Syvende kapitel

som forteller litt om Varangervidda og faunaen der.

Varangerhalvøya dannes av Østhavet, det gamle Dumbrhav i nord, Varangerfjorden i syd og øst og av Tanafjorden og Tanaelven i øst. Halvøya er bare landfast ved det smale eid mellem Fjordbotten og Tanaelven. Her er det bygget et reingjerde for å hindre at Varangerreinen forviller sig inn i Finnland når den går uten bevoktning på Varangervidda om sommeren.

Varangervidda dekker omtrent hele Varangerhalvøya. Bare langs stranden og i fjordene er det på enkelte steder boplass for mennesker. Innover halvøya fins det ikke menneskeboliger. De ligger alle ved havet eller ved Tanaelven. Like op fra sjøen, bare noen få hundre meter, begynte vidda.

Som alt fjell i Finnmark er Varangervidda flat, ikke som en pannekake, men jevnt bølget og uten store høider. Bare omtrent midt på vidda ligger et fjell som strever med å arbeide sig opover. Det er Bjæljak. Men tross alle forsøk blir det ikke det minste himmelstormende.

I nord er vidda en eneste stenørken. Det er sunnsprengt 90fjell, tæret av vann, vær og frost. I denne stenørkenen skjærer grunne elvedaler sig ned fra de store vannene. I dalbunnene er der en fattig gresvekst, litt ener, en grissen blomstervekst her og der.

Men på sydsiden, sør om Bjæljak, som på sett og vis deler vidda i to, er det likere.

Øverst mot fjellet er det store milevide moserabber, gjennemskåret av grunne bekkefar. Det er sneuglens, heiloens og boltittens hjem. Her inne holder kvitreven og blåreven til om sommeren. Her jubler fjellerken dag og natt. Og her kan vi treffe de store sedgjess i småvannene.

Men nedover mot syd begynner myrene, avbrutt av moserabber. Milevidt strekker de sig, fra Maddevarre i vest helt ut til Vadsø i øst og enda lenger. Enkelte steder hever moserabbene sig litt op, blir til småhauger. Andre steder skjærer elvene sig ned, danner grunne daler med sterk krattbevokset dalbunn.

Myr efter myr, vann efter vann, krattstrimmel på krattstrimmel, det er den del av Varangervidda som heter Nessebymarka. Og Nessebymarka er et eldorado for en ornitolog, for en samler, for en fuglemann.

Vinteren igjennem sitter rypene i det nedsnedde krattet. Sjelden trekker de bort. Alltid er der noen igjen. Harene, store finnmarksharer, danser i måneskinnet i elvekrattet. På tause vinger stryker lappuglen omkring i mørket. Vingeslagene høres ikke. Bare når den er helt nær kan en merke som en sakte bløt sus og kanskje få et glimt av to lysende tallerkenøine. Kvitreven stryker omkring på jakt. Innover 91vidda forfølges den av ivrige sporjegere eller den går i saksene som er satt ut. Dum er den, men vár. Efter haren danser reven, rødreven. Den karen går ikke i saks. Den kan bare tas ved tålmodig forfølgning. Og mellem ur og sten hopper røiskatten med lange, elegante sprang.

Men når våren kommer og elvene bruser op i kort flom, da er vidda som omsnudd med en eneste gang. Da skal den avgi hekkeplass til tusener på tusener av fugl, i et utall av arter. Da kommer de nordover alle som er født der, drevet av lengselen efter det sted hvor redet lå. Da kommer de vakre små fjellgjess, gyppende og gyppende. Gypp, gypp, sier de. Da kommer linerlen, vimser og vipper og er tam. Da kommer et utall av ender, snadrende og sladrende, og slår sig ned i myrkjønnene og i vannene. Da kommer verdens mest vidreiste sanger, løvsangeren. Da kommer alle trostene, både rødvingen, som kan synge, og gråtrosten som bare kan skjenne. Da kommer de to tøffelheltene blandt fuglene, boltitten og svømmesneppen. Tøffelhelter er de, for så snart hunnen har lagt eggene rømmer hun sin vei og overlater til hannen å ruge dem ut og dra omsorg for ungene. Og blåstrupen kommer og fyller hvert kratt, hver liten skogstrimmel med sin vidunderlige sang. Det låter av og til som klokkespill, av og til den herligste violintone. Og aldri holder den op. Sivsangere slår sig ned i det laveste seljekrattet, helt nede ved jorden. Der sitter de og synger på sin enkle men hjertensgode vis. I myrstrimlene leker brushanene. Der er prest og der er klokker. Der er sorenskriver 92og amtmann og foged. For lappene har gitt brushanene særskilte navn efter farve og halskrave. Og langs vann og elv og myr vrimler det av vadere. Sotsneppen, grønstilken, og mange, mange andre finnes der. Om kvelden hører en sauelåt rundt omkring og høit over sig. Det er enkeltbekkasinen eller mekregauken. Når den lar sig falle kommer et par av halefjærene i en sådan vibrasjon at det høres ut som mekringen til en sau. Vanskelig er den alltid å få øie på, og det er så mange av den at man aldri riktig vet hvor man skal vende blikket. I juvene har fjellvåkene sine reder. År efter år det samme. Høit oppe og nesten utilgjengelig henger de utover, ofte meterhøie, bygget op av kvist og lyng. Over redene skriker fjellvåkhannen sitt skarpe hårde vårskrik. I redet ligger hunnen og svarer, hårdere, koldere, enda mere kampferdig. Falk stryker omkring. Høk jager. Og enkelte ganger kan en høre sterk sus i luften, som var det motorløse fly som seilte av gårde med stor fart. Ser en da op kan en se hundrer på hundrer av spitsbergengjess jage nordover på sin fart til Svalbards korte sommer. Av og til kommer bewenicksvaner over vidda på sitt trekk østover til Sibirias store elver. Å der er et utall av fugl. Et utall av arter. For vidda, og særlig Nessebymarka er så variert, så vid, at den enda ikke er utforsket. Ingen kan si idag hvad den gjemmer, hvad en kan finne der. Ukjente arter er der kanskje ikke. Men der er sjeldne arter, fugl som ikke står til skue i et hvert museum. Og den tålmodige samler vil kunne gjøre rik fangst både av egg, dununger og fullt utvoksne fugl.

93Ofte kan det være hårdt å ta de små sangere, de vakre vadere, ta deres egg, deres unger. Men for det menneskelige krav om viden må alle bøie sig, selv ørnen som henger høit over Bjæljaks to «ører».

Vidda lever sitt hektiske liv sommeren igjennem, den korte arktiske sommer. Men ikke før er august kommet så begynner livet å dempes. Flokk efter flokk samler sig og drar sydover, til Egypten, til Sydafrika, til India. Hvem vet? Sjøl han vet, sier lappene. Fugleveien er lang og spor har den satt på himmelen, men de sees bare i klare vinternetter. Det er Melkeveien lappene kaller for «Fugleveien».

I slutten av august er den siste trekkfugl borte. Bare en og annen and, en og annen mekregauk kan ligge igjen. Ja kanskje en og annen lappspurv er frekk nok til å vente enda en tid. Men når sneen kommer i midten av september er det rypene og meisene, en liten spette som heter flaggspetten, harene, reven og ravnen, ja også noen ugler, som rår grunnen alene.

Men sommeren igjennem har tamreinen gått og beitet på vidda. Noen tusen rein er det enda igjen av varangerlappenes engang så mektige reinflokk. I september begynner lappene å samle flokkene til en eller to store flokker. De gjeter dem, slakter og drar sydover til vinterbeitene langs finskegrensen henimot jul. Og når vinterstormene setter inn for alvor og graver ned kratt og skog og de få gammene som er der inne på vidda, da er vidda atter taus og stille og død. Men den har hatt sin rike sommer, så rik som intet annet sted i landet.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.