81Dagen efter kom Haakon selv med nogen mænd ut til holmen. Mændene, som rodde, hadde set hans bekymrete miner og hans blik som uavbrudt stirret utover og nu og da blev helt sløret, dunkelt av smerte, som ventet han hvert øieblik at se en baat med et ulykkesbudskap komme sig imøte. Og de hadde lagt sig paa aarerne og rodd, saa skumskavlen brøt, som en brænding, om stavnen. Baaten skred ikke frem i smaa ryk, men likesom i sprang, løftet sig for aaretakene med hele forparten op over vandspeilet og plasket saa igjen ned, og slog sjøen til skum om stavnen.
Ute paa holmen laa alle mand og hvilte paa bænkene inde i buene og ventet paa at det oprørte hav igjen skulde falde til ro, saa de atter kunde dra ut til sin daglige dont med snøre og angel.
Haakon saa derfor ikke et menneske paa stranden, da han la til i baatstøen, ved siden av fiskerbaaten, som dagen før hadde ridt av stormen. Det klang i ham av glæde, der sang som et fortrøstningens kvad gjennem ham da han saa den 82kjendte baat ligge der saa uantastet, som hadde den seilet i maksveir al sin dag.
Med lettet sind gik han op mot buen. Da han aapnet døren løftet Helge hodet fra kalvskindsputen. Og da han saa hvem som kom, sprat han op fra bænken, løftet armene, som vilde han kaste sig i favn paa faren. Saa tok han sig i det og stod rolig og værdig og hilste den indtrædende.
Haakon saa længe paa ham, som vilde han dra ham ind gjennem sine øine og gjemme ham hos sig. Men han talte ikke til ham. Han satte sig mellem mændene og spurte dem ut om hvordan det var gaat med fisket.
Litt efter sa han, henkastet, at de hadde vel hat landligge i gaar?
«Nei!» sa Halvor og sænket øinene skyldbevisst.
Saa, de var drat ut – i det uveir! sa Haakon.
Og der var som en truende murren under ordene:
Og Helge, hadde han været med?
«Ja,» sa Halvor:
«Han blir ikke paa land, naar vi ror ut. Det nytter nok ikke for os at ymte om det. Og uveiret igaar! Ja det,» sa Halvor, og nu saa han Haakon troværdig i øinene:
«Det kom saa rent uventendes.»
Haakon nikket, medgivende, hen for sig:
«Og hvordan bar han sig saa – i stormen derute?» spurte han, men saa ikke paa Helge.
«Aa han!» sa Halvor og hans ansikt lyste op, og det rødblonde skjeg stod som straaler ut fra 83ansiktet som rynkedes av smil: «Det er nok ingen av os, som er mindre ræd paa sjøen end han!»
Da bøiet Haakon hodet og saa ned for sig, for at skjule glæden og stoltheten, som skyllet som en rød bølge gjennem ham og op i hans kinder.
Noget efter løftet han hodet og saa paa sønnen. Helge stod rolig, som hadde samtalen ikke rørt ved ham. Men hans øine var fulde av længsel.
Da strakte faren haanden ut efter ham. En av mændene flyttet sig. Og Haakon satte sønnen ved sin side paa bænken. Taus sat han der, tæt ind til faren, mens Haakon snakket videre med Halvor og de andre karer.
Litt efter sa Halvor, og han blev høirøstet av iver, at det var en skam, de sat der og glemte at by husbond et ferskfiskmaal.
Det var ikke hver dag de fik saant besøk, sa han.
Og hans iver smittet. Han som kok var dreiet sig et par gange om sig selv i forfjamskelse, fik saa fat i en gryte og styrtet ut for at fylde den med vand ved kilden litt længer oppe paa holmen.
Mens de som inde var blev ved at snakke sammen som før om dagenes dont, stod kokken utenfor buen og skar op fisk efter fisk og tok ut den fete lever. Saa rev han tungen ut av fiskehodene, rev ogsaa senmagen løs fra rygbenet og slap lever, senmager og tunger i gryten.
Han pustet paa fingrene og banket hænderne ind mot sidene eller klasket dem mot knærne. For fisken var frossen og kulden bet i neglerøtterne. 84Nu og da stak han en haand ned i gryten og kjendte paa tungerne og leveren, om de skjøt is og tinet saa han kunde bære ind gryten og hænge den over ilden.
Da han endelig steg ind i buen var han blaa i ansiktet av kulde, og neglebit pinte ham saa han hadde en fornemmelse av at neglene var ved at sprette løs fra fingrene.
Men han fik da fat i skjælingen, som hang ned fra takaasen, og fik hængt gryten over gruen.
Nye vedskier blev lagt paa varmen, ilden øket og snart hang gryten og kokte og svaiet under kokningen, saa det klirret i skjælingen.
Horn og træskeer og store træskaaler tokes frem og flatbrødkisten aapnedes.
Og kort efter sat hver mand med en stor træskaal paa knærne, fuld av en skvulpende masse av lever, tunger, senmager og det fete sø.
Saa brøt de flatbrødet i smaa stykker og fyldte dermed skaalen. Og aat saa med skeerne den lækre mølje.
Mætte, tunge av den fete mat, sat de efterpaa og rapet paa bænkene.
Pludselig vendte Haakon sig til Helge og spurte om han ikke vilde bli med indover?
Nu hadde han vel faat nok av strævet og uveiret der ute i skjærene?
«Nei!» sa Helge og flyttet sig litt bort fra faren.
Han vilde bli der til de var færdig med fisket, sa han.
Han sat med bøiet hode, men skottet nu og da 85op mot farens ansikt, likesom spørgende, om han fik lov.
Faren sat og saa paa ham med rynkete bryn, for at skjule sin hjertens mening.
Men glæden, stoltheten over sønnen brøt som varme glimt frem i hans øine.
Og sønnen saa det.
Uten at være sig klart bevisst hvad han gjorde, vendte han sit ansikt op mot faren og smilte.
«Ja, ja,» sa Haakon og reiste sig.
«Du faar vel faa din vilje da,» sa han og tok Helges haand, trykket den varmt og gik saa ut av buen.
Kort efter forlot de holmen, han og de mænd som hadde fulgt ham.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Andreas Hauklands roman Helge den unge kom ut i 1924 og var en del av hans sagatidsromaner.
Helges far, Haakon, er en rik og mektig mand, han er tidligere viking, men er nå en dyktig jordbruker, jeger og fisker. Helge slekter på sin far, og allerede som ung gutt er han sterk som en voksen mann. Som fjortenåring blir han høvding på et drageskip faren har fått bygget og drar avsted på en kombinert handels- og vikingferd.
Haukland skilder Helges liv til sjøs, men også jakt, fiske, jordbruk, skipsbygging, ofringer og etegilder.
Andreas Haukland er i dag en nokså glemt forfatter, men han utga omkring 20 verker i årene 1902–1933 og ble oversatt til en rekke språk. I den grad han huskes i dag er det for naturskildringer fra og sin tilhørighet til Nordland.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.