Det blaaste, det regnet, det var en dag ut paa høsten, en kald, sur, tussmørk eftermiddag. Alle Ulvehiets vinduer var lukket, alle Ulvehiets unger holdt sig inde, i trapper, i ganger, i stuer og kjøkkener og kammers. De spilte kort paa trappetrinnene, de lekte gjemsel i kjælderne, de fortalte skrøner og spøkelseshistorier der de hadde samlet sig i gangene. Det fandtes ikke liv aa se ute paa gaarden. Jo, ute i porten stod en jente og butret og smaaskalv og gjemte hændene indpaa brystet, en jente i fillete kort kjole, en barhodet jente med rødt, klisset haar. Ærsj! sa Matilde. Jeg trur jeg er blaut paa beina! Irsj, denna ekle kjolen som blir gjennomvaat med én gang! Serken har klabba sig ind til ryggen paa mig! Ursj, naa skjønner hu mama at jeg har flyi fra ‘a Synnøve, og saa blir det vel leven igjen!
Men gik Matilde op, fordi om det blaaste 130tvers igjennem hende, var hun rædd nogen vanddraaper? Nei, Matilde stod der. Speidet bortover gatene. Det kunde jo hende at det blei no rart aa se paa. Og det var saa godt aa være kvitt den sutringa hendes Synnøve ei lita stønn!
– Goddag!
Matilde snur sig, jøssunavn, hvem er det som snakker, aa jasaa er det hende, naa! Matilde svarer ikke straks, hun ser paa den piken som staar foran sig, ser hende over fra øverst til nederst. Tenk paraply, tenk regnhatt, tenk gummikaape, tenk kalosjer! – Jaala! Reint som ei voksen dame! Pen? Jo ansigtet er ikke saa verst, men haaret, er det ikke rødt, akkurat som hendes eget. Krøller? Kunde ikke hvemsomhelst faa krøller, hvis en bare hadde tid til aa tukle med det om kvelden? Det eneste som er pent paa hende, er beina, men er det non sak aa ha pene bein naar en har saa nydelige støvler, naar en har saa fine strømper. Matilde trekker i sine egne hoser som henger i folder nedover leggene. Goddag! svarer hun; og hun flytter sig til side: Skal du ind her? spør hun.
Piken søker ly for regnet, hun gaar ind i portrummet, hun slaar paraplyen ned: Vet du om det bor en gut her i gaarden som heter 131Mikal? spør hun. – Matilde er nysgjerrig, hendes øine er vaakne og store: Spaniolen? sier hun. Er det Spaniolen du mener, er det en vakker gut med krøllete haar? – Mikal Ramstad, sier piken. – Aal reit, det er Spaniolen! sier Matilde. Han bor i bakgaarden! Kom, skal jeg følge dig! – Og hun gaar foran over gaardsplassen mot bakgaarden. Og piken med paraplyen tripper forsigtig efter mellem vandpyttene.
Matilde banker paa døren. Det svarer ikke. Hun banker igjen, hun tar i dørhanken, døren er stengt, hun faar ikke svar. Han er visst ikke hjemme! sier Matilde, og hun lægger munden ind til nøklehullet: Mikal! sier hun. Det er ei jente som vil snakke med dig! Det er den fine jenta borti gata! – Jeg heter Gunhilde! sier piken. – Det er hu Gunhilde! sier Matilde. Det er hende som du og ‘n Jonny pleide aa følge hjem fra armén om nættene! – Nei, jeg maa gaa! sier piken. – Blaas paa dig da! sier Matilde, og hun gir døren et iltert dunk. – Jeg veit du er hjemme, far, for jeg hørte du hosta!
– De staar ute i gaarden, piken har slaatt paraplyen op, hun er ferdig til aa gaa. Men Matilde er ikke ferdig paa langt nær, hun maa da kunne faa litt utbytte av dette besøket. – 132– Vil du ikke snakke med ‘n Jonny? sier hun. – Nei, sier piken, hun drar paa det, nei, det var Mikal. Jeg har et bud til ham. – Det kan hende han Mikal er oppe hos ‘n Jonny! lyver Matilde. Han pleier aa holde sig der! Her er opgangen!
– Ja, ialfald kan han gi Mikal besked! sier piken. – Visst kan ‘n saa! sier Matilde. Her er døra, nei du behøver ikke banke paa, se her skal jeg lokke op for dig!
Og Matilde aapner døren paa vidt gap og skyver piken ind. Og hun ler. Høit. Ja for dette er leven! Jonny ligger paa fire med en vassbøtte ved siden av sig. Han skrubber gulvet. Hører ikke. Matilde maa rope paa ham. Jonny! skriker hun. Og Jonny skvetter til, Jonny snur sig, Jonny reiser sig. Han slipper skurekosten ned i bøtten, han river av sig striforklædet og slenger det paa sengen, han er rød, han er fuld av skam, han prøver aa smile: Nei, men kommer det folk hit som det er saa fælt! sier han. Det er jebursdagen hendes mama i dag, og saa tenkte jeg – ja, jeg pleier jo aldrig aa skure, jeg, jeg kan jo ikke heller. Du faar sætta dig, ja, jeg mener værsaagod og sit! sier Jonny.
Nei, jeg maa nok gaa med én gang! – Hun staar ved døren, piken, hun staar ikke 133indtil noget, det er likesom hun tar sig ivare, hun er vel rædd for klærne sine. – Du kan faa laane en av stolene vore! sier Matilde, dom er mye finere! – Hu Synnøve skriker! sier Jonny. Hører du ikke? – Joda, joda! sier Matilde, naa flyer jeg! Hun neier, hun neier dypt til dem begge: Adjø! sier hun. Naa kan du laase døra, Jonny! – La døra staa og kom dig ind i di eia stue! sier Jonny. Og Matilde neier dypere end før: God fornøielse! kniser hun. Saa slaar hun døren i efter sig og blir staaende utenfor og kikke gjennem nøklehullet.
Jonny huker sig ned bak sengen og slenger trøien paa sig; han knapper den igjen, han blir litt tryggere: Du maa da ikke staa! sier han, se her er stol! Det er saa trangt her, vi har ikke plass til ordentlige møbler, men dette var det eneste værelset vi kunde faa! – Kjære, det er da stort nok! smiler piken, ja, hun viser hvite, pene tænder, hun sætter sig. Jeg synes det er pent her, jeg, sier hun, det er meget høiere under taket her, end det er hos oss! – Og Jonny ser op, det er ikke fritt for at han vokser: Jasaa er det saa lavt hos dere! sier han. Det maa være leit! Jo da, det er fælt høit under taket her! Jeg trur ikke det er braatt saa høit i nogen av de andre gaardene! Piken 134ser sig om, paa kommoden, paa bordet, paa sengen, paa det halvskurte gulvet. Hun flytter sig litt paa stolen, hun tør likesom ikke sitte helt indpaa: Jeg trodde jeg skulde treffe Mikal her! sier hun. Den piken som fulgte mig, sa at han pleide aa være her!
– Mikal? – Jonny rydder bortved bordet. Nei, han er ikke her! sier han. Ikke i efta – i eftermiddag. Nei, han pleier ikke være her, heller. Han har ikke vært aa se paa lenge.
– Kapteinen bad mig spørre hvorfor han ikke kommer paa møte, sier piken. Kan dere ikke komme begge to en kveld?
– Joda! sier Jonny. Jeg skal si fra! Kanske vi kommer i morra!
– Ja, gjør det! sier piken. Og hun reiser sig: Adjø da, sier hun. Jeg maa nok gaa, jeg. Papa kommer snart!
– Adjø! sier Jonny. Nei, jeg skal da følge dig ned, kan du skjønne! Det er saa mange vanskelige trapper her, at!
Men da ler hun, den pene Gunhilde-piken ved døren, ja hvem skulde tru at hun kunde le slik? – Nei, du maa da skure fra dig gulvet! ler hun. Du er jo ikke halvveis endnu! Adjø! neier hun. Hils Mikal!
Adjø! sier Jonny, han er sint, han griper den vaate skurefillen fra bøtten og klasker den 135bortover gulvet. Du blei vel ikke vaat paa de pene støvla dine? sier han.
Gunhilde samler skjørtene omkring sine stramme, rette legger: Jeg skal børste støvlene og klærne mine naar jeg kommer hjem! sier hun.
– Men da hun er ute av døren, da Jonny hører at gangdøren smelder igjen efter hende, da lægger han sig ned paa alle fire og gir sig til aa skrubbe, saa gulvet ligger dynket i hvitt skum: Jasaa, det var kanske ikke fint nok her! sier han. Hu er vel saa mye grummere og flottere, hu!
– Jonny! sier Matilde gjennem nøklehullet.
– Hvad er det du vil? svarer Jonny.
Matilde aapner, hun vaager sig ind, hun flirer ikke, hun er alvorlig: Hu har gaatt! sier hun. – Jeg veit det! sier Jonny. Fløtt dig saa jeg faar armslag!
– Saa pen hu var! sier Matilde. Saa pent haar! Saa pene tænder! Saa pene støvler!
– Hu er ei jaale! sier Jonny.
– Ja, det synes jeg ogsaa! sier Matilde. Skal jeg skure resten av golvet for dig? Jonny reiser sig, han slenger fra sig børsten: Hvis du har løst! sier han. Han ser sig om, paa de faa møblene, paa veggene, paa taket: Jeg 136synes vi har det noksaa fint, jeg, sier han. Har du lagt merke til saa høit det er under taket her i Komplekset?
– Høit under taket ja, sier Matilde. Er det ikke det jeg har sagt bestandig?
– Det er ikke sagt det er braatt saa høit andre steder! sier Jonny.
– Saa høit? sier Matilde, og bretter kjolen op og lægger sig paa fire: Det er ikke halvten saa høit! Ialfald ikke i smaa tregaarder!
– Det er det jeg sier jeg og! sier Jonny. Nei, du maa ikke slurve slik, du maa vaske under kommoden og under senga ogsaa! Hu mama liker ikke at jeg tar bare midt frampaa golvet!
– Hu er saa vanskelig mora di, sier Matilde. Du har vel ikke et støkke mat til mig, vel?
– Jeg skal se etter, sier Jonny.
– Ja, ikke for det at jeg trenger! sier Matilde, mens hun smører tykt med grønsaape paa børsten. – Jeg kan faa saa mange penger jeg vil, jeg. En dag kunde jeg ha faatt fem kroner av en gut – nei av en herre. En pen en.
– Og det tok du ikke imot? sier Jonny, han stirrer stivt paa hende.
137– Nei, han var saa ekkel! sier Matilde, Jeg drog til ‘n!
– Jeg synes du er ei jaale du au, jeg! sier Jonny. Kom med børsten! Fløtt dig! Du kan ikke skure! Han skyver hende til side, og Matilde reiser sig: Hu syntes visst det var for simpelt for sig her, hu derre Gunhilde, sier hun.
– Det skal nok bli fint! sier Jonny. Bare vent!
– Hvad mener du med det?
– Jeg mener at jenter er no orntlig pæl, sier Jonny.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
«Ulvehiet» er Oskar Braatens mest kjente roman. Den ble utgitt første gang i 1919. I 1933 kom en utvidet utgave (en sammenslåing av de to romanene «Ulvehiet» og Matilde (1920)), versjonen i bokselskap følger førsteutgaven fra 1919.
Tittelen refererer til betegnelsen «gråbeingård» som var kallenavnet på leiegårder på hovedstadens østkant. Beboerne i «gråbeingårder» var fattige arbeiderfamilier og gårdene var gjerne slitte på grunn av dårlig vedlikehold.
Romanens hovedperson, Jonny, flytter som tiåring til «Ulvehiet» med moren. Det kommer fram at de har blitt kastet ut det forrige stedet de bodde og at moren er arbeidsledig. I starten synes Jonny at både gården og leiligheten er flottere enn andre steder de har bodd, men han skjønner etterhvert at det å bo i «Ulvehiet» er å være nederst på rangstigen. Tilværelsen er tøff på de fleste måter, i gården er alkoholmisbruk, sosial nød, slåsskamper og arbeidsledighet helt dagligdags. Jonnys oppvekst skildres realistisk, men med medfølelse, og også med både humor og varme.
Se faksimiler av 1. utgave, 1919
Se faksimiler av utvidet utgave (Ulvehiet : Jonny og Matilde) i Verker, bind 2, 1941
De fleste av Oskar Braatens drøyt 30 verker skildrer fattigfolks liv på Oslos østkant. Han skriver om hverdagsliv og arbeidsfolk, om fabrikkene og leiegårdene, om det å vokse opp i fattige kår og om sosial opp- og neddrift.
For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.