heddy. For det er jo som bekjendt utstyrt med nøiagtig de samme egenskaper som lampen i en skibssalong.»

Assessoren talte i den samme, halvt ertende, halvt spøkende tone, som de syntes at ha git hinanden privilegium paa heroppe – hvor deres livlige smaa skjærmydsler forresten kun var en fortsættelse av, hvad der utgjorde noget av saltet i den omgangskreds, de begge tilhørte inde i hovedstaden. – «Men der er stor sensation henne paa sanatoriet.»

«Hvorfor – hvorledes?» En aandeløs mumlen fra de forsamlede damer.

«Jo – saken er den – det viser sig, at doktoren sent igaaraftes er blit hentet til en syk mand paa en sæter paa den anden side av Skeifjeldet – og at han endnu ikke er kommet tilbake!»

«Aa –»

«Inspektøren og oldfruen og hele besætningen fantaserer om, at han formodentlig har lagt veien om Skeieggen – fordi den er den ufremkommeligste, om end ikke den korteste,» – der kom en svak ironisk klang i den røst, der trods al anstrengelse for at holde sig tør og refererende dog hadde vibrert av en viss undertrykt bevægelse, «og at han saa kan ha stupt utover – der var jo tyk taake inat.» –

«Aa – hvor frygtelig!»

– «Efter mere nøkterne menneskers mening vil det forhaabentlig i værste fald kun dreie sig om et brukket ben,» fortsatte han. «Kuriøst nok er der paa samme tid indtruffet melding borte fra Molstadsæteren om, at Ola, gjætergutten, ogsaa har gaat sig bort inat. Han var allerede igaar morges gaat indover fjeldet for at lete efter en ko. Siden er der ikke 11set noget hverken til ham eller koen. Imidlertid utrustes der nu en stor opdagelsesekspedition, som –»

«Men Gud sig forbarme,» utbrøt den danske dame, «disse fjelde, de –»

«Gir os nok sine ofre tilbake, naar solen staar saa høit paa himlen som nu, bedste frøken. Det er kanske værst for gutten – videre opvakt skal han ikke være – sportsmanden greier sig saamen nok –»

Det samme litt ironiske træk kruste sig om de fine læber. –

I samme øieblik kom der rutschende henover paa sanatorieveien en hel flok av den yngste ungdom, gutter og piker i broket forvirring. Skrikende og huiende i munden paa hverandre puffet de større uten videre de mindre hensynsløst tilside for selv at komme hurtigst frem med de nyheter, der formelig stod ut av deres ildrøde ansigter og vidt opspilte øine!

«Naa kommer doktoren over fjeldet bortifra Skeieggen med Ola Molstadsæteren paa ryggen!» skrek de i den mest skjærende diskant og av alle sine lungers fulde kraft. «Per Aasen har set dem langt borte.» «Naa kommer de nærmere og nærmere.» «Og naa skal de sende hest og bærebør efter dem.» «Og de tror, Ola maa ha slaat sig næsten ihjel.» «Og tænk, han bær’n paa ryggen. – Hele tiden – aa du store verden!» – «Og vi maa faa lov til at være med. – Kom naa, gutter – kom naa, gutter!»

Og inden de respektive foresatte hadde faat snudd sig, var hele skaren støiende og jublende som en svaleflok om vaaren i fuld fart bortover veien og opover mot fjeldvidderne, hvor sæterveiene møtes. –

12Og hele den tilstedeværende sanatoriebefolkning drog samme vei.

*

Efter en knap halv times marsj møtte de ganske rigtig Ola Molstadsæteren paa bærebør, blek og forkommen med begge ben brukket. Men doktoren hadde straks tat snarveien over høiden ned til sanatoriet. «Han var ræd, nogen kunde vente’n nede paa kontoret,» sa Per Aasen, der var den første, som hadde naadd dem til undsætning. «Han var baade sveit og bleik, doktoren – han hadde naa buri’n hele mila da, den tunge, lange kroppen der,» la han til og pekte paa Ola, hvis ansigt i det samme lyste op av et bredt smil, mens han nu blev baaret i spidsen for toget hjemover.

«Jamen kunde det vær’t moro og rope hurra for doktoren da, gutter – det er kar det!»

Det var en tolvaarig fremtidssportsmand, som talte. Han hadde vakre, ivrige øine og noget av anførerens værdighet over sig, som han nu saa sig om i kredsen av sine beundrende, men meget ulikeartede undergivne av begge kjøn.

Og som en forløsning paa spændingen og begeistringen klemte hele flokken paa med et tre gange tre hurra med hip, hip, hip til sin egen fornøielse, der hvor de stod. –

En impulsiv hyldest, hvis ekko forplantet sig i sterkere og svakere svingninger til de øvrige sanatoriegjester, som nu spredtes i smaa klynger og livlig optok deres avbrutte formiddagspromenader i de forskjelligste retninger utover vidderne.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Psyche

Psyche er en ekteskapshistorie. Elisabeth Kraemer er tilsynelatende lykkelig gift med doktor Fredrik Westby, men forholdet får en alvorlig knekk når hun finner ut at han har et barn med en annen. Etter flere utropskapshistorier krever hun skilsmisse og forlater både mann og barn.

Romanen kom ut første gang i 1906. I 1919 ga Dickmar ut en revidert versjon med en del språklige og innholdsmessige innstramninger. Bokselskaps utgave følger utgaven fra 1919.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1906 og andreutgaven fra 1919 (nb.no).

Les mer..

Om Helene Dickmar

Pseudonym for Hanna Butenschøn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.