Sjette kapitel

som forteller om hvorledes ekspedisjonen kom i alvorlig fare, hvorledes den passerte den finske tarm, ankom til Kautokeino, var ute i snestorm, ankom til Karasjok, fortsatte ned Tanadalen, var innom Suonjo og avsluttet turen i Vadsø.

Fra Laimolahti til Kautokeino er der ca. 180 km. Efter kartet er lendet jevnt uten store overganger og far og guttene mente derfor at de skulde kunne gjøre denne etappe på 5 dager, sånn at de senest søndag kveld skulde være i Kautokeino. Men selvfølgelig berodde det på vær og føre om de klarte det.

Været og føret var imidlertid det aller beste, lett skaresne med passe skitak. Onsdag kveld slo de derfor leir under Guksesvarre i 650 meters høide og hadde dermed gjort fra sig den første og største stigning de skulde ha på turen.

Torsdag fortsatte de i sin kurs. De hadde snaut høifjell med enkelte småsøkk innimellem helt til de under Selkavarre var nede i 550 meter igjen og traff på flatt skoglende. Skogen var imidlertid så grissen at den ikke 80hindret kjøringen det aller ringeste. Og dog hadde det nær gått galt med hele ekspedisjonen da de skulde over Tavasädno denne dagen.

Om formiddagen var det strålende klart, men ut på ettermiddagen la der sig en dimme over himmelen med fint sneyr, slik at det tilsynelatende var klart men allikevel umulig å se mere enn et hundre meter fremover eller så. Dette halvlyset er nesten det farligste av alt fordi en tror at en ser nokså godt og derfor bare går på. En fordypning forsvinner. En haug utjevnes. Alt flyter sammen fordi der ikke fins skygge. Ser man en sten nede i dalbunnen synes den ganske nær. Det er som den blir løftet op og ingen tenker på at der ligger en dal like foran. Dette lyset kan derfor gi de merkeligste overraskelser og ikke alltid av den behagelige art.

Far gikk som sedvanlig foran og om eftermiddagen, da det nærmet sig den tid da de skulde slå leir, stod de i den brede Tavasdalen. Far mente imidlertid at de fikk ta sig over elven og slå leir på den andre siden, han så elvebredden og riset der, sa han, og satte til. Heldigvis somlet Erling litt med en binding, så han fulgte ikke straks, men Garm og Ponto, som alltid var snare til å følge når det bar nedover bakke, strøk begge to forbi ham og efter far. I det samme så guttene far kaste sig til siden og hørte ham rope opover:

«Hold bikjene.»

Men da var det allerede for sent. Hundene hadde fått fart på kjelkene og før guttene visste ordet av det forsvant først Garm og så Ponto ut av syne.

81Da guttene kom ned til far stod han der rent fortapt. Til hundene var det ingen ting å se. De var gått utfor et stup som efter alt å dømme var ganske høit og det kunde være farlig nok å gå ut på kanten for å se efter dem. Ingen visste om det ikke var hengeskavl utpå der. Far hadde sett stupet bare et par skilengder fra det og hadde kastet sig rundt i tide. Garm hadde intet merket før han var utfor, men Ponto hadde nok i siste liten skjønt at det bar galt avsted og hadde forsøkt å holde igjen, men da var det allerede for sent.

«Så langt kom vi altså,» sa far. «Hvorledes det er med bikjene vet de vel bare selv.»

I det samme hørte alle tre et ul nedenfra. Det lot til at det var et felleshyl, og langt ned kunde det heller ikke være. Tor vilde frempå kanten med det samme, men far grep ham i armen og stagget ham.

«Det tjener ikke til det minste at du også raper utfor, gutt,» sa han. «Skal vi kike frem over kanten må vi være forberedt på at den gir sig.»

Alle repene var på kjelkene, så de hadde ikke annet enn skistavene og bukseremmene å hjelpe sig med. Ved å slå to og to staver sammen efter kringlene og så spenne hvert stavpar sammen til det neste, fikk de en sammenhengende stavlenke på ca. 9 meter. Efter at de hadde prøvd stavene ved å strekke og rykke lenken mellem sig, far på den ene siden og guttene på den andre, krøp far forsiktig ut mot stupkanten idet han holdt fast i den ene enden av stavlenken mens guttene slakket ut på den andre. Stupkanten var ganske riktig en innhul skavl men skavlen var så fast at den holdt 82ham. Da han kjek ned så han hundene. De stod på en bred avsats omtrent syv–åtte meter nede. Kjelkene så ut som de var filtret inn i hverandre, i alle fall dragene, så hundene ikke kunde komme fra hverandre. Da far snakket til dem så de op og logret. Fra avsatsen og ned langs elveisen var det minst like høit som fra avsatsen og op til far, og bratt var det nok der også.

Da far kom tilbake til guttene fortalte han dem hvorledes situasjonen lå an. Den var sandelig ikke lys. Ikke hadde de taug så de kunde nå ned til hundene og kjelkene med all bagasjen, og til nærmeste bebyggede sted var det minst sytti–åtti kilometer. Imidlertid vilde far rekognosere litt nærmere. Han sa til guttene at de måtte holde sig i ro hvor de var og vente på ham. Så gikk han ivei opover dalen. Ti minutter efter så de ham nede på elveisen. Han semaforerte op at de skulde vente. Et kvarter senere var han oppe igjen.

«Vi har vært uheldige,» sa han. «100 meter lenger op er det fint nedrenn. Den bratte elvekanten begynner akkurat her. Den avsatsen som hundene står på er omtrent 10 meter over elveisen og det er uråd å komme op på den nedenfra. Nu går vi bort i skråningen hvor jeg rente ned. Der prøver vi stavlenken grundig. Hvis den holder firer vi den utfor kanten og så får Tor, som er den letteste, forsøke å klatre ned til hundene. Der er det rep nok, så hvis en av oss først når ned til dem er alt greit igjen.»

De gjorde som far sa. Hverken Erling eller Tor hadde noen bedre plan. Stavlenken blev omhyggelig prøvd på ny og da de hadde sikkerhet for at den vilde 83være sterk nok spente far øverenden fast til føttene sine, satte Tors og sine ski godt fast i sneen, la sig ned og tok tak om skiene og hev så stavlenken utfor. Erling rendte ned på elveisen for å holde øie med hvorledes alt spente av. Tor krøp forbi far, tok tak i stavlenken og lot sig forsiktig gli nedover. Det gikk lett. Han var bare litt plaget når han skulde forbi piggene. Da han nådde den siste staven var det enda en meter igjen til avsatsen, men det gjorde ingenting. Han slapp sig ned og havnet i sne som gikk nesten til livet på ham. Garm og Ponto hadde spent fulgt Tors fart nedover stavene og da han nu stod ved siden av dem var de elleville av glede. Hadde de vært løse, hadde de sikkert revet Tor over ende, men de hadde smøget sig sånn inn mellem hverandre, tross skjekene, at det var nesten uråd å fa dem fra hverandre. Men Tor tok fatt og det lyktes ham å få hundene fri ved å spenne op seler og dragstjerter. Han slapp å skjære over noe, og heldigvis hadde skjekene holdt. Så tok han Ponto, bandt et rep til selen og slo et halvstikk om den ene bakfoten og lempet ham utfor kanten. Ponto protesterte, men ingen bønner hjalp. Han måtte finne sig i behandlingen. Da Ponto var nede løsnet Erling ham og så gikk det samme veien med Garm. Kjelkene blev så firt ned den ene etter den andre. Da det var gjort heiste far et rep op efter stavlenken, ventet til Erling var kommet op igjen og så heiste de Tor velberget op til sig.

Alt dette tok tid, så det var mørk kveld før de hadde leiren i orden, men glade var de allikevel over 84at det ikke hadde gått værre når hundene først skulde gjøre en luftfart.

«Men Ponto hoppet kortest,» sa Tor.

Fredag gikk inn med klarvær igjen og fint føre, så natt til lørdag lå de omtrent midt inne i den finske tarmen. Lørdag passerte de Buvsasjvarre riksrøs og var atter i Norge. Natt til søndag lå de i leir på elveisen 1 kilometer ovenfor den lille lappeplassen Galanito, vel en mil fra Kautokeino kirkested, og tidlig søndag formiddag nådde de Kautokeino enda mens presten stod på prekestolen.

De tok inn på fjellstuen og blev meget forbauset over at de var ventet og at fjellstuemannen kjente navnene deres. Forklaringen fikk de da fjellstuemannen fortalte at en svensk doktor hadde kåsert i svensk radio om påskeskiløping i Abisko og hadde fortalt om ekspedisjonen og at far og guttene hadde regnet med å være i Kautokeino søndag.

Søndag eftermiddag og mandagen benyttet guttene vesentlig til å se sig om i dette lille fremmedartede samfund der langt inne på vidden, som nu var blitt mere enn et geografisk navn for dem, ikke bare fordi de selv var der, men også fordi de før de reiste fra Oslo hadde lest Friis’ fortellinger fra Finnmark, om Laila og Jåmpa og læstadianeroprøret og om Hårde Hjort, presten som sa at Gud ikke forstod lappisk. Det var en ren oplevelse for guttene å treffe lapper, se dem i lek og arbeide, høre dem snakke sitt vakre syngende sprog, spørre og grave på dårlig norsk, se fjellfinnene kjøre bort i raider på 10 til 15 rein og meget annet.

85Far hadde vært på visitt hos lensmannen, og her hadde han fatt låne et råkroki over strøket mellem Kautokeino og Karasjok, hvor kartlegningen ennu ikke er ferdig. Lensmannen hadde fått krokiet av en landmåler og hadde selv lagt inn fjellveiene. Far hadde egentlig tenkt å ta vappus eller fører her, men da han fikk låne krokiet bestemte han sig til at de skulde fortsette som hittil. De kunde også vente til onsdag og slå følge med postføreren, men da denne brukte reinskyss og far ikke var sikker på hvorledes Garm og Ponto vilde opføre sig sammen med reinen torde han ikke gjøre det. De startet derfor tirsdag morgen og mente å være i Karasjok fredag kveld.

I det flate, bølgede lende var det lett å ta sig frem, især da været var godt og føret fint, og de hadde utvilsomt nådd frem i god tid hvis de ikke torsdag var kommet ut for en alvorlig snestorm igjen, da de ved middagstider nærmet sig Sjusjjavvre. Derfra hadde det bare vært å følge elvene, først Jesjjokka og efterpå Karasjokka de siste fire milene frem til Karasjok.

Det begynte med små kast fra øst som fikk løssne til å reise sig på småhaugene. Så sprang vinden plutselig om på nord, himmelen tyknet til og jordfokket blev så tett at far og guttene bare så vidt så hodene til hverandre over fokket. Hundene og kjelkene var helt skjulte. Da så stormen øket og førte med sig nedfallsfokk blev det helt umulig å fortsette. De hadde ikke annet å gjøre enn å holde unda været og forsøke å komme så noenlunde i ly, så de kunde få gravet teltet ned såpass at det kunde holde stormen ut. Å gå mot 86været for å søke ned til gårdene ved Sjusjavvre var helt utenkelig.

Far la derfor kursen helt om og efter at de en halv times tid hadde føket unda været fant de et lite søkk med mannshøit kratt. Her var det såpass ly at de torde gjøre et forsøk på å få op teltet. De gravde sig godt ned, fikk teltet op uten at det fløi fra dem ved å feste bardunene før de reiste det, bygget høie solide snemurer rundt og kunde til slutt krype inn og stelle sig for natten. Det var rent befriende å komme inn, men det så allikevel ikke så lystig ut. I stormkastene slo teltduken med høie smell, så de fryktet for at den skulde ryke hvert øieblikk. Alle forbygninger til tross så var det sånn trekk i teltet at det var vanskelig å holde primussen brennende hvis den ikke stod for full fres. For første gang på hele turen blev maten svidd. Men det gikk da det og. De sov godt selv om natten ikke just kunde kalles rolig og fredelig. Da dagslyset burde vært kommet var det enda skumt i teltet og forunderlig stille, og da Tor lukket op poseåpningen viste det sig at de var nesten nedføket. Heldigvis hadde far vært så omsorgsfull at han hadde tatt sneskuflen med inn kvelden før, så Tor fikk stukket sig op og ut, men ute raste uværet enda, så det var ingen annen råd enn å holde sig i ro i teltet til det blev bedring. For første gang på turen kom kortstokken frem og Tor og Erling tilbragte det meste av dagen med å spille besik, spise og sove, mens far førte dagboken à jour. Da kvelden kom var stormen over. Det var stjerneklart og stille, så de grov teltet ut for lettere å være startklare neste dag.

87Tidlig lørdag morgen var de på farten og nådde ned til Karasjok sent på kvelden. Føret hadde ikke vært så lett på grunn av all fokksneen.

I Karasjok tok de også inn på fjellstuen og for annen gang fikk de gjøre den erfaring at ryktet om dem var begynt å løpe foran dem. Her blev de også ønsket velkommen og de fikk høre at man hadde vært engstelig for dem dagen før, for snestormen hadde rast over hele Finnmark og hadde vært mere enn almindelig kraftig.

De stoppet ikke mere enn natten over i Karasjok. Derfra hadde de brede elven nedover, og den var som en hel landevei med godt opkjørte spor. På sin tur nedover til Polmak møtte de både hesteskyss og reinskyss og alle stoppet op og vilde ha en prat med dem, for de visste hvem de var og hvor langt de hadde gått. Det hadde stått i bladene, fortalte de.

«Vi får heise vårt merke,» sa Tor, og dermed surret han ekspedisjonens vimpel på en rognekvist og satte den fast på Pontos kjelke.

«Ja leve dadaismen,» sa Erling, med henspeiling på at Tor hadde fått vimpelen av Dadda.

«Hurra,» ropte far, og Tor blev fykende sinna.

«Barnesull er sannhets gull,» sa han og forsøkte å hevde sig.

«Vi vet det,» svarte Erling. «Bare snakk vekk du, så skal du se at Tanaelven blir mere gullførende enn den er. Fritt for å være med i gullrushet. Vi får merke oss hvor du lar gullkornene falle.»

Far måtte megle, ellers hadde det blitt slagsmål den 88blanke solskinnsdag i april på elveisen utenfor Njuorgan. Det manglet ikke på at guttene var i form.

Tirsdag var de fremme ved Polmak kirkested og lå i leir like ved bebyggelsen. Onsdag tok de så fatt på overgangen til Karlebotten, gjorde den unda på formiddagen og fortsatte så landeveien utover til Nesseby. Her hentet de nøklen til Suonjo hos handelsmannen, hvor Halvdan Nilson hadde lagt den inn efter avtale, og slo så leir på bakken ovenfor kirkestedet. Torsdag morgen kjørte de op til Suonjo. Her var alt som Halvdan hadde beskrevet det. De lå over her en natt, la igjen det meste av bagasjen og gikk så fredag med lette sleder de 4 milene over fjellet til Vadsø. Til Vadsø kom de i et fokk og et fyk ved femtiden om eftermiddagen og tok inn på hotellet. Det første de gjorde var å sende telegram til Sven og Sture. Det neste var å få sig et bad, og det siste var å gå på hodet i hver sin seng og sove uforstyrret til langt ut på neste dag.

De startet fra Oslo første april, fra Sulitjelma sjette april og kom til Vadsø annen mai.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.