Psyche

av Helene Dickmar

I.

101Der var gaat fem aar siden hine vaardage i Neapel.

Det var en klar vinterdag i februar.

Fru Heddy Sperling, iført en elegant, pelsverkbesat spadserdragt, stod utenfor entreen i 2den etage av en stor, moderne leiegaard i hovedstadens centrum. Trappen, der var smal, snodde sig i korte, ubekvemme svingninger, og trinene var belagt med blomstret linoleum, hvorav det meste av de oprindelige farver var avslitt.

Gjennem et aapent vindu i opgangen trængte der sig op fra gaardsrummet en ubehagelig luft – stenkulsrøk tilsat med en ram lugt av saltet fisk og røkede fetevarer.

Og fra det aapne portrum trængte gatefærdselens mangehaande lyd sig frem med vognrammel, bjeldeklang og den ensformige, gjennemtrængende klemten fra klokkerne paa de elektriske sporvogne.

Fru Heddy tok raskt i messinghaandtaket paa døren. Paa den hvite porcellænsplate læste man doktor Westbys navn med tilføiet kontortid. Den var laast.

Hun saa paa det lille ur, besat med smaa diamanter, som hun bar utenpaa sin hanske paa venstre haand. Ti minutter over –

102Hun trykket paa knappen til den elektriske ringeledning. Husets barnepike lukket op. «Naa Klara,» hun nikket venlig og kjendt – «kommer jeg virkelig forsent idag? Er doktoren gaat?» «Nei, doktoren er ikke gaat endda. Han venter visst paa fruen – værsgod!» Hun aapnet døren til venteværelset, hvorfra atter en dør førte ind til doktorens indre kontor.

Doktor Westby sat ved sit store eketræs skrivebord og skrev. Han reiste sig straks. Hans fremmedartede skjønhet var like mandig, hans væsen en grad sikrere. Man følte, han var blit sig sin magt, ikke mindst likeoverfor kvinderne, mere bevisst.

«Du skulde ha mulkt, Heddy,» sa han smilende. Fru Heddy hadde straks foreslaat dus med sin kusines mand.

«Vil du ha ti øre?» Hun rakte en liten sølvpengepung i veiret. «Jeg har hat min franske konversationstime idag. Mr. Bartet var saa morsom.»

«Virkelig?»

«Og saa skulde jeg nu komme allersidst, da,» la hun til og lo.

Fru Heddy hadde ikke forandret sig meget paa de fem aar. Øinene var like vakre og spillende, skiftende i uttryk fra en viss varm, indsmigrende hjertelighet til kjølig, drillende ironi. Figuren var like slank og elastisk. Omkring munden var der dog kommet nogen ganske fine, trætte linjer. Og der var maaske i hendes væsen, i endnu høiere grad end før, dette nervøse, flakkende, der engang hadde bragt assessor Bjelke til at finde likhet mellem hende og en liten forvildet fugl, hvis rede var tomt og ødelagt.

103«Ja, det er nok det sikreste at gjemme dig til sidst – saa brysom og snaksom som du er. Det er ikke let for en doktor at holde den nødvendige disciplin der.» Han lo ogsaa. Men der var en viss tilbakeholdenhet baade i hans tone og hans væsen, der betydelig avsvækket de fortrolige og spøkefulde ord.

«Naa – hvordan gaar det saa?»

Fru Heddy hadde tat av sin jakke og begyndte nu at hægte sit kjoleliv op for at faa den ene arm helt bar og fri like fra skulderen.

«Jeg synes ikke, skulderen gjør fuldt saa ondt længere.»

«Nei. Massagen skal nok virke bra.»

«Tja, det var sandelig en uheldig skitur.» «Hvad sa Poul?»

«Det tænker jeg, du aner. Han sat netop og nød det stenografiske referat av sin egen tale fra et eller andet møte dagen iforveien. Saa gløttet han op: «Var det ikke det, jeg sa, at saan maatte det ende?»» Hun lo.

«Pouls slutninger er altid værdifulde.»

«Tænk, om han imellem vilde beholde dem for sig selv,» svarte hun tørt, idet hun satte sig tilrette paa den stol, han stillet frem for hende.

Selv tok han plads like overfor.

«Og jeg, som altid pleier at være saa forsigtig,» la hun til. «Det har du da selv set mange ganger.» Hun kikket ned paa ham for at fange hans blik, men han hadde bøiet hodet og begyndte nu at massere armen op til over skulderleddet.

«Jeg trodde virkelig ikke, at forsigtighet egentlig var din specialitet.» Han saa fremdeles ikke op. «Ikke det?» Hun glippet litt usikkert med øinene.

104«Men jeg kan nok tænke mig det, at det er en stor trøst at vite med sig selv, at man pleier at være forsigtig – naar ulykken først er ute,» fortsatte han uten at ænse avbrytelsen.

«Du mener, at det ikke er forsigtig at gaa alene med mr. Bartet paa ski?»

Nu fik hun et glimt av hans øine. «Han, som er saan ren nybegynder,» la hun hurtig til.

«Ialfald er det visst tryggere, at du tar mig med en anden gang.»

«Mr. Bartet er ikke farlig.»

«Maa jeg spørre, om det skal være en indirekte beskyldning mot mig?» Det kom rolig, uten nogen særlig personlig farve.

«Hvorfor ikke en kompliment?» Hun lo.

«Ja, det faar nok være, eftersom man tar det, det. Jeg er svært ræd for komplimenter, vet du,» svarte han, ogsaa leende.

«Ja, du sier jo det.»

«Du mener?»

«Vil du vite min mening?»

«Ja – kom med den.»

«Jeg tror, du liker meget godt, at man sier dig behageligheter – men du er bare ræd for, at folk skal tro, at du er naiv nok til at sluke dem raa.»

«Du er meget skarpsindig, Heddy.»

«Det har altid været min specialitet,» svarte fru Heddy raskt.

Han saa op. Deres øine møttes, og de smilte begge. Fru Heddy skiftet tema og spurte efter Elisabeth. «Elisabeth er visst gaat ut til Bjelkes sammen med Eilif. Han skulde jo spadsere, og Clara maa være 105hjemme hos Lili. Hun ligger tilsengs av forkjølelse idag.»

«Hun er ikke daarlig?»

«Nei, det er ingenting. Jeg tror, Elisabeth skulde synge over sit repertoire derute med det samme. – Du vet jo, jeg har maattet sætte mig paa det, at jeg ikke kan ha nogen slags øving her i kontortiden – Og nu er det jo denne konserten da.»

Det kom alt sammen rolig, næsten monotont, mens han vedholdende arbeidet med massagen av den syke arm.

«Du Fredrik – jeg kan godt like dig for dette med konserten. At du har git dig paa det. Jeg blev saa glad, da Elisabeth fortalte mig det forleden.» Fru Heddys tone var rigtig hjertelig. «For det er nu i grunden ikke din genre –»

Han gjorde en liten stans. Nu saa han op paa hende. Der skjøt et glimt op i hans øine.

«Nei – det skal være visst. Men, hvad skulde jeg gjøre? Det ene tar jo det andet, vet du. Jeg synes jo ikke, jeg kunde negte hende den Berlinerturen i høst. Du kjender jo forældrene. Hadde jeg saa sat mig paa bakbenene – jeg tænker, der i det høie raad dernede var blit skreket baade paa hustyranni og martyrdom.»

Det var ikke noget egentlig smil, der trak sig over hans ansigt. Overlæben skjøt sig bare et øieblik op, saa de sterke, hvite tænder kom tilsyne.

«Ja, men – ja, men –» indvendte Fru Heddy – men hun kom ikke tilorde.

«Jeg vet, hvad du vil si. Elisabeth laa jo saa rent under, efterat hun fik den lille gutten ifjor vaar, som døde – saa det næsten blev nødvendig at faa hende litt væk.»

106«Ja, stakkar, for hende var det jo en virkelig sorg –» «Hun tar jo svært tungt paa alting da,» det kom rolig, men uten varme.

«En mor er en mor da, ser du,» fru Heddys stemme fik et anstrøk av alvor. «Og Elisabeth – hun er jo rent rørende saan. – Au! uf!» Hun brøt pludselig av og jamret sig ynkelig. «Aa, hvor ondt det gjør! Er det nødvendig at være saa skrækkelig haardhændt, da?» Nu spilte der et litet, ubestemmelig smil om hendes mund. Saa kom det dæmpet: «Du faar da sandelig ikke hevne dig paa mig, fordi at Elisabeth nu engang er litt for god og from for denne verden – og for dig med.»

«Det maa være haardt, hvis det skal hjælpe.» Stemmen var kjølig. Han saa ikke op.

«For, hadde jeg været i hendes sted,» fortsatte fru Heddy i en drillende, litt agressiv tone, «saa hadde jeg nu ikke fundet mig i at sitte saa godt som urørlig her i alle disse aarene, inde i denne kvalme byen med barn og surr omkring mig!»

«En læge maa bo midt i byen –»

«Og naar min mand saa drog avsted paa sine skiture og fotture –»

«Naar man sliter i det hver dag, faar man vel ha lov til, hver ottende dag eller saa, at faa litt frisk luft og motion –»

«– Saa hadde jeg simpelthen gjort oprør, jeg!» «– Og en kone kan da ikke vente andet end at maatte ta sin del av livets arbeide, hun ogsaa. Vil du præke oprør der?»

«Ja, det er let for mandfolk at snakke.»

«Kanske endnu lettere for enkelte damer.»

«Fredrik!»

107«Heddy!»

Replikkerne veksledes hurtigere og heftigere. Nu maalte de hinanden med øinene. Og Fru Heddys stod pludselig fulde av taarer.

Men hans ansigt, som var stivnet til med en misfornøiet rynke mellem de tætte bryn, glattedes ut og blev vekt og mildt.

Der blev et øiebliks stilhet. Han bøide bare hodet dypere ned over armen, som han atter begyndte at arbeide med.

«Ak ja, det blir vel ialfald ikke noget av med oprøret, naar man, som Elisabeth, gaar og er klein bestandig. Tre barn paa fem aar – og dertil sygdom – det er ikke smaat det!» – Det kom let henkastende fra fru Heddy som til en slags avslutning. Hun sat nu og saa paa det store billede av Elisabeth, tat i forlovelsestiden, som stod foran hende paa skrivebordet.

«Ja, det er nu heller ikke videre opmuntrende da».

Nu vilde hun igjen prøve at opfange uttrykket i hans ansigt. Men det lykkedes hende ikke.

«Hvor yndig det billede er.» Hun tok nu likesom en helt ny tone, lettere, mere upersonlig, og pekte i det samme paa fotografiet med den haand, hun hadde fri. «Hun var nydelig dengang, Elisabeth – ja, ikke for det –» hun smilte ganske litt som til en slags undskyldning – «hun er jo kanske likesaa vakker nu. Men dengang kunde hun sommetider ha noget næsten litt skøieragtig i øinene, som klædte hende saa godt.» Hun stanset et øieblik. «Det er kanske ikke bare let at ha en kone, som er litt for god for denne verden heller?» Det kom endnu mere dæmpet. Men der var en ganske liten smule ironi, 108blandet med noget nysgjerrig frittende i den spøkende tone.

«Kanske ikke.» Han slog pludselig om i en viss forcert lethet. «Egteskapet kan jo, som bekjendt, ikke bestaa av bare hvetebrødsdage heller. Og en stakkars almindelig mand, som maa stræve for føden for kone og barn, han blir jo let anset for at være baade tør og prosaisk.» Han stanset, som om han var bange for at ha sagt for meget. «Se saa – nu er vi færdige for idag.»

Han strøk nogen ganger lempeligere over armen, inden han tørret den av efter massagen. «Men det vil jeg ærlig si,» kom det saa med et pludselig utbrud, idet han reiste sig og litt heftig skjøv stolen, han hadde sittet paa, tilside, «inderlig glad skal jeg ialfald være, naar nu denne konserten vel er over! Saa er vi da endelig kvit det. En kone og en mor har sandelig andre ting at ta sig for!»

Fru Heddys øine glimtet halvt spottende, halvt lystig til.

«Nei, at du gider debitere noget saant forslitt, gammelt vaas!»

«Det er en gammel og en evig ung sandhet, min kjære ven.»

«Ja, det skulde være mig, som hadde et saa stort talent. Jeg skulde da –»

«Betviles ikke – men –» han stanset.

«Men – naa?» Nu saa hun trodsig paa ham.

«Tja –» han trak paa skuldrene.

Det var et kjendt faktum i deres omgangskreds, at hr. og fru Sperling i de senere aar bodde i hver sin ende av deres smukke villa og kun møttes til maaltider og selskabelig samvær.

109«Du vil si, at jeg heller ikke hadde noget at forsømme med det?» sa hun raskt.

«Netop.»

«Elisabeth har jo sunget sig glimrende op i Berlin – og svært fetert skal hun jo ha været dernede. Det under jeg hende.» Fru Heddy gik over til noget andet. Og hadde heller ikke noget imot, at ordene rammet et saart punkt hos den anden.

«Hun synger svært bra nu.» Det kom henkastende. Han var gaat hen til sit vaskebord og vendte ryggen til hende, mens han vasket sine hænder efter massagen.

«Igrunden burde du være smigret, min ven, over, at en førsterangs Berlinerpianist ikke har noget høiere ønske end at bli assistert av din frue,» vedblev hun. «Hun ender med at bli din «berømte kone», skal du se.

Han dreiet sig pludselig om og kom mot hende med haandklæet mellem hænderne.

«Tror du nu egentlig, det der vil passe for mig, Heddy?» Han saa hende ind i øinene med et hurtig, fikserende kast.

Fru Heddy møtte hans blik. Men hun glippet i det samme atter med øielokkene, saa hendes ansigt fik et visst usikkert drag over sig, som ellers var det fremmed.

«Du er kanske optat med at bli berømt paa egen haand, du?» slog hun pludselig om. Hun hadde ogsaa reist sig og holdt nu paa at faa sit kjoleliv paa sig, mens han atter vendte hende ryggen. «Er det sandt, at du skriver paa en avhandling for doktorgraden? Poul sa forleden –»

«Ja, det er sandt. Der er jo noget, som heter videnskap.

110Jeg agter nemlig ikke at la mig nøie med at løpe i praksis fra morgen til aften, efter de godtfolks telefonordre, hele mit liv. Men kanske du ogsaa er av dem, som mener, at kulturens høidepunkt her i verden bestaar i at følge med i litteraturen og gaa paa konserter og den slags?»

«Nei, gudbevars, det være langt fra mig at insinuere noget saa graverende,» lo fru Heddy. «Men tar du ikke formeget paa dig? Er du ikke for snil ogsaa? Jeg hører, at du har lovet at være gratis læge paa det gamlehjem, som fru Bjelke interesserer sig for, endda du allerede har den barnekrybben, som jeg har prakket paa dig! Du, som er byens første barnelæge. Du ser i grunden noksaa blek ut i det sidste. Elisabeth klaget ogsaa over det forleden.»

Doktoren gik omkring i værelset og ryddet i sine saker for at gjøre sig færdig til at gaa ut.

«Arbeide gjør jeg. I de sidste fjorten dage har jeg nu heller ikke været i seng nogen nat før mellem to og tre.»

«Du er for ærgjerrig, Fredrik.» Nu var der baade varme og respekt i ordene.

«Enten – eller,» svarte han kort og fast.

Fru Heddy fik en pludselig idé.

«Hvem kan det vel være, tror du, som skriver disse anonyme artiklerne mot professor L. (hun nævnte en kjendt, ældre universitetsprofessor) i Aftenbladet om dagen? Det kan man kalde beskyldninger og avsløringer!» Hendes tone var blit drillende.

«Det kjender jeg ikke noget til.» Han hadde atter dette forsigtige, reserverte i sit væsen, der imellem kunde komme i en saan næsten forbløffende motsætning 111til det naturlige, retfremme i hans vanlige maate at uttrykke sig paa.

«Nei, nei – nei. Man behøver jo ikke at gjette.» Fru Heddy smilte. «Men hvad sier nu Elisabeth til alt dette? Er hun ogsaa ærgjerrig paa dine vegne, hvad?»

Nu kruste der sig et eiendommelig, koldt smil om hans læber. «Elisabeth gaar i skole i den Bjelkeske livsopfatning, vet du. Den passer for hende. Derute lever man paa idealer og principper og et liv efter dette! Det gir ialfald ikke energi til at puffe sig frem og slaas med realiteter i denne vor jordiske tilværelse. – De behøver det jo heller ikke. Der ligger vel kanske «hunden begraven»,» la han til, likesom for sig selv, i en litt spottende tone.

«Ja, jeg er jo desværre ikke fuldt saa høitflyvende som Elisabeth og Bjelkerne – Carl Bjelke er nu, i parentes sagt, heller ikke saa morsom i de sidste aarene som før. – Jeg har visst ikke vinge mere end paa den ene skulderen, jeg, skal du se. Den anden – uf, kom og hjælp mig litt da, du uridderlige! Ser du ikke, at hægten har sat sig fast – aa, jeg faar det ikke paa mig – aa, saa ondt som det gjør!»

Han kom rolig hen til hende og løsnet den gjenstridige hægte, mens hun stod der med den blottede hals og arm, og smerten hadde bragt taarer op i hendes vakre øine.

«Poveretta», sa han. Stemmen var bløt. Det italienske ord hadde en indsmigrende klang. Og idet han med let og forsigtig doktorhaand tok op den syke arm for at lægge den lempelig ind i kjoleærmet, bøide han sig pludselig frem og trykket et flygtig kys paa skulderen, der hvor de mørke pletter, 112som grønblaa aarer i det hvite marmor, førte nedover den bløte, hvite armrunding.

Hun var blit blussende rød. Det var første gang, han hadde gjort noget saant. Men ingen av dem sa noget eller lot, som at noget særlig var hændt mellem dem.

Fru Heddy stod nu færdig i fuldt spadsertoilette. Doktoren hadde ogsaa frakke paa og hentet hat og stok ute fra entréen.

«Gaar du med? Eller vil du kanske gaa ind og vente paa Elisabeth – hun maa straks være her – det er sandt, jeg skulde jo skrive en recept for Lili – Elisabeth er saa overdreven ængstelig –»

Han satte sig til sit skrivebord, aapnet sin mappe som han hadde laast og tok ut et hvitt papir.

Fru Sperling var imidlertid blit staaende ved siden av hans stol. Dette mørke, sænkede hode, hvori der allerede viste sig enkelte graa stænk, denne smukke, regelmæssige profil, panden, der netop var vakrest, naar øinene saa ned, den hele staute skikkelse – hendes blik droges uvilkaarlig mot ham.

Som om han følte det instinktmæssig, vendte han sig pludselig om og saa op. Der var noget i hendes uttryk, der bragte ham til at smile – et ubevisst, men selvtilfreds smil.

«Med din tilladelse gaar jeg heller ind i dagligstuen da, og venter paa Elisabeth,» sa hun saa med en liten anstrengelse for at tale let og naturlig. «Jeg vil da gjerne høre, hvorledes det er gaat derute.»

«Ja, gjør det.» Han reiste sig hurtig, litt nervøst, tok i skyndingen recepten, som han hadde skrevet, og la den ind i mappen, som han laaste med en liten nøkkel, der hang paa hans nøkleknippe, puttet saa 113nøklerne i lommen, tok atter hat og stok, aapnet døren for hende til dagligstuen, der støtte op til kontoret – og med et hurtig farvel var han i et nu nede av trappen.

Fru Heddy blev staaende i tanker. «Poveretta,» gjentok hun sagte for sig selv. Og smilte.

*

Paa samme tid stod Elisabeth ved flygelet i den store, solfyldte salong ute i generalinde Bjelkes statelige villa, der laa paa vestkanten et stykke utenfor bygrænsen.

Hun hadde netop sunget igjennem et par av de romancer, hun skulde foredra paa den forestaaende konsert.

Generalinden sat ved siden av hende og akkompagnerte. Det var en fin, sympatisk skikkelse. Mildhet og ynde var de ord, man uvilkaarlig vilde bruke for at betegne det indtryk, man sterkest fik av hende. Hun hadde det hvite, endnu fyldige haar høit opstrøket fra pande og tindinger, saa det dannet som en glorie av sølv om det uttryksfulde ansigt. Og de eiendommelig livfuldt lysende øine – hendes største skjønhet i ungdommen – hadde endnu trods hendes over de 70 aar bevart det meste av sin glans. En sort knipling hang fra bakhodet ned over den sorte silkekjole, som hun altid bar. Men den store hvite kniplingskrave borttok dens triste præg av sørgedragt, paa samme tid som den fremhævet den diskrete elegance, der hvilte over hendes hele person.

«Bravo, bravo!» ropte en stemme ute fra den store 114vestibule, hvortil dørene stod aapne. Og assessor Bjelke kom hurtig ind i stuen, støttet til sin stok.

Det var deilig, at du kunde komme saa tidlig, Carl!» Morens øine lyste. Og der var en beskyttende kjærlighets klang i hendes stemme, som om dette barn for hende altid var barnet, for hvem den ømmeste omsorg ikke var øm nok. «Vi venter paa vort publikum – og vor kritiker – ikke sandt, Elisabeth?»

Elisabeth nikket. «Ja, nu er jeg da først rigtig bange. Aa – ikke fuldt saa nær.» Han gjorde mine til at sætte sig i en lænestol like ved flygelet. – «Aa, assessor, heller henne i sofaen der – er De snil.»

Han tok lydig plads i den gamle, store empiresofa under familieportrætterne paa væggen, støttet stokken mellem sine knær og lænte sig tilbake.

«Nu begynder vi med fader Händel – ikke sandt?»

«Fader Händel kommer jo ogsaa først paa programmet,» svarte Elisabeth smilende.

Assessoren lukket øinene.

Elisabeth sang. Det var Händels store arie «Lascia che pianga» –

I de første takter var stemmen let tilsløret, skjælvende. Men saa steg den, foldet sig ut som en blomst, der aapner sit bæger mot solen, steg høiere, sterkere, men altid bløt, fuld av alvor, bøiet sig igjen tilbake, plastisk, følgende melodiens noble, enkle rytme.

Der blev en stilhet i værelset, da den var endt.

Efter at ha slaat an den sidste akkord blev generalinden sittende et øieblik med hænderne foldet i skjødet. Det var, som om hun endnu i en stemning av andagt lyttet efter de henbrusende vingeslag fra 115den mægtige aand, som netop hadde dvælet i værelset.

Elisabeth hadde beholdt notebladet i haanden, der dirret sterkt.

I dette øieblik la man ikke saa meget merke til, at hun var blit mager, saa figuren saa spædere ut end for nogen aar tilbake. Og, at der over skuldrene var kommet en let luten, som om hodet og halsen, der hadde bevaret sine rene, klassiske linjer, var blit hende for tungt at bære.

Mens hun stod der og sang, hadde hele skikkelsen igjen reist sig, rank og høi, med noget visst myndig over sig, som ikke nu pleide at tilhøre den. Og i ansigtet, der ellers var blekt, var der kommet rødme og noget bløtt og levende – lykke og fred paa én gang.

«Aa tænk, jeg synes dette er som noget av en gjenfødelse!»

Det var et uvilkaarlig utbrud, der ikke henvendte sig til nogen eller noget – utenfor.

De to andre tok det heller ikke op. Bare vekslet et hurtig, forstaaende blik. Hvad hadde der ikke maattet gjemmes og lukkes over av kunstlængsel i disse aar – hvor hun altid hadde prøvet at la dem forstaa, at hun eiet alt og savnet intet!

«Tak, fru Elisabeth. Fader Händel skulde høre Dem.» Carl Bjelkes skarpe øine hadde en fugtig glans, og der gik nogen nervøse trækninger over det kloke, lidelsesmerkede ansigt, som om han maatte kjæmpe med en endnu sterkere bevægelse. «Hvorfor glemmer menneskene saa let, at der ogsaa findes store linjer i livet? vedblev han med en for ham 116uvant impulsiv varme, idet han gestikulerte med sine fine, hvite hænder. «Hvorfor har vi nu alle denne underlige trang til endelig at ville gjøre os endnu fattigere end vi er paa denne fattige jord? Bevares vel, det kan være bra nok at sukke og synge om elskov og livsglæde og livslede. Men der er da noget i os, som vil høiere op end det! Hvad er de igrunden alle disse andre moderne musikere – ja, jeg gaar saa langt som til at si, hvad er for eksempel en mand som Chopin mot dette? Usund – sykelig – egoistisk –»

«Rør ikke Chopin!» protesterte generalinden. «Hvorfor skal du nu altid komme med paradokser?»

«Jo – jo – væk med Chopin – jeg taaler ikke Chopin! Han er altfor søt og vek for mig,» ropte assessoren endnu ivrigere og viftet bort med hænderne.

«Det mener du ikke, Carl.» Generalinden løftet hodet stridslysten. Hendes øine funklet av liv.

«Jo, det mener jeg. Händel – Bach – Beethoven – Vi skulde hver eneste dag takke himlen, fordi de har levet. De har skrevet musikkens bibel, de karer! – Var det ikke et deilig kapitel av den, som De netop sang for os nu, fru Elisabeth?» Han vendte sig til hende. Stemmen var bløtere.

Generalinden kastet sig med ungdommelig iver og liv over problemet: Kunst og religion.

Elisabeth var vant til disse, næsten lidenskabelige diskussioner, der dog aldrig tok form av personlige debatter, mellem mor og søn. De bragte hende altid nye impulser og var litt efter litt, uten at hun selv gjorde sig det klart, blit de førende linjer i hendes eget aandelige liv. Men denne gang var assessoren 117uinteressert og utaalmodig. Og da generalinden saa vendte sig til Elisabeth med et: «Er ikke De enig med mig? Fik vi kun mere religion og mere virkelig kultur, saa vilde der ogsaa aapne sig uendelige muligheter for mere sand og dyp kunstglæde, det er jeg viss paa,» – saa avbrøt han hende, inden Elisabeth kunde svare. «For øieblikket gjælder det først og fremst mere sang, mor! Dine digressioner maa henstaa til en anden leilighet. – Fru Elisabeth, De har at avsynge resten av Deres konsertprogram for Deres – impressario. Sidste nummer av slutningsavdelingen later endnu til at være i det blaa. Jeg henstiller til Dem, ikke, som de fleste av Deres kolleger, dertil at vælge noget sukkertøi – forat publikum rigtig kan faa slikke sig om munden, naar de gaar derfra! – Ikke engang nogen «Serenade av Svendsen» tør jeg anbefale.» Der var i det samme kommet noget ubevisst spottende i hans tone. Der sat et arr igjen.

Elisabeth rødmet ogsaa uvilkaarlig. Den sang hørte jo ogsaa hendes minder til. Men kun som et rosenblad, der lægges varlig mellem de første sider i ens livsbok og aldrig blir tat frem for at sees av profane øine.

«Schuberts «Der Wanderer», hr. impressario, hvis De tillater,» svarte hun smilende – og stillet i det samme noterne op foran generalinden. Saa bøiet hun sig frem over sin gamle veninde. «Men – er De ikke træt?»

«Carl bruker uttryk!» lo generalinden. Hun vendte sig til Elisabeth: «Træt – paa ingen maate, min ven.»

I det samme slog klokken ute i vestibulen. Elisabeth 118saa hurtig paa sit ur. «Allerede saa mange – jeg undres, om Eilif –»

«I allerbedste velgaaende, her like utenfor,» sa assessoren. «Vi hilste paa hverandre, da jeg kom. Jeg maatte beundre hans nye kjælke. Og han nedlot sig til at beundre min nye, lille slæde. Saa kjørte han bort til stalden med den, og Larsson gjorde en stor ekstrasving paa gaarden for at gjøre turen længer.»

«Han frøs vel ikke?» Elisabeth blev urolig.

«Han var varm som en glo, forsikrer jeg Dem.»

«Jeg lar jomfruen ta ham ind og gi ham litt mat,» sa generalinden og ringte.

Assessoren banket i gulvet med sin stok. «Publikum og kritikken er utaalmodig! – Saan gjør vi i Paris.» Han banket atter. Generalinden gav tjeneren sine ordre og indtok hurtig sin plads ved flygelet.

«Den tyran!» Hun smilte op til Elisabeth, der nu stillet sig op for at synge.

«Frygtelig!» svarte denne paa samme maate.

«Syng væk,» kommanderte assessoren.

Elisabeth begyndte.

Assessoren hørte til med den mest intense opmerksomhet. Bifaldt og rettet og lot hende av og til gjenta, hvad der ikke syntes ham helt utarbeidet. Selv oplivet og krydret han det hele med et drys av træffende, fint musikalske bemerkninger, som han forstod at faa hende til at besvare og supplere. Indtil der, litt efter litt, faldt en viss glad tryghet over hende istedetfor den nervøse ængstelse, hun netop i de sidste dage hadde lidt saa sterkt under.

«Og hvad er saa kritikkens sidste ord?» sa generalinden livlig, idet hun saa reiste sig fra flygelet.

119«Oraklets,» rettet Elisabeth, halvt alvorlig, halvt spøkende. Hun stod med hænderne foldet frem for sig, som hun pleide, naar hun sang. Øinene hadde glans og kinderne farve. Hun saa ut som en ung pike.

«Oraklet sier: Stemmen har maaske tapt noget i styrke.»

Elisabeth gjorde en bevægelse.

Han rystet paa hodet. «Men den har vundet saa meget i selve klangens charme, i pianoets uendelige bløthet, i foredragets sjælfuldhet og dybde, at mangelen paa brutal styrke ikke – ialfald i det lokale, vi skal ha paa lørdag,» han brukte uvilkaarlig det pronomen – «vil være av nogensomhelst betydning. – Uten for den del av publikum, der ønsker sine trommehinder sat i en ekstra bevægelse da,» la han til. «Jeg tror, jeg kan garantere en virkelig sukces!»

«Bare jeg nu ikke blir forkjølet – eller at der kommer noget iveien – eller –»

«Bare ikke nervøs, fru Elisabeth.»

Generalinden hadde lagt sin haand paa Elisabeths skulder. «Jeg beundret netop stemmens fuldkomne renhet og egalitet i vokaliserne idag, min ven. Jeg hørte Dem inde fra spisestuen.»

«Aa, jeg trodde, De var ovenpaa – aa, hvor jeg saa har plaget Dem!»

«Kan De aldrig vænne Dem til at ta det helt naturlig, Elisabeth?» Generalinden saa paa hende med sine milde øine. «Hvor mange ganger har jeg behøvet at si Dem, at det glæder mit gamle hjerte, saa det slaar sterkere, naar jeg om formiddagen ser Dem komme opover alléen med Deres notemappe under armen? – Der har saamen været mange lange 120tider, hvor det syn ikke har været mig beskaaret, min lille ven.»

– Elisabeth var urolig og vilde skynde sig avsted. «Fredriks kontortid er forbi, og Lili maa ikke være alene.»

«Altsaa, ikke nervøs, fru Elisabeth,» gjentok assessoren. «Impressarioen paabyr al mulig forsigtighet. Spis godt – sov godt – hvil godt i disse par dage. Og vi skal seire.»

Han hadde reist sig og blev staaende og se efter Elisabeth. Generalinden fulgte hende ut i vestibulen.

«Dette maa De fortælle Deres mand, naar De kommer hjem,» sa hun paa sin venlige, fine maate. «Det vil sikkert glæde og berolige ham. Det er nu elskværdig av ham allikevel, at han ikke har gjort flere indvendinger mot Deres offentlige optræden.»

«Det er jo bare, fordi han er bange for, det ikke skal gaa mig godt, vet De. En fiasko –.»

Ingen av dem merket, at assessoren hadde nærmet sig døren. Og de kunde ikke se det haanlige og uvillige smil, der i det samme trak sig om hans uttryksfulde mund og gjorde ham ti aar ældre end øieblikket forut.

«Aa, han kunde nu vel trygt overlate til de virkelige musikautoriteter – og Dem selv – at bedømme Deres præstationer,» avbrøt generalinden litt hurtig. «Men nu skal jeg nok ogsaa selv fortælle ham nærmere om den sukces, De har hat idag, naar jeg imorgen træffer ham ute paa mit gamlehjem,» vedblev hun i sin forrige elskværdige tone. «De kan tro, han derute har sin sukces, som er enestaaende i sit slags! De elsker og tilber ham alle sammen. Han er nu ogsaa saa hjertensgod mot dem. Jeg tror 121forresten imellem, at det ogsaa maa være hans skjønhet – den som er saa frisk og mandig – som gjør saant indtryk paa de gamle stakler,» la hun til. – «Men – hvor har vi nu lille Eilif?» hun vendte sig til tjeneren, der stod med Elisabeths tøi paa armen – «aa, hent ham, er De snil.»

Der var kommet et lyst, lykkelig glimt i Elisabeths øine.

Nu stod assessoren like bak hende. Hun vendte sig til ham. «Assessor – jeg maa fortælle Dem en morsom historie om lille Eilif igaar: Barna er altid inde efter middagen, ved kaffen. Fredrik vil saa gjerne ha dem om sig. Han er saa glad i barn og kan saa godt snakke med dem. Saa sitter Lili og Eilif paa hvert sit knæ. De har netop støiet og leket og rusket ham baade i haar og skjeg, Lili allerværst. Saa sier Fredrik, som er træt: «Nu maa Lili sitte pent og stille og være rigtig søt liten pike.» «Ogsaa jeg,» sier Eilif. Det er nu hans valgsprog. Han er saa bange for at bli glemt. «Du skal være snil og stor og kjæk du,» svarer Fredrik. «Men skal ikke jeg ogsaa være søt da?» sier saa Eilif igjen, litt skuffet. «Nei, gutter er ikke søte de, gutter er flinke og gaar ut og aker og staar paa ski og blir rigtig sterke de.» «Blir gutter aldrig søte?» sier saa Eilif i en vemodig, resignert, næsten patetisk tone og ryster tungt paa hodet. Og da maatte vi jo le, Fredrik og jeg –»

Og der var glad stolhet og en ubevisst trang til selvhævdelse over Elisabeth, mens hun nu stod der og fremkaldte dette lyse billede av sit hjemliv.

«Det er godt, at Eilif ikke vet, hvor søt han er,» lo generalinden.

122«Men De maa allikevel ikke bli altfor overrasket, kjære fru Elisabeth, om han nu snart en vakker dag kommer og sier, at «Lili bare er en jente».»

Der var noget visst forcert over assessorens munterhet.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Psyche

Psyche er en ekteskapshistorie. Elisabeth Kraemer er tilsynelatende lykkelig gift med doktor Fredrik Westby, men forholdet får en alvorlig knekk når hun finner ut at han har et barn med en annen. Etter flere utropskapshistorier krever hun skilsmisse og forlater både mann og barn.

Romanen kom ut første gang i 1906. I 1919 ga Dickmar ut en revidert versjon med en del språklige og innholdsmessige innstramninger. Bokselskaps utgave følger utgaven fra 1919.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1906 og andreutgaven fra 1919 (nb.no).

Les mer..

Om Helene Dickmar

Pseudonym for Hanna Butenschøn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.