9.

Madame Elisabeth, og lensmannen også, tok nokså hjertelig mot Dorthea Thestrup og hennes sønner. Men efter at de første hilsninger var blitt utvekslet 188over en kopp kaffe i gammelstukleven så ikke Dorthea stort mere til dem. Lensmannen forsvannt, og madammen skred, støttet til sin sølvbeslagne stokk, fra hus til hus og fra rum til rum, – hun dirigerte selv den susende travlhet i bryllopsgården.

Nå, det var høist naturlig at hun ikke hadde tid til å tale stort med datteren. Og den korte stunden de hadde sittet sammen, under kaffedrikkingen, var Thestrup slett ikke blitt nevnt. Dorthea hadde til reisen kledd sig i sin altergangskjole av sort illustrin og anbragt på den hvite mansjetter med sorte fløiels armbånd omkring. En sort rosett holdt halstørkledet sammen over barmen, og hun hadde kantet strimlene om kappen sin med sorte bånd. Med en del av sin bevissthet tenkte hun hele tiden på at nu bar hun enkedrakt. Men moren og stedfaren kunde jo ikke vite at det var første gang, – de trodde vel at hun hadde alt for lenge siden anlagt sørgetøi. Dorthea skjønte at for dem var Thestrups død gammelt nytt som de ikke tenkte større på lenger. Det var kvelden før bryllopet, og de var optatt av hundrede andre ting.

Uavlatelig kom koner og piker tilgårds med rømmegrøtspann og sendingskurver, og alle skulde de bes inn og ha skjenk. Dorthea hjalp til med å ta imot og bære inn på boden. – Det var en yndig våraften – for her oppe i dalen var det ikke riktig sommer endda; den friske lukt av det nedtråkkede gress i tunet, av hestegjødsel og vedstabler og skorstensrøk blandet sig med duften av ungt, fuktig løv fra havnehagen.

Under de mange muntre lyd av travlheten utom hus og inne i stuene hørtes duren av kvernbekken syd for gården og det fjerne sus av elven i dalbunnen. Himmelen var dekket høit oppe av små skyer som lignet ullkruller, men i vest silte et dempet sollys ut fra bakom skylaget og oplyste de friske grønne og muldbrune jordene omkring gårdene, som lå på rad langs midtlien her på solsiden. – Hvor er her dog vakkert, tenkte Dorthea med søsterlig deltagelse, – her måtte 189hennes kjere Ole kunne leve lykkelig på den store rike gård, med sin flinke Ingebjørg. Hun var forresten ikke så kjøn som Dorthea hadde ventet, og en god del eldre enn sin brudgom – åtteogtyve år. Men hun så forstandig og velopdragen ut og hadde et stille, tekkelig vesen. Og den trygghet som følger med solid velstand er ingen ringe ting –.

Et øieblikk tenkte hun på sin egen fremtid og sukket. Var ikke i virkeligheten hennes stilling nesten like så usikker som de fattige folkenes der bodde i de grå stuene nede langs elven, hvor frostrøk mangen høst fordervet avlingen på de flomherjede åkerlappene deres mellem olderskogen og grusmelene og pustet sykdom på folk og fé –

Åsen på den andre siden av dalen kuvet mørkeblå av skog fra foten til himmelbrynet. Bare langs den tverrelven som kom ned ved Herberg kirke lå noen større gårder med brattlendte jorder under sig, og hist og her innpå høiden skimtet en og annen lysning – en husmannsplass eller en vårseter. – Mens Dorthea stod hensunket og betraktet utsynet over dalen, begynnte skyene i nordvest å bli kobberrøde, o lysene ravgyllne om kantene – solen var ved å gå ned. Det rørte sig neppe et vindpust, – det store lønnetreet midt på tunet stod ganske stille med alle sine lysegule blomsterklaser og spede rødbrune blader. Hvordan mon veiret skulde bli imorgen –? Forresten, folket heroppe hadde jo den tro, at hvis det regnet på bruden under ferden til kirken så skulde det varsle rikdom. Men ubehagelig kom det riktignok til å bli, dersom alle disse mennesker skulde sitte i silvåte dampende klær, når de fyllte stuene til middagsmåltidet –.

Vilhelm og Claus så hun ikke noe til. Over tunet hastet kvinnene fra fjøset med fulle melkebøtter; de ropte muntre hilsninger til piker som sprang mellem husene med favnen full av sengklær. Nede ved kongeloftet gikk noen med lykt, – bruden sov der inatt med de konene som skulde pynte henne imorgen.

190Dorthea tok spannet med pølser og gikk nedover til ildhuset. En behagelig duft fra den mektige soddkjelen slog henne imøte da hun åpnet døren. Travle kvinneskikkelser ombølget av fete dampskyer rørte sig i skinnet fra glørne på skorstenen, andre syslet ved det lange bakstebordet, hvor etpar talgpråser i jernklyper stod mellem trau, kopper og kurver med egg. I et hjørne av rummet holdt en kone på og stampet av alle krefter farcekjøtt i en stor stenmorter. Hun hadde på sig en stor hvit kappe med flæser som fallt fremover og helt skjulte ansiktet, for hun stod bøid.

Moren hadde bedt Dorthea slippe disse pølsene op i soddgryten – det var om å gjøre å få kjøttsuppen så sterk som mulig. Men konen med den store kappen kom bort, som om hun vilde stanse henne: «Hvad skal I der, mor – det er mig som passer kjelen – ei ei,» tok hun sig i det, «nu mener jeg – det er da aldrig Dorthea, madame Thestrup mener jeg –? Ja De kjenner vel ikke mig igjen –?»

Det var virkelig noe med den andre som forekom Dorthea kjennt, skjønt hun først ikke kunde ta igjen ansiktet. Det var hesteaktig langt, enda kappeflæsene hang helt nedover pannen, og skjæret fra glørne under gryten gjorde at de store trekk likesom kastet skygger over sig selv, – de lange flate kinner var innhule, nesen stor og rett, underlig kantet i tuppen, haken lang og aldeles flat. Fordi hun holdt sig noe fremoverbøid fra korsryggen av, også nu da hun var gått fra sitt arbeide ved morteren, minnet hun et øieblikk Dorthea på en ubehagelig måte om Sibilla, men denne konen var kjøpstadskledd og talte som et konditionert menneske. Det gikk et lys op for henne:

«Ih jo – det skulde da ikke være – madame Dabbelsteen?»

«Visst så, – tenk at min søte Dorette kunde kjenne mig! Ja De må unnskylde mig, besste madame Thestrup, men jeg husker Dem jo alltid som min yndige lille Dorthea Frazer, min egen kjæledegge var 191De dengang jeg var i huset hos Deres mamá og prosten de Theilemanns –»

Dorthea hadde sannt å si ikke noen erindring om det, tvertimot hadde det alltid forekommet henne som hun slett ikke likte jomfru Aleth, som morens selskaperinne blev kallt dengang. Men hun var jo bare småpiken den tid jomfruen forlot dem, såvidt hun husket for å overta plassen som husholderske for en eldre prestemann på Kongsvinger-kanten. Det var mange år senere at hun blev gift med kapellan Dabbelsteen, – hun måtte på den tid alt være en gammel pike. Det var riktignok sånn at da Dorthea overtalte sin mann til å engagere student Dabbelsteen, så var det fornemlig fordi han var sønn til hennes mors gamle tro tjenerinne, – Dorthea trodde at jomfru Aleth hadde vært hos henne helt siden major Eckeløffs tid og iallfall i de årene da hun var gift med Dortheas far. Men nu da hun så henne igjen blev Dorthea helt viss på at hun aldrig hadde likt henne.

Madame Dabbelsteen skummet av den bobblende kjøttsuppen og snakket imens:

«Ja det var riktignok en uventet fornøielse – at jeg skulde få se min kjere Dorthea her – madammen mente ikke at De kom til bryllopet. Så dette var sandelig en uventet fornøielse. Og all den godhet De beviste min stakkars sønn, det kan jeg aldrig få fulltakket Dem for! Ja, jeg så jo Deres sønner her ista – nei for et par deilige unge mennesker, især den eldste – det er nok han som heter Claus?»

«Vilhelm er nu da eldst. Men Claus er noe mere storvoksen –»

Det var efterhvert blitt Dorthea så pinlig å tenke på Augustin Dabbelsteen, – så lastverdig som hans bortløpning her i vinter hadde vært, så erkjennte likevel hennes rettferdighetssans at han i noen monn blev å unnskylde: hvilken yngling vilde ikke ha tapt besinnelsen, når han fikk høre slikt nytt om sin elskede –? Man kunde ikke uten videre legge hele 192skylden for den ulykke, som blev følgen av hans opførsel, på Dabbelsteen. Og dog kunde ikke Dorthea tenke på ham uten en bitterhet så dyp så den smertet henne selv. Likevel syntes hun at hun måtte si hans mor et deltagende ord.

«Ja, det var jo dem som var Deres sønns elever, madame Dabbelsteen. Og på mange måter var han en habil lærer, min mann og jeg vurderte hans gaver som informator. – Vet De noe om hvordan det går den stakkars student Dabbelsteen nu –?»

Men madammen bare sukket og rystet på hodet, så alle de hvite flæsene flakset om hennes mørke ansikt.

Dorthea blev ikke mere enn måtelig fornøid da madame Dabbelsteen oplyste at de to skulde nok dele seng inatt. Imidlertid var det så meget å gjøre i ildhuset så Dorthea holdt ut til slutt, – sammen forlot hun og madammen det som de sisste.

Da var det allerede langt ut på natten. Veiret var like vakkert og stille, og de matte gråblå lammeskyer dekket himmelen høit oppe, men et mønster av gyllne render viste hvor månen stod bak skydekket. I den lyse juninatt som alt hellet mot morgen hørtes så tydelig suset av rinnende vann rundt omkring gården og op fra dalen, og i havnehagen dunket det i bakken, og løvet svisset, når en av de mange hestene som var blitt sloppet der brøt gjennem oldersnarene. Alle bryllopsgjestene hadde nok gått og lagt sig, men enda puslet folk mellem uthusene, og det var lys i selekammeret.

Det kammerset hvor Dorthea og kapellansenken hadde fått sig anvist soveplass lå i føderådsbyggningen. Ved skjæret av den lille lykten som madame Dabbelsteen satte fra sig på bordet foran vinduet så Dorthea, at de to kvinnene i den andre sengen sov alt fast, – den ene var brudens brorkone, den andre en eldre kone som hun ikke kjennte. Fremme ved den lille støpejernspeisen var der redd op flatseng, – tre 193lyslokkede barnehoder tittet frem mellem skinnfeldene.

«Det var riktig leit at madame Elisabeth skulde få denne ergrelsen med presten,» bemerket madame Dabbelsteen; hun stod og byttet dag-nattkappen med en liten glatt natthette. Den gjorde hennes store magre ansikt endda mere langt og kantet, og nu så Dorthea at nesen hennes var rød, – en underlig klar rødhet, som om hun engang hadde skadefrosset den ille. Det var ikke rart heller, så stor og fremspringende som den var, men det gjorde ikke hennes hule og bleke kinner penere just. «Ja Dorthea har vel lagt merke til, at madammens humør er riktig dårlig – hun er sandelig så amper så –»

«Nå – å, i mamás alder, hun er vel dyktig trett. Hun har hatt meget å stå i lenge nu, til dette gjestebudet –»

«Det kommer jo til å bli en masse folkesnakk om det, at ingen fra prestegården kommer til gildet imorgen. De er da likesom halvveis konditionerte her på Lunde – Elisabeth som to ganger har vært frue!» – Aleth Dabbelsteen lo litt, noe maliciøsk, syntes Dorthea. «Da pleier jo alltid presten og frua å bli med hjem fra kirken. Det er rimelig at ikke Elisabeth liker sig nu. – Hvis man så endda kunde være trygg for at han ikke begynner å snakke om det i brudetalen – skjelle og smelle over bøndernes useder. Men det kan man aldrig være trygg for med presten Struwe –»

«Så? Er han da sånn skjennegjest, den nye presten her i bygden?» Dorthea hadde kledd av sig kjolen og de ytterste underskjørter, nu stod hun på strømpelesten og tok på sig nattrøien.

«Ja det er jo det at han heller sterkt til Brødremenighetens idéer – han er forresten holstener, er pastor Struwe. Og så blev han meget forarget da han fikk vite at Ingebjørg har vært her hos Ole siden tidlig i våres – hun fulgte med da Lars Gullaug sendte hitover det som hun skulde ha i hjemmefølge. Din mor 194svarte ham at slik var nu engang skikken» – hun snudde sig mot Dorthea, smilte innsmigrende – «ja Dorette min må ikke bli sint på mig, men jeg kan virkelig ikke få til å si madame Thestrup til mitt eget deggelam, må jeg ikke få kalle Dem Dorette som i gamle dager, og si du – ja så sa madame Elisabeth at sånn var nu engang skikken hos bønderne her: når man giftet sig med en utensogns og brudens far hadde kostet festensgildet og utredd hjemgiften, så stod det til brudgommen og folket hans å overta piken og alle videre omkostninger ved hennes underhold og ved bryllopet. Og dessuten, når de unge er blitt trolovet for presten, så er ekteskapet bundet så fast som det gjøres fornødent, slik har det vært her i landet fra alders tider av. Nå, men så skreppet jo Struwe op om bøndernes fryktelige usedelighet, og han sier til din mor, at hun som er kommet av høiere stand, hun burde ha gått i spissen her og brutt med denne syndige uskikk – ja det var en skam, sa han, at hun tolererte en slik forargelse i sitt hus, hun som hadde vært en ærverdig geistligs hustru. Men så kan Dorthea stole på at hun gav ham rått for usøddent!» Madame Dabbelsteen klukklo skadefro. «Å hei og hå, som de brukte munn på hinannen! Ja så vilde han vite hvorfor de ikke kunde gjøre bryllop med det samme Ingebjørg Larsdatter holdt sitt inntog på Lunde, og Elisabeth svarer, jo det er ikke her som i prestegården hvor folk må bringe med gaver, et spann melk eller en bimpel rømme, bare de skal tale to ord med han far, – vi bønder får nok vente med å gjøre gjestebud til det blir melk i kuen vår. Jøsses ja som de kunde munnhugges. Men bare nu ikke Struwen tar sin monn igjen imorgen i kirken og skamskjeller Ole og Ingebjørg i brudetalen, – der rår han jo grunnen aleine; enn ikke Elisabeth kan ta til gjenmæle der!» Hun skoggret, så Dorthea blev redd hun skulde vekke noen av de andre som sov i kammerset, og tysset heftig på den gamle.

Nei, tiltalende var ikke Aleth Dabbelsteen – og 195allikevel! Trods alt rørte det Dorthea besynderlig å høre igjen det kjælenavn som hun hadde gått under i sin barndom, – at det dog var en som kunde huske henne som liten pike og kallte henne sin kjæledegge og sitt deggelam. – Det var jo så naturlig at hennes mor i disse dager var optatt av alt annet enn datterens affærer, men endda kjenntes det som en skuffelse, skjønt Dorthea ikke visste selv hvad annet hun da hadde ventet. – Madam Dabbelsteen krøp op i sengen og la sig ved siden av henne. Hun luktet ikke godt – det var den rare muslukten som ofte henger ved gammelt folk i gamle klær. Og likevel følte hun ikke bare ubehag, da Aleth klappet henne på kinnet og ømt ønsket sin Dorette en god natt. Det hadde ingen kallt henne siden hun blev hjemført av Bisgaard, – han sa Thea, når han vilde være kjerlig. Og det samme gjorde Thestrup, – han hadde hørt at prosten og Christence kallte henne slik.

Madame Dabbelsteen hadde imidlertid kneppet sammen hendene sine og begynnt å be en aftenbønn så lang, så Dorthea sovnet mens den andre endda lå og mumlet –.

*

Sønnene sine så ikke Dorthea noe til før neste morgen, da hun stod ute med de andre foregangskonene for å se brudefølget ride avgårde, – hun hadde ikke engang kunnet få rede på hvor de var blitt innkvartert for natten. Nu opdaget hun Claus og Vilhelm i skaren av de beredne brudesvenner som lik en æresgarde skulde drage i têten av det festlige optog.

Ikke uten engstelse så moren at de begge var blitt utstyrt med skytevåben, i likhet med alle de andre ungersvenner; det måtte være bortimot dusinet av dem, og den urolige gruppen kvernet rundt og rundt, – hestene syntes alt utålmodige. Hun så at Claus red Junkeren, men Vilhelm en fremmed hest – et ungt, smukt dyr som så ut som det kunde være meget livlig. Hun vilde foretrukket at det hadde vært omvendt; 196den rolige Claus hadde bedre lag med hester. Nå, de var dag tålelig gode ryttere begge to, – ridning og skytteri hadde Thestrup lagt så stor vekt på at de lærte, så det hadde han trods alt selv funnet tid til å øve dem i.

Det var ellers et skjønt og muntert skue, den brogetkledde brudeskare som holdt forsamlet i solskinnet på det høitliggende gardstun. Under dem bredde sig dalen vårlig lysegrønn, nede på bunnen mellem olderkjerrene blinket elven, og fra den andre siden, hvor skogåsen hevet sig omfloret av en begynnende varmedis, tok nu klokkerne i Herberg kirke til å ringe likesom innbydende.

Men straks efter blev de blide klokketoner helt druknet i dunderet av hestehover og smell av skudd fra geværer og pistoler, hele flokken av brudesvenner sprengte nedover mot gårdsgrinden, trengte hverandre med rop og skrik mellem de digre grindstolper og svingte med hatter og skytevåben, mens den bitende lukt av kruttrøken drev i luften efter dem. Tamburen rørte sin tromme, og de to spillemenn med klarinett og fele stemte op en lystig melodi, som dog blev noe sønderhakket, fordi de fikk møie med å mestre sine opskremte hester.

Ingebjørg Larsdatter så helt prektig ut med den høie sølvkronen som glittret i solskinnet, flaggrende silkebånd og utslått hår, søljer og kjeder over barmen og høirødt damaskes skjørt. Ole red strunk ved hennes side; med sin tresnutete sølvgallonerte hatt, sabel ved lenden og høie sorte kravestøvler, tok han sig nesten militarisk ut. Efter brudeparet fulgte flokken av pyntede terner, – noen av dem hadde fått gutter og unge menn til å leie hestene sine; det var vel ikke godt å styre dem slik de satt i stolsadlerne. Og så kom alle bryllopsgjestene, menn og koner, de fleste ridende, men tilslutt fulgte noen kjøretøier med eldre folk og barn.

Dorthea gikk med de andre som skulde bli igjen 197på gården, stod ved grinden og så den larmende ferd forsvinne i støvskyer nederst hvor veien bøiet inn i et lite skogholt. Lyden av hovtramp og rullende hjul og smell av skudd gjenlød efter dem, – de overdøvet helt tonene av brudemarsjen. Og der kom fortroppen, brudesvennene, alt tilsyne igjen nede i veisvingen, – små hvite puff av røk ploppet fremdeles om skaren. Men nu hørtes atter kirkeklokkeklangen fra den andre dalsiden tydeligere, og duren av kvernbekken blev igjen hørlig eftersom larmen av brudetoget fjernet sig. Dorthea så over mot det smekkre kirkespir som pekte op over løvskogen ved åmotet, – så løftet hun sine øine mot den blå sommerhimmel og opsendte et inderlig hjertesukk til Forsynet om lykke og velsignelse for den elskede broder.

– Men inne ventet bordene på å bli dekket, maten skulde fordeles på fat og stetter. Piker sprang mellem stabburet og ildhuset, andre kom med kurver fulle av briskehakk og ballblom som de skulde strø på gulvene. Dorthea snudde tilbake over tunet, hvor støyet og kruttrøken langsomt drev vekk, og ilte til sine gjøremål innom hus.

*

Til sending hadde hun foruten den glasserte terten hatt med sig en stor kurv epleskiver – riktignok uten eplestykker i, men de smakte likevel nydelig. Endda bad moren henne bake en portion til, så de kunde få varme munker, som de her kallte dem, iallfall ved det bordet hvor de fornemste gjestene skulde sitte. Dorthea blev da optatt med baksten sin langt utover dagen. Hun fikk selskap i den minste datteren til Ingebjørgs bror; barnet hadde øienverk så de torde ikke ta henne med til kirken. Vesle Abelone Harkelsdatter trøstet sig med å fortære epleskiver, og dessuten hentet hun sig avlettbrott, kringler som gikk istykker og ostesneier hos de andre foregangskonene, så Dorthea begynnte å angre på at hun ikke hadde tatt med 198noen av de mindre barna sine, – det var flere av gjestene som hadde småbarn med i bryllopet. Og her vanket en slik Guds velsignelse av godsaker så hun kunde nok undt sine å få litt med av det.

*

De nyformæltes hjemkomst foregikk ikke mindre larmende enn avreisen. Hovtramp og ringlende ridetøi, voldsom saluttskytning, forkynnte at fortroppen, brudesvennene, var ankommet. De hjemmeværende kvinner strømmet ut for å høre på en parlamentering mellem rytterne og kjøgemesteren, – så godt som en hel komedie var det, for skjønt det dog var brudgommens egen gård, lot de unge mennesker som de måtte akkordere om herberg og bevertning her i huset for Ole Hågensen, hans kone og deres følge. Dette blev da langt om lenge bevilget av kjøgemesteren, efter en hel del skjemtende uttalelser som gang på gang henrev de omstående koner og piker til livlige utrop og undertrykt knis.

Dorthea så at de unge karer, og også hennes egne gutter, var sterkt oprømte, – røde i hodene, dryppende av svette under hatt eller luer, mange grimet av kruttrøken. Vilhelms frakke og bukser bar merker av at han var nok blitt gressrytter en gang under den ville ferd – men det var han visst ikke alene om. Claus hadde et lommetørklede gjennemtrukket av blod viklet om den ene hånden. De hadde tydeligvis drukket sterke saker underveis, og nu, da de var kommet til enighet med kjøgemesteren, drog denne frem en brennevinsflaske og glass som han lot cirkulere mellem brudesvennene. Så kastet hele hurven omkring og satte avgårde for å møte resten av brudefølget som var på vei opover Lundebakkene.

Trommeslageren trommet, spillemennene spillet en feiende marsj, Ole red stolt med dragen sabel, og Ingebjørg holdt med den ene hånden fast på sin store sølvkrone som truet med å reise ned i pannen på henne. Efter dem strømmet hele følget inn på gården, opøste 199og støvet – et lite barn hylte gudsjammerlig, og høie rop fra gjestene og øredøvende spetakkel fra den store skare mennesker og hester hilste brudeparets inntog på Lunde.

I ildhuset blev madame Dabbelsteens herlige kjøttsuppe øst op i terriner av blomstret stentøi og blankskurt tinn. Noe gikk også i tarveligere lerpotter som skulde på bordene i føderådsstuen, hvor ungdom og de mindre anseelige gjester blev benket.

Dorthea og Aleth Dabbelsteen, som skulde overvåke serveringen i den stuen hvor brudeparet satt tilbords, fikk rundelig tid til å puste ut efter de sisste anstrengelser og la sine av skorstensvarmen opglødde ansikter avkjøles. De stod og ventet foran fremskapet, mens gjestene trengte sig langs veggen – kjøgemesteren måtte hente dem frem en for en, mase og dra, innen de vilde innta sine plasser ved det lange bord. Brudeparet satt ikke sammen, men ved hver sin bordende – Ingebjørg ved den nedre. Hun hadde fått børstet og stelt sig, og brudekronen satt atter rett på hennes lyshårede isse, men hun så alt temmelig trett ut, syntes madame Dorthea. Men enda måtte man påhøre en lang bordbønn, fremsagt av klokkeren, og en velkomsttale av kjøgemesteren, før Dorthea og Aleth kunde begynne å øse op suppen.

Solen skinnet inn av de blyinnfattede brunlige glassruter, og den friske duft av bjerkeløvet i peisen og eneren på gulvet blev fort overdøvet av lukten fra de mange mennesker som hadde vært i langvarig berøring med svette hester, av matos og øldunst. Skjenkersvennene gikk flittig for borde. Dorthea opdaget med noen uro at Claus Hartvig tiltalte kruset som en voksen kar og drakk av dramglasset så ofte det kom forbi ham. Men snart fikk hun ikke tid til å se mere efter sine sønner, – de rykende fat med fisk og sul rykket inn, og nu hadde foregangskonene nok å gjøre med å nøde gjestene til å forsyne sig av den gode maten.

200Det blev en lang, lang bordsetning, og Dorthea var Aleth Dabbelsteen opriktig takknemlig for hennes råd, å ta solide prøvemunnfuller da de smakte til rettene ute i ildhuset. De bondebrylloper hun hadde vært med til hos deres naboer nede ved verket var meget simplere affærer, – glassverket var jo blitt anlagt i den avsides skogbygd blandt annet for å gi de fattige jorddyrkerne der leilighet til økede inntekter.

Prestefamiliens fravær syntes ikke å forderve bøndenes gode lune. Dorthea mente tilmed å spore en viss aggressiv bondsk selvfølelse hos selskapet: efter at klokkeren til skålen for det kongelige hus hadde sunget de sedvanlige vers, hvori Himmelens velsignelse blev nedbedt over Christian og kronprinsen, stod kjøgemesteren op og sang en strofe, som hun ikke hadde hørt før:

Giv fred og frugtbarhed, O Gud, i vore dage,
Og vend i nåde bort den velfortjente plage!
Velsign vort næringsbrug, velsign det ganske land!
Let under tunge kår for stræbsom bondestand!
Giv mænd som kunne se, giv mænd som kunne tale!
Thi kongen kan ei se igjennem bjerg og dale.
Ja – kongen vil os vel, og kongens gode søn;
Men bondeplageren, han fåe fortjente løn!

Dorthea kunde ikke bare sig for å smile vemodig, – hvor disse vers vilde ha tiltalt hennes kjere Jørgen!

Rekken av skåler var lang, og hver blev efterfulgt av et salmevers. Dypt beveget nynnet søsteren tonen med, da gjestene hadde drukket på Ole Hågensens og Ingebjørg Larsdatters velgående:

O! Jesus som
Gjør vin af sorgens å,
Vær dog så from
Og til hvert bryllup kom,
Hvor du bønlig kaldes på;
201Lad dog din hjelp og trøst
Vær’ udøst
For alle ægte-par
I deres tomme kar;
Lad din nådes rige flod
Give deres sorrig bod,
Signe dem og vær dem god!

Ombæringen av skålen, et tinnfat hvori gjestene la ned sine pengegaver til brudeparet, tok heller ikke liten tid, da både han som gikk med skålen, et søskenbarn til Ingebjørg, og kjøgemesteren skulde kommentere hver gave, – den første bekjenntgjorde takkende hvor meget hver enkelt hadde gitt, den sisste svarte med skjemtsom lovprisning av giverens rundhåndethet. Og neppe var denne innsamling bragt til ende før det atter blev sendt omkring en tallerken hvorpå gjestene la en gave til bygdens kornmagasin, – en velgjørende innretning som den forrige presten hadde stiftet og som både lensmann Lunde og Lars Gullaug syntes å omfatte med en interesse som vidnet om varm sans for almenvellet. Det var alt ledet langt utpå eftermiddagen, da klokkeren omsider kunde lese fra bordet.

Og nu måtte foregangskonene, mens gjestene trakk frisk luft utenfor på tunet, overvåke stuens rydding til dans. Løse benker og bord blev båret ut, gulvet sopt rent for briskestrø, lys i staker satt frem så de kunde tennes straks mørket brøt frem. Og så først kunde Dorthea og Aleth Dabbelsteen med de andre foregangskonene la hvilen falle på sig inne i kleven, hvor det nu omsider blev deres tur til å få noe med av gjestebudskosten og smake på drikkevarerne.

Dortheas føtter verket efter den timelange ståen og gåen, og hun var likesom ru i halsen av å ha tørstet og slukt støv hele dagen. Morens kraftige skummede øl smakte henne liflig, og hun tok også imot det glass brennevin som Ole bragte henne, i håp om at det 202skulde virke opstrammende. Men sammen med trettheten og varmen inne i den halvdunkle kleven gjorde det henne så søvnig, så da folket strømmet inn igjen i storstuen, og spillemannen stemte op en feiende springdans, skvatt Dorthea og opdaget at hun hadde fått sig en høneblund der hun satt mellem de andre konene på en umakelig smal veggbenk.

Den arme Ingebjørg måtte danse, – først med kjøgemesteren, men dernest med alle de mannlige gjester som hadde rett til å kreve «en svingom me brura». Imens bød Ole op brudekonerne og brudepikene. Han kom også inn i kleven og opfordret sin søster, men Dorthea måtte smilende tilstå, at springdans kunde hun ikke. I det samme satte felen inn med en annen tone, og så måtte hun likevel følge sin bror inn på dansegulvet og figurere med ham i en nymotens fandango.

Han hadde byttet om storstøvlene med sølvspennte sko, og nedenfor de myrtegrønne skjegges bukser flaggret under knærne store spragglete hosebåndsdusker. Men til tegn på sin verdighet som nybakt ektemann danset han med hatten på hodet og sabelen i geheng ved siden, – den raslet og klirret, mens han trampet i gulvet og svinget sig bukkende og henderklappende omkring Dorthea.

«Heisan!» Han la hendene om hennes midje og hvirvlet søsteren med sig i runddansen: «Du e støvandes flink du Dorthea! Neimen va du go teill å danse leill!»

«Det er fordi du fører så sikkert!» Med hendene på hans herder smilte Dorthea op i den unge brudgoms blussende ansikt. Hennes hjerte strømmet over av inderlig godhet for ham – og hun blev helt ør i toppen av den hastige dreien rundt. Endda det nu var helt fullt av dansende par omkring dem, og larmen stod i taket av de mange stampende føtter, gikk det helt fint for dem å komme stuen rundt. Og da de atter stod og figurerte, blev det til en hel pantomime mellem 203dem, av kokette smil og bøininger fra hennes, skjelmske øiekast og dristige tilnærmelser fra hans side. Flere av gjestene stanset, la merke til dem og opmuntret dem med bifallsutbrudd – og neppe hadde Ole sloppet henne, så dukket stedfaren op ved Dortheas side og drog henne med sig inn i dansen igjen.

Den høie kjempesterke Hågen Lunde svinget henne, så Dorthea neppe rørte gulvet med føttene. Et øieblikk fór det gjennem hennes hode – hun hadde jo sorg, – men alle bedrøvelige tanker og bekymringer blev likesom så fjerne og uvirkelige; uimotståelig rev den eggende felelåt og hvirvelen av par omkring henne Dorthea bort fra sitt daglige selv. En lidenskap fra lengst forsvunne dager vågnet op i henne: hvor hun hadde elsket å danse, o Jørgen, o for en fyrig, for en bedårende ballkavaller han hadde vært – det var da de var nygifte nede på jernverket –

– Lars Gullaug fanget henne op med det samme lensmannen slapp henne — eller satte henne ned. Hun fikk igjen pusten litegran, mens Oles verfar trampet taktfast med henne gjennem en noe mere adstadig firetur. – I den skumrende stue syntes nu hele gjestebudet suget inn i dansen som en hvirvelstrøm – Dorthea opfanget et glimt av sin mor, som dreiet rundt med husbonden på Nordre Lunde. Madame Elisabeth struttet av brun brokade, men bar pannelin og silkelue som de andre bondekoner. – En uke bare var det siden hun var midt oppe i de sørgelige og rystende hendelser på Fenstad – ja Aleth Dabbelsteen minnet henne på en besynderlig måte om taterkvinnen som hadde skremt henne så fælt – men pyttsan, Aleth var jo i virkeligheten et godt gammelt skinn – se der danset hun med kjøgemesteren så kappestrimlene flakset om de innhule kinner. Kaptein Cold – o ja visst var han hennes venn, stakkars mann, og Marie Langseth – hun hadde vært en medliderske i deres forviklinger. – Men det var så langt borte, så lenge siden, – nu kunde hun ikke prestere noen følelser for 204dem. Hun danset – av hele sitt hjerte begjæret hun nu bare å få danse – mere, mere –. Med øinene søkte Dorthea i vrimmelen Ingebjørgs bror, – hennes neste dans tilkom nok ham, – og han var en staut mann og en god danser, var Harkel Larsson –

– Da var det noen – det var Aleth Dabbelsteen – som tennte lysene på langbordet. Og lysflammerne speilet sig i de mørke øinene til Claus Hartvig; han stod lenet opefter fremskapet og fulgte med et besynderlig uttrykk av kjølig misbilligelse hennes og alle disse aldrende menneskers løssloppenhet i dansen. Det forekom Dorthea som hun blev revet ut av en drøm –. I det samme sprang Claus frem og grep Ingebjørg, som Vilhelm nettop hadde gitt slipp på – Dorthea forstod at guttene var kommet inn for å få den dansen med bruden som de i egenskap av brudesvenner hadde krav på. – Naturligvis, – de hadde aldrig før tenkt på sin mor i forbindelse med noe så ungdommelig som dans –.

Leende avverget hun Harkel Gullaugs utstrakte hender: «Ellers takk! Men nu må jeg nok se om mine bestyr –.» Det var visst forresten også på tide å tenke på kveldsmaten til gjestene.

*

Det var en forholdsvis lettvint anretning, – alle de hitførte daller og spann med rømmegrøt, og dertil avletter og annet bakverk. Denne gangen skulde det dekkes op i stuen i føderådsbyggningen, så dansen i storstuen kunde fortsette. Men i føderådsbyggningen hadde ungdommen holdt til og danset til tonene av klarinetten. Så her var endda mere uryddig enn i hovedbyggningen, og først efter endel akkordas fikk konene, hjulpet av kjøgemesteren, de løssloppne og ganske kjepphøie unge folk på dør.

De utjagede ynglinger og piker fortsatte dansen på tunet. Klarinettblåseren satte sig op på stabburstrappen, – temmelig i veien for de travle kvinner, – og fortsatte å spille. Men han var dessverre en såre 205middelmådig musikant, og en part av ungdommen samlet sig nede foran døren til storstuen og danset helt andre danser til tonene fra felen, som klang ut av den åpne dør.

Hele eftermiddagen hadde både Vilhelm og Claus krysset omkring Tora, den unge piken som var skyllt til lensmannen, og søkt å få danse med henne så ofte de kunde innfange henne. For Vilhelms vedkommende skyldtes det fra først av, at hun var den eneste han kjennte fra før, og i begynnelsen generte han sig for å by op de fremmede jentene. Og så var Tora så nydelig og så vennlig. Men snart merket Vilhelm selv, at han var jo virkelig en god danser, – musikken likesom strømmet inn i hele hans kropp og styrte hans lemmer; enn ikke springdansen, som han aldrig før hadde prøvet sig i, voldte ham vanskelighet. Dermed var flauheten som blåst av ham, og hver gang Tora måtte forsvinne, fordi huslige gjøremål la beslag på henne en stor del av tiden, styrte han selvsikker mot den netteste jenten som traff til å stå ledig. Og straks merket han til sin inderlige fornøielse at pikerne vilde gjerne danse med ham. Det var ikke bare fordi han var søstersønn til brudgommen, for det var Claus med. Claus så jo også meget bedre ut. Pikerne fulgte ham da også villig nok ut på gulvet, men så brøt de av meget snart, – Claus kunde i virkeligheten slett ikke danse.

Vilhelm så det med en smule skadefryd. Nu kunde den dumme guttungen ha det så godt. Endda sisste julen hadde han hånet Vilhelm som gad hoppe rundt med armen kring en jente «bare fordi du vil øve dig, til du skal gjøre dine hoser grønne hos Tilla Hauss.» Selv næret Claus en helt barnslig forakt for både piker og baduttspring, som han kallte det. Nu stod han der som fattig Per Eriksen.

Men derefter rettet også Claus hele sin opmerksomhet på Tora. Hun var altfor snill til å la ham føle hun holdt ham for en klossmajor; tvertom, hun rettledet 206ham vennlig og tålmodig – gjør sånn og gjør sånn og ikke sånn, se nu gikk det bedre, å han skulde da nok kunne lære å danse –.

Så blev det til at brødrene nesten sloss om Tora, hver gang hun viste sig i stuen. Hun forsøkte på sin blide måte å være rettferdig, danse med dem hver sin gang, og Vilhelm kunde ha funnet sig i det, hvis ikke Claus hadde vist sig krakilsk. Han prøvet å trenge sig på og få danse med Tora også når det ikke var hans tur, og når piken lempelig skjøv ham til siden og gav Vilhelm hendene, glante han efter dem – til han blev knubset til side av noen som han stod i veien for. Og for hver gang han slik blev puffet fra dansegulvet blev han åpenbart sintere, – så gikk han ut, og når han atter dukket op i stuen skjønte Vilhelm at han hadde fått noe å drikke; han var alt temmelig full.

Det var det nu mange som var, da det led litt utpå eftermiddagen, og flere ganger holdt noen av de unge mennene på å komme i tottene på hverandre. Men endda hadde det dog alltid lyktes for kvinnene og de eldre menn å få skilt dem, før det blev til ordentlig slagsmål. Nu mot kvelden hadde nok flere av de bolde svenner måtte erklære sig overvunne av øllets og brennevinets geister. Også noen av de eldre menn var forsvunnet inn på klever og sovelofter. Og langs husveggene, hvor gresset grodde høit og mykt, satt og lå ynglinger; somme kjempet endda tappert mot Jon Blund, men andre lå utstrakt og snorket høilydt. Det var også dem som av naturen blev tvunget til å avgi hvad de hadde nytt i overflod; tvers igjennem musikken og gildeslarmen hørtes rett som det var den ynkelige låten til noen som måtte rope på Ulrik –.

Solen var sunket bakom åsen. De lange skygger av huser og trær syntes plutselig å flykte og krype sammen til en liten løen dunkelhet innmed vegger og under løvkroner, nu da det milde hvite lyset fra himmelhvelven likesom suget musten ut av alle soldagens 207farver. De grønne vollene bleknet, og de brune tømmerhusene blev grå, der de stod og speilet kveldslyset i rutene. – Vilhelm danset polspass med en stor brunhåret pike, – hun var vel et hode høiere og dobbelt så drøi som han, men benene hennes fløi som trommestikker og hun snurret rundt så lett og nett som en leke; de danset så godt sammen så de lo hverandre inn i øinene. Ingen av dem hadde lyst til å slutte, så lenge de hadde pust igjen –

– Da kom optoget som skulde gå til kveldsbordet i gammelstuen – med tamburen i spissen, felespilleren og kjøgemesteren med sin stav. Ole og Ingebjørg skred nu frem hånd i hånd foran gjestene.

«Ja døkk lyt da gå inn døkk au, du og bror din,» sa hun som Vilhelm danset med – Anne het hun og var datter på en av Herberggårdene. «Døkk som æ brursveiner» – Selv smatt hun inn på sin plass mellem brudeternerne.

Claus stod og hang borte ved slipesteinen, – han så ikke ut som han dugde til å gå noen steder. Hatten sin hadde han mistet; de brune lokker fallt i uorden ned om hans blussende panne. Han hadde knappet op både vesten og skjorten, som han vilde by sitt bare bryst frem til avkjøling –

Med det samme rørte en ved Vilhelms erme – Tora. «Du lyt gå inn nå du au, du som æ brursvein,» sa hun likesom Anne Herberg, og smilte sitt yndige, litt late smil.

«Når ingen nøder mig? Å nei lell, jeg vet da folkeskikk jeg og!» Vilhelm lo lykksalig, slog en arm om Toras skulder. «Ja nei – kanskje du må gå derinn –?»

«Nei vi fer nok veinte vi. De æ berre garmainsfolke som ska sitte teill bords nå fyst –»

«Jamen det er jo storartet! Kom Tora, så skal vi danse!»

«E meine du æ gærn du Vilhelm,» lo hun sakte og fristet løse sig ut av hans grep, da han stanget pannen 208mot hennes barm. Stoffet i den rødstripete trøien hennes var stivt, og den var knappet igjen med små metallhekter som klemte sig koldt inn i hans hete hud, men inni trøien kunde han kjenne den myke barmen hennes. «Nei slepp nå gutt, e æ trøitt, e greie inte å danse meir nå –»

«Jamen da kan vi jo gå bort og sitte ned ensteds – Tora min søte dukke – vi vil gå og finne et sted hvor vi kan sitte og hvile –»

En gutt hadde overtatt klarinetten, – han blåste meget bedre enn spillemannen. Og all den løse og ledige ungdom og noen eldre mennesker, husmenn og småfolk, som skulde vente til neste bordsetning, blev ved å danse. Tunet var helt hårdtrampet og svartsnauet store flekker.

Med et sukk og en hoderysting føiet Tora sig, lot sig av Vilhelm føre langs husveggen utenom de dansende. Da de kom forbi slipesteinen rettet Claus sig op og langet ut efter piken: «D’ e min tuj nå,» lallet han, «du sjyllej mei denne – denne dansen – sjyllej veit du.»

«Nei nå orke e inte danse meir, e æ trøitt!» Hun betraktet ham med et overbærende lite smil: «Gu veit – e tru nå mest inte du greie danse meir ikveild du heill, Claus!» Han stod ikke synderlig støtt på sine ben – hver gang han lenset og skulde gripe efter henne, holdt han på å ta overbalansen. Tora gav ham et vennskapelig lite puff som nær hadde veltet hele fyren. Så lot hun sig føre videre av Vilhelm. «Han hadde da fått nok han Claus au,» sa hun og smålo.

«Ja stakkar, han er nok tjenlig til sengen,» lo Vilhelm tilbake.

De slog inn på en gressgrodd sti som førte ut fra gården mellem nøie åkerreiner. Kornet var kommet op så meget så den grå mulden var broddhyllt, skimret fint i grønt. «Det kunde trenges regn nå,» mente Vilhelm.

209«Å de kjem sakte regn teill Botalfi. Støtt så bli de styggvær den dagen vi fløtt på setra.»

Budolphi – det var i neste uke alt, tenkte Vilhelm skuffet. Det var meningen at de skulde bli her med moren en ukes tid efter bryllopet var slutt. Men nu syntes han det kunde ikke være noe særlig å være her efter, hvis Tora skulde flytte til seters –.

Hist og her satt og lå folk i det høie gress på reina. Her var meget lysere enn inne mellem husene, de hadde hele den åpne himmelen over sig, og det var som den brede dalen under dem også sendte tilbake lys. Kvelden var så klar så de kunde tydelig se hvert hus og hvert gjerde dernede, og bitte små mørke brikker rørte sig et sted, hvor folk hadde latt buskapen gå ute på jordet. Det blev så stilt efterhvert som de fjernet sig fra bryllopsgården, og de mange slags larm der borte fløt sammen til en enstonig dur som bare nu og da et høiere rop skar sig ut av. Elvesusen steg op så stille, men de kom nærmere og nærmere den brusende kvernbekken.

Vilhelm blev vâr at en skikkelse kom ragende efter dem på veien. Han merket forundret, at det var nok ikke så lyst likevel som han syntes, og stanset for å se hvem det var. Så kjennte han igjen Claus Hartvig.

Claus kom borttil: «Jeg vil danse med Tora – du får bli med mig nu, Tora!»

Piken skjøv Vilhelm litt til siden, stillet sig mellem brødrene. Hun så så smukk og så voksen og myndig ut i sin høitidsdrakt: flettene som hun hadde snodd op omkring hodet var pyntet med roser av sølvagramaner og silkebånd, den rødstripede trøien var utbrodert med små blomstermønstre og sluttet så trangt i ermer og liv så den fremhevet skuldrenes og brystets yndige former, men fra midjen fallt den skåret op i flasquer som det struttende skjørt bar utover hoftenes runding. Hun forsøkte å stagge Claus, bad 210ham pent gå og legge sig litt nedpå, – det blev nok tid til å danse siden ikveld.

«Jeg går med dere – hvor er det dere to skal av og gjemme dere –»

«Det raker da ikke dig, vet jeg,» sa Vilhelm.

Da Claus lutet fremover – han lignet grangivelig en stangvill stutekalv – deiset han innpå Tora så hun trippet etpar skritt til siden. Vilhelm gav broren en velrettet trykkseksten under ribbenskanten, og dermed knakk han sammen og blev liggende på gresskanten. Tora og Vilhelm gikk videre.

«Du va nå heiller streing ve ‘om bror din,» sa Tora og så sig tilbake over skulderen. «Hain ligg der ennå stakkar –»

«Ja det tar han såmenn da ingen skade av,» sa Vilhelm lett henkastet. «Han er jo egentlig bare en rå unge endda –»

«Er’n inte eilst tå døkk, hain Claus da?»

«’men om han er. Han er bare lang for sin alder.»

De var kommet til enden av veien over jordet, nu tok den temmelig bratt ned i kløften hvor kvernbekken kom brusende, det ene lille fossefallet efter det andre ned fra fjellet. En enslig sau flyktet nedover stien, brekende skremt, og forsvannt inn i krattet av løvtrær som grodde frodig i bunnen av kløften. Lenger nede skimtet en blank vannflate gjennem løvet – dammen ved kvernhuset.

«Huff de va gott å svalt her – e æ så heit – æ’nte du heit?» Hun tørket sig over ansiktet med en snipp av sitt forkle.

«Men det er rått her – kjenn, det er aldeles vått i gresset –»

Den bratte gressbakken var blekspettet av marinøkler. Det duftet døvende beskt og friskt av heggeblader og bjerkeløv her langs bekken. Væten drysset ned på deres ansikter, da de kom inn under trærne.

Fremkommet ved den lille kverndammen var de plutselig ute i lyset igjen, og luften kjenntes helt lun 211og stille efter råkulden inne i krattet. Det var vått i gresset her og, men så fikk de øie på en gammel slede som lå like opfor stien, og der satte de sig.

Herfra så de ikke mere av dalen enn noe av den blåmørke åsen på hin siden, men det var likesom de også kunde se det store rummet av luft som lå mellem dem og baklia. Dammen nedenfor var blank og blek – en gang kom det noen små ringer på vannflaten, en liten fisk. Og da de hadde sittet litt, kunde Vilhelm kjenne at den gamle sledebunnen var lun endda efter solvarmen, og det luktet svakt og godt, mel eller høi, av det flisete gamle treet.

Tora hektet op trøien sin, vrengte den halvveis nedover sig, så det øverste av hennes hvite linplagg og de røde selene på livstykket vistes: «Huff e æ så sveitt så de bit i skinne –» hun klorte sig bak på skulderbladene.

«Ja det var svært!» Vilhelm våget sig til å ta innpå halsen hennes. «Du har nå vel også strevet meget idag da –»

«Å jau! Vi har nå starva hardt aille ihop, veit du.» Hun så ham inn i øinene og smilte sitt trohjertige smil, gjorde ikke mine til å trekke sig unda den varme hånden hans, og Vilhelm lot den gli nedmed hennes hals, til det fattet om det ene myke lille brystet hennes –

– Jeg rører ved hennes bryst, tenkte han og husket han hadde syntes det lød så komisk, når de sa det hos Fader Holberg, røre ved hennes bryst, min skjønne jomfru, må jeg føle hennes bryst –. Å det var så godt å få sitte slik og kjæle for Toras søte små pikebryster –. Han rykket tett inntil henne på sledebunnen og la den andre armen sin om hennes liv. Fra armhulene hennes strømmet det mot ham en godlukt – akkurat den samme lukten som av det våte halvutsprungne heggeløvet –. Bare at det luktet koldt, men Tora luktet så deilig av varme – et øieblikk trakk han hånden til sig og snuste på sine fingrer. De luktet av 212solbærblader, som når en har stjålet solbær i haven en solskinnsdag. – Og igjen puttet han hånden inn under linet over hennes barm og lot den hvile der.

«Å Tora – du er så vakker! Jeg tror du er den nydeligste piken i hele bryllopetl Du er meget vakkrere enn bruden –»

«Hå nei lell! E æ nå berre dottra åt ei fattig einkje e da, endda om ho mor æ syskjenbåne åt lensmainn. Men ho Ømbjør æ eineste dottra på Gullaug –»

«Jamen du er da like smukk fordi om du ikke er rik –?»

«De æ nok inte mange som tykker det,» smålo hun, men blikket fra hennes deilige mørke øine svevet alvorsomt ut i den blå luft over dalen.

«Tora, søte Tora – jeg synes så uendelig godt om dig!»

«Ja detta tru e mest e har formerka» — hun lo sakte, likesom litt spotsk.

Vilhelm krystet henne inn til sig, – det rislet nedefter ryggraden hans som små søte vellystkrusninger. «Får jeg lov til å kysse dig –?»

«Nei det får du nå slettes inte,» svarte hun godhjertet mildt, men hun gjorde ikke mine til å trekke sig ut av hans armer, og så tok han om hennes hode og snudde det inn mot sig. Kinnet hennes var så svalt og glatt og mykt, og da hans leber fannt hennes, gled de litt fra hverandre, han likesom kysset inn i den åpne pikemunnen – ør av henrykkelse blev han ved å kysse og kysse –

– til hun plutselig vrikket litt på sig, – Vilhelms sisste kyss bare såvidt streifet henne på kinnbensbuen, «gi deg nå gutt, de fer da vera måte me –» sa hun og ristet av inneklemt latter. «Du e da någgå teill påflugen kar du Vilhelm –»

Gutten brøt sammen i latter han og, stupte sig med hodet ned i hennes folderike stakkefang: «Jamen Tora, du kan da like mig – du liker at jeg kysser dig, gjør du ikke det –?»

213Hun smilte hemmelighetsfullt: «Du tru det du –» og så grov hun fingrene sine inn i den røde luggen hans, rusket ham heller hårdhendt. «Ja du Vilhelm du –» og hun begynnte å pille op piskebåndet hans, løste op hans hår, til det fløt løst om hans ansikt, så fyllte hun sine hender med det og lugget ham eftertrykkelig: «– sett på måken teill rauhæring – stygg æ hain au, hain Vilhelm ja –» Det lød som et lattermildt kjertegn.

Han fattet om hennes ankel ovenfor spenneskoen – så fin og smal den var! – og leggen i den ru strikkestrømpen så trinn og fast. Men da hånden hans hadde vildret sig opunder de mange stakkene, frem til den nakne varme huden overfor kneet, rykket hun til medett: «Nei Vilhelm – nå lyt du vera folk lell – detta fær du inte låv teill nei –»

Gutten hadde en fornemmelse av at hun mente det visst ikke så alvorlig med sin vegring, han kjælte videre innunder alle disse skjørterne. Da tok pikebarnet ham hårdere i luggen og kjibbet ham til en side: «Vær skikkeleg nå, velt-guten min –»

Forbløffet satt han oprett et øieblikk – men hun så ikke sint ut; hun smilte polisk, trakk trøien sin helt igjen og gav sig til å hekte den: «Vi fær vel gå hematt snart kainskje –»

«Syns du det begynner å bli koldt her – se her –» han vrengte av sig frakken, slengte den rundt skuldrene hennes. Han hadde ikke noe imot å vise frem at den sorte silkevesten hans var med lange ermer, og at det var pipestrimler og blonder på skjorten hans.

«Nå bli vel du kaill,» sa hun, men hun blev sittende, fingret på de slepne stålknappene i hans frakke og tittet på dem. Vilhelm fikk armen sin om hennes liv igjen og ordnet frakken så de kom inn under den begge.

– Han som hadde innbillt sig at han elsket Mathilde Hauss – den spisslerke! Han hadde vært så redd at hun skulde le av ham når hun lo, så han hadde mange ganger hatt hjertebanken når han våget sig til 214å tale til henne. Tora her – når hun lo av ham, så var hun så elskelig godliende, så han fikk bare lyst til å lokke frem mere og mere av denne søte pikelatter. Akk hvor hun var deilig –. Han kom til å huske på at han hadde kysset Tilken en gang i julen, de lekte pantelek – alle de dikkedarer hun hadde lavet –.

Tora sa hverken ja eller nei, men nu syntes Vilhelm at han visste hvad det betydde. – Så kysset de hverandre en stund –. Til Tora gav tegnet, at nu kunde det være nok, – hun snudde hodet vekk, og så gav hun sig til å snakke om seterreisen.

«Liker du dig her på Lunde? Er ikke min besstemor gruelig striks til å drive sine folk –»

«Å du veit –» Nu var det så mørkt blitt så han kunde bare høre at hun smilte. «Ho fekk nå primi tå dette Landhusholdningsselskabet, da ho hadde vove tusen ælne me emse slags ty tå ull og lin frå garen. Du kan tenkje de, jenten’ hadd någå tå hårt å ta ti me her på Lunde da. – Ja e vil inte anna sea, ho æ da grei og snill på mange måter au, ho Elisabeth.»

«Har besstemor fått premier, det visste jeg såmenn ikke. Jeg vet at lensmannen fikk en sølvmedalje for avgrøftning og opdyrkning av myr her forleden år.»

«Ja de æ inte anna heill berre primi-steill her san. Når døm ha så flusst me tenarhjolp som ‘n Håkon, da veit du de går fint. Han far min, han rokk inte rydde hememarka vår, det som vart att av jorda etter skriva å flommen før ‘n døydde, ‘n hadde fortatt se i steinberinga dama –»

Det måtte være høgstnattes nu, den mørkeste timen i døgnet. Omsvøpt av skumringen fortalte Tora, på Vilhelms deltagende spørsmål, om sitt hjem. Synstevoll hadde vært en stor og veldrevet gård da hennes mor blev gift dit, men året efter, – den eldste broren til Tora var nettop født da – var flomåret i 72. Det meste av innmarken blev begravet under stein og aure, og nesten alle husene på gården tok skade. Tora var født og opvokset i Synste vollhagan, den husmannsplassen 215som foreldrene flyttet op på, mens hennes far slet for å ryddiggjøre sine jorder efter ulykken. Men han var ikke kommet svært langt ivei da han døde – Tora var dengang 5 år gammel – og det fallt tungt nok for moren som var veik av helse å drive gården så liten som den var. Så kom de yngste barna til slektninger –. Den eldste broren hadde nettop overtatt Synstevoll, og han vilde nok fortsette å rydde, hvor faren hadde måttet gi op. Men så kom Storofsen og ødela alt igjen. Tora visste ikke om hun noensinde skulde få komme hjem til sine egne –.

Vilhelm satt med hånden hennes i sin og klemte den av og til, mens hun fortalte, jevnt og rolig. Hun var like fortryllende, syntes han, nu da hun var alvorlig.

– Det var sulten som endelig drev dem til å bryte op, – de kom i tanker om at de hadde jo ikke fått kveldsmat! Men Tora forsikkret, det visste hun nok råd for.

Vilhelm så at det var alt begynnt å bli lysere igjen, da de hånd i hånd vandret markveien tilbake mot gården. Den strakte sig øde og stille i skjæret av månen som nesten ikke gav noe skinn, så lyst var det allerede.

De var nesten fremme ved gården før de støtte på folk, to unge gutter som lå og sov i veikanten.

«Enn hain Claus da – skull du inte sjå etter bror din tru,» mente Tora bekymret.

«Å han må jo vel ha kommet sig hjem på et vis – siden han ikke ligger i grøften noen steder,» sa Vilheim lett.

Da de var kommet inn mellem husene, drog Tora ham med sig ned mot en liten enetages stue som lå inneklemt mellem de større byggninger. Hviskende betrodde hun ham at hun visste, her inne i gammelstuen hadde madame Elisabeth traktert enkelte utvalgte mellem gjestene med kaffe, – hun vilde se efter om det skulde være en skvett igjen på kjelen.

– Det var mørkt inne i det gamle huset — det hadde et åpent ildsted midt på gulvet og ljore i taket.

216Fin blå røk fra de døende emmer svevet op mot den åpne luken, hvorfra gresstrå tittet ned i morgenlyset. Fra benkene langs veggen og fra de svarte krokene pustet og snorket det – og Vilhelm husket med en følelse av heftig flauhet, at han hadde forsømt sin plikt som brudesvenn; han skulde jo ha ledsaget morbror Ole til brudekammeret. Men Ingebjørg og Ole måtte ha gått i seng for lenge siden. – Nå han var kanskje ikke den eneste – han hadde iallfall gjenkjennt en av sine kolleger ute på markveien –

Tora hadde funnet en stor spilkum, – og litt kaffe, skjønt mest grugg, fikk hun da hekset ut av kjelen som stod på en kant av åren. Det var lummert inne i rummet og luktet ramt av mennesker og av tobakksrøk – et krus med hele og itubrukne krittpiper stod på bordet sammen med kurver og bakker hvori det var rester av kakesendinger. Tora samlet på en bakke det som så mest appetittlig ut, fyllte kummen full med melk og stakk et stykke brunsukker inn mellem lebene sine: «Kom da –»

Der var et bislag utenfor stuedøren, og der stod de og holdt måltid. Hun bet over sukkerstykket og gav ham det halve, de drakk hver sin gang av spilkummen og plukket i sig vafler og beter av goderåd og rømmebrød, mens de kniste og smålo av ingen ting.

Det var helt dagslyst da de endelig blev enige om, at nu måtte de gå og legge sig. «Får jeg et godnattkyss da Tora –» det kunde ingen se dem her i bislaget. Og nu visste Vilhelm at han skulde ikke vente på svar. Det blev et langt og godt kyss, og hun hadde lagt armene sine om nakken hans, så inderlig trofast. Men midt i det gjespet hun så det knaket i kjevene hennes.

De kom til å le begge to – men så rev hun sig løs og rømte opover tunet. Vilhelm vilde sette efter henne, men merket medett at han var selv morderlig søvnig. Så ruslet han nedover den andre veien for å finne det rummet i ett av stuehusene, hvor han hadde sovet forrige natten.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.