Psyche

av Helene Dickmar

II.

123Fru Heddy begynder at finde tiden noget lang. Hun har sat sig ind i dagligstuen og blader distrait og litt utaalmodig i de bøker og tidsskrifter, som ligger paa bordet. De fleste av dem bærer Carl Bjelkes navn paa titelbladet.

Nu er der ogsaa kommet en blek solstraale ind i det mørke byværelse. Den spiller just ind imellem bladene paa en stor viftepalme, der brer sig ut over marmorbusten av den neapolitanske Psyche, som staar der paa en høi sokkel ved siden av flygelet.

Men fru Heddy er mest optat med at tænke paa sine egne affærer derhjemme. Hun har jo i grunden svært meget for sig idag. Hvis Elisabeth ikke kommer nu snart, maa hun virkelig gaa. Poul hadde jo ogsaa git besked om, at han maatte spise en halv time tidligere end ellers. Der er et møte et eller andet sted i eftermiddag, «et meget vigtig møte –»

Og Poul er jo blit endnu mere opkavet, eftersom aarene gaar. Og mere grætten ogsaa, fordi «alt ogsaa skal lægges paa hans skuldre, her i denne kjedsommelige byen.»

«A public man – and a public martyr.»

124Ak ja! Der trak sig et spotsk smil over fru Heddys læber. Og de smaa, behanskede fingre trommet utaalmodig paa bordet.

Hvorfor skal han nu ogsaa være saa ræd for ikke at møte op til alle slags komitédannelser, generalforsamlinger, bestyrelsesvalg og den slags? Hvorfor passer han saa inderlig vel paa at sende ind en artikel eller bare en liten notis i aviserne just iforveien, naar der er noget slikt fore i byen? Netop alt saant, som bringer folk til ikke at glemme én, eller til at si: «Se, der har vi jo netop manden!» Ellers kunde det saamen hænde, at en anden –. Hvad er det, Carl Bjelke bruker at si paa sin spydige maate: «Man er jo aldrig saa absolut uundværlig, Poul – husk det.»

Og saa sier man, mandfolkene ikke er forfængelige!

For sit vedkommende oversaa fru Heddy det hele med en viss aristokratisk «væren sig selv nok». Hun foragtet al denne uro, denne svirrende aktivitet, disse tarvelige udmerkelser, disse fattige smaa ordenstegn av tredje-fjerde klasse. Men Poul nød det alt sammen som smaa, delikate portioner av magtens søte nektar – der tillike altid indeholdt en behagelig anticiperen av et endnu dypere drag av den samme liflige drik, saan utover i fremtiden.

Dette var jo blit hans livs høieste interesse – hans livs maal.

– Og hun selv? Ensom og ulykkelig i sit egteskap, det var hendes beskikkede del!

Og fru Heddy sukket. Og de trætte smaa furer om munden trak sig dypere ned.

I det samme glippet hun uvilkaarlig med øinene. Hun kom pludselig til at tænke paa noget – for 125længe siden. – Der var et saar, som brændte. Og hun pustet tungt. Men fik det fra sig igjen. –

Ja, det var da som det løsnet og lysnet litt nu paa denne sidste tiden. Saan for eksempel naar der imellem kunde komme to mørke, vidundervakre øine, og glimte saa underlig til, naar de saa paa hende – og en stemme, som pludselig blev bløt og vek: «Poveretta».

Fru Heddy fik pludselig taarer i øinene. Hun gjentok atter ordet halvhøit for sig selv: «Poveretta».

*

Inde fra barneværelset, der laa paa den anden side av spisestuen, som igjen støtte til værelset, hvor hun opholdt sig – kom der i det samme en sterk, uhyggelig lyd. Noget som en hunds gjøen – eller som nogen, der kjæmper mot at kvæles –

Hun reiste sig. Hvad kunde det være? Nu gik det i alle døre. I det samme ringte entréklokken. Det var Elisabeth. –

Fru Heddy stod som fastgrod, – og lyttet.

En liten stund efter blev lyden svakere. Elisabeth kom hurtig ind, endnu med overtøi paa. Hun nikket til Heddy, men det var allikevel, som hun ikke saa hende. «Lili er saa syk – recepten – Fredrik lovet.» Hun skyndte sig ind i det tilstøtende kontor, lot dørene staa aapne – lette paa skrivebordet – overalt omkring i værelset – fandt ikke –

«Jeg saa virkelig, at han skrev den,» Heddy stod i døren. «Den er sikkert i mappen.»

«Mappen! Den er jo altid laast. Herregud – hvorledes kunde han – aa, hvad skal jeg gjøre!»

126I sin fortvilelse rev Elisabeth febrilsk i laasen. Men den gik ikke op.

I næste øieblik var hun inde efter sine nøkler. Prøvde den ene efter den anden. Der var én, som aapnet. Med skjælvende hænder bladet hun i mappen. Rystet dens indhold utover. Papiret med recepten faldt ut og ned paa gulvet. Der var et brev, som fulgte med. Hun tok det hurtig op. I det samme gled der noget ut av det. Et fotografi. Mekanisk faldt hendes øine paa det, mens hun med nervøs hast vilde stikke det ind i konvolutten igjen. Hun hadde set, at det var en liten gut. Omtrent paa Eilifs alder – og lik ham! –

Hun hadde ryggen vendt mot Heddy. I det næste sekund var brevet inde i mappen og nøklen i den atter dreiet om. Recepten hadde hun i haanden.

«Gi mig den, Eli min,» sa Heddy i sin kjærligste tone. «Jeg løper paa apoteket – det er jo like ved.»

«Tak skal du ha,» og med et pludselig utbrud i en halvkvalt hulken: «Du er saa søt mot mig bestandig, Heddy! – Men nu maa jeg ind igjen med det varme omslag.» – Og hun var ute av værelset.

I det samme fru Heddy sprang ned av trappene, dukket der en tanke, tilsat med en viss ubehagelig fornemmelse op i hendes bevægelige sind: Hvorfor hadde hun nu staat derinde for litt siden og sagt dette, om at Elisabeth var «for god for denne verden.» I den tone, og til den mand, som hun visste, Elisabeth tilbad? – Hvorfor kom der noget saant op i én? Ganske mot éns vilje, og flyttet én likesom utenfor det, som var én selv, éns rigtige, gode selv! Og saa si dette: «Det er kanske ikke bare let at ha en kone, 127som er litt for god for denne verden» – og med et smil, som fik den anden ogsaa til at smile –

Og hun, som var saa glad i Elisabeth – for det var hun virkelig –

Fru Heddy skyndte sig avsted.

*

Anfaldet er over. Og den lille pike sover rolig efter at ha faat sin medicin.

Elisabeth kommer ind fra barneværelset. Hun gaar paa tærne og med hurtige skridt henimot døren til sin mands kontor. Han vil ikke være hjemme endnu paa en halv time. Hun stanser paa tærskelen. Tar saa en rask beslutning og gaar derind. Saa blir hun staaende foran hans skrivebord – usikker – med øinene fæstet paa skrivemappen. Nu ligger den der paa sin vante plads. Men man ser, at den er kastet hurtig og skjødesløst sammen. Der stikker papirer ut paa forskjellige steder.

«Jeg maa da se til at faa ordnet litt paa det,» sier hun halvhøit for sig selv.

Hun aapner igjen mappen med sin egen lille nøkkel og lægger omhyggelig tilrette. Saan som hun tænker sig alt har ligget før. Konvolutten med fotografiet kommer hende igjen i hænderne. Poststemplet er Wien. Nu skjælver hun saa paa haanden, at hun næsten ikke kan holde det lille billede, som hun atter har tat frem. Blir staaende og se og se paa det. Blodet strømmer hende op i ansigtet, bruser med engang for ørene, fra hjertets hurtige slag.

Det er en vakker gut. Kjæk og sund ser han ut. Med et saa fornøiet smil. Og saa lik Eilif! – Litt 128større kanske. Men ellers kunde det være ham. – Nei – der er dog noget fremmed – om munden og haken.

«Aa!» Det er et svakt jammerrop. Det gaar likesom igjen i værelsets stilhet. Blir som gjenlyd av en syks pludselige stønnen. –

Inde i konvolutten, ved siden av fotografiet, ligger der et brev. Hun har det i haanden.

Nei – dette maa hun ikke – dette maa hun da ikke! –

Mappen har hun atter laast. Den har faat sin plads som før. –

Paa en lav stol inde i dagligstuen er hun endelig sunket ned. Benene vilde ikke længer bære hende. De store, dype øine ser frem for sig, stivt, men uten at se, og armene hænger slapt ned. –

Der er en saan underlig, død tomhet inde i hendes bryst. Kanske mer en lammelse, som efter et haardt slag. Og saa en ubestemt følelse av, at hun nu, med én gang har mistet noget, som hun har eiet. Og at dette, som er blit borte, det var netop det, som gjorde det godt og trygt omkring hende. Her hjemme.

Hun ser sig uvilkaarlig om i stuen. Med nye, forundrede øine. Som om hun ikke længer drar rigtig kjendsel paa, hvad der møter dem.

Var det ikke, som om alle døre med ett var sprunget op? Aapne for kulde og vind – og hele verden – der utenfor!

Trygheten, den lune, faste, hvor var det blit av den? – Og sandheten?

Hun stryker mekanisk med hænderne over hals og bryst. En svidende smerte har bredt sig over alle 129nerver, og blir sittende som en skarp spids i selve hjertet.

Alt dette, der nedenfra. Denne hemmelighet. Dette store, nye. Det hadde Fredrik gaat og baaret paa. Alene. Skjult det for hende. Alle aarene. Alle aarene! Fredrik og hun, de hadde jo altsaa gaat der som ganske fremmede for hinanden! For dette stængte jo. Han for sig, med sit. Og hun utenfor. Likesom langt borte! Aa Gud – de, som elsket hinanden! Mand og hustru – de, som skulde være ett –

Hun reiser sig med et ryk. Begynder at gaa frem og tilbake i stuen. Jaget, hidset av tanker – og minder.

Fredrik – hun – barna.

Der hadde hun trukket en ring omkring sig. Indenfor den kom ingen anden!

Var det ikke hende, som netop hadde staat derute hos Bjelkes – er det en time siden? Staat og malet frem dette billede: Eilif og Lili paa hvert av hans knæ. Lek og latter. Hjemmet.

Aa, hvor hun hadde været sikker! Stolt og sikker! Helt fra først av.

Der trak sig et litet smil – et flakkende, fortrukket smil over hendes ansigt.

Aa, hvor godt hun husket dengang, lille Eilif blev født! Det øieblik, da Fredrik første gang holdt ham i armene sine. Da hadde hun i det samme følt en overvældende lykke. For nu var alt det andet borte! Her var hendes fredlyste plet. Her hadde hun ham ganske for sig selv. Uten minder. Uten skygger fra fortiden. For nu skræmtes de alle bort. –

Og saa forrige aar. Der var den lille, hvite kiste med deres døde lille gut. Fredrik og hun hadde gaat 130sammen bakefter den – der paa kirkegaarden. Hun hadde holdt ham i haanden. Den var saa fast og varm. Og hun var saa tryg. Dette var jo ogsaa deres – deres alene.

Og nu – nu. Denne anden – den fremmede, han var jo midt iblandt dem! Levende, sterk, sund. Og med sin ret til livet, han ogsaa. Og til en far. Ja, for det hadde han vel! Og hans far, han maatte da ogsaa tænke paa sit eget barn. Sit eget kjød og blod, likesaa godt som de andre! Det hadde han sikkert ofte gjort ogsaa. Maattet gjøre det. Og netop i saanne stunder. De, der hadde været hendes lykkeligste! Og saa naturligvis paa hende – hustru nr. én – dernede i Wien!

Hustru nr. to – det var jo hende selv det! Hvad sa hun? Nr. tre – fire. Hvem vet – hvem vet! Og saa lever de jo allesammen, her – og der! Ha, ha! Der kom en kort, uhyggelig latter. Der igjen likesom huggedes over, ræd sin egen mislyd.

Hun var stanset op. Pludselig, som med et ryk. Med armene korslagt. Hævet hode. Ansigtet, de fine, ædle træk, som sten, hvitt, haardt. Han hadde imellem sagt til hende, at andre finder hende stolt og kold. Han skal selv faa føle det! Hun skal hevne sig. Stolt og utilnærmelig, det skal hun ogsaa være – mot ham! Han skal se, at hun kan

Og hun vakler – svimmel – og tar for sig for ikke at falde.

Nu staar hun foran Psyches buste. Hun blir halvt sansesløs staaende der og stirre op i det skjønne ansigt. Og det skjønne ansigt bøier sig over hende med sit dype, tænksomme alvor. Det er som hun møter hendes øine.

131Saa ofte hadde hun gjort det i disse aar, Elisabeth. Staat der og set op i dette marmoransigt. Søkt og fundet stilhet og hvile i det. Fundet frem ogsaa til større ting i beskuelsen av denne stille, ophøiede ro, disse ædle træk, der syntes at leve evig – efter først at ha overvundet livet. Det hadde hjulpet hende, git hende en anelse om tingenes kjerne. Livsværdiernes rette forhold. Anvist det smaa og tilfældige sin plads ute i periferien. –

Men idag –

Hvad kjender Psyche til bitterhetens tørre, stikkende smerte? Til vrede og skinsyke og hevn? Til dette indfiltrede, stygge virkelighetens kaos – som er jordelivets?

Hun vender sig bort. Braat.

I det samme ringer telefonklokken inde i spisestuen. Hun farer sammen som ved et elektrisk støt.

Saa staar hun ved telefonen. Det er assessor Bjelke.

Han vil fortælle hende, at den tyske pianist har lovet at komme derut torsdag, aftenen før generalprøven. Og saa vilde man invitere Sperlings og en del andre musikmennesker. Hun burde ta noter med. Maaske et par av de sange, hun skulde foredra paa konserten. Det vilde gjøre hende roligere, til hvad der forestod. Nu maatte hun bare love ham at være forsigtig disse par dage forinden. Pleie sig godt. Og saa: – Glück zu! –

Der stryker i det samme en underlig, bløt taknemlighetsfølelse over Elisabeths oprevne sind. Taarene kommer hende i øinene. Hvor hans stemme hadde været mild! Og saa megen overtalelse – saa megen omsorg i den – for hende. –

132Saa faar hun tvunget sig til at si: Ja – ja. Og et par enstavelsesord. Og ringer hurtig av.

Blir atter staaende som fortapt, stivnet.

Konserten. Den hadde hun glemt. Hun synge paa konsert! Hun gaa i selskap – synge – synge!

Hys! Fredriks nøkkel lukker entrédøren op. Nu er han indenfor.

Hurtig hænderne over hodet – over øinene. Ansigtsmusklerne i orden. Hun kaster et blik i speilet – saa forgrætt, forvridd. – Naa, Lili har jo været syk. Det er rigtignok saa længe siden. Hun kan næsten ikke huske det.

For nu er det blit saa, at der skal ties. Ties paa begge sider. Han hadde villet det saa!

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Psyche

Psyche er en ekteskapshistorie. Elisabeth Kraemer er tilsynelatende lykkelig gift med doktor Fredrik Westby, men forholdet får en alvorlig knekk når hun finner ut at han har et barn med en annen. Etter flere utropskapshistorier krever hun skilsmisse og forlater både mann og barn.

Romanen kom ut første gang i 1906. I 1919 ga Dickmar ut en revidert versjon med en del språklige og innholdsmessige innstramninger. Bokselskaps utgave følger utgaven fra 1919.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1906 og andreutgaven fra 1919 (nb.no).

Les mer..

Om Helene Dickmar

Pseudonym for Hanna Butenschøn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.