5.

En ukes regn forvandlet nysneen til en grå velling, så ingen våget sig ut på de hart ad ufremkommelige veier, uten det var absolutt nødvendig.

Dorthea kjennte sig utslitt av uvirksomheten, for de huslige bestyr som hun fristet fylle dagene med skjenket henne bare ringe tilfredsstillelse. Hun var ikke istand til å feste sin opmerksomhet ved dem, og når hun forsøkte å samle sine tanker om et arbeide, kom hun til å tenke istedet: hvad skal det være godt for – nu? Snart måtte de jo bort herfra» kun visste ikke hvorhen, – hun visste ingenting om fremtiden; endda hadde hun ikke orket å legge noen planer. Det eneste visse var, at her på Brovold kunde de ikke bli –.

Hun hadde mistet alt håp om å gjense sin mann live. Alt hun nu torde ønske var at hans lik snart måtte bli funnet. Så de sisste ulmende glør av en uvisshet som nu bare var en pine kunde bli slukket. Det vilde bli en slags trøst å få stede hans jordiske 99levninger til hvile på sømmelig vis, og iføre sig og børnene de sørgeklær som gir tilkjenne, at de blødende hjerter har bøiet sig for det ugjenkallelige skjebneslag.

I lange søvnløse netter gråt hun bitterlig, mens hun kastet sig på sitt ensomme leie. Vuggen var flyttet inn i ammestuen, – hun var blitt nødt til å overlate lille Christen til Johannes forsorg. Ved hennes bryst syntes det arme kræ å ta sig op en smule, skjønt han vedvarende var urolig i maven, skriket og utrivelig. Dorthea lå og lyttet til hver lyd fra sideværelset. Når Christen klynket, var hun fristet til å styrte inn og ta ham, – det vilde ha vært en lindring å legge ham til sine hete, stenhårde bryster som verket så hun ikke kunde falle i søvn, selv når hun var dødstrett av å gruble og sørge. Men hennes melk var blitt gift for den lille. – Aldrig mere skulde hun få kjenne et diebarns søte leber omslutte brystvorterne, det lette og lune trykk av spedbarnshodet i armbøien. Og aldrig mere skulde den elskede hvile ved hennes side her i sengen, aldrig mere skulde hun bevende av øm lyst få omfavne hans kjere skikkelse, aldrig mere legge sig til å sove, trygt innelukket i en trofast mannsarm.

Huden under hennes øine var som skollet av de salte tårer, – den flasset av i tørre smuler. Det fæle, rødskjollede, rødnesede ansikt som hun så i sitt speil om morgenen syntes hun ikke at hun kjennte. Det hjalp lite at hun smurte sig med kjølende salver og pudret sig med mandelklid.

Det foresvevet henne at hun burde visst tale med prokurator Hauss – men det bød henne så imot å gjøre det: som om hun skulde ha hast med å få fastslått sin manns død. Men hun kunde jo si sig selv, at når kompaniets Christiania-hus forstod at Thestrup måtte ansees som forsvunnen, vilde de straks ta skritt til å skaffe en stedfortreder, iallfall en midlertidig. Det blev nødvendig at hun søkte, om mulig, å få en 100idé om sin økonomiske stilling, hvis det verste var hendt.

– Hun ante at den neppe var glimrende. Thestrup hadde anbragt sin ikke ubetydelige farsarv i flere av de dengang nyanlagte norske fabrikker som aldrig vilde gi overskudd og tilslutt helt syknet hen. Dette var før hun blev kjennt med ham; da hadde han alt tapt størsteparten av sin formue. Men for ni år siden hadde han igjen arvet en moster, – det var ganske visst ikke noen stor sum, men det kunde vært godt å ha de pengene nu. Imidlertid var hun redd for at han hadde vært uheldig med deres anbringelse, siden han var så uvillig til å tale med henne derom.

Nuvel, da hun giftet sig med Jørgen Thestrup hadde hun vært på det rene med at han kom rimeligvis aldrig til å bli noen rik mann – skjønt han visst ikke selv hadde opgitt sine fantasier om at han engang skulde gjøre ett eller annet av sine foretagender til en lukrativ forretning. Men han var altfor villig til å våge alt han fikk i hender av middel på nye og helst litt ualmindelige projekter. Penger, det var for Thestrup – hun vilde ikke likefrem si et leketøi, men som enslag jetons iallfall; han hadde moro av å spille med dem. Men hvad så –. Hun hadde såvisst ingen ambitioner i retning av et elegant levevis, ingen lengsel efter dorsk velvære eller selskapelighet og lediggang. Den beskjedne arv som Bisgaard hadde efterlatt henne lot hun bli stående i svogeren, Julius Bisgaards, forretning – inntekten av den gav henne iallfall en tilstrekkelig nålepenge. Og forresten stolte hun på at Thestrup vilde alltid være istand til å forsørge henne og de børn som det måtte behage Himmelen å skjenke dem, flittig og dyktig som han var. De plikter som i ekteskapet vilde falle på henne visste hun at hun kunde opfylle omsorgsfullt og vel. Det skulde nok gå. Og det hadde også gått, hun hadde vært helt ut lykkelig i sine kår. Når hun fikk dele dem med sin Thestrup.

101Men hvordan livet skulde bli uten ham, det hadde hun aldrig offret en tanke. Jørgen var så sund og livsfrisk, de var så jevnaldrende, – hun hadde gått ut fra at de skulde få vandre hånd i hånd til livets aften. Ja ofte hadde hun drømt, søtt og følelsesfullt, om denne alderdom som de skulde nyte sammen, – når børnene var fra hånden, kanskje selv hadde stiftet familier. Da kunde de trekke sig tilbake til et beskjedent men hyggelig bo – et lite hus med en smule have omkring, helst nede ved kysten. Muligens vilde ett av pikebørnene velge å bli hos dem for å vie sig til omsorgen for de gamle foreldre. Eller Bertel foretrakk å forbli ugift, siden han ikke var så sterk.

Enkestand, det hadde hun jo prøvet en gang. Men hun vilde lyve om hun foregav at hun hadde kjennt enkesorg. Med mildt vemod hadde hun lukket Bisgaards øine og fulgt ham til graven, men i hennes hjerte blomstret håpet om det nye lykkelige liv hun selv skulde trede inn i, så snart det var gått en passende tid efter den gamles død. – Aldrig hadde hun tenkt på at hun en dag skulde sitte som sørgende enke –.

En dag efter middag lot hun Vilhelm kjøre sig ned til Vilberg. Men prokuratoren kunde ikke fortelle henne stort annet enn det hun visste. At det var planer oppe om at kongen vilde bortforpakte samtlige norske glassfabrikker til kammerråd Wexels, som igjen aktet å videreforpakte hvert især til menn som kunde drive dem selvstendig. Men det hadde Thestrup selv betrodd henne, – han hadde jo tenkt at nu skulde han omsider opnå sitt høieste ønskemål og få arbeide helt efter sitt eget hode, uten innblandingen av overordnede som alltid hadde vært ham forhatt. Han hadde altså også drøftet saken med Hauss, men til prokuratoren hadde han sagt like ut, at han hadde ikke den fornødne kapital til å sette i foretagendet; midlene til de ytterligere forbedringer som han vilde innføre måtte han skaffe sig ved lån.

102Dorthea satt taus, forsakt og tankefull, mens de kjørte hjemover i den blide våraften. I vest tegnet granskogen sine mørke topper mot en bred klare av gylden himmel, – det blev kanskje oplett omsider. Atterglansen efter solnedgangen kastet et mildt gulskjær over lerfallsbakkernes bare og mørke barmer; sneen var runnet av i hellingerne. Men endda lå den grå og vasstrukken i randen av krattet som opfyllte hver fold mellem bakkerne hvor en tverrbekk søkte sig ned til elven, og den smale stripen flatt lende langs bredden var endda snedekt.

Her bugnet en saftig eng av gress og spraglete blomster om sommeren, – akk hvor yndig her var da, tenkte Dorthea. Så fornøielig som det hadde vært å spasere tur mellem disse bakkerne, med børnene som plukket blomster og sanket bær. I ett av de små granholtene ved en tverrbekk samlet hun tilslutt hele sin lystige flokk omkring nistekurvene som Gunhild barnepike pakket ut. En eller et par ganger hver sommer hadde det dog alltid lyktes henne å få Thestrup til å rive sig løs fra arbeidet og bli med dem ned til elven. Da vilde han bestandig at Gunhild skulde synge; hun hadde sånn vakker røst. Og var det en vise som Jørgen kjennte, så sang han med, – tilslutt sang de alle sammen –.

– Gunhild måtte hun vel også skille sig med, hvis hun skulde forlate Brovold. Det var sørgelig, for hun var en ualmindelig klok og elskverdig pike, og alle børnene holdt av henne. Johanne derimot – stakkar, hun var en tosse og helt fjollet, såsnart hun trodde at et mannfolk interesserte sig for henne. Igrunnen var Johanne den eneste av pikene sine som hun ikke syntes noe videre om. Men henne blev hun nødt til å ta med sig; Christen måtte beholde sin amme.

Vårfuglene trillet og sang overalt i krattet langs elven. Bokfinken var kommet for lenge siden, rødkjelken og rødvingetrosten også. Lysningen efter solnedgangen var sluknet, bakkerne kuvet mørke i den 103blådisige skumring, og mot lysningen hvor skydekket glapp stod granskogens spyd kullsorte.

Sus og risling av vann som rannt alle steder fyllte luften – og gjennem den milde brusende lyd av vår skar kjerrens knirk, skuring og dunk av hjulene mot stener, plasking og sprut fra sølepyttene som hest og vogn rutsjet ned i, på en ubehagelig støiende måte. Dorthea var helt overskvettet av søle – våt like op i ansiktet.

Mellem de svarte og hvite bredder så det ut som elvevannet stod aldeles stille, – bare hvis man festet øinene på en av de mørkegule skumdotter eller en drivende isbete, sås det, at under den dunkle flate, som var på farve som det ugjennemsiktige brune glass i syltekrukkerne fra hytten, gikk en rivende strøm. – Det var fryktelig å tenke på – kanskje hadde dette mørke iskolde vannet strømmet hen over hans livløse legeme. Hun kunde slett ikke forestille sig det. Og likevel var det det mest sandsynlige – at han hadde gått gjennem isen og var druknet.

Vilhelm forholdt sig like tyst som moren. Dorthea hadde bedt ham skysse, ikke minst fordi hun håpet at et besøk på Vilberg kanskje kunde opmuntre gutten litt. «Mor Vilberg», som Karen Hauss yndet å kalle sig, var sånt lunt hyggelig menneske, og Dorthea hadde trodd å skjønne, Vilhelm næret et visst svermeri – saktens ynglingens første – for den muntre brunette Mathilde. Mens hun var inne hos prokuratoren hadde Vilhelm drukket kaffe med madame Hauss og døttrene ute i forstuen. Men selv den sjeldne nytelse, kaffen, syntes ikke å ha opmuntret ham noe videre.

Det var nesten helt mørkt da de kom frem til verket. De endeløse rader av vedstabler lyste svakt og utsendte sin friske syrlige duft. En gutt som passerte forbi dem i mørket mumlet en hilsen. Og da de kjørte rundt om hjørnet av hytten, fallt ildskinn fra ovnen ut gjennem den åpne dør. Selsomt belyste skikkelser rørte sig derinne.

104Vilhelm hoppet av og gikk ved siden av hesten opover Brovoldbakken.

«Du får spenne fra Junkeren og sette ham inn, Vilhelm. Hans har saktens lagt sig alt. Bakefter kan du komme inn til mig og få dig litt varmt i livet.»

Ute på kjøkkenet fannt Dorthea jydepotten med melk, – den stod halvt nedgravet i askehaugen for å holde sig varm. Hun slog melken over kallgrauten i fatet, tok frem smørkrukken og noen kavringer. Ragnhild kokke snorket borte i sengen sin. Da hun skulde ta lyset fra langbordet, så Dorthea at det lå en hos piken – en smågutt. Frikk – at hun hadde kunnet glemme ham! Javisst var det idag han skulde komme for å være gjætergutt her isommer, og hun hadde glemt det. Han skulde da iallfall hatt søtgrøt og honningkake til velkomst. Nå, forhåpentlig hadde Ragnhild passet på å forpleie ham vel.

Akk ja, nu blev vel det også anderledes. Ragnhild stakkar hadde gledet sig hele vinteren til å få hit gutten sin, han hadde det ikke godt hos bessteforeldrene hvor han var om vinteren. De var utfattige, og besstemoren dessuten arg og slem; alltid lå hun efter datterens horeunge med vondord og slag og hårdrag. Endda vesle Frikk var sånt kvikt og tiltalende barn. Men gamla kunde ikke tilgi Ragnhild at hun hadde fallt for en gift mann, og ikke gutten at han hadde overlevet alle sin besstemors forsøk på å tyne ham i morslivet.

Ragnhilds hjem lå en syv timers gang innpå skogen, så hun kunde nesten aldri komme dit. Nu hadde Dorthea lovet henne, at Frikk skulde få bli på Brovold til vinteren også. Sikkert kunde han gjøre nytte for sig og endda få tid til å gå på verksskolen. Så godt hode som det satt på den gutten burde han få oplæring, så han kunde komme sig frem i verden. Spørs om de nye folkene som kom til Brovold vilde gå med på en slik ordning.

105Vilhelm stod fremme ved ovnen og varmet hendene sine, da hun kom inn på kammerset med maten.

«Vi får lange til fatet sammen, Ville, jeg tok ikke med tallerkner. Du kan sette dig i lenestolen der. Du blev fort ferdig i stallen –?»

«Hans vågnet da jeg kom.» Gutten så tynn og bortkommen ut i den store stolen til sin far. Den eldste sønn. Moren drog et lite sukk. De fikk føle forandringen, alle børnene, efterhvert. Men først blev det Vilhelms tur. Noe av ansvaret for familien vilde uvilkårlig falle på disse smale skuldrer.

Nesen hans syntes å stikke ut større og spissere – hans ansikt var blitt magert. Efter kjøreturen i den fuktige kveldsluft kruset hans gulrotfarvede hår sig sterkere enn ellers, selv den lille pisken i nakken vridde sig balstyrig, som den vilde kaste av sig båndet. Og han hadde på sig den gamle skjøtefrakken som han brukte til hverdags, – den hadde vært mellemblå, men på yttersiden av ermene og foran var den så falmet så den var nærmest grå nu, og den knep ham over brystet og var så kort i ermerne, så et langt stykke knoklet håndledd stakk ut under opslagene.

«Han sørger slik over Reveille. Ja over far og, sier han – men han sørger nu meget mere over Reveille.»

Dorthea nikket: «Hans er svært glad i hestene. Det er naturlig at de står hans hjerte nærmest, siden det er dem han har omsorgen for. – Du kunde da tatt din brune frakke på når du skulde til Vilberg – du kunde vel tenkt dig at du kom til å treffe madamen og jomfruerne –»

«I dette veir – når det skvetter så en blir våt tvers gjennem kavajen. — De er såmenn likeglade med mig – hvordan jeg ser ut!»

«Men Vilhelm da! De har da alltid vært så hyggelige mot dere – mot dig og Claus. Jeg trodde at du og Mathilde var særlig gode venner? –»

Gutten gjorde en grimase: «Mathilde regner mig 106bare for en unge som ikke er tørr bak ørene endda. Ja hun er jo også meget eldre enn mig –»

«Naturligvis.» Dorthea undertrykte et smil. Mathilde Hauss var seksten år.

«Og nu sier de at hun skal gifte sig med sin fetter Nymoen på Ås.»

«Så – å? Hvem sier det?»

«Madamen antydet såpass. Nå ja – endda jeg kunde nu likevel unnt henne noe mere innbydende enn den fleskesvoren. Å nei mor, De må tro, jeg har nok fått erfare alt, at jeg er en annen i folks øine nu. – Fordi mine utsikter ikke er de samme som de var» – stemmen hans sank til en hvisking – «da vi hadde en far.»

Å stakkar, tenkte moren. Hadde han gått og drømt om at Mathilde Hauss vilde vente på ham, til han, skolegutten, blev voksen og ferdig en gang. Det var meget komisk naturligvis – når talen er om giftermål, da er en pike på seksten år meget, meget eldre enn en femtenårs yngling. Det vilde nok Vilhelm under alle omstendigheter ha fått erfare. Men derfor var det like smertelig at han hadde gjort denne erfaring på en sånn måte, så han satte den i forbindelse med de forandrede fremtidsutsikter som var en følge av at han nu var faderløs.

«Men det er bare hvad jeg har fortjent!» Hendene hans krystet om stolarmene, han så op i morens ansikt, og Dorthea leste den heftigste fortvilelse i sønnens miner og stemme. «For det er jo min skyld! Mor må ikke tro at jeg ikke forstår det – hele, hele skylden er min. Hvis min far er død, – hvis mor og mine søsken er forlatte, ruinerte! Så har jeg skylden, for jeg iallfall burde hatt bedre vett. Enn å stryke hjemmefra den dagen – uten å tenke mig om – med en slik forbannet sprellemann. Og drikke mig fra sans og samling med ham på Sandtangen –» Han lot sig falle fremover bordet med ansiktet begravet i armene.

107Dorthea hadde reist sig ganske stille, og stille flyttet hun det tømte grøtfatet tilside, så han ikke skulde støte bort i det, der han lå og gråt nedpå bordet. Lett og blidt la hun sin hånd på Vilhelms nakke under den snurrige vridde lille pisken:

«Kjere velsignede barnet mitt – sånn må du ikke tenke! Min egen Vilhelm, min egen gutt!» Hun strøk og strøk forsiktig over skuldrene som skaket, over den smale ryggen. «Vilhelm, hør på din mor nu – hvad skal da jeg si? Det var jo mig som vilde at vi skulde beholde Dabbelsteen iår også – din far vilde latt ham reise i høst, men det var mig som ikke vilde –. Så det er jo meget mere min skyld –

– Det går slett ikke an å tenke slik, Vilhelm. – Det var meget galt av ham å reise sin vei på den måten, det var meget galt av dere å bli med ham – men ingen kunde jo ane at det skulde føre til –»

– Hun visste at hun burde vel tale med ham om Forsynets uransakelige vilje eller noe sånt. Men hun var ikke istand til det – hun, som tilmed hadde unngått å treffe Scharlach i det sisste, fordi hun var redd han skulde forsøke sig med sånne trøsteord som måtte falle naturlig for den fromme gamling. Så sa hun istedet:

«Det skulde vel så være, Vilhelm. Du vet hvad bønderne sier – når et menneskes tid er omme –. Det var vel det som –.» Og hun blev ved å stryke gutten forsiktig over håret og ryggen, til han litt efter litt blev roligere.

«Den fordømte Dabbelsteen!» hvisket han og bet sammen tennene.

«Hysch – hysch – det blir ingenting bedre av at vi forbanner.»

Vilhelm så op:

«Og så kunde han like gjerne ha reist i høst! Når det skulde gå slik. Ja for nu får jeg da allikevel ikke bruk for all den latinen og gresken – ja for De må da tro, det forstår jeg nok – nu får vi da ikke råd 108til at jeg skal studere. Når mor reiser inn til Christiania, så blir jeg med; jeg vil forsøke å få noe å gjøre – som volontør på et kontor, eller komme i kjøpmannslære. – Mor får nok med å sørge for børnene, De skal ikke behøve å bekymre Dem for mig også –»

«Men kjere, kjere barn.» Dorthea så ned i det magre guttefjes, så fortutet og så blussende av iver. Øinene hans glinset mellem de lyse vipper som gråten hadde mørknet og klisset sammen. «Det vet vi endnu ikke, om det blir nødvendig. Men det vilde ha gledet din far om han hadde sett du er blitt så omtenksom. – Men endnu vet vi jo ikke hvordan noe skal bli. – Og du vet det var din fars ønske at du skulde studere –»

«Det kan jo Claus gjøre – hvis vi får råd til det –»

«Du har bedre lesehode enn Claus, vet du.»

«Å, Claus har da alltid godt nok hode til å bli prest – eller prokurator –»

«Men din lyst til naturstudier – til å bli læge kanskje –»

«Æsj –. Nu vil jeg da meget heller begynne å tjene penger med det samme. Så mor kan slippe å forsørge mig –.»

«Se her, drikk nu din the!» Dorthea skjenket og rakte ham koppen. «Og spis noen tvebakker.» Gud skje lov, han var ferdig med å gråte for denne gang. Og det hadde vel lettet hans hjerte å få betro henne sin anger – og sine fremtidsprojekter.

Dorthea sank ned i sin egen stol igjen, tok noen slurker av den varmende drikk. «Nu skal du høre, Vilhelm, hvad jeg har tenkt på. Hvis vi må bort herfra. Noe må jeg jo gripe til, for å skaffe brød til så mange munner. En pogeskole – jeg kunde meget godt påta mig å undervise mindre børn, det vet du nok – og også større pikebørn i håndarbeider og maling med vannfarver –. Ja det er det jeg har tenkt på –. Men hvis du nu blev student, og vi slog 109våre pjalter sammen som man sier – så kunde vi holde skole også for større børn –»

«Det – kunde vi naturligvis –» men han så ikke særlig begeistret ut. Nu hadde han kanskje allerede behaget sig i tanken om å komme ut og prøve sig på egen hånd i livet –.

«Men – mor har visst ikke spist noen kavringer?» Vilhelm så betuttet på de to sisste som lå ensomme tilbake på skålen.

«Jeg har ikke lyst på – du kan godt ta dem. – Men så blir det besst at du går op og går i seng.»

Vilhelm hadde sagt takk for maten, reiste sig for å gå. «Det er sannt,» sa moren, «Frikk er kommet –.»

«Ja han kom her i formiddag. Han lå på Midtskogen inatt, og så fikk han sitte bakpå med en av sønnene der som red nedover til bygden imorges.»

«Det vilde være sørgelig hvis Ragnhild skal bli skuffet. Hvis det kommer nye forpakterfolk her – hvis det er bønder. Selv om de beholder Ragnhild – eller hun får en plass hvor hun kan ha gutten med sig – så er det vel tvilsomt om de lar ham få lov til å gå på skolen noe videre. Det er dessverre som om bønderne ofte dårlig forstår, også fattigbarn burde få en ordentlig undervisning.»

«Akkurat det sa Scharlach også. Han sa til Ragnhild at hun må heller la Frikk begynne i hytten nu. Da er han sikker på å få komme på skolen og får tre riksdaler om måneden. – Det blir mange som kommer til å savne forvalter Thestrup og madamen, sa Scharlach» – og medett var gutten på gråten igjen.

Da Dorthea la sin arm om hans skulder, kastet han sig inn til moren, så hun nær hadde skreket op av smerten i den spendte bryster. Men hun trykket bare sønnen tettere inn til sig: «Min gode, min dyrebare gutt!»

For første gang på mere enn en uke knelte hun foran sin seng og bad aftenbønn. Det var som et ondt 110minne å tenke på, hvor bitterlig hun hadde tryglet Himmelen om at hennes elskede mann måtte komme til rette igjen. Men denne aftentime med Vilhelm hadde trøstet og opmuntret henne så meget – hun måtte allikevel be Gud beskytte hennes barn, både store og små – og Frikk og pikene og alle de gode mennesker som hun nu snart skulde skilles fra.

Thestrup – hun torde ikke mere be om at han skulde komme tilbake til dem. For hun trodde ikke lenger at han var mellem de levendes tal.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.