Ellevte kapitel

som forteller om ophavenes reise til Vadsø, om salget av geirfuglskinnet og om Erlings berømmelse.

Dagen efter sov alle seks til solen stod nesten i syd. Da begynte Ponto, som lå mellem Sven og Tor, å strekke på sig og gjespe. Selv i myggeburet var det blitt for varmt for ham. Tor våknet, strakte sig omkapp med Ponto, så på solen og reiste sig. Hvad vilde vel rypemor tenke når han ikke var kommet med vann og lyng til henne og ungene. Og gjessene stakkar. Og hundene. Og alle sammen. Han kjente med et han var sulten og kom sig op og ut av myggeburet. Men før han lukket døren efter sig hylte han stammehylet så de andre tre spratt op og fikk gnidd søvnen ut av øinene i en fart. Garm hadde ligget inne i gammen. Nu gjødde han og vilde ut. Takk, det hylet kjente han. Ikke vilde han være innestengt. Og dermed var også ophavene våkne.

Da de satt benket ved en sen frokost sa far:

«Jaja, gutter. Det er ikke annet å gjøre enn at Ahlgren og jeg går til Vadsø. Dere får bli her alene så lenge. Hvor lenge vi blir borte vil avhenge av om 148Tøyen kan betale nok for geirfuglen. Hvis vi får dårlig bud, får vi selge til utlandet.»

«Vi får vel selge først og fremst til Tøyen,» mente Erling. «Du vet det vilde være morsomt å få museet til å punge ut med fem årsgasjer til dig med en gang, ikke sant?»

«Jovisst er det sant, gutt, men du må huske på at jeg så inderlig vel vet hvor knapp bevilgningen til nyanskaffelser er. Og jeg syns ikke vi skal være for hensynsfulle heller.»

«Nei, det skal vi ikke,» mente Tor.

«Men det er en ting jeg vil be dere om mens vi er borte, og det er at dere ikke forlater gammen mere enn to ad gangen. Jeg har fått kik på folk her i fjellet som jeg slett ikke stoler på vil undse sig for å gjøre innbrudd. Og dere vet det er mangt og meget som de kan gjøre sig bruk av om de kom sig inn, ikke minst samlingene våre. Hvis dere skal fiske så er det jo også nok at to går ut og ikke blir ute mere enn noen timer. De andre kan være hjemme. Noe finner dere alltids på å gjøre. Blandt annet kan dere rydde grunn til en revegård og hugge påler og sette disse ned, så skal jeg forsøke å få tak i netting i Vadsø. Skulde her komme noen som vil snakke med dere om geirfuglen før vi kommer tilbake så si ikke et ord. Det er godt mulig at jeg sender bud efter dig, Erling, men før jeg sier fra må du intet nevne, hverken om hvor du fant geirfuglen eller om det var flere. Særlig det siste blir det kanskje nødvendig ikke å nevne i det hele tatt foreløbig.»

149«Skal jeg komme med en gang du sender bud?» spurte Erling. Han skjønte ikke riktig dette.

«Du forstår, Erling. Det er noe som heter nyheter også og du kan være sikker på å tjene dig en ekstraskilling gjennem pressen,» sa Ahlgren.

Da gikk det plutselig en prås op for Sven, Sture og Tor samtidig.

«Forstår du ikke,» ropte Sture, «augurene tenker å fremføre dig i frihet for verdenspressen.»

Augurene blinket til hverandre. Nu visste guttene at de skulde ta sig i akt. Nu kunde de trygt dra av gårde.

Samme aften pakket de sine sekker og gikk østover.

Guttene holdt sig i ro som det var sagt dem. De fisket litt i elven, til sig og revene, for det hadde vist sig at reveungene var grådige efter fersk fisk. Ved siden av fisk fikk de maisgrøt. Den likte de også godt. I det hele tatt så det ut som de trivdes.

Den fjerde dagen efter at ophavene var dradd til Vadsø, fikk guttene den første føling med deres virksomhet. Mens de satt og spiste middag, de hadde fersk rør med syresalat til, kom en halt og skjeløiet liten kar inn uten å banke på. Guttene kjente ham fra før. Det var skolelæreren i bygden. Han var av blandingsrase, og guttene kunde ikke like ham. Nu kom han ubedt og satte sig ved bordet, som ventet han de skulde by ham mat. Det hadde sikkert Erling gjort, hadde skolelæreren vært beskjeden og vist litt folkeskikk. Han sa ikke god dag en gang, men trakk en avis op av lommen 150og som om han hadde fire førsteklassinger foran sig spurte han brysk:

«Har dokkar nokka mer å fortelle?»

Ingen svarte ham. De andre så på Erling. Han fikk ordne med denne fyren.

«Dokker må vel ha nokka mer å fortelle enn det som står i blae,» sa skolelæreren og gren mot guttene og syntes han var riktig lur.

«Vi vet nok ikke noe om hvad det står i avisen,» sa Erling alvorlig og forsynte sig på nytt. De andre spiste i taushet, så ikke engang op.

«Vet dokker ikke det. Det var rart. Det står at dokker ha fanga en sjelden fuggel og no har e fått telegram fra den storavisen e korrespondere for om at e ska intervju dokker.»

Skolelæreren var øiensynlig tilfreds med sig selv da han hadde sagt dette. Han smilte, men smilet gjorde bare opsynet hans enda eklere, syntes guttene. De spiste videre. Ingen sa noe.

«Kanskje e kunn få se skinnet demses?» fortsatte læreren.

«Vårt skinn?» spurte Tor. Han kunde ikke dy sig.

«Ja, e meine altså skinnet av fuggeln.»

«Så gjerne,» sa Tor, reiste sig langsomt fra bordet, gikk inn i soveværelset og kom tilbake med et fugleskinn. De andre så forfærdet på ham, men de smilte da de fikk se det skinnet Tor leverte til læreren.

Denne tok skinnet, så på det og slengte det bort over bordet.

151«Dokk holl mæ før narr. Det e jo bærre en mås,» sa han, og var forbitret i stemmen.

Erling smilte nedlatende til ham som mente han det burde vises overbærenhet med en sånn uvidenhet.

«Det er larus glaucus,» sa han.

«E det nokken sjelden fuggel?»

«Ja meget.» Erling var grav alvorlig. «Den overvintrer i nord og oversomrer i syd. Dens trekk går motsatt jordrotasjonen. En meget interessant fugl.» Erling tok skinnet og strøk det forsiktig nedover ryggen, la noen fjær til rette og åpnet nebbet og så inn i det nøie og lenge. «En meget interessant fugl,» sa han. «Meget interessant. Den tilhører ganske riktig måsenes slekt men den er så å si dens stamfar. Den får nemlig levende måsunger. Og er nu død.»

«E han utdø. Ja det va jo en utdø fuggel du ha skote.» Læreren lot til å bli ivrigere. Han grep efter skinnet, vilde ta det fra Erling.

«Nei, denne er ikke utdød, bare død,» sa Erling, «og vi er så heldige at vi har noen av slektningene dens levende her ute, hvis det behager Dem å ville se disse og kanskje intervjue dem.» Erling reiste sig, bukket høflig for skolelæreren og åpnet døren.

Skolelæreren skjønte ingen ting. Men da Erling viste ham gåsegården forklarte at en gasse var bestefaren dens, en gåsunge oldefaren og en annen gåsunge onklen, og da han fikk se de flirende ansiktene til de andre tre guttene, skjønte han at de hadde ham for narr. Han blev arg og begynte å skjelle, men både Erling og de andre gav sig en god dag i kjeftbruket hans, gikk inn 152og lukket døren efter sig og lot ham bare fortsette. Da Tor litt efter gløttet på døren for å se hvad han holdt på med haltet skolelæreren nedover igjen. Han hadde vel opgitt å få noe ut av guttene.

Men avisen sin hadde han glemt igjen. Erling hadde tatt den og satt og leste i den. Plutselig reiste han sig.

«Ti stille gutter. Nu skal dere høre. Her står det om kappløpet efter et fugleskinn. Hør nu:

«Efter hvad N.T.B. erfarer har Tøyen museum fått et enestående tilbud fra tidligere preparant Lieng, der for tiden opholder sig i Vadsø. Lieng meddeler at hans eldste sønn Erling har skutt en fugl som utvilsomt er en geirfugl. Geirfuglen har i mange år vært betraktet som utdød og et skinn med skjelett antas å ha meget stor verdi. Liengs forlangende går ut på 20 000 kroner. Ved henvendelse til museet erfares at konservator Wollebæk idag reiser til Vadsø for å ta skinnet i øiesyn og forhandle med Lieng og hans sønn om mulig nedslag da bevilgningene til nyanskaffelser til samlingene ikke strekker til.

Fra Stockholm telegraferes at professor Lønnberg idag er reist til Vadsø over Narvik for å forhandle med den norske preparant Lieng om kjøp av den av hans sønn skutte geirfugl. Professoren uttalte ved avreisen at han ikke hadde noen grunn til å tvile på at det virkelig var en geirfugl som var skutt, men det var en meget opsiktsvekkende begivenhet, da geirfuglen har vært ansett som utdød i mere enn hundre år.»

Erling la avisen fra sig.

«Det var det,» sa han.

153«Ja det var det,» sa Tor.

«Der ser du,» sa Sven. «Du er allerede fremført i frihet i verdenspressen, Erling. Snart er du vel en verdensberømthet, med forsidebillede i ukebladene.»

«Å ti nu still med det der. Dere skal se vi kan få en god slump penger for skinnet,» sa Erling rolig.

Guttene blev sittende og drøfte mulighetene for dette og hvad de skulde gjøre med pengene, men da det blev for mange og for fantastiske planer ut av det, planer som ingen verdi hadde fordi de var for høitflyvende, kalte Tor de andre og sig selv ned på jorden igjen med en tørr bemerkning om å skyte bjørnen før huden var skutt.

Neste morgen kom det ilbud op fra bygden med telegram til Erling. Ophavene vilde ha ham til Vadsø straks.

Erling pakket sekken sin med en gang. De andre fulgte ham til elven. De stod og vinket til ham til han forsvant over elvebakken på andre siden.

«Nu går Erling rett inn i berømmelsen,» sa Sven. Han hørtes nesten misunnelig ut i stemmen.

Men Erling gikk jevnt og rolig i alle fall. Han forhastet sig ikke. Han hadde god tid til å tenke på det som var hendt ham. Det kunde like godt vært en av de andre. Det var jo bare et tilfelle at det var ham som kom til å skyte geirfuglen. Litt vondt i maven og litt hell, det var det hele. Det var svinehell og ikke annet. Han fikk ta sig i akt, minnes det far hadde sagt da de var gått fra Abisko, ikke tro han var mere 154i dag enn i går, ikke si for meget og fremfor alt ikke skryte.

På Kjoaskoaivve hvilte han en stund, men først under Flintnasen, da han var halvveis, kokte han sig kakao. Før han nådde Tomaselv fikk han regnvær over sig og ut på kvelden nådde han Vadsø, litt trett men helt gjennemvåt.

På hotellet traff han ophavene. Far sendte ham til køis med en gang så han kunde få klærne sine tørket til dagen efter. Da Erling fikk mat på sengen kom ophavene også op på værelset hans og fortalte ham hvad de hadde gjort. Først hadde de telegrafert til Tøyen og varslet om fangsten av geirfuglen. Far hadde så snakket med konservator Wollebæk i telefonen og fortalt ham om hvorledes det hele hadde gått for sig og nevnt hvad de hadde tenkt å få for skinnet og skjelettet. Ahlgren hadde snakket med sin kone og bedt henne varsle professor Lønnberg, som han kjente meget godt. Ahlgren hadde så snakket med Lønnberg og resultatet var altså at disse to nu var på tur nordover og vilde komme med samme båt til Vadsø, hvis ikke alle julemerker slo feil. Men om de andre geirfuglene hadde de ikke sagt et ord. Det var best foreløbig å tie stille med at det hadde vært flere. Det kunde ta tid før man fikk fredningsbestemmelser for geirfuglen, og før disse forelå måtte intet komme ut om ungen og hannen. Både far og Ahlgren var enige om at det var det beste og da hadde Erling ingen innvending heller.

Da de neste morgen kom inn til frokostbordet var 155det kommet en ny gjest til hotellet. Han satt og gaflet i sig som skulde han ikke sett mat på år og dag. Det var en ung, mager, lang kar. Da de satte sig og begynte å spise, la Erling merke til at han stoppet litt med spisingen. Han lyttet vist efter hvad de snakket om. Det var som ørene vokste på ham, og han leet så underlig på dem da far sa til Ahlgren at i beste fall kunde de vente konservatoren og professoren samme kveld. Efter at de var ferdige stod Erling ute i gangdøren og så ut på de mennesketomme gater, hvor det ikke var annen trafikk enn en katte som strøk sig langs et havegjerde. Mannen med ørene kom ut til ham. Han tygget og svelget enda, men da han så Erling, tok han sig sammen og gjorde en siste ende på frokosten.

«De bor kanskje her oppe?» spurte han.

«Ja jeg gjør da det,» svarte Erling. Han la merke til at denne karen ikke var fra Finnmark, heller ikke hverken fra Østlandet eller Vestlandet. Nærmest trodde han at han var fra Trøndelag eller Nordland, for han visste at den såkalte dannede tale var helt dialektfri på disse stedene.

«Kanskje De er Erling Lieng,» spurte mannen videre.

Ja det er jeg,» svarte Erling. Han smilte til den andre. Men da blev det liv i fjeset hans.

«Kom med mig op på værelset. Jeg må få lov til å snakke med Dem straks,» sa han. Han tok Erling i trøieermet og forsøkte å hale ham med sig.

«Å nei, det går nok ikke,» sa Erling, han rystet sig lettvint løs. «De får nu først si hvad De vil gi mig.»

156«Ja ja, undskyld. Men jeg er journalist Skau fra Trondheim. Jeg var på ferietur og leste i Kirkenes om fangsten Deres og vilde gjerne ha et intervju, skjønner De.»

«Ja da så,» sa Erling, og gikk med ham. Og han fortalte enkelt og greit om hvorledes han hadde vært så heldig å skyte geirfuglen, men han fortiet at det var to som undkom. Journalist Skau rablet alt ned på en blokk efter som Erling fortalte, og da Erling var ferdig strøk han på dør. Erling så han fløi bort over gaten mot telegrafstasjonen så de lange benene dasket mot hverandre og byens katter flyktet forskrekket. Da han kom ned fortalte han far hvad som var hendt ham. Han var litt kry over at han var blitt intervjuet for første gang i sitt liv, men den følelsen blev fort plukket ut av ham da far sa:

«Jeg hadde ikke trodd du var en sånn tosk, Erling. Nu ødela du noen lommepenger for dig selv. Gå nu straks op på værelset ditt og skriv ned en beretning, sa skal vi telefonere den til en av Osloavisene. Kanskje vi enda kan klare å få noen skillinger for det.»

Erling var litt flau over sin tankeløshet, men da han først var kommet i gang med skrivingen gikk det lettvint og før middag var han ferdig og kunde overlevere far manuskriptet.

Ophavene gikk straks bort på telegrafstasjonen, og der telefonerte de Erlings artikkel både til Oslo og til Stockholm. De kom nokså fornøiet tilbake til Erling og fortalte at et par hundre kroner kunde han sikkert regne med å få fra hver avis. Og det var Erling 157strålende for. Men enda bedre blev det da far hadde snakket med journalist Skau om eftermiddagen og denne kom og betalte ham 100 kroner kontant. Far hadde sagt at han syntes det var en simpel strek å forsøke å narre en ung gutt på den måten, og Skau bad Erling om undskyldning.

«Det har aldri vært min mening,» sa han. «Jeg tenkte bare som journalist, ikke som menneske.»

Erling og Skau blev forresten fine busser, for det viste sig at Skau også var jeger og hadde fartet nokså vidt omkring, så de hadde meget å snakke om.

Da kvelden kom, og med den hurtigruten, var Ahlgren, far og Erling nede og tok mot konservator Wollebæk og professor Lønnberg. De hadde truffet hverandre ombord og var begge like spente på å se geirfuglskinnet. Ahlgren og Lønnberg var kjente fra før og far og konservatoren, så det var som fire gode venner de møttes, uten tanke om at det kanskje blev konkurranse når det skulde til å forhandles om kjøp. De gikk straks op på hotellet og de to videnskapsmenn gav sig ikke før de hadde geirfuglen i hånden.

Både konservatoren og professoren studerte skinnet inngående, strøk over det, kjente på fjærene, så på hudsiden og behandlet det i det hele tatt som fagmenn behandler et skinn. Men de sa ingen ting. Erling stod som på nåler. Enn om det var noe å bemerke til prepareringen hans, noe som gjorde at skinnet var uten verdi. Men da hadde vel far sett det, og han hadde iallfall ikke sagt noe.

Endelig sa professoren:

158«Det er geirfugl, og det er et pent eksemplar og pent behandlet også, min unge venn.» Han slo Erling på skulderen.

Erling lyste op med det samme. Han hadde mest lyst til å danse rundt i det overfylte hotellværelset, men behersket sig.

«Det var morsomt det,» sa han. Han fikk tak i smilet i øiekrokene til den lune professoren.

«Javisst var det morsomt, gutt,» sa professoren og lo. Og Erling lo med.

Wollebæk vilde ha avgjort handelen med en gang og det var jo ingen grunn til å vente. Men det blev snart bragt på det rene at han ikke kunde følge med i konkurransen med Lønnberg. Han fulgte med til 20 000 kroner, men ikke lenger. Selv med det bud var budgettet sprengt, sa han, og han torde ikke gå høiere.

Erling var lei for det. Alen da fant Ahlgren som sedvanlig på råd.

«Jeg har et forslag,» sa han. «Enn om Norge og Sverige deler byttet. Norge har en geirfugl fra før, men intet skjelett, Sverige har ingen av delene. Jeg foreslår at herrene gjør bud på skinn og skjelett særskilt, under den forutsetning at Norge skal ha skjelettet og Sverige skinnet og at der derved opnåes en akseptabel pris tilsammenlagt. Jeg har forstått både hr. Lieng og Erling derhen at de helst vilde at begge delene skulde bli i Norge, men der må jo tas et visst hensyn til pengene også.»

«Det er så,» svarte far, «og hvad du der foreslår, Ahlgren, kan vi sikkert gå med på. Ikke sant Erling?»

159Erling bare nikket.

Følgen av Ahlgrens forslag var at Wollebæk kjøpte skjelettet for 10 000 kroner til Norge og Lønnberg skinnet for 15 000 kroner til Sverige. Og alle parter syntes fornøiet med denne ordningen.

Da handelen var avsluttet, skinn og skjelett avlevert til kjøperne og pengene anvist gikk de nedenunder. Her traff de Skau, og Erling fortalte ham straks hvad resultatet av forhandlingene var blitt. Han syntes han måtte gjøre det, som takk for hundrelappen.

Neste dag reiste videnskapsmennene sydover. Da de sa farvel til hverandre på kaien tok professor Lønnberg Erling om skulderen.

«Unge venn og jeger,» sa han. «Det er i grunnen en betingelse ved kjøpet som jeg ikke har nevnt. De blir nødt til å holde foredrag i Lund om den siste geirfuglen når De kommer sydover. Det har De forhåpentlig ikke noe imot.»

«Og i Oslo,» føiet Wollebæk til.

«Det er så lite å fortelle om det,» sa Erling, «men kan jeg gjøre noen nytte vil jeg gjerne holde foredrag både i Oslo og i Lund.» Han tenkte mest på at han var blitt kalt venn og jeger av en så berømt zoolog som Lønnberg.

To dager senere kom allikevel det mest forbausende Erling overhodet hadde vært med på, og begge ophavene også, for den saks skyld. En av de største samlinger i Amerika bød telegrafisk 10 000 dollars for skinn og skjelett. Hvis handel allerede var avsluttet vilde de betale 500 dollars for en utførlig skildring, helst med 160fotografier, av fangsten, fuglen og jegeren. Beretningen måtte være avgitt for en offentlig myndighet.

Budet kom jo for sent, men beretningen kunde de gi, og Erling og far gikk derfor til sorenskriveren i Varanger, forela saken for ham og fikk anledning til å avgi edelig bekreftet beretning, slik som de vilde ha den i Amerika. Men nu gikk det jo ikke an å fortie lenger at det hadde vært tre geirfugl. Far forklarte sorenskriveren hvorfor de ikke tidligere hadde sagt noe om dette. Sorenskriveren var en meget forståelsesfull mann og lovet å være far behjelpelig med å få kongelig resolusjon for totalfredning av geirfugl så snart at den forelå før beretningen kom frem til Amerika. Sorenskriveren holdt også løftet sitt. Tre uker senere var geirfugl fredet i Norge og på Svalbard.

Da ophavene og Erling kom tilbake til Suonjo hadde Sven, Sture og Tor benyttet tiden til å plukke multer. De hadde fylt alle de kjørler som fantes med de største og herligste multer som tenkes kan. Ingen multer er som finnmarksmultene, som spirer, blomstrer og setter frukt og modnes i et ustanselig veld av sol både natt og dag.

Da de fikk berettet hvorledes det var gått med salget og at både de og Erling, men først og fremst Erling var blitt omskrevet og omtalt over hele Skandinavia og kanskje vilde bli det over den hele verden, i alle fall den ornitologiske verden, bemerket Tor tørt:

«Nå, sånn er det altså å få vondt i maven av varmen ved Ishavets strand. Jeg tror jeg vil ta med mig et glas amerikansk olje, gå til Syltefjorden, drikke oljen 161og skyte fugl. Betaling for beretningen får jeg sikkert.»

«Gjør det, du Tor,» sa Sven. «Du klarer sikkert å skyte utdød fugl, utstoppet og solgt på forhånd du.»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.