Tredje kapitel

som forteller om ankomsten til Bodø og starten fra Sulitjelma, om varg og rein og om hvorledes Erling hentet vann ved Personstugan.

I Trondheim gikk de tre ekspedisjonsmedlemmer med sine to hunder og all sin bagasje over i et av de små «krigsskiber» som går på Nordland. Disse skibene ligger i fraktkrig med hverandre og billettpengene til Bodø er derfor nesten ingen ting. Hvem kan egentlig fortenke en ekspedisjon i at den søker den billigst mulige transport? Det er noe enhver ekspedisjon gjør som ikke har alt for mange penger å rutte med. De kom til Bodø efter en hård reise i snetykke og uvær, med sjø og sjøsyke både på Folda, rundt Rota og over Salten. Og da de kom frem blev de møtt med alt annet enn skiføre.

«Huff. Til dette er det nok ikke råd å finne smurning,» sa Tor, han sparket med støvlesnuten i den sneblandete sørpen.

De fikk all sin bagasje på land og ordnet straks med en chauffør som hadde en rummelig personbil med tilhengervogn, så han kunde ta bagasjen innover til Finneid 32samtidig som de selv var med. Chaufføren het Kålhus og Tor døpte straks bilen og tilhengeren om til «kålbuss». Kålbussen tok vare på bagasjen til neste morgen, da det allerede var blitt for sent til at de kunde nå toget fra Skjønstå den dagen. De tok derfor inn på hotell og om kvelden var de på kino. Her traff far en gammel skolekamerat, som bad dem med hjem og da han hørte om ferden fortalte han at i Sulitjelma kunde de få låne nøkler til Svenska Turistföreningens fjellstuer, som jo lå i ruten. Det kunde nok bli bra av og til å få komme i hus, mente han, og det hadde han kanskje rett i, så far bestemte sig til å få låne disse nøklene.

Neste morgen kjørte de så fra Bodø med kålbussen. Ponto blev syk i bilen og kastet op. Det var den eneste oplevelsen de hadde på turen innover langs fjorden. Lite kunde de se, for skodden hang helt ned på stabbestenene, og veien var sørpete og fæl, som den pleier å være om våren.

Ved Finneid kjørte de ut på isen, og det var ikke fritt for at det grøsset litt i guttene når bilen plasket frem gjennem overvann som nådde helt op til stigbrettene. Men kålbussen var isvant, så det ut som, og det hadde nettop kjørt en bil foran dem, så det skulde ikke være den ringeste fare. Men nifst var det allikevel, og både Tor og Erling trakk et lettelsens sukk da bilen tok land ved Skjønstå og all bagasjen var lastet op i den lille jernbanevognen i god behold. I det samme de var ferdige med dette var det som en stor hånd tok og løftet skodden bort og til sin glede og fryd så gutene 33at de befant sig midt inne mellem hvitklædde fjell, ville og imponerende.

«Dette var noe til forgård,» sa Tor.

Den lille jernbanen var det en lyst å se på, pen og velstelt som den var tross de små dimensjoner både på vogner og lokomotiv. Tor kunde allikevel ikke dy sig.

«Skal vi tilby å spenne Garm og Ponto foran,» spurte han.

Men far hysjet på ham. Han fikk huske det var en privat jernbane og opførte de sig ikke skikkelig, fikk de kanskje ikke lov til å være med. Det låt ikke i Tor da han hørte det, og han trodde nesten det var hans skyld da far kom og fortalte at de ikke fikk lov til å ta hundene inn i passasjervognen. De måtte pent være i brekkvognen. Erling og Tor vilde ikke la hundene være alene der, så de gikk og satte sig i brekkvognen de og. Her var det bare et lite vindu og fra det kunde de nesten ingen ting se av de ville partier de kjørte gjennem, men de kom i prat med en gammel stasjonsmester som også satt i brekkvognen og han erstattet dem utsikten og vel så det, ved å fortelle dem om det moderne eventyr Sulitjelma. Langt til fjells og helt inne i umarkene blev der funnet rike kobberfelter. Lenge så det ut som det var uråd å få nyttiggjort sig disse rikdommer, men så tok en enkelt mann fatt, og ved hjelp av fremragende dyktige ingeniører og en pågående og uredd arbeidsstokk lyktes det ham å utføre det storverk alle anså for ugjennemførlig. De anla en ubrutt og billig transportvei for kisen fra grubene og ned til kysten. Nu var det hele så naturlig og 34liketil og vanskelighetene var glemt, men tenkte man sig om så vilde man forstå alt det arbeide, alle de tanker som denne transportvei hadde kostet og hvilket herkulesarbeide det var å holde veien åpen året rundt, så man alltid kunde være sikker på å nå frem til de av verket fastsatte tider.

I Furulund gikk far og guttene av toget og tok inn på hotellet. Da far om eftermiddagen var borte hos Svenska Turistföreningens tillitsmann for å låne nøklene til fjellstuene var han så heldig å bli tilbudt fri frakt med taugbanen for bagasjen op til Ny-Sulitjelma, som ligger 400 m. høiere enn Furulund og som de så allikevel måtte passere når de skulde over Sulitjelmaisen. Om eftermiddagen kjørte derfor guttene med Garm og Ponto bagasjen bort til Sannes og fikk den lastet inn på to kjibber. Da guttene kjørte tilbake til hotellet hadde de en hale av alle Sulitjelmas unger efter sig, og det var ikke liten hale heller.

Dagen efter, det var den sjette april, startet de så fra Furulund tidlig om morgenen. Her i Sulitjelma var det sne nok og med tomme kjelker og i det gode føre gikk det lett op til Ny-Sulitjelma forbi Giken gruber. Også denne dagen hadde de ungehalen efter sig. Furulundungene fulgte til Giken. Her snudde de, men blev avløst av gikenungene som fulgte nesten helt op til Ny-Sulitjelma, noen med ski, noen uten, noen foran og noen bak. På Ny-Sulitjelma blev de mottatt av formannen, en kjekk kar og en erfaren fjellmann, som alle arbeidere i Sulitjelma blir, og han bad dem inn på kaffe. Han foreslo dem at de skulde ta stigningen op 35til toppen av Sulitjelmaisen i to, for det var falt nokså meget løs nysne i det siste og de 700 metrene vilde bli tunge nok selv med halve lass. Far og guttene tenkte sig litt om og fant at det var best å lytte til det gode råd. De lastet derfor kjelkene med bare 20 kilo på hver, la noen kilo i sine egne sekker og satte av gårde. Og det varte ikke lenge før de måtte innrømme at formann Anthonsen hadde rett. I den løse sneen var det tungt å bryte løipe og kjelkene fløt dårlig. Formannen fulgte dem og tok den letteste veien opover, men enda var det tungt nok, så det tok tre timer før de var oppe ved turistforeningens varde på isen og enda en halvtime før de var inne på isens høieste punkt. her lastet de av og bygget en snering om «depotet», så de skulde være sikre på at intet føk bort i nattens løp. Nedover gikk det lekende lett i de opgåtte sporene, men da de var nede ved Ny-Sulitjelma igjen var klokken allerede blitt fire, så far fant at det var best å vente med den endelige start til neste dag. De fikk overnatte i funksjonærrummet og hadde det riktig bra der, som rimelig kunde være.

Den neste morgen sa de så sivilisasjonen farvel og startet for godt på sin 1000 kilometer lange reise. Tor fant frem vimpelen sin og bant den på kjelken, men da de var vel ute av syne fra Ny-Sulitjelma tok han den forsiktig ned igjen. Det var ikke nødvendig å slite for meget på den heller, mente han. Det var lett og godt å kjøre i de opgåtte sporene fra dagen før og et herlig vær var det, så de var oppe på isen ved «depotet» allerede da klokken var halv ni. Her lastet de fulle 36kjelker og sekker og så bar det av gårde inn mellem de herligste fjell i hele Norges vidstrakte land, på glitrende sne mellem solskinnende topper og isbreer.

«Du frie, du friske, du fjellhøge nord,» sang Erling for full hals, da de i halvtitiden passerte grensen og stod i strakt renn inn i Sverige. Og far, Tor og Ponto og Garm sang med i full glede over den praktfulle dag og den heldige start. Erling kunde synge. De andre ikke. Men Tor mente at «enhver fugl synger med sitt nebb», da Erling ertet ham for hans sang. «Du skal ikke bry dig lillebror,» svarte Erling, «jeg har alltid visst at du var nebbete.»

Tor holdt på å bli sint, men istedenfor å ryke på Erling satte han uforsiktig av gårde foran de andre, så far måtte rope på ham og advare ham. Det nyttet lite. Han var snart foran, snart på siden, alltid med Ponto i helene, så det lot til at det var vanskelig for de to folungene å holde plassen sin. Først da far snakket hårdt til Tor og sa at han ikke vilde vite noe av at han forlot den plassen i marsjordenen som engang var bestemt for ham, slo han sig til ro. Kanskje blev han litt skremt av fars alvorlige mine.

«Husk på, gutt,» sa far, «at vi aldri vet hvad vi har foran oss. Vi må være forberedt på alt, selv det værste. Først da kan vi gå med 1000 promilles sikkerhet inn i ukjent fjell.»

Så holdt Tor sin plass. Først kom far, så Erling, så Garm, så Tor og tilsist Ponto.

Ved middagstider var de ved østenden av Sorjusjavvre. Her ligger det en liten stue, Personstugan heter 37den, fordi datter av konsul Person, som bygget Sulitjelma, har gitt den til Svenska Turistföreningen. Far låste op døren med den nøklen han hadde fått låne i Sulitjelma. I stuen var alt i orden, pent og velstelt og meget praktisk innredet, men da det var alt for tidlig å stanse for dagen, satte de sig i solveggen utenfor for å spise kjeks og drikke varm kakao av termosflaskene. Hundene fikk hver sin av de fine hjemmelavede hundekjeksene, og de åt dem nesten i en eneste jafs.

«Her er det sandelig brillefint,» sa Erling, de hadde alle tre snebrillene på.

«Erling perling vitsemaker, tygger graut og drikker kaker,» kven Tor, og kom sig unda i siste liten, han var ferdig med å spise. Et øieblikk efter stod han på hendene på skavlekanten rundt hytten.

«Puu–uu,» blåste Erling og Tor lo så han ramlet ned.

«Datt du av den vinden, du da, lillebror. Og du tror du skal klare dig i en snestorm,» ertet Erling.

Tor skulde akkurat til å hevne sig, han hadde en stor sneklump i neven for å lyre den på Erling, men blev isteden stående og stirre nedover dalen.

«Se far, se!» ropte han.

Både Tor og Erling sprang op og så i den retningen Tor pekte.

Først kom det to rein i fullt tvesprang og efter dem kom det to mindre dyr.

Far så straks hvad det var.

«Ta fast hundene, gutter, og inn i stuen med dere alle fire. Her er nøklen.»

38Guttene fikk tak i hundene med en gang. Disse hadde allerede merket at det var noe på ferde, men lot sig villig føre inn. Far sprang samtidig bort til Garms kjelke, fikk revet surringen op og fikk riflen frem. Heldigvis var det patroner i magasinet. Sandelig var det fine greier han hadde tatt guttene sine med på. Her møtte de udyr allerede første dagen, og midt på dagen og i solskinn. Han stilte sig bak stuehjørnet og fikk riflen op. For far hadde sett med en gang at det var varg som var efter reinen. Han gløttet frem. Reinen var like innpå. Han hørte det gnisset i sener og at dyrene hev tungt efter pusten. Stakkars dyr. De vilde snart vært ferdige. Nu strøk de forbi uten å ense ham. De enset vel ingen ting i det hele tatt. Far ventet. Han stod aldeles rolig. Riflen lå til kinnet. Så kom den første vargen frem i seige rolige sprang. Far ropte og sprang frem. Begge vargene stanset i spranget, de var ikke mere enn 14–15 meter borte. Far trakk av og den forreste vargen stupte. I en fart repeterte han og i det samme den andre vargen kastet rundt for å ta flukten, hadde far også den på kornet og trykket av. Han hørte tydelig innslaget av kulen, men vargen seg bare sammen i bakskrotten. Den var ikke dødskutt. Før far imidlertid fikk gitt den et nytt skudd, var hundene og guttene ute av stuen. Ingen av dem hadde greid det lenger. De måtte ut.

«Hold hundene,» ropte far, men det kunde han like godt latt være. De var allerede borte hos den sårede vargen og i full kamp med den. Vargen var skadd og kunde ikke komme videre, men den bet da fra sig for 39det. Den hadde satt sig på halen og møtte ethvert angrep med glisende kjeft, en tanngard så farlig som ingen hund kunde vise maken til. Allikevel var partiet for ulike, for det varte ikke lenge før Garm og Ponto forstod at det nyttet ikke å gå mot den samtidig fra samme side. De delte sig, og da Ponto sprang på vargen bakfra og vargen forsøkte å snu sig efter ham, satt Garm i strupen på den. Så bar det over ende med alle tre og et øieblikk var det ikke godt å se hvad som var varg eller hvem som var hund.

Far forsøkte å få skudd inn, men det var uråd. Både han og guttene syntes det var nifst og fryktet for at det kunde hende hundene noe, men da kampen endelig stilnet og vargen lå på valplassen var det to så godt som uskadde hunder som stod og knurret og flerret tenner over liket. De var ikke gode å komme nær noen av dem, og det var bare så vidt de ikke begynte å slåss innbyrdes. Garm blødde i munnen og Ponto hadde en liten rift i svangen.

Reinen var forsvunnet over ryggen opover mot Hammeren. De så dem ikke mere.

«Ja, nu får vi nok bli over her allikevel,» sa far. «Forsøk å få hundene inn, pakk av sledene og stell istand inne før de fryser.»

Med godsnakk og lokk fikk guttene tak i hundene bort fra vargene og inn. Her la de dem i hver sin køie. Så bar de inn av kjelkene, fikk soveposene plassert i køiene, fikk varme på primussene, både den de hadde med og den som stod i stuen, og tok lemmene av vinduet. Sorjusjavvre ligger nemlig så høit at det ikke 40finnes ved, så der var en primus med tilhørende petroleum i stuen.

«Vi får vel smelte sne,» sa Tor.

«Ja, jeg tror nesten det,» svarte Erling. «Forresten skal jeg se efter. Jeg syntes jeg hørte dur av elv da vi satt og spiste isted.» Dermed tok han en bøtte med sig og gikk ut.

Tor hadde nok å gjøre med å finne frem pemmikan, tørkede grønsaker, buljongterninger og alt det andre som skulde til for å lage et godt og nærende måltid, så han merket ikke at Erling ikke kom inn igjen før far kom og slengte begge de belgflådde vargskinnene fra sig i forgangen.

«Hvor er Erling?» spurte han.

«Erling?» sa Tor. Så merket han at Erling ikke var kommet inn og for på dør. «Erling gikk efter vann,» ropte han med det samme, og både ordene og stemmen satte fart i far også. Utenfor stod Erlings ski ved veggen hvor han hadde satt dem, men øst om stueveggen gikk det spor bortover skavlen. Sporene sluttet i et hull nede i elveleiet. Hullet gapte svart og uhyggelig mot dem og op fra det hørte de tydelig sterk elvedur.

«Gå efter skiene og rep,» sa far, og Tor var ikke sen. Det gikk både koldt og varmt gjennem ham. Han torde nesten ikke tenke tanken om at Erling var falt nedi og var tatt av elven. Tor fikk i en fart skiene på sig og tok alle slederepene og fars ski med, og skyndte sig tilbake til far. Far hadde lagt sig ned og krøp forsiktig utover mot hullet. Det durte sterkt. Det måtte være foss under.

41«Her er skiene, far,» ropte Tor.

Far snudde hodet. Tor stod bare en knapp skilengde bak ham.

«Sett skiene sammen og kjør dem ned i sneen med bredsiden mot mig. Sett dem på skråss fra mig. Vær endelig rolig. Knyt så repene sammen og fest tampen godt til skiene. Gi mig den andre tampen og slakk av eftersom jeg kryper fremover. Pass hele tiden på å ha strak tøm.»

Tor så på far, vilde spørre, men torde ikke og gjorde bare som han var sagt. «Erling, Erling,» sa det inni ham og tårene vilde frem, men han greide å holde sig rolig. Det var bare det det gjaldt nu. Han hev tampen til far, tok spenntak mot fars ski og gav taug efter hvert som far krøp fremover mot hullet.

Far stoppet op, prøvde om repet var stramt, krøp så den favnen han hadde igjen til hullet, forsiktig, langsomt, prøvde om kanten holdt og gløttet ned i hullet. Da han snudde sig mot Tor smilte han og Tor forstod at der var håp. Han slakket på repet da far forlangte det og da Tor så han hev tampen ned i hullet var han sikker på at alt måtte være i orden med Erling, eller nesten i orden i alle fall. Han blev så glad med en gang. Enn om det var så at Erling var i live og uskadd. Det var nesten alt for godt til å være sant. Far vinket at han skulde hale, og han halte alt han kunde. Men da han ventet å se Erlings hode over snekanten var det bare havet på vassbøtten som kom. Far løftet den op og løste den og hev tampen ned igjen. Men andre gangen Tor halte var det virkelig Erling han fikk se. Han var 42blek, men smilte til Tor da han kom krypende innover og det var nok ikke fritt for at han både skalv og hakket tenner. «Det var nifst, gutt,» sa han da han reiste sig op og gikk opover mot stuen. Men han var knusk tørr, så Tor. Tor gikk forsiktig bortover til far med skiene. Far vilde ha vannbøtten med hjem.

Da de alle var kommet i hus igjen var det blitt godt og varmt der. Begge primusene hadde jo stått og brent for full fres. Rimet på bjelkeveggene var allerede begynt å tine og fra taket dryppet det ganske friskt. Men hvad gjorde det om det blev litt fuktig. De var jo alle i hus og utenfor enhver fare. Litt takdrypp og litt fuktighet hadde så visst ikke noe å si. Far gjorde unda matstellet i en fart. Han sa ikke et ord hele tiden. Det var først da de hadde spist at han lot Erling fortelle.

«Du skjønner det, far,» sa han, «at jeg hørte vannet, og skavlen kjentes fast og sikker, så jeg våget mig helt frem på kanten før jeg la mig ned. Da jeg så hvor dypt det var ned til vannet skulde jeg reise mig op for å hente rep til å senke bøtten ned med, men med det samme brast kanten under mig. Jeg så bare det hvite fossende vannet under mig og mørket omkring, men da jeg sanset mig lå jeg på sne og ikke i vann. Jeg grep for mig i mørket og fikk tak i en sten og der lå jeg og torde ikke røre mig for jeg visste jo ikke hvor fast det var det underlaget jeg lå på. Så lirket jeg forsiktig kniven op og stakk rundt mig og da kjente jeg jo at underlaget visst var fast nok, for jeg traff på sten over alt, så det måtte være en flat helle jeg hadde 43truffet på. Jeg reiste mig op og i mørket skimtet jeg bøtten ligge i strømmen for øverenden av hellen. Jeg fikk den fylt og op og begynte å rope, men dere hørte naturligvis ingen ting for fosseduren. Så hadde jeg ikke annet å gjøre enn å vente, for jeg visste jo dere vilde savne mig, men sandelig varte det lenge før dere kom. Hvor lenge tror du jeg ventet, far?»

«Et kvarter i høiden,» svarte far.

«Jeg syntes minst det var et par timer.»

«Jaja, gutter, jeg skal ikke skjenne,» sa far. «Det har vært alvorlig nok allikevel, dette. Vi skal bare være glad for at det gikk som det gikk, når først galt skulde være. Men nu skal vi huske på en ting alle tre, og det er at ingen skal gå avsted på egen hånd. Vi lover hverandre det. Æresord.»

«Æresord,» sa guttene som med en munn og tok far i hånden på det.

Far tendte lys og ryddet op og satte sig til å føre dagboken. Guttene krøp i posene og det varte ikke lenge før Erling var langt inne i søvnen. Tor lå våken en liten stund, men før han sovnet snudde han sig mot Erling og strøk ham med en skitten neve over kinnet. Far så det og smilte. Nu kunde han forresten være trygg. Guttene hadde høstet en erfaring som vilde gjøre dem forsiktige og hundene var blitt vargvonne. Bedre kamerater enn de fire han hadde kunde han vanskelig få. Far blåste ut lyset og krøp i posen. Sandelig hadde det vært en begivenhetsrik førstedag på ferden.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.