Åttende kapitel

som forteller om ankomsten til Suonjo, om hvorledes det fremtidige hjem blev innredet, litt mere om reinen på Varangervidda og om reintyvene, om hvorledes de første trekkfuglene kom og samlerarbeidet begynte, samt om en vanskelig elveoverfart.

Far og guttene blev ikke lenge i Vadsø. Dagen efter de var kommet frem tok de det riktignok med ro. De hadde besøk av et par lokale redaktører, som vilde ha dem til å fortelle om turen, så de kunde tjene noen kroner ved å sende et telegram sydover til hver sin hovedstadsavis. Den ene var skolelærer og redaktør og talte om «de kjekke norske gutter» og «pressens makt», ved hvis hjelp han nu skulde skaffe guttene og far berømmelse. Den annen var typograf og redaktør. Han var mere beskjeden og fornuftig og fikk de oplysninger han bad om. Forøvrig benyttet de dagen til å se sig om i den lille byen og til å hilse på noen av fars gamle venner. Han var jo opvokset der, men hadde ikke vært der siden han 15 år gammel drog ut på sin første ishavstur. Dessuten var de nede på Evangers ekspedisjon og der fikk de vite at bagasjen deres var 95kommet for et par dager siden. Her traff de også en elskverdig ung mann som straks stillet sig til disposisjon for dem, skaffet dem lastebil til dagen efter og i det hele tatt gjorde alt for at de langveisfarende tre skulde få det beste inntrykk både av byen og den berømte finnmarkske gjestfrihet.

Klokken 8 neste morgen var alt lastet på bilen og surret forsvarlig. Far satt foran sammen med chaufføren og hadde begge hundene hos sig, mens Erling og Tor klamret sig fast bak på lasset så godt de kunde.

«Ja nu gjør vi som Nobile gjorde,» sa Tor.

«Hvordan det da?» spurte Erling troskyldig.

«Vet du ikke det? Det var jo her i Vadsø han sa de berømte ord: ‘No bile æ hjæm’.»

«Tosken,» blåste Erling foraktelig.

«Undskyld, men du skal aldri spotte det sted du står på. Det er Vadsøs store bidrag til nordnorsk humor,» lo Tor, «og jeg syns den ikke er så verst til å være laget på 70 grader nord og lenger øst enn Athen.»

Veien innover langs Varangerfjorden til Nesseby var slett ikke behagelig å kjøre på. Delvis var den bar, med dype frosne hjulspor, delvis lå skavlene meterdype. Men chaufføren var flink, han visste hvorledes han skulde ta sig frem og ikke en eneste gang måtte han stoppe. Det gikk jevnt og trutt. Men guttene blev både ømme og blå og trette i armene av å klamre sig fast. Rundt Klubbnasen var det forresten nokså nifst. Der var veien skutt inn i fjellet, og nedenfor var det et 20 meters høit loddrett fall. Veien var litt skrå her, helte utover, og var isete. Det var ikke morsomt. Men 96Tor kunde ikke dy sig, han måtte spytte utfor veien for å overbevise Erling om at han ikke var redd.

Allerede klokken 10 var de på Nesseby og her leiet de sig to hester for å få kjørt lasset op halvveis til Suonjo, eller så langt vedveien gikk. Derfra måtte de nok bruke hundene. Men lappene har det nu engang ikke med å forhaste sig. Først klokken 2 kom de sig av gårde.

Det gikk trått op bakkene ovenfor Nesseby, men da hestene først var oppe var det nesten bare flatt lende videre innover. Allikevel gikk det med to timer på den snaue milen til Soinegoalban, hvor vedveien sluttet. Men hvad gjorde det. Dagene var lange nu der nord. Nattmørke var det nesten ikke mere. Skaren var hård og fin. Det var ingen grunn til sure miner selv om det hadde gått sent.

I Soinegoalban lastet de godt på kjelkene og hundene mente nok det var bare stas å komme i selene igjen, for de langet ut på det lette føre som var det deres høieste glede å dra tunge lass. Det var bare så vidt guttene klarte å følge. Far tok det mere med ro. Det var ingen grunn til at de alle skulde fly opover som kåte folonger, selv om hundene og guttene gjorde det.

De var fremme i Suonjo ved 6 tiden om eftermiddagen. Her kokte de sig først et godt mål pemmikan.

«Jeg føler mig som hjemme i teltet igjen,» sa Tor da han fikk sin tilmålte tallerken, men det var ingen som gad svare ham. Sant å si hadde de visst alle tre den samme følelsen. For pemmikan er nu engang utmerket 97mat, i teltet vel å merke. Telt og pemmikan hører likesom sammen.

Da hundene hadde fått sig mat og hvilt litt spente guttene atter for, satte sig på hver sin kjelke og kjørte nedover for å hente hvert sitt nye lass. De var tilbake igjen ved 11-tiden. De vilde av gårde igjen for å drive på til de var ferdige, men far stoppet dem. De fikk tenke på hundene. Det gav de sig med, krøp i posene og sovnet fra all videre arbeidslyst.

Neste dag skulde de kjøre nedover igjen ved 10-tiden, men solen hadde allerede tatt så på skaren at den ikke bar og de blev enige om å vente til om eftermiddagen eller kvelden, når frosten satte inn igjen. Isteden tok de til å omordne gammen, slo op hyller til bøker og husgeråd, satte op knagger til tøi, laget en tørkeramme til tørk av våte klær, rev ned køiene på den ene siden i soverummet og laget et arbeidsbord til far. De laget en god hylle over bordet som han kunde ha til præparantsakene og håndbøkene sine. Og de begynte å skufle sneen vekk fra gårdsplasen og fra gammeveggene. For gammen lå halvt nedsnedd og av merker på veggene var det tydelig at det hadde stått flomvann innover gulvet i over en fots høide.

Da kvelden kom bar skaren og guttene var atter av gårde og hentet to lass hver. Det gikk lett og raskt fra hånden, for hundene var godt uthvilte, i fin form og var dessuten blitt kjent med veien, så de langet ut alt det remmer og tøi kunde holde, både nedover, når guttene satt på og opover med lassene.

Neste dag fortsatte de med å komme iorden og om 98kvelden hentet guttene de fire siste sledelassene, så da de hadde vært tre dager i Suonjo var alt på plass. Lillegammen tok de i bruk som stabbur og oplagsrum. Her spente de op ståltråd til å henge maten på for at mus ikke skulde komme til. Og nødvendig var det nok, for mus krydde det av. Far laget sig straks fire musefeller av kasselokk og pinner og stilte dem op. Og ustanselig gikk det mus i dem. Far flådde musene. Museskinn var ikke å forakte, sa han, og bunkene hans vokste for hver dag, inntil han hadde lært guttene både å flå og berede skinnene, så de kunde overta den jobben.

Foruten å skufle sneen vekk fra gammen hadde guttene job med å felle bjørk og kjøre dem hjem til ved. Det var et hårdt arbeide. Først måtte de grave sig ned til grunnen, så hugge og felle treet, kviste det, dele det op i passende stranger så det kunde legges på kjelken og så kjøre lasset hjem. I flere dager strevet de og Ponto med dette, mens far tok Garm med sig og streifet omkring med haglen for å få en serie av ryper i parringsdrakt. Riktignok er vårtiden en vanskelig tid å jage på, men det hendte sjelden han kom tomhendt hjem. Det var de hvite steggene med den metalskinnende halsen det først og fremst gjaldt å få tak i for å få fastslått om drakten er konstant for hele arten eller om det er avvikelser så den kan sies å være individuell. Men steggene er vrine karer å få skudd på hele året rundt, så det tok flere dager før far hadde den serie han ønsket.

Da guttene var ferdige med vedsjauen og hadde et ganske pent vedla bak lillegammen, tok far dem med sig ut på lengere og lengere rundturer over vidda. Det 99gjaldt om å benytte skiføret mens det varte så de kunde bli grunnkjent overalt i et par mils omkrets. De tok sig landemerker, fulgte bekkene og elvene, orienterte sig mot Berleveije hvor de enn befant sig, gjorde sig kort og godt hjemmekjent i Nessebymarka. For inngående lokalkjennskap er nu engang den beste orientering og å gå og dra på kart og kompas til enhver tid hefter nokså meget.

Litt efter hvert kom de inn i den arbeidsfordeling som de kom til å bruke når alle var hjemme. Mens Tor la i ovnen hentet Erling vann fra en kilde i myren 3–400 meter borte. Så satte de på det som skulde til, enten det nu var poteter og fisk eller kjøtt eller noe annet enkelt. Var det ryper eller stek eller noe som var litt vanskeligere overtok far alltid matlagingen, og han var en mester til å få smak på selv de simpleste ting, syntes guttene.

Satt de hjemme om kveldene blev det alltid tid til å gjøre et eller annet nyttig. Til å begynne med leste guttene alt de kunde komme over om fugler, de hadde jo med sig både den fattige norske og den rike svenske ornitologiske litteratur. Far satt som regel og puslet med et eller annet håndarbeide, når han ikke preparerte skinn. Enten var det en tvare eller en treskje eller et knivskaft han teljet på. Eller han laget ørretfluer av fjær. Eller han ferniserte fiskestengene eller pusset børsene. Litt efter litt begynte guttene å ta efter og snart stod husfliden høit i Suonjo. En dag fant Erling et stort fellet reinhorn på en bar rabbe. Han tok det med sig uten riktig å tenke over hvad han skulde bruke 100det til. Men noen dager efter, da han mistet kniven sin av sliren, fant han på å lage både slire og knivskaft av reinhornet. Og det blev et knivskaft som satt godt i sliren også.

Imidlertid kom våren for alvor.

Elvene kastet sitt tunge isdekke. Det begynte med at solen tærte hull over kulpene. Så begynte sneen å smelte. Vannet steg og fikk tak i isen nedenfra, åt sig op, fløt utover, rev sne og is med sig, gikk i flom. Det bruste og suste selv fra den minste bekk. Rundt Suonjo dannet det sig den ene dammen efter den andre, og snart gikk det en stri bekk hvor det ellers var aldeles tørt. Vannet nådde til bare en halv meter fra gammen. Hadde de ikke på forhånd gravet unda sneen rundt den og passet på til enhver tid å skaffe avløp for vannet, vilde de ha fått det inn over gulvet. Og det vilde det ikke vært noen vits med, mente Erling.

«I alle fall en bløt en,» svarte Tor.

Det var uråd å komme noen steder. Sneen bar ikke, selv med ski på, og på alle kanter var de stengt av fossende bekker og elver i flom.

På noen få dager var hele vidda totalt forandret. Fra en stille tilfrosset verden for sig selv, blev den kastet ut i brusende liv.

For med våren kom fuglene.

Den første av alle var linerlen.

Syttende mai kom den, selveste syttende mai mens de satt tilbords til et herlig festmåltid bestående av ryper og fruktgrøt med fløte til. Fløten hadde Erling laget av molico tørrmelk, eller koliko, som Tor kalte 101den. Plutselig slo en linerle sig ned på torvilen utenfor vinduet. Der satt den og vippet og strakte sig og tittet inn. Det var som vilde den si at se her er jeg. Og da de efter middagen kom ut, satt den på hundefatet og plukket matsmuler. Den enset ikke at hundene kom borttil den. Den var helt tam.

Linerlen var nok den første av alle. Et par dager efter hørte de den første heilo. Vemodig satt den og fløitet på myrene nord om Berleveijokka. De kunde høre den helt op til gammen, men de kunde ikke komme over elven og for å se den på nærmere hold.

Så en morgen våknet Tor med fuglesang. Han strøk ut i bare nattskjorte. Det lød som et helt orkester imot ham. Det var blåstrupene som satt i de høieste kvistene mot vårhimlen og spilte sin glede over hjemkomsten.

Men dagen efter kom gjessene. Det var en hel uke senere enn linerlen. Det var bare to stykker, og de snudde nedover igjen efter å ha tatt sig en rekognoseringstur innover vidda. Kanskje fant de at det var i tidligste laget, for selve gåsetrekket begynte først to dager efter.

Det var den vakre lille fjellgåsen eller finnmarksgåsen som den også kalles, som var kommet. Fjellgåsen hekker på enkelte spredte lokaliteter høit til fjells så langt sør i landet som til Tydalen. Lenger nord blir den tallrikere, men sitt egentlige hjemsted har den på Varangervidda. Der kan det i gode år være tusenvis av den. Den kommer nordover med våren, slår sig ned i kratt eller på tørre rabber ofte langt fra elv eller vann og bygger sig et enkelt rede, ofte helt åpent på en tue, så den rugende fugl kan ha fri utsikt til alle kanter, 102eller inne i det tetteste kratt så den er helt skjult for fiender fra luften. Redet er så enkelt som mulig. Bare noe sammenfiltret tørt myrgress. Men inni er det foret med den fineste dun som både gås og gasse plukker av sig. Den legger optil seks store egg. I slutten av juni er ungene utklekt. Små gule nøster triller ned til nærmeste vann og stolt står gasen og ser på deres lek for første gang i det våte element.

Finnmarksgåsen er en glimrende flyver. Når en ser den i trekket virker den så tung og seig. Men den som har sett den kaste sig ned fra store høider, snart skjenende på den ene vinge til den går i spinn, snart hivende sig over på ryggen, snart styrtende med sammenfoldede vinger rett ned for i siste øieblikk å rette sig op igjen, eller som har sett en opskremt gåseflokk hive sig tilværs og på sterke vinger og på utrolig kort tid stige rett op og langt utenfor rekkevidde av noen børse, han vil vite at dyktigere flyver er der neppe innen hele den nordiske fugleverden.

Fjellgåsen ligner blissgåsen deri at den har bliss mellem øinene, men den er meget mindre, veier ikke stort mer enn et par kilo. Imidlertid kan størrelsen variere sterkt, og særtegnet, at blisset når helt til midt mellem øinene, hvad det ikke skal gjøre hos blissgåsen, er ikke helt sikkert. For far vilde det være av betydning å få en serie av fjellgjess og blissgjess for å få avgjort om her virkelig forelå to forskjellige arter eller om fjellgåsen kanskje bare var en avart av blissgåsen uten noen skarpe overganger fra blissgås til fjellgås.

Da trekket derfor var kommet godt igang tok de 103alle tre fatt på gåsejakten. Ved 5-tiden om eftermiddagen drog de til hver sin post og der kunde de da sitte til bortimot klokken 10. På postene bygget de sig skjul av ris og torv og når trekket kom over posten gjaldt det om å være snar og skyte ned en eller et par gjess.

Far var jo gammel og erfaren. Han kunde knepene fra før, og da han hadde forklart guttene hvordan de skulde bære sig ad lot han dem stelle sig selv. Egen erfaring er nu engang den beste læremester. Erling viste sig straks som en dyktig skytter og hadde gode anlegg til å bli en virkelig første klasses gåsejeger, rolig og omtenksom. Men Tor var så alt for ivrig. Alt det han skjøt og skjøt lyktes det ham ikke å få noen gås ned. Han bare skremte gjessene så de skydde posten hans. Det var ikke fritt for at han var litt mistrøstig da han kveld efter kveld kom hjem uten en fjær engang mens far og Erling kunde ha både tre og fire gjess.

Så måtte da far ta sig litt mere av ham. Han hadde ham hos sig på posten sin og passet på ham og opdaget snart at der ikke manglet ham annet enn at han var så alt for ivrig. Når gåseskrikene nærmet sig skalv han over hele kroppen av spenning og når han skulde skyte svingte børsepipen som en fartøimast i strømbårer. Ved selv å vise absolutt likegyldighet for gjessene når de kom og helt å forholde sig rolig til tiden var inne til å skyte og ved å la Tor få første skudd bestandig og når han bommet vise at det gikk an å hente gåsen ned selv efterat Tor hadde bommet, fikk far plukket uroen ut av ham og litt efter litt blev han da en habil skytter han også. Men det var tydelig at han ennu ikke 104var den «fødte» jeger, sånn som Erling. Hvem der var stoltest av Tors første gås, Ponto eller Tor, er ikke godt å si. Men Ponto var i alle fall helt på det rene med at det var Tors private gås, som ingen annen hadde noe med å gjøre. Han fikk lov til å bære den hjem. Da Erling forsøkte å ta den fra ham knurret han. Takk. Det vilde han ikke vite noe av.

Hele mai måned ut og begynnelsen av juni var det nattefrost og ganske kjølig, men så kom våren for ramme alvor. Dag og natt stod solen på himmelen og varmet så inderlig godt. Flommen steg i elvene og blev sterkere og sterkere dag for dag. Og med varmen og våren kom de store mengder av fugl. Det som hittil hadde vært, var bare som forløpere å regne.

Endene strøk langs elvene og bekkene som utskutte flyvetorpedoer. Sneppene pilte langs de isfrosne myrene. Spovene skrek hest over heiene. Høit oppe styrtet mekregauken sig ned så halefjærene brekte som stallkåte lam. Trostene skvatret og skjente. Og i den flittige lille blåstrupes sang blandet sig toner fra løvsanger og sivsanger, rødstjert og stendulp, havesanger og sibiriesanger. Lappspurvene fløi som mus gjennem lyngen. Flaggspettene lot høre sitt ynkelige lille skrik. Meisene danset rundt gamle trær. Tringene fløitet på sandmelene. Og i hver vannpytt lå svømmesneppene og tullet rundt om sig selv i lek eller på jakt efter mygglarver. Men høit oppe over vidda lød skrik fra falk og våk, hest og brutalt.

På ethvert sted er det av betydning å få slått fast hvilke fuglearter som finnes, og særlig hvilke fuglearter 105som hekker der. Men særlig gjelder dette en lokalitet som Nessebymarka, med sitt utall av arter. Den var jomfruelig land for far og guttene.

Derfor måtte hver eneste natt gå med til å samle hvad de kunde komme over. Skulde det bli noe resultat av opholdet måtte hver time de kunde holde øinene oppe brukes i samlingens tjeneste. Det gjaldt om å skyte eller fange hvad de kunde komme over, men helst ikke mer enn 4 av hver art, undtagen når der var sikre variasjoner innen arten sånn som tilfellet er med brushanen for eksempel, hvor der neppe er to hanner som er ens i parringstiden.

Til å fange fuglene var særlig Tor en hel mester og dag for dag fikk han stadig større og større øvelse. Som en indianer kunde han smyge sig inn på en intetanende lappspurv, en vever sivsanger, en sky løvsanger eller hvad det nu kunde være som i øieblikket var foran ham. 1 det avgjørende øieblikket vislet han som en slange, fuglen blev paralysert, slanger skulde den da være fri for på disse breddegrader, og før den ante noen virkelig fare satt den fast på Tors limsmurte viergren, som han forsiktig hadde ført bort over ryggen på den lille fuglen. Men pinen blev kort. Før fuglen overhodet hadde sanset at den var fast var en stoppenål stukket gjennem hjernen dens og alt liv var som blåst ut.

En natt Erling og Tor streifet omkring nede i elvekrattet i Berleveije hølte de oppe fra Maddevarre som en brusen av tusen lyd og da de litt senere kom frem på elvemelen og fikk utsyn så de et kilometer langt tog av rein. Det var Varangerlappene som kom, noe 106sent, med alle sine rein, over 8–9000 dyr tilsammen, for å drive dem ut på Varangernesset hvor de skulde gå hele sommeren igjennem uten vokting.

Foran reintoget gikk to mann på ski og her og der inne i den lange rekken stakk det op et hode av en lapp med den lett kjennelige og vakre stjernelue. Dyrene stønnet, sener gnisset, klover slo mot frossen jord og stein, horn slo mot horn, fjorkalvene remjet, bikkjer gjødde og mennene hojet. Det var alt annet enn et stille tog. På nordsiden av Berleveije ventet Tor og Erling på flokken for å se alt på nærmere hold. Da lappene så guttene kom et par av dem borttil. De kunde vel ikke la være å stille sin nysgjerrighet, selv om de hadde det travelt. De hilste på guttene.

«Dok ska po Suonjo,» sa den ene.

«Ja det er vi som skal bo i Suonjo,» svarte Tor. Som vanlig tok han ordet før Erling.

«Da va pra da,» sa lappen.

«Hvorfor var det bra,» spurte Tor.

«Dokk kain hoil reintiv borte for fattig finn.»

«Reintyver.» Både Erling og Tor blev ivrige.

«Reintivan stigge folk. Skit rein ja skit folk. Reintivan e farli,» sa lappen.

«Men det er da ikke lov å skyte rein eller folk.»

«Ikke lov. Stor, mikke stor straff. Mikke fengels. Dokk kjekke guta. Dokk gnipe reintivan for fattig finn.»

«Det skal vi nok,» lovet Tor. «Om vi bare kommer over dem,» føiet han til.

«Da dokk kjække guta, norske guta, få stor lønn og mikke takk hos fattig finn,» sa den andre lappen og 107så rugget de bortover fjellet efter flokken omtrent som de gikk på vuggemeier.

Erling og Tor gikk hjem like efter og da de om morgenen fortalte far om samtalen, fikk de høre litt mere om reintyvene.

«Reinen har nok mange fiender,» sa far. «Når de nyfødte kalvene er kommet til verden er rev og ravn efter dem. En røiskatt undser sig ikke for å springe i strupen på en fullvoksen rein, ete sig inn til luftrøret og bite det over. Vanvittig av redsel stormer reinen over fjellet, men makter ikke å ryste av sig det lille iltre og innpåslitne dyret. Reinen løper til den styrter og denne lille kloke storviltjegeren kan fråtse i blod og kjøtt i lange tider, ja det hender den bor i skrotten. Ørnen er slem efter kalvene hele sommeren igjennem. Ulven har dere hørt snakk om før. Ulven er lappenes argeste fiende. Når en lapp skal banne riktig sterkt sier han «gumpe». Det er «ulv» på lappisk. Jerven er også stygg kar til å drepe rein. Kommer jerven i en reinflokk slår den ned alle den kan nå. Heldigvis er jerven litt sen av sig. Hadde den vært snarere hadde den sikkert vært farligere fiende for reinen enn ulven, som i grunnen er dum. Men allikevel er alle disse dyrene tilsammen for ingen ting å regne mot udyret på to, reintyvene. Når reinen går uten vokting om sommeren går reintyvene helst til fjells. Ofte slår to–tre sig sammen og som de skal på multeplukking. De tar med hest og vogn og tønner for å kjøre alle multene ned. Lass har de nok med når de kommer ned, men ikke av multer. Kanskje er det litt multer øverst og nederst 108i tønnene, men ellers er det reinkjøtt. I fiskeværene er det god avsetning på reinkjøtt, vaktholdet er for ingenting å regne og når risikoen er liten og fortjenesten god er det ikke å undres på at det har utviklet sig professjonelle reintyver rundt hele Varangervidden. Men de verste av alle reintyvene er de som av en eller annen grunn, enten det nu er av hat til fjellfinnen eller av ren mordlyst, gir sig til å skyte ned rein for rein når de treffer på en flokk uten å tenke på om de kan få nyttiggjort sig kjøtt eller skinn. Og de karene er som regel farlige. Det har hendt de har skutt efter folk også. Efter hvad jeg hørte i Vadsø, skal det være et par av disse karene i bygden, men det har ikke vært mulig å få bevis på dem. Vi får håpe vi ikke får noe med dem å gjøre eller treffer på dem.»

«Jeg vet ikke det, far,» sa Erling. «Jeg synes det måtte være en god gjerning om vi kunde knipe dem,» og det var Tor enig i.

«Det kan være farlig nok i fjellet allikevel om vi ikke skal utsette oss for å bli skutt også,» sa far, men det så ikke ut som guttene var så sikre på at de kom til å holde sig unda om de traff på reintyvene.

Noen dager senere var det meste av sneen gått bort, men elven var i stor flom. Den steg hver natt med nesten en halv fot og gikk over alt som en stri foss. Myr og mo var snebare, men myrene var frosne enda, så det var lett å gå på dem.

En dag, mens det enda lå en sneskavl over elven så det gikk an å komme sig over, hadde far og guttene vært borte ved noen grunne småvann på den andre 109siden og der gikk det endel nykomne vadere og spankulerte. Det var sotsneppe og glutsneppe og enkelte andre arter også. Dessuten var det tydelig at gjessene holdt til der og der var også enkelte spor efter brushaner. Imidlertid mente far at de måtte vente noen dager før de begynte å samle der, så kanskje vaderne slo sig mere til ro og muligens kom det også flere av dem så utbyttet kunde bli rikere og mere variert. Men så røk skavlbroen og det så ut som det foreløbig skulde bli uråd å komme over.

En av disse dagene hadde Erling streifet alene om nede i elvekrattet i åmotet mellem Berleveijokka og Sievjokka. Han var da kommet over en gammel pram som lå der. Den var fastfrosset i mosen og hadde efter alt å dømme ligget på samme plassen mere enn en vinter. Erling fant ut at det ikke skjedde noen skade om han la den i elven så den trutnet, så han vred den løs og satte den ut i en os som nu i flomtiden var dyp nok for prammen. Osen eller lomen stengte han med et par bjørkestranger. Så lot han prammen ligge.

En herlig solskinnsdag hadde Erling og Tor fått ta haglene og skulde være ute hele dagen. Far hadde nok å gjøre med å preparere de fuglene de hadde fanget og skutt foregående dag. Himmelen var skyfri. Vårsolen gren fra klar himmel. Luften var lett og kjølig. Erling viste da Tor prammen. De tok den op, tømte den og satte den ut igjen. Den var ikke så aller verst lekk allikevel. Den hadde trutnet ganske bra. Da Tor så det, var det han foreslo at de skulde sette over Sievjokka med prammen så de kunde nå bort til småvannene på den andre 110siden og samle der. Erling var litt tvilende til å begynne med, men de tok da prammen ut av lomen og drog den opover til øverenden av kulpen hvor Berleveijokka faller ut i Sievjokka. Og her var det Erling fant ut hvorledes de skulde komme over Sievjokka på en lettvint måte.

«Ser du hvordan strømmen fra Berleveijokka setter midt ut i Sievjokka og tvinger den over til den andre siden litt lenger nede. Hvis vi drar prammen litt op i Berleveijokka så vi kan komme midt ut i strømmen fra den, vil den sikkert ta oss over uten at vi behøver å røre årene,» sa han.

Tor så det nok han også, men begge elvene var strie og der flommen møttes var det stor og sterk strømskavl, så han hadde sine tvil. Før han fikk sagt noe og akkurat i det rette øieblikket sa Erling:

«Tør du, småen?»

«Tør.» Tor blåste foraktelig, tok tak i prammen og begynte å dra den oppover Berleveijokka. Prammen var liten, det var akkurat så vidt den bar Tor, Erling og begge bikjene. De holdt sig fast i krattet mens de lastet inn. Erling satte sig ved årene mens Tor satte sig på baktoften og holdt Garm og Ponto, som han hadde kommandert til å legge sig i bunnen av prammen. Så slapp de løs. Et par tak bragte prammen midt ut i strømmen og nesten før de visste ordet av det var de ute i verste skavlsjøen, tok skvett inn, men ikke mer enn de tålte, og så blev de satt mot andre bredden og langt inn i krattet, så de med en gang fikk godt tak i vierne.

111«Ser du,» sa Erling, «det gikk fint.»

«Fint gikk det,» svarte Tor, han stod og så på elven. «Men hvorledes tror du det blir å komme tilbake igjen.» For en gangs skyld var det ham som var den mest omtenksomme.

«Den tid den sorg,» sa Erling og var lettsindig.

Så drog de innover mo og myr. Ponto gikk trofast bak Tor. Garm streifet foran dem i fullt søk. Enkelte fugl var begynt å hekke. Garm gikk i stand. Da de kom fremtil så de en rype på rede. Med de store kullstensøinene lå hun og så på guttene og på Garm. De kalte Garm av standen, merket sig stedet og gikk videre. De vilde se nærmere på ryperedet når de kom tilbake. Kanskje kunde det gjøres noe med det.

Foran en liten myrflekk blev de stående. I det gamle gresset fra forrige år var det et liv som de ikke med det samme skjønte hvad var. Stadig vekk og gang på gang sprang det op av starrgresset en fjærkvast, akkurat som troll av eske. Fjærkvastene var grå og hvite og sorte og spraglete.

«Hvad er det?» spurte Tor.

Erling svarte ikke. Han stod med kikkerten for øinene og stirret ned i myren. Så rakte han kikkerten til Tor. Og nu så Tor hvad det var. Det var fugl, forholdsvis små fugl med store digre halskraver i alle sjatteringer fra svart om gråbrunt og rustgult til hvitt. Det var brushaner i kamp. Par for par hoppet op mot hverandre, hugg og trakk sig tilbake i en stadig runddans. Myrflekken var ikke stort mere enn et par meter i diameter, men der var minst åtte par av slåsskjempene 112og det morsomste var at sammen dannet de en utmerket serie av brushaner i parringsdrakten. Der var både amtmann og foged, sorenskriver, lensmann og prest, menigmann, tolk og tyv, sakfører, bøddel og politi.

«Vi sylter dem med alle fire skuddene,» sa Erling. «Bruk nr. 8 patroner.»

Guttene hadde forskjellige haglstørrelser i patronene og måtte alltid velge hagl efter det vilt de hadde foran sig for ikke å ødelegge skinnene for meget. De minste haglene er nr. 14. De kalles dunsthagl og hvert enkelt hagl er ikke stort større enn en knappenålsspiss. De brukes til de aller minste fuglene og med redusert ladning. Nr. 8 kalles spurvehagl og brukes til litt større fugler, heilo, bekkasiner og lignende. Så kommer rypehagl, fra nr. 6 til nr. 4. Nr. 3 er gåsehagl. Nr. 2 og nr. 1 er svanehagl, men dur ikke til fuglevilt. De tuller sig bare inn i dunen og slår ikke gjennem skinnet.

Guttene tok to patroner hver med hagl nr. 8 og satte omtrent samtidig alle fire skudd i flokken. Efter skuddene blev det aldeles stilt. En eneste brushane løp bort. Det var bøddelen. Alle de andre blev liggende. De tok fuglene op en for en, puttet bomull i nebb, nesebor og alle synlige skuddsår, pakket hver fugl inn i silkepapir, slo en gummistrikk om og la alle forsiktig i Tors sekk.

Så gikk de videre. For Tor og Erling blev det en av de store dagene. På alle måter var de heldige. Serien av brushaner var komplett. De skjøt fem gjess. Alle 113var gasser og det tydet på at også gjessene var begynt å ruge. De skjøt den sky og vare sotsneppe, fikk ned en mekregauk som gikk op for foten på Tor, skjøt to svartorrer og fire svorter i et vann, skjøt to haveller til mat, de stekte dem hele på gloen på villmanns vis, og de var innom en liten gamme hvor de fant et sivsangerrede med 4 egg. Tor fanget foreldrene da de kom til redet, som de hadde forlatt et øieblikk. Sånn gikk det hele dagen igjennem, inntil sekkene blev fulle og det lakket mot slutten med patronene.

Da de i nitiden om kvelden var på hjemvei gikk de bortom det ryperedet Garm hadde funnet om formiddagen. Rypemor lå på redet. Tor smurte ekstra godt med lim på limstangen sin og før rypemor ante den faren som nærmet sig, satt hun fast. Tor løsnet rypemor forsiktig fra stangen og stengte henne inne i ytterrummet på sekken sin. Så skar de løs hele torven redet lå på og tok både den, redet og eggene forsiktig med sig.

Da de kom ned til elven var den steget enda mer. Nu gikk den helt hvit. Og på den andre siden stod far og vinket til dem. De så han ropte noe, men på grunn av elvebruset kunde de ikke høre hvad det var. Da de begge vilde gå i prammen truet han til dem med knyttneven. De gikk da iland igjen.

Tor fikk nok rett. Det vilde bli vanskelig å komme tilbake til den andre siden.

Guttene gikk litt op og ned og så på elven. 30 meter nedenfor var det et lite fall. Der gikk elven som en foss og det kunde være farlig nok å komme utfor der. 114Nedenfor var det en kulp på 20 meter, men den endte i et fall på 3 meter, så den kulpen var det enda værre å sette over i. Det var ingen annen råd enn å forsøke hvor de var. De blev enige om at Erling skulde sette over elven alene og gå op og hente taug så de kunde få laget som en slags dragferge tvers over elven. Det var den eneste måten å få fangsten over på uten å risikere å få den ødelagt.

De trakk prammen helt op til øverenden av kulpen og Erling gikk i den, satte sig til årene og rodde alt det han orket til han var kommet midt ut i strømmen. Der føk han og prammen nedover, men et heldig tak med årene satte ham inn til bredden like ved nerenden av kulpen, hvor far stod klar til å hjelpe ham på land.

Far var litt sinna fordi guttene hadde skremt ham, men da Erling fortalte ham om fangsten blev han ikke så verst blid igjen, og han var straks villig til å hjelpe med gjennemførelsen av fergeprojektet.

Erling var oppe og hentet rep og da far hørte hvorledes de hadde satt over om morgenen, gikk han i prammen, bandt repene fast til forenden og lot Erling skyve sig midt ut i strømmen i Berleveijokka. Han rørte ikke årene og kom ganske riktig inn til den andre bredden akkurat der hvor Tor stod. Forsøksvis sendte de nu hundene over. Erling halte i repet. Det gikk fint. Ved å benytte sig av strømmen fra Berleveijokka fikk de prammen over igjen selv om ingen satt i. Så kom turen til ryggsekkene og til torven med ryperedet, så Tor og til slutt far.

115Da de kom hjem tok Tor rypemor op av sekken. Hun var jo litt forskremt, stakkar, men lå aldeles rolig da Tor viste henne til far.

«Vi skal ha rypegård nu, far,» sa han, «men du må stekke henne.»

Far rev fort ut de to mellemste svingfjerene, så satte de redet og rypemor ut i lillegammen. Der fikk hun holde til så lenge. Da guttene hadde spist var det å gå i gang med prepareringen med en gang. Erling og Tor var blitt flinke og omhyggelige flåere og til god hjelp for far, men det var allikevel nesten morgen før de var ferdige med å legge fangsten i skinn, merket og nummerert og klar til tørk.

Først i totiden neste dag var de oppe igjen. Det første Tor gjorde var å stikke ut i lillegammen for å se til rypemor, og han smilte som en sommersol da han så hun hadde lagt sig på redet igjen, til tross for de fremmede omgivelsene.

Den dagen brukte de til å lage rypegård. De satte tett i tett med halvannen meters seljepinner rundt en tørr lyngrabbe bak lillegammen. Mellem pinnene flettet de med fjorårets myke vidjeskudd. Over hele inngjerdingen la de et gammelt ørretgarn som hang i gammen. Og for å beskytte rypemor mot røiskatt og lemen, smurte de godt med parafin på lyngen rundt inngjerdingen. Da rypemor blev satt ned i inngjerdingen sammen med redet sitt, var det første hun gjorde å vaske sig i den sandgraven Tor hadde stelt til, og dernest å spise av de nye bjørkeskuddene han hadde lagt inn. Så slo hun sig til ro på redet igjen. Da noen 116få dager var gått, var rypemor helt tam og kom når Tor lokket på henne.

Efter hvert som hekkingen skred fremover blev det mindre og mindre tale om å skyte eller fange fuglene, hvor sjeldne og hvor betydningsfulle de enn kunde være. Og når klekkingen var begynt var det jo helt utelukket å skade noen fugl som ikke selv gjorde skade. Og på vidda var det igrunnen bare måsene og joene som ikke hadde noen gagnlig opgave i livet. Far innprentet guttene dette gang på gang og litt efter hvert fikk han dem til å forstå det og fikk dem interessert i en annen og langt den morsomste side ved en fuglemanns opgave, nemlig studiet av fuglenes liv i frihet. En ting er å vite at fuglene lever, en annen og langt større ting er det å vite hvorledes de lever, når de kommer, når de drar, når de hekker, hvor de legger redet sitt, hvorledes de utbygger det, hvor lenge klekkingen varer, om det er hannen eller hunnen som ruger, om fuglene lever i engifte, om ungene forlater redet straks eller først noen timer eller kanskje først noen dager efter at de er kommet ut av egget. Å der er en masse morsomme ting å legge merke til. Men å få innblikk i alt dette tar tid og krever tålmodighet. De fleste fuglene er jo så vare, så vare. Og ikke en eneste fugleart er dum. Selv gåsen, som jo har ord på sig for å være den dummeste av alle, er klok, ja muligens den klokeste av alle fuglene. Det er de tamme gjess som i tilfelle er dumme, og da er det menneskenes skyld, det er omgangen med dem som har gjort det.

Far lærte guttene op til tålmodig å sitte godt skjult 117Og vente ved et rede for å se fuglen rugende og kanskje få knepet et fotografi av den på redet. Og de merket sig ut en serie av reder som de delte mellem sig og gikk til hver dag, for at fuglene skulde bli vant til mennesker. Ved noen av redene bygget de sig små skjul, grov sig ned eller laget kunstige tuer som de kunde ligge bak for på den måten å være dekket så fuglen, om den blev skremt av redet når de kom, skulde føle sig trygg når den ingen ting så og komme tilbake igjen.

En dag Erling kom kjem efter å ha ligget foran et gåserede i flere timer i høljende regnvær og var blitt søkkvåt, spurte far ham om han lengtet tilbake til skolen.

«Til skolen, nei vet du hvad. Så fin skole som jeg går i nu er det vel ikke mange som går,» sa han. Og Tor var enig. «Din skole er den beste av alle skoler,» sa han.

Ett var i alle fall far sikker på. Guttene hans hadde ikke vondt av denne skolen. De var flittige og ivrige, blev sterkere og sundere for hver dag som gikk, og dertil kom at de var interesserte i alt som hadde med vidda og faunaen å gjøre og virkelig begynte å bli flinke.

Så snart far hadde anledning til det, fortalte han dem alt hvad han selv visste om de forskjellige fuglearter, og traff de på noe som var sjeldent, og det hendte igrunnen ofte, forklarte han dem inngående hvorfor vedkommende art var sjelden. For alt har sine årsaker. Når de skulde ut og finne op redene forklarte han dem 118hvorledes de forskjellige redene så ut og hvorledes eggene var, så guttene kunde bestemme redet bare ved å se det eller i alle fall var sikre når de så både redet og eggene. Han forklarte dem på hvilke steder de kunde lete efter de forskjellige slags reder og han var forbauset over hvor flinke de blev efter hvert. Tor var nok yngre enn Erling, men efter reder var han bedre enn den beste. «Jaja, Tor,» sa Erling, da Tor skrøt litt av dette. «Der gis så mange slags genier til i verden. Men husk det gamle ord om mannen som redet så han lå.»

«Å du er så visst ikke noe redningsselskap,» blåste Tor. «Det det kommer an på er å ha ett øie på hver finger,» la han til.

«Det må manicuredamene også ha,» svarte Erling og gikk sin vei. Det varte litt før Tor forstod fornærmelsen, men da var Erling forlengst ute av syne.

Far fant et boltittrede en dag. Nu er det likesom en æressak for enhver fuglemann som finner et boltittrede å få boltitten til venn og så trygg at den ruger i hånden. Det er igrunnen ikke så vanskelig, for boltitten er av naturen svært lite sky. Det er hannen som ruger. Hunnen forsvinner straks eggene er lagt. Redet lå ikke langt borte og for guttene var det en god skole i tålmodighet å sitte ved redet dag efter dag for å få den vakre lille hannen tilvent til mennesket. Men da det lyktes å få den til å legge sig på eggene efter at de var tatt op i fars hand var de like fornøide alle sammen. Nu kunde bare Bengt Berg sitte der med «sin venn fjellpiparen». Kom igjen til Suonjo, så skulde de vise frem en boltitt som kunde det minst like godt. Men 119da de dagen efter kom til redet var ungene kommet ut og alle tre, både far og barn, hadde straks forlatt redet. Så lærte de at boltitten er en redeflykter, en fugl som straks forlater redet når ungene er kommet ut av egget.

Under fars utmerkede ledelse lærte guttene litt efter hvert å kjenne de aller fleste fuglene som fantes i Nessebymarka både når de fikk se fuglen, eller bare hørte den eller bare fant redet. Og de lærte noe mere. De lærte å utnytte tiden, aldri la et øieblikk gå fra sig uten å gjøre noe nyttig. Far gikk foran med sitt gode eksempel og guttene fulgte trolig efter, uten engang å merke at de faktisk gikk i den beste skole som fins, naturens egen, og hadde den beste lærer som gutter overhodet kan få, sin egen far.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.