Psyche

av Helene Dickmar

II.

13Aftenen paa denne tid var saa lys paa høifjeldet, at man kunde se noterne borte ved pianoet i salongen, endda solen allerede var helt nede i aasranden. Den laa nu likesom bare og fegtet omkring sig med sine guldspyd, inden den overvunden maatte dukke ned bak horisonten.

Man hadde efter aftensbordet flokkedes om frøken Elisabeth Kraemer og bedt hende synge. Denne ene gang. Det var jo hendes sidste aften deroppe.

Nu stod hun der ved pianoet, en slank, men fast bygget skikkelse paa en fire, femogtyve aar, klædt i en enkel, hvit dragt.

Hun hadde bøiet sig let over kusinens, fru Heddy Sperlings skuldre, mens denne, som hadde sat sig hen for at akkompagnere, bladet i de forskjellige notehefter, der stod opslaat foran hende.

Elisabeth Kraemer valgte dog hurtig den sang, hun vilde foredra, og stod nu helt vendt mot tilhørerne.

Et solglimt, en refleks fra verandavinduet utenfra, spillet i det samme over hendes svære gulblonde haar, der var delt midt over panden og let buklet faldt til begge sider som en naturlig indramning om de fine, regelmæssige træk. Bakfra var det løftet 14op i en knute, der fremhævet hodets fine form og frigjorde halsens vakre, kraftige linjer, der uvilkaarlig maatte føre tanken hen paa antikkens skjønhetslinjer.

Hun begyndte:

«Maanen lyser over sjøen,
Øde Piazettaen staar,
Intet speiderøie lurer,
Kjærlighetens time slaar.»

Det var Svendsens «Venetiansk serenade».

Man var litt skuffet. Ikke andet. Den kjendte man jo saa godt. «Næsten altfor godt,» hviskedes der med et litt kritisk smil. Men allerede ved de første strofer gik der dog en sympatisk dirren gjennem alle nerver.

Stemmen var myk og fyldig. En mørk mezzosopran med en viss saftfuld friskhet i klangen, der gav den en særegen charme. Hver tone sluttet sig naturlig om teksten, mens foredraget helt gjennemstrømmedes av denne umiddelbare, personlige bevægelighet, der gjør, at alt, selv det oftest gjentatte, virker som noget for hver gang nyt gjennemlevet og nyt uttalt.

«Ei din kappe med du tage,
Sommernatten er saa varm.
– – – – – – – – –
Kom Carina i maaneskjær,
Kom Bellina – os ingen ser.»

Var det maaske refleksen fra Piazettaens «maaneskjær», som nu gød en pludselig blekhet over den unge sangerindes træk? Mens øinene lukket sig 15et sekund, som om hun ledte efter ordene, inden hun tok det sidste vers.

Eller var det kun fordi der i det samme var blit en smule uro der nederst ved døren. Den var gaat op ganske sagte, men dog med en liten knirkende lyd, og en mørk mandlig skikkelse var glidd ind mellem den klynge barn og ungdom, der hadde samlet sig i hjørnet dernede i værelsets halvmørke. Nu stod han lænet til en av de utskaarne træsøiler, der var med at bære bjelkeloftet i det høie, store rum.

Elisabeth støttet haanden mot pianoet, som om hun trængte det fysisk. Og der dirret en stigning av betagende inderlighet i foredraget.

«I min arm du skal ei fryse
I den tause midnatstund,
Sløret glider fra din skulder,
Og jeg kysser hals og mund.
Kom Carina – i maaneskjær
– – – – – – – – – – –

Nu var det ikke mere den lille bløte, elskovsmættede melodi akkompagnert av mandolinens sitrende arpeggier og gondolens glidende vuggen. Den hadde kun laant serenadens navn og hyllet sig ind i sydens impulsive, aapenmundede stemning som i en broket, letflagrende silkekappe, for desto tryggere – dernede under den mørke nattehimmels stjernepragt – i lagunstadens varme, hemmelighetsdrukne luft – at kunne la strømme frem sin stolte, fyrige hymne til lidenskapens glød og kjærlighetens evige seir og ret!

*

16Der blev liv og bevægelse i salongen. Det noget dovent avstumpede fjeldpublikum begyndte pludselig at komme til klarhet over, hvor sulteforet det nu egentlig i længere tid hadde været paa musik. Man hadde jo visst, at Elisabeth Kraemer under de sidste aars ophold i Berlin, hvor hendes far, oberst Kraemer, var ansat som militærattaché, hadde utdannet en smuk sangstemme under den første ledelse dernede. Men dette her var dog noget enestaaende. Man begyndte ogsaa at ærgre sig. Hadde den nu egentlig været saa paakrævet denne stemmens absolute hvile, som hun selv og doktoren den hele tid hadde staat saa fast paa?

Man hadde slaat en kreds om pianoet for at komplimentere den unge dame, hvis hele dæmpede og tilbaketrukne væsen man nu likesom begyndte bedre at forstaa – og tilgi.

Hun hadde sat sig, eller rettere, hun var glidd ned paa en stol ved siden av fru Sperling. Men nu reiste hun sig straks og mottok høflig og med et venlig smil alle de smukke ting, der henvendtes til hende. Men i de eiendommelige, mørkeblaa øine, der ofte hadde den nærsyntes noget tilslørte indadvendthet over sig – var der likesom i det samme et endnu større dyp av fjernhet og ugjennemtrængelighet, som uvilkaarlig holdt alt og alle langt paa avstand.

Assessor Bjelke var ogsaa kommet til. Han elsket musik og spilte selv litt piano. Nu hadde det uttryksfulde ansigt et levende præg av glæde og beundring. Men stemmen var dog ikke ganske fri for den litt tørre ironi, der som oftest præget den, da han sa:

17«Jeg hadde aldrig tænkt mig, at nogen kunde gjøre saa meget ut av denne lille, jaskede melodi, frøken Kraemer – men den er nu allikevel –»

«Men – altid skal De komme med et «men», assessor,» avbrøt fru Sperling leende. «Kan De nu ikke overvinde Dem til at beundre noget – saan bent frem – uten Deres – Deres evige kommentarer?»

Han lo. «La mig faa lov til at beholde mine «kommentarer» da, fru Heddy. Det er jo derved, jeg manifesterer min egen individualitet. – Men kanske De som akkompagnatrice kunde ha bragt mig til at indstille dem for én gangs skyld – hvis De hadde forstaat at bibringe mig en mere italiensk illusion.»

«Jeg?» Fru Sperling rystet ærgerlig paa sit lille, purrede hode.

«Ja – De med Deres mandolin ved hjertet.»

«Mandolin? Ved hjertet? Jeg tror, De fantaserer. Jeg vil gjøre Dem opmerksom paa, at jeg spiller piano.»

«Ja, jeg hørte det,» sa assessoren tørt. «For jeg har nemlig ingen mandolin.»

«Og med «hjertet» er det kanske heller ikke saa rart bevendt?»

Assessoren holdt leende haanden op foran ansigtet som for at avbøte et tiltænkt slag.

«Isch, uf – hvor De er ubegripelig lei iaften!» Fru Heddy sat fremdeles ved pianoet. «Hører du, hvorledes han behandler mig, Eli?»

Hun saa med en patetisk gebærde op til siden, hvor Elisabeth stod.

«Bry dig bare ikke om det. Du akkompagnerer udmerket, Heddy, det vet du godt,» Elisabeth hadde lagt haanden paa hendes skulder. Hun maatte uvilkaarlig 18ogsaa le. «Assessor Bjelke mener bare, at til denslags sange skal man helst akkompagnere sig selv. Og da falder jo skylden tilbake paa mig, ikke sandt?»

Men der var noget i hendes hele væsen, der forraadte, at tanker og sind var ganske fraværende – og assessoren indstillet med en sensibel lydhørhet sine drillerier. I en helt forandret tone vendte han sig direkte til Elisabeth og bad om mere sang. Kjerulf eller Schubert, om det var mulig.

I det samme var den mørke skikkelse fra bakgrunden, sanatoriets unge læge, der hadde spillet hovedrollen i morgenens bevægede optrin – ogsaa traadt hen til den lille gruppe omkring pianoet. Han rakte Elisabeth haanden og trykket hendes med et kort, fast grep.

«Tusen tak for sangen, frøken – men jeg fik nok desværre ikke høre mere end det sidste verset. Det var svært vakkert.»

Han talte paa en kraftig, likefrem maate, der dog ikke var ganske fri for at ha noget av sportsmandens litt ostentative «greihet» over sig.

Fru Sperling vendte sig til ham i fuldt liv. «Ja, jeg synes, De maa prise Dem lykkelig over, at De endnu er ilive, saa De ikke skulde gaa glip av denne nydelse, doktor Westby! Du, Elisabeth,» hun vendte sig til den anden side, «du skulde virkelig synge hele serenaden en gang til for doktorens skyld – «Helten fra Skeieggen!» Assessoren kan imidlertid tygge drøv paa sine vise kommentarer og vente paa fader Schubert. Nu kommer jeg med mandolinen ved hjertet – jeg hører det banker, endda han tror det ikke eksisterer.»

19Uten at avvente noget svar eller late, som om hun merket, at Elisabeth rystet paa hodet til en stille protest – præluderte hun allerede.

Elisabeth gjorde heller ikke flere indvendinger, men stillet sig atter op ved pianoet og sang.

Men der var foregaat en forandring med hende. Over hendes holdning var der kommet noget mere ufrit, tvungent. Og foredraget – om end like kunstnerisk og sikkert utarbeidet – for den, der forstod at lytte, var der noget som en levende nerve, som var glidd ut av sangen – eller hadde kapslet sig forsigtig ind.

Og straks tok hun saa frem de Schubertske sange. Og foredrog dem med den samme rene, inderlige naturlighet, der lot deres altid vidunderlige friskhet og skjønhet komme til sin fulde ret.

Doktoren var blit staaende i nærheten den hele tid. Han fulgte hver bevægelse i hendes ansigt med sine blaagraa, ualmindelig vakre øine, der under de tætte øienbryn og med den mørke indfatning sommetider syntes ganske kulsorte. Mens der i selve blikket, forstandig klart som det var, og med noget selvbevisst over sig, av og til skjøt sig frem et eiendommelig glimt – likesom en gnist fra en indre skjult flamme.

– Da de begeistrede tilhørere atter stimlet sammen for at uttrykke sin taknemlighet for den unge sangerinde – forsvandt hendes hvite kjole netop ut av den aapne verandadør med den mørke doktor ved siden!

Assessoren var ogsaa kommet til. Og der gled i det samme en skygge over det bleke ansigt, og de fine læber presset sig sammen.

Fru Sperling stod og ordnet noterne. En av herrerne 20hadde sat sig ned og spilte en langsom, engelsk vals. Enkelte par begyndte en sagte, vuggende dans henad gulvet, saa godt fjeldstøvler og beksømsko vilde tillate det.

Fru Sperling og assessoren hadde tat plads i en sofa oppe i det øverste hjørne halvt skjult bak pianoet, der stod frit længer frem paa gulvet.

«Kunde De ikke lægge Dem litt iveien – for det der, fru Heddy?» Assessoren talte i en tone, som han forgjæves prøvde at faa til at klinge let og konverserende, og gjorde en bevægelse med hodet henimot verandadøren.

Fru Sperling fulgte hans gestus med øinene. Der kom et uttryk av pludselig irritation over hendes bevægelige ansigt.

«Lægge mig iveien? Jeg maa si, De bruker uttryk! – Hvad mener De egentlig?»

«Jeg mener det saamen alvorlig nok. Kan De da ikke se – at hun – er væk?»

«Hvem? Aa Elisabeth, ja. Jeg ser, hun er væk.» Hun saa sig med paatat misforstaaelse av hans ord drillende om i værelset.

«Kunde De ikke – for én gangs skyld –»

«De er saa høitidelig iaften. Hvad er saa paafærde?» Det kom litt skarpt.

«Ser De ikke, at den doktoren der holder paa aldeles at ta magten fra hende?»

«Naa ja – og saa skulde jeg –?» Hun nynnet: «Intet speiderøie lurer – kjærlighetens time slaar.»

«Sig mig – holder De slet ikke av – av Deres kusine?» der lyste en uvant heftighet i det skarpe blik, der nu fæstedes paa hende.

«Jo, det gjør jeg. Jeg har simpelthen altid hat det 21med at sværme for Elisabeth. Like fra vi var barn. Det var kanske, fordi vi var saa forskjellige.»

Der var en uvant varme i ordene, der bragte ham til at fortsætte i en anden, fortroligere tone.

«Og synes De nu ikke, De ogsaa, at hun er altfor fin og nobel for den – selvbevisste «Bauern» der?»

«De er en aristokrat av reneste vand, min kjære assessor.» Tonen var litt irritert.

«Absolut ikke – men her –»

«Doktor Westby er forresten aldeles ikke nogen «Bauer». Hans bedstefar var kanske bonde, men –»

«Det er ikke det, jeg snakker om,» kom det ærgerlig. «Hans bedstefar kunde gjerne være grøftegraver for mig!»

Hun lo høit. «Nei, vet De hvad. Jeg er viss paa, De sætter megen pris paa, at Deres far var general, Deres bedstefar var jo ogsaa general – kanske Deres oldefar –»

Fru Heddy vilde aabenbart slaa det hen. Det ærgret hende, forekom hende dumt. Hadde hun nu ikke gaat her i samfulde fire uker mellem disse to, Elisabeth og doktoren – sandelig vilde hun si, at var det nogen av dem, doktoren hadde udmerket, saa var det hende selv! Men det faldt naturligvis ikke den «skarptseende» assessor ind.

Det skortet ogsaa i dette øieblik den samme assessor paa skarpsyn. Han var saa optat av sit emne, at han hverken hadde øie eller taalmodighet for fru Heddys sidespring.

«Kan De ikke være litt fornuftig da, fru Heddy? Jeg skal si Dem – min livserfaring –»

«Aa – skal vi virkelig begynde med begyndelsen?»

22Hun foldet hænderne og saa opgit ut.

«Tror De, man begynder med en livserfaring, De da, bedste frue?»

«Naa ja – ja – altsaa?»

«Jeg har nemlig lært at dele menneskene i to kategorier: En – som har nerver. En anden – som ikke har nerver! Jeg vil forresten, i parentes sagt, ikke negte, at sandsynligheten taler for, at den saakaldte gamle dannelse er gunstigst for nerveforfinelsen.»

«Vi to har altsaa nerver?»

«Jeg antar det – om end av noget forskjellig kvalitet.» Nu maatte han smile. «Men,» – hun skulde nu allikevel tilbake til hans utgangspunkt – «den herre, vi taler om, har ialfald ikke nerver. Hans øvrige gode egenskaper – og heltebedrifter – ufortalt.»

«Ja, idag var han da storartet!» avbrøt fru Heddy entusiastisk. Hun kunde ikke hjælpe for, at hun i dette øieblik hadde litt trang til at ærgre denne ellers saa gode ven.

«Jeg sier ikke andet, end at det var godt gjort. – Om effekten var ganske uberegnet, skal jeg la staa derhen,» fortsatte assessoren uforstyrret. «Paa eder kvinder i almindelighet og Deres kusine i særdeleshet, vil netop den slags –»

«De kan visst trygt spare Dem Deres omhu og ængstelse for Elisabeth, min kjære assessor,» avbrøt fru Heddy. «Hun tænker, ialfald foreløbig, ikke paa andet, end hvorledes hun skal faa onkel og tante til at gi hende lov til at utdanne sig videre som kunstnerinde. Hvad hendes betathet av doktoren angaar, som De gjør en saan «elefant» av, saa tror jeg nu, at 23den indskrænker sig til, at han morer hende litt. Fordi han formodentlig er det stik motsatte av de kavalerer, hun er vant til at omgaaes dernede.»

Tonen var ikke fri for at være overlegen. Disse hans smaa irritable utfald mot den unge doktor ansaa hun i sit stille sind for at være utslag av en viss uvilkaarlig, ganske instinktiv følelse av jalusi fra hans side – der forresten nok i dette tilfælde kunde være baade naturlig og høist tilgivelig: Der var en for stor motsætning mellem de to mænd, baade aandelig og fysisk!

«De mener jeg blander mig i ting, der ikke kommer mig ved? Vel, De kan ha ret. Men – Deres kusine interesserer mig.» Hans stemme var roligere – mere behersket. «Jeg vil ærlig si Dem» – ordene kom langsomt og med vegt – «jeg har aldrig truffet et menneske saa – ja, hvad skal jeg kalde det – uavkortet sand i personlighet og væsen som frøken Kraemer. Og, om end ganske ubevisst, med det samme krav til alle omkring sig. Trods hendes tilbakeholdenhet – stolthet kanske – er hun dog av dem, der aldrig vil kunne fornegte, hvad der opfylder dem.»

Fru Sperling svarte ikke.

«Derfor er jeg bange, at livet vil komme til at bringe hende mange skuffelser,» la han til, som for sig selv.

«Livet bringer os vel sine skuffelser allesammen – selv om én nu ikke er andet end et ganske almindelig menneskebarn.»

Der var kommet noget visst alvorlig og dæmpet over de sidste ord. Hvorfor skulde nu en god, gammel ven, som han var, igrunden ikke finde, at hendes,

24Heddys, karakter og livsoplevelser likesaa godt kunde lægge beslag paa hans sympati og interesse som Elisabeths? Hende, som han hadde kjendt saa kort og ikke engang hadde vekslet saa mange ordene med?

Men assessoren var kommet til at se paa hende. Det slog ham for første gang, at der var noget over hende ikke ulikt en liten, forvildet fugl, hvis rede var tomt og ødelagt.

Og hans stemme var nu en helt anden.

«Er De virkelig litt ærgerlig paa mig, fru Heddy? Vi, som er saa gode, gamle venner, vi faar da holde sammen – synes De ikke det?»

Det fine, barnlige smil var der igjen.

Og fru Heddy kastet misstemningen og alvoret av sig som en kaape, der bare hemmet hendes frie bevægelser – og var atter snaksom, meddelsom, impulsiv – og uberegnelig.

«Ja, ja da. Det synes jeg nok ogsaa. Jeg kan bare ikke like Dem som ulykkesravn. Uh-hu hu,» hærmet hun. «Og hvad vil De saa, jeg skal gjøre? Skal jeg prøve paa at flirte ham fra hende? Han frier vel ikke iaften, saa det er vel endnu ikke for sent «at lægge sig iveien», som De saa smukt uttrykte Dem. Jeg har hittil forsømt leiligheten – fordi jeg har været saa optat med Dem

Han bukket. «Jeg takker. Men mig kan De jo altid komme tilbake til. Jeg stiller mig i reserven.»

Han hadde atter slaat ind i hendes tone.

«Men hvis det nu skulde lykkes? Jeg er jo tilfældigvis gift. Har De tænkt paa Poul?»

«Aa – Poul kommer jo ikke før i næste uke. Desuten – Poul er vant til litt av hvert han, vet De.»

25«Naa!» Hun truet.

«Og saa glemmer han det nok straks igjen – for den ydre og indre politik.»

«Og alle sine kommunale sørgmodigheter,» supplerte fruen.

«Og dypsindige funderinger over, at alt i dette land ikke er som det sig hør og bør,» fortsatte den anden.

«Men at det nu engang er blit hans tunge lod at rette paa tingene.» Fru Heddy sukket.

«Det er vel det, at Poul mener, at enhver bør ta del og gjøre sit –»

Fru Heddy knuget patetisk sine hænder.

«Ak ja, ak ja, ak ja!! Tror De, vi kunde gjemme aviserne bort for ham den stunden, han skal være heroppe?» tilføiet hun raskt og vendte sig mot ham.

«Nei, tænk da tror jeg, det bedre kunde la sig realisere, om vi tok og gjemte Dem bort da, fru Heddy,» svarte assessoren med paatat alvor. «De vet, at man – det vil her si Poul – ikke kan tjene to herrer – to tyranner mener jeg. Og, da De vel kanske er den svakeste –»

Fru Sperling satte i et pludselig litet hvin av latter. Men den hadde ikke en ganske egte klang. Hun slog ham over haanden.

«Er der da ikke grænser for, hvad et forkjælet menneske som De kan tillate Dem at si?»

En herre kom i det samme og opbød fru Sperling til dans.

De reiste sig begge hurtig, som om en avbrytelse av deres samtale paa dette punkt ikke var dem uvelkommen.

26Men da assessoren var kommet længer frem under skjæret fra det svindende dagslys, strøk det pludselig gjennem fru Sperlings tanker, at han, som hun netop hadde kaldt «verdens pikanteste menneske», var begyndt at se næsten litt gammel og – hun kunde ikke finde et bedre ord – virkelig ogsaa litt grætten ut. Men der kom dog et visst varmt og mykt skjær, der var noksaa uvant i hendes øine, mens de fulgte den slanke og fine skikkelse, der paa sin triste, hjælpeløse maate – stokkens slag i gulvet trængte endog igjennem pianoets toner – nu forlot salongen gjennem den nederste dør, der førte ut til gaardspladsen.

Stakkars Carl Bjelke!

*

Imidlertid hadde Elisabeth Kraemer og den unge doktor, idet de kun vekslet nogen faa, likegyldige ord, langsomt gaat nogen trin ned ad trappen fra den store veranda, med utsigt til den herlige høifjeldsnatur, der omgav sanatoriet – og satte sig nu lavt nede ved det grønne tun, der bredte sig skraanende foran dem.

Efter solnedgangen hadde hele himlen i nordvest antat en pragtfuld rødfiolet farve, avbrutt av kraftige, gyldne tverstriper. Og dens glød speilet sig som en flom av purpurfunklende vin i det blanke fjeldvand, der strakte sig langt og mægtig nedenfor den skogbevokste aasryg, hvor sanatoriet laa like i trægrænsen. Men borte i dets inderste vik, hvor solen just var sunket ned, og horisonten endnu var flytende guld – der gik ogsaa vandet som en glinsende 27guldstrøm dypt, dypt ind, og blev tilslut borte i en underlig fjern, florvinget eventyrdis, hvor høie bjergrygge, række over række, likesom trak sig fornemt tilbake, og svøpte sig ind i sine kostelige aftenkaaper av ametystfarvet fløil.

Luften var allerede temmelig kjølig. Og som overgang fra salongens varme med de mange mennesker var det som om den slog om dem, dobbelt sterk og ren. Med duft fra fugtig mos og vaat muld under rislende smaabækker, blandet med en sterkere aroma fra ener og dvergbirk, der likesom med smaa mellemrum kom flaksende nedover mot dem som paa usynlige vingeslag fra vidden deroppe.

De sat en stund tause.

Saa fik Elisabeth talen hen paa det, der nu var øverst i hendes tanker: Morgenens store begivenhet. Han hadde nok hørt, at alle var enige om, at det hadde ikke mange gjort? Hendes bevægelse var saa stor, at hun ikke kjendte sin egen stemme, da hun endelig fik det frem.

«Aa jo da – der var nu vel altid nogen av dem, som kunde, hvis det stod paa.»

Det kom rolig og naturlig med en viss selvfølelse bak ordene. Og han rettet i det samme paa sin kraftige skikkelse, utviklet og spænstig ved sport og friluftsliv. «Og saa er én jo ikke doktor for ingenting, da,» la han til efter et øiebliks pause. «Det har da en slags forpligtelse paa sig, det ogsaa. Og her er jo ellers svært meget pusleri saan ved et sanatorium. Var jeg ikke saa glad i fjeldet saa – og var det ikke det, at én sommetider kan lære folk at kjende, som én ellers ikke træffer –»

Han stanset op og var blit ganske rød.

28Elisabeth vek likesom instinktmæssig unda og svarte hurtig: «Ja, fjeldet! Aldrig er den ene dag som den anden her – eller den ene aften –»

Hun saa sig omkring i en bløt stemning av overstrømmende taknemlighet over, hvad der møtte hendes øine.

«Og saa vil De allikevel reise? Bli nogen dager til da, frøken Kraemer.»

Hun rystet paa hodet

«Hvorfor ikke?» Der var kommet noget bedende i hans stemme. «Deres værelse er jo ikke optat før om otte dage, sa inspektøren.»

Han hadde vendt hodet bort med det samme, som om han hadde en følelse av at ha sagt formeget – og sat nu og saa ret frem for sig.

Elisabeth svarte heller ikke straks. Hendes øine hadde uvilkaarlig fæstet sig paa den mandige skikkelse, hun hadde der ved siden av sig. Den regelmæssige profil, den gulbrune, sydlandske teint endnu mere fremhævet av det kulsorte haar, det tætte, spidsklippede fuldskjeg, der omrammet en mund med sterke, røde læber, som naar de smilte fremviste en række store, friske tænder. Og nu var hendes blik kommet til at følge de solbrændte, men ualmindelig velformede hænder, som lekte med en friskskaaren enerkjep, han hadde fundet paa trappetrinet, hvor de sat.

En underlig følelse av velvære, av dvælen var kommet over hende og lammet hendes energi og taleevne. En slags tryghet ogsaa efter det, han netop hadde sagt. Han vilde nok nødig se hende reise. Hun fik en saa uimotstaaelig lyst til at bøie sig frem og kysse disse hænder. Tanken bragte rødmen 29op i hendes kinder, der var blit bleke i den kjølige luft. Der kom en pludselig uro over hende. Hun begyndte at dirre let og aandedrættet blev kort. Hvad var det for en varm, forunderlig magt, der syntes med noget saa bydende over sig at ville trække hende nærmere og nærmere til ham?

Med en kraftanstrengelse behersket hun sig. Og hendes svar kom i en rolig, let tone.

«Jeg faar nok reise allikevel. Jeg hadde netop brev fra min far idag. Han og mama venter mig i» – hun nævnte en liten kystby vestover. «Vi skal være sammen der hos min bedstemor, inden vi reiser tilbake til Berlin.»

«De glæder Dem vel til det?»

«Til hvilket?» Det syntes at være uendelig fjernt fra hendes tanker, hvad han mente med sit spørsmaal.

«Til at komme derned igjen?»

Hun svarte ikke direkte.

«Jeg liker godt at være i Berlin.»

«Og de tyske officerer?»

«Er meget elskværdige mot os paa alle maater.»

«Kanske de er likesaa flinke til at si alslags behageligheter, som enkelte andre derinde?»

Han gjorde en bevægelse med hodet mot salongen, og der var noget av en irritation i hans stemme.

Hun smilte. «Aa nei – aa ja – det betyr da ingenting.»

«Og en kompliment fra en utlænding, den har vel likesom større vegt den, især naar vedkommende er greve eller baron,» la han ironisk til.

Nu saa hun likesom litt forbauset paa ham.

«Jeg liker ganske godt fornemme folk,» sa hun 30saa, naturlig, med en viss sikkerhet, som en, der er vant til at gjøre sig op en mening – og uttale den.

«Saa?» der var fremdeles litt spottende ironi i hans tone.

«Jo – for der er som oftest noget visst behagelig – velpleiet – over dem. Baade aandelig og legemlig,» la hun til.

«Er frøkenen saa svak for alt det, som er glat?»

«Nei – jeg tror ikke det er bare det heller. Men det er mere det trygge, som jeg liker hos dem. Det, som faste, ydre former fører med sig.»

«Men indholdet da – interesserne – intelligensen? Er det ikke ofte temmelig daarlig bevendt med slikt noget smaatteri i den kreds der?»

«Det blir vel altid noget individuelt, det. – Jeg har forresten hørt min far si,» la hun til paa den samme rolige maate, «at sommetider er det ogsaa virkelig som om den kultur, én møter – i den klasse – ofte kan være underlig tør og trang, mangle en slags høiere utvikling. – Fordi de indbilder sig, at de har saa meget rent medføtt, forstaar De, – ikke behøver at arbeide videre – lære.»

– Doktor Westbys far kom selv fra en tarvelig liten bondegaard. Men han hadde arbeidet sig op til ganske formuende kjøbmand i en av Østlandets større byer. Sin eneste søn hadde han git en god opdragelse. Og Fredrik Westby hadde gjennem sine naturlige gode evner og sin vedholdende flid, stimulert av en ikke sedvanlig ærgjerrighet, kunnet ta sine eksamener, tildels med utmerkelse. Efter endt universitetsutdannelse hadde han endog kunnet fortsætte sit medicinske studium ved et par aars ophold i utlandet, især i Wien.

31Men – der sat ham endnu i blodet en viss usikkerhet og mistænksomhet. Og der var i den maate, hvorpaa Elisabeth, som paa begge forældres sider tilhørte gamle, høitdannede slegter, uttalte sig, noget, der uvilkaarlig virkede irriterende og paa samme tid en smule imponerende paa ham. Men just derfor maatte ogsaa hendes sidste ord i favør av selvutvikling og arbeide klinge særlig behagelig i hans øren.

Hans ironi hadde saaledes slaat om til noget mere respektfuldt, da han sa:

«Ja, der kan vel være noget rigtig i alt det, De der sier.»

«Jeg har da forresten ikke bare moret mig i Berlin heller,» fortsatte Elisabeth og skiftet emne, mens der kom en friere, mere personlig meddelsomhet ind i hendes stemme. «Jeg har arbeidet med mit – noksaa flittig da, kan De forstaa.»

«De mener sangen?»

«Ja, naturligvis. – Hvad skulde det ellers være?» Det kom mere stivt.

Han skjønte, han maatte ha saaret hende. Men forstod ikke rigtig hvorledes.

«Saa har De da ogsaa lært at synge – storartet.»

Hun smilte lyst.

«Synes De?»

«Ja, det synes da alle. Det fik De da høre.»

«Hvilken sang – likte De bedst?»

Det kom næsten lydløst. Hun var ræd for, han skulde nævne serenaden – og ønsket det allikevel i sit inderste hjerte.

«Aa, jeg synes, de var vakre alle sammen, jeg. Jeg er nok ikke saa musikalsk inde i det som assessor 32Bjelke. – Forresten var jeg nu ofte i operaen i Wien,» la han til med en viss selvfølelse.

Men over Elisabeth var der i det samme glidd et skuffelsens kuldepust. Hun fik det dog øieblikkelig bort igjen. Men inden hun fandt noget at svare, vedblev han, som om han fulgte sine egne tanker.

«Denne danske baronen derinde – han som netop var saa vildt begeistret for Deres sang – sig mig – kan De nu virkelig like ham?»

Elisabeth lo. En glad liten latter. Og der var skjælmeri i hendes øine, da hun svarte:

«Ja, jeg synes, han er meget tækkelig. Synes ikke De det?»

«Nei, jeg gjør ikke det.»

Det kom næsten hvast.

Hun saa spørgende paa ham. Den danske baron interesserte hende i virkeligheten ikke i mindste maate.

«Ser De ikke, at han er en – en slap fyr? Som de fleste av den slags kavalerer forresten.»

Elisabeth svarte ikke.

«Men slike elegante levemænd, det er jo netop dem, som har saan charme for damer det.»

«Hvorfor sier De det?»

Stemmen var næsten bedrøvet.

«Aa – det ser én jo hver dag. Frøkenen er jo selv et illustrerende eksempel – i dette tilfælde. Vi andre faar nok ikke gjøre os haab om at kunne virke saa bedaarende.»

«Nei – De tar virkelig feil.» Nu var hun saa alvorlig. Det var hende aabenbart pinlig at være kommet ind paa dette tema. «Jeg – jeg liker slet ikke» – hun lette efter ord – «den slags. Og jeg 33har levet saa meget med min musik. Og jeg kan aldrig tænke paa saant – naar jeg ser mennesker – er sammen med dem –»

Hun stanset op. Og vendte sig mot ham.

Han møtte hendes øine. Der var et sterkt og lyst glimt i hans, som næsten tok pusten fra hende. Og nu smilte han og sa i en helt forandret tone: «Frøken Kraemer – De faar undskylde mig. Jeg synes, jeg har været rigtig klodset iaften. Men – det er ikke saa greit skal jeg si Dem –»

De sidste ord sa han næsten mere for sig selv.

Hun blev ogsaa sittende uten at svare. I en slags indre bæven. Med sine egne tanker. Der var ett ord, som klang igjen i hendes øren.

«Vi andre,» hadde han sagt.

Hun følte sig pludselig saa glad. Hun skjønte ikke selv rigtig hvorfor. Hun flyttet ham bare straks op paa en høiere plads.

Hun hadde igjen stjaalet sig til at se bort paa ham, uten at han merket det.

Aftenen var nu faldt paa. Og den dæmpede belysning gav hans sydlandske hudfarve en mattere lød. Der var ogsaa i dette øieblik et drag av træthet over hans ansigt, der gjorde det mindre robust og mere forfinet end vanlig. En træthet fra morgenens strabadser. «Helten fra Skeieggen!»

Saa smuk hadde hun aldrig set ham. Og der stak en tanke gjennem hende: Maatte ikke alle kvinder synes det samme? Hadde de ikke altid maattet gjøre det? Alle disse aarene – da hun ikke hadde kjendt ham?

Hun følte en sterk, svidende smerte inde ved hjertet. Pusten kom tungt.

34Nei, nei. Der maatte ingen kvinde være kommet i hans nærhet – ingen kind ha strøket sig ind til hans – ingen læber trykket sig til hans ansigt – hans læber –

Den samme varme, mystiske atmosfære, der strømmet ut fra hans hele person og trak hende som viljeløs mot ham, smøg sig i dette øieblik endnu sterkere ind paa hende. Og smerten løste sig ut i noget mykt, bløtt, en usigelig ømhet, der likesom slog ut store vinger for at verne ham, dække ham – og gjemme ham bort – for alle!

*

«Frøken Kraemer – frøken Kraemer!»

Det var et par herrestemmer, som kaldte. Dansen gik nu livligere derinde. Man vilde ha en Francaise. Der kom mennesker ut paa verandaen bak dem. Men Elisabeth blev sittende uten at svare. Hun hadde tapt sin vilje. Hun forstod det ikke selv.

Doktoren hadde straks reist sig.

«Jeg faar nok si tak for iaften, jeg, frøken. Jeg har et par patienter borte paa sætrene, jeg skal se til ogsaa. Har nok sittet her altfor længe. Godnat – og sæt Dem nu ikke her paa trappen, naar De nu først har danset Dem varm.»

Han lettet paa hatten og forsvandt snart med hurtige trin om hjørnet paa sanatoriebygningen.

*

Men da gjesterne hadde skiltes ad, og alt var blit stille og rolig, blev Elisabeth endnu staaende ved det aapne vindu i sit lille værelse i bygningens anden etage.

35Hvad der var skedd. Hvad der skulde ske. Tanken paa morgendagens avreise – alt var likesom stilnet av inde i hendes sjæl, holdt aandedrættet tilbake – og ventet! Saaledes som hun selv nu stod der – uten at kunne flytte en fot, lyttende med sit ydre øre efter trin fra veien, der kom borte fra sætrene – stirrende efter en skikkelse, der kunde dukke frem derhenne mellem de lave grantrær – –

Hun blev staaende længe, længe.

Ingen lyd av noget levende hørtes.

Pludselig merket hun at hun frøs i sin tynde, hvite kjole – og lukket hurtig vinduet.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Psyche

Psyche er en ekteskapshistorie. Elisabeth Kraemer er tilsynelatende lykkelig gift med doktor Fredrik Westby, men forholdet får en alvorlig knekk når hun finner ut at han har et barn med en annen. Etter flere utropskapshistorier krever hun skilsmisse og forlater både mann og barn.

Romanen kom ut første gang i 1906. I 1919 ga Dickmar ut en revidert versjon med en del språklige og innholdsmessige innstramninger. Bokselskaps utgave følger utgaven fra 1919.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1906 og andreutgaven fra 1919 (nb.no).

Les mer..

Om Helene Dickmar

Pseudonym for Hanna Butenschøn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.