Første kapitel

som forteller om preparant Lieng ved Tøyen Museum, om hvorledes han mistet stillingen sin og besluttet å reise til Finnmark med begge guttene sine.

Preparant Lieng var på hjemvei fra Tøyen Museum. Klokken var ikke 12 enda og hadde noen av dem som kjente ham godt møtt ham vilde de sikkert trodd han var syk, for noe alvorlig måtte det være som kunde få Lieng trukket bort fra museet midt i arbeidstiden. Idag hadde han ikke kunnet være i ro på museet. Han måtte av gårde, måtte hjem, måtte la arbeide være arbeide for en gangs skyld. Han vilde hjem til guttene sine, lengtet efter å sitte og vente på dem når de kom fra skolen, efter å høre tredjegymnasiasten Erlings rolige, nesten voksne trin i trappen og førstegymnasiasten Tors hissige gutteflukt op til middagsmaten. Og guttene vilde nok bli glade over å finne ham hjemme på den tiden av dagen. Det hadde visst ikke hendt siden mor døde for to år siden. Det sørgelige var bare at guttenes glede ikke kom til å vare så svært lenge.

Lieng skrittet godt ut. Det kom et bistert og fortenkt uttrykk i det faste skarpskårne ansiktet og et 8kvast glimt i de rolige blå jegerøinene under de buskete brynene.

Ånei. Langvarig vilde sikkert ikke gleden bli. Han kjente guttene sine godt nok til å vite det. De vilde ta det like tungt som han når han nu fortalte dem at han idag hadde fått endelig beskjed om at han vilde miste stillingen sin. Det måtte innskrenkninger og besparelser til, het det. Lønningsbudgettet på museet måtte ned, hadde bestyreren sagt. Der måtte spares på hver eneste krone. Bestyreren hadde beklaget, men det var ingen vei utenom. Dessverre, sa han.

Lieng var kommet ned i Storgaten. Han vilde gå nedom Karl Johan for en gangs skyld. Hvad raket det staten om en enkelt funksjonær blev arbeidsløs og kanskje gikk til grunne, og med ham de som var avhengige av ham. Selvsagt var det ham, Lieng, det måtte gå ut over når en preparant skulde opsies. Selv om det var han som hadde arbeidet lengst av alle underordnede ved museet, så var han jo bare en autodidakt, en som hadde lært sig selv op til å bli en dyktig dyrepreparant og utstopper. Han hadde så visst ikke fått anledning til å studere i utlandet ved de store museene. Han hadde ikke hatt stipendium eller deltatt i store kostbare ekspedisjoner til tropiske land og preparert flodhestskinn som kom halvråtne hjem. Han hadde bare stått hjemme og tatt mot og gjort i stand det de andre hadde slurvet med. Hvad hadde det å si at ikke en eneste ved museet, utenom professoren selv, kjente den arktiske fauna så godt som han. Ingenting, selvsagt. Han hadde jo ikke noe eksamensbevis å påberope 9sig, ingen attester heller, bare 24 års trutt arbeide ved det samme museum, uten en eneste dags fravær, bortsett fra de korte feriene, som forresten alle var blitt brukt i museets tjeneste, og så turene til Svalbard, Frans Josef og Grønland. Bygutter med eksamen, det var de rette karene. De kunde alltid brukes. De hadde sine overordnedes bevåkenhet og beskyttelse, selv om de ikke kunde belgflå en katt og ikke så forskjell på en isbjørn og en kvitrev. Men slå op i sine bøker og «bestemme», det kunde de nok.

Lieng svingte inn på Karl Johan. Det var like under jul og mange mennesker i gaten, mennesker som hadde råd til julehandel og juleglede og juletravelhet, eller som i alle fall syntes de måtte late sånn.

Han kom til å smile litt av sig selv og tankene sine, et smil om den rette, bestemte munnen, som med ett lyste op i det mandige ansiktet og mildnet det litt hårde uttrykket det hadde. Sandelig gikk han ikke her og holdt på å bli urettferdig og bitter. Han fikk se til å komme sig fortest mulig hjem til guttene og snakke med dem. De skulde nok finne på råd, bare de fikk tenkt sig litt om. Ennu var jo opsigelsen så ny, han hadde likesom ikke summet sig, og guttene var kjekke og greie så noe syt vilde det sikkert ikke bli. Sammen skulde de nok klare brasene, «mannfolkene Lieng», som Tor pleide si.

Utenfor Grand snudde Lieng sig brått om. Det var en som hadde grepet ham i armen bakfra. Jamen var det ikke Halvdan Nilson, barndomsvennen, kunstmaleren, reveopdretteren og gårdbrukeren fra Tana, han 10som hadde funnet for godt å grave sig ned der nord bare for farvevirkningenes skyld, enda han sikkert hadde kunnet vinne sig et stort malernavn hvis han hadde villet fortsette sine studier. Nu gav han bare gjesteroller i Oslo når han hadde malt nok billeder til å dekke reiseutgiftene, eller hadde noen gode sølvrevskinn å seige. Men det kunde gå år og dag mellem hver gang han kom sig av gårde. «Der er så vakkert,» pleide han å si. «Jeg får ikke tid til å male, får bare tid til å se.»

Halvdan var overstrømmende som sedvanlig og bråket naturligvis en hel del, viftet og gestikulerte med de lange armene sine og var akkurat samme gutten som før, på tross av sine 45 år. De var nesten på dagen jevngamle, han og Lieng. Halvdan gav sig ikke før han fikk Lieng med sig inn på Grand og benket i en lun og koselig krok.

Et kort øieblikk hadde Lieng glemt sine bekymringer for gleden over gjensynet, men det varte allikevel ikke lenge før Halvdan Nilson merket at det var noe i veien, noe som trykket ham, og Halvdan gav sig ikke før han fikk halt ut av Lieng hvad det var som stod på. Lieng var ikke den som betrodde sig til den første den beste, men både i guttedagene og i de årene de hadde vært sammen før Halvdan slo sig ned i Tana for godt hadde de hatt for vane å fortelle hverandre både det ene og det annet, å dele både sorger og gleder. Så det falt egentlig ikke Halvdan så særlig vanskelig å få Lieng på gli.

«Hadde det enda vært en ekspedisjon som skulde 11ut, så vilde jeg ikke betenke mig på å gå med, men vi tapte jo den fordømte grønlandssaken, så nu blir det vel gjerne en stans på flere år med ekspedisjonene,» sluttet Lieng nokså bittert.

Halvdan Nilson blev sittende taus en lang stund, særlig lang til å være ham. Han fikk et fortenkt uttrykk, med store nyver i pannen. Smilet han stadig pleide ha om munnen, mest muntert men ofte litt ironisk, var helt borte. Lieng sa heller ingen ting. Men så lyste Halvdan op. Han blev så ivrig at han hadde vanskelig for å sitte rolig.

«Erik, jeg har det, jeg har det,» sa han, la hånden tvers over Liengs underarm og kløp til.

«Nå. Hvad er det du har. Au, det gjør ondt, din røver,» sa Lieng. Han smilte og mintes med ett de mange gangene da Halvdans rådsnarhet hadde hjulpet dem begge, ofte i situasjoner hvor det gjaldt å treffe en avgjørelse på øieblikket, og som regel hadde Halvdan straks funnet den beste løsningen.

Men Halvdan slapp ikke taket i armen.

«Du blir med mig opover til Tana, gutt, bor hos mig, samler fugleskinn og selger til museene.»

Lieng smilte.

«Enn guttene mine da? Tror du jeg klarer å samle så mange skinn og få solgt dem til en slik pris at jeg kan holde guttene her nede?»

«Nei, guttene. Du har jo Tor og Erling, du.» Halvdan Nilson blev atter sittende og tenke. Grepet i Liengs arm var ikke så hårdt en stund, men så kjente han at Halvdan klemte til igjen.

12«Nå?» spurte Lieng.

«Bedre og bedre,» svarte Halvdan. «Du kjenner da iallfall litt til Varangervidda og du vet at den er helt ukjent land for ornitologer. De har jo bare samlet på noen små myrflekker her sør i landet og i Pasvik. Det fineste fuglevaldet vi har i hele kongeriket har de latt ligge. Og midt inne på vidda har jeg en stor prektig jaktgamme sammen med tre kamerater. Enn om du tok guttene med dig opover og tilbragte et år der. Rundt omkring er det et fugleliv som ingen aner. Jeg har vært der en eneste vår og du kan ikke tenke dig alle oplevelsene jeg hadde, med sangere, med gjess, med vadere. Du vet jeg er ikke noen ornitolog, men allikevel var det en fryd. Og hvordan vil det så ikke bli for dig som har vært fuglegal hele ditt liv. Du vil sikkert bli aldeles skrullete av begeistring.»

«Det høres jo bra ut, men ikke klem armen min mere nu, er du snild, for det er den jeg skal skyte med, vet du.»

«Har du bestemt dig da?» Halvdan slapp ham fremdeles ikke.

«Det kan du skjønne jeg ikke har. Det er vel litt vågalt å legge sig fore der oppe, unda folkeskikken aldeles, så vi får tenke gjennem planen din og snakke nærmere om den siden.»

«Du med denne tenkingen din og snakkingen din. Tror du ikke jeg vet at bedre forslag kan du ikke få.»

«Det kan godt være du har rett, Halvdan, men vi må i alle fall snakke med Erling og Tor.»

«Naturligvis skal vi det. Når jeg kommer hjem skal 13jeg sende dig tegninger og karter, så du kan vite hvad du går til. Det er det fineste som fins. Du som er finnmarking burde ikke ha glemt det, men husket på vidda for lang tid siden.»

«Å, du skal ikke bry dig. Tror du ikke jeg har husket. Jeg har nok lengtet nordover. Men du vet jeg har hatt kone og to prektige gutter å sørge for, og det har jeg klart bra til nu. Men så er det altså ikke mere bruk for mig, og da har du kanskje rett i at jeg bør trekke nordover igjen.» Lieng sukket, men han smilte mot Halvdan. Det var som begynte han å tro på at det var mulig å få noe ut av Halvdan Nilsons forslag.

«Selvfølgelig skal du det. Tror du Finnmark glemmer en sønn eller vidda en gammel tilbeder, selv om han ikke har vært så trofast nettop. Nei, far, vidda gir nok, vær sikker. Du har bare å ta imot, både du og guttene dine. Treff avtale med museer om å kjøpe skinnene dine til høsten, og du skal se du tjener så meget at du kan reise sydover igjen og bare gå og slenge til neste vår, holde guttene på skole og leve som rentenist.»

«Du har den rentenistdrømmen din enda, hører jeg, Halvdan?»

Lieng og Halvdan Nilson blev sittende enda en stund og snakke både om planen og litt av hvert ellers. Så gikk de. Halvdan blev med op til middag. Guttene var nettop kommet hjem. At Halvdan var i byen var like meget en overraskelse for dem som det hadde vært for deres far, men de var glad i Halvdan, hadde kjent 14ham fra de var bitte små, og gjensynet var nokså stormende, særlig for Tors vedkommende. Erling var jo roligere, han som nesten var voksen. Ingen av dem hadde noen mistanke om at det var noe på ferde. Først ved middagsbordet fortalte far dem at han hadde mistet stillingen sin og var innrullert i de arbeidsløses store skare. Men han la også til at de ikke skulde mistrøste, for takket være Halvdan så øinet han en utvei allikevel. Hvis de var enige, så mente han de burde reise nordover til Varanger for å samle fugleskinn, leve av jakt og fangst, lete efter de sjeldne fuglene som sikkert hekket der oppe, i det hele tatt slå sig på villmannslivet og forsøke å greie sig som fri menn selv i dette overkultiverte landet. Og var de heldige kunde det kanskje bli anledning til videre skolegang senere.

Guttene tok det på forskjellig vis. Tor var fyr og flamme med en eneste gang. Det lyse våkne gutteansiktet avspeilet tydelig hans forhåndsglede. Han hadde sandelig ingen frykt for å legge ut i umarkene og være med på å leve av hvad han selv, Erling og far kunde veide. Erling derimot satt mere fortenkt, så nok at faren hadde en plan, men var ikke sikker på om den var endelig. Og han tenkte på skolen og kameratene som han måtte reise fra, kanskje for godt. Men av hans ansikt var det ikke mulig å lese hvad han tenkte. Han hørte bare rolig på de andre, skjøt inn et og annet ord nu og da, men sa ellers ingen ting om hvad han mente. Det var sandelig ikke så greit hverken for far eller ham selv å bestemme sig med det samme.

Tor skravlet og spurte. Halvdan kunde nesten ikke 15svare på alt. Til slutt holdt han sig for ørene og gav guttene kinobilletter for å slippe av med dem. Da de hadde sett på kinoprogrammene i avisen sa Erling:

«Vi går på ‘Saga’, Tor.»

«Det tenkte jeg også,» sa Tor. Der gikk det en naturfilm fra en beltebilferd over Finnmarksvidda. Og da guttene kom hjem, var det den filmen de snakket om. Den spennende bandefilmen hadde de rent glemt.

«Sandelig var det bra at Halvdan hadde malt såpass at han kom sig nedover akkurat når vi trengte ham,» sa Tor da han krøp til sengs om kvelden.

«Ja, det er sikkert,» svarte Erling. Han hadde funnet frem et Norges-kart og lå og studerte det.

Men Tor hørte ham ikke. Han var sovnet og drømte bare om flyvende fugl og fine skudd helt til han fløi selv og drattet ned.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.