«Ulvehiet»

av Oskar Braaten

XII.

Jonny er straks fjorten aar, han er lang og sterk, men han er mager, han er blek. Det er som om han støtt gaar og biter tændene sammen, som om han gaar og funderer paa noget. Han lever alene i sitt kammers, det er aldrig nogen inde hos ham naar moren er paa arbeide eller ute om kveldene. Matilde slipper ikke ind, Mikal er aldrig aa se.

Nei, Jonny gaar for sig selv, det er snøtt han hilser paa de voksne naar han møter dem i trapper eller port, han har aldrig tid til aa hefte tiden bort til lek sammen med de andre ungene. Han har saa mye aa gjøre.

Med det samme han kommer hjem fra skolen og faar slengt bøkene fra sig paa sengen, stenger han døren paa nytt og stormer ned trappene og springer bortover gaten. Paa murveggen utenfor gaarden ved siden av staar et lite skilt: Madam Sendresens spiseforretning, staar det. Det er til madam Sendresen 139Jonny springer. Goddag! hilser han, er spanna ferdige? – Naa har jeg snart ei vending ferdig til dig! sier madamen, hun staar rød og svett over de digre matkjørlene og øser suppe og kjøtt og poteter i spand.Forfatterkommentar: Disse matspandene er inddelt i to rum, det underste til suppemat, det øverste til «ettermat», d. v. s. kjøtt, lapskaus, kjøttkaker, o. l. Disse spand-delene holdes sammen med en rem, som ogsaa brukes til aa bære i. Se her, ta de seks til naglefabrikken først! sier hun. Du veit dom er saa hissige, hvis dom maa vente! Og Jonny griper om remmene og tar tre spand i hver haand og farer avgaarde. Vending efter vending gjør han, til «Mekanikken», til skofabrikken, til hattefabrikken, til «Guldlisten». Og sultne mennesker venter ham, graadige, svarte never river spandene fra ham: Du var flink til aa væra tidlig idag! sier en. Gudskjelov, naa kan da en stakkar faa slengt sig ned litt etter maten! Men han Jonny har ikke tid til aa høre paa prat, han maa springe efter ny forsyning, det er flere svarte never som gaper tomme mot ham.

Han har holdt paa med dette et halvt aars tid naa, han Jonny. Han tok jobben efter han Aksel som naa er konfirmert og synes han er for voksen til aa flye med matspand. Du er flink! sa madam Sendresen. Stikk opom naar du er ferdig med den siste vendinga, saa skal du faa dig en tallerk erter! – Det er gutten sin som 140er lett paa beina! sa arbeiderne. Hus’ paa at du skal ha ti øre i drikkepenger om fredagen!

Og Jonny samlet sammen sine drikkepenger, og han samlet sammen de ti ørene han hadde for uken for hvert spand av madam Sendresen. Hver fjortende dag talte han dem, hver fjortende dag samlet han dem sammen i et kremmerhus og gik ind i byen med dem. Og naar han kom hjem igjen, da drog han en tynd blaa bok op av lommen. Han aapnet den og regnet, han la sammen og nikket. Jo, det var rigtig. Saa la han boken ind i læseboken sin og passet vel paa at de blaa permene ikke stakk utenfor. –

– Det var forresten rart at hu ikke skjønte no, hu mor. Før hadde jo bestandig kaffen staatt ferdig naar hu kom hjem til middagen, men naa i det siste hadde han jo snøtt faatt kjelen over. Men ikke et ord av bende! Hu var naa ellers saa rar paa mange maater naa om dagen, hu mor. Hu la ikke merke til nogen verdelig ting, hu svarte reint i ørska mange ganger, naar det var noget han spurte om. Var hu sjuk, tru? Hu var bleik, men hu hosta ikke, slik som han gjorde faren hendes Matilde. Aa nei, det var vel bare det at hu var trøtt. Og det var da ikke mer end 141rimelig, saa seint som det blei hver skapende kveld!

Ja, for hu dreiv paa med møtene ennaa. Tre fire ganger i uka blev det høgstnattes før hu kom i seng. Han skulde jo være sint paa hende, men var det raad? Hu var jo saa snil, hu gav han jo alt det beste hu visste! Og snillest var hu morgenen etter de kveldene hu hadde vært seint ute. Da laa det altid no omframt paa tallerkenen hans, no godt, no hu visste han likte. Nei, skulde han være sint? Stakkars mor! Det var jo bare det at hu var saa altfor reliøs! Naar det hendte at han vaaknet om natten, laa hun næsten bestandig og vred sig og kastet sig og sukket og sa herre gud i himmelens rike hjælpe mig! Hu skulde faa det godt, hu mor, bare vent til han kom saa langt han vilde! De skulde faa se allesammen, aa ja vent, de skulde komme til aa glane en dag, alle i Ulvehiet. – Og da skulde hu slippe aa ligge og sukke lenger!

Og Jonny bar sine matspand, Jonny fyldte sin tynde blaa bok. Han saa sig ikke om naar han travet avgaarde, han hadde nok med aa passe sig saa han ikke støtte paa folk og skvælpet suppen utover fortauget. Bare naar han kom forbi det brune stakittet foran trehuset borti gaten, hendte det at han gløttet 142paa side. Men det var ingen kjendte aa se, og gudskjelov for det.

Jo en dag traff han Gunhilde, det vil si hun snakket til ham en dag ut paa vinteren. Han kom springende tomhændt fra en av fabrikkene paa vei til madam Sendresen efter en ny matspand-bør. Hun gik og dinglet med et par skøiter i armen.– Goddag Jonny! sa hun. Kjender du mig ikke igjen? Aa jo, skulde han ikke kjende hende, hadde hun ikke de samme vakre øinene, de samme røde krøllene, de samme rette leggene? – Goddag! svarte han, ja han lettet paa luen enda hun var bare en tøsunge. Oppe hos madam Sendresen stod rad paa rad av varme matspand, nede paa fabrikkene gik sultne mennesker og speidet og svor. Men var det raad aa faa flyttet benene, saa lenge hun stod og saa paa ham? – Jasaa du har vært paa skøitebanen! sier han. – Nei, jeg skal gaa, sier hun. Vil du bli med? – Det surrer i hodet til Jonny. Matspand! Sultne mennesker! Er han gælen som gir sig til aa staa her? – Jeg, jeg har nok ikke tid – jeg, jeg har nok ikke skøiter! hakker han. – Du kan faa laane! sier hun. Jeg har et par til hjemme! – Hvordan skal han vri sig løs, skal han braaflye? Men saa finder han ordet: Jenteskøiter! sier han. Jeg kan da ikke bruke jenteskøiter! – 143Gutteskøiter! sier Gunhilde, min brors skøiter! – Matspand, matspand, matspand! surrer det i hodet hans. Nei, det faar væra! sier han. Jeg har saa mye aa gjøra før hu mor kommer! – Hun dingler med skøitene, saa nikker hun bortover mot Ulvehiet: Bor du i den fæle gaarden enda? – Ja! Han ser ned et øieblik, men saa løfter han øinene mot hende: Men jeg skal snart fløtta! sier han. – Hun blir nysgjerrig, hun glemmer rent at hun har to fine, blanke skøiter aa ringle med: Hvor skal du flytte hen? sier hun. Men nu er det forbi med ham, nu greier han ikke aa holde øinene paa hende lenger, naa viker de unda, like bort mot selveste Ulvehiet: Nei, jeg huser ikke nummeret! sier han. Men det er en fin gaard, en fin hvit murgaard! – Jasaa! sier hun. Tenk det! Hun vil snu sig og gaa, men saa kommer hun paa noget, noget som det maa være deilig aa faa sagt: Skal du hjem og skure gulvet før din mor kommer? sier hun. – Jonny er rød og sprengt i ansigtet før, av springmarsen, saa han blir ikke rødere nu. Men det braastikker oppi haarrøttene, det blir saa glohett i kindene. Han kremter, han skal si no, han faar det ikke til. Men hun smiler, hun nikker, ja hun gaar. Rank i ryggen. Stramme legger. Dinglende skøiter. – Jonny ser efter hende. Et eneste 144øieblik. Saa tørrer han sig under næsen med vaatten og flyer videre. Flyer fort. Ser sig ikke om.

– Du blei saa lenge, gut! griner madamen. Ser du ikke alle spanna!

– Blaas paa Dere! sier Jonny. Jeg kommer naar jeg kan! – Men han fallerer straks, han bøier sig over spandene, han bruker alle sine fingre, han henger én rem paa hver, og med ti tunge spand arbeider han sig gjennem gatene.

– En fin hvit murgaard, men jeg huser ikke nummeret! sa Jonny. Nei, hvorfor skulde han si det før det blev aldeles sikkert, skulde kanske nogen faa sagt at han for med fjas? Aa nei. Men like bortpaa hjørnet laa gaarden, hvis nogen absolut skulde ha greie paa det, nr. 24 stod det paa skiltet, og indgangen var rett imot det vesle trehuset med det brune gjerdet foran. De som bodde i trehuset kunde se alle som gik ut og ind der, de som bodde i murgaarden kunde se alt som rørte sig ved det vesle trehuset. Aa, de skulde faa se, nogen hver! Skure golv! Var det ikke likere aa skure golv end aa dra sig gatelangs med et par skøiter paa armen midt paa lyse dagen! Forsyne mig, skulde han ikke skure golvet hver eneste skapende dag heretter, hvis han fik tid. 145– Men det var det lite trulig han fik. Han hadde jo saa mye aa stri med.

– Ja visst hadde han mye aa stri med, han hadde skolen og matspandene, ja det hendte ofte at han drog sig indover til torvet, naar moren hadde gaatt paa arbeide efter middagen. Der stod han og bød sig frem til fruene som hadde tunge kurver: Skal jeg bæra for Dere? sa han. Og jo, det var ofte en jobb aa faa, det blev stadig litt aa putte i lommen, saa det var ikke bortkastet tid. – Men hvad skulde en si til det at han gav sig til aa gaa konstabel om eftermiddagene, at han drev rundt kvartalene ved siden av Kvadraten, hver gang han hadde eftermiddagstjeneste? Han gjør det for aa smiske! sa Matilde, hun stod og skravlet med en flok unger utenfor Ulvehiet, da Kvadraten og Jonny ruslet forbi, med hændene paa ryggen begge to: Han gjør det for aa faa avslag paa husleia! Vent saa skal jeg fortælle dere no rart om mora hans! Og Matilde fortalte og ungene fniste, og Kvadraten og Jonny skridtet smaat bortover gaten og pratet voksent. – Aa nei, det var nok ikke for aa faa avslag paa husleia at Jonny kastet bort tiden med aa gaa turer rundt kvartalene. Avslag? Aa nei, hør hvad det er han sier, Jonny, da han og Kvadraten staar utenfor den pene 146murgaarden, og Kvadraten snur sig og ser om alt er klart i gaten, før han svinger rundt hjørnet.

– Men hvis det skulde bli ledig et rum der, kan vi ikke faa det da? sier Jonny.

Kvadraten liker Jonny, han liker Jonny og mor hans for den akkurate husleien, men kan en ikke bli trøtt av mas ogsaa? Her gaar gutten hver eneste efta og gnaaler om aa faa flytte til hjørnegaarden, naar det blir no ledig der. Fra Ulvehiet til hjørnegaarden, skulde du ha hørt slikt? Var ikke Ulvehiet den verste av alle de gaardene han hadde aa bestyre, var ikke hjørnegaarden den fineste? Hvad vilde de si, de pene folkene i hjørnegaarden, hvad vilde de si, handelsbetjentene, postbudene, sporvognskonduktørene, ja hvad vilde den pertentlige lærer Pettersen si, og guldsmed Thorne som snakket om aa begynde egen forretning! At gutten ikke skjønte saapass som at saant var uraad! – Du hører det er umulig! sier Kvadraten. Ser du ikke hele gaarden er fuld, kan du se et eneste tomt vindu? – Ja, men hvis? sier Jonny. – Ti naa stille! sier Kvadraten, du kan da skjønne ingen fløtter tur hjørnegaarden! – Ja, men hvis? Jonny er umulig, han gir sig ikke. – Men du skjønner vel at det bli mye dyrere! sier Kvadraten, han er ferdig til aa gaa videre: Det blir altfor 147dyrt for mor di, hu greier det ikke! – Ja, men jeg tjener penger, sier Jonny, jeg skal lægge til husleia, vi skal ikke bli skyldig et rødt øre! – Fankern! Var det ikke for det at en var konstabel og maatte opføre sig sømmelig, kunde en faa løst til aa gi gutten en killevink saa han glemte aa gnaale paa en stund! Ikke kunde en flye fra ‘n heller, en maatte gaa pent og rolig, saa turene rakk til for de reglementerte timene. – Men offer vil du ikke bo i Komplekset da, gut! Er det ikke bra nok for dere der, naar det er bra nok for andre? Kvadraten gir sig igang, Jonny følger ved siden: Jeg liker saa godt utsigten i den gaarden! sier han. – Men er du sikker paa at mor di vil fløtta da? Har du spurt hende? – Jonny maa næsten le: skulde hu mor ikke ville fløtta til hjørnegaarden, naar han hadde penger aa lægge til husleia? Hu mor vil! sier Jonny. – Ja, saa snakk til mig naar du ser et par tomme vinduer i hjørnegaarden! sier Kvadraten, han vil ha en ende paa dette maset. – Ja takk! sier Jonny, han faar det pludselig travelt. – Nei det er sandt, naa maa jeg nok hjem! sier han. Det var no jeg skulde gjøra for hu mor. Adjø! hilser han, han tar av sig luen, han flyer. Morn! murrer Kvadraten. Har du hørt verre satan til gut! Naa ja. Non 148ledige vinduer blir det ikke aa se i hjørnegaarden for det første. –

– Jonny spinker og sparer. Han strever med sine matspand, med sine kurver, han finder altid paa nye indtægtskilder. En dag gnaalte han efter prisen paa rummene i hjørnegaarden, han gnaalte helt til Kvadraten maatte vri summen ut av sig. Hurra! tenkte Jonny, jeg har til to maaneders husleie paa boka mi! Og pass bare paa, det skal bli mer, jeg skal ikke gi mig! Og naar jeg en vakker dag kommer og lægger tre maaneders forskud paa bordet til Kvadraten, da skal jeg vaage for at han ikke sier at han ikke vil ha vors! Kanske han endatil kaster ut nogen andre for aa gi rum til hu mor og mig. Jeg tenker det skal bli nogen som kommer til aa glane!

Hu mor drog ut et par tre kvelder i uka, men det var bra med det at hu aldrig bad ham bli med, naa. Hadde han tid til aa høre paa at folk sang salmer og læste bibelsteder, hadde ikke han andet aa bruke tiden til? Aa, hu mor skulde bare veta! Men gudskelov, hu mor visste ingen ting, hu mor drog fort nedover uten aa se sig om, hu mor ante ikke det at gutten drog efter samme veien et kvarters tid senere. – Men det var nok hverken mot tempel eller tabernakel han styrte, men det var 149da fuldt av glade mennesker der han vanket og, det var da baade sanger og personlige vidnesbyrd aa høre. Men hørte Jonny paa sangene, brydde han sig om vidnesbyrdene? Naar en halvfuld sjøgut sat og sang sine nyeste sørgelige viser for kameraterne rundt bordet, da stod det med ett en gutunge foran ham, en vaaken gutunge som rakte frem nogen hvite blade mot ham: Kjøp ei vise da, De! Bare ti øre! Naar et ungt par sat alene i en krok for aa ha det hyggelig – var det fred aa faa? – Kjøp et lykkebrev da, De! Jeg har for baade damer og herrer! – Nei, han Jonny sparte ingen, han gik fra bord til bord, han gik fra restauration til restauration. Bare én kafe gik han forbi, en fin kafé med pianomusik buldrende ut gjennem alle vinduer. Han hadde ennaa ikke sat sine ben indenfor Rosesalen. Han visste det sat folk derinde som han kjendte. –

Naar Jonny anpusten og sliten klær av sig om kvelden, putter han altid visepakken og portemonæen under kommoden. Det blei litt i kveld og! nikker han. Bare hu mor ikke skjønner no ennaa. Men hu skal vel bli glad den dagen jeg har vært hos Kvadraten og henta den nye husleieboka!

– Men moren skjønte ingenting. Da hun kom hjem, laa gutten og sov. Eller lot som han 150sov. Det gjorde det samme for hende. Stakkars min gut! sukket hun og bredte bedre over ham. Dette skal ha en ende! I morra kveld skal inga verdelig magt faa rugga mig ut fra gutten min! Det vilde da være leit! tenkte Jonny. Fredagskvelden som er den beste av alle! – Men han behøvde ikke være rædd. Han hadde en god mor, hun vilde ham intet vondt, hun vilde ikke ta den beste kvelden fra ham. Ikveld blir jeg ikke lenge! sa hun kvelden efter. – Bli saa lenge du vil! sa Jonny. Jeg har saa mange lekser, jeg vil helst sitta i fred! – Ja, ja, jesunavn! sa hun. – Adjø! sa han. Og saa snart han hørte at hun var nede av trappene, la han sig paa kne foran kommoden og drog frem visene og portemonæen. –

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om «Ulvehiet»

«Ulvehiet» er Oskar Braatens mest kjente roman. Den ble utgitt første gang i 1919. I 1933 kom en utvidet utgave (en sammenslåing av de to romanene «Ulvehiet» og Matilde (1920)), versjonen i bokselskap følger førsteutgaven fra 1919.

Tittelen refererer til betegnelsen «gråbeingård» som var kallenavnet på leiegårder på hovedstadens østkant. Beboerne i «gråbeingårder» var fattige arbeiderfamilier og gårdene var gjerne slitte på grunn av dårlig vedlikehold.

Romanens hovedperson, Jonny, flytter som tiåring til «Ulvehiet» med moren. Det kommer fram at de har blitt kastet ut det forrige stedet de bodde og at moren er arbeidsledig. I starten synes Jonny at både gården og leiligheten er flottere enn andre steder de har bodd, men han skjønner etterhvert at det å bo i «Ulvehiet» er å være nederst på rangstigen. Tilværelsen er tøff på de fleste måter, i gården er alkoholmisbruk, sosial nød, slåsskamper og arbeidsledighet helt dagligdags. Jonnys oppvekst skildres realistisk, men med medfølelse, og også med både humor og varme.

Se faksimiler av 1. utgave, 1919

Se faksimiler av utvidet utgave (Ulvehiet : Jonny og Matilde) i Verker, bind 2, 1941

Les mer..

Om Oskar Braaten

De fleste av Oskar Braatens drøyt 30 verker skildrer fattigfolks liv på Oslos østkant. Han skriver om hverdagsliv og arbeidsfolk, om fabrikkene og leiegårdene, om det å vokse opp i fattige kår og om sosial opp- og neddrift.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Følg Bokselskap i sosiale medier

Instagram      Facebook
Bluesky          X

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.