Tiende kapitel

som forteller om da dr. Ahlgren og guttene hans kom, om en tur til Oardajavvre og Syltefjorden, om Erlings store hell, og om en vellykket revefangst.

Far gikk og var fornøiet med guttene sine, og det var ikke å undres på heller. De var optatt til enhver tid, syntes aldri tiden strakk til. Det som før hadde vært lek, sport, idrett, var litt efter hvert gått over til å bli det reneste alvor, som alt der tjener eller skal tjene til livets ophold må være alvorlig. Det var ved å utnytte sin ferdighet som sportsfisker at far var blitt en glimrende yrkesfisker og det var ved stadig å ta guttene med på råd og aldri gjøre noe uten at de var enige om at nettop slik og ikke anderledes skulde de gå frem at han litt efter hvert fikk gjort både Erling og Tor til dyktige, rolige, men samtidig snarrådige fjellfolk som hadde evnen til å klare sig i en snever vending og klare sig med små og få hjelpemidler.

Det er ikke vanskelig å være nevenyttig når en har fullt op av verktøi å hjelpe sig med. Det er langt vanskeligere å få utført bade snekker- og smedarbeide når det verktøi som er for hånden bare består av øks og 132sag, hammer og knipetang. Guttenes flaggstang, som de reiste til Sven og Sture skulde komme, var for så vidt deres «svenneprøve», som Tor sa. For at vimpelen deres fritt skulde kunne vaie over tretoppene måtte stangen være minst en halv gang til så høi som skogen. Men så høit tre fantes ikke, og vilde de ha stangen høi nok måtte de ta de to lengste bjørkene de kunde finne og skjøte dem sammen, og det måtte gjøres så det holdt. Guttene lette en hel dag før de fant høvelige emner. Da disse var funnet blev de hugget, kvistet og flekket og båret hjem. Fikk de disse stokkene skjøtt sammen vilde stangen bli bra den, for de hadde valgt en tykk svær bjørk som skulde danne den nederste delen av stangen og en slank og rett som skulde danne toppen. Men det var nettop skjøten som var vanskelig. De spikrene de hadde var alt for korte, bare tretoms, og de trengte nitoms nagler og dessuten jernbånd.

Men bedre vettløs enn rådløs. Først bygget guttene sig en esse av stein og laget en blesebelg av to bordender, en blikkboks og et gammelt reinskinn. Så tente de et stort bål av bjørkeved, og ved å legge mose over fikk de det til å brenne langsomt ned. På det viset fikk de sig trekull.

Til ambolt tok de en hård sten fra elven og til slegge hadde de øksen og hammeren. Med disse primitive innretninger lyktes det guttene å smi de nagler og bånd de hadde bruk for av tretomsspikrene, fikk bjørkestrangene skjøtt solid sammen og fikk sig en flaggstang som vel var litt krokete, men som allikevel gjorde full nytte. De grov ikke stangen mere enn en halv fot ned 133i jorden, men støttet den op med fire krysstillede små stranger, som de naglet fast.

«Godt gjort, gutter,» sa far da han så stangen ferdig, selv snor manglet ikke. Ros fra far var noe som hørte til sjeldenhetene så guttene var ikke lite krye over at de hadde klart det arbeidet. Men så var det også all ære verd når to gutter greide å hjelpe sig med så lite som det Erling og Tor hadde hatt for hånden.

En kveld far og guttene kom fra elven satt dr. Ahlgren og Sven og Sture på gårdsplassen og ventet. De hadde hatt følge op og var kommet for et par timers tid siden.

Gleden over møtet var gjensidig og både «ophavene», hvilket var det uærbødige fellesnavn Tor gav de to fedre, og guttene hadde meget å prate om. Far og guttene hadde jo hatt sine oplevelser, og på den lange fotturen Ahlgrens hadde tatt hadde det hendt både det ene og det andre. Særlig skrøt Sven og Sture av elvefarten og det var ikke fritt for at Tor nesten kom til å misunne dem den, for det måtte da være både spennende og morsomt å bruse nedover de strieste strykene uten å tenke på at det kunde være farlig.

Guttene slo sig ned i myggeburet ute på gårdsplassen. De bar ris inn, la soveposene oppå og hadde dermed et utmerket soverum, luftig og myggesikkert. Soverummet i gammen overlot de til ophavene. Det blev sent før søvnen overmannet dem den natten.

Ahlgren vilde holde sig i ro i Suonjo, fiske litt og ellers bare gå omkring med far når han hadde lyst. Da 134han hørte om den planlagte fisketuren til Oardajavvre, påtok han sig å fore Tors «høns» mens han var borte. Dermed var igrunnen Tors største bekymring løftet fra skuldrene hans, så han fritt kunde gi sig i kast med de videre forberedelser til fisketuren. På to dager var de startklare, og tidlig en morgen i strålende sol drog de av gårde. Ponto og Gram hadde hver sin kløv på 10 kilo og derav var nyttevekten, eller kløvens vekt minus hundematens og kløvsadlens vekt, omtrent 6 kilo på hver hund. For hundene måtte selvsagt bære sin egen mat. Guttene bar hver 12 kilo og syntes det var rimelige bører.

De hadde med sig et garn og fiskestenger. Erling tok også med den lille haglen, noen patroner og litt arsenikksåpe, stry og pinsett om de skulde finne fugl som var verd å legge i skinn.

Den første dagen gikk de til Stallojavvre. De kunde godt ha nådd til Oardajavvre, men Erling og Tor hadde hørt at det skulde være bra med fisk i Stallojavvre og vilde forsøke om det var så. Mens de andre slo op teltet, gjorde Erling et par forsøkskast nede ved vasshauet og bragte i land en fet fin fjellrør på vel en mark. Et par kast til gav ham atter en og dermed hadde de fisk til kvelds.

Efter at de hadde spist blev de enige om at Sven og Sture skulde fiske, men ikke mere enn at de hadde nok til frokost. Det var ikke noen mening i å bære fisk mellem disse fiskerike vannene. Sven og Sture viste sig å være mindre øvede fluefiskere, men Erling og Tor instruerte dem på samme vis som de selv var blitt instruert 135av far og det varte ikke lenge før de hadde fått på land «fire magamål», som Tor sa.

Ut på morgensiden blev guttene vekket av bikkjeleven et stykke fra teltet. Ponto og Garm hadde ligget ute om natten og da guttene kom ut var de borte. De hadde tatt sig en tur på egen hånd og sikkert funnet noe å jage. Fugl kunde det neppe være, siden Garm var med. Det var tydelig at begge hundene deltok i konserten, for det var lett å skjelne Garms dype mål fra Pontos lyse og litt hese.

Guttene la på sprang mot lyden. På den andre siden elven fikk de se et syn som bragte dem til å sette sig ned og gape av forbauselse.

Der borte sprang Garm og Ponto frem og tilbake mellem tre huller i sandmelen og samtidig stakk der ut fra et av hullene to tre bustede små ansikter som gav iltre bjeff fra sig. Men så snart hundene kom borttil forsvant ansiktene for å dukke op i et av de andre hullene.

«Revebol,» sa Erling efter en stund. Det var gått op for ham hvad det var.

Tor ropte på hundene og de kom straks nedover mot elven, men de hadde knapt snudd ryggen til bolet før fem små nøster trillet ut og satte sig til å niskjelle efter dem. De trodde vel at de hadde greiet å jage hundene. Det tålte ikke Ponto. Han var borte ved bolet i noen lange byks, men lenge før han var fremme var reveungene forsvunnet inn i hullet igjen. Tor ropte på Ponto og nu kom han luskende over elven så vasspruten stod. I samme øieblikk var ungene ute og tok op sitt 136avbrutte kjeftbruk og det fortsatte de med så lenge guttene og hundene satt og så på dem. Guttene la over at de skulde la bolet være i fred nu og heller forsøke å røke det ut når de var på hjemvei. Det kunde jo være morsomt å fange ungene levende.

Innover det flate dalsøkket mot Oardajavvre gikk det jevnt og lett. Tørt var det å gå på de aller fleste stedene og dessuten fulgte de et spor innover efter vognhjul. Hver høst pleier nemlig nessebylappene å kjøre op til Oardajavvre og fiske sig hestelass med sjøørret. De stenger med garn og tar vognlass på vognlass i gode år.

Om kvelden nådde de frem til Oardojavvres nordvestende, hvor elven renner ut av vannet. Like ved utløpet danner den en stor kulp og her er det den beste garnplassen. De slo leir og satte ut garnet. Tor slang ut en flue og tok op en pen ørret på tre merker. Det var nok til kveldsmat.

De lå over her en dag og benyttet det meste av dagen til å gå op på Njoaskoaivve for å se på et flere mil langt stengjerde som gamle tiders lapper brukte til å fange villrein i. For guttene var det uforståelig at reinen kunde fanges i de lave gjerdene, men det er nok så allikevel. Lappene forteller om det i sine sagn og sanger og videnskapen forklarer fangsten på den måten at gjerdene viste sig for reinen som en stråkvei som den kunde følge over fjellet. På det viset blev reinen ført frem til høvelige steder hvor den kunde drepes eller fanges av lappene. Men lappenes sagn forteller at det var noaidene som ved sine trolldomskunster lokket reinen 137inn i gjerdene og til slakteplassene og guttene syntes nesten det var den rimeligste forklaring.

Guttene brukte to dager ned langs elven og nådde Syltefjorden den femte dagen efter at de hadde gått fra Suonjo. Her slo de leir i en vakker liten bjørkelund. Egentlig hadde det vært planen at de skulde få skyss utover til Syltefjorden, men det viste sig at det ikke fantes folk på utslåttene i fjordbunnen, så det måtte de opgi. De bestemte sig da til å være over en dag i ro og mak og bade og ha det godt, for Tor og Sture hadde naturligvis opdaget at på sanden utenfor elveosen var sjøen ganske varm, så der kunde de få bade i salt sjø. Det meste av dagen tilbragte de derfor på sanden, med en og annen dukkert i «det skummende Nordishav,» som Tor selvfølgelig bemerket. Ishavet var så langt fra skummende. Blikk stille lå fjorden utover og sanden var så varm at det nesten var uråd å ligge på den lenge av gangen. Det var ikke noe større mygg men kleggen og blindingen var til gjengjeld så meget mere grådig. Udyret fråtset i de nakne guttekroppene, men hvad gjorde det? Sjøen var så salt at den tok bort både kløe og hevelse.

«Stakkar, de er nok sultne, menneskeeterne,» sa Sture, han knipset en nærgående klegg bort fra låret.

«Og så er de bare vant til lappekjøtt,» sekunderte Tor.

Mens de lå på stranden side om side, nedballet i sanden for å beskytte sig mot kleggen, måtte Erling gå litt avsides. Han kom ikke tilbake med det samme, men de andre tre la ikke merke til det før de hørte først et skudd og så like efter et til.

138«Det var da voldsomt til skyting,» sa Tor.

«Ja, han må visst ha vondt i maven,» sa Sture, og dermed la de på sprang efter hundene bortover mot odden hvorfra skuddene var kommet. Der fikk de se Erling på svøm utover mot en stor fugl som lå og fløt omtrent tyve meter fra stranden med buken i været. Det lyste hvitt av den og stor var den. Lengere ute flyktet en voksen fugl og en unge, men flukten var bare basking med små vinger som ikke maktet å løfte noen av dem op til fri flukt. De bare pisket sjøen op så den stod som kaskader omkring dem. Men i kaskadene skapte solen flimrende regnbuer.

«Sannelig var det ikke mystiske fly,» sa Tor.

«Og overlastede som polflyvere,» supplerte Sture.

«Ja no bile de hjæm,» sa Tor og fortalte Sven og Sture om Vadsø bys rike bidrag til nordisk humor.

Imens hadde Garm jumpet uti efter Erling, hadde nådd ham igjen og hentet fuglen for ham. Den var så stor at Garm hadde vanskelig for å få den med, men han nådde allikevel igjen Erling, som var snudd da han så Garm komme ham til undsetning, og var før ham til lands. Sjøen hadde vært koldere her hvor det ikke var noen sandstrand den kunde bli opvarmet på, så Erling frøs og hakket tenner, men solen varmet godt og det varte ikke lenge før han igjen var full kar og kunde fortelle.

«Mens jeg satt der borte fikk jeg se tre fugler, to store og en liten, komme ut på en sten i uren borte i bukten. De satt så rart, så jeg sprang til teltet efter børsen. Jeg trodde nesten det var pingviner. Da jeg 139kom tilbake var den ene store fuglen og ungen langt utpå, men den andre store satt igjen. Jeg kom den på hold, gav den det første skuddet, men den stupte til havs som en konkurransestuper. Da den kom op igjen fikk den det andre skuddet og dukket, og jeg trodde jeg ikke skulde få den, men da den atter kom op var det med buken i været, og da la jeg på svøm med en eneste gang.»

«Men hvad tror du det er,» spurte Tor.

«Jeg vet sannelig ikke, du. Den ligner en alke ser du vel, men den er bare så alt for stor.»

Og det var sant at det var den. Den var sikkert over sine 70 cm. lang, men vingene var ikke mere enn 15–16 cm. og alt for små til å kunne bære den store kroppen. Nebbet var stort og høit, nesten som lundefuglens og hadde 8 hvite tverrstriper. Hodet, halsen, ryggen og vingene var svarte, brystet hvitt og over øinene hadde den to hvite runde flekker.

Fuglen blev snudd og vendt og kjent på, men like kloke var guttene. Det eneste resultat de kom til var at det ikke var en svane, ikke var gås og ikke var havømmer.

«Og ikke måse» sa Tor.

«Men kanskje en flaggermus,» sa Sture og det blev den da hetende mellem guttene, foreløbig.

Erling bar flaggermusen op til teltet og her gikk Tor og han straks i gang med å flå den og legge den i skinn, det vil si skrape skinnet godt rent for fett, rense øienhulene og hjernen, sette skinnet godt inn med arseniksåpe, surre stry om lårbenene og overarmsbenene, legge 140bomull i hjernen og øienhulene og lage en flat kropp av stry, for så til slutt å sy skinnet forsiktig sammen. Da de snakket om å spise kjøttet mente Erling at det kunde de visst godt gjøre, men var det en sjelden fugl de hadde fått tak på så vilde sikkert skjelettet ha verdi, så det var best de skrapet alle ben rene og tok vare på disse. Sven og Sture skrapte omhyggelig hvert eneste ben, passet sig for ikke å bryte noe og efter en times arbeide hadde de også skjelettet renskrapet og ordnet i bundter, som var nummerert efter en skjelettskisse Erling laget i en fart.

Skinnet og skjelettet blev så pakket inn i silkepapir og efterpå i never, som de flådde av bjørken. For at fluer ikke på noe vis skulde få komme til puttet de til slutt det hele inn i et myggeslør og surret godt til for begge åpningene. Da de startet neste dag lå flaggermusen vel forvart på bunnen av Erlings ryggsekk. Kjøttet hadde de stekt som lapskaus og det var både velsmakende og mørt. De kom siden ofte til å tenke på det måltidet, da de fikk greie på hvad slags fugl det var og hvor kostbart kjøttet burde være, nesten på høide med mammutbiff.

Egentlig hadde de tenkt å ta en annen vei hjem, nemlig over til Davvag og derfra gjennem Bjønnskaret og Govvdeveije til Anejokka og videre over til Berleveije, men revebolet ved Stallojavvre gjorde at de valgte å følge samme ruten som de var kommet. Været var koldt og ufysent de to første dagene. Havskodden hadde satt inn, ekkel og rå og klam, men ved Oardajavvre klarnet det op ut på eftermiddagen. Andre dagen efter 141at de var gått fra Syltefjorden var de atter ved Stallobolne. Her slo de leir og tok sig den søvn de syntes de trengte. Da de hadde spist frokost tok de med sig ørretgarnet og gikk bort til revebolet. Hundene stengte de inn i teltet. Da de nærmet sig revebolet var det akkurat som de forlot det. Fremdeles satt ungene utenfor og skjelte mot dem, men da de vasset over elven smatt de inn. Denne gangen hadde de ikke å gjøre med to kåte hunder som lett lot sig narre, men med fire omtenksomme gutter som arbeidet efter en forut avtalt plan.

Over det ene hullet la de ørretgarnet mangedobbelt. Det andre hullet plugget de igjen med sten og torv. De lette efter flere åpninger, men da de ikke fant noen bar de sammen vier, ener og lyng foran den tredje og tendte varme på. Tor og Sture satt som vakt ved hullet hvor garnet var spent over. Vinden falt akkurat i den riktige retningen og drev røken inn i bolet. Med den første fine røkstrimen kom også den første revungen frem og gikk i garnet og kort efter kom tre til nesten samtidig. Alle gikk sig godt fast og alt det de klorte og bet, lyktes det ikke for noen av dem å komme fri. Den femte ungen, som de mente de hadde sett, så de ingen ting til, og heller ikke så de noen av de voksne revene, sa det blev med de fire.

Guttene hadde tatt med sig en tom ryggsekk bort til bolet og ved forsiktig å skjære garnet i stykker fikk de ungene fri og ned i sekken og snørt godt igjen. Reveungene skrek og sparket og Styrte og det var en fæl stank av dem, men litt efter litt blev de roligere.

142Da guttene kom tilbake til teltet og slapp ut hundene blev disse naturligvis elleville over sekken med reveungene i, men de måtte snart finne sig i å få kløv på igjen og gå videre. For nu gjaldt det om hurtigst mulig å komme sig hjem. Ved Sievjavvre stanset de og kokte kaffe. Mens de satt her hørte de riflesmell på den andre siden av vannet og fikk se to mann som lå flate i sprang efter en liten reinflokk som nettop i det samme forsvant bak en haug.

«Sannelig er det ikke reintyver,» sa Erling og slukket bålet, som det enda røk litt av. «Vi skal bare se til å komme oss av gårde.»

På turen videre nedover dreiet samtalen sig bare om hvorledes de skulde klare å knipe tyvene og om de skulde våge sig til å gjøre et forsøk, men det klokeste var ikke å fortelle noe om det til ophavene, for da fikk de selvfølgelig under ingen omstendigheter lov til å dra av gårde.

Ved midnattstider var de tilbake i Suonjo efter å ha vært borte i 9 døgn. Ophavene hadde nettop lagt sig og var sovnet, men de blev vekket på en nokså ubehagelig måte idet en illeluktende urolig ryggsekk blev satt ned på soveværelsegulvet.

«Har dere fått fisk,» spurte Ahlgren.

«Det må i så fall være rakørret,» sa far. «Se til å få ut det svineriet. Det lukter forresten som rev.»

Men tonen blev blidere da far hørte at de hadde fire levende reveunger i sekken, og han gikk straks i gang med å stelle til en foreløbig kasse til ungene, så de slapp å ha dem inne. Han tok den store kassen som 143han hadde hatt preparantutstyret sitt i, boret noen hull i lokket og la sand og mos på bunnen. Så var det i orden. Men gjessene hveste og skrek ynkelig da de hørte det første svake bjeffet fra kassen. Der blev ikke fred i gåsegården før kassen blev satt bort i krattet, et halvt hundrede meter fra gammen. Også rypemor var urolig. Hun sprang omkring med opbruste vinger og ungeflokken samlet tett inntil sig.

«Men vi har mere rart med oss,» sa Sture, da de var kommet til bords og ophavene skulde ha den fullstendige beretning. «Vi har en flaggermus også.»

«Flaggermus?» Fars ansikt var bare et eneste spørsmålstegn. Han så på Erling.

«Ja du skjønner det far, at vi visste ikke hvad det var så vi har bare kalt den for flaggermus,» sa Erling. «Jeg skjøt en rar fugl i Syltefjorden. Der var to til, en voksen og en unge, men de rømte til havs. Jeg tror det er en slags stor alke.

«En stor alke? Få høre kjennetegnene på den,» sa far.

Erling fortalte da både hvor stor fuglen var og om de små vingene, men da han nevnte stripene over nebbet og flekkene over øinene reiste far sig brått op fra bordet.

«Du får undskylde Erling, men jeg må få se fuglen straks. Enten skrøner du eller også har du skutt en gullfugl.»

Erling fant frem flaggermuspakken, åpnet den og la skinnet og skjelettet utover på fars arbeidsbord i soverummet. Far var så ivrig at han nesten skalv på 144hendene. Alle guttene var holdt op å spise og så på far. Ahlgren syntes også å være spent på hvad det kunde være som gjorde den ellers så rolige Lieng så febrilsk. De blev stående i døråpningen og se på far stryke over skinnet, måle det, legge fjærene til rette, riktig kjærtegne det. Så gikk han bort til bokhyllen, tok ned tredje bind av «Norges fugler», slo op sist i boken og la den frem for Erling.

«Der har du den, gutten min,» sa han. «Undskyld at jeg kom til å si at du skrønte. Det er nok gullfuglen allikevel.»

Og der stod den. Der stod billede av fuglen. Geirfugl, het den. Alca Impennis. Utbredelse: Nu utdød.

Det blev nok ikke mere matro. Eftersom guttene leste blev de ivrigere og ivrigere. Det var sikkert at det var en forhistorisk fugl de hadde skutt. Det var rart. Og – og, men var det sant det de leste:

«Skinn av geirfugl koster nu 8–10 000 kroner og egg 6–7 000 kroner pr. stykk. De fins kun i ganske begrenset antall spredt rundt i verdens museer.»

Det var ikke tale om hverken mat eller bordskikk mere. Guttene styrtet ut og der begynte de en sinnssvak krigsdans under ville hyl, som bragte gjessene til å skrike vilt, rypemor til forskrekket å samle ungene rundt sig og reveungene til å tie aldeles stille. Guttene holdt ikke op før de segnet over ende av tretthet i myggeburet og sovnet fra det hele.

Men inne i gammen blev ophavene sittende og snakke om Erlings fangst.

Mellem de to voksne erfarne menn var der opstått 145et av disse sjeldne vennskaper som er grunnet på gjensidig og øieblikkelig samfølelse. Kort tid hadde de vært kjent, av forskjellig utdannelse var de, fra hvert sitt land, fra liver sin samfundsklasse. Men de syntes det var som de hadde kjent hverandre lenge, som de alltid hadde hørt sammen og at det bare var omstendighetene som ikke før hadde bragt dem i nærmere kontakt.

«Det er vel ikke tvil om at vi kan opnå ganske pen betaling for skinnet,» sa Lieng, «og dermed skulde det i grunnen være mulig at Erling fikk fortsette på skolen og gjøre sig ferdig i alle fall med artium.»

«Du tenker nu bare på pengene og utkommet, du,» sa Ahlgren. «Jeg skal si dig at det er det minste som vil komme ut av det heldige skuddet til Erling.»

«Det minste?»

«Ja det minste. Er du ikke opmerksom på at al verdens ornitologer har erklært geirfuglen for utdød. Og så viser det sig at en gutt, som dessuten er så heldig at han er litt av en samler, skyter en geirfugl mens to flykter. Det er verdensberømmelsen, det. Og du kan være sikker på at hverken tyskerne eller amerikanerne gir sig før de har trålet hele ishavet over for å finne de to som er igjen. Vi får gå til Vadsø, vi to, og der får vi sende meddelelse om opdagelsen og forsøke å få en skikkelig pris for skinn og skjelett. Men jeg skal vedde hvad det skal være på at innen fjorten dager er gått er du og guttene dine kjent over hele den ornitologiske verden.»

«Det kan være det,» sa Lieng fortenkt. Det lot ikke riktig til at han likte det.

146Ophavene var en tur ute og så til de fire sovende guttene. De lå oppå posene sine, i fulle klær. De hadde glemt å lukke døren til myggeburet, så det krydde av mygg der inne. Ophavene tok hver sin bjørkekvist og gjorde rent. Guttene enset det ikke. Så lukket de døren godt til og gikk inn og la sig igjen de og.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.