1.

Da madame Dorthea gløttet på ytterdøren presset vinden på, så pråsen som hun hadde satt fra sig på gangbordet blev nesten blåst ut.

Hun lukket døren igjen. Med hånden på klinken blev hun stående og lyttet til vindens buldren om huset. Den spede lysflammen tok sig op igjen og kastet sitt flaggreskinn bortover tømmerveggene et stykke. Hun fælte medett, der hun stod. Trekkvinden drog stønnende op gjennem trappene til annet stokkverk, og det var en blek lysning deroppe, – månen skinnet inn gjennem gangvinduet. Hun visste jo godt at de svarte klumpene inne i mørkekrokene var bare kleskistene og tøi som hang på veggene. Men hun kunde ikke komme over den urimelige forskrekkelsen som var fart i henne isted, da hun lukket op døren til huslærerens værelse og fannt det tomt og mørkt og koldt. Skjønt hun hadde jo visst det forut – ikke herr Dabbelsteen heller var kommet hjem.

– Og forresten hadde det da vært verre om han hadde vært inne. Nu kunde hun vel iallfall gå ut fra at drengene var i følge med ham. Selv om herr Dabbelsteen ikke i og for sig var det mest betryggende selskap, – slett ikke på en dag som idag, det hadde vært så stor trafikk i veiene av førselsbønder. I øieblikket hadde det beroliget henne da Lars kom tilbake med 8den beskjed at i Lerviken hadde ingen sett Dabbelsteen siden tidlig i eftermiddags. Og han hadde bare såvitt vært innom hos Else Dragon, – og børnene hadde ikke engang vært med ham der; de hadde rennt kjelkebakke i veien utenfor imens. Hadde Else sagt –.

Ute silte vannet fra alle tak. Vindstøtene bruste gjennem de gamle asketrær. Da blev det vel slutt på føret som Thestrup hadde vært så glad for, tenkte madame Dorthea medfølende. Lindveiret hadde satt inn så voldsomt. Det klappret rundt om huset av vinduslemmer som blæsten rusket i.

Hun fornam den dempede surr av stemmer ute på kjøkkenet. De måtte få nyte sin matro. Hvis ikke børnene var kommet hjem før folkene hadde spist ferdig måtte jo alle karene ut for å lete. Lars fikk ta sleden og kjøre til Fenstad. Hvis han hadde havnet hos kapteinen, så var nu Dabbelsteen neppe kapabel til å gå hjem på sine ben.

Det hadde han nu allikevel aldrig gjort før – absentert sig på den måten, når guttene var med ham. Madame Dorthea hadde holdt sin hånd over ham, skjønt hun måtte gi Thestrup rett i det som han sa – at selv om Dabbelsteen utvilsomt var et vel begavet ungt menneske, så var han en høist upålitelig mentor. Ganske visst var det sånn at hun næret en viss moderlig godhet for den beklagelsesverdige yngling. Men først og fremst hadde hun dog holdt på at de skulde engagere ham ett år til, fordi hun kviet sig for å sende Vilhelm og Claus hjemmefra allerede ifjor. – Og sende dem til Christence.

– Naturligvis kunde hun la Håkon eller en av pikene gå ned til Scharlachs. Men hun vilde likevel heller selv –. Igrunnen var hun viss på at de ikke var hos Scharlach. Men det vilde iallfall gjøre henne godt å få tale med den gamle tysker. Alle på verket søkte til forblæseren, når det var noe som stod på. Og hun var virkelig engstelig nu, endda hun forsøkte å si til 9sig selv – sent var det jo nok. Men det hadde da hendt før at guttene glemte bort eftasverden og kom forsent til kveldsgrøten, når de hadde noe særskilt fore.

– Og hvis de for eksempel var blitt påkjørt eller hadde akt inn mellem sledene, så vilde hun jo ha fått høre det for lenge siden.

Madame Dorthea kledde på sig hettekåpen sin, spyttet på fingrene og kløp ut pråsen.

Idet hun lukket op rev et vindstøt døren ut av hånden hennes, presset den innover med et brak og hadde nær veltet henne; det ramlet bak henne av noe som blåste om kuld i gangen. Svett av forskrekkelse fikk hun tak i klinken, fikk trukket døren til efter sig. Og ved det første steg hun tok på trappestenen gled hun, så hun nær hadde fallt, – takdryppet hadde avsatt en isrand på dørhellen. Hjertet sank i livet på henne, – hu for en natt! Hvor kunde drengene ha gjort av sig –!

Det fløitet og pep i luften, bruste gjennem de gamle trekroner. Månen, nesten full, så ut som den stupte fra svelg til svelg i de drivende skyer, blev omfloret, men seg unda igjen. Tvers over dalen, i den snauhugde hvite og svarte åsen, glinset det som kråkesølv fra overisede klippevegger.

Et øieblikk stod Dorthea og betenkte sig. Så drog hun hetten bedre frem over hodet, skjørtet op og dukket sig mot vinden som stenket iskolde dråper i ansiktet på henne.

De opmåkede snevoller langs veiene i tunet var sunket meget bare siden imorges, kunde hun se, og det var vått og glatt å gå. Uthusene sov med kullsvarte skygger foran sig, og stenk av måneglans i taksteinene, – nesten all sneen var seget av. Her inne i ly av husene gikk det endda an. Men da hun kom til grinden møtte et vindkast så hun måtte stanse.

Månen kom ut under en sky i det samme, og det 10glinset på isen i bakken, der kornstubben stakk op – så meget hadde sneen alt rennt av jordene. Igjen tenkte Dorthea på sin mann, – han kunde så godt trengt at vinterføret skulde holdt sig lenge endda. Og slik det blåste – da var han alltid så redd for varmen nede ii] rettet fra: i i (trykkfeil) hytten; i sånt veir blev han ofte på kontoret hele natten. Og en anstrengende dag hadde det vært for ham, visste hun.

Hvis hun nå blev nødt til å sende bud ned til ham, at drengene ikke var kommet hjem, og ikke herr Dabbelsteen heller. Og hvis det var hendt noe, så var det jo hennes skyld som hadde holdt slik på det upålitelige menneske.

Vinden stilnet et øieblikk. Dorthea ilte nedover. Det var glatt i gårdsveien, og rusk og hestegjødsel var skyllet nedover og lå i små driver med blanke hålken imellem.

Under bakken, på den andre siden av landeveien, lå de to lange barakker. I måneskinnet lignet de to selsomme øgler som hvilte med maven klebet mot marken og optrukne ben, – det var en høi trapp med bislag over foran hver inngangsdør til kjøkkenene. Det røk da av pipen hos Scharlachs endda – vinden klemte ned røksøilen og hvirvlet med den.

Bakom barakkene gjorde elven en slyng utover flaten, før den blev borte i krattet ved verksodden. Det glittret litt av måneskinn på svart vann i råkene, og sneen var vasstrukken bortover isdekket. – De var jo gode, lydige børn, Vilhelm og Claus. – Men hvis nu Dabbelsteen hadde hatt erinde over på den andre siden og så opdaget at de var sent ute. Han var ikke til å stole på. Han kunde godt ha funnet på at de skulde stikke rett over elven et sted hvor isen så noenlunde bra ut, for å spare veien ned om broen.

Hvor kunde de dog være. Og hvor det blåste –.

Hun pustet ut lettet da hun stod nede på landeveien. Hun var så våt på føttene og skjørtekanten som det var mulig å bli; likevel forsøkte hun å gå utenom 11de verste hullene med mørk isvelling i den elendige sønderkjørte veien.

Det lyste svakt langs kanten av vindusskoddene hos Scharlachs. Gud skje lov tenkte hun, da hun stod i bislaget og hørte den gamle svare på hennes banking: «Kom inn!»

Scharlach satt sammenkrøket på peiskanten med en bok som han studerte ved lyset fra glørne. Da han så hvem gjesten var spratt han op:

«Madame Thestrup! Ei du lieber Gott – er De ute og går i dette veir?»

Mor Scharlach hadde sittet og duppet over rokken sin, – nu kom hun og skjøv en stol frem til Dorthea. Det kjenntes lunt og godt herinne, iallfall for den som kom utenfra. Her luktet av mennesker og av at det nylig hadde vært kokt melkemat. De to småbarna til Finchen lå i dyp søvn borte i sengen til bessteforeldrene. Det pleiet gjerne å bety at svigersønnen, Wagner, som bodde i stuen ved siden av kjøkkenet, hadde tatt sig en tår over tørsten.

«Det er Claus og Vilhelm, Scharlach – de er ikke kommet hjem. De gikk ut med herr Dabbelsteen i eftermiddags. Og siden har ingen sett dem. Så tenkte jeg, om de skulde være her –? Scharlach, vet han ingenting om dem –?»

«Enn den student – er han heller ikke kommet hjem?» Scharlach rynket de buskete svarte øienbryn.

Forblæseren var en undersetsig, korthalset mann, mektig skulderbred. Det runde ansiktet med store kinnben og dyptliggende mørke øine var lærgult og rødsprengt i kinnene av årekrus. Det grånete svarte hår strittet bestandig uryddig omkring hodet, så piskebåndet hang gjerne og dinglet i en tynn tott akterute.

«Har De latt spørre i Lerviken, madam – informatoren var inne hos Else i eftermiddag, det fortalte Hans Wagner.» Scharlach blikket forunderlig dystert fremfor sig.

12Dorthea fortalte om Lars’ resultatløse efterspørsler hos dragonens og hos skoleholderens. «Jeg er bange for at forvalteren skal bli alterert når han får høre det. Scharlach vet, Thestrup kan såmenn ha bekymringer nokk dess foruten, i dette veir.»

«Madame Thestrup, hvis jeg var i Deres sted vilde jeg sende folk ut for å lete, nu med det samme. Så skal også jeg –.» Han begynte å trekke på sig strømper – først nu så Dorthea at han var barføtt.

«Men Scharlach, det er hans sengetid, ikke sant?»

Scharlach rystet på hodet, fisket frem skaftestøvlene sine og halte dem på: «Denne Dabbelsteen – man vet aldri hvad det menneske kan fange an.»

Han klemte den svære kabus ned på hodet, stappet håret godt inn under og fór i kavajen. «Geh zu Bett, Mutter,» nikket han til konen som stod og trippet forskrekket. Som hun pleiet hadde mor Scharlach forholdt sig aldeles taus. Hun kunde heller ikke snakke norsk synderlig godt, skjønt det måtte være en femten år minst siden hun kom hit til landet.

Månen var bakom skyene da de kom ut, og Scharlach tok madamen under armen og geleidet henne. «Madame Thestrup – jeg hørte av Hans –. Men jeg vet jo ikke om student Dabbelsteens forsvinnen har med den sak å gjøre. Men vi må heller bie til vi er oppe ved husene, her blæser jo ordene ut av munnen på en –.»

Inne på Brovold-tunet kom lenkehunden raslende ut av sitt hus, gav noen glade bjeff og kom logrende mot tyskeren. Han bøiet sig ned og kjælte med den.

«Also, mein guter Hans Wagner – han hørte nede hos dragonens –. Ja, De kjenner formodentlig til at det hadde vært noe mellem ham og en bondepike derhjemme, det var derfor hans mor vilde ha ham bort.»

Nu skinnet månen klart igjen, så tunet lå isblinkende og fullt av svarte skygger. Lyset fallt fullt på hovedbygningens veirslitte grå fasade. Det lyste fra kjøkkenvinduene, som de hadde glemt å sette skoddene 13for. Dorthea følte sig hjerteklemt: noe i den gamles stemme hensatte henne i grum og angstfull forventning. I askens kroner gikk den durende vind, et løst bord klappret et sted i en vegg, og de kolde dråper som føk i luften ramte henne i ansiktet så hun gyste.

«Ja. – Han er jo et ulykkelig menneske, madame Thestrup. Og nu fortalte en av bønderne fra Skårdalen – det var Anders Øverli som kom med kvartslass fra Kindlien – han har fortalt idag, nede hos Else Dragon, at denne piken innfannt sig sisste søndag hos sin sogneprest og bekjennte, at hun hadde ombrakt sine tvillingbørn som hun fødte i dølgsmål nu i julehelgen.»

«Barmhjertige Gud, Scharlach, hvad sier han der!»

«Ja. Piken har som barnefar utlagt sin stedfar. Margit Johansdatter Klokkhaugen heter hun nok. Det er hennes mors annen mann; han og steddatteren skal være jevnaldrende.»

«De ulykkelige! Og den arme Dabbelsteen – hvis han har denne pike kjær! Hun har jo sitt liv forbrutt –.»

«Jeg vilde ikke tale om det nede hos oss. Mutter kan ikke tåle å høre om denslags.»

Dorthea stod litt. Så overvant hun sig til å spørre:

«Mener han at vi bør søke langs elven – om det skulde være spor?»

«Jeg mener vi bør søke alle steder, madam. Jeg tenker jeg vil gå ned til sagen selv, få folk med mig derfra, så vi kan se efter langs begge bredder av elven. Skjønt – De vet nok, i dette veir og efter all ferdselen en dag som idag – hvad kan vi vente å finne av spor! Men over alt, madam, send ridende bud opover, la dem spørre sig for på hvilestedene, om noen der skulde ha sett informatoren.»

«Jamen børnene, Scharlach, børnene! De må jo da være ham i veien, hvis han er i en fortvilet sinnsstemning –!»

«Han kan ha efterlatt dem, eller befalet dem å vente 14på ham ett eller annet sted efter veien. Endda må vi ikke tape motet, lille madam. Vi må jo sette det i Guds hånd –»

Det var som Scharlachs sisste ord medett gjorde det helt klart for henne – de sisste timenes uro kunde virkelig bare være begynnelsen til en angst uten like. Sette alt i Guds hånd – ja det hadde hun jo gjort alltid. Men hvis det var tilstøtt Vilhelm og Claus noe, da blev det ikke lett å sette alt i Guds hånd.

Scharlach rørte ved hennes skulder:

«Kom så, madam. La oss se å få karlene avsted så hurtig som mulig.»

*

Da mennene var vel avgårde sendte Dorthea alle pikene iseng, så nær som kokken, Ragnhild. Men Elen budeie erklærte at hun vilde ikke gå til ro, før de hadde fått spurlag på studenten og guttene.

På det lange kjøkkenbord fløt kopper og kjørrel. Dorthea satte sig ved skorstenen med øllebrødsskålen i fanget. Det smakte godt å få litt varmt i livet, våt og kold som hun var; hun blev roligere selv mens hun snakket og beroliget de to pikene som nu gav sig ikast med opvasken. Rimeligvis hadde de studenten og drengene her innen lenge. Det var ikke verd å engste sig for meget. Det var ikke verd å engste sig i utide. Ragnhild og Elen fikk byttes om å legge sig nedpå, – bare én satt oppe og passet ilden, for noe varmt måtte de jo få når de kom, både børnene og de som hadde vært ute på leting.

Hun tennte lyset i blakkerten og tok kjelen med det skoldhete thevann. Endda en gang formante hun pikene til å passe godt på varmen, og så ikke være altfor engstelige.

Men da hun med lyset i hånden trådte inn i sovekammeret slog det lille taffelur på sekretæren ti.

Det var et stort værelse med to fag vinduer, for et tredje vindu bakom himmelsengen var blindet. Det 15hadde bare umalte tømmervegger, men det lå slik til at den veldige skorstensmur i kjøkkenet dannet brannmur både her og i sideværelset, ammestuen, så disse rummene var de luneste i huset. Derfor inntok de også sine måltider herinne vinterstiden.

Foran ovnen stod thebordet dekket til Thestrup. Dorthea satte fra sig blakkerten, fyllte det hete vann på maskinen, lukket op kakkelovnsdøren – men det var nesten brennt ut her inne. Hun karret og karret med ildtangen, fik tak i noen glør til themaskinen og hadde trekull nedpå. Så la hun never og vedkubber inn i ovnen, knelte og pustet med blåsebelgen. Men hun kjennte sit hjerte klappe hårdt mot snørelivet, mens hun forsøkte å være rolig og syssle med sitt.

Vuggen borte ved omhengssengen rokket, meiene dunket i gulvet –. Dorthea skyndte sig på tå borttil. Lille Christen rørte på sig – men Gud skje lov, han la sig til igjen og sov videre. Moren bøiet sig og kjennte den lune melkesyrlige lukt av barnet.

Gud skje lov for de små – dem visste man da hvor man hadde. Skjønt –. Ute på kjøkkenet hadde Elen frisket op minnet om den lille Ole Skumsrudhagen som kom bort fra sin mor mens hun lå på seteren. Det hadde hendt det første året de var her ved glasshytten. Alle bønderne trodde at barnet var blitt inntatt i berget. Ja forresten også tyskerne ved verket, – de var vel så overtroiske som bygdefolket, rimelig nok, mange av dem var jo papister. Men Dorthea hadde aldrig hatt hjerte til å si imot, – sannheten var vel meget verre. Hvad måtte ikke den arme lille ha lidt – irrende om alene i vilden skov, sulten, trett, mens han forgjeves kallte på sin mor. Hvis han da ikke hadde gått sig ned i en myr, eller var druknet i ett av de mange vann deroppe.

Themaskinen nynnet, ilden buldret i ovnen og lyste varmende ut av trekkhullet. Vinden ramlet i skorstenpipen. Men blæsten tok mindre på denne siden av huset; allikevel rørte gardinene sig foran vinduene, 16og lysflammen blaffret, endda lyset stod på thebordet nede foran ovnen.

Føttene hennes var som isklumper; hun frøs i de tunge drivvåte skjørter. Dorthea satte så den ene, så den andre foten op på platen foran ovnsdøren.

Hun var alltid ilde til mode når det blåste sterkt om natten, – hvor lett kunde det ikke skje en ulykke med varmen nede i hytten. Å, men guttene var sikkert i hus ett eller annet sted, forsøkte Dorthea å trøste sig selv. De var blitt heftet ett eller annet sted hvor Dabbelsteen hadde funnet på at han skulde gjøre besøk, og så var de vel blitt lovet skyss hjem. Satt og ventet på den, mens Dabbelsteen drakk og glemte tiden. Hos kapteinen på Fenstad. Eller kanskje han hadde gått ned til Vilberg, til prokurator Hauss, for å rådføre sig med en lovkyndig mann om sin pikes skjebne. Det var jo tenkelig. Hadde hun bare kommet på den idé før og sagt til Lars. Men kanskje han fannt på selv å forhøre sig på Vilberg.

Men Bertel kunde ikke bli liggende alene oppe på drengenes værelse – sett at vindens larm vekket ham og han så opdaget, at de store brødrene ikke var der. – Da Dorthea merket hvor heftig hun gruet sig for vandringen over det mørke loft, rettet hun sig op og rystet sig. Utålmodig med sin egen svakhet nappet hun en fidibus fra kruset på bordet, holdt den inn i lysflammen og gikk mot toalettbordet for å tenne sin lille håndlykt som stod der.

Mot henne i speilet kom billedet av en kvinne med en brennende papirtutt i hånden. Et øieblikk syntes hun det var en fremmed kone hun så – et blekt, eldet ansikt innrammet i den spisse buen av en høit opadstrebende blondeprydet kappe.

Hun var blitt ved å bruke dormeuser av den gamle facong som løp op i en top à la canotière, og hun friserte sig endda sånn som det hadde vært på moden da hun var ung, – hun kjemmet håret høit op over et understell og lot en krøllet lokk falle frem på hver 17side langs halsen. Nok hadde hun sett at hennes hår blev tynnere, – det var vanskelig å få det til å dekke valken helt. Endda var det askeblondt, men det hadde tapt den lyse sølvglansen. Det var matt og blakket, – gulstripet, som meget lyst hår blir når det tar til å falme.

År ut, år inn, hadde hun stelt sig foran sitt speil, men det flyktige blikk hadde neppe aktet på de spor som alderen satte i hennes ansikt. De var kommet snikende så umerkelig. Endda var hun en statelig matrone. Dorthea Thestrup hadde regelmessige, temmelig store trekk, – nesen var fin og rett, men litt vel lang, munnen overmåte skjønt formet. Men det var alt lenge siden hun uvilkårlig vennet sig av med å vise tennene når hun smilte. Og efterhvert hadde kjøttet i ansiktet likesom seget nedover og samlet sig i slapp fylde under hakens nydelige runding.

Hun hadde lite tenkt på at tiden gikk og hennes skjønnhet falmet, – siden hun blev Jørgen Thestrups hustru hadde hun neppe speilet sig for å se hvordan hun så ut; hun speilet sig i hans øine og visste at for ham var hun alltid smukk. – Hun visste ikke hvad som voldte det, men nu, da hun møtte sitt eget blikk, mørknet av angsten som hun kjempet for å betvinge, så var det som hun så igjen en hun hadde kjennt for lenge siden. Sånn hadde hun gransket sitt ansikt i speilet, i angst og spenning som hun knapt torde vedkjenne sig, for år og dag siden, da tidens flukt knuget hennes hjerte sammen, fordi hun var Dorthea Bisgaard, en oldings unge og blomstrende kone.

Det var det som hun hadde hørt om de to ulykkelige ungdommer deroppe i Skårdalen som hadde vakt til live minner om de dager hun aldrig tenkte på, såsandt hun kunde undgå det.

Femten år ved en god og elsket ektefelles side. En fruktbar, virksom og nyttig tilværelse, forsøtet av opriktig elskovs gleder. O Gud, denne hjertebanken nu, som fikk henne til å minnes sin gledesløse ungdom, 18betød den at nu var det forbi med deres lykke! Alt hvåd de sammen hadde erfaret av motgang og vanskeligheter – o, hvor lett det hadde vært å ta det hele som prøvelser av en allkjerlig Guds faderhånd. Sorgerne ikke mindre enn glederne hadde tjent til å styrke det ømme bånd mellem hennes Jørgen og henne. Men hvis det nu var tilstøtt Vilhelm og Claus noe, – Gud, hun syntes at da kunde enn ikke hennes Thestrup trøste henne, og hun selv måtte også stå avmektig overfor hans fadersorg.

Hennes blikk fallt på det lille billedet som hang ved siden av speilet. Det var et kobberstykke, visstnok klippet ut av en bok. En nymfe med flaggrende hår og gevandter stod lenet til et alter og holdt en fakkel i sin hånd. Bak henne var et klassisk tempel i en lund. Men Peter Andreas hadde kolorert det så smukt, og på forsiden av alteret hadde han inntegnet en medaljong med et av ham selv forfattet dikt:

Hulde Søster, stedse være
Du din Mands, din’ Venners Lyst,
Og som hidtil stedse nære
Dyden i et trofast Bryst.
Da skal Lykken dig tilsmile
Ved hvert Fodefjed du gaar,
Og Velsignelserne ile
Dig imøde Aar for Aar.

Helliget min elskverdige Søster, Madame Dorothea Thestrup, af din trofaste Broder Peter Andreas Hiorth Eckeløff.

Det hadde ligget inneni det brevet hvori han gratulerte henne til Vilhelm Adolfs fødsel. Den kjere broder! I gode som i onde dager hadde han alltid følt med henne. Tyve års adskillelse hadde ikke kunnet kjølne hans hjerte mot søsteren i det fjerne fødeland, – hvert år kom det endnu brev fra ham. Det hadde 19trøstet henne, når hun tenkte på den forestående skilsmisse fra sine to eldste sønner, at i København vilde de dog treffe Peter Andreas. Broren skulde få se dem; muligens vilde de endog kunne bringe en og annen solstråle inn i hans traurige tilværelse.

Rammen om det lille billedet var Vilhelms verk. Han hadde forstått hvor høit hun skattet denne broderlige hilsen. Og ett år, Vilhelm var ikke mere enn ni år dengang, hadde han nede på strekkhuset fått tigget sig til noen strimler karethglass, sammenføiet dem til en ramme og bemalt dem på baksiden med marmorering, meget nett. Scharlach hadde nok hjulpet ham med arbeidet. Men det var barnets eget elskelige innfall.

Nei, nei, hun måtte ikke stå her og falle i staver. Dorthea tok lykten. Hun gikk gjennem ammestuen. Dype åndedrag borte fra den store sengen forkynnte at de sov, både barnepiken og ammen med lille Rikke i armen. Ved den andre veggen lå hennes to eldste småpiker i en barneseng av spånfletning. Dorthea lyste på dem et øieblikk. Rygg mot rygg sov de, deres lyse lokker blandet sig på puten. De var yndige, med varme røde kinner beskygget av lange dunkle øienhår. Som sedvanlig hadde den tykke Birgitte trukket hele dynen til sig, så Elisabeth lå med de tynne lemmer blottet. Moren la overbredslet til rette, stoppet dynen ned omkring dem og gikk videre.

Ute i den mørke gang huserte trekkvinden. Trappen knirket under hennes trin, og lyden forplantet sig til bjelker og stokker i den sukkende gamle tømmerbygning. Oppe på loftsgulvet lå lyset bortover i uhyggelige hvite ruter, – månen stod rett over huset nu og skinnet ned gjennem takgluggerne.

I skolestuen var det stummende mørkt. Lysende foran sig med lykten gikk Dorthea bent mot slagbenken, – hun vilde ikke se bort på den tomme sengen i alkoven. Men det gav et sett av forskrekkelse i moren da hun møtte Bertels vidåpne øine.

20«Men er du ikke fallt i søvn endda? Eller vekket mor dig, min venn? Du ligger da ikke her og er bange for noget?»

Bertel svarte ikke. Men da Dorthea strøk håret tilbake fra den klamme pannen hans, grep han hennes hånd og tviholdt den.

«Hør Bertel, det er visst bedre du kommer ned med mor. Det blæser sånn. Du må nok heller sove i fars og mors seng inatt.»

Bertel satte sig fort op i slagbenken: «Mor – hvor er Claus og Ville?»

«De er ute med herr Dabbelsteen. Se her, trekk din trøie på og stikk dine sko i føttene –»

Hun merket det med det samme hun hadde sagt det. Snakke bakvendt skulde varsle uheld, – nå, sånt var jo ikke noe å tro på. Likevel skyndte hun litt utålmodig på gutten som lo, skjørt og befriet, og tok op igjen «stikke sko i føttene –»

Bertel trykkettrykket] rettet fra: trykke (trykkfeil) sig tett inntil henne og stolpret over ting som lå og fløt på gulvet. Dorthea kunde nok merke at hun ikke hadde vært heroppe i aftes, her hersket vill uorden. – Thestrup var ofte så trett når han kom inn så han vilde helst få drikke sin the alene med henne, og siden bare sitte en stund i fred og lese. Da pleiet hun selv å bære op kveldsmaten til læreren og guttene, og så blev hun gjerne sittende her en stund med sitt strikketøi. Akk den Dabbelsteen, hun kunde jo ikke annet enn holde en smule av ham – hvor veltalende blev han ikke, når han fikk fortelle børnene og henne om Snorro og de gamle norske konger, vise dem sine eksperimenter og sine samlinger av planter og mineraler. Og full av begeistring talte han om alt det merkelige som skjedde ute i den store verden, i Amerika og Frankrike. Thestrup billiget vel ikke alle studentens idéer, han var bange for at det skulde sette drengene fluer i hodet. Men hun kunde ikke for det, – hun unnte sine sønner disse aftentimer med den unge ivrige enthusiast. Thestrup hadde selv nydt en 21fri og lykkelig ungdomstid; derfor forstod han ikke så godt som hun gjorde hvad ungdomsgleder er verdt.

Idet hun og Bertel kom nedover trappen glammet lenkehunden og fikk svar av Feierfaxes grovere mål. – Gud, hvad mon han vilde si!

Thestrup med harehunden i hælen stormet inn av gangdøren med en fart så han nær hadde tørnet sammen med sin kone:

«Nå hvad er det nu – drengen der er da ikke – det er da vel ikke noe i veien med Bertel også?» hvisket han ophisset. Han la hånden på Dortheas skulder, skjøv henne foran sig inn på sovekammeret: «Kan du finne mine ridestøvler – og pakke litt niste i tasken – de er kjørt nordover. Tidlig i eftermiddags med en bondeslede. Det fikk Scharlach rede på nede ved dammen. Med en av kvartskjørerne nordfra, hvem, visste de ikke – la ikke merke til det. De trodde de satt bare på med bonden for sin fornøielses skyld.» Thestrup slengte hatt og frakk over senggavlen, lot sig falle tungt ned i lenestolen foran thebordet.

«Thea, Thea, – at du ikke sendte bud til mig med det samme! Og fikk satt efter dem straks. Nu må Gud vite –»

«Smutt i seng og putt dig ned,» hvisket Dorthea til Bertel; gutten stod og skalv av spenning og kulde, i bare skjorten under sin lille trøie. «Nå men så har du jo fått enslags spurlag på dem?» Hun rakte den fyllte thekopp til mannen som lå og sank sammen i stolen, – en høi, knokkelsterk og kantet skikkelse. Trett så han ut, og sjusket i klærne, – halskluten var ikke ren og ikke ordentlig bundet, den myrtegrønne skjøtefrakk falmet og flekket, de lysegrå knebukser slitt sortaktig blanke på knærne, strømpene og spenneskoene våte og sølet.

Egentlig vakker hadde Jørgen Thestrup aldrig vært. Ansiktet var rundt og magert, med sterk nese som skinnet blank og benet over neseryggen, og stor, smallebet 22og meget bevegelig munn. Men hans utseende hadde vært vinnende, med de store lysebrune, fyrig strålende øine. Nu var de rødsprengte i hvitøiet. Hans fine rødmussede teint hadde alderen gjort brun og veirbitt. Endnu forsmådde han å gjemme sitt lysebrune hår under parykk, men det var veget langt tilbake fra hans runde panne – den han selv kallte sin trønderskalle – og bak ørene fallt det tjafset og gråsprengt; han tok sig sjelden tid til å sette det i bukler.

Underlig beroliget, nesten oprømt, stod Dorthea og betraktet ham, mens han slubret i sig theen og stappet smørbrødene, et helt stykke om gangen, innom sine store gullige hestetenners gjerde.

«Du må nu da iallfall hvile dig litt, besste Thestrup, før du tar avsted.»

«Hvile –! Hvad du sier!» Han lo med munnen full av mat. «Når jeg vet dem ute på landeveien nattens tider. Eller sittende inne på ett eller annet hvilested mellem drukne kjørekarer og vår venn Dabbelsteen. Det er nogen skjønne kompaner, disse kjørerne fra Kindlia, mange av dem –.»

«Vel. Men.» Nu da hun visste hvor guttene hadde tatt veien iallfall kjennte hun sig ikke så engstelig for dem. «Kan det nytte noe, tror du, at du rider avsted nu inatt? Nu må de jo være i hus et sted for lenge siden. Du kan da ikke godt ride rundt og banke folkene op i alle huser og gårder efter veien? Hvis du tok avsted på morgenkvisten og fikk en mann med dig? Til den tid har kanskje også blæsten lagt sig noe –»

Thestrup rystet på hodet:

«Tiden, tiden, Theamor! Hvor lenge mener du jeg kan være fra dernede – Scharlach blir på kontoret inatt. – Dessuten – du har jo hørt om denne heslige historien på Klokkhaugen. Jeg formoder Dabbelsteens idé har vært at han vil hjem til Skårdalen stante pede. Mannen er jo en fusentast. Heller ikke vet vi hvilken rolle han i virkeligheten spiller i saken – han var nu 23iallfall hjemme hos sin mor to ganger forrige året. – Det er da sågu ikke noe for etpar halvvoksne knekter å komme op i – se på nært hold. Nei, lille Thea. Og hvis de overnatter et sted underveis, tar vel Dabbelsteen ut imorgen før fanden får sko på. Og jakten blir noen mil lenger.»

Dorthea sa ikke mere. Hun gikk ut på kjøkkenet og gav beskjed om nisten, fannt frem mannens ridehabit i gangmørket. Da hun kom inn igjen på soveværelset med fanget fullt av klær, stod han borte ved skatollet og stelte med sine pistoler.

«Tar du dem med dig?»

Uten å snu sig sa Thestrup kort: «Sibilla-følget skal være på ferd nedover dalen. Forøvrig – du vet jo det har vært spurt overfall på veifarende flere ganger i vinter – oppe i skogbygden. Så selv om jeg ikke møter fussene –»

Dorthea tidde stille. Men hun kjennte at hun blev blek. Hvis bare ikke hennes Thestrup hadde vært så hissig. – Ifjor hadde han hatt et sammenstøtsammenstøt] rettet fra: sammestøt (trykkfeil) med Sibilla-følget. Da taterne blev for nærgående overfor verkets folk, fikk han og kaptein Cold med sig noen ungdommer, mest de yngste av utlendingene, og drev banden bort fra glasshyttens nabolag. Bønderne på gårdene rundt omkring hadde ikke likt det; de var redde for fantenes hevn.

Thestrup stakk til sig lommelerken, drog i den grå kavai med slagene. «Kappen – hvad tenker du på, i denne vind! Nei heng den bare bort igjen.»

«Jeg tenkte – kan du ikke rulle den sammen og spenne den bakpå? Om du skulde få bruk for den, til dig selv eller noen av de andre. Dabbelsteen var visst meget tynnkledd –»

«Du med din Dabbelsteen! Du syns han har fortjent –» Mannen brast i en veldig latter. «Nå jaja, så kom med den da. Du – Thea!»

Da han så hvor blek konen var, la han hendene på hennes skuldrer:

24«Friskt mod, du kjere! – Du skal se, imorgen ved disse tider sitter vi her alle sammen og ler av våre bekymringer.» Han lot sine hender stryke nedover hennes armer til han holdt hennes hender i sine. Fort løftet han dem, kysset først den ene og så den andre.

Hun kom til å smile. Endda hun tenkte: ikke Dabbelsteen – han iallfall sitter ikke sammen med oss og ler av sine bekymringer. Men hun visste, fikk hun bare sine egne hjem igjen i god behold, – ja så vilde den fremmede ynglings ulykke ikke makte å gjøre noe dypt skår i hennes glede. Det trengtes bare et sånt lite uventet kjærtegn, – noe utover de almindelige vanemessige tegn på den gode ekteskapelige forståelse mellem dem, så visste hun, ingen ulykke, ja enn ikke om det var tilstøtt børnene noe, vilde kunne gjøre henne så ulykkelig, så ikke lykken blev det som hun følte dypest og inderligst. Så lenge som hun hadde sin Thestrup.

«Nei, nei, gå nå ikke med ut da. Elen kan bli med og lyse mig.»

Så blev Dorthea stående på dørhellen og holdt Feierfax i halsbåndet. Månen stod så høit på himmelen nu så den så ganske liten ut. Det var blitt helt klart, og det blåste meget mindre. Huttrende ventet Dorthea til hun så at de kom ut fra stallen, budeien med lykten og Thestrup leiende Reveille. Hoppen var urolig, hun hadde fått for lite mosjon i det sisste. Dorthea overvannt sin lyst til å løpe ut på gården, si farvel endda en gang og be ham være forsiktig, – Thestrup vilde ikke like at hun gjorde det. Hun blev stående og holdt hunden som stormgjødde og strevet, – han vilde nok gjerne fått springe med. Thestrup snudde sig i salen, vinket til henne, og Elen la på sprang og skled så vasspruten stod, hun lukket op grinden for rytteren.

Lenkehunden tystnet og drog sig inn i huset sitt igjen så lenken skramlet, men Feierfax strenet og gjødde. Konen blev stående, lyttet til lyden av hovslagene 25og tenkte – nu skulde det bli godt å få bytte på sig tøfler, når hun kom inn; hun var som is på føttene. – Så kom lykten som Elen bar opover igjen, og hun kunde høre at Thestrup var kommet ned på den opbløtte landeveien. Lyden av hans ritt tapte sig mere og mere.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.