Femte kapitel

som forteller om påskeskirennet i Abisko, om Tors hundekjøring under skirennet, samt om hvorledes ekspedisjonen kjørte over Torneträsks is.

Hverken far eller guttene sov lenge annen påskedags morgen. Allerede ved den første støi i den store bygning våknet hundene og knurret og vilde ut. De hadde sikkert forspist sig litt aftenen i forveien. Dermed var natteroen spolert for guttene og de stod likegodt op med en gang. Far forsøkte å få sig en liten attpålur, men det vilde ikke riktig lykkes. Bare de få dagene de hadde vært utenfor alt som folk het hadde gjort dem vare for lyd og gjort søvnen lett og sansene skarpe. Klokken var derfor ikke mere enn åtte da de alle tre trådte inn i den store, pene spisesalen, hvor dampende havregrøt, egg, brød og kaffe stod og ventet på de tidligste morgenfugler.

Far og guttene var først alene i spisesalen, men like efter kom der inn to gutter på Erlings alder og satte sig med et høflig «godmorgen» ved samme bord som dem.

Svenskene er høflige folk og de har lettere for å innlede en samtale enn de aller fleste nordmenn. Det varte 62derfor ikke lenge før de to svenske guttene var i ivrig disputt med Tor og Erling om ski og skiløping, om hopping og om den lange turen de var ute på. Da de alle var ferdige med å spise og fulgtes ut i hallen måtte Erling peke ut ruten på et stort kart som hang der.

«Det skal bli morsomt å se på starten,» sa den ene av svenskeguttene, «men dere starter gjerne ikke før vi må opover til hopprennet.»

«Skal her være skirenn?» spurte Tor og Erling som med en munn.

Det skulde være påskeskirenn, fortalte svenskene, og de skulde begge to være med. Det burde forresten Erling og Tor også, mente de.

«Men vi må nok videre vi,» sa Tor nesten vemodig i stemmen.

«Nei, vi må nok bli over.» Det var far som var kommet til og hadde hørt hvad samtalen dreiet sig om. «Vi får se å bli kvitt vargskinnene og reveskinnet her. Vi kan ikke dra på dem nu når vi får ny last på kjelkene. Så for den del kan dere godt være med i skirennet, hvis dere har lyst.»

Guttene så på hverandre, men så sa Tor:

«For vår del skal vi ikke være over, far. Vi har jo ikke hoppski, så rennet må vi så allikevel opgi å være med i.»

Og det var sant som det var sagt. De smale fjellskiene deres, utmerkede som de var til sitt bruk, vilde duge lite i en hoppbakke. Ikke vilde de flyte i svevet og i nedslaget måtte de slå igjennem.

63«Så var den sak spolert,» sa Erling.

De to svenske guttene, som forresten var brødre og het Sven og Sture Ahlgren, stod og snakket lavt sammen. Så tok Sture, som var den yngste, Erling i armen.

«Hør,» sa han. «En av dere kan få låne mine ski. Det er norske hoppski som jeg fikk til jul fra en onkel i Oslo, og de er nesten ikke brukt. Jeg har nok meldt mig til løpet, men jeg er ikke noen hopper, i alle fall ikke såpass at jeg kan opnå premie, mens Sven er finfin. Har De vært med i hopprenn og tatt premier?»

«Han har tatt premier i lassevis,» innskjøt Tor, «og nesten bare førstepremier.» Tor var redd for at Erling skulde være beskjeden igjen.

«Ja, da er saken under enhver omstendighet avgjort,» sa Sture. «Sven vil synes det er morsomt å hoppe sammen med en dyktig nordmann, og dessuten er han nokså overlegen, så han har godt av å bli duppet.» Brødre er gjerne sånn.

«Jeg skal i alle fall sørge for at De får ta Stures plass og nummer,» sa Sven diplomatisk, og dermed var det avgjort at Erling blev med.

Rennet skulde begynne klokken 12 og bakken lå nesten 4 kilometer fra turiststasjonen, men allerede klokken 10 gikk Sven og Erling opover både for å se på bakken og for å få gjort et par hopp i en åpen bakke ved siden av. Tor hadde imidlertid vært i kjelleren og rigget den ene kjelken om til dobbeltspann, hadde foret hundene godt og vilde nu tilby Sture å kjøre ham til bakken.

Mens han holdt på med dette kom damen på kontoret 64ned til ham og spurte om han trodde han kanskje kunde kjøre en passasjer bort til bakken med hundene sine.

Tor svarte at det var just det han hadde tenkt å gjøre.

«Ja, da må den unge herren være så vennlig å kjøre frøken doktor opover. Hun var ute for et uhell i Njulja igår og har vanskelig for å gå, og hun skal være rennets læge,» sa kontordamen.

«Det er O. K. det,» svarte Tor, «bare hun ikke er for tung.» Han var kry over å bli kalt «unge herren».

«Det kan unge herren være sikker på hun ikke er,» svarte kontordamen og sprang op kjellertrappen.

Litt efter hadde Tor kjelken oppe og hundene forspente. For at passasjeren hans skulde sitte litt bedre hadde han slått en side ut av en tom margarinkasse og repet kassen til kjelken som ryggstø.

En liten lys ung dame, klædt i reinskinnspesk og tungt støttende sig til en skistav, kom bort til Tor.

«Er dette den unge hundekjøreren fra Norge,» spurte hun, og vant Tor for sig med en gang med sitt strålende smil.

«Ja, det kan De være blå for det er,» svarte Tor, «men hvad veier De frøken?»

«Det var et nærgående spørsmål det, gutt,» lo doktorfrøkenen, «men det er vel for hundenes skyld De spør,» sa hun.

«Både for hundenes og kjelkens, frøken,» svarte Tor.

«Ja, da får jeg vel røpe at jeg veier 56 kilo uten 65klær, men at jeg sikkert har 10 kilo klær på mig,» og nu lo hun av full hals.

«Det var fint det, De er nok ikke noe lass De frøken doktor,» lo Tor, og både doktorfrøkenen, som forresten het frøken Lindsele, og alle som stod omkring lo med.

«Takk for komplimenten,» sa kontordamen, hun var både rund og lubben og sikkert mange flere kilo.

«Å, det var ikke sånn ment,» sa Tor. «Jeg tror nesten De hadde blitt lass.» Han var ikke riktig med.

Tor og Sture gikk på ski. Hundene var litt late og vimsete til å begynne med, men da de den siste delen av veien fikk nesten flat løipe langet de ut, så Tor og Sture snørekjørte efter kjelken og i fullt firsprang nådde «doktorskyssen» frem til bakken like før rennet skulde begynne.

Presis klokken 12 begynte løperne å komme utfor. Det var tre klasser, en for løpere over 32 år, en for løpere fra 24 til 32, og en for løpere fra 18 til 24 år.

Eldste klasse kom først. Det var ikke rare greiene de leverte, syntes Tor. En av dem vakte særlig jubel, ikke fordi han hoppet langt eller stod, men fordi han falt med det samme han kom ned i bakken og rullet hele bakken nedover. Da han stoppet nederst skyndte en pen ung mann sig bort til ham og begynte å klæ av ham en vindjakke, en skinnjakke, en islender, to sweaters og til sist en pullover, og enda hadde han en tykk god skidress under. Da han gikk forbi tribunen, hvor frøken Lindsele og guttene satt, vinket han op.

66«Neste gang står De sikkert, baron,» ropte frøken Lindsele ned til ham.

«Det håper jeg også,» svarte han og lo.

Til sin store forundring hørte Tor at mannen var dansk og han spurte Sture ut om ham.

«Han har holdt på å hoppe siden 14 dager før påske og vil ikke gi sig før han har stått en gang. Han er aldeles blå over hele kroppen av alle fallene sine. Det er derfor han har så mange klær på sig. Han er dansk baron, rik visst, og har tjener med sig, og han er fast muntrasjon både her i bakken og på Turiststasjonen, og meget –»

Men her blev han avbrutt ved at Tor grep ham hårdt i armen. Øinene stod stive på ham.

«Far,» sa han. «Det er far.»

En rank spenstig skikkelse slo med det samme ned på 30-meteren, tok bakken fint og stod så stø som fjell.

«Var det Deres far?» spurte frøken Lindsele.

«Ja,» svarte Tor. «Men Sture, hvor har far fått hoppski fra?»

«Jeg vet ikke,» svarte Sture. «Visste du ikke at han skulde være med?» Tor og Sture var begynt å si du til hverandre uten at de merket det selv engang.

I det samme kom far opover. Han vinket op til Tor.

«Var det bra, Tor,» spurte han.

«Flottfint,» svarte Tor. Han var kry av far, han misunte ham litt de fine hoppskiene han gikk og bar på.

Slag i slag kom løperne utfor og efter hvert begynte 67det å bli knivhopping, især da yngste klasse kom. Hopplengdene blev tøiet og nådde 40-meteren.

Så kom Sven Ahlgren. Det var tydelig at han var favoritten, for det blev aldeles stille i bakken da han viste sig på hoppkanten, hoppet kraftig til, svevet elegant og lett og tok bakken sikker og stø på 41,5 meter. Det blev jubel i hele bakken.

Et vinddrag strøk opover. De to neste løperne forstod ikke å utnytte det, kom bakover og falt.

«Bare det holder til Erling kommer,» sa Tor til Sture. Han kjente Erlings teknikk og var virkelig spent.

Med det samme skjøt Erling frem over hoppkanten, kom høit op, fikk godt svev fremover i nesten flat men strak stil, og slo rolig ned på 44 meter, lett og spenstig som alltid.

«Fasigen,» sa Sture. «Nu blir Sven duppet.» Jubelen i bakken var enda sterkere enn da Sven hoppet.

I annen omgang var far like heldig som i første og hoppet pent 32 meter, men det var en liten gråhåret gubbe som greide å strekke hopplengden i den klassen til 33, så Tor var ikke sikker på om far vilde greie førstepremien. Men først da turen kom til yngste klasse fikk spenningen fullt tak i tilskuerne. Da Sven Ahlgren satte utfor var det aldeles stille i bakken. Alle ansikter var vendt opover mot hoppet og eftersom han svevet utover, slo ned på 44,5 meter og stod ned bakken, fulgtes han av ansiktene, helt inntil en lykkelig jubel brøt løs. Han blev nok ikke så god å slå allikevel, mente alle sammen.

68Erling stod på toppen av bakken. Han hadde forstått at alle hadde håpet på at han skulde hoppe fint og gruet for at han skulde slå favoritten Sven. Far var kommet op igjen efter sitt siste hopp. Han kjente Erlings sinnstilstand foran et hopp og mente det var best å stagge ham litt.

«Ikke tøi den til mere enn 42,» rådet han.

«Bakkerekorden er 45, far.» Erling hadde ikke lyst til å være forsiktig. Han stakk fingeren i været for å kjenne på vinddraget.

«Det er svak trekk op bakken. Kanskje det gir svev, far,» sa han.

«Vel, vil du forsøke, så får du gjøre det, men du må være forberedt på særlig tungt nedslag på 45,» rådet far.

I samme øieblikk Erling satte av gårde var nervøsiteten som blåst bort. Han kjente farten øke og øke, der kom hoppet mot ham med rasende fart, nu – å strekk, svev, svev, å enda litt til, men nu styrter bakken opover – der er den, å – ned i kne mot trykket –– rolig strekk, og så stå helt ut.

Det var aldeles stille bak ham. Ingen rop. Ingen jubel. Hvad kunde det være. Han var da sikker på at han var meget lengere fremme og nede enn forrige gang. Han snudde sig og blev stående og se opover. Alle så mot tavlen med hopplengdene. Der kom det. 4. Ja selvfølgelig. 7. Det var ikke verst. 5. Sannelig var det bakkerekord på 47,5 meter. Og nu kom ropene, bravoropene, jubelropene nedover mot ham. Alle vilde ned til ham, vilde ta i ham, hilse på ham.

69Da lød det hornsignal fra hoppet. Ekstrahopp. Det var far. Han luset. Han var blek under den solbrente huden. Erling skjønte han var blitt skremt da det blev så lenge stilt i bakken efter hoppet. «Gode faren min,» tenkte han.

Hornsignal igjen. Det var dansken. Han stod, stod virkelig hele bakken ned, og tilskuerne jublet og klappet. Men om det var gleden over å ha klart hoppet eller hvad årsaken nu engang var, nede på sletten ramlet han i alle fall over ende og kom sig ikke op igjen. Folk stimlet sammen om ham. Frøken Lindsele blev tilkalt. Tor og Sture hjalp henne ned til dansken. Han ynket sig svakt, men da han så frøken Lindsele smilte han.

«Jeg stod jo,» sa han.

«Ja visst stod De,» svarte hun elskverdig og overså at han lå helt over ende. Da de hadde fått av ham det meste av klærne viste det sig at kravebenet var brukket. Baronen blev foreløbig forbunnet, men nektet å gå selv, så Tor måtte i sykeskyss. Baronen blev lagt på kjelken og ganske enkelt repet fast og i fullt firsprang gikk det til Turiststasjonen med ham. Efterpå var Tor opover og hentet frøken Lindsele, og da han svingte inn på gårdsplassen med henne fikk han et hurra av alle gjestene på hotellet. Forresten lot det til at far, Erling og Tor var blitt svært populære allerede. Hvor de kom blev de møtt av smil, vennlighet og ofte med håndhilsen.

«Tidens guder er dens menn,» sa Tor. De andre tre lo av ham.

70«Den kan du gå til Finnmarks fugler med,» sa Sture.

«Skal så,» svarte Tor.

Om eftermiddagen holdt far og guttene på å pakke om kjelkene. De hadde fått soveposer, tøi og telt tørket i varmerummet og stod nu og veiet og fordelte den nye proviant og hundemat. Sven og Sture var også nede i kjelleren, hvor de holdt på, og litt efter litt kom flere og flere av Turiststasjonens gjester ned og så på og beundret den enkle men praktiske utrustning og den ferdighet og erfaring som gjorde sig gjeldende hos alle tre under pakkingen og surringen av kjelkene. Alt syntes så greit og liketil, og både far og guttene svarte villig på de spørsmål som tilskuerne stillet dem.

«Sandelig skulde dere holde foredrag om turen,» sa Sture. «Det hadde vært morsomt.»

«Det kan nok ikke bli før til neste år, det da,» sa Erling.

«Nei, det må være nu i kveld,» svarte Sture. «Eller hvad mener du, Tor?»

«Ja jeg holder gjerne foredrag, hvor som helst, når som helst og for hvem som helst,» lo Tor, han var optatt med å sette tjærebånd om en wireende i draget og tenkte øiensynlig lite på det han blev spurt om.

Han blev derfor nokså forferdet da han kom op fra kjelleren og fikk se en stor håndskrevet plakat i hallen.

PREMIEUTDELING
kl. 8.30 presis.

Umiddelbart derefter 71Foredrag:
Hr. Tor Lieng: «Med hunder gjennem norsk og svensk
Norrland og Lappland. Karter. Orientering. Utrustning.»

Sven, Erling og Tor så det samtidig. Sven tok Tor under armen.

«Der har Sture vært ute, men ta det sporty. Hold foredrag, Tor. Jeg er sikker på du klarer det.»

Hverken Erling eller Tor var så sikre. De gikk til far og da han fikk høre hvad det gjaldt, lo han og sa han hadde hørt Tor erklære sig villig til å holde foredrag, hvor som helst, når som helst og for hvem som helst, så Tor hadde ingen ting å bebreide Sture. Da far imidlertid så Tors betuttede fjes bli enda mere betuttet tok han et tak i den lyse luggen hans:

«Jeg skal si dig en ting, min hr. hundekjører. Du har bare godt av å bli tatt for flåkjeften din engang. Men du klarer saktens å holde foredrag både om utrustningen og om turen, hvis du bare er forsiktig. Du skal fortelle rolig og saklig om alt helt fra begynnelsen av, omtrent som du vilde fortelle mig det. Bare pass på ikke å skryte. Det virker mot sin hensikt. Jeg skal sette mig like ved dig, så kan du se på mig hele tiden. Nu kan du gå inn på værelset og lese gjennem dagboken min. Du får kveldsmaten inn dit og kommer ikke inn i salen før klokken nærmer sig 9. Du kan forresten forsøke å sove litt først, før du leser dagboken. Vær ikke redd gutt. Du klarer det nok.» Og 72dermed jaget far ham inn på værelset. I døren snudde han sig.

«Bare si en ting, far. Hvor fikk du hoppski fra?»

«Jeg lånte vaktmesterens. Egentlig skulde du hatt dem, men så tenkte jeg vi kanskje kunde knipe to førstepremier, derfor blev jeg med selv.»

«Du er like lur som en bortrømt sølvrev,» sa Tor uærbødig og forsvant hurtigst. Nu visste de andre at humøret hans var i orden igjen.

Far gikk så bort til resepsjonen for å sende et telegram om skinnene. Han måtte se til å bli kvitt dem før han drog videre. Mens han stod der kom det en herre bort til ham og presenterte sig som dr. juris Ahlgren. Han hadde vært nede i kjelleren og sett på de pakkede kjelkene og vaktmesteren hadde da vist ham de tre skinnene som stod spilte på taner for å tørke. Nu vilde han gjerne høre om de var til salgs, han var kanskje kjøper.

Far svarte at med vargskinnene var det ganske greit men reveskinnet var nok av en forvillet sølvrev, så han visste ikke riktig hvorledes han skulde forholde sig med det.

«Det har det ingen fare med,» svarte dr. Ahlgren, «for efter svensk rett er eiendomsretten til en tamrev tapt når den har forlatt revegårdens nærmeste omgivelser og lever som rev i vill tilstand.»

«Kan jeg bare stole på det,» svarte far, «så er det intet i veien for å selge skinnet.»

«Det kan De stole på. Jeg underviser i tingsrett i 73Upsala og burde vite det,» svarte Ahlgren smilende. Han var forresten far til Sven og Sture.

De blev snart enige om prisene. Far fikk 75 kr. stykket for vargskinnene og 200 kr. for reveskinnet og det var han godt fornøiet med.

Det blev et livlig aftensbord. Alle var blitt så godt kjente med ett, og dagen efter skulde mange av gjestene reise, så de fleste var innstillet på riktig å slå gjekken løs. Erling og far var plasert ved løpernes bord og der hadde de det knakende morsomt. Her satt også den danske baron med høirearmen godt surret til brystet. Baronen var meget stolt og kunde ikke snakke om annet enn «mitt stående hopp». For ham var dette dagens store begivenhet, som overskygget alt. At en danske stod i en bakke hvor svensker falt var ganske enkelt enormt, en verdensbegivenhet, i alle fall en dansk verdensbegivenhet. Bak stolen stod baronens tjener og førte maten til munnen for ham og løftet glasset når han skulde skåle.

Efter aftensmaten blev bordene tatt ut og premieutdelingen begynte.

I eldste klasse fikk far første premie. Det var en vakker pokal. Den danske baronen fikk opmuntringspremie. Det var det ene vargskinnet. Dr. Ahlgren hadde stillet det op som gavepremie for «den forsiktigste stående hopper utenom det ordinære renn.»

I yngste klasse drog Erling av gårde med en masse sølv. Han fikk første premie og damenes pokal. Dessuten fikk han ekstrapremie for sin bakkerekord. Hver 74gang han var fremme fikk han sine hurraer og til sist blev han båret rundt salen på gullstol.

Sven fikk annen premie og ekstrapremie for beste svenske deltager. Det var det andre vargskinnet.

Dagen før hadde det vært dameskirenn. Her blev det utdelt en ekstrapremie til den dyktigste løperske fra Stockholm. Det var en liten lyslokket sekstenåring som fikk den ekstrapremien, og det var reveskinnet.

Da hun fikk se det vakre sølvrevskinnet og fikk det overlevert blev hun aldeles ellevill og styrtet sig først om halsen på Ahlgren, som hadde stillet det op, og dernest om halsen på Erling, som hadde skutt sølvreven. Erling blev aldeles rød og visste ikke hvor han skulde gjøre av sig. Han hadde hele eftermiddagen lagt merke til den pene piken og her hadde han henne plutselig om halsen. Men vekk var hun i det samme, og alle lo.

Til sist sa dommeren som delte ut premiene:

«Ja hermed skulde egentlig premienes rekker være slutt, men vi har i dommerkollegiet besluttet å utdele enda en utmerkelse. For første gang har vi under et Abiskorenn vært assistert av en hundekjører. I og for sig er dette en begivenhet. Vi har fått se hvorledes denne nye norske idrett har utviklet sig til en nytteidrett av rang. For fjellsporten vil den sikkert være av enorm betydning og særlig vil den tilføre høifjellsskiløpingen og sikkerheten under denne betydningsfulle faktorer. Allikevel er ikke dette nok til noen utmerkelse og langt fra nok til å kvalifisere for den utmerkelse vi har besluttet å utdele for annen gang i Abiskos historie. Derimot gjør den måte hvorpå assistansen 75blev ydet det nesten til en selvfølge. Hr. Tor Lieng. For din beredvillige hjelp, for din utmerkede og hurtige kjøring tildeles du herved Abiskomedaljen. Du deler æren med dine hunder. Er ikke Tor Lieng til stede?»

Tor var kommet inn i salen under premieutdelingen, men da han fattet at det gjaldt ham, dette med utmerkelsen med hundene, strøk han på dør. Nu kom han inn med Garm og Ponto i bånd og gikk op og tok mot medaljen under stor tilslutning.

Da han stod fremme og fikk medaljen festet på brystet sitt sa dommeren:

«Og hermed er premieutdelingen slutt. Jeg gir så ordet til aftenens foredragsholder, hr. Tor Lieng.»

Tor blev jo litt forbløffet over at han skulde begynne med en gang, men da han hørte den velvillige klappingen han blev mottatt med, og da han fikk se far sitte like ved med pokalen sin i hånden blev han roligere og summet sig så meget at han fikk lagt Garm og Ponto under bordet og fikk bundet dem. Så begynte han.

Først bad han om undskyldning for at han skulde foredrag. Det var ikke hans skyld. Han fortalte så om den spøk som var blitt til alvor og forstod på tilhørernes velvillige holdning og fars nikk at han hadde slått an den riktige tonen. Og da han sa at han selv uten hjelp fra Garm og Ponto fikk kjøre i vei så godt som mulig, så hørte han de første bravoer i sitt liv.

Rolig og troverdig fortalte han så om planleggelsen av turen, utrustningen og selve turen til de kom til Abisko og endelig hvorledes de hadde tenkt å fortsette 76videre helt til Nordishavets strand. Da han var nådd så langt stanset han. Han syntes nok han måtte ha en avslutning som passet til anledningen. Så sa han:

«Garm, Ponto og jeg har fått en ufortjent utmerkelse idag. Vi er alle tre glade og takknemlige for dette, og dere ser at Garm og Ponto ligger og logrer, så de er sikkert enige. Vi kan ikke takke for denne utmerkelse på annen måte enn ved å håpe at der i den beretning jeg her har fått lov til å avgi på vegne av min far og bror må være et eneste lite gullkorn som tilhørerne kan dra nytte av senere og som derved kan bli til gagn for svensk høifjellsskiløping i det hele tatt. Tusen takk.» Tor bukket, tok hundene med sig og gikk ned og satte sig ved siden av far, mens bravorop og klappsalver bruste om ham.

Dr. Ahlgren takket Tor for foredraget og ønsket både far, guttene og hundene god tur videre. Derefter blev det ryddet til dans, men lenge før dansen var slutt blev Tor og Erling kommandert til køis. Erling var ikke riktig lysten på det, for en gangs skyld. Han hadde fått tak i sin stockholmspike og syntes det var leit å gå fra henne.

Klokken 7 neste morgen, før noen av gjestene var oppe, hadde far og guttene spist og var startklare. Tor vinket til en av pikene som stod på trappen og så på at de startet. «Hils alle sammen,» ropte han, og dermed satte de av gårde rett ned bakkene og ut på Torneträsks is.

Til Laimolahti, den østligste bukt av Torneträsk, er det 40 kilometer fortærende kjedelig isflate.

77Hverken far eller guttene sa noe større utover formiddagen. De gikk og gikk og hundene trakk og kjedeligere og ensformigere blev det for hvert skritt. Været var strålende fint og føret var lett, men en flate er nu engang en kjedelig flate, ensformig og seig å komme over. Fjellene for østenden av vannet blånet så uendelig langt borte og syntes ikke å komme det minste nærmere. Enda det var kjedelig gikk det allikevel fremover, så da klokken var 10 var de utenfor Stordalen stasjon og kunde legge kursen litt østligere. Mens de satt på kjelkene og hvilte begynte det å blåse fra vest. De fikk da kjelkeseilet frem, et dunlerrets trapesseil, rigget det op på kjelkene, som de bandt sammen, og med far foran til å styre, hundene løse, og Erling og Tor snørekjørende efter gikk det strykende bortover isen. Uten stans fortsatte seilasen fremover til under Ripusjvarre. Her løiet kulingen av, men da hadde de bare den 11 kilometer lange Laimolathi igjen. Efter en kakaorast tok de fatt på kjøringen på ny og da klokken var 3 var de ferdig med Torneträsks is og tok sig et stykke op i småskogen hvor de fant sig en lun teltplass.

Før de la sig til ro om kvelden sa far:

«Erling og Tor. Jeg vil gi dere et godt råd i kveld, og jeg vil be dere om å legge det på minne. Igår var vi svært heldige. Vi tok premier og vi var kanskje også det man kaller populære. Alle syntes i alle fall å være glade for å ha truffet oss. Dette må dere ikke la virke på dere på noen som helst måte. Dere må hverken bli hovmodige eller overmodige. For både hovmod og 78overmot står for fall. Vi fikk premier fordi vi tilfeldigvis var de beste igår. Blir vi overmodige av tilfeldig hell kan dere være sikker på at uhellet og nederlaget ikke er langt borte. Skal vi komme sikkert frem på denne turen må dere begge to huske på at vi ikke er det minste likere idag enn vi var forleden dag. Vi er akkurat de samme som da vi reiste fra Oslo. Vi har vanskeligheter nok foran oss, vanskeligheter som vi kun kan overvinne ved forsiktighet og omtanke. Blir vi det aller minste overmodige så blir vi uforsiktige og omtanken er borte. Og da kan dere være forvisset om at uhellet og kanskje også ulykken ikke er langt av veien. Husk på det, gutter.»

«Det var nesten et foredrag det, far,» sa Tor

«Ja nesten,» svarte far. «Godnatt da.»

«Godnatt far,» svarte guttene, og så blev det stille og rolig teltnatt igjen.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.