Matilde er ikke til aa kjende igjen i det siste. Hun flyer like hjem fra skolen, hun reder op sengen, hun feier gulvet, hun klær paa Synnøve som krabber omkring paa gulvet og venter, hun vasker hende, hun gir hende mat.
– Kan du ikke bli med bort i den andre opgangen og hyppe! sier Jonny en eftermiddag. Han Jørgen har faatt ny hypp! sier han. Skynt dig da vel!
– Ikke gaa fra mig! sutrer Synnøve, jeg skal nok si det hvis du gaar! sutrer hun.
– Ti stille! hugger Matilde. Nei, jeg tør ikke, sier hun til Jonny. Forresten saa har jeg ingen knapper heller!
Jonny trekker en haand op av bukselommen, en haand fyldt med messinger, «skjælpadder» og toere: Du skal faa laane ti stikk av mig! sier han.
Og Matilde rekker haanden ut efter dem, hun er alt paa sprang mot døren, da hun tenker 62sig om: Nei! sier hun. Det faar væra? Jeg tør ikke! Det kunde komma noen!
– Kommer det fremmen hit i efta? spør Jonny. Er det derfor du har lagt laken over senga? sier han.
– Vi venter fremmen hver efta! sier Matilde. Jeg veit ikke om det akkurat blir idag! Hun vil ikke nærmere ind paa dette, hun har faatt det travelt, hun har kløvet op paa en stol og trukket ut den øverste piedestal-skuffen: Kan ikke du og jeg hyppe? sier hun.
Jonny blaaser. Vi har jo ingen hypp! sier han.
Men nu hopper Matilde ned, og hun har noget i haanden: Er ikke detta bra nok? sier hun.
– Kortleik? sier Jonny.
– Kortleiken hans papa! sier Matilde. Kom! sier hun. Sæt dig herbort, da vel!
Jonny staar bortved døren, nei han vil gaa, han vil heller bort til guttene. Kortleik! Han har aldrig tat i en kortleik, faar ikke lov til det heller. Og aa sitta her og spille aleine med ‘a Matilde! Hu som jokser bare hu kan komma til? Nei, jeg maa skynte mig! sier han. Forresten har du ingen knapper heller!
Men er det raad aa slippe? Aa nei, nu har Matilde faatt lyst paa et slag hypp, nu 63har hun sat sig i hodet at hun vil hyppe: Knapper! sier hun. Har jeg ikke knapper? Hun springer bort til kommoden, hun roter i skuffer og i æsker, hun tømmer morens sigarkasse som staar borti vinduet med naaler og traadsneller i: Knapper! Joda! vent litt, jeg skal nok finde knapper!
Hun ser nedover sin kjole, der sat da engang nogen knapper paa den, nei, naa er de borte. Hun hadde da en gang to knapper ved hvert haandledd, men nei, de er borte de ogsaa. Men i ryggen? Nei, det er sandt, hun hyppet bort de siste her for et par dage siden, og sikkerhetsnaalene som sitter isteden, gaar det jo ikke an aa hyppe med! Synnøve! nei det er sandt: bare naaler der ogsaa! Vent litt! sier Matilde, hun stormer ut i kjøkkenet, hun kommer ind igjen med en bordkniv i haanden: Naa skal det bli knapper! sier hun.
– Men aa er det du gjør! sier Jonny: Skjærer du knappene tur trøia til far din og søndagslivet til mor di? Blaas paa dig! sier Matilde. Han papa er jo ikke hjemme, og hu mama bruker jo aldrig det livet! sier hun. Forresten saa vinder jeg dom igjen og syr dom i igjen, skjønner du vel! Kom naa! Vi tar om aa gi!
Nei, det var ikke raad aa slippe. – Og 64det harmeligste var at hun vandt. Det var det samme hvilken haug han la paa, under hendes laa det høieste kortet. Knapp efter knapp strøk hun til sig, ja nu laa det alt en stor haug foran hende, pene knapper, blanke messinger. Du jokser! sa Jonny. La mig gi! sa han. Men Matilde saa ikke op, hun svarte ikke paa tøis, hendes øine vogtet haugene: Lægg paa, sa hun. Lægg paa! Jeg vandt! Naa gir jeg igjen! Og timene gik, det blev mørkt, de maatte tænde lys, det sluknet i ovnen, Matilde glemte aa fylde paa. – Jeg er sulten! sutret Synnøve, jeg fryser! sutret hun. – Du jokser! sa Jonny. – Jeg vandt! sa Matilde. Naa gir jeg igjen!
Da tok det i døren, det var moren som stod der, det var den sinte moren hendes Matilde: Jasaa, det er slik dere driver naar jeg er borte! sa hun. Jagu trur jeg ikke det er kortleiken hans papa du har faatt tak paa, hvad trur du han sier naar han faar veta det! sa hun. Og ingenting i ovnen! Og tom, kald kjele! Er det juling du pønser paa? Aa ja vent! Du skal faa!
– Mama ta mig! sutret Synnøve, hun rakte armene i veiret, hendes store tomme øine var løftet mot moren. – Ja, vent naa litt! sa moren, hun gik mot piedestalen, hun aapnet skapdøren og satte noget fra sig, noget som klingret 65som glas. Saa slengte hun sjalet fra sig paa nærmeste stol og bøiet sig ned efter Synnøve som hadde krabbet mot hende. Han har ikke kommet idag heller? spurte hun.
– Nei! sa Matilde. Jeg har feid golvet og lagt paa senga og gjort det pent her! sa hun. Men jeg har ikke set ‘n no!
– Jeg skjønner ikke detta, det skulde da væra tia naa! sa moren. Aa ja. Han kommer da tidsnok! Lægg naa kortene paa plass og fly ned etter fløte! Pent? Aa jo, du har ikke vært saa verst! Men den kortleiken rører du ikke mer, ellers skal du bli pen du au!
Jonny hadde tat knappene sine til sig og dratt sig ut. Men i gangen fløi Matilde forbi ham med fløtekoppen i haanden: Imorra efta byner vi paa igjen! sa hun.
– Jeg tør ikke! svarte Jonny. Du hørte hvad hu sa, mora di!
– Jeg tør! sa Matilde. Hu var jo næsten ikke no sint ikveld! Aa nei, det skal nok mere til, før jeg skvetter! –
– – –
– Og dagen efter sitter Matilde og Jonny atter ved bordet med kortleiken og knappene mellem sig. Men det er ikke som igaar i stuen. Gulvet er ikke feiet, papirfiller og bøss ligger spredt utover. Sengen er ikke rørt og det ligger 66intet hvitt laken over og dækker fillene. Og paa bordet staar uvaskede kaffekopper fra morgen og middag, ja brødskorper og kniver ligger spredt utover. Bare et lite hjørne av bordet er ryddet. Der ligger kortleiken og knappene.
Og spillet gaar. Og alt glemmes. Alt!
– Godkveld!
Hvad er det? Hvem er det som snakker, hvad er det som gjør Matilde dustete saa hun soper knappene i gulvet og river kortleiken til sig? Godkveld! Det er jo bare en mand som snakker, en mand bortved døra, en mand i simple klær, kanske en tigger. Er det no aa bli rød for, no aa bli gælen for, en blek mand med røde skjeggtjavser, en mager mand med hatten i handa? Aa jo, kanske han er farlig likevel, han ser slik omkring sig, han kommer like mot bordet, han sætter sig paa en stol, han slenger hatten i senga: Mor di er paa arbe’? spør han. Ja, neier Matilde, goddag papa! neier hun. Vi har venta paa dig hver dag! sier hun. Hun er ikke god for aa staa stille, hun fjamser omkring, hun løfter Synnøve fra kroken der hun ligger og har sovet: Han papa er kommen! sier hun. Naa maa du hilse paa ‘n papa! Men vesle Synnøve er ikke vaaken ennaa, hun fatter ikke, hun gir sig til aa sutre 67efter mama isteden. – Slepp ungen! sier faren. – Hu skriker ut øra paa mig! sier han. Og Synnøve faar lov til aa lægge sig igjen, sa Matilde vet ikke sin arme raad hvor hun skal gjøre av sig. – Skal jeg sætta paa kaffen? spør hun, men nei, han svarer ikke, han sitter der bare fremoverbøiet paa stolen, sitter der og ser sig om. – Aa er symaskinen hen? spør han. – Matilde ser sig om, hun ogsaa, staar der og traakker med benene, stryker hændene nedefter laarene, ja hun gjør alt, hun gjør ingenting, hun vet ikke av sig: Symaskinen? fjoller hun. – Ja, for fan! sier han, nu faar han maalet op, nu løfter han ansigtet ogsaa: I stampen? sier han. – Ja! sier Matilde, hu mama maatte –. – Men søndagsdressen min som hang derborte over senga? Den au? – Ja, sier Matilde, hu mama hadde ikke –. Og klokka? Regulatoruret? – Ja, nei, jo, hu mama –. – Og hengelampe? – Matilde svarer ikke mer, kjære, hvad er det aa svare, han ser jo sjøl at det ikke er her! Joda, han ser. Skuler omkring paa de nakne veggene, leter. – Støvlene? sier han saa. De nye støvlene mine? Dom au? – Støvlene? gjentar Matilde, støvlene? Hun lysner, jamen smiler hun ikke næsten: Nei da, støvlene staar her! sier hun, du kan da skjønne hu tar ikke støvlene dine, 68papa! Matilde lægger sig flat paa gulvet, hun kryper under sengen, hun holder no i neven da hun kommer tilbake: Jeg skal støve av dom! sier hun, ser du, dom er ikke brukte! sier hun. Han tørrer av dem med trøieærmet, han snur dem. Joda, saalene er hvite, ingen har nogensinde traatt paa dem. Han sitter litt og stryker haanden over den glatte saalen, saa ser han paa datter si: Var det ikke et par til? sier han. Et par damestøvler? – Nu blir Matilde rød igjen, nu hakker hun igjen: Jo, nei, hu mama –. – Er dom i stampen, spør jeg! Svar, tøs! Han klasker neven mot kneet, han bøier sig mot hende. – Nei! sier Matilde, hu tørte ikke stampe dom! sier hun. Og ikke tørte hu bruke dom heller, hu var rædd nogen skulde skjønne det! – Jaala! sier faren, kan ikke hu passe sig sjøl, har ikke hu nok med aa passe paa at ingen ser i skapet hendes! sier han. Kom med støvlene! – Jeg veit ikke aa dom er hen! sier Matilde. – Fort! sier faren. – Ja! sier Matilde. Og hun kryper atter under sengen. –
Faren har pakket støvlene ind i en avis, og han tar hatten sin: Si til mor di at jeg kommer igjen om en time! sier han.
– Kan ikke jeg gaa! sier Matilde. ForvalterenForfatterkommentar: Forvalteren i laaneindretningen. er støtt saa snil mot mig! sier hun.
69– Du faar passe ‘a Synnøve! sier faren. Morn! sier han.
– Adjø! sier Matilde. Men da han er ute av døren, knytter hun nevene.
– – –
– Jonny kommer frem, han har staatt i kroken mellem sengen og ovnen, han har gjort sig liten. – Det er vel best jeg gaar! sier han.
Matilde svarer ikke.
– Naa naar faren din er kommen! sier Jonny.
Nu jeper hun mot ham: Pass dig sjøl, lausungen! sier hun. Han papa blei uskyldig dømt han, skal jeg si dig! Han kjøpte støvlene av en mand, han! Men til uka skal han byne aa gaa polti igjen, og da er det nok best du tar dig ivare, mamadalten!
Jonny svarer ikke, han lusker sig ut, han render nedover trappene: Jeg vil gaa til Spaniolen! tenker han. Men Spaniolen er ikke hjemme. Det er lyst i vinduet hans, men da Jonny banker paa døren, er det en mand som svarer. Jeg tør ikke gaa ind! tenker Jonny. – Kom ind! svarer det paa nytt. Og da maa jo Jonny aapne og gaa ind. – Han tar av sig luen, han stiller sig ved døren, han bukker som han gjør for læreren paa skolen: Er ‘n Mikal hjemme? spør han.
70Ramstad sitter i skjorteærmene bortved bordet, han har et speil og en bok foran sig. Han har den brun-krøllete skalpen paa sig, han ser rar ut, men han er ikke fuld: Nei, han Mikal er ute ikveld! sier han. Han er i Templet i kveld, han Mikal! Var det no du vilde?
Nei takk! sier Jonny.
– Godnatt, gutten min! sier Ramstad. Og Jonny lukker efter sig. Nei, saa hyggelig Ramstad var ikveld! Var det han som sat paa søplekassa? Var det han som trua ‘n Mikal til aa bande? Jeg synes han ser snil ut! tenker Jonny. Han Mikal har det godt! Stakkars Matilde! –
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
«Ulvehiet» er Oskar Braatens mest kjente roman. Den ble utgitt første gang i 1919. I 1933 kom en utvidet utgave (en sammenslåing av de to romanene «Ulvehiet» og Matilde (1920)), versjonen i bokselskap følger førsteutgaven fra 1919.
Tittelen refererer til betegnelsen «gråbeingård» som var kallenavnet på leiegårder på hovedstadens østkant. Beboerne i «gråbeingårder» var fattige arbeiderfamilier og gårdene var gjerne slitte på grunn av dårlig vedlikehold.
Romanens hovedperson, Jonny, flytter som tiåring til «Ulvehiet» med moren. Det kommer fram at de har blitt kastet ut det forrige stedet de bodde og at moren er arbeidsledig. I starten synes Jonny at både gården og leiligheten er flottere enn andre steder de har bodd, men han skjønner etterhvert at det å bo i «Ulvehiet» er å være nederst på rangstigen. Tilværelsen er tøff på de fleste måter, i gården er alkoholmisbruk, sosial nød, slåsskamper og arbeidsledighet helt dagligdags. Jonnys oppvekst skildres realistisk, men med medfølelse, og også med både humor og varme.
Se faksimiler av 1. utgave, 1919
Se faksimiler av utvidet utgave (Ulvehiet : Jonny og Matilde) i Verker, bind 2, 1941
De fleste av Oskar Braatens drøyt 30 verker skildrer fattigfolks liv på Oslos østkant. Han skriver om hverdagsliv og arbeidsfolk, om fabrikkene og leiegårdene, om det å vokse opp i fattige kår og om sosial opp- og neddrift.
For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.