11.

Det var et temmelig nedstemt reiseselskap som kjørte ut av grinden på Lunde den andre morgenen efter hin ulykkeskvelden.

Lensmannen hadde bestemt sig til å bli med sin steddatter for å hjelpe henne og ordne de formaliteter som måtte til, før hun kunde bryte op fra Brovold. Derfor kjørte de i den store fine vognen som Hågen Halvorsen hadde latt gjøre efter noen som han hadde sett i utlandet. Fadingen var hengt op på store S-dannede gjenger, så den vugget helt behagelig, og der var polstrede skinnputer både i baksetet og forsetet, og over den bakre delen av vognen var der en kalesche. At han var så fornemt kjørende gav Vilhelm en viss selvfølelse. Og det kunde han trenge til.

243Han satt på forsetet midt imot lensmannen og moren, som lenet sig inn hver i sitt hjørne. At ikke Claus var med i vognen var endda en trøst – han kjørte deres egen trille og Junkeren. Moren hadde bestemt det slik: – «du kjører med oss, Vilhelm.» Han hadde inntrykk av at hun med flid unngikk Claus. Hans opførsel i bryllopet på Lunde hadde hun da også god grunn til å være misfornøiet med. Det var bare det at Vilhelm måtte hele tiden tenke på, hvor meget verre han hadde opført sig –. Hvis moren visste om hans lureri der i peiskroken! Hver gang han tenkte på det, suget det vondt og heftig i mavegropen hans, og hjertet blev likesom litet og sammentrykt. Nu skjønte han ikke selv at han hadde kunnet gjøre noe slikt. Men mens han gjorde det hadde han ikke et øieblikk tenkt på at det var skammelig –.

Ikke visste han heller hvorfor han hadde gjort det. Kanskje hadde han ventet at de voksne skulde si noe mere om ham og Tora, – Aleth gjenta noen ord av henne sånn at det blev klart at Tora var ikke sint på ham, hun skjønte at hans tilnærmelser hadde ikke vært uedle, de var noe helt annet enn Claus’ nedrige anfall. Eller han hadde håpet hans mor skulde med noen ord tvette hans stakkars nedsølte lille eventyr rent for ham –.

– Han syntes ikke han kunde holde ut å tenke på det nu – og så kunde han ikke la være å tenke på det hele tiden. Det var skrekkelig å måtte skamme sig fordi han hadde vært så enfoldig og lykkelig, – og så kommer de alle, noen med taus misbilligelse og noen med ord som ramte som ørefiker, og lar ham vite, hvor fryktelig forkjert han hadde båret sig ad, – dumt, anstøtelig, ødeleggende for Tora, som en tåpelig guttunge og som en person helt uten folkeskikk. Han var viss på at han kom aldrig til å glemme de kveldsstundene de hadde sittet sammen så uskyldige og fornøide, – alltid kom han til å huske det søte lille brystet hennes som han holdt i sin hånd, så deilig 244varmt det kjenntes der de satt i den råkolde dalen ved kverndammen, og åsen på den andre siden bygden var så mørkeblå og langt borte. Og kyssene hennes blev likesom endda fyldigere og bedre fordi det var så ødt omkring dem, så det hadde vært nifst hvis de ikke hadde vært to. – Alltid, når han kjennte den sterke lukten av nyutsprunget heggeløv, vilde den minne ham om det svette linplagget hennes og den lille elven som bruste bakom heggebuskene der i dalen. – Og alltid skulde disse minnene være uadskillelige fra minnet om beskjemmelsen, – at han hadde drømt sig voksen ung mann, og så var han hårdhendt blitt hivd tilbake i slyngelalderens verden, hvor en går i fare for å dumme sig bestandig og måtte ta imot ydmykelser –.

Morens ansikt var så blekt og trett. Hun satt helt innkrøpet i sitt hjørne under kaleschen og hadde svøpt reisetøiet tett omkring sig, som hun frøs. Det var også en temmelig kold dag, – regnværet hadde gitt sig, men himmelen var overtrukket og luften rå. Om en stund gled morens øine igjen; Vilhelm skjønte at hun var sovnet. Snart efter fallt også lensmann Lunde isøvn.

Vilhelm kunde ikke sove der han satt, – forsetet var nokså smalt, og bak ryggen hans gikk det rett op til kuskebukken. Når vognen slingret og svaiet litt sterkt, var han nærved å bli vippet av pinnen. Noen ganger forsøkte han å snu sig og spørre gutten som kjørte om noe han så efter veien, men det blev så besværlig å snakke opover, og han var redd også for å vekke de to andre. Det var bedre at de sov – han hadde ikke lyst til at de skulde tale til ham.

Han var sky for å tenke på det, men han kunde ikke la være å undre sig, – hvordan måtte det kjennes å få vite at det hadde gått sånne skrekkelige rykter om ens egne foreldre? Da madame Dabbelsteen gav sig til å skrike og rope op, hadde innholdet av hennes ord først nesten ikke gjort noe inntrykk på ham, – 245han syntes bare at det var uhyggelig og vemmelig med dette gale mennesket som raste, og de gamle konene som sloss – ja for de sloss jo likefrem, hun og hans besstemor. Først bakefter hadde det gått op for ham hvad hun egentlig sa. – Det var naturligvis ikke sannt; han trodde ikke det minste på madame Aleths historier. Det var jo nesten halvhundre år siden dette skulde være hendt. Og Vilhelm greide likesom ikke å forestille sig at noe som lå så langt tilbake i tiden kunde være virkelig. Hvis det ikke hadde vært for herr Dabbelsteen. Men han husket nu lærerens desperate opførsel den natten da de hadde kjørt vill og var havnet på Lunde, – han husket sin besstemors truende store ansikt som hun stod der i nattdrakten sin, i den grønne silkekoften som fikk henne til å ligne et bjerg. Bathseba, Bathseba Davids hustru, hadde Dabbelsteen skreket, og mormoren hadde ruvet over ham, fjellaktig uhyggelig. – Nu kunde han naturligvis si sig selv, herr Dabbelsteen hadde siktet til noe som han hadde hørt av sin mor. Men selv om det bare var galimatias, det meste –! Minnet om besstemorens massive korpus og om hans egen anelsesfulle frykt for noe han ikke visste hvad var – det blev engstende tydelig. Ihvorsom var – den tunge gamle konen syntes full av hemmeligheter. Bare det at hun hadde vært gift fire ganger og med menn som kom fra vidt adskilte egne i tilværelsen for å la sine livstråder løpe sammen i hennes hånd – det måtte jo ha fyllt hennes svære skikkelse med så meget av viten og besynderlige tanker, at Vilhelm følte han vilde aldrig mere kunne tenke på sin mormor uten en beklemmende utrygghetsfornemmelse –.

Rett som det var måtte han stjele sig til å se bort på sin mor som sov. Hun kunde da vel heller aldrig tro at det var sannt –? For da blev hun jo datter til en snigmorder og en ekteskapsbryterske, – nei, sånne ting gikk det slett ikke an å tenke –! Og igjen ildnet angsten gjennem ham, så det gjorde vondt under 246mellemgulvet, – tenk om hun fikk vite at han hadde stått og lyttet i vedroa. Aldrig vilde hun få vite det – men så skulde det altså være slik så lenge de levet, at han skulde gå og vite at hun inne i sig huset tanker som hun ikke visste at han visste om –.

Han så ut på den væteglinsende bergveggen som de kjørte under. Moseputer og roser av lav este, og strenger av vann sprutet nedover berget som så morkent ut, opett av brunrød rust, – det var sånt fjell som en moret sig med å pille sund med fingrene når en er barn. Hjulene skled og skompet over stein, skar dypt ned i gjørmehuller – hestene strevet, og kjøretøiet gynget og svaiet, og de to i hjørnerne under kaleschen rørte sig litt i søvne. Vilhelm begynnte så smått å fryse.

– Han hadde aldrig tenkt på det før, – han hadde naturligvis visst bestandig, at foreldrene og alle voksne i det hele tatt hadde sin verden for sig, som barna bare kjennte en liten utkant av. Akkurat som de hadde en hel del for sig selv – ja i bøkerne stod det jo om «børnenes verden» –; de voksne var utenfor den, og om ett og annet i den kunde man jo nok si, det skulde også bare manglet at mor eller far hadde fått visst om det! Men det hadde vært så selvsagt at det skulde være slik. Han var viss på at for eksempel Bertel og Birgitte tenkte aldrig på det; de trygget sig like tillitsfullt og godt inntil moren og de voksne som lunet omkring dem for det. Akkurat som han hadde kjennt sig gjemt innunder lune vinger, bare han tenkte på sin mor og sin far. Selv da hans far plutselig forsvannt og livet blev fullt av uvisshet og frykt og sorg for dem alle, hadde det ikke fallt ham inn, at det kunde være mere enn farens skjebne på den ulykkelige ferden, enn hans endeligt, som var uvisst og uhyggelig. Han visste nok at folk snakket og gisnet en hel del, men han hadde bare syntes det var rimelig, – det var jo en ualmindelig og opsiktsvekkende hendelse at en mann blev aldeles borte slik. Nu kunde han ikke 247la være å tenke – ja han tenkte ikke at det var slik, men det var der altså som enslags mulighet, – det kunde være andre ting i farens liv som ingen kjennte til. Eller deres mor kunde vite det, men ingen andre – og enten det var slik eller slik, han vilde aldrig få vite noe om det –.

Hun hadde vært gift en gang før, deres mor – det også gikk op for ham nu på en ny måte. Vilhelm Adolf Bisgaard som han var opkallt efter – det hadde likesom bare vært de to store kistene på loftet, med bøker og mange bunker av sirlig manuskript som moren hadde forbudt dem å ta av, når de var oppe og lette efter papir til å lage drager og kruttkjerringer av. Mapper med nydelige vannfarvebilleder av sommerfugler og fryvil, hver med sin larve og puppe ved siden. Horats i hvitt pergamentsbind som de fikk bruke på skolen, men det var fryktelig lett å få blekkflekker på den, og da skjennte moren så kjedelig. Et halsbånd og berlokker av amethyster, – etuiet med det lå øverst i hennes smykkeskrin, og når barna fikk lov å se i det, så sa moren at det hadde vært salig Bisgaards brudegave til henne. – Nu kom han til å tenke på at Bisgaard hadde da vært et menneske han og, og deres mor hadde levet hos ham i syv år var det visst, men det var før de var til, og bare moren visste noe om den tiden og den mannen.

Det var som han plutselig skulde ha opdaget, alle mennesker var innesluttet hver i sitt usynlige skall, – usynlig, men like uigjennemtrengelig for det. Han gjemte på så meget som han hadde oplevet, som han alltid vilde huske, som hans mor aldrig måtte få vite om. Og moren, og besstemoren, og lensmannen der og alle mennesker, de hadde masser og masser av hemmeligheter som de gjemte inneni sitt skall. Det var fryktelig å tenke på igrunnen, for på den måten var det jo likesom man alltid var alene på et vis, hvem man så var sammen med –.

248De fór ikke særlig fort med den tunge vognen på veien som var gravet ut av regnet. Flere ganger blev de heftet bort fordi de møtte buskap som skulde til seters. Og på det første skiftet der de hvilte traff lensmannen kjennte og blev sittende en lang stund og talte med dem – flere timer visst. Moren og han satt ved peisen imens, men de snakket nesten ikke sammen. Vilhelm misunnte Claus som var uavhengig, – han kjørte i forveien straks de hadde spist og Junkeren var uthvilt.

De måtte overnatte på det skiftet som lå omtrent halvveis mellem Lunde og glassverket, og dit kom de ikke frem før sent på kvelden – klokken var over ni. Claus hadde spist og var alt gått iseng i enslags mellemgang, der guttene skulde ligge. Han sov da Vilhelm kom og skulde køie.

Det trakk fryktelig i denne gangen, men ikke nok til å døive lukten av gammel skjemt mat på en hylle over sengen. Det var i det hele et ufyselig skifte, dette her. Konen tørnet like ut av sengen, da de kom, og tok imot dem slik hun hadde ligget og sovet, nesten naken. Benene hennes under den fillete stakken var skitne og likesom rutet av blå svulne årer; serken så for vid i halsåpningen så den sakk ned hele tiden og fremviste de skinnmagre skulderknoker og sommetider hennes flate dinglende bryster. Av en eller annen grunn berørte det ham på en ny og pinlig måte å se så meget av en gammel skrotts elendighet. Især fordi hun måtte ha vært pen engang, det kunde en se på ansiktet hennes: det var brunt og skrukket, og håret tustet frem grønnhvitt og stivt av smuss under svartluen, men endda munnen var fallt inn var det noe vakkert ved det, især når hun snudde profilen til.

Han hadde ikke ligget lenge i sengen før loppene begynnte å plage ham, og det var nok annet utøi her også. Og Claus tok en ublu masse plass og sov som den skinbarlige gode samvittighet.

Tilslutt begynnte han å lese den lange aftenbønnen 249inni sig. Det var blitt slik denne våren at han var kommet ut av vane med å si de daglige bønnene når han stod op og når han la sig. Han visste det var nok ikke så bra, – og når han gjorde det nu, så var det ikke riktig bra det heller. For han hadde erfaring for at når han begynnte på bønnene mens han lå i sengen, så gikk det oftest slik, at han sovnet midt i –. Og det gjorde han nu òg.

*

Madame Dorthea lå på den smale benken inne i stuen og hadde ikke større håp om å få sove noe å snakke om inatt. Blandt annet fordi hun hadde sovet en hel del på kjøreturen. Og hun lå svært umakelig. Endda lensmannen hadde hentet inn vognputene og bredd benken med dem; til å ha over sig fikk hun låne hans egen skinnfeld som han alltid førte med sig på reiser. Og det var sandelig smukt av ham at han det gjorde, og selv la sig med kjørekaren i stuens eneste seng, som var endda kortere og mere umakelig enn senger pleier å være hos bønderne, og dessuten så høist uappetittlig ut.

Dorthea lå med hånd under kinn, vendt mot peisen, hvor glohaugen litt efter litt mørknet, lyste op igjen med et lite blaff bare for å mørkne endda mere, mens det brennte tre knikket og sank sammen med skrøpelige smålyd.

Ja han var et godt menneske, lensmann Lunde. Og det underlige var at hun syntes, trods alt var hun kommet sin mor nærmere enn noengang før. Kanskje fordi de nu var blitt to gamle kvinner. – Når man selv er gått bak av dansen, så blekner jo de følelser som engang voldte at man stod i så skarpt motsetningsforhold.

Som ved en gjensidig stilltiende overenskomst hadde de latt det avskyelige optrin den kvelden være begravet i taushet. Dagen efter hadde moren tatt henne for sig i enerum og talt om hennes fremtid. Det var i og for sig ingenting i veien for at hun kunde komme 250hit til Lunde med de små barn; hus og mat hadde de da Gud skje lov. Vilhelm hadde jo alt fått noe å gjøre ved bokholderiet på glassverket, og Claus kunde vel bli anbragt i lære ved handelen eller på et kontor – muligens ved Antonette Bisgaards bistand? Hun selv og lensmannen, ja sikkert også Ole, vilde gjerne ha henne. Der var bare den hake ved det – Gullaugfolket kunde kanskje se surt til det. De var allerede litt misfornøiet fordi ikke Håkon og hun vilde overlate gården til Ole og Ingebjørg alt nu ved deres giftermål. Men hvis Dorthea vilde sende noen av de yngste barn hit, så skulde de nok få det godt i alle måter hos sine bessteforeldre, – hun selv hadde god lyst til å få etpar smårollinger i stuen, og Håkon var barnekjer, – han hadde aldrig riktig kommet over den sorgen at de mistet vesle Halvor. Det vilde da passe besst at de tok Rikke og Christen, – det blev vel ikke så lenge til det kom småfolk hos Ole og Ingebjørg, og om det da var litt flere eller færre småbarn på gården, det gikk for det samme. «Ja du kan jo tenke på det, min pike. – Skulde du finne, når det li’er utpå, at det blir for meget for dig med hele den flokken du har, så må du når som helst sende etpar av dem op til oss – velkomne skal de være.»

Dorthea forstod godt at moren mente det oprikrig. Det vilde da heller ikke være likt henne å opoffre sig for noen, hvis hun ikke virkelig hadde lyst til det. Skjønt – overfor Aleth Svensdatter måtte hun da altså ha vist sig goddædig og tålmodig. For at hun skulde ha holdt på Aleth bare av frykt for hvad den annen kunde sette ut av rykter – det var lite sannsynlig. Det var visst bare altfor sannt at moren aldrig hadde brydd sig synderlig om hvad folk sa. Da var det mere rimelig at hun hadde følt medlidenhet med piken fordi hun var håpløst forelsket i en mann hvis hjerte hun selv hadde erobret. – Dorthea lå og ønsket at hun kunde husket sin far tydeligere, – men hun husket dog at han hadde vært ung og smukk, mild og 251god. Det var absurd å tenke på ham i forbindelse med noenslags mørkets gjerninger. – Ja ikke sin mor heller kunde hun da tiltro rent forbryteriske handlinger. Men den blonde unge fader som spillet fløite om aftnerne i mørkningen – aldrig!

Medett kom det for henne at hun hadde sett ham i drømme en natt her i våres. Han – og majoren – de hadde kommet inn i en stue hvor også Jørgen var – de hadde hentet ham ut med sig –

Nei –. Hun forsøkte å skifte stilling på benken, så lærputene under henne rutsjet fra hverandre og skinnfelden holdt på å gå i gulvet. Dorthea stod op, ordnet leiet igjen og la sig med ansiktet snudd mot veggen. Hun måtte prøve å få sig en liten slummer iallfall – når hun lukket øinene og forsøkte å tenke på andre ting enn alt dette urovekkende. Rikke og Christen – nei, dem kunde hun riktignok aldrig sende fra sig, – hvor Rikke skulde bli henrykt over alle de nydelige kaker i kurven fra besstemor –.

Nei – gi sig til å tro på drømme og varsler, det kunde hun da ved Gud ikke. Selv om de sisste tiders begivenheter hadde rystet hennes nerver aldrig så ille. Det var galt nok at hun hadde latt sig dupere av dette taterkvinnfolket forleden natt. Og selv om hun siden den tid var blitt ytterligere oprevet – ja for Vår Herre skulde vite, oprivende hadde sandelig Aleth Dabbelsteens avsindige geberden sig virket –.

At hun og moren aldrig hadde forstått hverandre – det hadde hun jo vært på det rene med helt siden hun var barn. Men derfor å tiltro henne – nei det gikk ut over all rimelighets grenser. På sin måte hadde deres mor vel ment det vel med sine børn – iallfall bedre enn hun hadde forstått da hun var yngre. Hun hadde dog virket så hjertelig god, da de tok avskjed imorges – og de femti speciedaler og alt det deilige lerret og ulltøi som moren hadde forært henne var gitt av et godt hjerte – og uhyre velkomment –

252– Men overlate henne noen av barna – nei det gjorde hun ikke. Hun hadde ingen å undvære, om det skulde bli aldrig så tungt å få dem fremfødt.

– Vilhelm kunde naturligvis bli på glassverket, – men nei, ikke når disse mennesker skulde regjere der – det var da heller ingen fremtid for gutten å gå der som skriverdreng eller lagerbetjent –.

Hun burde kanskje allikevel ha tatt kaptein Colds tilbud om å hjelpe Claus under overveielse. Officerer nød dog alltid som stand en viss anseelse, og det var sannt at mange også som mennesker var verdige til den høieste aktelse. Men nei – nu mindre enn noensinde torde hun tenke på å la den gutten velge en livsvei som var så farefull i moralsk henseende. Den smule døsighet som hadde begynnt å liste sig inn over Dorthea veg for lysvåken skrekk igjen. Claus syntes altfor godt om å drikke, når han fikk leilighet til det – det var det nakne faktum, og hun kunde ikke lukke sine øine for det. Og så var det denne skrekkelige historien med den unge piken. Tanken på den knuget henne som et mareritt.

– Selv om Aleth naturligvis overdrev voldsomt, når hun fremstillet det som han likefrem hadde forsøkt å voldta Tora. Han måtte iallfall ha opført sig grovt og pågående, siden barnet virkelig var blitt redd ham. Og det var en gutt som endda ikke hadde fyllt sitt femtende år. – Nei min venn, dig sender ikke din mor ut på din egen hånd, mellem de unge krigere i kongens Kjøbenhavn –.

Vilhelm – han hadde vært helt rørende, stakkars dreng, da han stod og forsikkret ganske troskyldig, at han vilde bedt denne Tora om å vente på sig. Ja, han var et godt barn, hennes lille Vilhelm. Ham var hun ikke bekymret for. Selv om han muligens hadde et lett antennelig hjerte. Dette var alt hans annet svermeri –. Nå, men så varte det vel ikke så lenge før han fannt sig en ny gjenstand for sine fremtidsdrømmerier. – Hans små historier behøvet hun da Gud 253være lovet og takket ikke å ta sig til hjertet. – Dorthea smilte ømt i mørket, – nei Vilhelms kjerlighetshistorier kunde hun da iallfall foreløbig smile av. – Og hun blev liggende og tenke på sitt hjertebarn, til roen fallt på henne og hun sovnet.

*

Neste morgen, da Vilhelm kom ut med fanget fullt av putene til lensmannens reisevogn, stod Claus der og beskuet kjøretøiets innretning. Vilhelm lot som han ikke tok notis av ham: «– å, kan du flytte litt på dig –» Han la putene på plass og gikk inn efter det andre som skulde i vognen. Men da han kom tilbake, stod broren der fremdeles.

De hadde så godt som ikke vekslet ord siden den kvelden. Og nu til morgens, da de vågnet, urvne efter en kold og ekkel natt, gad iallfall ikke Vilhelm mæle ett ord mere enn han var nødt til. Selv en rikelig portion av den ølosten som moren kokte til sitt reiseselskap hadde ikke greiet å tine ham op mere enn måtelig.

«Du Ville –?» spurte Claus halvhøit efter ham, da han snudde sig for å gå inn igjen.

«Ja. – Var det noe?» forhørte han sig kjølig, da Claus ikke sa mere med det samme.

«Nei det kan være også – nei, jeg vilde bare si dig ett.» Claus rødmet lett, festet sine vakkre øine på broren, noe forlegen: «Jeg er kjed for – for at jeg kom til å sparke dig i ansiktet.»

Vilhelm kjennte at han blev helt blek av sinne. Hovenheten hadde lagt sig, men han visste han så nokså fæl ut endda, marmorert blå og grønn og brun i den ene siden av fjeset, og rød i hvitøiet. «Tenk – er du virkelig kjed for det. Jo du er mig en fin en!»

«Du kan da skjønne, Ville – hadde jeg visst at – visst at du og hun – at dere var gode venner så –. Men jeg trodde jo ikke det var annet enn — jeg trodde ikke at du heller mente annet enn fjase med henne!»

Det varte litt før Vilhelm fannt ord: «– at ikke jeg heller –! Og det er din idé om å fjase –»

254«Ja ja da.» Claus stampet i bakken, men han blev ved å se den andre i øinene. Vilhelm visste igrunnen godt at Claus mente å be om forlatelse, og også at det fallt ham ikke lett å gjøre det. «Jeg hadde jo sett at hun lot dig få lov – og det var bare flokseri trodde jeg. Og så blev jeg gæren – fordi hun skulde skape sig så knipsk mot mig –»

«Ja er det ikke som syv satan plager dig. At du aldrig begriper hvad man kan si eller ikke si. – Vil du gjøre mig den tjeneste å holde kjeft nu!»

Claus så på ham et øieblikk til, bet sig i underleben, – så slog han øinene ned. Vilhelm kjennte med inderlig tilfredshet at han hadde gitt den yngre bror en avstraffelse og at Claus følte sig straffet. Gutten snudde sig brått, gikk bort dit trillen deres stod, med Junkeren forspennt allerede. Claus plystret litt, mens han gav sig til med noe ved den.

Straks efter, mens Vilhelm stod inne i stuen og gav lensmannen beskjed om at vognen var klar, hørte han Claus kjøre ut av gården.

*

Igjen blev det sent på kvelden før de nådde hjem til Brovold.

Bertel stormet ut, fulgt av Claus som hjalp sin mor ned av vognen – og så kastet Bertel sig i hennes armer og holdt henne omklamret, idet han brast i heftig gråt.

«Men min skatt – det er jo rent forgalt, – er du oppe på denne tid av natten –». Men Gunhild barnepike forklarte, det hadde vært aldeles umulig å få ham iseng. Helt siden Claus kom hjem i eftermiddags og meddelte at de andre kunde ventes utpå kvelden, hadde Bertel og Birgitte og Elisabeth vært ustyrlige av glede; det var ikke stort mere enn en time siden småpikene omsider hadde opgitt å kjempe mot søvnigheten og funnet sig i at hun la dem.

Dorthea gikk gjennem sitt hus, endda hyllet i hettekåpen sin. Allting var gjort istand så nett og 255pent: i soveværelset ventet det dekkede bord, og der var tennt lys i stakene foran speilet; hennes egen gode seng stod med fratrukne gardiner og ventet opslått, ren og innbydende. Inne i ammestuen kunde hun se at pikene hadde ryddet op med ekstra omhu. Lille Christen sov søtt i armen til den sovende Johanne, og borte i barnesengen lå alle tre småpikene, yndige og varme slumret de, den lille halvveis omslynget av de større søstres lemmer – og overdynen nede på gulvet som sedvanlig.

Hun var ovenpå og så efter på det gjesteværelset hvor lensmannen skulde ligge; der var også allting ordnet som det skulde være, – av de besste laken på sengen, og ingenting glemt.

Ute på kjøkkenet holdt Ragnhild kokke på og øste op rømmegrøten, og Finchen Wagner steg nettop op av kjellerlemmen med en butelje av hennes fineste kirsebærsaft. De hilste henne hjertelig velkommen hjem, og Finchen kysset henne på hånden, – hennes mørke øine smilte omkapp med munnen, da den undersetsige lille konen på Dortheas forespørsel forsikkret at børnene hadde vært «gode som gull», – og hjemme hos henne selv stod det bare bra til, takk som spør –.

Velkommen hjem – akk, aldrig noensinde hadde det vært så velsignet å komme hjem. – Hvor dette hus var hyggelig, hvor godt her var å være. – Og så var hun bare kommet hjem for å opløse det; det var ikke til å fatte eller forestille sig –.

*

Neste morgen, hun hadde fått sine pikers rapport om alt som var hendt under hennes fravær, Elen budeie hadde berettet nyhetene fra sitt departement –. «Enn Carl Cold?» spurte hun Gunhild, «hvad dag reiste han hjem?»

Iforgårs aftes kom det bud efter ham. Kapteinen vilde ha ham hjem, – og det var jamen rart nok at han det vilde nu – ja for tenk jomfru Langseth stakkar, det blev da døden likevel det! Og kapteinen 256gjorde sig istand til å bryte op; han skulde reise til Danmark med det samme begravelsen var over, på mandag. Det var nu om fredagen som var at jomfruen døde da. –

«O Gud forbarme sig –! Så blev det allikevel enden –.»

Ja Gunhild vilde jo ha fortalt det igårkveld alt, men så kom lensmannen inn i det samme. Jo da, det hendte forrige fredagen det. Hun var nok nesten frisk igjen, – kapteinen hadde fått op en doktor fra Christian’, og han hadde også sagt at det gikk bra med jomfruen. Men så skulde de jo flytte på seteren om lørdagen da, og fredag eftermiddag hadde jomfru Langseth funnet på at hun måtte absolutt ned et øieblikk for å se om allting var iorden til ferden. Ja så hjalp de henne da med å få på sig noen klær, og de måtte leie henne, budeien og Magnille, for hun var så veik, hun orket knapt støtte på føttene. Og med det hun skulde gå ned i trappen da, så datt hun rent sammen, og så var det forbi nesten på øieblikket –.

«Å Herre Jesus, hvor grufullt –!»

«Ja stakkars menneske. – Om en nå får si hu hadde sjøl vært ute om det – de er nå stor synd likevel da. Sånt snilt og vakkert og fermt fruntimmer som hu var, Marie Langseth –». Gunhild skjønte at madammen var ikke opsatt på å høre mere om den ulykkelige hendelsen på Fenstad, og så trakk hun sig tilbake.

*

I trappen, i trappen – men det måtte jo være et treff. Man hørte undertiden at folk som hadde gjennemgått et lengre sykeleie med svære blødninger, de blev revet bort på denne plutselige måten, nettop når man trodde at faren var overstått, – ja såvidt hun visste skjedde det ikke så sjelden at første gang de var på benene igjen innhentet døden dem helt plutselig. På grunn av blodtomheten i hjernen, hadde hun hørt, – andre leger sa, fordi man ikke hadde fått ut alt det bedervede blodet, så kunde det danne sig likesom 257en propp av blodlevrer, og hvis den gikk til hjertet var det døden –.

Forsåvidt kunde jo godt tatersken hatt noe kjennskap til denslags tilfelle og ha forutsett at det kunde gå slik med Marie. – Stakkars pike, stakkars pike – og stakkars Cold, både hans hjerte og hans samvittighet måtte jo martre ham nu, han var langt fra å være et ufølsomt gemytt. Han var ikke et slett menneske –.

– O Gud, hvad nyttet det henne nu at hun alltid hadde hatet overtro og mysticisme – nei ikke hatet, hun hadde snarere foraktet alt slikt, smilt spotsk av det. Det var først nu hun hatet, – nu da hun følte at dette avskyelige forsøkte å trenge inn i hennes sjel, forgifte den med bedrageriets vemmelige dunster –.

Ja, for alt dette orakelvesen – det var gift! Sorger og ulykker, o Gud, om de var aldrig så tunge – sammen med de økede byrder fikk man dog også forøkede krefter til å bære. Hvis man bare kunde se veien klart for sig, møte ulykkerne med åpne øine, så hjalp fornuften en til å bevare fattningen. Men begynnte man først å spekulere på om der bakom den umilde skjebne stod hemmelighetsfulle og uresonnerlige krefter, gav man sig til å speide efter dunkle meninger inne i det ugjennemtrengelige mørke – nei da blev livet ikke til å holde ut! Mørket er alltid ondt, gjør en usikker på foten, skyggeredd, ubesluttsom, svak –.

– Og hvad var det dessuten for motbydelige, tarvelige redskaper de betjente sig av, disse mørkemakter som overtroen supponerte. En overnaturlig verden som utsendte sine tilkjennegivelser gjennem vemmelige snyteriske eller halvgale kjerringer, fettede spillkort og lavsjelet sladder –! O fy, det var som deres blotte berøring nedsmittet allting – sorger og lidenskaper, angst og ulykker antok forråtnelsens heslige misfarvning og formløshet — nei! O Gud, ja visst er jeg svak, meget svakere enn jeg trodde. Men bevar mig fra å bli så svak at jeg fester lit til spådommer og 258tegnsutleggelser – en vederstyggelighet i Herrens øine kaller du jo slikt i ditt eget ord –.

*

Dorthea bestemte sig til å gå i kirken denne søndagen og ta med sig de fem eldste børnene. Lensmannnen slog følge. Så idag fyllte de helt forvalterstolen. Og oppe på galleriet var tjenestefolkene fra Brovold møtt opp mannsterke.

Det blev kanskje sisste gangen hun satt her i stolen, tenkte madame Dorthea; det var som en avskjed, og derfor høitidelig, tiltross for at pastor Muus som sedvanlig preket meget lenge og kjedelig. Men han hadde en god sangstemme når han messet. Og synet av alle de kjennte ansikter rundt om, som hun i sitt hjerte bad farvel med, orgelmusikken og salmesangen beveget henne inderlig. Flere ganger fylltes hennes øine med varme tårer, mens hun satt i sine egne tanker under prekenen og holdt om Birgitte, som duppet rett som det var. Lille Elisabeth sov fredelig i fanget til Hågen Lunde, – hun og Rikke hadde tillitsfullt sluttet sig til den vennlige kjempe, som overfor disse to helt gikk inn i rollen som hjertegod besstefar.

Solen skinnet søndagsklart, da de kom ut av kirken. Mens madame Dorthea langsomt beveget sig mot kirkegårdsporten, hilsende så på den ene og så på den andre av de grupper som vandret rundt mellem gravene for å se til sine kjeres hvilesteder, tenkte hun sorgfullt – her skulde hennes Jørgen ha ligget. Akk, i virkeligheten betydde det sikkerlig ikke meget, enten vi steder våre venners støv til jorden eller Herren alene kjenner til, hvor et menneskes jordiske levninger smuldrer i skjul av skogen eller på sjøbunnen. Og dog ønsket hun så bitterlig, at hun hadde fått lov til å legge Thestrup i en grav, hvor hun selv engang kunde bli senket ned ved hans side. Skulde hans legeme aldrig bli funnet –?

– Og her var så vakkert ved denne gamle kirken, når solen som nu lyste på de store tette kroner av 259lind og lønn langs muren, og klokkerne ringet utover den sommerlige bygd. O, det var syndig, at hun bare ett øieblikk kunde tenke slik, – tenke det, skjønt hun gikk her og leiet begge sine småpiker, og de tre guttene var foran henne på stien. Men alle den sisste tids rystelser hadde efterlatt en tretthet i hennes hjerte så dyp, så hun kunde ikke hjelpe for det. Men hun mente det naturligvis ikke for alvor – og likevel åndet det dog igjennem hennes sjel – den som kunde blitt her, fått lov til å strekke sine mødige lemmer ved den elskedes side, i mulden der borte under de grønne lindetrær –.

Hennes sørgmodige betraktninger blev avbrutt av at pastor Muus kom bort og hilste på henne. Han vilde endelig at madame Thestrup og hennes følge skulde bli med bort i prestegården og få sig en liten forfriskning. Så kunde lensmann Lunde med det samme bese de ombyggninger han foretok der nu – og hadde ikke Lise og Gitta lyst til å være med hans småpiker og leke nede i den fine nye dukkestuen deres? Han klappet vennlig Elisabeth og Birgitte oppå hodene.

Dorthea måtte svare at hun hadde ikke tid, ellers takk. Men hun skulde hjem og binde krans – hun fikk kjøre til Fenstad i eftermiddag for å bringe jomfru Langseth den sisste hilsen; begravelsen var jo imorgen.

Den var det ja, svarte presten grettent. Det var en kjennt sak at pastor Muus var temmelig lat, når det ikke akkurat dreiet sig om arbeidet med prestegårdens opdyrkning og forbedring, – å bli nødt til å reise til sine annekskirker i utide yndet han ikke meget. Men kaptein von Cold hadde uttrykkelig forlangt at hans husholderske skulde jordfestes på en hverdag – han vilde vise henne all mulig ære. Nå, men så skulde ikke pastor Muus opholde madammen lenger. Det var bare en sak: han hadde hørt at hun vilde jo la avholde auktion før hun forlot verket. Nu hadde presten tenkt å spørre, om hun ikke underhånd vilde 260selge ham endel innbo som han kunde trenge til de ombyggede værelser i prestegården. Det var især den store smukke himmelsengen som hun hadde stående i sitt hverdagsrum – den vilde han og hans kone gjerne erhverve til bispekammerset.

Pinlig berørt svarte Dorthea, at herr pastoren kunde jo komme bort på Brovold en dag, så fikk de snakke om det.

– Hun kunde ikke føre den med sig. Men allikevel – den hadde vært deres ekteseng, paulunet som omhegnet deres ømmeste lykksaligheter, hvor deres børn hadde fått livets gave. Og hvor hun hadde tenkt at de tilslutt skulde lukke sine øine – om Gud vilde, den ene ikke så lang tid efter den annen. – Men hun kunde ikke ta den med sig – og for en ensom enkekone var den dog bare som et tragisk monument.

Likevel, bispeseng –. Hun svermet ikke for bisper og bispinner, efter det kjennskap hun hadde til dem fra sin prestekonetid. I det hele, hennes opvekst i en prostegård og hennes ungdom i en annen hadde jo gitt henne en smule dégoût for geistligheten –.

*

«Det blir besst at du kjører mig,» sa Dorthea til Claus. Hun tittet tilfreds ned i kurven på sitt verk, den store kransen av alle havens vakkreste roser og sommerblomster, før hun slog snippene av duken sammen om den og la lokket på kurven. «Kapteinen har vist dig så megen godhet, så du bør vise jomfru Langseth den sisste ære. Og du og Vilhelm er for unge til at I kan være med i likfølget imorgen.»

Claus så ned: «Kan ikke noen annen kjøre mor. Jeg – jeg har så vondt i maven idag.»

«Har du det, Claus – det merket jeg da ikke noe til mens vi spiste til middag.»

«Nei det er kommet efterpå. Og jeg er viss på at jeg blir dårlig – kommer til å kaste op –»

«Nå – e – er det så ille med dig –?»

«Ja hvis jeg skal se på henne nå så,» sa Claus heftig. 261«Hun har ligget over en uke alt. Og det slipper en jo aldri for, på landet. Å se på liket –»

Dorthea gruet selv for liksynet. Så nikket hun: «nei nei, så får du jo være fri da». Men hun kunde ikke bare sig for å tilføie, litt satirisk: «Det er jo en meget naturlig følelse. Men jeg trodde ellers at du som vilde være krigsmann –»

«Det er vel en annen sak,» begynnte Claus hissig. Men moren rakte ham kransekurven, og han skyndte sig ut med den.

*

Så kjørte hun selv. – Nei hun hadde hverken lyst til å se Maries lik eller til å treffe kapteinen igjen, tenkte hun, da hun kom ut av skogen og så den gamle gården ligge på bakken ovenfor myrsøkket. De små vannøiene blinket så blått, og vierbuskenes blader glinset fett og blankt, – nu bugnet hele myren av vill frodighet og blomsterprakt, forglemmigei, smørblomster, florlette skyer av noe slags smått hvitt bloster, glinsende myrdunstuster. Ja det var sommer –.

Buskapen gikk i engen langs myren, så de hadde altså ikke kommet sig til seters allikevel. Kapteinen hadde kanskje bestemt sig til å holde den hjemme fordi den skulde selges, likesom hun selv måtte gjøre.

Inne på Fenstad rådet en viss travlhet, men det var ikke kapteinen som kom ut og tok imot henne. Et fremmed kjøpstadskledd fruentimmer kom frem i døren og bød henne inn. Hennes likhet med Marie Langseth var iøinefallende, skjønt denne var eldre og ikke så vakker. Det var da også den dødes søster, og hennes navn var madame Kaxrud. De utvekslet de sedvanlige hilsener, og madame Thestrup fremførte sin kondolanse.

«Ja dessverre kan jeg ikke be Dem se min søster, – kapteinen lot kisten spikre igjen alt for noen dager siden. Men De vil vel iallfall gjerne se den, og legge den nydelige kransen på selv.»

262Dorthea trakk et lettelsens sukk og fulgte madame Kaxrud inn i storstuen.

Der stod det svarte skrinet på to bukker – så lite det så ut i den store stuen. Den syntes endda mere øde i det vissne sollyset som sivet inn gjennem de lakendekkede vinduer. Her var også tomt efter kapteinens ting som pleiet å flyte utover til daglig, – bøker, våben, musikkinstrumenter. Clavichorden var vekk. Og portrettet over kanapéen – et felt hvor tømmerveggen var noe mindre falmet eller støvet var nu alt som minnet om fru von Cold. Og her i kisten var hans elskerinnes legeme alt begynnt å opløses, – liklukten var ganske generende, og under kisten kunde Dorthea se at noen nettop hadde tørket over gulvet med en fuktig klut.

Det fallt henne ikke vanskelig å yde Maries støv det sømmelige tåreoffer, da hun la sin krans til de andre som prydet kisten. Det var dog ikke så helt få – seks, og ikke alle bønderne brukte å sende krans. Jomfruen hadde dog nydt sine naboers vennskapelige aktelse tiltrods for det som var uriktig i hennes vandel. Dorthea gråt utvungent med lommetørkledet for øinene – og nesen: den døde hadde vært god, smukk, flittig, trofast i sin gjerning – og for det umoralske i sitt forhold hadde hun bøtet med sitt liv, så det hadde den nådige Himmel sikkert tilgitt henne –.

Efterpå måtte hun sitte ned og la sig opvarte av madame Kaxrud med søsterkake og et glass vin. Madammens mann kom også inn, – han var høi, med et magert og skarpt, rødsprengt ansikt og soldatermessig frisyre, lang sortomvunnet hårpisk. En ubehagelig stram lukt utstrømmet fra hans person og blandet sig med liklukten og lukten av støv og vissnende blomster i den lummerhete stue. Søsterkakebetene var ikke greie å få ned, og vinen steg henne til pannen, alt det første glasset. Men hun var nødt til å sitte en stund og også drikke et halvt glass til, før hun anstendigvis kunde ta avskjed med de sørgende.

263Kapteinen opholdt sig på sitt værelse, sa madame Kaxrud; han befannt sig ikke vel –.

Hun innbillte sig at hun skimtet et ansikt bak ruten deroppe, da hun gikk ut til sitt kjøretøi. Han forsøkte vel å drukne sitt samvittighetsnag i den norske Lethe –. Men det var dog sørget for at Marie fikk en standsmessig begravelse. Hun hadde luktet at det blev brast og bakt, da hun kom forbi kjøkkenet, og likstuen hadde vært helt pent gjort istand – med kranser av tyttebærlyng på laknene foran vinduer og speiler, lysestaker på kisten og briskehakk på gulvet. Nå, madame Kaxrud så ut som hun nok kunde få det til å gå som det skulde.

Hun hadde ikke bekvemmet sig til å spørre efter børnene. Hvad kapteinen vilde gjøre med Margrethe –.

Da opdaget hun, idet hun kjørte forbi gåsedammen, at barnet stod ute på den lille broen som stakk ut i vannet. En gammel vaskebalje lå og fløt like inntil, og Grethe fisket efter den med den ene bare lille foten, mens hun sang høit og lystig ut for sig selv.

Dorthea ropte høit til henne, men den lille lot iallfall som hun ikke hørte. Hun måtte ned av vognen og gå rundt om dammen for å få barnet bort fra den farlige lekeplass. Nu hørte hun hvad Margrethe sang:

Så sender vi bo, så skikker vi bo
Ette hu Inger på Tørje,
Hu skal gjøra væl å komme hit
Og hjelpe frua å sørje,
For nå er kattepusen dau, dau, dau,
Myssene er i spiskammerset
og stjeler smør og brø –

Og først kom alle rottene
I lange sørjekapper,
Og så kom alle myssene
De vrimla ner for trapper –

264«Kom hit til mig da Grethemor,» kallte Dorthea. Det var noe så pinlig ved den muntre barnekammervise som hun stod og sang, åpenbart inspirert av hendelsene hjemme som hun ikke forstod noe av. «Vil du ikke komme hen og hilse –»

«Det er mine andunger,» sa Grethe strålende og pekte på familien som stripet gåsedammens lergrå vann på flukt over mot den andre bredden.

«Er det! Men kom bort til mig da – skal vi gå rundt så du kan bedre vise mig dine andunger –»

Margrethe forlot vaskebryggen. At hun var barbent behøvet ikke å tyde på at hun blev forsømt – Dorthea hadde erfaring for at små barn elsker å løpe barføtt om sommeren; Rikke fikk av sig sko og strømper så fort hun et øieblikk var ubevoktet –

Det var en nydelig liten pike, med glatt lysebrunt hår som falt ned om et fint, blomstrende ansikt. Hun minnet litt om en kinesisk porselensfigur, for øinene hennes lå en smule skrått i hodet, og hun halvlukket dem på en egen skøieraktig måte når hun lo. Le gjorde hun nu òg, da hun stakk sin hånd inn i madame Dortheas og betrodde henne: «Moster Marie, vet du hvad hun er – hun er blitt dau!» Det lille ansiktet hennes skinnet av stolthet.

Det kunde ikke nytte å forklare det arme vesen noe, – besst for henne så lenge hun ikke skjønte hvad hun hadde tapt. Så sa Dorthea bare, «jeg vet det nok, mitt lam – men gå nu op til Magnille, så får du tørt tøi på.»

«Og da skal det være begravels’ – begravels’ hos oss, med moster Marie –»

«Javisst – og nu baker de kaker til begravelsen. Hvis du springer op på kjøkkenet, så får du sikkert en smakekake –»

Først da hun hadde sett Grethe sikkert innom stuedøren, steg Dorthea til vogns igjen og kjørte videre.

Idet hun svinget inn på skogsveien gjødde en hund, og en skikkelse reiste sig fra lyngen i veikanten. Han 265kom imot henne med hatten i hånden, – i den grønne jegerkofte, med børsen over skulderen, så han yngre og friskere ut enn sedvanlig; hun syntes også han virket mindre korpulent, og ansiktet hadde mistet sitt opdunstede preg.

«Jeg har sittet her for å vente på Dem, madame Thestrup.» Han la en hånd på vognkanten, så op på henne. «Jeg var i tvil, om jeg skulde gjøre Dem et avskjedsbesøk – eller skulke en plikt som inngjød mig frykt» – han lo selvironisk – «heller skrive til Dem når jeg var ankommet til Kjøbenhavn. – Men så så jeg Dem kjøre op til gården. Og så besluttet jeg å passe Dem op her på tilbakeveien –»

Nå, det var da iallfall bedre enn om han hadde ligget døddrukken på sitt værelse. «Ja – da møtes vi vel kanskje nu for sisste gang, kaptein Cold –»

«Det er visst meget sannsynlig. Og vet De hvad, Dorthea – tanken gjør mig så uendelig vemodig! De inntar en større plass enn De visst aner, i mitt altfor rummelige hjerte.» Igjen lo han trist. «Men hvorom allting er, De skal ha takk, kjere veninne, en inderlig takk, for alt hvad De har vært for mig i disse år. Ikke minst,» sa han sakte, «for hvad De har gjort for min arme Marie. Jeg vurderer Deres tappre kamp for å fravriste døden sitt bytte. Men det skulde altså være forgjeves –»

«Ja –»

«De har grædt – Deres øine er rødkantede. Akk ja Dorthea – nu synes De vel at jeg er et umenneske –»

«Det vet jeg jo godt at De ikke er, Cold.» Hun trakk på skuldrene. «De er ikke anderledes enn menn flest. Men smukt er det ikke, det er visst.»

«Nei, det kan De nok ha rett i. Men, la mig minne Dem om Deres egen maxime som De engang citerte for mig: L’amour c’est un plaisir, I’honneur c’est le devoir.»

«For Marie Langseth blev det en dyr plaisir, Cold.»

266«Ja, men – i virkeligheten betaler vi alle dyrt for den plaisir, på den ene eller den annen måte, det vet De også, Dorthea!»

«Kanskje. Men så kommer det an på om den kjerlighet vi fikk var verd å kjøpe dyrt eller ikke –»

«– og De mener Marie kjøpte den hun fikk for dyrt? Jeg vet nu ikke –. De så hennes søster, ikke sannt, og mannen, garver Kaxrud heter han. – Tror De ikke at Marie var lykkeligere i sitt – illegitime liv her, enn om hun var blitt velaktet madame – med en eller annen Kaxrud –?»

«Kanskje. Men efter hvad De selv fortalte mig, så tenkte De anderledes da De foreslog henne et ekteskap de convenance – første gang hun var blitt besvangret av Dem –»

«Det gjorde jeg. Men Marie var som alltid den klokeste av oss to.»

«Og følgen av all hennes klokskap er, at imorgen skal hun legges i jorden.»

«Akk Dorthea! Tror De jeg vilde ha beklaget det, om det var mig som skulde faret i jorden imorgen – hvis det ikke var for den ene tings skyld: for mig har alltid le devoir, plikten – min plikt, forstår De, som aktivt virkende mann, vært kjerere enn kjerlighetens gleder. – Alltid,» sa han sakte, som han talte til sig selv. «Mere enn selv min hustru – og dog tilbad jeg henne – var virksomheten i min metier livet for mig!»

«Nuvel, kaptein Cold – så gid De må finne igjen Deres sjelefred i travl virksomhet. Jeg ønsker Dem alt godt, det vet De sikkerlig.»

«Jeg tror det jo, Dorthea.» Han grep hennes hånd og kysset den heftig.

«Og Carl,» spurte madame Thestrup. «Hvad synes han om at han skal reise til Danmark?»

«Han synes ikke om det!» Kapteinen lo litt. «Han har virkelig forbauset mig. Jeg ante ikke at drengen henger så inderlig ved Fenstad og alt her. Jeg utmåler fremtiden på Aunsøgård så tillokkende for 267ham som jeg kan, men han later minsæl ikke til å ha appetitt på å leve herregårdsliv i Danmark –»

«Det er dog hans fødeland –»

«Nå for den saks skyld. Han var jo så bitte et kræ den tid vi kom herop, så han husker intet hjemmefra.»

«Carl venner sig vel snart til det nye liv. Og da vil han saktens ikke bytte med det livet her. – Enn Margrethe,» spurte hun så. «Har De truffet noen bestemmelse om hvor Deres datter skal hen?»

«Kaxruds tar henne til sig,» sa Cold, og hans mine mørknet tydelig. «Det er efter omstendighetene det besste jeg kunde gjøre for Grethe. De sitter godt i det. Og hennes moster er iallfall et rart og flinkt fruentimmer. Hun ligner da Marie en hel del –?»

«La oss håpe det. – Og så, lev vel, og lykke til, kaptein Cold.»

«Lev vel!» Igjen kysset han hennes hånd varmt og lenge. «Lev vel. De elskelige menneske –.»

«– og hils børnene, mine venner Claus og Bertel fremfor alt,» ropte han efter henne, da hun rullet bort. Han stod i veien og svinget sin grønne jegerhatt, da hun så sig tilbake for sisste gang, idet veien svinget skarpt innover på skogen. –

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.