4.

Bakefter syntes Dorthea at hun hadde visst det fra første stund. Med det samme hun skjønte at guttene hverken hadde sett eller hørt noe til sin far, forstod hun, – da hadde det hendt en ulykke.

De lange første nettene lå hun og tenkte ut forklaringer. Thestrup kunde være kommet på den tanken at rømlingene hadde tatt veien sydover allikevel, mot hovedstaden og kysten, og så var han snudd efter dem. Eller han lå på en avsides gård eller stue og var kommet til skade. Et fall med hesten kanskje; Reveille hadde alltid vært skvetten, og i vinter var hun blitt rørt altfor lite. Skjønt, Jørgen var en god rytter. Og i sitt hjerte var hun viss på at Thestrup, såsandt han var ilive og ikke aldeles sanseløs, vilde ha sørget for å få sendt bud, både til kontrollør Thommesen på verket og til henne.

Sneen blev ved å velte ned –. Lå han og hoppen begravet et sted under driverne –? Å om hun bare hadde overtalt ham til å la Feierfax løpe med –.

Men hun stod op hver morgen, fast bestemt på å synes fattet. Husfolkene likefrem slikket i sig de beroligende talemåter som hun søkte å trøste dem med. Nu hadde de svelget så grundig i skrekk for guttenes skyld, så de var utmattet og vilde gjerne falle tilbake i sine gamle folder igjen.

Også Claus Hartvig tok mere enn gjerne imot morens forsikkringer om at de nok snart vilde få en forklaring på farens utebliven. Man skulde bare ikke straks tro det verste. Gutten hadde jo blandt annet oplevet en masse som han brennte efter å få snakke med moren om. Om det forestående store bryllopet 83på Lunde, – morbror Ole vilde at Vilhelm og han skulde være brudesvenner, og mormoren hadde sagt at hun, deres mor, måtte komme og bake sine berømte epleskiver. Dorthea skjønte at Claus var uhyre opsatt på å komme til dette gjestebudet; han vilde ikke gi den tanken gehør at det kunde være hendt noe som gjorde det umulig for ham å delta i festen.

Bare Vilhelm forstod. – Hver gang hun møtte sin eldste sønns blikk, leste hun i det at han tenkte – ja vel omtrent det samme som hun selv. Han var helt på det rene med at det så uhyggelig ut.

Den første dagen efter middagen kom Claus og bød til å holde garn for henne. Og mens hun nøstet fortalte han om Dabbelsteen. Da de kom op i stuen om formiddagen, fikk de vite at informatoren var forsvunnet. Besstemoren vilde ingenting si. Men Tora, en av jentene på Lunde, trodde at Dabbelsteen var strøket videre nordover til sin mor. Forresten, sa Claus, Tora var skyldt til lensmannens, så hun var ikke riktig tjenestejente heller, men hun var altså hos dem –.

Dabbelsteen, tenkte madame Dorthea. Thestrup hadde altså fått rett. Bare de hadde latt ham reise i høst. – Og til alle sine andre bekymringer fikk hun nu den, at de to største guttene kom til å gå her løse og ledige – og det betydde at hun måtte beherske sin fortvilede angst endda mere, aldrig turde gi sig over et eneste øieblikk og gråte, gråte – som hun følte en ubendig lengsel efter.

Akk – for var det verste hendt, så visste hun jo at tanken på den elskede, hennes ømmeste savn og lengsel, ja selv sorgen over den uforlignelige ektefelle, – alt det vilde bli trengt til side, inn i hennes sjels innerste vrå, mens hun blev tvunget til å beskjeftige sine tanker med fremtiden. Hvordan skulde det gå henne med de syv umyndige børn, hvis de var blitt faderløse –? Bare i omsorgen for dem kunde hun da endnu pleie sin kjerlighet til deres far. O, men hele 84hennes vesen reiste sig i det heftigste krav om å få sørge ham ut av sitt fulle hjerte, begråte det ufattelige tap av elskeren og vennen.

Lille Christen skrek og skrek hele den andre natten, – maven hans var rent elendig. Det var vel hennes melk som blev fordervet av sinnsbevegelsen. Da hun byttet på ham i grålysningen så hun, at gutten hadde alt tapt sig meget, – lemmene hans var blitt tynne og slappe, og han var innsunken og blå under de små øine. «Å stakkars min lille pus, stakkars lille murven da –.» Tårene kom styrtende, og det lindret å la det gråtfyllte hjerte få spilde litt av sin overflod. Men hun stod op med den tanken, at hun måtte jo få dagen til å gå på et vis.

Hun satt på forhøiningen allerede og sømmet Birgittes serker med bitte små attersting da Vilhelm kom inn. De andre barna holdt endda på med morgengrøten på kjøkkenet.

«Mor, – vi har talt om det, Scharlach og jeg. At hvis vi ikke får høre noe om far idag heller, så burde det vel gå bud til Christiania, til kontoret –?»

Dorthea så op fra sømmen sin.

«Ja mor, jeg mener, om ikke jeg kunde reise inn –? For her er jo ingen annen som kan unnværes nu for arbeidets skyld. – Mor forstår vel,» sa han heftig, «jeg kan da ikke bare gå her og ingenting ta mig til.»

«Det kan da ikke være nødvendig endda, Vilhelm. Og forøvrig må jo det bli Thommesens sak –»

«Han er meget verre idag,» sa Vilhelm ivrig. «Madame Thommesen sier at denne forskrekkelsen med far har tatt på ham slik, så nu vet hun sletikke når han skal bli bra igjen –»

«Neinei, – men i hvert fall. Hvis din far ligger med et brekket ben et sted oppe i dalen, så kan det jo ta tid, før vi får bud.» Hun skjønte med det samme hun sa det, hvor usandsynlig det var, – så mange mennesker som hadde vært ute på leting så måtte de 85nu ha fått høre om det. Langt ut fra almindelige ferdselsveier kunde han jo umulig ha vildret sig. Det kjenntes som angsten klemte hårdere til om hjertet hennes. Men hun sa som før: «Jeg hadde tenkt å foreslå dig, at du og Claus leser videre i jeres pensum på egen hånd, så godt I formår – og så kunde I, det vil si du, overta å lese med Bertel inntil vi får se –.»

«Som mor vil.»

Men da hun hadde hørt guttenes fotsteg tape sig bort over loftet ovenpå, gikk hun ut på kjøkkenet. Birgittes og Elisabeths latter stoppet brått da de blev vâr moren. De sprang og slog efter hverandre med opvaskfillene, – skulde vel likesom hjelpe Ragnhild, men det blev lek utav det. Åndsfraværende strøk Dorthea over det nærmeste barnehodet – det traff til å være Elisabeths: «I er riktig flinke. Og når I så er ferdige kan I få lov til å gå ut og ake kjelkebakke. Og Hanne og Gunhild kan bli her på kjøkkenet med Rikke – Lillebror sover, han var så urolig inatt.»

Så fikk hun være alene inne på soveværelset. Med armene korslagt nede i lintøisbunken på sybordet og hodet gjemt i dem gråt hun, nesten lydløst for ikke å vekke vuggebarnet. Tilslutt tenkte hun neppe på hvad hun gråt for; det var sånn lise å få gi sig over.

Johanne gløttet på døren: «Kaptein Cold er ute og spør om han kan få lov til å gjøre madamen sin opvartning –»

«Straks.» Uvilkårlig gikk hun til speilet, puttet villfarne hårstrå op under kappen og rettet på fichuet. Hun kunde knapt kjenne igjen sig selv, så rød var hun kring øinene og på nesen. Fort vætet hun håndkledet og prøvet å kjøle sitt forgråtte ansikt.

«Madame Thestrup!» Kaptein Cold grep hennes hånd og trykket sine mustasjer på den. «De må ikke, nei De må ikke fortvile – ikke endda. Kjere gode veninne, kom og sett Dem!» – Han leiet henne bort til Thestrups lenestol ved ovnen og trykket henne ned i den, grep flakongen med sal volatile fra toalettbordet 86og holdt den under nesen på henne. «Se så, hvis De føler Dem sterkere – tillater De» – med et bestøvlet ben trakk han taburetten til sig og sank ned på den like innved hennes kne. «Kjere madame Thestrup, hvis De er sterk nok til å høre de nyheter jeg kan meddele Dem – vi bør holde dem for gode, det er iallfall min opfatning –»

Huden hans var grov og rødbrennt av friluftsliv og av svir og drikk og han begynnte å bli temmelig korpulent, men endda var kapteinen en overordentlig vakker mann. Nu da hun så like ned i øinene hans, slog det Dorthea at igrunnen minnet de om Thestrups, – de var ildfulle, store og mørkeblå med et flimmer avav] rettet fra: at (trykkfeil) små gule og brune flekker drysset inn over det blå. Også Colds øine var en eldet manns, – hvitøiet gulnet og blodskutt. Hennes Jørgens var blitt slik av umåteholdent arbeide, denne meget yngre manns av – nuvel, umåteholdenhet i andre retninger. Men mon det ikke var noe beslektet i deres naturer – det var kanskje grunnen til at forholdet mellem disse to hadde vært så spendt ofte. – Hvis Thestrup, mens han endda stod i sin fulle ungdomskraft, brått var blitt kastet ut av sin bane – hvo vet hvad Jørgens lidenskapelige sinn kunde ha ført ham op i.

Kaptein Cold kunde fortelle, at nu hadde man fått rede på Sibillafølget «og det syntes utelukket at de kan ha hatt noe å gjøre med Deres manns skjebne». Man kunde ikke engang tale om noe følge for tiden, for sønnerne og alle de yngre medlemmer, så nær som en datter hvis mann for tiden satt på tukthuset i Christiania, hadde trukket nordover alt før jul. Den verste av dem, Rasmus Tjuril, var blitt arrestert et sted i det Trondhjemske for knivstikkeri på et marked. De to gamle hadde i flere måneder hatt tilhold i et sommerfjøs inne i Bjørgedalen, men de skulde ha opført sig temmelig upåklagelig, – kvinnene og barna hadde tigget omkring i bygdene, selvfølgelig, og Sibilla drev sine sedvanlige kunster. Men mannen, 87Leivardo-Johan, som jo forresten alltid hadde hatt ord for å være en skikkelig person, til tater å være, lå nok dødssyk av kreft: «det ser ut som hans gemalinnes famøse legekunst kommer til kort her, – jaja, mot døden vokser ingen urt som man sier». Naturligvis vilde hele selskapet bli inngående forhørt, om de skulde vite noe som kunde bidrage til mysteriets opklaring. «Men som sagt, det synes som vi helt kan sette den mulighet ut av betraktning, at forvalteren er blitt overfallt av tatere.»

Hele tiden holdt han hennes kolde hånd i sin store varme, og Dorthea sanset ikke å trekke den til sig. Det var noe trøstende i å sitte slik og la sig ombølge av hans ivrige deltagelse. Han var det første menneske hun hadde kunnet tale med, ja rådspørre i sin bekymring, som en der burde sitte inne med større innsikt og dømmekraft. Thommesen var syk, Scharlach torde hun ikke bry nu, da hun visste at hele ansvaret for arbeidet i hytten hvilte på ham – for mester Wagner var like upålitelig som han var dyktig; både han og mange av folkene vilde nok benytte sig av den almindelige forvirring til å slakke av og spilde tiden med snakk eller drikk, hvis ikke Scharlach holdt styr på dem.

«De må tro, herr kaptein, jeg er Dem takknemlig for at De kom. Jeg sitter jo her helt alene» – akk, hun var mere alene mellem alle disse mennesker som hun måtte vise et rolig ansikt, enn om hun hadde vært aldeles ensom. «Hvis jeg bare torde tro som Dem, at det er et godt tegn at ikke taterne –. Men kan De da tenke Dem, hvad kan det da ha tilstøtt ham? Både mann og hest kan da ikke forsvinne helt sporløst.»

Cold rystet på hodet: «Hvis ikke dette ulykksalige snefall var kommet som har ødelagt alle spor. Men jeg skal la undersøke om ingen vet noe om hoppen, Reveille kjenner jo hvert barn rundt omkring.» Han krystet hennes fingrer: «Endnu må De 88ikke tape modet, kjere madam. Og mig må De helt og holdent befale over, ihvad De så ønsker at jeg skal gjøre for Dem.»

«De er meget god» – hun trakk til sig hånden og stod op. Innerst inne hadde hun hele tiden husket på at Thestrup vilde misbilliget det, om han hadde sett henne sitte sånn tête à tête med kaptein Cold. Men det hadde vært en lindring å få tale med ham.

Han også hadde reist sig: «Og min unge venn Bertel –? Ved De hvad, madame Thestrup, vilde det da ikke være en lettelse for Dem å bli av med ett av børnene iallfall i disse dager? Bertel kunde følge med mig hjem til Fenstad; det vilde være en velgjerning mot min stakkels Carl å få selskap. Ja Claus er også velkommen, hvis han har lyst – Vilhelm går jeg ut fra at De kan ha noe gavn av.»

Dorthea rødmet, og blev flau da hun kjennte det – og så rødmet hun endda dypere: «Besste kaptein, jeg er rørt over Deres omtanke –. Men det kan jeg ikke ta imot, det vilde sikkert volde altfor meget forstyrrelse i Deres husholdning – men jeg er Dem takknemlig for Deres edelmodige tilbud –»

Kapteinen smilte flyktig og spotsk: «Noen forstyrrelse i min husholdning vilde det såmenn ikke volde. Jomfru Langseth vilde gjøre sitt besste for at drengene skulde få det behagelig, og det med glede. – Men hvis De ikke ønsker å sende dem hjemmefra» – han trakk på skuldrene med en liten hovmodig grimase.

«Det er jeg overbevist om at hun vilde, jomfru Langseth er et godt menneske, det vet jeg. Men jeg synes ikke jeg kan undvære noen av mine børn i disse dager –.» Lille Christen reddet likefrem situationen, – han satte i noen ynkelige skrik, og Dorthea skyndte sig bort til vuggen. Hun bøiet sig over barnet for å skjule sin forvirring.

«Vel, besste veninne, jeg anbefaler mig. Men husk, kan jeg tjene Dem på noen måte, skal det være mig 89en sann glede.» Han kysset hennes hånd til avskjed. «Jeg møtte pastor Muus nede ved kirken,» sa han, idet han skulde til å gå. «Han vilde avlegge Dem et besøk senere idag, sa han.»

«O nei!» Uvilkårlig la hun sin hånd på Colds erme som det var noe hun vilde stanse.

«Hvordan –? Vil De heller være fri for vår verdige sjelehyrdes visitt?»

«Akk kjere kaptein – jeg frykter for at jeg er lite skikket til å ta imot religionens trøst just nu, – det er vel min feil, men –. Ja De kjenner jo pastoren –»

«Ja fy for den lede – pardon, madam –. Jo jeg kjenner ham.»

«Forstår De, jeg kan ikke utholde å høre på hans fromme flauser, når jeg er så angst, så angst – min lille her har det heller ikke godt, og – kaptein Cold, jeg tenker jo på – jeg tenker på elven. På vannene – den usikkre is –» Hennes tårer tok til å strømme igjen.

Kapteinen taug.

«Det vilde jo forklare at både Thestrup og hoppen kunde forsvinne på den måten. – Svar mig, kaptein Cold, tror De det er det som er hendt?»

«Det er jo en tanke som ligger meget nær,» svarte han lavt, likesom motstrebende. «Men vi må trøste oss med det, madame Thestrup, at den mest nærliggende forklaring vil som oftest vise sig å være – ikke den riktige –»

Opgitt rystet Dorthea på hodet: «O Gud! Kan De intet, intet si som kan trøste oss? Kan De ikke tenke Dem hvad som kan gjøre det umulig for ham å gi livstegn fra sig – hvis han er i live?»

«Tenke og tenke!» Igjen nølte han. «Når det kommer til stykket, er jo det som er hendt alltid det som ingen har tenkt på. – Endnu er det jo ikke gått så lang tid –»

«Det var tirsdag aften silde han red hjemmefra. I dag har vi lørdag –»

«Ja ja kjere madame. Men forsøk allikevel å holde 90modet oppe. – Jeg skal iallfall kjøre innom prestegården og fortelle, at De befinner Dem ille. Så De ikke kan ta imot flere visitter. Og ikke kommer til kirken imorgen.»

«Ja. Jeg vilde være Dem takknemlig om De gjorde det.»

Han grep hennes venstre hånd som hang ned slapp, – med den høire rugget og rugget han vuggen. «Tro mig,» bad han inntrengende, «det skjærer mig i hjertet å se Dem så nedbøiet. Akk gid det var mere jeg kunde gjøre for Dem, – for i gjerning å bevise min sympati, mitt vennskap for en edel kvinne som Dem.» Endda en gang trykket han sine leber mot hennes hånd.

*

Dorthea syslet ivrig med spedbarnet. Herregud, den lille enden var blitt helt spiss og skrukket bare på dette sisste døgnet –. Men hun kunde ikke la være å ergre sig fordi hun hadde rødmet. Nu trodde naturligvis Cold at hun også hadde deltatt i koret av de dydig forargede, som drøftet forholdet mellem ham og hans husholderske. At det var derfor hun ikke vilde sende guttene til Fenstad, – hvad jo forresten også på en måte var sannt.

– En ting var at kapteinens menage ikke kom andre folk ved, – det hadde hun sagt bestandig, når sladderhankene tok fatt på den materien. Og jomfru Langseth var en øm, opoffrende fostermor for lille Carl, – hun hadde pleiet ham da han lå i den trondhjemske halsesyken, så hun selv blev smittet og nær hadde satt livet til. Men naturligvis var det sannt som Jørgen sa, – det vilde ikke ha vært mere enn rimelig og rett om Cold da hadde innfridd sin takknemlighetsgjeld til jomfruen ved å gifte sig med henne. Hvordan det så hang sammen med Colds formentlige – og bastardiske – høifornemhet, nu var han iallfall ikke annet end en avdanket officer, uten utsikt til at kunne gjenopta sin avbrutte karrière. 91Sandsynligvis blev han vel sittende på Fenstad til sin dødsdag – hvis han da ikke måtte gå fra gården lenge før den tid. En kalamitet som den flittige og dyktige Marie Langseth muligens vilde kunne avverge, dersom mannen var forstandig nok til å gjøre henne til Marie Cold.

Men Dorthea hadde fulgt sin første innskytelse, – sagt neitakk til hans velmente tilbud om å befri henne for omsorgen for to av børnene i denne tid – fordi hun visste at Thestrup vilde ha mislikt det, om hun sendte guttene til Fenstad. Ikke at hun trodde de vilde bli utsatt for noen fordervelig innvirkning der. Cold drakk visstnok også temmelig sterkt når han var hjemme. Men hun visste at han skjulte sine utskeielser så godt han kunde for Carls øine, og i barnets nærvær iakttok han og jomfruen decorum. Han elsket sitt eneste – eller eneste legitime – barn hjertelig. Og han vilde sikkert tatt de samme hensyn til hennes sønner. Claus vilde nok med henrykkelse ha grepet leiligheten til å slippe hjemmefra nu, – han vantrivdes med all denne sorg og angst i sin nærhet. Og Bertel, stakkars Bertel med sitt ømtfølende sinn, han led under det samme på en langt farligere måte. For ham vilde det ha vært velgjørende å komme til Fenstad, og samværet med den jevnaldrende venn en lindring i denne triste tid.

– For begge de ensomme smådrenge hadde virkelig funnet et inderlig behag i hinannens selskap det halve året da også Carl Cold var Dabbelsteens elev. Det var synd på Bertel at hans far hadde fått gjort om den ordningen. Og grunnen var, at den gav kaptein Cold et påskudd til de hyppige besøk på Brovold som opvakte Jørgens jalousi. – At hun fannt behag i kapteinens opvartning kunde hun ikke nekte, – det var sannt at der var i hans vesen overfor kvinner noe visst, hun vilde kalle det enslags entusiastisk velvilje, en varm og hjertelig deltagelse i deres ve og vel, som saktens rettferdiggjorde det rykte han nød, 92for å ha vært en enragert dyrker av kjønnet. Riktignok hadde hun også hørt, av folk som kjennte til hans liv i Kjøbenhavn og Rendsborg, at så lenge hans hustru levet skulde han ha vært en eksemplarisk ektemann. – Fornuftigvis skulde man jo også synes at alle måtte innse, den smukke kapteins galanteri overfor henne var av en helt uskyldig natur: hun var da virkelig en kone av satt alder, lykkelig gift – og dessuten høist fruktsommelig nettop i den tiden da han vanket her som tiest. – Men Thestrup var nu engang helt uimottagelig for fornuft i det stykke.

– Alt ved Johannes Cold syntes å irritere ham. Hans hemmelighetsfulle oprinnelse, som i de fleste menneskers øine forlenet kapteinens person med en tiltrekkende mystisk nimbus – Jørgen påstod at Cold koketterte dermed på en uverdig og umandig måte. Ryktet vilde vite, at han var en naturlig sønn av grev St. Germain med en meget høitstående dansk dame, men det måtte vitterlig være vrøvl, – greven kom ikke til Danmark før i treds eller enogtreds, og på den tid hadde Cold vel vært en fem-seks år gammel; det var ikke sandsynlig at den berømte feltherre skulde ha medført en guttunge i sin bagage. Ikke heller lignet han greven det minste – det sa lensmann Lunde som hadde sett greven flere ganger både i Kjøbenhavn og ved Traven. Dessuten hadde Cold selv i et fortrolig øieblikk tilstått for henne – en aften han satt her i mørkningen og ventet på at Carl skulde bli ferdig hos Dabbelsteen – at han enn ikke ante hvem som hadde skjenket ham livet. Men han husket dunkelt, at før han blev adoptert av auditør Cold hadde han bodd på en bondegård som lå i en skog, og der hadde han sommetider fått besøk av en deilig, dypt tilsløret dame som kysset og krammet ham. Han trodde hun var hans mor.

Dorthea hadde forstått, at savnet av foreldrene som han ikke engang kjennte navnet på, og grubliseringen over hvem han da egentlig monne være, 93hadde formørket Johannes Colds barndom og ungdom. Det forekom ikke henne så unaturlig, om han med begjærlighet hadde grepet den idé, at hans ukjennte far skulde være St. Germain, – han var en stor beundrer av feltmarskalkens bedrifter. Cold selv hadde tidlig vist sig som en ualmindelig lovende ingeniørofficer, en fremragende matematiker og lærer for de unge kadetter – han hadde vel følt sig åndelig beslektet med den berømte reformator av tvillingrikernes hærvesen. Noen henkastede bemerkninger til den halvvoksne yngling hadde så bibragt ham den tanke, at han virkelig var St. Germains kjødelige sønn. Hans adoptivfar hadde meddelt ham at han var forutbestemt til den militære løpebane – skjønt gutten aldrig fikk vite hvem som hadde bestemt dette, lå det da nær å tro det var hans gådefulle pårørende hvis innflytelse han ofte hadde fornummet. For selv om han var aldrig så dyktig i sin metier, så var det dog utenkelig at han hadde kunnet gjøre en så rask karriere uten mektige beskyttere, toogtyve år gammel var han alt kaptein og hadde fått sig overdratt viktige arbeider ved Kjøbenhavns befestninger. Og de samme skjulte krefter måtte ha begunstiget hans dristige beilen til den skjønne Helle Skeel. For skjønt hennes far nærmest var fattig, og den unge komtesse selv en landlig uskyldighet som følte sig forvirret og ulykkelig i hovedstadens glimrende selskapsliv, så hadde hun fullt op av familie som lett kunde skaffet henne et ganske anderledes glimrende parti enn den unge officer av obskur oprinnelse – selv om Cold den tiden endda hadde en ganske nett privat formue og utmerkede fremtidsutsikter. At han også var noe hengiven til utsvevelser tok man vel i de kretser ikke så høitidelig, – Cold hadde forresten sagt henne, at det hadde det nu ikke vært så farlig meget av i hans ungkarsdager. Begripeligvis hadde han drukket, spillet høit og dyrket teatrets små figurantinner og stadens lettlevende nymfer, fordi det nu engang var tonen å gjøre 94det. Men arbeidet og studierne hadde simpelthen ikke levnet ham meget tid til denslags adspredelser, – som ungt menneske hadde han ikke vært nær så vill som han fikk ord for å være. «Og tro mig, madame Dorthea, for uskyldigheten næret jeg dengang den dypeste veneration. Den unge pikes renhet, den ærbare kones sjelefred var mig altfor hellig til at jeg skulde ville volde en dydig kvinne et øieblikks forvirring.» – Først da hans ekteskapelige lykksalighet efter knappe fire år endte med fru Helles død, og deres nyfødte datter fulgte moren i graven – blev det anderledes. For å bedøve sin smerte, og sin bitterhet – for det opfyllte hans sjel med enslags bitterhet at han åpenbart aldrig skulde få lov til å nyte familielivets sødme – kastet han sig med villskap ut i det forlystelsesliv som han før sitt giftermål bare leilighetsvis og lettsindig hadde gjennemflaggret.

Enden blev den ulykkelige duell som gjorde slutt på hans militære løpebane og tvang ham til å begrave sig og sin ruinerte fortune langt oppe i «Norre». Enten det nu forholdt sig som Cold vilde tro – at den strenghet hvormed han blev behandlet skyldtes hemmelige krefter som vilde ham til livs for hans ukjennte ophavs skyld. Eller det, som Dorthea i sitt stille sinn mente, var grunn nok at den drepte var nær i slekt med den mektige minister og at innflytelsesrike personer interesserte sig sterkt for den skjønne som var årsak til duellen. For ikke å tale om at Johannes Cold vel nok i verdens øine måtte ta sig ut som en lykkens yndling og derfor saktens hadde nok av avindsmenn. Det var da også folk som sa at så umenneskelig strengt var duellanten ikke blitt behandlet, siden han fikk lov til å bli i kongens riker og lande og ta ophold på en gård som han hadde arvet efter sin adoptivfar.

Dorthea hadde aldrig nektet, hverken overfor sig selv eller overfor Thestrup, at hun fannt kaptein Cold sympatisk. Hans behagelige vesen, så vel som den 95måte hvorpå en lunefull skjebne hadde spillet med ham, hans ensomhet med det yndige moderløse barn på den triste forfallne gård – selv om Fenstad jo egentlig hverken hadde vært mere trist eller forfallen enn andre bondegårder før Cold tok ophold der – måtte umiddelbart tale til kvinnehjertet. Men Jørgen hadde altså nektet å la sig røre, og han hadde ikke likt hennes vennskap med kapteinen.

Men nu, i denne trengselstid, da hun så vel kunde behøve å rådspørre en venn, hvem andre hadde hun –? Visst var hun på det rene med, at hadde ikke Cold vært stillet som han nu var, kastet ut av sin bane, alene i et fremmed land, så var det ikke sandsynlig at han vilde ha beilet til hennes vennskap med så stor iver: hun var en middelaldrende borgerlig matrone, han i det minste i sin egen fantasi en grevesønn – og når han nu engang hadde satt sig i hodet at han var det, kom det jo ut på ett om det var sannt eller ikke. At han i Kjøbenhavn og i Rendsborg hadde ferdedes i det fornemme selskap var iallfall sikkert. Men nu var han hennes venn, og hun hadde ikke andre.

Jørgens ulyst til å oprettholde noen livligere omgang med de øvrige konditionerte familier i nabolaget hadde hun mere enn gjerne funnet sig i, – hun innså at mannen kunde hverken få tid eller krefter til overs til selskapelighet, så utrettelig som han arbeidet, og arbeidet var nu engang hans liv og lyst. Det hadde riktignok vært anderledes dengang de bodde på jernverket; den gang måtte man snarest få inntrykk av at Jørgen Thestrup var den fødte selskapsmann. Men da hadde kammerherren kjørt ham med temmelig stramme tøiler, – først her fikk han arbeide under vilkår som tillot ham å realisere sine egne idéer. Dessuten hadde han kommet meget bedre ut av det med de livligere mennesker i kystbyen, – han gikk ikke nær så godt sammen med de noget tungvinte hjemmefødinger her oppe. Så han var kommet i et nokså spendt forhold til flere av deres nærmeste naboer. 96Med sognepresten var han likefrem uvenner, – det begynnte med uenighet om stolestaderne for glasshyttens arbeidere i kirken. Og dernest blev pastor Muus meget forarget da det kom ham for øre, at Thestrup til Handelskompagniet i Kjøbenhavn hadde innsendt et forslag om at der burde skaffes geistlig betjening også til de utenlandske arbeidere ved kompagniets anlegg i Norge – at man til Christiania opsendte hvertannet år en calvinistisk, hvert annet en papistisk prest, som kunde opholde sig i byen noen uker. Sluttelig kom Muus og Thestrup i strid om delet mellem prestegårdsskogen og glassverkets eiendommer, – dermed var da hundreogett ute.

Med prokurator Hauss på Vilberg stod Thestrup ganske visst på en forholdsvis vennskapelig fot, – fra tid til annen brukte Thestrup ham som sin juridiske rådgiver. Men han hadde ikke særlig høie tanker om mannens moralske gehalt. Derimot satte han stor pris på hans elskverdige kone og spøkte gjerne med de nydelige småpiker.

Kaptein Cold kunde han altså ikke fordrage, og var dessuten jaloux på ham.

Og hun hadde tatt sin manns uomgjengelighet lett, – så lenge hun hadde hatt ham ved sin side. Hennes store børneflokk, den vidløftige husholdning optok henne så fullt ut, så hun fikk enn ikke tid til å savne selskapelig omgang. Ledelsen av gårdsdriften fallt også på henne. Jørgen hadde ment, dengang han endelig vilde drive Brovold selv, at det skulde han nok klare ved siden av sitt øvrige arbeide, det vilde bare bli en behagelig avveksling. – Men selv ikke hennes kjere Thestrup kunde overkomme alt.

Nu, når hun blev tvunget til å se i øinene den mulighet, at hun var blitt berøvet sin eneste venn og støtte, nu kunde hun ikke uten dyp beklemmelse tenke på, at han hadde i sannhet vært hennes eneste. Og at hun hadde aldrig hatt noen annen tilflukt enn sin Jørgen.

97Brødrene – akk de var jo bare hennes halvbrødre –. Og Caspar og Peter Andreas var så langt borte – dessuten, selv om hun hadde hatt dem i nærheten, mon de vilde ha vært særlig verdifulle hjelpere –? Den stakkars Peter Andreas hadde selv fått en krank skjebne, og hun var ikke så viss på at beretningerne om Caspars herlighet var synderlig pålitelige. Ole holdt hun meget av, – han hadde noe så inderlig eiegodt og tillitvekkende over sig. Men han var så ung, og han tilhørte en annen stand, med andre skikker og idéer enn dem hun var opfostret i. Med all kjerlighet og aktelse som hun følte for broder Ole – følelser som hun hadde merket at ynglingen gjengjeldte – var dog et fortrolighetsforhold mellem dem utelukket.

Det var ikke minst morens chameleonaktige evne til å innrette sig i de forskjelligste stender og livsvilkår som gjorde Dorthea forsakt og fremmed overfor henne. I virkeligheten respekterte hun ikke seder og meninger og skikk og bruk, hverken i den ene eller den andre stand, så meget så hun gad være lojal mot dem lenger enn det var forenlig med hennes egne hensikter og nødvendig for hennes velferd. Men hun var og blev dog aldrig annet enn Elisabeth Andersdatter Hjort som gjorde hvad hun vilde og skaffet sig hvad hun begjærte – enten hun spillet rollen som majorinne, prostinne eller lensmannsmadam. Datteren hadde lært å tenke på det med sinnsro efterat hun selv var blitt gift med en mann som gjorde henne lykkelig. Men hvis det verste var hendt, – o, da gyste hun av ulyst, når hun tenkte på at hun skulde møte sin mor og ta imot trøst eller råd av henne.

Lensmann Lunde – ja han var jo hennes stedfar, skjønt hun sjelden tenkte på ham i den egenskap. Han var en forstandig og rettskaffen mann. Men helt kunde Dorthea ikke unngå å føle en viss ringeakt for denne bonde, som hadde latt sig innfange av en meget 98eldre kvinne, enke efter tre menn, og en fremmed i hans milieu. Hun visste meget godt at Hågen Lunde dermed hadde utsatt sig for sine standsfellers kritikk, – for det passende vilde ha vært at han ektet datteren fra en av de andre store gårdene i dalen. Dorthea sympatiserte ikke minst med sin bror Ole fordi han fremfor alt som moren hadde foreslått valgte å bli ved sin gård og gifte sig med Lars Gullaugs datter.

Og heller ikke på Thestrups side hadde hun noen hun kunde vende sig til i sine vanskeligheter. Iver Thestrups enke hadde hun ikke sett siden de flyttet hitop, begge Jørgens søstre var bosatt så langt nordpå, så hun hadde aldrig truffet dem eller deres menn.

Så ensom stod hun altså – hvis hun var blitt alene med alle sine mange børn –.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.