Fjerde kapitel

som forteller om en forvillet sølvrev, om en vanskelig navigering i snestorm, om passasjen over Kirkoaivve, om det første møte med svensker og om ankomsten til Abisko.

Allerede klokken 5 våknet Erling. Han vekket Tor og sammen gikk de straks igang med morgenstellet, så da far våknet ved halvsyvtiden var havregrøten kokt, flesket stekt og kakaoen ferdig. Far hadde bare å krype ut av posen og gå til dekket bord. Hundene hadde allerede fått sin beskikkede del, to store kjeks hver.

Da klokken var 7 var stuen ryddiggjort, kjelkene surret og alt klart til avgang.avgang.] rettet fra: avgang (trykkfeil) På toppen av lassene lå vargskinnene. Det var vakkert vær og fint føre denne dagen også, men enda de hadde Stallojokdalen å følge gjennemgikk far kursen med guttene før starten og forlangte at de til enhver tid skulde holde sig orientert. Alle tre brukte skrittmålere. Hver kvell skulde skrittmålerne avleses, skrittene blev sumert og delt med 3 og efterpå multiplisert med 0,90. Derved fikk de den omtrentlig tilbakelagte distanse i meter.

Nedover langs Stallojok gikk det lett og strålende 45fint. Ved Stalloluokta nådde de ned i skoglende. Stalloluokta er en bukt av Virijavvre, det øverste av de store vannene som er reservoar for Luleåvassdraget, og er utbygget i de store kraftanleggene ved Porjus. Her er det Ofotbanen delvis får kraft fra, men først og fremst forsyner disse anleggene en stor del av Nord-Sverige med elektrisk kraft. Fra Stalloluokta la de kursen en del mere østlig og ved middagstider nådde de op til Kätjavvre. Her bestemte de sig til å stoppe når de var kommet over vannet, for å holde middagsrast.

Men før de nådde så langt hadde de en liten oplevelse igjen. Erling var blitt litt efter. Det var en strømpe som hadde lagt sig i fold og som han vilde rette på med en gang, så den ikke skulde gnage. Han kom spurtende frem til far:

«Se der inne i krattet på østsiden, far,» hvisket han, full av iver.

Far snudde sig og så dit Erling pekte.

«Sandelig er det ikke en rev som danser der inne,» sa han. «Vi får forsøke et skudd.»

«La mig få lov far,» bad Erling.

Far tok riflen som han nu for sikkerhets skyld gikk med på ryggen og gav den til Erling.

«Still på 200 meter og hold grovt korn øverst på skulderen,» sa han.

Både Tor og hundene var naturligvis stanset. Erling la sig ned bak Garms slede og la riflen i anlegg på vargskinnet. Da reven, som uten å ense faren lekte med sin egen skygge, stod rolig et øieblikk, lot han skuddet gå. Reven seg sammen på stedet.

46«Hongkongkulalongkorn,» hylte guttene. Det var hvad Tor kalte for stammehylet. Guttene hadde brukt det helt siden sine aller yngste år. Det var visstnok en konge i Siam eller et eller annet eksotisk land som hadde hett noe sånt og de hadde funnet navnet med variasjoner og tremulanter utmerket anvendelig som felleshyl. Inn til krattet bar det i god fart med guttene. Far fulgte efter med hundene. De var også så ivrige at han hadde sin fulle hyre med å stagge dem. De kunde jo finne på å rive i stykker revebelgen og det var ikke meningen.

Tor og Erling stod og så på reven, kviet sig for å ta i den. De hadde aldri vært med på å skyte rev før. Den var så mørk at den nesten var svart, men nedover ryggen var det tett med sølvhår. Haletippen var hvit.

«Det er en sølvrev, gutter,» sa far da han kom borttil og hadde bundet hundene. «Ja min santen er det ikke en sølvrev, ja.»

«Ja så min santen er det ikke det,» ekkoet Tor.

Far løftet reven op efter halen, strøk den mot hårene, rykket i skinnet. Hårene satt godt fast og fylte i hånden. Det var en fin pels, tett som den aldri blir i noen revegård. Far la reven ned, brettet først det venstre øre og så det høire over og kjek inni dem. Han blev ivrig, vrengte ørene helt, strøk til side ørehårene og stirret. Guttene bøiet sig fremover ham.

«Se her, gutter. Det er nok en forvillet tamrev. Ser dere de blå strekene her. De er tatovert med merketang. I det høire øret står det GTS. Det er gårdmerket. I det venstre kan jeg lese H 47. Det betyr at den 47er merket i 1930 som det syvogfirtiende dyret som blev merket det året i den gården som har kjenningsbokstavene GTS. Antagelig var den hvalp det året. Det er nok en forvillet tamrev du har skutt, Erling, men den har gått ute lenge for den har finere pels enn noen tamrev kan få og den er fullhåret mellem potene, så det er bra lenge siden den var i noen revegård. Vi får varsle om dette når vi kommer til Abisko.»

Dermed hev far ryggsekken av sig og belgflådde reven i en fart. De tok middagsrasten der de stod og kjørte så videre med enda et skinn repet på lasset.

Før de reiste fra Oslo hadde far sørget for å få uinnskrenket jaktrett både i Norge, Sverige og Finnland og behøvde ikke å ta hensyn til fredningsbestemmelser når han bare jaget på grunn som tilhørte staten. Selv i de svenske nasjonalparkene i Svensk Norrland og Lappland kunde han jage, så fremt det skjedde i samlerhensikt. Og det gjorde det selvsagt alltid. Det var museet som hadde skaffet ham disse tillatelsene, og sandelig var det det minste museet kunde gjøre for ham, mente guttene. De snakket om det, da de gikk videre.

Nu var det stigning og fall, stigning og fall jevnt fremover. Alltid var det lett å gå og lett å ta sig frem. Da de ved sekstiden om eftermiddagen var nådd et godt stykke opover i Melædno slo de leir. De fant en lun plass under en stor skavl, og i elven like ved var det åpent vann.

Teltet grov de godt ned, bardunerte det med slederepene og brukte ski og til bardunfester. Tor krøp inn i teltet straks det var reist og fikk langet inn 48til sig sekker og soveposer og skinn. Da far og Erling hadde gjort sig ferdige ute, satt kjelkene på plass og skuflet op snemur rundt teltet, krøp de inn og fant alt i god orden. Reinskinnene var lagt pent utover gulvet og over hvert reinskinn lå en sovepose. Ryggsekkene var stillet op ved øverenden av teltet, en for hver pose, og i det ene hjørnet ved fotenden var kjøkkenkassen satt, mens «han burk» stod i det andre hjørnet, klar til å gi fra sig av sitt rikholdige innhold. Snart surret «den fri manns primus», pemmikan og hundemat duftet og fars snadde surklet. Hundene lå gode og mette og trette på reinskinnene.

Et inderlig velvære bredte sig i teltet og trettheten seg inn over de tre sunde og friske karene, den naturlige og lykkelige tretthet som gir god, rolig og styrkende søvn. Garm og Ponto snorket og stønnet og likte sig godt de og. Intet manglet.

Den tredje marsjdag var som den annen. Det gikk jevnt og sikkert fremover i svakt skiftende lende. Det var hele tiden lett å ta sig frem idet ruten gikk i en helt naturlig led mellem fjellene. Vakkert og storslått var det, men det falt både Erling og Tor inn at fjellene ikke var viltre i sin lek opover mot himmelens skyer som de norske fjell, men tyngre og likesom mere forsiktige. De svenske fjell ruvet på jorden, de stormet ikke himmelen.

Da de skulde ned mot Kisurisjok ut på eftermiddagen, viste det sig at kartet var litt uriktig. Istedenfor et pent og slakt nedrenn stod de foran et juv og måtte foreta en omgående bevegelse, så de nådde ned i Sjutjotesjok 49istedenfor i Kisurisjok. De fortsatte så et stykke nedover, og da de hadde gått ut dagens normaldistanse, som de hadde satt til vel 30 km., slo de leir ved et vasshull et stykke ovenfor Kutjavvre. De var nu nede på 530 m. og lå i skoglende. Til Akkastugan ved Luoktanjargajavvre var det ikke mere enn 15 km. og det mente de bare skulde bli en rask liten morgenspurt.

Men det viste sig at det blev noe mere.

Da de våknet neste morgen hang teltduken i store bukter. Den var våt og tung av sne og det blev ikke helt lyst i teltet før de hadde banket sneen av innenfra.

Det var falt mere enn en fot sne om natten, tung ekkel klabbesne, og termometret viste 1 varmegrad.

«Nu får du anledning til å vise oss dine kunster som smøremester,» sa far til Tor, da de var ferdige med morgenstellet.

«Her er det bare Mix og parafin som duger,» svarte Tor sakkyndig, han stod og snuste mot været.

«Du far, er barometret falt siden igår kveld?»

De hadde med sig et lite lommebarometer som samtidig bruktes som høidemåler.

«Ja så sandelig er det ikke falt, gutt,» svarte far. «Vi får se til å skynde oss å pakke sammen og forsøke å nå Akkastugan før uværet kommer for alvor.»

«Det var det jeg kjente på mig,» sa Tor og gav sig i gang med å smøre skiene, mens de andre brøt leiren og repet kjelkene.

Det gled så vidt, men det var tungt å ta sig frem i den tunge nysneen. Vuogjatædno var åpen, så de blev 50nødt til å holde sig i skogen langs elvebredden. Der var det både tungt og kronglete å kjøre. Efter over 3 timers marsj var de ikke nådd stort mere enn halvveis nedover, og her måtte de ta til værs, for den åpne elven satte rett mot en stupbratt elvemel som det var uråd å komme forbi. Det var svintungt å ta sig op, især for hundene, men det gikk da. Tor og Erling spente sig for hver sin kjelke og hjalp til med trekkingen, mens far gikk foran og tråkket løipe og ryddet unda de verste kvistene.

De var ikke før oppe på den flate moen over melen før stormen kom. Den hadde med sig våt sludd, men var så sterk at den satte jordfokk også, enda så tung sneen var. Heldigvis kom stormen fra vest så de hadde den i ryggen, men den øket og øket, strøk horisontalt langs jorden og rev og slet i alt den møtte. Skiene gled ikke. De bare klabbet og klistret. Det var ikke råd annet enn å stabbe unda. Bare når de nådde en skareflekk som var feiet ren fikk de et øieblikk gli på skiene. Straks efter var det like galt igjen.

Med det samme de var kommet op fra elven hadde de tatt en peiling og funnet ut at de skulde holde en kurs på 46 grader 4 km. fremover. Derfra skulde de ha Akkastugan 500 m. borte i en kurs på 5 grader. I dette været og føret var det helt uråd å gå efter klokke. Det eneste som kunde hjelpe dem var skrittmålerne og disse blev derfor kontrollert og avlest. Heldigvis var det nokså flatt på bakken under Akkafjellets «branter», men føret, føret. Det var under all beskrivelse. De hadde tatt på sigsig] rettet fra: sin (trykkfeil) annorakkene og vindbuksene, funnet 51frem skinnluene og satt «vårfrakken» på Garm. Og sandelig kunde det trengs. Isyret og sludden la sig som et panser over hetter og skuldrer, sekker og kjelker.

Men som alt går som må gå, så gikk da dette også, og efter vel en times marsj mente far de hadde gått ut de 4 kilometrene og skulde legge kursen om. Dette stemte også med Tors og Erlings observasjoner så de stoppet, tok ny kurs og la ivei ned i småskogen nedenfor moen de hadde holdt sig på. Nu blev det verre. Stormen kom nu fra siden og slet og rev hårdere enn noensinne. Å se mot uværet var helt uråd. Det var som tusen isnåler pisket inn på det åpne øiet. I krattskogen blev føret aldeles galt. Det var hele lass av sne som la sig under skiene.

Guttene sa ikke et ord. De bare fulgte far. Av og til måtte de hjelpe hundene når kjelkene hadde kjørt sig tast i en bjørkelegg eller i en dump. Det var bare å slite, slite. Det var den tanken de hadde begge to. Å gi sig over tenkte ingen på.

Så med ett var krattskogen slutt og de stod ved kanten av en is. Men det var i grunnen alt de visste. Om det var et stort eller lite vann de hadde foran sig var det helt umulig å avgjøre. All sannsynlighet talte jo for at det var det milelange Luoktanjargajavvre, men å si noe sikkert om det kunde ingen av dem. Det var ikke siktbart mere enn en skikkelig skilengde fremover.

Guttene stoppet op og vernet på hvad far bestemte sig til.

«Vi får slå leir, gutter. Det er ikke annen råd. Vi 52skal være like i nærheten av Akkastugan, men å lete efter den i dette været er som å lete efter en nål i et høilass.»

Inne i det tetteste krattet ryddet de teltplass, grov teltet godt ned, bardunerte det forsvarlig og bygget en mur av is og sne rundt, så det blev stående forholdsvis lunt. Men alt var blitt klissvått.

Enda var det forholdsvis tidlig på dagen, så det gikk jo ikke an å gå til ro. De fyrte imidlertid under primussen og smeltet sne og fikk bløtet op hundekjeks og foret hundene. Selv drakk de kakao av termosflaskene. Ut på eftermiddagen var det imidlertid som om stormen løiet lite grand og far kjek ut. Da han kom inn igjen sa han til Erling at han skulde gjøre sig i stand til å bli med.

«Jeg er sikker på det er Luoktanjargajavvre vi er ved, så Akkastugan må vi ha like ved oss. Vi får forsøke om vi ikke skal finne den. Du Tor blir sittende igjen i teltet og får ikke forlate det under noen omstendighet. Du lar lyset brenne og holder ørene stive. Hvis vi ikke er tilbake innen en halv time tar du haglen og skyter av et skudd hvert tredje minutt. Vi skal være meget forsiktige og merke veien når vi ikke ser teltet lenger. Det er ingen som helst fare når vi bare tenker oss om. Du er vel ikke redd for å være alene, Tor?»

«Nei langt fra det,» svarte Tor kjekt, men da de var gått var han ikke fullt så ovenpå. Han la sig på soveposen sin med en hund på hver side og gjorde ikke annet enn å se på klokken, som sneglet sig av gårde minutt for minutt, og for hver omdreining av sekundviseren blev minuttene lenger og lenger.

53Men lenge før den halve timen var gått hørte han stammehylet gjennem stormen.

«Hongkongkulalongkorn». Det var Erling som kom og han hadde sikkert noe godt å fortelle. Tor spratt op og smøg sig ut av poseåpningen så fort som råd var, mens Garm og Ponto brøt på ved siden av hverandre for å være like snare de også.

Erling berettet kort at de hadde funnet Akkastugan. Den var bare 50 – 60 meter borte. Først hadde de funnet båtnøstet og vardingene op til stuen og da var det jo ikke vanskelig å finne den heller. Far hadde låst op og holdt på å tende op i ovnen. Nu skulde Tor og Erling kjøre bagasjen op til stuen. Det kunde trengs å få litt tørk både på det ene og det annet. En halv time var alt inne og ophengt.

Neste dag var det lav skodde og 8 varmegrader. Å dra videre var det ingen mening i. De fikk vente over enda en dag i håp om at det skulde bli bedre vær og føre.

«Hvor er badedrakten min henne,» spurte Erling, han og Tor holdt på å bygge en snekjerring. «Jeg kan ikke bade uten badedrakt i denne tropiske hete, når denne fine kjerringen står og ser på.»

«Nu greier det sig,» svarte Tor, han tegnet mørke briller på kjerringen med trekull. «Nu ser hun dig ikke».

De fant ut at snekjerringen ikke behøvde hatt. Skoddehatten var fullstendig fin nok. Og moderne lot den til å være til enhver tid. De døpte snekjerringen Rosa efter Akkafjellet, som de hadde sett var blitt kalt «Sveriges Monte Rosa». For en Rosa vilde de da ha å se 54på når de blev snytt for synet av Akka Monte Rosa, som ikke lot til å ville vise sig. Det var ingen annen råd enn å lage sig en selv.

«Nød lærer nøken kvinne å spinne, kjære Rosa,» sa Tor.

«Spinn, spinn, dotter min,» sang Erling.

Men denne dagen gikk også og neste dag bestemte de sig til å dra videre, enda skodden lå lavt. Det var et par kuldegrader så det gled ikke så verst og de var ikke redde for å legge i vei selv om utsynet var dårlig. De stolte på sin sikre navigeringsmetode.

I et gløtt i skodden fikk de landkjenning på den andre siden av vannet og fikk derved kontrollert kursen helt nøiaktig. Den var som beregnet 10 grader. Midt på vannet lettet skodden foran dem og solen kom så vidt frem, men bak lå skodden og veltet rundt Akkafjellet som før.

«Ekkel gammel kjærring, den Akka,» sa Tor, «hun gidder ikke si farvel engang.» Han hadde fått vite at Akka var lappisk og betød kjerring.

Efter halvannen times marsj var de over og stakk innom Svenska Turistföreningens kåte og stabbur ved Ritsemjok. Her var alt i den beste orden, velstelt og på plass.

Fra Ritsemjok hadde de en stigning på 200 meter op til senkningen mot Autajavvre. Den blev nokså tung å ta i nysneen, især for hundene, men de kom op alle sammen ved felles hjelp uten å bli for utslitte.

Da de var kommet over skoggrensen igjen stoppet Tor og kommanderte:

55«Mix.»

«Mix skal bli,» svarte de andre og Mix var det sesam som ga god gli under skiene.

I strykende fart gikk det ned til Autajavvre, men her fikk solen sånn makt at parafinen måtte frem. Utover ettermiddagen begynte det å blåse litt av nordvest og det blev koldere. I godt føre og i en frisk kuling som satte adskillig fokk, nådde de frem til Sitasjavvrestugan for østenden av det mange mil lange Sitasjavvre, som strekker sig helt inn i Norge.

Hele natten og et stykke ut på neste dag blåste det friskt, så de var ikke av gårde før ved 12-tiden. De hadde nu jevn motbakke foran sig, stigende langs elvedrag og vann. Skodden lå nokså tykk, men føret var ikke så verst. De slo leir om kvelden i 900 meters høide ved Ravtasjavvre.

Dagen etter, det var påskeaften og fjorten dager var gått siden de reiste fra Oslo, var skodden tykk som grøt og føret dårlig nok og helt umulig å smøre til. Over vannene måtte de gå efter klokke, kompas skrittmålere, og særlig over Haukajavvre, hvor de skulde legge kursen om, måtte de fare varsomt. Heldigvis fikk de i et gløtt se fjell foran sig som de utgjorde til Kirkoaivve, så de kunde være aldeles trygge på å være på rett vei. Nu skulde de op i 1150 meter og hadde en lang og slitsom motbakke å glede sig til. Denne dagen iset det under hundekjelkene, så guttene måtte stadig skrape og smøre disse med parafin. Efter en lang og slitsom tørn var de endelig oppe i skaret og nu skulde de ned igjen 300 meter. Det gikk bare svakt 56unda til å begynne med, men med ett fikk de plutselig se en fjellvegg rett imot sig, stygg og svart og like innpå. Først da de kom litt lenger frem viste det sig at det var på nordsiden av Allesvagge som så slik ut. Det lovet ikke bra for nedrennet på sørsiden, hvor de skulde ta sig ned til dalbunnen.

Da de var nådd helt frem og kunde se ned i dalen, så det allikevel ikke aldeles galt ut. Far mente at han kunde følge lisiden nedover meter for meter med kikkerten og at det neppe var noen store overraskelser foran dem. Han lot imidlertid guttene bli stående igjen sammen med hundene og tok sig så forsiktig og i siksak nedover. Først da han så dalbunnen helt tydelig slapp han sig utfor i et langt renn som gav ham god fart. Fra dalbunnen semaforerte han opover at guttene skulde følge hans spor og være forsiktige. Med hver sin hund i styreline tok guttene sig nedover nøiaktig hvor far hadde stått. I det siste strekket satte de fra, slapp hundene og suste ned til far. Garm og Ponto greide ikke å holde den farten og hylende og bjeffende kom de efter. De holdt igjen kjelkene så godt de kunde, men det så ut som det var kjelkene som hadde makten over dem, for Ponto streket imot alt det han orket til han ikke så sig annen råd enn å sette sig og la kjelken skyve sig nedover. Garm var heldigere, for hans kjelke veltet og i fullt firsprang nådde han guttene og far igjen, der de stod og lo av hundenes nedrenn.

Nede i Allesvagge var det meget bedre føre, så de fortsatte nedover dalen et stykke, men da Erling en tid senere varskudde om at han hadde fått senestrekk 57i en fot lot de tanken om å nå Allesjavvrestugan fare og slo leir. Neste dag skulde de nok nå frem til Abisko allikevel.

Første påskedag våknet de til strålende sol over høie snedekte fjell. Hvor stupene var for bratte til at sne kunde ligge blev solskinnet kastet tilbake av glitrende is og flein. Nede i dalen var det skygge og koldt og glimrende føre, så i den form de var nu var det ikke tvil om at det skulde gå som en lek å nå Abisko om kvelden, selv om det var 48 kilometer dit. Sledene var lette. Nesten all provianten og hundematen var gått med. De hadde bare to dagsrasjoner tilbake.

Nedover dalen gikk det jevnt og lett og på Allesjavvre, som de skulde følge i en lengde av 15 kilometer, var det delvis skaresne, så der gikk det aldeles strykende i den friske medvinden.

Da de var nådd omtrent halvveis nedover vannet, de se tre mann foran sig nokså langt borte. Først de ikke sikre på hvilken vei de gikk. Far kikret på dem og så da at de gikk samme vei som ekspedisjonen, men at de stanset alt i ett og at det gikk smått med dem.

«Vi får forsøke å ta dem igjen. Det er visst noe som står på med dem,» sa far, og guttene var enige.

De sitte derfor farten godt op og det var snart tydelig at de nådde inn på de tre. Da det ennu var en kilometer igjen fikk hundene øie på de fremmede og begynte å bjeffe og vilde sette av gårde. Tor fikk i siste liten tak i Pontos kjelke og slang sig på. Da Erling så det hev han sig på Garms kjelke og i strak galopp 58gikk det fremover. Far kom efter så fort han kunde. Det tok ikke lang stunden før guttene var fremme, kjørte op på siden av de tre og fikk hundene stanset.

«Goddag,» sa guttene.

«Goddag,» sa den høieste av de fremmede. «Det var åkdoning det.»

«Ja,» svarte Tor. Sandelig var det ikke svensker. Det var de første svensker han hadde sett i sitt lange liv og han blev for en gangs skyld aldeles målbunden. Det var best å vente med forhandlingene til far kom.

Og da far kom og hadde hilst på de tre herrene fikk de høre at de kom fra Kebnekaise, men at de hadde vært så uheldige at to stykker var blitt sneblinde, så det nu gikk meget smått. Og det aller verste var at de skulde nå toget i Abisko klokken 8, at de måtte nå det, for deres permisjon utløp allerede neste dag. De var nemlig officerer og tjenestgjorde ved Boden festning.

Guttene så litt forferdet på utrustningen de hadde. Den var nok ikke helt førsteklasses. Skiene var dårlige og utgåtte og bindingene var gammeldagse Huitfeldt-bindinger. Det likeste var ryggsekkene, for det var nye moderne Bergansekker. Men så kunde det også trenges at sekkene var førsteklasses, for de lot til å være velstappete og tunge.

Da far hørte hvorledes det forholdt sig med svenskene, foreslo han at de skulde legge sekkene sine på kjelkene så fikk de forsøke om det skulde bli litt lettere å gå da. Dessuten hadde han noen kokaindråper i medisinskrinet, så han kunde kansje lindre øiensmertene 59litt når de kom frem til Abiskojavvrestugan. Svenskene tok med glede mot den hjelp far tilbød, sekkene blev repet fast til kjelkene og i det gode føret greide hundene å dra lassene, enda de nu var blitt ganske tunge igjen. Føret var fremdeles fint og i firetiden nådde de Abiskojavvrestugan, som ligger 18 kilometer fra Abisko Turiststasjon. Her kokte far kakao og stekte flesk og inviterte svenskene på et kraftig måltid. De to sneblinde svenskene var nokså slitne. Det er nu engang ikke morsomt å bli sneblind og smertene var ganske store. Det lindret imidlertid en del at far dryppet de betendte øinene med kokain. Efter en times rast, som de to sneblinde vesentlig tilbragte i de mørkeste køiene i stuen og med bind for øinene, fortsatte de alle sammen med det ufravikelige forsett å gjøre unda siste delen av marsjen så raskt som bare mulig. Ved Abiskojavvrestugan hadde det vært mange mennesker samme dag og herfra var det godt opgått løipe, så det gikk lettere enn vanlig. Hundene skjønte vist også at det bar mot en lengere hvil, for aldri hadde de ligget sånn i selene som nu.

Da de var nådd et godt stykke nedover Abiskojok og ikke hadde mer enn vel en kilometer igjen, satte guttene op farten uten å spørre om lov. Hundene fulgte villig efter og klokken halvåtte svingte de inn tunet foran turiststasjonen i den reneste 50-kilometers innspurtsfart. De var ikke før stanset, før der samlet sig en hel del påskegjester omkring dem, som spurte hvor de kom fra, så på de brune ansiktene og de veltrenede hundene og den greie utrustningen. Da 60Tor fortalte at de hadde gått fra Sulitjelma og var på tur til Vadsø, var det en stor røslig svenske som foreslo at alle skulde rope et trefoldig hurra for de to guttene. Da hurraene falt visste ikke guttene hvor de skulde gjøre av sig, men Tor hadde da iallfall vett nok til å rive luen av og da Erling så det syntes han ikke han kunde være dårligere og gjorde det samme.

Akkurat i dette øieblikk kom far, fulgt av de tre officerene og det varte ikke lenge før den eldste, som var kaptein, hadde fortalt om den hjelp han og kameratene hans hadde fått av far og guttene.

Men da måtte den samme store, røslige svensken til igjen.

«Ni måste jo ha et nifoldigt leva för det,» sa han, og det fikk de.

De svenske officerene inviterte far og guttene til aftens på turiststasjonen og sandelig smakte det å sitte ved et bord igjen og spise med kniv og gaffel i stedet for treskje, som de ellers gjorde. Da toget gikk, fulgte de sine svenske venner på stasjonen og vinket farvel til dem, men efterpå fikk de sig et utmerket bad og gikk så rett til køis.

«Nu ønsker jeg bare jeg sov,» sa Tor, og så sov han.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.