Annet kapitel

som forteller om utviklingen av Liengs planer og om forberedelsen til en 1000 kilometer lang skitur, samt om avreisen nordover.

En kveld mellem jul og nyttår satt Lieng og guttene hjemme og koset sig. Guttene satt foran kaminen og spilte besik om nøtter. Vunnet spill gav ti nøtter med fradrag av en nøtt for hvert 100 point taperen hadde imot. De moret sig kostelig og var så optatt av spillet at de ikke la merke til at postbudet var der og at far fikk et stort tykt brev som han straks brøt og begynte å lese ivrig, samtidig som han så på en hel del skisser som hadde fulgt med.

Først da Tor med høi lys stemme forkynte for Erling at han nok var nødt til å punge ut med syv nøtter snudde far sig til guttene.

«Nu har jeg fått brev fra Halvdan,» sa han.

Begge guttene så op.

«Er alt i orden,» spurte de nesten med en munn.

«Ja, så langt er nok alt som det skal være,» svarte far. «Halvdan skriver at vi kan få låne den jaktgammen han og et par av hans venner har ved Berleveijokka 17i Nessebymarka. Efter brevet hans og efter skissene er den 6 ganger 4 meter, bygget av panelingsbord med papp utvendig og en halvannen meter torvile utenom der igjen. Den har godt torvtak. Gammen er delt i to rum, et soverum og et opholdsrum. I opholdsrummet er der kokeovn, kjøkkenbenk, langbord med krakker og et par kurvstolen Og så naturligvis matskap, tørkeramme og meget annet. Der er fullt utstyr, ser det ut til. I soverummet er der fire dobbeltkøier. Like ved gammen har Halvdan satt op en liten gamme på 2 ganger 2 meter som han har stående åpen for at farende folk skal slippe å bryte sig inn i den store gammen.

Der oppe skal det være et fugleliv som ingen andre steder i landet. Her har vi et kart over terrenget. Det er Nessebykartet, som dere ser. Her ved dette korset er Nesseby handelssted. Korset betegner kirke, som dere vet. Litt lenger ut eller øst ser dere det kommer en elv ned. Følger vi den opover ca. 2 mil kommer vi til en sideelv som heter Berleveijokka. Jokka betyr elv. Gammen ligger her ved åmøtet. Dere ser også at efter kartet er det store myrer, mange små og store vann, småkratt og fjell, altså et meget avvekslende lende og et ønskested å samle fugl i. Sånn som det er der oppe kan vi sikkert håpe på å komme over noe som er sjeldent, ja kanskje nesten ukjent for videnskapen. Og Halvdan skriver at i elvene og vannene er der fisk nok, ørret og rør. Og han sier også at gammen kan vi få låne så lenge vi vil. Han og kameratene hans er enige om det. Han forbeholder sig bare at de må få komme op og være 18der de vanlige fjorten dagene i jakttiden, og det kan vi vel gå med på, ikke sant?»

«Klart,» sa Tor. Han lå fremover skrivebordet og studerte kartet og skissene.

«Det er billig husleie, far,» sa Erling tenksomt.

«Ja, det har du rett i Erling,» svarte far, «men nu skal dere høre videre. Dere skjønner jeg har tenkt nokså meget på alt dette de siste dagene, og nu har jeg enda en plan, som vi kanskje kan drøfte straks.»

«Bare kom med den, du far.» Det var Tor som var ute igjen.

«Jeg får håpe det,» sa far alvorlig. «Jeg synes planen min er brillefin eller finest selected eller hvad det nu er dere sier. I midten av mars er jeg ferdig på Tøyen efter 24 års trutt arbeide der. Kastet bort som en ubrukelig og utslitt hanske. Det jeg har igjen er i høiden en god attest. Som dere vet har jeg et lite bankinnskudd, men det vil ikke bli nok for et års ophold der oppe og dessuten reisen op og ned. For vi kan jo ikke regne med inntekter med en gang. Så har vi innboet her. Hvis vi selger rubb og stubb vil vi få et par tusen for det. Ikke mere i alle fall, kanskje heller litt mindre. Til sammen skulde vi altså kunne skaffe ca. 3000 kroner og det vil være knapt nok. Vi må reise opover så tidlig at vi er i orden i gammen før vårflommen setter inn og før trekket begynner. Det er omtrent i midten av mai det. Jeg vil altså være inntektsløs fra 15. mars til midten av mai. Reiser vi rundt kysten fra Trondheim kan vi være i Suonjo på en uke. Vi behøver altså ikke reise herfra før tidligst 19første dagene av mai. Det vil si at vi i tilfelle vi ikke finner en annen utvei kommer til å gå her i Oslo i en og en halv måned og bare bruke penger uten å ha noen inntekter. Enten dere slutter på skolen 15. mars eller 1. mai kan jo være hipp som happ, når dere først skal slutte. Kunde vi reise for eksempel første april vil vi spare en hel måneds ophold her. Og kunde vi bruke den måneden vi er for tidlig ute til en lang, frisk skitur fra Sulitjelma til Vadsø, vilde vi spare enda mere. For å leve på feltfot er forholdsvis billigere enn å leve i Oslo, vet dere. Mitt forslag er derfor at vi alle tre slutter på samme dag, femtende mars. Dere slutter skolen og jeg slutter på museet. Tiden fra femtende mars til første april bruker vi til å forberede oss på en 1000 km. skitur. Og første april starter vi.»

Guttene sa ikke ett ord. Far så på dem, spent, men det kom ikke en låt fra dem. De var begge like alvorlige. Far tok frem et lite atlas i blått binn. Det var Svenska Turistföreningens «Atlas över Sverige» med de tilstøtende deler av Norge og Finnland. Han slo op på kart 18.

«Her ser dere Vestfjorden og her er Bodø,» pekte han.

«Der man bor og dør,» vitset Tor.

«Kan passere, men noe hårtrukket,» erklærte Erling.

«Ti still nu, Tor. Det går sikkert an å leve i Bodø også,» sa far. «Forresten kan du la være å avbryte mig, du Tore mi fa sol.»

«Du kan såle skoene dine selv, du far,» svarte Tor. Han likte aldri den tiltalen.

20«Ja, det kan jeg nok også om det kniper, og dine med,» sa far. «Men ti nu stille. Fra Bodø går der landevei innover til Finneid, og derfra kommer man med båt og jernbane til Sulitjelma kobberverk. Fra Sulitjelma er det 1000 meter op til toppen av Sulitjelmaisen og derfra bærer det unnabakke inn i Sverige. Efter kartet å dømme kan vi følge en led mellem fjellene helt frem til Abisko turiststasjon ved Ofotbanen. Hele tiden ser det ut som vi holder oss mellem 4 og 600 meters høide. Det er bare over Sulitjelmaisen og her oppe nordvest for Kebnekaise at vi når op i mere enn 1000 meter. Fra Abisko er det jevnt slakt fjell gjennem Sverige og Finnland frem til Kautokeino i Norge. Herfra svinger vi så østover til Karasjok, følger Tanaelven nedover til Polmak, tar oss over til Varangerfjorden og utover langs denne til Nesseby. Derfra kan vi så svinge opom Suonjo, se litt nærmere på gammen og gå videre til Vadsø, hvor vi finner alt vi har sendt opover med fraktbåt.»

Far så atter spent på guttene. De studerte begge kartet, to fingrer fulgte ruten, den ene efter den andre. Men de sa ikke ett ord.

«Nå, hvordan liker dere så planen,» spurte far. Det var tydelig at han var spent. «Vil dere ikke være med?»

Men ingen svarte. De var begge like tause. Far stirret på dem, men da han fikk tak i øinene til Erling, så han at gutten ikke var sikker på at det var alvoret hans. Det hadde kanskje vært litt for meget på en gang.

21«Jeg mener det, gutter. Det er mitt ramme alvor at vi skal gjøre den turen, hvis vi kan få det til. Vil dere ikke være med kan dere bli hjemme. Men dere må klare dere selv.»

Guttene stirret på ham. Sandelig mente ikke far det han hadde sagt. Tor knubbet til Erling med knyttneven i mellemgulvet. Erling ga igjen. Så tok de hverandre om skuldrene og danset en taus krigsdans gjennem rummene. Da de var nesten utaset overfalt de begge to far samtidig, fikk ham over ende, satte sig på maven og brystet hans så han ikke kunde komme sig op og tok ham, som så mange ganger før, i ed på at alt var sant.

Først da gav de ham grid, som de sa, og slapp ham op.

Da de var kommet til ro igjen og atter satt over kartet sa Erling:

«Men tror du ikke det blir dyrt, far?»

«Nei, gutt, jeg tror ikke det skal bli så kostbart. Du må huske på at skiutstyr og skikjelke må vi ha allikevel. Nye klær og støvler må vi også ha. Det som kommer til er telt og soveposer og begge delene kan komme godt med også oppe i Suonjo. Proviant må vi ha med oss, men mat skal vi jo ha hvor vi så enn er. Og vi lever billigere i et telt enn her i leiligheten. Når vi ikke reiser lengere enn til Bodø med båt kan vi reise svært billig, for dit vet jeg det går noen billigruter fra Trondheim og med dem koster det nesten ingen ting å reise. Så får vi utgifter til bil til Finneid og til transporten op til Sulitjelma, men derfra og frem til Abisko er det overhodet ikke mulig å få brukt noen 22penger. Så kan vi kanskje få noen utgifter på fjellstuene i Kautokeino og Karasjok, men det blir ikke meget. Jeg tror det vil være den reneste finansoperasjon. Og blir turen godt forberedt vil den på ingen som helst måte være hverken lettsindig eller hasardiøs. Det er forberedelsene alt vil avhenge av, skal jeg si dere. Har vi ikke tenkt på hver minste detalj, kan vi komme op i de aller verste ubehageligheter. Derfor foreslår jeg at vi legger oss, så kan vi begynne på forberedelsene like over nyttår. Godnatt da, gutter.»

«Godnatt, far,» sa Erling.

«Godnatt, far, og takk,» sa Tor. Og dermed gikk de inn på værelset sitt. Så store de var, var de allikevel vant til å gå til køis når far sa det, men det varte en tid før de fikk av sig klærne og kom under dynene. Det var blitt nesten for meget å snakke om.

– – –

Så gikk da tiden utover efter nyttår med å gjennemarbeide planen i alle detaljer. Straks guttene var ferdige med skolen og leksene var det å sette sig ned og arbeide med karter og utrustningslister. Far hadde kjøpt alle norske, svenske og finske karter som skulde til. Sammen stakk de først ut den omtrentlige rute. Så detaljgikk de ruten på kartene hver for sig og da det var gjort blev den endelige rute valgt og opmerket med tusj. Så beregnet de efter tur kursene, høidedifferanse og avstandene, noterte ned vesentlige detaljer og sammenlignet også disse resultater. Derved fikk de frem en nøiaktig detaljorientering som det ikke kunde klebe 23noen som helst feil ved. I fjorten dager sat far og guttene hver kveld og sydde telt. Det blev et mønetelt med lave loddrette vegger, sydd av duncambric med solid seilduksbunn og med gode forsterkninger i alle sømmene og langs alle strekk. Plugger laget Erling, men det var Tor som fant på å snu pluggene med bredsiden mot teltet. Egentlig trodde han de skulde stå den veien, men da Erling lo av ham og Tor spurte hvorfor det ikke var sånn, kom de til å tenke over det og da fant de ut at plugger med bredsiden mot teltet måtte gi bedre feste i sneen og bedre hold og derfor kunde gjøres så meget lettere. Soveposer fikk de sydd sig i en forretning. Far valgte saueskinnsposer med vanntatt trekk, fordi disse holdt sig tørrere i fuktig vær enn reinskinnsposer og derfor også kunde brukes til andre tider av året enn nettop om vinteren. En dag kom far hjem med en hund. Det var en tysk korthåret fuglehund, 3 år gammel, veldressert og med et par førstepremier på utstilling. Dessuten hadde den tatt en god premie i en trekkhundkonkurranse. Det var en av kandidatene ved museet som hadde gitt ham den. Alle, eller i alle fall de fleste av fars kolleger, var nemlig litt forbitret over den måte far var blitt behandlet på av museet og var meget interessert i hans planer og var svært villige til å by ham hjelp, hvis han trengte det. Kandidat Undset hadde hatt denne fuglehunden, Garm het den, helt siden den var hvalp. Nu skulde han imidlertid gifte sig, men hans forlovede hadde, som så mange andre kvinnfolk, en sann skrekk for hunder og for Garm i særdeleshet. Hun var vel sjalu på 24den, stakkar. Far syntes nesten det var for galt å ta mot en sånn gave, men da han visste at han vilde få god bruk for en fuglehund, så sa han takk. Garms innlemmelse i familien medførte anskaffelse av sele og skikjelke av trekkhundklubbens modell, og en lørdag kveld var far, guttene og Garm på sin første prøvetur med Garm for skikjelken. De lå ute helt til mandag morgen og gjorde en hel rekke erfaringer. For det første anskaffet de sig tre reinskinn til å ligge på for å slippe kulden fra bakken og for det annet sydde Tor «vårfrakk» til Garm, som nok var flink til å trekke, men som frøs ynkelig om natten. «Vårfrakken» var et vadmelsdekken og Tor trodde nok det skulde hjelpe.

Men den riktig store sensasjonen kom først da Tor presenterte sig som eier av en diger schäfer, bred og tung og rolig. Den fulgte Tor som en sau.

At han fikk «Ponto» var gått for sig på den måten at Tor var gått alene innover Nordmarka en søndag far arbeidet på museet og Erling var på hyttetur med noen klassekamerater. Ved Slakteren traff han en av trekkhundklubbens hundesledeposter. Det var to spann med fire hunder i hvert. Tor var selvfølgelig straks interessert og gikk rundt og så på hundene og sledene og selene og spurte og grov. Men utenfor spannene, bundet for sig selv i en kort tykk jernlenke, så kort at den ikke kunde løfte hodet mere enn et par tommer fra marken, stod en stor lys schäfer med mørkebrune tegninger nedover sidene. Intetanende gikk Tor bort og klappet den på hodet. Hunden så på Tor med 25store forundrede øine, først mistenksomt, så varmt og takknemlig. Tor klappet og klappet den og til slutt begynte hunden å slikke sneen av Tors støvler. Lenger op kunde den ikke nå, stakkar.

«Pass dig gutt. Den hunden er farlig,» hørte Tor bak sig og med det samme knurret hunden og forsøkte i glefse forbi Tor og efter den som snakket. Da Tor så op stod det en voksen mann bak ham, en av hundekjørerne.

«Nei, det er da en snild hund,» sa Tor.

«Ja, syns du Ponto er snild, må du så gjerne ha den. Mot alle andre har den i alle fall vært aldeles umulig. Den kan hverken omgås mennesker eller dyr og er aldeles ubrukelig i spann.»

«Skal jeg få den?» spurte Tor, han skalv i stemmen av spenning.

«Ja, værsågod. Ponto skulde skytes idag allikevel, men har du glede av den og kan du få noe ut av den, så er det jo ikke mening i å skyte den, sterk og frisk som den er. Ansvaret får du ta selv, forresten.»

«Får jeg selen og?» spurte Tor.

«Jeg skal så visst ikke ta selen av Ponto,» svarte hundekjøreren, og dermed løste Tor Ponto, klappet og kjelet med den inntil den hoppet op på ham og slikket ham hvor den kunde komme til. Så holdt den på å komme i slagsmål med et av spannene, men Tor fikk den bort, og så bar det nedover til bven med de to, Ponto foran og Tor hengende efter i en taugende han hadde fått av hundekjørerne.

Ponto var ellevill av glede, bjeffet og trakk, trakk 26og bjeffet. Når Tor av og til stoppet og hvilte, la den sig ned og kunde den komme til måtte den bort og slikke Tor hvor som helst det bare traff sig.

Garm og Ponto holdt først på å ryke i slagsmål, men da Tor snakket til Ponto la denne sig ned og dermed var det gjort. Til å begynne med var det allikevel bare så vidt de tålte hverandre, og især måtte Tor vokte sig for å klappe Garm så Ponto så det, men efter noen dager var de venner og vel forlikte og drev det enda så vidt at de lekte med hverandre og holdt på å rive ned hele kjøkkenet, så gamle Dadda nedla forbud mot denslags «gommistekk». Dadda var fra Helgeland og hadde for vane å omdanne ord hun hørte så de bedre passet for hennes tunge. «Gommistekk» var hennes ord for gymnastikk.

For ordens skyld gikk far til sekretæren i trekkhundklubben og fikk bekreftet Tors fremstilling. Ponto hadde oprinnelig vært vakthund og trekkhundklubben hadde fått den, men den hadde vært aldeles umulig og alle som hadde hatt den i sitt spann hadde klaget på den. Det var kanskje Tors tillitsfullhet mot den som hadde beseiret den så aldeles og sekretæren var bare glad for at de hadde sloppet å skyte den. Far fikk forresten mange gode råd nede i trekkhundklubben og som takk meldte han sig inn som medlem.

«Stakkars Ponto,» sa Tor, da han hørte hvorledes den hadde hatt det før. Tor la hodet sitt inn til den kraftige halsen til Ponto og Ponto svarte med å rundslikke ham så han måtte ut og vaske sig.

Med to hunder og to sleder kunde de føre med sig 27100 kilo bagasje, med 35 kilo på hver kjelke og 30 kilo i ryggsekkene tilsammen.

Far sendte guttene ned på Deichman for å låne all den ishavslitteratur de kunde komme over og de leste nesten ikke annet enn om ekspedisjoner og utrustninger og alt sånt en lang tid fremover. Men alt det de leste så blev de allikevel stående ved «Ajungilak». Den var den enkleste og greieste og den som passet best for dem. Det blev da også «Ajungilak»s proviantliste som blev lagt til grunn for deres egen proviantering og den siste tiden før de reiste nordover «trenet» de også i å leve på pemmikan og fangstkjeks med fruktgrøt som dessert og kakao som eneste drikk. De syntes forresten alle at provianten vår både god og kraftig, men Dadda forstod ingen ting av det hele. Hun rystet sine grå lokker og ynket «Toregutten» som ikke fikk kjøtt og «stompsnei».

Hundematen voldte en del besvær. Hundekjeks var så alt for dyrt og tørrfisk vilde ikke hundene ha. Så fant far på å lage en deig av benmel, sildemel, talg, maismel, litt hvetemel, kokte knuste poteter og vann, satte gjær til og lot den heve sig en natt. Erling bakte så neste dag to brød av deigen, stekte disse i ovnen, skar dem op i skiver og tørket skivene til de blev hårde som kavringer. Hundene likte kavringene meget godt, og dermed var hundematspørsmålet løst. Far fikk overtalt en baker til å bake disse hundekjeksene for sig mot å få opskriften, og på det viset fikk de 30 kilo hundekjeks gratis, nok til 30 dager.

Både far og guttene fikk sig nye klær fra innerst 28til ytterst. Alt undertøi var av ull og skidressen av glatt vadmel. Mellem trøien og vadmelsskjorten hadde de en lett bluse av duncambric. På føttene hadde de store velsydde skistøvler som rummet tykke ullsåler og to par strømper. På leggene brukte de østerdalssokker av vadmel og på hodet lette luer av ull med en liten skinnlue som reserve i tilfelle uvær. På hendene hadde de tykke ullvotter med overtrekksvotter av vindtøi, Og over det hele kom så en god, rummelig annorak og bukse av vindtøi.

Dessuten fikk de alle tre nye sterke hickoryski som var litt bredere enn vanlige fjellski og forsynt med rottefellebindinger med bakstropp. Utenom alt dette kom så reparasjonssaker, medisinutstyr, en lett kasse med primus, parafin, metatabletter og kokekar, et utvalg av skismurning og meget mere. Enda de vraket alt som ikke absolutt kunde undværes, viste det sig at den samlede bagasje blev så tung at det ikke var tale om å frakte alt med sig hele veien. De delte derfor hundematen og provianten i to og sendte den ene halvparten til Abisko ved Ofotbanen. Når de kom dit skulde de ha spist op omtrent det de kunde føre med sig så langt.

De siste dagene gikk i et eneste mas for dem alle tre. Far fikk solgt det som skulde selges og fikk det så noenlunde betalt. Det som skulde sendes til Vadsø pakket de sammen og fikk det av gårde med en fraktebåt, som vilde bruke omtrent like lang tid som de nordover. Det var sengklær, litt kjøkkenutstyr, endel bøker og selvfølgelig fars preparantutstyr. Den gode gamle haglen 29sin og fotografisakene sendte far i posten til Vadsø. De tok bare med sig en lett liten rifle og en småkalibret hagle samt et lite lommefotografiapparat. Far sendte også pengene sine til en bank i Vadsø og tok bare med så meget som han trodde vilde være nødvendig for å dekke ekspedisjonens utgifter.

For mellem far og guttene het turen deres kun «ekspedisjonen». Eller som Tor utformet det i all sin glans: «Den store norske Finnmarksekspedisjon av 1934». Tor hadde også tegnet et emblem for ekspedisjonen. Det var en underlig figur med hundekropp og menneskehode. Da han forela utkastene for far og Erling, forklarte han at merket symboliserte det samarbeide mellem menneskekløkt og hundekropper som skulde bringe ekspedisjonen lykkelig frem over den 1000 km. lange rute med 1000 promilles sikkerhet. Han fikk også sitt merke vedtatt, men det blev nedlagt strengt forbud mot å forsøke å pryde en eneste av ekspedisjonens eiendeler med det, hvad Tor hadde foreslått.

Så kom da endelig 1. april og med den avreisen. «Vi kan med trygg forvissning si at vi intet har glemt,» sa Tor kvelden i forveien, da de forlot den absolutt tomme leiligheten for å tilbringe siste natt på et hotell. På stasjonen var der bare fremmøtt et par av fars medarbeider på Tøyen og gamle Dadda. Dadda gråt som hun var pisket da hun sa farvel til Tor og stakk til ham en liten pakke. «Til erindring fra gamle Dadda,» stod det utenpå og Tor matte åpne den straks. Da han så det var en vimpel med ekspedisjonens merke brodert i hvitt på rødt, kunde han ikke dy sig, men gav Dadda 30en ekstra klem, som bare hadde til følge at hun gråt verre enn ti piskete katter.

Både far og guttene forlot Oslo uten det minste snev av vemod. Far hadde hverken glemt eller tilgitt den måten han var behandlet på, og for guttene var turen så forlokkende spennende at de ikke hadde noen tanke for annet enn å komme av gårde.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.