3.

Dorthea fór op, dypt forvirret. – Hun måtte ha sovnet slik hun lå, opstøttet på venstre armen, med brystet og skuldrene bare. Hun frøs, og armen var helt bortdovnet. Men lille Christen sov varmt og tryggt inntil hennes lend – han hadde glidd ned mellem sengklærne. Lyset på nattbordet blaffret helt nede i pipen så det stank av het messing og smeltet talg. Og gjennem titthullene i vindusskodderne trengte det grå daggry.

Inderlig lettet kjennte Dorthea sig igjen i sitt soveværelse. Hun blåste ut den osende tanden og krøp under dynen – rettet ut armen som sov. Gud skje lov, hun hadde bare drømt. Men samtidig kjennte hun besvikelsen og skammen som et press om sin strupe. Hun hadde drømt at hun lå i seng med Bisgaard.

Det var koldt i rummet inatt, da hun måtte pusle Christen, så la hun sig i sengen med ham da hun skulde gi ham bryst. Og så måtte hun altså ha sovnet tiltrods for sin hjerteangst. For å vågne, uforfrisket og gjennemfrossen, mør i ryggen av den ubekvemme stilling. Hennes bekymringer stod lys levende for henne med det samme. Og i tilgift hadde drømmen fremmanet et forgangent avsnitt av hennes liv og overveldet henne med en gammel, halvglemt malaise.

Det hadde jo hendt henne før – en sjelden gang – 55at hun drømte om sin første ektemake. Men aldrig så livaktig – avskyelig intimt. Gysende trykket hun sig ned i puterne, tok den lille inn i sin arm som det kriblet og stakk i, nu da blodet vendte tilbake til den. Bak sin rygg kjennte hun Bertels kroppsvarme – og en anelse som hun søkte å undertrykke sa henne, at det var hans skarpe knoklede albuer som hadde opvakt erindringen om den gamle mann –.

I stuen begynnte omrissene av tingene å skimte frem. Så var da denne fryktelige natt til ende. Så kunde de da iallfall ta fatt med fornyede krefter og lete. Fra gårdene rundt omkring vilde de få hjelp. Taterne hadde de snakket om på kjøkkenet inatt, karene som kom hjem og pikerne. For til den ekstraforpleining med kaffetår som hun hadde beordret for Lars og de andre hjemvendte var de stimlet sammen, alle husets folk, selv barnepiken og ammen med Rikke på armen. – Herregud, ja visst var deres bekymring og deltagelse ærlig ment, – de kunde jo ikke for at det nattlige kaffe-koncilium for dem dessuten var en oplivende avveksling fra hverdagens dilt, eller at de med et visst grublandet velbehag hengav sig til å drøfte alle mulige forklaringer på huslærerens og drengenes utebliven –.

– De arme tatere skulde man dog synes måtte ha mere enn nok besvær med å opføde sine egne børn. At de skulde befatte sig med å røve andres hadde alltid forekommet henne hartad utrolig. Da var hun mere redd for at Thestrup skulde støte sammen med fussene, som han kallte dem. Han var så heftig når han blev opirret.

Det var håpløst å tenke på at denne uvisshet skulde vare ved, og hun kunde intet gjøre for å få slutt på den. Når alt blev gjort som det stod i menneskelig makt å gjøre så var det endda bare å bie, forsøke å være tålmodig, og håpe –.

Dorthea følte sig som radbrekket av tretthet. Nu vågnet gården til en ny dags arbeide. Hun pleiet å legge sig til igjen, når Johanne hadde vært her og 56hentet Christen ut i ammestuen, – så fikk hun sig en høneblund til hun måtte stå op ved seks-tiden. Gjennem den lette slummer fornam hun de to minstes yrvåkne kvitter i sideværelset, og småpikernes skrik, når de under påkledningen fikk såpevann i øinene, eller Gunhild barnepike lugget dem mens hun redte deres hår. Så lo de, og så skjenntes de litt –. Og så var det tid til å stå op. Allerede mens hun satt ved sitt toalettbord kom pikerne løpende og skulde ha beskjeder. Efterhvert som hun kjennte at den store husholdnings tråder begynnte å løpe gjennem hennes kapable hender, tok blodet til å rulle livligere i hennes årer; hjernen føltes opfrisket –.

– Men hos syke og gamle mennesker er det som livskraften ikke klarer å stige igjen, efterat den har ebbet inntil lavmål i de små timer mellem natt og morgen. De fleste mennesker dør på denne tid av døgnet. Bisgaard døde klokken halv fem om morgenen, den tyvende mars. Og hun hadde følt det, dengang hun svevet mellem liv og død efter den første, døde lille Bertels fødsel – for den svekkede er det som en fristelse å trede ut av rekkerne, legge sig hen for å sove den sisste lange søvn, nettop når de friske nyter å vågne til en ny dags virksomhet.

Også for henne skulde den komme engang, den morgenstund da hun lukket sine øine for godt og lot de andre om å fortsette henne foruten. Hun hadde aldrig tenkt på døden som noe der angikk henne umiddelbart, – selv ikke dengang for tolv år siden. Hun hadde dog hele tiden følt hvordan sjelen og kroppen bød op skjulte ressurser, så hun alltid pånytt blev båret over dette punkt, hvor Døden treder til og høster dem som er ferdige. Hun var jo ikke ferdig: hun hadde de kjere små som ikke kunde unnvære henne, og hun hadde sin Thestrup. De hadde levet så få år sammen – var bare ved begynnelsen til alt det som de kunde være for hverandre.

Nu hadde de vært gifte i seksten år. Velsignede 57år hadde det vært, fordi hun kunde stå ved den kjere manns side; til henne kunde han meddele sig om sine forhåpninger og om sine skuffelser, om sine planer, både de feilslagne og dem som han hadde fått satt igjennem. Thestrup var jo ellers ingen megettalende mann, noe egensindig og mistroisk, især mot enhver som var ham overordnet. Mange ganger hadde hun nesten kunnet ønske de var blitt hvor de var, ved jernverket sydpå. Gang på gang hadde Thestrup vært fristet til å opgi det hele, så forbittret var han blitt på herrerne i kommissionen, deres innblanding og deres plagerier. Hvilke vanskeligheter hadde han ikke utstått, før han kunde få gjennemføre de forbedringer og forandringer i driften som han så var nødvendige. Skjønt – heller ikke på jernverket hadde det jo gått av uten rivninger mellem Thestrup og kammerherren –.

Da han overtok forvalterstillingen her hadde han funnet verkets skoger uthugget, magasinerne overfyllt med mindreverdige produkter. De dyktigste arbeiderne av den gamle stokk hadde forlatt hytten, misfornøiet med at de fikk sine lønninger uregelmessig utbetalt og blev bedraget på naturalie-ydelserne. Bokførselen hadde vært mislig, – det virkelige tap i en årrekke større enn officielt opgitt. Trods alle vanskeligheter hadde det lyktes hennes Jørgen å få hytten på fote. Først og fremst, han hadde fått Scharlachs, også svigersønnen mestersvenn Wagner, til å vende tilbake fra Sverige. Straks blev varen bedre, uhellene sjeldnere. Han hadde omlagt og ombygget, kontrahert leverancerne og transporten av glassvarerne på fordelaktig måte. I fire av de sisste fem år hadde verket gitt endel overskudd. Han hadde fått igang skolen for børnene på verket, utbedret barakkerne. – Han hadde ofte vært meget tilfreds, den gode, vanskelige Jørgen Thestrup.

Hun ønsket jo nok at han kunde fått mere tid til overs for børnene. Det viktigste var dog at han var 58verdig til deres aktelse og tillit. Så fikk hun forsøke å slå til for deres øvrige fornødenheter. Og det syntes Gud skje lov som hun gjorde det. De så ikke ut som de manglet noe. Selv Bertel var virkelig blitt sterkere i det sisste. Og på mange felter viste han et godt nemme, – det sa også herr Dabbelsteen. Han kom dårlig nok ut av det med arithmetikken og den latinske grammatikk. Men han tegnet så nydelig og var meget musikalsk. Og de fire som hun hadde fått siden de kom hit op var sunde, muntre og vakkre børn – og en stor glede hadde det vært for Thestrup at han fikk de små døttre.

Hun hadde betalt for hvert barn hun bragte til verden med en del av sin ungdoms skjønnhet – rosenkinnenes glatthet, smilets perlerad, øinenes glans som Winther hadde besunget i sine gebursdagsvers. Hennes bryster var sjunkne, underlivet rummelig og slappt. Men det hadde ofte voldt henne en selsom tilfredsstillelse å merke hvordan det liv hun levet efterlot sine spor på henne. I det første ekteskap var hennes yndigheter blitt bevart, golde, falmende nesten umerkelig – som blomster vissner langsomt når de står i et koldt rum. Å, hun hadde vært så forfengelig – og full av forhåpninger! – da det gikk op for henne at hun tegnet til å bli smukk. Tjenestefolkene i prostegården hadde opmuntret henne til selvbeskuelse, opflammet hennes fantasi: en vakker dag kom sikkert en ung og smukk, inntagende og velstillet beiler og bortførte henne fra hjemmet hvor hun gikk som den fattige steddatter, frukten av fruens uoverveiede ekteskap med en ung habenichts.

Istedetfor gikk prosten de Theilemann bort og døde. Og vennen, naboen som blev hans efterfølger i prostiet, – som hun i sin barndom hadde sett op til med ærbødighet som en edel olding, hvis tyveårige datters mørke skjønnhet hun hadde beundret –! Hun hadde visst halvveis håpet at moren nu skulde gifte sig med prosten Bisgaard; hun hadde drømt om å 59finne en søster i den deilige Christence. Som lyn fra klar himmel hadde det ramt henne, da hennes mor en dag meddelte henne at Bisgaard hadde anholdt om hennes hånd. Det nyttet ikke å tenke på motstand. Med sin fars slekt hadde hun aldrig hatt forbindelse, halvbrødrene var langt borte, Caspar i Vest-indien og Peter Andreas i Kjøbenhavn. Og bevisstheten om at hun aldrig hadde kunnet præstere varmere følelser for sin mor enn de pliktskyldige ønsker om sundhet og hell som dyden og religionen bød henne nære, den gjorde henne forsakt. Morens sønner med major Eckeløff hadde enn ikke følt så megen hengivenhet for henne, – alt som liten hadde hun opfattet, at bak sitt avmålt høflige vesen overfor mamá skjulte de store brødre følelser som ikke var langt fra å være fiendtlige. Men hun forstod jo også at deres mor omfattet ikke sine børn med noen ømmere moderkjerlighet. Igrunnen hadde hun alt dengang visst at hennes medlidenhet med moren var temmelig malplacert – men allikevel fikk hun ikke til å sette sig op mot henne med noen kraft og energi. Og det kom dog tildels iallfall av at hun følte medynk med sin mor, som nu var blitt enke for tredje gang og satt igjen, forlatt av sine sønner, skuffet i håpet om å få barn med prosten, hvis formue nu vesentlig gikk til hans børn med den første hustru. Og gammel – for det var hun i den unge datters øine. Og mere naiv hadde hun ikke vært dengang heller enn at hun skjønte, for en kvinne med deres mors temperament måtte det være fryktelig å bli gammel og se, at en mann som hun visstnok selv hadde tenkt å ekte, foretrakk hennes datter.

– Den sisste bekymring kunde hun visstnok godt ha spart sig. Knapt et halvt år efter at hun selv var blitt fru Bisgaard giftet moren sig med den unge Hågen Lunde. Som hun saktens hadde utsett sig allerede før hun giftet bort sin datter. For ellers hadde hun visst ikke vært så bestemt på at Dorthea skulde ta Bisgaard.

60Hun gikk i sitt sekstende år da hun måtte vandre til brudeskammelen med ham.

«L’amour c’est un plaisir, I’honneur c’est le devoir.» Det hadde hennes mor skrevet til henne, da Bisgaard lå ramt av sitt første slagtilfelle. Når hun nu tenkte tilbake på hine dager undret det henne, at morens brever dengang ikke hadde vakt andre følelser i henne enn en viss kjølig ironisk munterhet. Trodde mamá, som dog umulig kunde mangle erfaring i de deler, at plaisiren i ekteskapet med Bisgaard hadde vært på hennes side? Men det var gått to år siden hun stod brud. Det var vel som etslags selvforsvar at hun hadde utviklet en viss kynisme.

Og dog, efterhvert som hun blev eldre, var hun stadig blitt mere og mere overbevist om at denne maxime var velgjørende sunn og sann – uansett at den fra hennes mors penn tok sig noe løierlig ut.

Hennes ungdommelige uerfarenhet hadde bevart henne fra å forstå til fulde, hvor fryktelige de hadde vært, alle de årene da hun sammen med Christence ferdedes om den syke olding som de måtte pleie som et barn, bære fra sengen bort til lenestolen ved vinduet og tilbake til sengen. Selv hadde hun i begynnelsen sannt å si ikke sørget over at sakerne tok en sånn vending så hennes forhold til Bisgaard blev helt datterlig. Besiddelsen av en pur ung kone hadde hos den gamle herre opvakt en unaturlig fyrighet som hun aldrig lærte å forsone sig med, og som også tilintetgjorde den respekt hun hadde næret for Bisgaard sålenge hun bare kjennte ham som sin stedfars hedrede venn og hennes faderlige velynder. Lenge efter at sykdommen hadde lammet hans legeme bevarte Bisgaard meget av sin ånds klarhet. Han krevet av sin kone og sin datter at de skulde mate ham også åndelig, ved høitlesning av bøker som for en stor del lå langt over de to unge fruentimmers fatteevne. Men i disse to første år av mannens sykdomstid følte hun sig ofte nesten lykkelig, når hun satt overfor ham på forhøiningen, 61leste høit og gjennem samtaler fikk forklaring på det leste. Skjønt hennes undervisning i opveksten var blitt såre forsømt, hadde hun dog på egen hånd, og dels ved bror Peter Andreas’ interesse for henne, tilegnet sig ikke så lite av spredte kunnskaper. Og hun var endda så ung og vitebegjærlig, så hun med fryd lot sig belære av sin gamle husbond. Det store verk som han hadde arbeidet på i mange år, en physisk-økonomisk beskrivelse av Nedre Thellemarken, håpet han endnu å få gjort ferdig til trykkning. Hun måtte lese op for ham av det skrevne, rette, skrive om efter hans diktat; de tegninger som hun utførte på grunnlag av hans skisser – av bruksgjenstander, dyr og planter – vannt Bisgaards bifall. Dypest takknemlighet skyldte hun ham fordi han innviet henne i Ossians herlige poesier. Minnet om faren som hun så tidlig hadde mistet blev på en selsom måte gjenoplivet, når hun lot sig trylle av Morvens kongelige skjald. Oscar, Calthon, Shilric, antok hennes fars halvglemte behagelige skikkelse; hans fløitespill i skumringen, som var det hun tydeligst husket av ham, syntes henne nu beslektet med ånden i de tungsindige dikte – hans slekt stammet jo fra de samme fjerne og tåkede høilande. Og selv levet hun med de hvitbarmede, flaggrelokkede heltinner, Malvina, Minona, Vinvela, som blev berøvet sine elskere endnu før de hadde smakt kjerlighetens gleder fullt ut, og besang sin sorg, bøiet over harpen i øde kongehaller, eller vandret ved nattetider i måneskinn og tåker mellem de stensatte kjempegraver på heden.

– Siden hadde hun jo smilt selv av disse sine ungdommelige fantasier, hvor hun i innbillte smerters vellyst søkte erstatning for de savn som skjebnen bød henne å bære. Bisgaards ånd blev sløvet med årene – læreren veg plassen for den gnavne, tyranniske gubbe som ikke lenger interesserte sig for annet enn sine legemlige behov. Og imens modnet hennes kvinnelighet. Nektet elskovslyst og modergleder blev drømmeriet 62for henne en søt gift, som vekselvis bevirket matt lede og kvalfull attrå efter alt som hun var blitt bedraget for.

Nu gyste hun, når hun tenkte på de fallgruber som hun uten å forstå det hadde vandret mellem. – Dengang vilde det vel bare ha opfyllt henne med forferdelse og avsky, hvis hun hadde fått høre om et slikt forhold som dette mellem Margit Klokkhaugen og hennes stedfar. Nu kunde hun knapt forarges – hvor gyselig naturlige var ikke slike følger av de unaturlige ekteskaper mellem ungdom og avfeldig alderdom.

– Den første av Bisgaards kapellaner som i hennes barm opvakte følelser hun bluedes over var Snæbjørn Gislason. Så uerfaren som hun var så ante hun allikevel at det var omstendighetenes makt mere enn Gislasons person som gjorde ham farlig for hennes sjelefred. Inderlig hadde hun ønsket at det kunde bli til noe mellem ham og Christence, – Gislason hadde en heftig natur, hans tilbøielighet syntes å omfatte både henne og steddatteren på en gang. Men hun blev aldrig klok på Christence. De delte seng denne tiden; den stod inne i Bisgaards værelse, for de måtte helst være to om å hjelpe ham om natten. Det vil si, hun hadde aldrig kunnet innse at det var nødvendig. Bisgaard var liten og lett, hun var ung og sterk – hun kunde godt ha overkommet hans pleie såvelsom husholdningen med leiet hjelp. Og Bisgaard var slett ikke uimottagelig for fornuft, tvertimot, han var helt enig med henne når hun fremholdt, at Christence var alt så gammel så hun burde sandelig se til å bli gift snart, og det vilde være ønskelig om det kunde skje fra faderhuset.

Men Christence hadde nu engang overdrevne forestillinger om sin datterlige skyldighet. Og at hun nødig gav slipp på husholdningens tøiler og overlot dem til den yngre stedmor, det hadde jo Dorthea fått erfare fra første dagen hun kom der i huset. Skjønt Christence altså ellers hadde møtt henne med en varme som 63likefrem virket generende: fra sitt hjem var Dorthea så lite vant til å bli kysset og krammet og degget for. Den søsterlige veninne som hun hadde ønsket sig var altfor kjerlig, og vilde dessuten alltid behandle henne som sin lille søster, rene barnet.

Under Snæbjørns kapellanstid var det rent ille. De lange gråtescener om nettene, når Christence klynget sig inn til henne under forsikkringer om at hun høiaktet Gislason, men hun vilde ikke forlate sin far og sin dyrebare Thea – de var henne rent ut sagt høist ubehagelige. Da det endte så sørgelig med Gislasons ophold hos dem, at han førte en pike fra sognet i ulykke, hadde Christence ikke ord hårde nok til hans fordømmelse. Det var ikke Christences skyld at ikke saken antok slike dimensioner så dens følger kunde blitt irreparable for Gislason. Dorthea var viss på at ulykken vilde aldrig ha hendt, hvis Christence hadde sagt ja til kapellanen. Hun hadde hørt at Gislason var senere blitt gift hjemme på sin fødeø og skulde være blitt en særdeles god og verdig prest. Og piken blev gift med en kannestøper i Christiania og levet nu i meget gode kår med ham. – Hvor megen sorg og skam kunde menneskene spare sig selv og sin neste for, hvis de vilde lytte til naturens røst og bruke sin fornuft!

I Dahlgreens tid hadde det vært fredelig. Hans fæstemø var nylig død og han søkte sin trøst i nidkjert arbeide. Christence likte ham ikke – Dorthea skjønte ikke hvorfor. Da han fikk kall i det Trondhjemske og giftet sig, var det ikke uten bitterhet at Christence anstillet betraktninger over evig troskap.

Verst blev det dog da Winther kom til dem. Det var det sisste hun vilde ha trodd, da den lille jyde med de buskede røde øienbryn og hornbrillene gjorde sin inntreden i deres hus. Han var det fredsommeligste menneske, elskelig, hjelpsom, dessuten musikalsk og begavet med en poetisk åre. Til en begynnelse var han en sann akkvisition for deres triste hjem. Og da så 64hans fetter fikk stillingen ved jernverket og blev en stadig gjest hos dem, hadde hun virkelig følt det som om noen gledens blomster også skulde blomstre på hennes vei.

Ennu reflekterte hun ikke over arten av sine følelser for Jørgen Thestrup. Men hun så frem til hans besøk, gledet sig når han var hos dem, og tenkte meget på ham, når han var redet bort igjen. Hun stod slagen av forferdelse den dag da Bisgaard meddelte henne at han ønsket, hun skulde ekte Winther når han nu selv gikk bort snart. Til kapellanen hadde han engang yttret sin bekymring for hennes fremtid, når hun blev enke – med moren gift inn i bondestand, brødrene utenlands, og i små kår. Da erklærte Winther at det vilde bety opfyllelsen av hans høieste ønske, dersom fru Bisgaard vilde motta hans hånd og hans hjerte, når den tid kom. Bisgaard fannt at det vilde være en fortreffelig ordning, – især hvis man også kunde arrangere en mariage mellem Christence og Thestrup.

Hun hadde uttrykt sin takknemlighet mot Winther men svart, at så lenge Bisgaard levet vilde hun ikke treffe bestemmelse om sitt neste giftermål. Og på tomanns hånd med Winther lot hun ham forstå, at en gang til aktet hun ikke å la sin hånd bortskjenke, nu vilde hun råde sig selv. Hun rødmet – hun så at Winther forstod hvad hun hadde i sinne. Men endnu mere rødmet hun fordi hun visste – for et halvt år siden hadde hun betraktet den elskverdige Winther med drømmende sympati, fordi hun håpet at han – muligens – var den som skulde gjøre henne til det hun lengtet efter å vorde: en tilfreds hustru og moder i en rettskaffen manns hjem.

Nu visste hun at hennes følelser for Thestrup var av en annen art enn de som hittil hadde foruroliget hennes sjel og hennes sanser og som hadde rettet sig så mot den ene og så mot den andre yngre mannsperson i hennes omgivelser. Hvis hun ikke hadde kunnet få Thestrup, vilde hun vel tilslutt ha giftet sig 65med en annen. Men den naturlige, beskjedne tilfredsstillelse som et fruentimmer kan opnå i et fornuftig inngått ekteskap vilde ikke lenger ha kunnet opfylle henne. Hun vilde dårlig ha vært egnet til å gjøre en aktverdig husbond – Winther eller en annen – så lykkelig som han fortjente.

– Hvor lykkelig Winther var blitt med Christence, det visste hun riktignok ikke.

– Akk nei, hun hadde lært å innse, kjerligheten er en farlig makt. Og er det blitt et menneske beskåret å torde nyte kjerlighetens gleder nettop når man bestreber sig for å efterleve pliktens og dydens bud, da kan man aldrig fulltakke Forsynet for den sjeldne gave.

– Tårerne rannt langsomt nedover Dortheas kinner. Hun hadde vært så lykkelig. Hvis det nu var forbi – O Gud, hun torde ikke beklage sig. Les délices d’amour, som drev kvinner til å forråde sine menn, menn til å forderve uskyldigheten, venner til å svike hverandre – hadde for henne vært den liflige varme som drev verket, i hvad hun så foretok sig.

Dorthea slog dynen til side, famlet med en naken fot efter tøffelen. Hun følte sig forkrøllet og uordentlig, lemster og trett efter natten som hun hadde tilbragt uten å være av klærne. Morgenlyset syntes henne grinende grått og koldt, skjønt hun så at den klare bleke sydhimmel lovet en godveirsdag.

Mange, mange timer vilde det vel iallfall vare før hun kunde håpe å få høre noe i det hele tatt, – før noen av de forskjellige partier som nu drog ut kunde ventes tilbake med beskjed – om det så bare var at der var intet nytt å melde.

Sette alt i Guds hånd, opfylle sine plikter, – nu syntes det henne så gyselig å skulle gjøre det. Hvis det var tilstøtt mannen eller sønnerne noe. For henne var lykken blitt som en inngrodd vane – nettop inngrodd: Engang hadde Thestrup kommet hjem med et trestykke, saget av en eldgammel furu. Innenfor 66barken som helt hadde grodd sammen over den satt en oldtidsaktig jernpil. Som en sånn pil, utskutt av elskovsgudens bue, syntes hun nu at hun hadde båret lykken i sitt hjerte, søtt og sikkert innbarket i hustrukallets mangfoldige plikter. Ikke uten dødelig smerte kunde den rives ut av hennes vesen. Den gledeforlatte pliktopfyllelse som hun dog hadde kunnet overkomme i sitt første ekteskap – nu forekom den henne så uelskverdig, ja avskrekkende. Skulde det atter bli hennes lodd å øve den –!

Akk, somme tider hadde hun i sitt stille sinn undret sig over at dydige og aktverdige mennesker var ofte så lite inntagende. En dårlig dulgt selvgodhet, en viss surhet eller etslags undertrykt misunnelse overfor lettsindigere og gladere medmennesker miskledde dem. Aldrig mere vilde hun dømme dem for det, – det er bittert å skulle gjøre det som gjøres må uten glede. Den som uavlatelig må overvinne sine naturlige tilbøieligheter for å kunne handle rett, fristes lett til å bli altfor tilfreds med sig selv – hvad annet har den arme grunn til å være tilfreds med? Så meget hadde hun dog lært, og betalt for lærdommen med syv ungdomsår i trelldom: man får fylle den plass man er satt på så godt man formår – verden vilde bli et altfor fryktelig opholdssted ellers. Selv om menneskenaturens skrøpeligheter gjør, at bare store og edle sjeler klarer anstrengelsen ved det uten å pådrage sig noen moralsk ryggradskrumning.

– Hennes liv kunde jo da heller aldrig mere bli deres likt som må la sin vandel bestemme alene av kjerlighet til den kolde dyd og ærefrykt for den fjerne Himmel. Hvem eller hvad hun enn måtte begråte som tapt – målet for all hennes streben måtte alltid bli hennes elskede børns velferd.

Men selv børnene hadde vel først og fremst vært dyrebare for henne som deres elskovspanter. Så inderlig som hun var sin Thestrup hengiven – i deres ekteskaps første tid hadde hun ikke helt evnet å gjengjelde 67hans glød. Opriktig bestrebte hun sig for å komme den fyrige husbond imøte med ømt vennskap – men hun hadde vært så gjennemkjølet efter sitt første ekteskap, så hun titt hadde tenkt med hemmelig mismod, var hun da blitt uskikket til å gjøre en elskende make virkelig lykksalig? – Da der inntrådte en forandring i hennes legemes og sjels tilstand og hun med undrende fryd merket, at kuldekrampen slapp sitt tak i henne, da forstod hun samtidig at hun var kommet i velsignede omstendigheter. Det var som et under – varmen av det nye unge liv i hennes skjød syntes å tine op unaturlighetens frost i henne, så hun følte at hun modnedes, blev full av kraft og sødme, som de hårde og bittre eplekart eftermodnes, selv om godveiret kommer sent og sommeren har vært kold og grå.

Siden hadde hun jo fått vite at det var gått andre kvinner likeens. Når så mange mødre elsker sitt førstefødte barn med særskilt forkjerlighet da er det fordi først moderskapet bragte deres kvinnelighet til full blomstring. Man later overfor sin mann som om han har voldt det alene ved sin tennende lidenskap – fordi man så gjerne vil tro at kjerligheten er ophøiet over den physiske naturs lover, vil innbille sig selv og sin elskede at det er utelukkende hjertets følelser og ikke physiske forandringer som bringer blodstrømmen til å rulle livligere i årene, får nerverne til å sittre raskere og kraftigere. Alle hennes børn var henne vel like kjere, de hadde hver sitt særlige krav på hennes omsorg. Men hun visste nok hvorfor Vilhelm allikevel på ett vis var hennes yndling.

*

Madame Dorthea hadde sett de forskjellige efterforskningsmannskaper vel avgårde.

Soveværelset vendte mot nordvest; der kom aldrig en solstråle på denne tid av året. Men fra forhøiningen foran vinduet hvor hun hadde slått sig ned med sin innholdsrike stoppekurv så Dorthea ut på den 68blanke vårvinterdag. Hvor skyggen av huset fallt utover haven lå ennu høi snefonn, men lenger borte var gressvollen bar, overtrukket med rimfrost, og helt oppe ved gjerdet flimret kronerne av de unge epletrær med solskinn over grener og kvister. Det hadde alltid voldt Thestrup enslags høirøstet forargelsesfryd at den forrige forvalter med store bekostninger hadde anlagt en hauge på nordsiden av huset. Men der var vitterlig ingen andre steder hvor han kunde ha anlagt den, og Dorthea hadde hatt stor glede og nytte av den i de senere år, efterhvert som trærne og buskene begynnte å bære.

Birgitte og Elisabeth hadde skole idag – det var deres fars vilje at de skulde motta sin første undervisning på verksskolen; var den ikke god nok til å bibringe hans børn de grunnleggende kunnskapselementer, så var den ikke god nok. Så kunde Birgitte begynne å få informationer hjemme i fransk, tegning og musikk, når hun til våren hadde fyllt sitt syvende år. Men Bertel satt på skammelen ved hennes føtter og pugget halvhøit latinlektien – den sisste som Dabbelsteen hadde gitt ham. Han hadde sluttet å spørre efter sin far, brødrene og læreren. Men da Dorthea foreslog ham å sette sig bort til ovnen, rystet han på hodet: «Hvis mor gir mig lov vil jeg helst få sitte hos Dem.»

De to små var inne i ammestuen hos pikerne. Hun burde vel snart hente Christen og gi ham drikke. Men det blev så pinlig i lengden å lytte til Johannes og Gunhilds funderinger og deres fortellinger om alle de gådefulle og ulykkelige tildragelser som var hendt i deres hjembygder.

Det var en av Dabbelsteens strømper hun fikk i hånden, da hun grep ned i kurven. Nølende trakk hun den på sin venstre hånd – så tok hun stoppenålen med en halvveis overtroisk fornemmelse av at når hun lot som intet var forandret, så hjalp det kanskje til at det heller ikke var det. Tre kan umulig 69forsvinne aldeles sporløst. Isen, taterne, et plutselig vanviddsutbrudd hos Dabbelsteen – der var ikke stort mere å gjette på. Men det som virkelig hadde hendt var naturligvis det sisste man vilde tenke sig. – Hun fannt slett ingen støtte for sin fantasi, når hun forsøkte å utmale sig en eller annen situation som Vilheim og Claus nu kunde befinne sig i. Det var som å speide inn i tåken. I den dype beklemmelse som hun følte, fordi hun slett ikke kunde forestille sig hvor de var, hvad de gjorde nu, hvordan de hadde det, syntes hun tilslutt at selve deres ansikter og skikkelser blev utydelige; det var som hun alt hadde begynnt å glemme hvordan de så ut.

Var de redde, var de forkomne, kallte de, om ikke med ord så i sitt hjerte på henne? – Igrunnen trodde hun ikke at de gjorde det. Pikerne hadde båret sig, bedt Gud bedre de usle stakkarne. Hun visste at de kunde være kommet en ulykke til, men hun kunde ikke tro det. Rimeligvis hadde de måttet døie en del, sånt veir som det var igårkveld og inatt, og de hadde ikke vært kledd til noen lengre utferd. Men likevel var det noe i henne som sa at de hadde kanskje ikke vært så overmåte ulykkelige heller – hvis de var kommet ut på et eventyr som ikke var av altfor uhyggelig art. Hun hadde som etslags innsyn i sine gutters sinn. Ingen av dem var egentlig redde av sig. Hun hadde gruet sig for å sende dem fra sig. Ofte, når hun tenkte på at de snart skulde ferdes mellem fremmede, langt fra hjemmet, hadde hun følt sitt hjerte som sammenkrystet: hun visste hvor bitterlig de vilde komme til å lengte og savne henne og sin far og allting her på Brovold. Men det var hvis de blev sendt bort.

Hun lot arbeidet synke i fanget – stivnet ved tanken. – Hvis Dabbelsteen hadde fått dem med på å rømme – ut i verden, for å la sig hverve – eller gå til sjøs. Han hadde fyllt deres hoder med begeistring for Amerikas og Frankrikes frihetshelter: de hadde 70svermet om sin onkel Caspars vidunderlige liv under Vestindiens glødende sol, om Tranquebar og Chinafarere. – Om han nu i et desperat øieblikk hadde fått den idé at de skulde vende fedrelandet ryggen, søke sin lykke ute i den store verden –? De var gode børn, hun visste at de elsket henne inderlig. Men Dabbelsteen var farlig medrykkende sommetider – og gutter, gutter –. Hun visste jo om så mange som hadde rømt til sjøs, endda de holdt opriktig av sine foreldre. Når eventyrlysten overveldet dem, døvet de samvittighetens røst ved å fable om hjemkomstens gleder og alle de herligheter de skulde føre med sig tilbake til far og mor og søsken.

– Men i så fall blev de jo nok innhentet og ført hjem, beroliget hun sig selv. Det var Gud skje lov en lang vei fra her midt inne i landet til noen havn. Hadde de endda bodd nede på jernverket – ja så vilde hun ha visst hvad hun skulde tro. Skjønt det var nu ikke årstiden til å finne skibsleilighet sånn uten videre. Penger hadde de vel heller ikke –.

Akk, hun husket hvor Thestrup hadde drillet henne dengang hun så nødig vilde at han skulde ta imot stillingen her ved glasshytten. «Tenk bare på alle de forskrekkelser du vilde komme til å utstå, når Ville og Klunsen blir gamle nok til å manøvrere en båt.» Hun hadde ofte vært engstelig når Thestrup seilet på jakt mellem utskjærene. Skjønt hun alltid begynnte å glede sig til hans hjemkomst med det samme han var ute av døren. – Dengang hadde det vært liflig å leve –.

– Heller ikke over Thestrup hadde jo årene gått sporløst hen. Den ildfulle elsker var blitt en besindig make; lidenskapen hadde veket plasset for øm fortrolighet. Men hun kunde ikke annet enn tenke med et sukk, sommetider, på hine dager. Hennes ungdom: sent var den kommet, efter naturens orden hadde den ikke kunnet vare så mange årene. Desto søtere hadde den vært. I lyse sommernetter hadde de spasert i jernverkets 71park, engt omslynget, berusende sig i løvets balsamiske dufter og fuglenes triller – til Jørgen med stormende heftighet rev fichuet bort fra hennes skuldrer, bedekket hennes nattkolde barm med glødende kyss og drog henne, med armen hårdt krystet om hennes midje, gjennem alléerne op mot deres stille stuer i den villvinkledde forvalterbolig. – Godt innpakket satt hun i spissleden; Thestrup stod bakpå og kjørte – med høie tilrop opmuntret han hesten, og den strakte ut så hun måtte lukke sine øine for den bitende sno og isbitene som singlet under hestehoverne, mens de fór over stålisen på kilen, på hjemveien fra gjestebud inne i byen. – Når hun da sent på natten omsider stod oppe på deres sovekammer – hvor hun skyndte sig å plukke pynten ut av sitt hår og få av sig sin silkekjole, lattermildt redd for at Jørgen skulde bryte inn til henne. Oprømt av vin og musikk og den raske sledefart kunde han finne på å kreve, hun skulde ta imot kammerjomfru-tjeneste av ham – noe som aldeles ikke bekom hennes eneste stasdrakt så vel.

*

Hun måtte ut og se til middagsmaten. Det var byggryns vanngrøt og salt uer, Jørgens livrett. Han var riktignok alene om å sverme for ueren – nu var den dessuten blitt svært trå også. Men Thestrup fikk sine butter med uer fra fetteren i Trondhjem hvert evige år. – Han hadde sagt at han kunde ikke være fra kontoret så lenge – mon han kom tilbake til middagstid?

Hun besluttet å dekke til Thestrup for alle tilfelles skyld. Allikevel blev det et besynderlig lite bord, med den ene vingen ikke opslått, siden det iallfall var tre som manglet. Dorthea tenkte, det hadde egentlig vært hyggeligere å spise med folkene på kjøkkenet – det pleiet hun å gjøre når det hendte en gang imellem at alle hennes mannfolk var hjemmefra. Men det var likesom hun holdt modet oppe når hun dekket i sovekammeret 72og lot som hun ventet sin mann hjem til middagsmåltidet. Og med det samme Elisabeth og Birgitte kom inn, underlig storøiede og betuttet i sine små fjes, bad moren til bords.

«Kan du så si bordbønnen, Lise – det er visst din tur idag?»

Elisabeth stammet og hakket slemt i det; hun kunde aldrig sine bønner særlig godt – hadde i det hele ikke lett for sig. Og alt i ett fløi hennes og søsterens blikk til den tomme stolen for bordenden, med farens dramflaske, glasset og ølkruset, to tomme tallerkner, den dype ovenpå den flate, og det massive sølvbestikk. Det hele så så selsomt imponerende ut i sin hviletilstand. Småpikerne hadde likesom aldrig lagt merke til det før, hvor svære og tunge de var, skjeen, gaffelen og kniven som ellers fløi og fór mellem matfatet og farens store tannskinnende munn – Thestrup, den alltid travle mann, kjørte gjerne maten i sig så fort og slurvet, så moren måtte minne dem om at far hadde travelt, men de skulde værsågod spise nett og langsomt, de hadde ikke noe å forsømme med det.

Birgitte og Elisabeth hadde naturligvis hørt snakk i skolen om brødrenes og informatorens mystiske forsvinning, men de våget ikke si noe eller spørre, det forbød morens ansiktsuttrykk absolutt. Bertel hadde rykket sin stol så nær inn til Dortheas som han kunde, men han sa ingenting han heller. Så spiste de i dyp taushet.

Solskinnet sluknet og lyset ute blev mulent grågult mens de satt til bords. De blev ferdige tilslutt med den harske, falmete ueren, og Dorthea lot de tre barna få dele det sukkrede tynntøl i farens krus: «det blir koldt i alle fall, jeg får heller lave friskt til ham når han kommer.» Så leste Bertel fra bordet. Dorthea så at ett og annet snefnugg seilet forbi vinduene.

Hun fulgte småpikerne ut i gangen, hjalp dem med å få på yttertøiet. Hun satt på huk og knyttet hølliken 73på Elisabeth da barnet grep tak om hennes håndledd: «Mor – må vi gå tilbake til skolen idag også?» Og Birgitte brast i gråt: «Mor – kan vi ikke få slippe idag da?»

«Jeres far vilde ikke like det.» Hun kysset dem begge beroligende: «I skal bare ikke bry jer om det – hvad de sier der nede –»

«Jamen mor – vet De hvad de sier?»

«I skal ikke bry jer om det, hører I. Når I kommer hjem så er de nok tilbake her alle sammen. Så kan I sitte og le av ulykkeskråkenes snikksnakk.» Men da hun lukket op gangdøren var luften utenfor et yrende kav av store snefiller.

– Hadde hun endda bare overtalt ham til å ta med Feierfax, tenkte hun da hun gikk inn på sovekammerret. Om noe hadde tilstøtt ham –.

Bertel stod på forhøiningen og så ut: «Nu sner det, mor!»

«Jeg har sett det, Bertel. Så blir din far glad – hvis vi får et ordentlig snefall. Så de kan bruke sledene en stund ennu. – Har du lest dine lektier?»

«Ja mor.»

«Kanskje du har lyst til å låne en morskapsbok å se i? Hvis du vil kan du gjerne få låne billedbibelen –»

«Ja takk.» Men det kom sakte, uten begeistring, og stum tok han imot den, da Dorthea bragte ham den lille boken fra chatolskuffen. Ellers blev hennes barn aldrig trette av å studere den med henrykkelse – skjønt den egentlig var bestemt for de ganske små, og barna kjennte den ut og inn for lenge siden. På hver side i den stod et bibelsk hoved-sprog, men alle substantiva var erstattet med et billede i tresnitt av den angjeldende ting. Såre lettfattelig – så nær som at det var ikke alltid like lett å skjønne hvad figurerne skulde forestille, mesterverker var de ikke nettop.

Ikke en lyd fra ammestuen – Johanne og Gunhild satt vel på kjøkkenet og pratet med de andre. «Å 74Bertel – spring ut du og si til Hanne og hun bringer inn Christen – han må jo være sulten. Rikke kan også få komme her inn litt.»

Lille Christen hylte i vilden sky, da pikerne kom med de to minste – han var svett og forbrølet, og klisset om munnen: de hadde nok gitt ham en tugge av ett eller annet ute på kjøkkenet for å stagge gråten hans, så de ikke skulde bli nødt til å avbryte sin faddersladder demte. «Jeg tenkte madamen vilde helst få være i fred en stund,» unnskyldte Johanne sig.

Spedbarnet hugget til glupsk, da hun la ham til brystet. Hikstende endda efter gråten fikk han melk i vrangstrupen, skrek, og drakk igjen – men så roet han sig. Han kom nok snart til å sovne igjen, kunde hun se.

Dorthea sendte pikerne inn i ammestuen. Straks efter duret de to spinnerokkene om kapp derinne. Rikke krøp omkring på gulvet, reiste sig og stod ved farens stol. «Pus,» sa hun fornøiet og trakk i halen til katten – den måtte ha smuttet inn ubemerket; nu lå den og ringet sig sammen i lenestolen. Det godmodige dyr gav sig til å male, det tok ikke Rikkes plageri fortrytelig op.

Det var godt å få sitte i fred litt med de to små som ingen ting ante. Akk, for det var en slik pine å lese i alle andres øine at de tenkte på det samme – og vite at deres uro var blandet, hos de voksne med en viss vellystig gysen ved dette travle gjettespill med alle tenkelige muligheter, hos børnene med angst for det de ikke kunde forstå. Med sin dype bekymring var hun ganske alene. Thestrup, Thestrup, kom han dog ikke snart tilbake! Han hadde jo sagt at han kunde ikke være borte fra hytten så lenge – og nu var det snart nonstid –.

Rikke kom stabbende bort, la en tykk liten hånd på hennes kne: «Moa –», og så lente hun hele den lille person inn i morens fang. Hun var sånt vennlig, fredelig lite barn.

75Akk ja, ifjor ved disse tider, da hun var blitt nødt til å skaffe amme til Rikke, fordi hun ikke lenger kunde tvile på at Christen var underveis, da hadde hun jo nok tenkt med en viss lengsel, at om en seks-syv år så var hun ute over den alder, og det skulde også bli godt. Ikke at hun ikke var lykkelig og stolt av sin vakkre børneskare. Men hun lengtet nok litt efter den tid da de alle skulde bli større – litt mindre besværlige for sin mor. De var så elskelige, de ganske spede børn – men de var også morsomme når de blev litt større, så fornøielige når forstanden og vitebegjærligheten for alvor gjorde sig gjeldende. – Nu gyste hun ved tanken på all den angst og bekymring børn kan volde sine foreldre, når de blir store og foretaksomme. Dorthea trykket Christens hode i den svette luen tettere inn til sitt bryst, så barnet gryntet litt; med sin annen hånd søkte hun Rikkes lille fettede pote som lå på hennes kne.

«Mor – må jeg spørre Dem om noe –?»

«Du vet, Bertel min, at du finner opløsninger foran i boken, der står nøkkelen til alle billedene.»

«Det er ikke det.» Han kom bort og la boken opslått på bordet foran henne. «Mor –» han pekte på figuren midt på bladet. «Det betyr Livet, står det i nøkkelen. Hvorfor er Livet sånn, mor?»

Dorthea leste: «Hvo der søger efter Retfærdighed og Miskundhed, han finder», og nedenunder var der avbildet et fet genius, eller et barn, eller hvad det nu skulde forestille, som satt skrevs over en dødningeskalle og blåste såpebobler.

Bertel bladet om til en av de sisste sidene: «Se der er han igjen. Det betyr Livet der også. Hvorfor gjør det det, mor?»

«Jeg vet ikke, mitt barn.»

Bertel klappet boken sammen: «Kan jeg få slippe å se mere i den, mor?»

Dorthea nikket.

76Kort efter var det at hun syntes hun hørte noen som kom ridende i gården. Et fint rødmebluss farvet konens bleke kinner. Med Rikke på armen – den søte lille dukken smilte så fornøiet – ilte madame Dorthea ut for å ta imot den kommende.

Utenfor i sneveiret stod en fremmed ung bondekarl ved en sprek liten hest – det lyse hårlaget dens delte sig i små vætemørke kruller. Gutten rystet nysneen av sig i store fonner:

«Godag – du æ madamen sjøl, kan e tenkje? E skuille helse fra mor di, at sønene dine kom åt Lunde inatt –»

*

Hun hadde sett budbæreren benket vel og vakkert i det varme kjøkken, foran en rikelig opdekning med mat og drikke, før hun åpnet det lille brevet som han hadde gravd frem fra under luen sin. Men det stod ikke mere i billetten fra hennes mor enn det som gutten hadde sagt.

Besstemoren vilde beholde Vilhelm og Claus til neste dagen – de kunde trenge å få hvile ut en dag, før hun lot dem skysse hjem til verket imorgen. Complimenter for Vilhelms conduite –. Hvad hadde ikke budet sagt: «– han Vilhelm er grepa gutt da ma, det var nå han som greide det lell.» En varmende bølge av stolthet overskyllet morens angstfrosne hjerte – Vilhelm, Vilhelm, hennes kjekke, fornuftige gutt –. Dorthea grep dramflasken, skjenket igjen for gutten fra Lunde:

«Du så ikke noe til forvalteren vel efter veien? Han red nordover sent igår kveld for å lete efter Dabbelsteen og guttene. Du har ikke spurt til ferden hans heller? Du har ikke hørt om noen har sett ham?»

Nei, gutten hadde ikke det.

Nå, det var vel neppe ventelig. Han kunde jo umulig ha nådd så langt som til Lunde ved den tiden da gutten her red fra gården. Ikke godt å vite hvilken av veiene opover dalen han hadde tatt heller –.

77I skumringen, mens Dorthea stod ute på kjøkkenet og smurte smørbrød, kom Scharlach. Hun gikk ut til ham i bislaget, der han stod og trampet av sig sneen. Men han syntes rolig – og det beroliget henne usigelig. Det var alt blitt spurt over hele verket at guttene var kommet til rette. Og Scharlach sa det samme som hun selv hadde tenkt sig: Thestrup var vel også havnet på Lunde da og vilde selv følge sine sønner nedover imorgen.

I dette stille våte veiret var det jo ingen fare for hytten, så Scharlach vilde gå hjem og legge sig nu. Men han lot sig lett nok overtale av madamen til å bli med inn på kjøkkenet, hvor Dorthea trakterte med ølost, smørbrød og sul til alle som hadde vært ute på leting, og forresten til enhver som meldte sig som deltager i gildet. Det satt tett med folk tilslutt – kringom bordet, på kasser og hvelvete bøtter, på skorstenskanten, så madame Dorthea og Ragnhild hadde vondt for å snu sig ved melkegryten og ølkaggen. Birgitte sprang med pikerne og bragte kopper som moren øste den herlig duftende ølost i, men Elisabeth hadde tydd sig inn i fanget til Scharlach. Kvinner og barn var blitt med fra de gårdene som hadde stillet mannskap; husjomfruen i prestegården var kommet innom for å spørre nytt, og så slog hun sig til hun og. – Ragnhild måtte en vending ut på stabburet efter mere flesk og pølser.

Og det blev sent før de sisste gjestene hadde brutt op og madamen og pikerne blev ferdige med å rydde efter dem. Dorthea blev sittende foran speilet sitt, da hun hadde nattstelt håret sitt og satt papiljotter i det. Hun var så trett så hun orket ikke reise sig og kle av sig.

– Men de gode mennesker hadde da hygget sig. – Hvor besynderlig den var, denne almuens smak for redselshistorier. Samtalerne hadde nesten ikke dreiet sig om annet enn mord og henrettelser, trolldom og 78heksebrenning, gjenferd og varsler – det var som de alle vilde kappes om å gi sitt besyv med en gyselig fortelling. Og ingen tvilte på at de gikk igjen, de to guttene som var blitt slått ihjel under en vedstabel for en ti år siden – både den ene og den andre påstod at de hadde sett dem sveve omkring nede på oplagstomten om nettene. Heinrich Mahler som skulde ha voldt ulykken, da han i sinne slengte den ene gutten fra sig så han kom til å rive den svære vedstabel over sig, og som siden druknet nedenfor broen, påstod Scharlach at han hadde møtt i alléen ved kirkegården, en natt han kom hjem fra jakt. – Thestrup hadde forresten bekjennt at han også hadde vært ute for uforklarlige hendelser både i kirkegårdsalléen og på verksplassen nattens tider –.

Forresten, den samme forkjerlighet for det gyselige – mon den ikke lå forborgen hos de fleste mennesker –? Alle børn vilde helst høre de uhyggelige og grusomme eventyr. Når tragedien av alle diktarter er den som nyter mest bevåkenhet hos den kultiverte publique, er det så ikke den samme smak som bare er blitt mere polert?

Dorthea snudde bladene i den lille boken med bibelgåderne som Bertel hadde latt bli liggende. Igrunnen var mange av billedene i den slett ikke hyggelige. Sverd og svøper – og Døden var jo alltid fremstillet av knokkelmannen. Og Hjertet, hjertet som forekom i nær sagt annethvert bibelsprog, som det var fremstillet, grovt skraffert for å virke rundt og fyldig, med en tut midt i som av en overskåren åre, lignet det virkelig aldeles hjertet fra et slakt. – Henne hadde det aldrig afficert da hun var barn, – hun hadde opskattet den lille boken som et dyrebart tegn på sin stedfars gunst; det var ikke så ofte han overrasket henne med foræringer. Prosten de Theilemann hadde aldrig vært uvennlig mot henne, han var heller ikke nær så streng mot henne som mot Caspar 79og Peter Andreas. Men hennes respekt for ham hadde likevel vært blandet med en viss frykt –.

Men Bertel var et følsomt gemytt, – kanskje de uhyggelige billeder gjorde et annet inntrykk på ham. Hennes børn var vokset op i en langt mildere, mere kjerlighetsfyllt atmosfære. Uvilkårlig hadde hun vel bestrebt sig på å skjenke dem alt det som hun i sin barndom måtte undvære –.

Forsiktig snøt Dorthea det osende talglys på toalettbordet. Nei hun fikk sandelig se å komme sig iseng nu –

– Men merkelig var det nu, meget av det som folk fortalte om Sibillas spådomsgaver og om hennes evne til å helbrede sykdom på folk og fé. Rimeligvis var den gamle taterkvinnen endel klokere enn folk flest og kjennte gamle prøvede recepter, som satte henne istand til å medicinere med hell – for skavanker som hun iallfall undertiden visstnok selv hadde forvoldt. Så var det jo også denne dyriske magnetismen som man hadde hørt om –. Hekseri og trolldom kan man da virkelig ikke tro på –? Men gid Thestrup ikke hadde støtt sammen med følget hennes, – Sibilla-sønnene var noen skumle karer, stygge med knivene sine.

– Ikke verd å engste sig, – nu hadde hun jo fått erfaring for at hennes hjerteangst for guttene hadde vært helt umotivert –

Dorthea snudde og vendte sig og søkte den makeligste stilling mellem sengens myke puter og dyner. Bertel hadde nøstet sig sammen innved veggen og sov som en sten, – den tynne lille kroppen hans utbredte en behagelig liten lunhet. Christen var mett og tørr og vilde forhåpentlig holde fred iallfall til hen imot midnatt. Hun trakk vuggen så tett inn til himmelsengen så hun kunde nå i barnet når det vågnet, uten å skulle stige op.

Om man bare kunde la være å skremme sig op med sine egne fantasier – da vilde menneskene kunne 80spare sig for mange lidelser. Men det var nettop hvad de ikke vilde, – det synes som man på en måte nyter å ophisse sig selv til å gyse og grue –.

Imorgen aften – Dorthea foldet sine armer inn mot brystet og trykket sitt hete kinn mot den svale huden på skuldrene – imorgen aften sluttet hun sikkert den elskede gode venn i sine armer –.

*

Hun husket, med det samme hun vågnet neste morgen, at hun hadde drømt om Thestrup – hun lukket øinene igjen, forsøkte å holde tilbake noen av drømmens billeder. Og medett erindret hun at hun hadde også sett sin far – ganske tydelig hadde hans smukke, ungdommelige skikkelse stått for hennes syn, den som hun i våken tilstand aldrig hadde kunnet mane frem av glemselens tåker. Og major Eckeløff – hun kjennte ham fra skilderiet i storstuen –. De tre menn hadde likesom sittet sammen i et stort værelse; det var og det var ikke hennes egen storstue her på Brovold. Så kom en som hun ikke kunde se, vinket til dem fra døren, og alle tre gikk ut sammen –.

Hun strøk av sig inntrykket mens hun gikk og kledde på sig – borte blev det som vekksopt kingelvev. – Ute veltet sneen ned fremdeles; trekronerne i haugen bugnet lett og fyldig hvite, og på hin siden jordets hvite flate gikk hvit granskog i ett med den hvite sneluften. Det kunde ikke nytte å vente dem før henimot aften på dette føret.

Dorthea nød den stille, gode dagen. Hun fikk klippet de nye chemiserne til Birgitte – tøsungen hadde vokset ut av alt sitt undertøi denne vinteren. Og hun tok sig en tur op i vevstuen ovenpå – nu blev det snart så mildt i veiret så hun kunde sette pikerne i arbeide deroppe. Og selv tilbringe sine ledige stunder ved veven – det gledet hun sig til –.

Da mørket fallt på lukket Dorthea op ovnsdøren, satte sig med sin strikkestrømpe i Thestrups lenestol; nu vilde hun unne sig selv å holde skreddertimen både 81lenge og vel, mens pikerne var på kjøkkenet med de små og Bertel og søstrene bygget snefestning i gården –

– Så fór hun op av sin slummer ved at mørke skikkelser stormet tungskodde inn i hennes mørke, og hennes sønners ivrige, glededrukkne stemmer ropte på mor –. Bak dem kom Johanne med to tennte lys som hun stillet på bordet.

«Vilhelm – Claus!» – hun fór op, og guttene styrtet sig i hennes utbredte armer. «Kjæreste børn, for en forskrekkelse – – men hvor er jeres far?»

«Far?» spurte guttene i kor.

«Er ikke far med dere?»

Vilhelm løftet hodet, så fort og gjennemtrengende inn i morens ansikt: «Nei –? Er ikke far hjemme da?»

Johanne slog sammen hendene, skrek op:

«Veit de itte det da – at forvalteren reiste etter dere straks om natta, da’n hørde de var borte –»

Dorthea stod stiv, som bedøvet. Uten å sanse det trykket hun endda Claus Hartvig inn til sitt bryst, – gutten klemte sig op mot morens barm og dukket hodet under den første anelse om at det var noe som var galt her –

Vilhelm hadde uvilkårlig rettet sig op, stod spendt på sprang og så sin mor inn i ansiktet med det samme heftig spørrende uttrykk. Da han så at hun vaklet, grep han fort om hennes skulder –

– Dorthea sank ned i lenestolen. Uklart ønsket hun, gid hun kunde falle i avmakt, sluppet bort en tid, – sluppet å tenke. Men hun kunde ikke dåne bort: det lyktes ikke for henne, så gjerne som hun vilde.

Claus som hun hadde revet med sig, da hun segnet om i stolen, tok til å gråte sakte og forskrekket – han lå på kne nu, med hodet boret ned i morens skjød. Dorthea strøk over hans våte, mørke hår, uten å vite 82om at hun gjorde det, idet hun rakte ut den andre hånden og grep Vilhelms fremstrakte hånd:

«Vilhelm, Vilhelm – Vilhelm, Vilhelm, hvad skal vi gjøre –»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.