Tolvte kapitel

som danner en foreløbig avslutning på fortellingen om far og guttene.

Dr. Ahlgren og guttene hans hadde bare en uke igjen å være i Suonjo. Det var allerede noen dager ut i august, og far mente at det var best å begynne å forberede sig til vinteren. Han bad derfor Tor og Erling om å gå i gang med å felle bjørk til vinterved. Det sa sig selv at Sven og Sture straks erklærte sig villige til å hjelpe til. Og fra den tidlige morgen til det begynte å bli mørkt hørtes øksehuggene i skogen bortom gammen. Garm og Ponto fulgte guttene til arbeidet, lå der og drog sig og kom hjem med dem. De hadde ingen ting å gjøre nu, bare spise, sove, passe på guttene og jage bort knott og klegg.

En av de siste kveldene mens de alle satt og pratet rundt bordet efter kveldsmaten sa far:

«Jaja, gutter. Vi får vel si at vi har vært heldige på alle vis iår. Vi hadde ikke særlig god råd da vi reiste opover hit og vårt foretagende var kanskje en smule lettsindig. Men sånn som det har utviklet sig er jo alt blitt bra. Vi har tjent penger, både på geirfuglen og på mine samlinger. Jeg fikk jo bra betaling. Kort 163sagt. Stillingen er forandret, og det er ikke absolutt påkrevet at vi blir her oppe. Allikevel vil jeg bli. Derimot tror jeg dere gutter får reise og fortsette skolegangen. Dere kan jo komme opover til jul og til sommeren igjen.»

«Skal da du gå her alene, far?» spurte Tor.

«Jeg hadde tenkt det,» svarte far.

«Da blir jeg også,» erklærte Tor bestemt. «Erling kan jo reise og gjøre sig ferdig. Jeg vil heller bli her. Jeg kan jo lese ved siden av på egen hånd. Erling kan sende mig bøkene som brukes i annet gymnasium. Er det noe i matematikken eller fysikken som jeg ikke skjønner så kan jeg skrive til ham eller gå til Vadsø og få hjelp og forklaring. Der må vel finnes en eller annen som kan litt der også, skulde jeg tro.» Det var tydelig at Tor hadde tenkt over dette på forhånd, for han snakket fort og bestemt.

«Du kan selvfølgelig gjøre som du vil,» smilte far. Han lot til å være glad for at Tor skulde bli. «Men du Erling skal i alle fall fortsette straks.»

«Skal jeg så skal jeg,» sa Erling, han hadde sikkert størst lyst til å bli vinteren over hos far og Tor, men han innså at det var det beste om han fortsatte skolegangen så snart som mulig.

«Men jeg vil helst ikke reise til Oslo,» sa han. «Hvis reiser til Bodø, hvor der er realgymnasium, vil jeg kunne komme hjem til jul.»

«Det må kunne la sig ordne,» mente far.

Ahlgren hadde sittet og hørt på far og guttene. Snadderøken stod som en damp omkring ham, som 164den pleide når det var noe han tenkte særlig alvorlig på.

«Enn om Erling blev med oss,» sa han. «Han skal få bo hos oss og kan bruke de samme bøkene som Sven. De skal jo begge ta studenteksamen til sommeren. Det skal ikke koste noe annet enn skolepengene, klær og lommepenger. Istedenfor at Erling kommer til dere i julen kommer dere til oss og tar med alle de dyrene dere måtte ha på den tiden, selv om det er en hel revegård og både ryper og gjess. Til gjengjeld får vi tre komme opover neste sommer. For her er det deilig å være. Aldri har jeg hatt en ferie som denne, men jeg vil gjerne ha den op igjen.»

Sven og Sture var stolte av faren sin.

«Det var godt funnet på av dig, og på egen hånd,» sa Sture.

Men Sven snudde sig mot Erling.

«Du blir vel med, Erling?» spurte han.

Erling satt aldeles taus. Han så bort på far.

«Det tilbudet får du avgjøre på egen hånd, gutt,» var all den trøsten han fikk.

Det blev aldeles stilt i gammen. Erling satt lenge og tenkte, alvorlig, som han hadde for skikk. Det var nu så sin sak for en norsk gutt å gå op til svensk artium. Kanskje vilde det være vanskeligere og muligens vilde sproget legge ham hindringer i veien. Men på den annen side var det et godt tilbud. Far vilde spare mange penger i alle fall. Det kunde være morsomt å komme til Sverige for et år, og han hadde god lyst til å fortsette å være sammen med Sven og Sture, for 165så kjekke kamerater hadde hverken han eller Tor noen sinne hatt.

«Får jeg lov å svare akkurat sånn som jeg ser det,» spurte han.

«Ja selvfølgelig,» svarte Ahlgren. «Bare si fra du, Erling.»

Og så sa Erling hvad han hadde tenkt, hvorledes han så det, bent frem og uten å dekke over noe.

«Det er greit det, Erling,» svarte Ahlgren. «Men jeg tror ikke sproget vil volde dig særlige vanskeligheter. lallfall skal vi hjelpe dig alle sammen, så det skal nok gå. Jeg er glad for at du liker guttene mine og kanskje mig også så godt at det ikke volder dig betenkeligheter å bo hos oss et helt år. På den annen side vil jeg du skal vite at jeg hadde tenkt å foreslå dette for lenge siden, allerede før du skjøt gullfuglen din. Jeg har jo god råd og en munn til har ingen ting å si. At guttene mine er enige, hørte du, og både min kone og min datter vil sikkert komme til å like dig, de også. Og så vet du at du skal holde foredrag,» smilte han.

«Selvfølgelig skal han kopiere sin bror,» sa Tor.

Dermed var det i grunnen avgjort at Erling skulde bli med Ahlgrens. Far og Erling hadde en lang samtale dagen efter, og siden blev det ikke snakket noe større, men da de sa farvel til hverandre, var det ikke fritt for at de hadde en klump i halsen begge to.

Far blev igjen i Suonjo for å passe dyrene, mens Tor fulgte med til Vadsø. Den 20. august stod Tor på Vadsø kai og vinket til de fire som reiste sydover med hurtigruten.

166Erling og Tor hadde hatt vanskelig for å se på hverandre da de skulde si farvel. Da Erling stod på kaien og skulde gå ombord stakk Tor til ham et pengestykke. Erling så det var en minnetokrone fra 1905 som Tor engang hadde fått i premie fra «Norske Gutter».

«Det er best du har den å se på, så du ikke glemmer at du er norsk,» sa Tor med et skjevt smil. Så snudde han sig brått og gikk opover kaien. Først utenfor Evangers ekspedisjon stoppet han, vendte sig rundt og vinket til de fire som stod på promenadedekket på «Finnmarken». Men da strirant også tårene nedover de brune kinnene hans.

Revenettingen som far hadde bestilt var kommet. Tor leiet derfor en lastebil og kjørte til Nesseby samme dag. Her fikk han leiet to hester og fikk nettingen kjørt opover til Suonjo. Om kvelden var han fremme og var glad at han var tilbake, var kommet hjem til far igjen.

Tor hang i og slet nesten verre enn han noen sinne hadde gjort før. På fire dager hadde han og far revegården ferdig, hadde bygget gode kasser til revene og fikk dem flyttet over fra den kassen de hadde stått og hatt det vondt i i over 14 dager. De var rent rare å se på da de kom i gården. Alle tok de et sprang, akkurat så langt som kassen hadde vært, stanset og så sig forbauset omkring, tok et nytt sprang, stoppet atter forbauset, gikk noen skritt og begynte så å trave rundt langs nettingen. De lot til å ville trives, blev far og Tor enige om.

Far og Tor bygget også et nytt stabbur av bjørkestranger 167og torv. Lillegammen vilde de ha ryddig så fjellfinnene kunde få bruke den når de kom med reinen. Far regnet med at han sikkert ikke vilde tape på å vise fjellfinnene gjestevennskap. De pleide ikke å være påholdne på en reinstek eller en ritabæl, en halv rein.

Tor grov op kilden borte i myren. Det var bedre vann der enn i dammen, hvor gjessene hadde griset nokså meget til, og de hadde hentet vann der nesten hele sommeren. Han fikk tak i en sirupsfustasje i bygden, fikk den kjørt op og satte den ned i kilden så myrgrumset ikke fikk sige inn. Han satte lokk over for at den ikke skulde fyke full av sne når vinteren kom.

Dag efter dag strevet Tor med et eller annet, og som regel var det egne tiltak han fikk fullført, sjelden noe far hadde satt ham til. Far så litt forbauset på denne voldsomme arbeidsiveren, men lot ham bare drive på. Det var jo ikke til skade. Men at det var noe gutten vilde arbeide av sig, det forstod far da han en dag fikk høre Tor stå og snakke med rypemor.

«Det er trist dette, du rypemor. Du kan gjerne se på mig med de svarte øinene dine og legge hodet på skakke. Men du skjønner nu har de tatt Erling fra oss, satt ham i bur, stengt ham inne i en skole, hvor han skal bli tam og voksen. Nu skal jeg gjøre nytte for både ham og mig og hjelpe far hele vinteren igjennem, for du skjønner at jeg vil ikke i noe bur, jeg vil være her hos far og dig, uten stengsel, bare med den store vide vidda rundt omkring. Far og jeg skal leve de fri menns liv, for ever. Det er engelsk og betyr for alltid. Du heter grouse på engelsk, men det skal du ikke 168bry dig om, for rypemor er så mye penere. Far og jeg skal arbeide vi, så kan Erling bare bli videnskapsmann og holde foredrag så meget han har lyst til. Å nei, jeg skal ikke reise fra hverken dig eller far eller rypeungene dine eller gjessene mine eller reveungene eller Garm eller Ponto eller Halvdan, når han kommer, eller fra noen her oppe. For her er nu hjemmet til dig og mig, vet du.»

Far skyndte sig bort i skogen. Det var galt å lure på gutten, men nu skjønte han Tor bedre. Han savnet Erling og vilde bevise for sig selv at han hadde valgt den bedre del. Den Toregutten, den Toregutten. Men daddas skjørter var han sandelig sloppet lett ifra.

Da far kom inn fant han Tor og hundene i vill lek om et kjøttben. Hvem der var mest ellevill var ikke godt å si.

«Du far,» sa Tor. «Det er nok kvitrev vi har fanget, ikke blårev og langt fra sølvrev. Og sandelig var det bra at det bare var kvitrev, for ellers hadde vel gudene blitt misunnelige, så heldige som vi har vært.»

«Du kan ha noe rett i det, gutten min,» smilte far, han kjente Tors bråe overganger.

«Men kanskje hellet var en smule forberedt og litt fortjent,» la han til.

«Du syns vel det og, du smukken,» sa Tor, men om det var til Garm eller Ponto han sa det kunde ikke far avgjøre.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.