Niende kapitel

som forteller om sommeren og myggen, om et telegram, om far i myren, om fisket i elven og hvorledes Tor fikk sig gåsegård.

Sankthanskvelden kom og med den sommeren og sterk varme. Det var stille og klart og riktig en ønskenatt. Far og guttene drog sammen en stor haug med tørrener og tendte et flammende bål, men det gjorde så lite av sig, for på nordhimmelen stod midnattsolens ildrøde kugle og spredte sitt lys over fjell og vidde, så det kraftigste bål måtte bli som en blek skygge.

Tor og Erling rev op våt mose og lyng fra myren og hev inn i varmen så røk og damp steg op istedenfor de slikkende flammer. Som en tykk søile, som et helt Babels tårn, åt røken sig opover i den lette klare luft.

Men Sankthansdag kom myggen. Det ene døgn med intens varme hadde vært nok til å klekke den ut.

«Tusen på tusen. Millioner på millioner. Tallrik som sandet på himmelen, som stjernene ved havets bredd,» sa Tor, og slo rasende omkring sig med et bjerkeris med nyutsprungne blad.

121Og Tor hadde rett. Myggen er utallig.

«Ikke trepe migg,» sier lappen. «Dusen gamerata gomme hevne.»

Det er så sant som det er sagt. Det er så nytteløst å slå ihjel en eller ti eller tyve.

Før den ulykkelige plagede skapning vet ordet av det er hevnen fullbyrdet av myriader av mygg som suger blod til en er som en eneste verkende masse, hvis en da ikke i tide søker å beskytte sig. Det er ingen annen råd enn å bruke myggeslør, bruke klær av dunlerret, som myggen ikke kan stikke igjennem, bruke hansker på hendene og aldri blotte sig uten i ytterste nødsfall.

Far hadde forberedt sig på myggen også. Han hadde fått tak i korkhjelmer av samme type som brukes i tropene. De er lette og dessuten er det en ventil i dem, så der er fri lufttilgang under hjelmen. På den kan man bruke slør uten å bli alt for meget plaget av varmen. Han hadde fått sydd dunlerretsbluser med utoverbrettede kraver så slørene kunde festes under disse med en strikk og dessuten hadde han fått op flere ruller med myggenetting og spilrer. I gammen tok de ut døren og alle vinduene og i stedet satte de inn rammer med myggenetting. Derved blev det mulig å opholde sig inne uten å bli alt for meget plaget av myggen. Dessuten laget de sig et «myggebur» ute på plassen mellem gammene. Det var 3 X 3 meter i firkant og 2 1/2 meter høit, hadde vegger av spilrer og myggenetting og tak av bordender og tjærepapp. Det var et utmerket arbeidsrum.

122En dag far og guttene var nede i bygden med tre store pakker med fugleskinn som skulde sendes sydover, lå der telegram til far. Det var fra dr. Ahlgren som spurte om far hadde noe imot at han og guttene hans kom på besøk. De skulde på fottur fra Enontekis til Kautokeino og Karasjok. De vilde kunne være i Suonjo om ca. 14 dager. Det var klart at far straks svarte at både Ahlgren, Sven og Sture var hjertelig velkomne.

På veien opover snakket guttene om hvad de skulde gjøre når de to svenske vennene deres kom. Det sa sig selv at de måtte foreta sig noe ekstraordinært. Far lovet dem at de skulde få ta sig en tur nordover vidda til de store fiskevannene der og kanskje helt ned til Syltefjorden og de skulde få dra av gårde helt på egen hånd. Det måtte de være betrodde til nu, sa han.

Guttene var glade for fars løfte og begynte straks å forberede turen, planla ruten, laget kløvsadler til hundene og sydde sig sommersoveposer av dunlerret med ullflonels indrepose. De blev lette, veide ikke mere enn 700 gram. De tenkte også på å sy sig nytt og lettere telt, men blev enige om å bruke vinterteltet. De måtte så allikevel ha bunn i teltet av hensyn til myggen.

Imens hadde de mere enn nok å gjøre. Nu var det om å gjøre å få tak i dununger av de tidligste fuglene. Rypemor hadde fått ut kyllingene sine og Tor hadde jobben med stadig å skaffe mat til rypegården sin.

Efter at varmen var kommet i været var elven gått ned til omkring normal vannstand igjen så det blev 123mulig å fiske i alle de fine kulpene den hadde. Mens far fortsatte med studiene og iakttagelsene sine, var guttene stadig vekk i elven. Det viste sig at ørreten og røren i Sievjokka var vrien å få til å slå på flue mens den grådig gikk på sluk og skje. Da guttene først hadde opdaget dette var det ikke vanskelig for dem å holde huset med fisk. Der blev også preparert en del ørret og rør av forskjellige størrelser. Alt har jo sin interesse og selv en ung ørret fra en finnmarkselv kan finne sin plass i videnskapens forgård når den først er tilberedt på den riktige måte.

En dag var de alle gått ut i 7-tiden om kvelden. Guttene skulde som sedvanligsedvanlig] rettet fra: sedavnlig (trykkfeil) i elven og fiske, og far skulde op til Bolton for å se til noen boltitt- og lappspurvreder som han ventet skulde være utruget hver dag. Det var jo om å gjøre å få tatt ungene med det samme de var kommet ut av eggene.

Da guttene kom hjem ved 1-tiden om natten var far enda ikke kommet. De spiste og la sig. Erling sovnet straks, men Tor blev liggende og kaste sig frem og tilbake. Han forsøkte å lese, men det nyttet ikke. Det satt en angst i ham som holdt ham våken og jaget på flukt alle andre tanker enn tanken på far. Far hadde aldri blitt så lenge borte uten å si fra og op til redene det ikke mere enn knapt en times marsj hver vei. Ponto var også urolig. Han reiste sig stadig, kom bort til Tor og la hodet på sengekanten, gikk så bort til døren, så på Tor, men pep ikke, som han pleiet når han skulde ut, gikk bare og la sig igjen med et tungt sukk.

Ved firetiden hørte Tor Garm gjø utenfor og 124for op og ut. Der stod Garm alene, og sånn som han så ut – gjørmete og fæl over det hele som om han hadde veltet sig i alle de myrhull som fantes på hele vidda.

Garm sprang op på Tor med det samme han så ham, pep litt, snuste til Ponto og strøk av gårde igjen. Ponto satte efter. Noen meter borte stanset Garm og så sig tilbake efter Tor. Da han så Tor stå i døren og se på ham, kom han tilbake og la sig ned foran døren, men han vilde ikke inn. Ponto blev stående og vente.

Tor forstod det måtte være hendt far noe.

«Erling, Erling. Skynd dig. Du må våkne. Det er noe galt med far,» ropte han og var allerede begynt å klæ på sig.

Erling spratt op og i en fart fikk Tor forklart Erling hvorledes Garm hadde opført sig. Det tok ikke lang tiden før guttene var i klærne, fikk pakket en ryggsekk med taug, øks og forbindingssaker, og så gikk det i trav efter hundene. Garm la kursen rett opover myrene mot Bolton. Han fulgte ikke veien langs elven. Tor og Erling sprang overalt hvor det lot sig gjøre å springe og gikk ellers så fort som bare mulig. For en gangs skyld enset de ikke myggen.

Da de var nådd vel halvveis så de Garm stile bent mot et parti i myren som lå mellem elven og en lav tørrabbe. Det var tett bevokset med mannshøit kratt. De hadde aldri vært inne i det krattet, for det så så ugjennemtrengelig ut. Garm og Ponto forsvant inn i det. Guttene hoiet, men fikk ikke noe svar. Da de gikk inn i krattet efter hundene merket de at grunnen 125var svært løs og sumpete. De stanset og hoiet igjen. Bare noen meter fremme svarte hundene, men noe svar fra far kom det ikke. De gikk videre og nådde frem til hundene. De stod ved en åpning i krattet hvor grunnen var forsenket og syntes å bestå av bunnløs myr, svart og oprotete. Med det samme kunde guttene ikke se noe, men da de kom borttil så de fars hode og skuldrer og begge armene over gjørmen. Far var svart og tilgriset i ansiktet. Det lyste hvitt i øinene. Han lå aldeles rolig med armene utstrakt og hodet bakover. Men den ene armen lå over en liten mosetue midt i myren. Tuen så tilsynelatende fast ut.

«Far,» ropte Erling.

Far rørte sig ikke, men de kunde så vidt høre at han svarte og forstod at han var redd for å synke hvis han forsøkte å lee det aller minste på sig.

Bort til tuen hvor far lå var det 4–5 meter fra hver kant. Guttene tok kniv og øks og begynte å hugge ned vier. Da de hadde en passende haug bant de viene sammen til knipper og lot hvert knippe henge sammen med det neste. På det viset fikk de laget en risbro av den tilstrekkelige lengde. De plaserte så forsiktig knippe efter knippe utover og da det siste var lagt kunde Erling sa vidt nå fars arm og få slått et rep om albuen hans. Mens han holdt på med det hvisket far til ham:

«Det blir nok tungt å få mig op, men dra forsiktig og la hundene hjelpe.»

Erling krøp i land igjen, spente hundene fast til hver sin tamp, Tor og han tok tak og så la de alle all sin styrke i draget. Erling var blitt ordentlig redd. Han 126hadde sett på fars blikk at han nesten ikke hadde krefter igjen. Til å begynne med lot det ikke til at det skulde lykkes å dra far op, men guttene hang i, holdt et jevnt press på tauget og hundene slet som om de skjønte hvad det gjaldt. Litt efter litt veltet far over ende, seg inn over tuen og det første risknippet og nådde fast grunn. Da han var nådd så langt sprang guttene til og fikk ham halt gjennem krattet og til tørrabben bortenfor. Her la de ham ned. Erling begynte straks å løsne på klærne hans, mens Tor tok ryggsekken og sprang ned til elven og hentet vann i den. De vasket ham i ansiktet, fikk ham til å drikke og litt efter hvert begynte kreftene å vende tilbake. Det var ingen ting som feilte ham. Han hadde bare vært så utmattet av å mase for å komme op og av trykket og suget av den avskyelige hengemyren. Og halsen var gjengrodd av all den gjørmen han uten å vite det hadde fått i sig. En times tid efter at guttene hadde fått ham op, kunde han fortelle hvad som var hendt. På turen hjem hadde han fått den tanken at han vilde gå gjennem denne krattstrimlen. På tuen ute i hengemyren hadde han fått øie på et grønstilkrede og hadde vært uforsiktig nok til å våge sig utpå. Myren hadde også sett sikrere ut fra den andre siden. Han hadde lagt fra sig sekken og børsen, men efter et par skritt var han plumpet igjennem helt til livet med en gang. Han hev sig flat med det samme, men det hjalp ikke. Myren suget ham ned bare han rørte på sig. Så forsøkte han å hive sig rundt mot tuen hvor redet lå og var så heldig å nå den, men tuen var ikke fast. Den fløt 127oppå gjørmen og kunde ikke bære ham, bare til nød gi ham litt støtte så han kunde holde sig oppe en tid. Garm hadde under alt dette strøket rundt myrhullet, rundt og rundt, og da far var blitt liggende rolig kom han uti, men kunde jo ikke gjøre noe til gagns. Far jaget ham i land og en stund satt han og hylte. Så strøk han sin vei. Far hadde håpet på at han var gått efter hjelp og siden da hadde far bare ligget og ventet på at guttene skulde komme.

I åttetiden var far kommet så pass til krefter igjen at han kunde klare å gå når de støttet ham en på hver side. De måtte se til å komme sig hjem før myggen begynte å gjøre tilværelsen helt uutholdelig på rabben. Far blev liggende den dagen og lot guttene ordne med matstellet. Først neste morgen var alt i den gamle gjengen igjen. Men Tor gav Garm dobbelte rasjoner med mat den dagen, og Garm var ikke den som sa nei takk. Ponto var rent misunnelig.

Dag efter dag gikk med arbeide. Guttene hadde altid noe å ta sig til, noe som skulde gjøres. Og var det ikke ikke noe annet sa bandt de på hver sitt garn, som de skulde ha med på turen til Oarddajavvre. De hadde lært å binde garn av en gammel lapp som hadde besøkt dem en dag. Han var i fjellet for å skjære sennegress til kommagene sine for høsten og vinteren.

En dag fisket de som så ofte op over elven. De hadde begge hundene med sig. Nu var de blitt så kjente i elven at de bare slengte ut redskapene sine i de beste kulpene hvor de var aldeles sikre på å få fisk.

Da de kom til den største kulpen i elven og den 128som de pleiet å få de største fiskene i, blev de imidlertid overrasket ved å se to voksne gjess med seks unger ligge midt i kulpen. De hadde ikke børser med sig og trodde sikkert at gjessene vilde flykte med en gang, men både de voksne og ungene blev bare liggende og svømme rundt og rundt, uvisse på hvilken vei de skulde ta. På vingene kunde de ikke komme, for de voksne hadde felt fjærene og ungene var ikke flyvedyktige. Grunnen til at gjessene ikke tok føttene fatt gikk imidlertid snart op for guttene. For Ponto hadde ikke før sett gjessene før han begynte en ringdans rundt kulpen for å møte dem når de vilde på land. Så snart de nærmet sig stod han klar til å ta mot dem. Og da Garm, som først var gått i stand, så hvorledes Ponto fikk fritt spill, gikk naturen over optuktelsen og han blev med på leken han også.

Gjessene mente sig nok forholdsvis trygge i den store kulpen, men de hadde ikke regnet med hundenes iver. De blev snart leie av å holde sig på land og jumpet uti. En gåsunge kom for nær Garm. Han grep den og bar den forsiktig til lands, hvor Erling stod klar til å ta ungen fra ham. Han tok straks fisk og fiskesaker ut av ryggsekken og puttet ungen nedi. Men dermed var også deres egen lyst til å fange alle gjessene tendt og snart var kulpen en tumleplass for gutter og hunder og en forskrekket gåsefamilie. Ungene var snart ferdige. Guttene fikk tak i fire til av dem. En kom sig unda ved å slippe sig utfor stryket ved nerenden av kulpen. Men de eldre holdt lenger ut. De fortsatte å dukke unda hundene, men det blev verre og verre 129for dem å komme sig ned og til slutt var de så utkjørte at det lyktes hundene å ta hver sin. Garm kom først på land og leverte sin gås fra sig på vanlig vis uten å slippe den. Men Ponto skulde naturligvis ryste sig med det samme han nådde stranden, han la gåsen fra sig og dermed pilte den inn i krattet. Begge hundene satte efter. Guttene hørte kvist som knakk, så Pontos lyse mål, og til slutt kom Garm ut av krattet med gåsen i munnen, mens Ponto gikk efter og skjelte. Gåsen tilkom jo rettelig ham.

Med 5 gåsunger i sekken og med hver sin gås under armen kom guttene hjem. Gjessene blev sluppet i lillegammen foreløbig og så måtte det lages gåsegård. Så fin gåsegård har selv de edleste tamgjess aldri hatt, for det var restene av myggenettingen som måtte holde for. De delte på langs de metrene de hadde tilbake og spente nettingen ut på stranger. Gården satte de ved nerenden av Suonjo, dammen som stedet var kalt op efter. Derved blev det både litt beite og vann innenfor gården. Da de delte nettingen blev gården litt lav. De hjalp imidlertid på det ved å flette vidjer over nettingen, så de fikk den nesten mannshøi. Far var litt tvilende like overfor foringsspørsmålet, men da Tor ved et tilfelle forsøkte å gi gjessene maisgrøt og det viste sig at de likte den godt var også det spørsmål løst.

«Sandelig vokser ikke vår husdyrbestand. Medregnet hundene har vi nu 18 fe,» sa Tor.

«Kre mener du,» rettet Erling.

«Ja da får vi 19 med dig,» svarte Tor.

Til tross for den noe hårdhendte behandling de hadde 130vært utsatt for blev gjessene snart tamme. Gåsungene spiste gjerne av hånden og litt efter hvert begynte de voksne også å vise tegn til tillit. Mattidene lærte de sig snart til å passe, men kom hundene i nærheten av gården hveste både store og små gjess mot dem.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.