2.

Brått slengt ut av en drøm som hadde endt med kanoners torden vågnet Vilhelm i tett, kvelende mørke. Han fikk vekk fra sitt svette, kriblende ansikt noe tungt ulltøi som luktet av stall, kjennte kold natteluft mot sin hud og opdaget, at han lå midt ute i en skog, og det var måneskinn.

De sisste spor av drømmen blev borte for ham idet han satte sig over ende, fortumlet og forfrossen, – bare i hodet var han het. Brorens overkropp hadde ligget oppå brystet hans; nu seg Claus tungt ned i hans fang. I søvne hadde de trukket overbredslet op over hodene sine, så Claus lå på siden, bar fra buksebaken av, med de lange bestøvlete ben krøket på den opfliste lemmen.

Vilhelm så at han satt på en slede som stod kur stille, og der var sne som månen skinnet på og mørk granskog på begge sider av veien. En bekk bruste stor og vannfull – de holdt på en liten bro over bekken. Den kom ned gjennem et trangt dråg i åsen på opsiden av veien, løp under broen og flommet ut over en isdekt flate med smått kjerr på – en myr hvor måneskinnet glitret i vann og hildret i krattet.

Vilhelm vred sig unda broren og reiste sig på kne. Uvilkårlig dekket han sekkefillene og åkledet over den andre. Ikke en anelse hadde han om hvor de var, og det måtte være høgstnattes.

Vemmelig usmak i munnen hadde han, og brenning for brystet. – Fremme i sleden under akefjelen 26lå to sammensunkne kropper. Det snorket – ellers lå de stille som lik. Gutten kjempet med en økende følelse av angst – strevet for å samle sine tanker.

De var på bunnen av en dyp kløft, og høit oppe over kløften stod månen, ganske liten og nesten full, så luften var både lys og dunkel på en gang. Bak dem kom veien bratt nedfor bakke, og foran bar det steilt opover i skogen. – Vilhelm skjønte det hadde vekket ham at hesten stanset – kanontordenen i drømmen kom av at de var kjørt ut på broen.

Den lurvete blakke gampen stod og lutet og pustet, så sidene dens gikk ut og inn. Vilhelm krøp ned og gikk frem til den, rekkende og strekkende sig. Han gav sig til å klappe hesten og godsnakke smått for den.

– Det kom der altså ut av å drikke brennevin –.

Han syntes huske at han hadde sett himmelen full av stormende rødbrune skyer, – det speilet kobberrødt utover sjøens rugglete isflate hvor vannpyttene blev riflet av vinden. Solen måtte være gått ned da de kom ut av stuen på Sandtangen. Men det hadde jo vært meningen at de skulde få skyss hjemover igjen med en eller annen, det hadde Dabbelsteen sagt. Men han kjennte sig ikke igjen i denne trange tverrdalen; han var nesten viss på at det så ikke slik ut noen steder på veien mellem Sandtangen og glassverket. Og han hadde på følelsen at hesten stod vendt nærmest mot nord.

Det var heller ikke denne sleden de hadde kjørt med fra Dragonstuen til Sandtangen; den hadde vært større, og det var en rød merr for den. Vilhelm snudde sig rådvill mot såten av sammensunkne mennesker fremst i sleden, men det var uråd å se noen av ansiktene deres, og han torde ikke ta i dem. Det vilde vel ikke nytte noe heller, de sov sikkert for tungt, så drukne som de hadde vært. At den ene var Dabbelsteen kunde han da se likevel. Men hvem var den andre – og hvordan var de kommet hit? Han begrep ingenting.

27Kanskje var det den mannen som Dabbelsteen vilde til Sandtangen for å treffe. Det bares for Vilheim, at de hadde vært ute engang, mens de var der, og da hadde de stått ved en slede, og han hadde klappet en sånn liten ragget lys gamp. – Så hadde vel Dabbelsteen satt sig op og kjørt med i rusen, og han og Claus hadde vært så omtåket så de merket ikke hvor de gjorde av sig. Nu syntes han minnes det og, at fra Sandtangen hadde de kjørt inn i skog – men de skulde jo tatt syd over sjøen for å komme hjem igjen. – Men da kunde de jo nu godt være kommet langt nord i dalen, – solen gikk ned ved syvtiden, og nu var det bortimot midnatt kunde han se på månen.

Et øieblikk kjennte gutten at halsen hans snørte sig sammen og det sved under øielokkene. Han var fristet til å vekke Claus. Claus Hartvig som var så kjepphøi alltid, – la se, hvad den tappre broder vilde si når han opdaget hvilken situasjon de befannt sig i, – la høre om Claus visste hvad de skulde gjøre nu også –.

Men han skammet sig, det var jo ham som var den eldste. En liten god, opstrammende følelse var det også å vite, nu var nok han den som måtte tenke sig om og klare braserne både for broren og de to fyllebøttene på sleden bak ham. Claus sov vel forresten også for tungt, han hadde drukket mest. Da Dabbelsteen endelig vilde at de også skulde ta sig en hjertestyrkning, fordi de var blitt gjennemblåst på den lange kjøreturen, var det Claus som uten betenkning straks hadde stukket den første drammen under vesten. Han selv hadde ikke klart å tømme i ett drag glasset med det stinkende, rivende rå brennevin, – han kom til å hoste så vannet løp ut av øinene på ham. Og mens de som satt omkring lo av ham, roste noen Claus, – han tok alt sin annen dram som en hel karl.

– Det blåste ikke nær så sterkt nu. Eller var det bare stillere her nede i denne dokken –?

Angsten og forvirringen i hans sinn var så vond, 28så uvilkårlig forsøkte gutten å tvinge tilbake alle følelser som trengte på, og vise fra sig alle andre tanker enn den – hvad han nu skulde gjøre –! Dabbelsteens mystiske forretninger som hadde ført til at de nu holdt her i vilden skog, han selv eneste levende menneske med et sledelass døddrukne folk – han forsøkte ikke å tenke på det. Også fordi det gjorde ham skamfull; så meget hadde han da opfattet som at deres lærer på en eller annen måte hadde befatning med en fæl historie om hor og mord nord i dalen. Men sammenhengen hadde han ikke fått fatt på; derfor blev han sky, bare hans tanker streifet inn på dette hemmelighetsfulle –.

Iallfall fikk de nu se å komme sig ut av denne skogen. Hjem. Hvad tenkte de hjemme om dem som slik blev borte –. Mor – å hun måtte vel være så redd så redd for dem nu. Og far vred. Hvad vilde deres far si og gjøre, når de møtte ham igjen –?

Men han visste jo ikke hvor langt det var hjem, – sikkert var det meget langt. Han ante ikke engang hvor de var nu. Og så trett som hesten var; det var uråd å snu tilbake. Det var en gammel hest, villigst gikk den vel i retning av stallen. Kom de bare frem til folk så måtte det jo bli en råd –.

Prøvende tok Vilhelm tømmerne, smattet: «Så da, Blakken!» Virkelig satte hesten hovene i brotiljerne, rykket til og drog igjen.

Vilhelm gikk ved siden av sleden opigjennem kleven, småsnakket til hesten. Det beroliget ham selv å snakke. Før på vinteren, da den strenge kulden var, hadde det vært meget ulv fremme. Røvere hadde han også hørt om – flere bønder skulde ha kommet hjem pengelense, utplyndret underveis, når de hadde drukket på turen eller reist alene.

Hver lyd som gutten innbillte sig at han skjelnet gjennem skogsusen og sledens riksing og dunk mot stein skremte ham skjelv. Så tenkte han med hevngjerrig lyst på den mottagelsen som hans far skulde gi 29herr Dabbelsteen, når de engang kom hjem. Kanskje han satte ham på porten –. Men så sank Vilhelms hjerte – nei, det vilde han jo slett ikke, da blev det synd på herr Dabbelsteen. Og han vilde aldeles ikke være av med deres kjære præceptor. Det var ikke et menneske de hadde hatt så mye moro med som ham.

Men innimellem, når hesten stanset, og han måtte la den få stå og puste –. Den fryktelige ensomhet, det uhyggelige måneskinn og den mørke susende skog, den bratte motbakken som drog sig rakt op i en ukjennt uendelighet – Vilhelm pustet, lyttet og kjempet mot lysten til å bære sig som et barn, briste i gråt, kaste sig over de sovende bak på sleden, ruske og dunke og skrike dem våkne. Han var sulten, han var kold og våt på føttene, han var tørr og ekkel i munnen, og noe sviende surt vilde op i halsen på ham hele tiden –. Han var rasende på Dabbelsteen. Dem hjemme, moren, de små søsken, orket han slett ikke tenke på. Men han stod, støttet sleden med sine spinkle krefter, suget på en isklump – og så smattet han igjen: «Se så, Blakken!»

Omsider var de nådd op på høiden. Såvitt Vilheim kunde se lå veien nu flat fremover gjennem en tykk skog – og føret var godt her i ly av granene. Han kløv op i sleden, skrevet inn mellem de to livløse skrottene og maket sig til sete på akefjelen. Trods alt følte han sig litt ovenpå nu, han satt og kjørte. Hesten langet ut ganske bra; stykkevis hadde veien litt helling utfor.

Mor – nu gikk hun vel hjemme og vred sine hender, helt ulykkelig. Og her kjørte han lenger og lenger bort fra henne. Men han kunde jo ikke for det. – Det vil si, han kunde latt være å drikke brennevin i Sandtangen. Men når herr Dabbelsteen så bestemt hadde forlangt at de skulde gjøre det, de kom til å bli syke ellers, sa han. Men at de hadde drukket, det vilde han tilstå for sin mor. For han følte at det andre, det fæle som Dabbelsteen hadde talt med Anders 30Øverli om – det kunde han ikke mæle et ord om. Han blev rent syk bare han tenkte på at de hjemme kunde ha fått vite noe om det. Da vilde han anstille sig aldeles uvitende –.

Han fannt et plagg og bredte over knærne sine. Føttene begynnte også å tine, det varmet godt at han hadde dem mellem disse to som lå og sov. Men på hendene frøs han skammelig. Dabbelsteens muffe! husket han på – huslæreren hadde muffen sin da han gikk ut imiddags. Det syntes en evighet siden – en ny bølge av vé skyllet over gutten, da han husket på solskinnet over jordet hjemme, han og Claus som slengte sig på kjelken og rennte utfor bakken, mens Dabbelsteen kom dansende efter på sine lange skanker. Så løierlig lapset han hadde sett ut, lapset og loslitt, i den gamle frakken efter deres far og tresnutet hatt med skinnkant langs de opbrettede bremmer; han vinket til dem med muffen. De skulde bare ha vært et løp ned til Else Dragon med et brev, – Dabbelsteen vilde se om han kunde få noen av førselsbønderne til å ta det med opover dalen; det var til hans mor. «Så skal han vel slå henne for penger igjen,» hvisket Claus, og han var blitt sint. Man skal ikke si slikt. Men Claus Hartvig skjønte aldrig hvad man ikke må si.

Kanskje havnet de hos madame Dabbelsteen, tenkte han, og kjennte sig oplivet. Han hadde hørt så meget om henne. De sa at hun hadde pleiet å skrive prekenerne for sin mann. Og hun kunde vise igjen og stemme blod. Han hadde god lyst til å få se den sære konen en gang. – OgOg] rettet fra: og dermed kom han igjen til å tenke på sin egen mor og hvor redd hun var for dem nu. Medett syntes han at nu holdt han ikke dette ut lenger – her kjørte han og visste ikke hvorhen, og natten var så fæl, og han kunde ikke holde det ut lenger.

Vilhelm bøiet sig ned og trevet bortover de to sovende ved sine føtter. Fy for satan! Den fremmede hadde skjegg, vått og klisset, og Dabbelsteen var våt 31som han lå og siklet i søvne. Fort tok gutten hånden til sig og tørket den på dekkenet, – besst å la dem sove likevel. Men han kunde ikke dy sig for å trampe på dem litt, da han satte sig til rette igjen. Det hjalp på hans eget mod at han gjorde det. De svin! Det var nok han som måtte klare affærerne for dem.

Muffen hadde han da funnet nede på bunnen av sleden. Han kunde kjøre like godt om han stakk henderne inn i den. Hesten gikk likevel som den selv vilde.

Veien førte ut på en hvit slette som glinset under månen. Små lave bjerker og vierer kastet korte skygger – det var en myr. I randen lå noen små hus med vollen på sørsiden bar og svart, en husmannsplass. Over låvetaket sprikte en granbuske med juleneket tustet og blekt mot den lyse himmel og de få, fjerne stjerner. Hesten diltet ivei, – og så bar det opover i skogen igjen. Atter brøt lysten til å gråte op i Vilhelm. Og han var så trett, og han frøs –.

– Så skvatt han til. Han måtte ha sittet og duppet, om kort eller lang tid visste han ikke. Men sleden skompet, slingret, og hesten holdt imot. Nu seg de utfor bakke, gled, skompet og gled. Skogen slapp, og under sig så Vilhelm en bred dal med stor bygd. Han kom sig fort av sleden, tok i og hjalp til å holde den på rett kjøl. Om litt kjennte han at det gjorde godt å røre kroppen.

De var høit oppe i en ås. Månen hadde seget nedover mot nord nu, lyste over skoglier og fjerne snebleke fjell, fyllte dalens dype skål med disig lys. Der var hvite flater i dalbunnen og en svarthullet elv igjennem, og lengst i nord delte den sig i to dalfører. Den skogmørke kampen som lå fremskutt mellem dem var det noe kjennt ved. I bakliene var åsene mørke av skog, med hvite boter hvor det lå noen få smågårder. Men på solsiden var jordene bare og mørke høit opover, og han skimtet lyse tråder av bekkefar som alt hadde begynnt å renne med vann.

32Hesten, og Vilhelm med den, gjorde stans for en bete motbakke. Gutten var lysvåken nu av spenning. Det måtte være selve stordalen de kom ned i. Da kom de vel frem til folk snart, – så blev det da ende på denne fæle natteferden. Det var ikke en sky på himmelen, og vinden hadde nesten lagt sig, det sanset han først nu, da han holdt stille og hørte det fjerne sus av vann nede fra den sovende dal.

Det frøs nok nu – han så pusten sin og røken fra hesten i måneskinnet. Og det kraset av ny-is under sledemeiene. De fór langs en skigar – nord for veien var det jorder, og der lå en stor gård som fanget månelyset i mange ruter; tømmerveggene lyste blekbrune. En bandhund inne på gården gav sig til å gjø og fikk svar fra en hund lenger borte. Der lå fonn langs skigaren, så sleden hellet og skar ut – Vilhelm hørte de sovende kroppene sige og dunke mot sledekarmen, men pyttsan, det hadde de godt av. – Så rettet sleden sig igjen, – de kjørte gjennem en bjerkelund med luftige skygger glidende over sneen. Og veien svinget inn i skyggen av en haug med løvlund opover sidene, og høit over bjerkekronenes rimlyse flor raget et steilt spontak med tårn og slankt spir – – hjertet gjorde et hopp i brystet hans. Men dette var da Herberg kirke, det var en av Herberggårdene den gården som månen lyste sånn på ista – og da lå jo Lunde midt imot, like syd for broen. Han kjennte sig igjen, så gledesilingerne fløi varmende gjennem hans stive, mødige kropp. Han svang sig op på akefjelen – herfra og nedover var det ikke så bratt, trodde han huske. Hvad vilde deres mormor si, når han kom slik kjørende inn på Lunde på morgensiden og berettet sine eventyr. – At han var minsæl karl for sin hatt, vilde hun si – –. I tankerne begynnte Vilhelm alt å forme sin saga om nattens bedrift.

Kommet ned på landeveien syntes den vesle gampen også å fatte nytt mod – den slog inn i en raskere dilt. Men da han vikte den inn på veien som førte 33til broen, var den ikke videre villig – det var nok ikke hjemveien dens. – Opover Lundebakkene gikk han, skjøv bakpå det lille han evnet – det gikk tungt. Hesten var utslitt, sledemeiene skar i bare sølen lange stykker. Han så sig rasende på sitt kjøttlass – gjorde han rett så rusket han nu liv i hele kodiljen, talte donners til dem, tvang dem til å krype ut og gå –. Men Vilhelm lot være – slog noen små smell med svepen som han hadde gravet ut av rotet i bunnen av sleden. Når han kjørte op foran stuedøren på Lunde, vilde han dundre på den med svepeskaftet og banke op husets folk. De skulde vel bli forundret. Og så kom lensmannen selv, og mormor kom ned –.

Men da han var kommet opfor den sisste kneiken så han at det lyste ut av vinduerne i hovedbygningen. Der stod forspennte sleder i tunet. Og da han svingte inn mellem de digre grindstolpene ropte en til ham. Vilhelm skjønte ikke riktig hvad som blev sagt, men det forstod han da at de trodde det var skyssen efter en eller annen. – Det måtte være gjestebud her på gården inatt.

«Ikke det heller.» Han forsøkte å rope høit og freidig, da merket han at stemmen hans var hes og rusten. «Vi hadde tenkt å be om vi kunde få låne hus her inatt –»

En dør gikk op; svarte gestalter tegnet sig mot ildslyset bakom. Vilhelm stod ved sleden, hilste med svepeskaftet: «Vi kommer fra glasshytten – det er Vilhelm Adolf Thestrup, madamens dattersønn» – og han gav sig til å prikke med svepen bort i sin sovende frakt.

Noen steg ut, hjalp ham med å ruske i dem. Først blev en fremmed, stuttvokset og gråskjegget bondemann lempet ut og stillet op i lysningen fra kjøkkendøren. Så fikk de Dabbelsteen stablet på benene – uten hatt, det mørke håret flaggret i vill uorden om hans skjollede hvitblissede ansikt. De stod og blunket som uggler, uvåkne, helt forvillede –. Noen lo: «heisan! 34de fór nok inte fastende frå der de kvilte sisst, de karane!»

«Fulle som alliker,» sa Vilhelm friskt, men røsten hans skurret og sprakk. Han gav sig til å pakke ut Claus av sekker og åklefiller: «Vågn op, monfrère, nu er vi fremme! Ei vil du se du kan vågne –» og en mann tok i med ham, fikk ut gutten og stillet ham bort til de to andre.

Lensmann Hågen Lunde tonet frem i døren i det samme. Klærne hang opknappet om hans kjempekropp, og han var ikke riktig stø på benene da han steg ned fra dørhellen. Han fektet litt med den lange pipen som han holdt i hånden – pekte hit og dit på de fire foran døren, som han ikke var sikker på hvem av dem som monne være hans kones dattersønner. Vilhelm trådte frem og rettet ut hånden sin:

«God aften kjere lensmann – eller god morgen rettere sagt! Ja det er jo en underlig tid å komme til gårds på – falle folk – og falle inn til folk med døren i huset» – trods hans opspilte freidighet vilde ikke stemmen hans makke rett. «Ja det er en artig historie, som De skal få høre –»

«Døkk lyt vera velkommen! Døkk fær gjera vel å stige innafør.» Lensmannens mæle var litt grøtet «Det er du som er Vilhelm Adolf da? Kom inn, kom inn –»

Vilhelm skulde til å følge efter lensmannen. Da fikk han se at de hadde spennt fra gampen. Han løp bort til den, klappet den svettvåte halsen og strøk over mulen til den trofaste kamerat som alene hadde delt nattens sinnsbevegelser med ham. «Ja Blakken ja, stakkars Blakken.» Hesten puffet kjælende hodet sitt mot hans bryst, snuste i hendene hans. «Han har gått i ett strekk fra Sandtangen og hit» – og pludselig spratt tårene ut av hans øine, av befrielse og av medfølelse med den gode gamle hesten.

Karen tok og leiet den lille Blakken med sig – så pent og varsomt syntes Vilhelm, så helst vilde han 35fått stå her i fred en stund og gråte, nu da denne elendighetsferden var overstått. Men Hågen Halvorsen stod i døren og ventet på ham. – Og i spissen for sitt bedrøvelige og helt fortumlede selskap fulgte Vilhelm inn efter ham.

*

Luften i storstuen var tett av tobakksrøk, og det luktet punsj. Røde ansikter glødet inne i de drivende blågrå skyer som dovent bølget om lysene på langbordet. Vilhelm kjennte bare ett – morens unge halvbror Ole Hågensen.

«Ja, døkk fær sjå teill døkk fær sitte,» sa lensmannen, men han henvendte sig til Vilhelm. De andre tre blev stående i en klump ved døren, men Vilhelm gikk frem til peisen og strakte sine frosne hender frem mot varmen.

«Du fær da sitte ner –.» Hågens store vakkre ansikt var rødt og glinset svett. Han nikket til den jenten som gikk langs bordet og ryddet; hun flyttet en stol bort til Vilhelm ved peisen. Da slapp også de andre tre sig ned på benkstubben ved døren. De visste saktens ikke engang hvor de var. Claus begynnte nok å vågne; han lette omkring sig med forundrede øiekast.

«De va fell tongt å kjøre nå?» konverserte lensmannen. «Snøn er mest gått nå, hørte e – det skal vera bart heile veigen frå Torstad sørover åt Bergumsbakken. Så de var vel inte stort att av føre ut i bygdom heller.»

«Det var fint føre oppå åsen. Vi kom en annen vei. Vi kom ned ved Herberggårdene, forbi kirken.»

Lensmannen nikket. «Det var rimelig det ja. At døkk tok innpå åsen. Nei, det æ vel snaut framkjømt etter storveigen lange stykker.»

«Såmenn om jeg vet!» Vilhelm kunde ikke la være å snakke i den høie friskfyraktige tonen, og stemmen hans vilde ikke riktig lystre ham. «For det var iallfall ikke min fortjeneste at vi valgte den bedre vei. Vi kom 36fra Sandtangen ved Kroksjøen, og der tok vår skysskarl inn på en tømmervei. Men så hadde vi jo alle sammen en liten perial. Nok om det –» han gav sig til å le, så, at det drog op til smil i noen av de fremmede røde ansiktene, men lensmannen stirret på ham, alvorlig forundret. «Da jeg vågnet så jeg at det var langt på natt, og vi befannt oss midt i en skog, jeg vet ikke hvor. De andre lå og sov, hver med sin blyhatt på. Så var det jo ikke annet for, jeg grep tømmerne og lot hesten om å finne veien ut av skogen. Da vi kom så vi så Gullaugkampen, kjennte jeg mig jo straks igjen. Så bestemte jeg mig til å kjøre hit op, be Dem og mormor herberge oss inatt» – han lo en liten meningsløs triumferende latter, og et par av de fremmede stemte i og lo med.

I det samme gikk en dør op, og der stod hun, mormoren. Det gav et sett i Vilhelm – det var så lenge siden han hadde sett sin besstemor; han husket nok hvordan hun så ut, men nu da han så henne var hun likevel helt anderledes. Han tystnet forskrekket da han møtte blikket fra hennes underlige øine: de lignet store mørke kuler som trillet rundt innenfor de gamle posete øienlokk. Det var noe ved hennes ansikt som minnet om hunder – både moppe og dogge. I det svære ansikt, like gulhvitt som nattkappen det var innfattet i, satt den lille brakknesen med åpne sorte nesebor – det virket som hun kunde se med dem også, eller vére med dem, som et dyr. Kinnene sakket tunge og flate, omkring den lille munn, hvor underleppen stakk frem, rund som et kirsebær, og munnvikene bøiet nedover, tvert eller spotsk.

Alderen hadde gjort hennes kropp uformelig, – Vilhelm kom til å tenke på et bjerg. Hun hadde på sig en grønn, vattert silkekofte over et blått og hvitt stripet underskjørt, og store finnsko av rensdyrskinn med brogede bånd og kvaster på føtterne. Gutten kjennte sig helt beklemt, da han gikk frem og kysset på den hånden som hun rakte ham. Madame Elisabeths 37hender var bitte små, aldeles runde av fedme, med masser av dokker og groper i leddene, fullsatte med ringer og temmelig skitne: de trinne fingrene endte ganske spisst i ovale rosenblanke negler med kullsorte render på.

«Se – se, se – se. Nå, men du er jo ble’en stor, min dreng! Du har minsandten vokset dyktig siden jeg så dig sisst. Så du er Vilhelm Adolf. Og der har vi Claus Hartvig – velkommen skal du være!» Vilhelm sanset, at besstemorens fetladne stemme blev en tone varmere, som om synet av Claus tennte enslags innvendig smil i den gamle kone. Da han også hadde håndkysset henne, klappet hun ham på kinnet. «Se – se. Rett et par raske gutter er det jo ble’en av jer to knekte.» Så gav hun også Vilhelm en liten dask oppå det bustete røde krushår. «Såmenn – Men Claus har helt vokset dig over hodet, lille Vilhelm! Sae jeg det ikke nok – Claus kommer til å vokse sin bror over hodet sae jeg, da jeg sisst så jer.»

Vilhelm følte selv hvor liten og mager og skranglet han så ut ved siden av den høivoksne smukke broren. Fra sin tidligste barndom var han blitt drillet fordi han hadde grønne øine og rødt hår – og det var tilmed så krøllet, med en opsetsig tilbøielighet til å toppe sig over pannen, så når folk vilde være vittige på hans bekostning blåste de på ham, som de skulde slukke et lys. Eller de kallte ham revefjes, – han hadde et lite trekantet ansikt med spiss nese som sprang frem, likesom så nyfikent, fra de fine små trekk. Og hans sarte røde og hvite hud var oversådd med fregner som bare blev litt blekere om vinteren. At det også var noe i hans ansikt som var vakkert ante han mere enn han visste det: når hans mor somme tider tok ham under haken og så ned på ham følte han, at det var noe ved ham som hun betraktet med inderlig glede.

Likevel hadde det vært en av de vissheter som var grunnpillerne i hans barndomsverden – at han så ikke godt ut, men det gjorde Claus Hartvig. Og at Claus 38var en smuk dreng, det var en kjennsgjerning av helt annen kategori enn for eksempel at de to små søstrene, Birgitte og Elisabeth, var nydelige børn som blev beundret av fremmede, forkjælet av faren og tjenestefolkene. Han var selv stolt av dem, når de ikke nettop gjorde noe som plaget eller generte ham. Og det skar ham i hjertet, hver gang det likesom trengte sig frem i hans bevissthet, at Bertel var jo altfor liten for sin alder, nesten forvokset – da blev han grepet av et brennende ønske om at den tendre, bleke bror med de smukke mørke øine og brune lokker måtte vokse sig stor og sterk, og i sin aftenbønn bad han at Gud måtte dog helbrede Bertel for hans skruttryggethet. – Og Rikke og lille Christen, de var søte, – det fanntes ikke innvendinger i hans sjel, når han hørte kvinnenes utbrudd av henrykkelse over de to uskyldige spede.

Med Claus var det noe annet. Aldersforskjellen mellem dem var knappt ett år, og så var det igjen hele fire år mellem Claus og Bertel, og Bertel hadde alltid vært en vantrevning. Så han og Claus hadde likesom alltid skullet gå i spand sammen. Men samtidig blev det alltid foreholdt ham at han var den eldste. Alle forbud og befalinger som blev gitt dem skulde først og fremst han efterleve, for han burde ha mest forstand og være et eksempel for sin yngre bror. De hadde alltid lest det samme pensum, men det blev ventet av ham at han skulde lære det lettere enn Claus. Blev de uenige, het det alltid at han var eldst, og derfor burde han gi efter. Skulde de dele noen godter burde han unne den yngste de besste biter. Og selv den forrettighet som han hadde hatt mens de var små, – at han fikk nytt tøi først og at Claus somme tider måtte slite ut plagg, eller iallfall sko og støvler som han var vokset ut av, den var det nu slutt med. Først var det Claus’ hender og føtter som var blitt større enn hans; så blev broren tykkere – og nu var han også et halvt hode høiere. Nu var det han som arvet tøi efter Claus.

Men fordi det især var deres mor som alltid minnet 39ham om alle disse forpliktelser som han som den eldste bror måtte bære, og fordi han dunkelt, men usvikelig sikkert fornam, at skjønt hun vel holdt like meget av alle sine barn, så stod han på en eller annen måte hennes hjerte nærmere enn de andre, – så bar Vilhelm sin førstefødselsretts byrder uten synderlig fortrytelse. Bertel hadde sin særstilling – en særlig rett til morens omhu. Faren hadde lite tid til å befatte sig med sine sønner; deres forhold til ham var kjerlig, men mere preget av tillit og respekt enn av fortrolighet. Når han kom hjem var faren som oftest trett; da søkte han hvile i sin små døttres uskyldige munterhet. Især Birgitte som var opkallt efter hans avgudede mor omfattet faren med den ømmeste kjerlighet; hennes naive pludren og pudserlige innfall hensatte ham i levende henrykkelse. De to mindste kappedes moren, ammen og barnepiken om å ta vare på. Han hørte sammen med Claus.

På en måte var nok Claus alles yndling. Vilhelm så at foreldrene var stolte av den vakkre, kraftige gutt, – det skulde bare manglet: han var selv stolt av denne broren. Men likevel – i den yrende rikt befolkede familiegruppen stod Claus selsomt uforbunden med alle de andre, og tett bakom ham selv. Ja, han stod foran Claus; med sin livlig-spisse nese og det flammelignende hårkrus, sine ringere krefter men seigere helse – for Claus var mere muskelsterk, men han fanget meget lettere allslags dårligdom og smitte, mens han selv, Vilhelm, var seig som bare fanden og hadde neppe ligget syk en dag i sitt liv – han skulde alltid likesom være brorens forløper, enslags rambukk som brøt vei der Claus med sin større pondus kunde rykke frem. –

De fikk da sitte inntil og få litt å leve av, mente lensmannen. En jente dekket på bordenden. – De hadde flintetøis tallerkner her i huset, og store sølvskjeer. En annen pike bar inn en tinn-terrin og øste op – dampende kjøttsuppe med fettsnerk oppå, kål og 40kjøtt svømmet i spaet. Det var ellers det besste Vilheim visste, men nu var det som innvollene veltet sig i ham av motvilje – han hadde brenning for brystet og denne vonde smaken i munnen. Da kom den unge Ole Hågensen med et stort sølvkrus som frohatten valt utover, drakk ham til – – aldrig hadde Vilhelm smakt noe så godt som dette kolde skummende øl. Han begravet ansiktet i kruset, slurket og slurket i sig den bitterfyldige leskedrikk. Ole så på ham med et lite smil, og over randen av kruset smilte Vilhelm tilbake til morens bror. Gode suppe, kjøtt og kål, kom an! Her var gutten sin som kunde binde an med sulefatet! Han rystet sin rødlige lugg og smilte fjollet overlegent mot de tre andre som drog sig inntil bordet, søvnøre og forsakte.

Han kjennte ingen av lensmannens gjester, men de var bønder alle sammen – holdne menn, kunde han se. Den høie magre som lensmannen kallte Lars skjønte han var Lars Gullaug, far til morbror Oles trolovede, Ingebjørg Larsdatter. – Igrunnen var det noe underlig noe – at hans mormor var gift med en bonde, selv om bonden var lensmann og korporal, og at hans mor hadde en halvbror av bondestand. Ole hadde ikke engang villet forandre sin stilling, – Villhelm visste det var gutten selv som hadde satt sig op imot sin mors planer om at han skulde lese til prest. Men nu syntes Vilhelm med en gang at han skjønte Oles syn på saken. Det var forunderlig hyggelig her i denne stuen. Alt talte om det rummelige liv på den store gård – selv de sovende kroppene som han efterhånden hadde opdaget på benkene og i en seng innenfor kammersdøren. Store utskårne skap bugnet frem fra de brune tømmervegger og pranget med selsomt utskårne og malte snirkelborder og felter – de var praktfulle på en selsom barbarisk måte.

– Hun foretrakk en levende lensmann for en død prost, og en varm korporal i hans seng fremfor en balsamert major i en blykiste, skulde hans mormor ha 41sagt, da hun giftet sig med Hågen Lunde. Hågen Halvorsen hadde tjent i Livgarden i Kjøbenhavn og siden i annet søndenfjeldske dragonregimente som underofficer. Han skulde reise hjem for å overta Lunde og lensmannsombudet efter sin avdøde eldre bror, da enkeprovstinne de Theilemann fikk øie på ham og besluttet at nu vil hun ha ham. Sånn hadde Vilhelm hørt tjenestepikene hjemme uttrykke sig om mormorens fjerde giftermål. Og hun fikk sin vilje, skjønt hennes børn av første ekteskap og særlig den tredje ektefelles venner og frender protesterte forbittret.

Vilhelm visste ikke hvorfor han nettop nu kom til å tenke på den gamle kones bevegede ekteskapelige karriere. Men det var noe i den måten hvorpå hun først hadde klappet Claus på kinnet, velbehagelig dvelende, og så dasket ham spøkefullt oppå kalufsen. Claus og lensmann Lunde lignet hverandre. Det vil si, det gjorde de ikke, – lensmannen hadde lyst hår, høi skallet panne, og hans øine var blå og hans ansikt meget rødt. Men Claus hadde lysebrunt hår som fallt bløtt, svakt lokket, ned omkring den fyldige ansiktsoval, hans hud var lett brunlig og fin som fløil. Han snakket med mormoren mens han satt og spiste og så op på henne med sine store øine som lignet en okses, for de var dunkle, men likesom overtrukket med mørk blåhet. Ja, nu var Claus rykket frem, han hadde overtatt samtalen med deres besstemor og svarte villig vekk på hennes spørsmål om hvordan det stod til med deres mor og om forholdene hjemme – meget utførligere enn Vilhelm syntes det var nødvendig. – Dabbelsteen og den fremmede bonden satt fremoverbøid, med optrukne skuldrer, og spiste ivrig. Men Claus holdt sig rank, så op i mormorens øine og smilte litt, innimellem tok han en skjefull suppe når han fikk tid for praten sin. Sånn blev han sommetider – snakkesalig. Andre ganger kunde det stikke ham at han gikk og mælte neppe ordet hele dager av gangen.

42Jo, Claus lignet Hågen Lunde likevel, og den unge morbror Ole lignet dem. De var fyldige alle sammen på den samme måten; det var en tung, solid velstand over kroppene deres: avrundete former, rikelig med muskler, smukk, saftfull hud og fuktige øine hadde de alle tre.

Lensmannen hadde besøkt dem noen ganger, når han kom forbi glassverket på reise, Ole Hågensen også, men mormoren hadde aldrig vært der. Det måtte være en tre år siden han sisst så henne, for han husket at da de kom hjem sa hans mor til faren, besstemoren hadde slått på at denne gangen vilde hun se å komme utover og være hos sin datter, når hun skulde i barselseng. Det var da hun gikk fruktsommelig med Rikke. Og deres far hadde ledd og sagt, det hadde jo madame Elisabeth truet med før, men endnu var det da Gud skje lov aldrig blitt noe av det. Faren kunde ikke like deres mormor.

Morbror Peter Andreas vilde ikke ha portrettene av sin far, major Eckeløff, og av mormoren som hun hadde sett ut mens hun var gift med ham. Foreldrene hadde tilbudt å sende skilderiene ned til ham i Kjøbenhavn, men onkel Peter Andreas svarte at det måtte de endelig ikke sette sig i bekostning for. Så nu hang de to portretter over kanapéen i storstuen hjemme. Og nu så han – det var likevel noe som var det samme ved den veldig fete gamle konen her og den unge skjønne damen på maleriet. På billedet også hadde hun de kulende runde øinene, men der var de blå som violer. Og opstoppernesen med de griske runde nesebor tronet i et rundt og fast lite ansikt, dugget hvitt og rosenrødt som et vokseple. Den unge fruen på billedet hadde puddret lyst hår som lå tett omkring hodet i snodde lokker og bølger – da han var liten hadde denne aparte frisyren alltid minnet ham om pisket fløte som legger sig i ringer efter vispen. En rose var stukket inn ved høire tinning, og lange berlokker av perler og gule stener omgav det appetittlige, 43forvovne kvinneansikt, hvor trutmunnen svulmet om kapp med rosen i håret. – Hun var avskildret i et kremmerhusformet himmelblått silkelivstykke, som var utringet så dypt så de store bryster spratt ut av sitt fengsel, faste og runde som de var svarvet. Ved det venstre bryst red en bukett av røde roser og grønne blader. Han hadde alltid vært imponert av damens elegance, men det var ikke gått op for ham før nu at hun måtte jo ha vært smukk, – trods mopsenesen og de blottede bryster som i hans naive barnesjel hadde opvakt vage forestillinger om pattebørn og ammestue, bleer og kinderpulver. Men nu kunde han jo forstå, at hans mormor hadde visst vært en meget tiltrekkende person, i hin fjerne fortid da hun var majorinne Eckeløff.

Så det var rimelig at onkel Peter Andreas og onkel Caspar fannt, hun begikk en mesalliance, da hun giftet sig med en underofficer. Majoren på skilderiet så jo nok så distingvert ut med de lange svertede knebelsbarter i det mørke ansikt, en tresnutet hatt på sin hvite parykk og martialsk, rød og blå og gul uniform. Men – så hadde det vel også vært en mesalliance, da hun ektet deres riktige besstefar, David Frazer. Han hadde vært skriver hos hennes første mann. Under de to store malerier i forgyllte rammer hang et lite pastellbillede av ham – et smalt, blondt hode i profil, temmelig utslettet, for det var kommet såpevann inn under glasset engang under en storrengjøring. Vilhelm visste at han var kommet fra Helgeland, men slekten var nok oprindelig skotsk. Den skulde eie ganske store mengder jordegods i Nordland, men morfaren var blitt uvenner med sine pårørende, fordi mormoren hadde fått ham overtalt til å anlegge process mot en svoger. Bertel var opkallt efter ham – hans fulle navn hadde vært Bertel David Alexandersøn Frazer. Moren husket ikke mere om sin far enn at han hadde vært god mot henne og at han spillet smukt på fløite.

Mormoren selv var skipperdatter fra Fredrikshaldskanten. 44Hun hadde gjort et godt parti og derefter en mesalliance. Så et godt parti igjen, da hun ektet den rike gamle provst de Theilemann, men hun fikk ikke barn med ham, så mesteparten av middelen hans gikk til hans børn med den første konen. Derefter gikk enkeprostinnen bort og giftet sig med den unge lensmann. Det var jo egentlig et nok så broget levnetsløp, måtte Vilhelm si. Egentlig var vel deres besstemor nok så besynderlig som madame Dabbelsteen for eksempel. Kanskje folk snakket om mormoren og. Det hadde han aldrig tenkt på før –.

«Du ser sånn på mig?» sa besstemoren, «var det noe du vilde si, lille Vilhelm?»

Gutten blev endda mere forvirret da han merket, at hun hadde opdaget hans stjålne øiekast. Fort så han ned i sin tallerken og rystet på hodet.

«– men min gode Augustin Dabbelsteen – så har han jo likefrem bortført børnene?» Madame Elisabeths rolige stemme hadde en skremmende underklang. «Vil han fortelle mig at han sans facon er rømt fra sin situation hos min svigersønn. Med to av de unge sønner som var betrodd i hans varetekt. Og uten at noen dernede vet hvor I alle sammen er ble’en av?»

«Det hadde jo aldrig vært min mening, besste madam. Jeg tenkte jo, vi traff nok noen på Sandtangen som kunde ta dem med tilbake sydover.»

«Jamen hvorfor skulde han i det hele tatt trekke Claus og Vilhelm med sig op til Sandtangen?»

«De var jo selv så opsatte på å få den sledeturen. Og jeg kunde da ikke godt forklare de unge mennesker hvad jeg skulde der –. Å, jeg husker ikke hvad jeg tenkte!» Dabbelsteen presset sine lange smale hender mot tinningerne, så hans mørke lokker vred sig som ormer kring de tynne fingrene hans, virret med hodet. Så kastet han sig bakover, så sin plageånd rett inn i øinene – for det skjønte Vilhelm med ett: mormoren plaget ham med vilje. Svetten stod i dråper på hans bleke smale panne. I profil tok lærerens ansikt sig 45ikke så godt ut, trods romernesen, for munnpartiet var noe fremstående, men haken veg tilbake. Det gav inntrykk av at mannen var pågående, for ikke å si fremfusende, fordi han vilde overdøve en indre uro. «De kan da nok forstå, madam, – jeg var rystet, oprørt i min sjels innerste –»

«– og ør i hodet av dragonkonens fusel –»

Dabbelsteen dukket hodet ned mellem de optrukne skuldrer. «I min sinnstilstand – jeg forsikrer Dem, jeg var en avmakt nær –. Ja jeg hadde drukket. For å gjenvinne min fatning. Jeg var stillet foran nødvendigheten av å handle, og handle raskt. Jeg måtte samle mine livsånder – hvad skulde jeg gjøre –»

«Ja, hvad hadde han da egentlig tenkt å gjøre?»

Dabbelsteen slog ut med hånden:

«Hvad jeg hadde tenkt å gjøre –. Min Gud, madame Lunde, det var jo nettop det som jeg ikke visste.» Hans stemme brøt på gråten. «Min eneste tanke gjaldt henne, min ulykksalige Margit. Jeg vilde hjem for å være i hennes nærhet. Om mulig tale trøstens ord til henne, forsikkre henne om min uforanderlige hengivenhet – hvad vet jeg! Tale hennes sak, forfatte et bønnskrift om benådning og ile med det til vår nådige kronprins. Hun er jo fallt som offer for ulykkelige omstendigheter, for den frykteligste fristelse –. Var det da så unaturlig, da jeg traff Ansten her, vår trofaste venn fra barnedagene» – han pekte på den gamle skjeggete bonden – «om jeg i skyndingen glemte å se efter skyss hjemover til drengene –»

Madame Elisabeth rystet på sitt tunge hode. Ikke uvennlig svarte hun:

«Det kan ikke nytte, Dabbelsteen, det må han da selv kunne forstå. Hun har frivillig bekjennt at hun og hennes stedfar i over tre år har – nok sagt. Og at hun i denne tid har født og ombragt tre børn.»

Dabbelsteen jamret høit:

«Madame Elisabeth, hjelp oss! Kan De ikke hjelpe oss –»

46«Her kan intet menneske hjelpe,» sa madamen som før.

«Jo! Jo! Vet noen råd så må det være Dem! Sikkert er det forsynet som har styrt vår ferd hit til Dem inatt –»

«Det har brennevinet, lille Dabbelsteen. Og den omstendighet at Vilhelm her sov mindre tungt enn I andre, og at knekten hadde omløp i hodet.»

Noen av de fremmede gjestene hadde trukket nærmere bort til dem. De stod og så med underlig trestive, røde ansikter på den bleke yngling som satt og fektet med sine lange lemmer og gråt – saktens i bakrusen endda. Vilhelm blev plutselig tindrende harm. – De staute norske odelsbønder som Dabbelsteen pleiet skryte slik av, det var jo nettop disse her gammelaktige mennene som stod stumme og stirret misbilligende på studenten, mens han skrek og utleverte sig. Før han selv visste hvad han hadde gjort stod han ved huslærerens side, hugg sin magre gutteklo i skulderen hans og rystet den:

«Herr Dabbelsteen – De må ikke –! Fatt Dem, herr Dabbelsteen. – Kom så går vi – De kan tale med lensmannen imorgen.»

«De va sannt sagt. Hågen Lunde nikket. «Du lyt gå og legge deg nå, Dabbelsteen. De va rett de Vilhelm – få’n med deg du.»

«Vekk med dig, din skittunge!» Dabbelsteen rystet av sig guttens hånd. «Du er vel viktig nu fordi det var dig som – vekk, sier jeg. Jeg vil tale med fruen her. De kan hvad De vil – det vet jeg! De som vet alt om alle – jeg vet at De vet slike ting om Deres nabo-lensmann, om Simen Byrsting ja, så De kunde tvinge ham til å åpne døren for min Margits fengsel –»

Blodet skjøt op i Vilhelms kinner. Sint grep han tak i den andre igjen. Han var ikke viktig – han kunde da ikke gjøre for at han endda hadde litt vett i behold og vilde redde sin lærer fra å blamere sig 47fullstendig. «Herr Dabbelsteen, jeg ber Dem, kom!» Han så sig omkring som han vilde be de voksne om hjelp, – – da gikk det op for ham at deres ansikter hadde fått et nytt uttrykk som gjorde ham redd, fordi han ikke skjønte noe ordentlig, men han følte at her var det blitt uhyggelig å være. Hans besstemor hadde reist sig. Fjellaktig og truende så hun ut med det tunge gulhvite hodet på toppen av nattkoftens grønne pyramide. «Kom!» Vilhelm drog i herr Dabbelsteen. «Kom,» bad han nesten klynkende, for han merket at den andre skjønte ikke her var fare på ferde – men det var jo redselsfulle ting han hadde sagt, slog det ned i gutten. Og Claus bare satt og så genert ut, men benyttet sig av leiligheten og tømte et punsjeglass. Et øieblikk syntes Vilhelm at nu måtte han tape fattningen han også – han var rasende, og han var fortvilet over disse to som ikke skjønte noen ting –.

Dabbelsteen støtte ham fra sig, så Vilhelm snublet noen skritt bort over gulvet. Og der lå Augustin Dabbelsteen på kne foran madamen med fremstrakte armer og foldede hender.

«Madam! De kjenner menneskehjertenes irrganger – Madam! Madam, De som selv har erfaret gudens makt! Forbarm Dem over oss. O, De har en makt over mennesker, over menn. Reis dit op! Si at De vil besøke Deres gamle veninne, min mor –»

«Dabbelsteen, han må jo være gal! Jeg kan ikke hjelpe hans pike til å undvike – for det er vel det han mener. – Hun har selv angitt sig som morderske –»

«Husk, husk, husk, madame Elisabeth – min mor stod Dem nær engang.»

«Nu skulde han heller holde op.» Hele den gamle konen blev plutselig som en eneste trudsel. Så var hun anderledes igjen – akkurat som før; hun snudde sig til sin mann: «Vi får se til å få denne kroppen iseng nå. Han er så full så han vet ikke hvad han sier.»

48Lensmannen nikket. «Ja – de lyt fell noen ta og hjolpe’n ut da. Gutan greier’n nok inte. Han Claus ser ut som han kan ha nok med seg sjøl,» smilte han.

«Jeg har tenkt at studenten og Ansten kan ligge på gammelstutarra.» sa madamen kort. «Du får ta i Dabbelsteen du Ansten – og så kall på Einar du Ole, at han kommer hit og hjelper. Da rår de vel med ham –»

Dabbelsteen var sprunget op. Han slengte den gamle bonden til side, stod og svaiet, lang og høitidelig:

«Madame Elisabeth, kan De huske, i den hellige Skrift, Adonias – da han gikk inn til Bathseba og bad om hennes forbønn – at hun skulde hjelpe ham og Abishag hin sunnamitterinne. Hun gikk i forbønn for dem, for hun eiet et følende hjerte for elskendes bekymringer. Et følende hjerte – det hadde Bathseba, Davids hustru – Bathseba!» Han satte i et hyl, fallt på kne igjen: «Madam, vis at De har et følende hjerte –» og nu hulket han i vilden sky.

Vettskremt stirret Vilhelm på det gale mennesket. Det var som han drømte, og nu endte drømmen i det rene mareritt. Og der stod Claus ved hans side, glodde dumt med sine store okseøine, – så trakk begynnelsen til et smil op i hans vakkre fyldige guttefjes. O Gud ja – Dabbelsteen var også komisk, når han lå slik og geberdet sig. Det var det aller skrekkeligste.

Besstemoren stod og stirret ned på ham. Så trakk hun skuldrene op som hun frøs – bevegelsen likesom rislet nedover gjennem hennes utoversvømmende former. De mørke øienkuler trillet tilbake under poserne. «Han klarer aldrig å gå iseng aleine. De får ta og bære kroken –»

Ole Hågensen og en gutt – det var vel Einar det – og den fremmede bonden fikk ham op mellem sig. Dabbelsteen skrek styggelig og fristet forgjeves å stritte imot, men nu gikk det fort å få ham på dør.

Madame Elisabeth rystet sig igjen så kroppen 49skvulpet inni nattkoften. Så snudde hun sig mot dattersønnerne som hun vågnet:

«Så er det vel på tide at også I to søker sengen. Det er gjort istand til jer på kongeloftet. I forstår, her i stuen er alle rum optatt. I er ikke redde for å ligge alene på loftet? Det er lyse dagen alt,» la hun til beroligende. «Folkene er oppe forlengst. Du er da ikke redd for å ligge på kongeloftet, Vilhelm?»

Vilhelm rystet på hodet. Men han syntes det var nifst å tenke på at de skulde ligge der. Kongeloftet stod ute på jordet et godt stykke fra de andre husene på gården. Skjønt – han vilde visst ikke ha tenkt på å være redd, hvis ikke besstemoren hadde spurt ham om det.

«Nei redd? – Men besstemor, var det ikke bedre at herr Dabbelsteen også ligger der? Der er jo to senger. Så kunde vi holde øie med ham.»

Men besstemoren overhørte ham. «Som sagt, folkene er alt oppe. Det er ikke noe å være redd for, lille Vilhelm.»

«Nei visst. Ja, kom da Claus, vi får vel si godnatt. Og så sender De bud nedover til mor straks imorgen tidlig? Så de hjemme ikke skal engste sig lenger enn nødvendig.»

Madame Elisabeth nikket vennlig.

«Mannen rider nedover nu.» Hun la sin hånd på hans skulder. «Det gleder mig at du er ble’en en så omtenksom, forstandig dreng.» Igjen strøk hun Claus Hartvig nedover kinnet, tok ham under haken og løftet hans ansikt litt: «Du er nok søvnig min venn – ja, godnatt med jer begge to.»

Ute var det så lyst alt så husene på gården stod frem mørke mot en blek grønnblå himmel, og i sydøst hvor dalen lukket sig om elvebøien var luften gulaktig hvit over fjellene. Den øvre halvten av stalldøren stod åpen og det var folk og lykteskinn innenfor.

Claus gikk og holdt på å dette over sine egne ben, til Vilhelm tok ham under armen. Sølen på tråkken 50hadde størknet, så det knastret seigt under deres føtter – det frøs på nu til morgens, og vinden hadde nesten stilnet helt. Vilhelm drog broren med ut gjennem grinden. Stien ned til kongeloftet var gressgrodd, det hvislet rimfrossent da de gikk på den. Der var lys innenfor det lille tredobbelte buevinduet i gavlen – det beroliget Vilhelm svært.

– Hvorfor vilde ikke deres besstemor at Dabbelsteen skulde ligge her sammen med dem –? Med en fryktelig følelse av tap tenkte Vilhelm, at kanskje skulde de aldrig mere være sammen med Dabbelsteen på den gamle måten. Han ante det var meget i Dabbelsteens liv som ikke de kjennte. Å – han hadde gjort allting så fornøielig for dem; han visste så meget, han var så klok og så begeistret – men nu skjønte Vilhelm at det var ikke den hele Dabbelsteen, det som de hadde sett av mannen. Hans billede av den kjere lærer var blitt slått istykker inatt slik at Vilhelm vilde aldrig kunne få satt det sammen igjen. Og nu kom Augustin Dabbelsteen til å gli ut av deres synsfelt. Deres far kom aldrig til å tilgi ham denne escapade, det skjønte Vilhelm nok –.

Kongeloftet ruvet mørkt og selsomt, med et øvre stokkverk som lutet langt utover. Det var så eldgammelt så sagnet gikk at kong Hågen Hågensen skulde ha overnattet i det. Med megen møie fikk Vilhelm broren lodset opover den steile burstrapp og frem gjennem en mørk svalgang som løp langs siden av loftet. Døren var så lav under karmen og terskelen så høi så han slog sig i skallen endda han husket å dukke sig. Å få Claus lugget inn efter sig var et helt ork, og Vilhelm unnte broren de bump og buler som han fikk ved den forretning.

På skiven under vindusgluggen stod et lys og brandt, og mot den ene sengen skimtet han ryggen til en ung jente med lange lyse fletter. Det var bitende koldt her inne, meget koldere enn ute, så Vilhelm blev glad da han så at hun trakk en langskaftet varmepanne 51frem under dynerne. Hun snudde sig, og ansiktet hennes var forunderlig lyst og vakkert, med bred, klar panne.

«De vart seint før døkk,» smilte hun, og gjespet selv med det samme. «Døkk æ fuill trøitte nå?»

«Det er seint for dig og?» Interessert fulgte Vilhelm hennes rappe rørsler – hun øste op vann fra en så i et fat som hun stillet på bordet, la en håndduk ved siden av.

«Å de æ nå inte meire heill tri timer sea e sto opp da,» lo hun. Hun sanket sammen sakerne sine. Ja, døkk fær såvå væl da!»

«Hvad heter du?» spurte Vilhelm glad. Hun så ut til å være omtrent jevnaldrende med dem, men voksen naturligvis, for hun var jo pike.

«Tora.»

«Godnatt, Tora, og tusen takk!»

Han stod og lyttet efter hennes trin nedigjennem loftstrappen. Bøtten hun bar dunket i veggen. Han var med en gang blitt rolig og glad til mode. Alle nattens inntrykk veg for den stolte bevissthet: det var første gang han hadde vært oppe en hel natt. Folkene på gården var stått op, og nu skulde de iseng. Og alt som han hadde oplevet –!

Utenfor lød klare metalliske fugletoner – en kjøttmeises vårlåt ti-ti-tyh, ti-ti-tyh –. Inntil bakveggen var der bygget to sengesteder, skilt med et utskåret smalt skap. Og rummet hadde fin himling, tavlet og med listverk som dannet enslags stjerne. Og der var to stoler med gyldenlærs betrekk. Her var fint – loftet var blitt ominnredet i den forrige lensmanns tid. – De gamle konger og kjemper som Dabbelsteen fablet om, at de spøkte herinne – det var jo bare vrøvl. I rognen utenfor holdt kjøttmeisen på med sitt morgenmuntre ti-ti-tyh, ti-ti-tyh.

«Se til å komme iseng nu da,» opmuntret han vennlig Claus som stod og halvsov. Selv fikk han av sig klærne i en fart, tok sin halsklut og slog knuter i 52alle fire hjørner på den – han hadde sett sin far gjøre slik en gang de overnattet borte, og faren hadde glemt å få med sig nattlue. Så stod han i bare skjorten, ferdig til å hoppe iseng. Da først kom han i tanker om at han hadde jo ikke sagt sin aftenbønn. Eller kanskje han heller burde ta morgenbønnen –? Han kom på at igrunnen passet morgenbønnen forbausende godt til situationen: Knelende begynnte han fort:

«O evige og allmektige Gud, barmhjertige kjere himmelske Fader! Jeg priser dig i denne morgenstund av innerste sjel og sinn, at du i den forgangne nattes mørke har været sol og skjold over mig og avvendt all fare og skade fra legeme og sjel.» Han hvisket fort, for han frøs fælt, men likevel følte han forunderlig kraftig meningen med de gamle ordene, som han ellers ikke pleiet å tenke noe bestemt ved; de hørte bare til morgenbønnen som skulde sies: «– frels min arme sjel fra fristelse, mitt legeme fra sykdom, mitt øie fra gråt og min fot fra fall. Men efterdi synden er det største onde, så hjelp mig, o Gud, for alle ting til å stå den imot» – jamen det var virkelig sannt, han husket på Dabbelsteens kjereste og Dabbelsteen som lå og vred sig på gulvet. Uvilkårlig leste han fortere: «La din hånd være over mig, din Ånd i mig, din fred omkring mig,» bad han lettet – det var som å komme ut på enslags åndelig allfarvei hvor det var tryggere å ferdes, nu da han var ferdig med dette om synd og elendighet. «La mig ikke leve i mig selv, men i Guds Sønns tro –»

Nu var også Claus kledd av til skjorten og knelte ved hans side – rørte leberne så fort som han vilde ta igjen broren. «Skal du ikke ha noe på hodet?» hvisket Vilhelm misbilligende. Claus rystet sine lokker litt, og Vilhelm gikk videre: «Ta også, o! allkjerlige Fader i din varetekt mine gode foreldre» – Med et sting av anger erkjennte Vilhelm at han hadde nesten ikke tenkt noe på dem som gikk hjemme og var redde, siden han selv vel og vakkert var kommet 53i hus på Lunde. Det hadde vært så – ja det hadde vært forskrekkelig også, å se Dabbelsteen bære sig slik – men det hadde vært noe annet med – spennende. I alle fall, han hadde vært helt optatt av alt han oplevet.

Slutten av morgenbønnen lekset han frem uten å sanse hvad han sa – overveldet av den nyopdagede kjennsgjerning at han hadde jo på en måte nydt nattens hendelser, og at hans medfølelse med foreldrene hadde fyllt hans sjel mest hver gang han selv var mest redd. Straks han visste sig i sikkerhet kom den likesom bort for ham.

Han krøp op i sengen. Det var litt klamt mellem laknerne; varmepannen hadde trukket fuktigheten ut av det rå lin. Men det kjenntes likevel deilig lunt å putte sine kolde føtter ned i den opvarmede reden. Og svulmende fjærdyner og hodeputer – å, her lå de godt; hjemme hadde de bare halmmadrass i sengen. Igjen svøpte velværet over ham, så hans sinn ikke kunde holde fast uroen, sorgen, medlidenheten med de andres skjebne. Noe i ham som var sterkere enn viljen til å åpne sitt hjerte mot andre mennesker bød ham rulle sig sammen om sig selv og nyte, at nu lå han vel godt –.

Claus klasket på bare føtter bort til pillen mellem sengene, åpnet det underste skapet. «Se Ville – husker du den?» Leende stod han i sin hvite skjorte – med det lange brune håret opløst nedover ryggen – viste broren kammerpotten som han holdt i hendene.

Vilhelm visste ikke selv hvorfor det spratt op i ham som en flamme av harme og skam. Jo han husket – han hadde selv latt sig henrykke av dette møbelet sisst han var her, funnet det ubegripelig vittig og pikant. I bunnen var avbildet i brunt hodene av de to henrettede grever Struensee og Brandt, og rundt om stod en innskrift:

Forrædere vare I tilvisse,
Derfor alle Danske skulle på eder p…e.

54«Sett den inn igjen!» Uendelig forbauset kjennte han at stemmen hans blev nesten kvalt av raseriet. «Gå ut i svalen hvis du skal kaste vannet. Du får ikke lov til å gjøre det i den der –.»

Claus så forbauset på ham. Men han satte potten inn igjen og trasket lydig ut.

De var døde; de hadde sonet sin brøde med livet –. Det var gement, ja nu skjønte han hvor gement det var å forfølge de fallne med tankeløshetens hån.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.