7.

Dorthea bestemte sig til at denne eftermiddagen vilde hun kjøre til Fenstad og hente Claus Hartvig. Det var så varmt, og nu hadde gutten stakkar måttet gå både frem og tilbake hver dag i mere enn en uke. Likevel så Lars nokså sur ut da hun sa hun fikk bruk for en av hestene idag, og hun måtte ta til takke med Gamlebrunen.

For å ha som et påskudd til ferden fyllte hun alle potetene sine i en kurv. Jomfru Langseth hadde sagt engang her i vinter, at hun kunde nok ha lyst til å prøve med noen senger av denne nye veksten, og Dorthea hadde da lovet henne noen dusin frøpoteter. Men nu kunde hun gjerne få hele slompen. Dorthea hadde nok tenkt å så og plante i sin have som sedvanlig, 131– det var en av Jørgens kjepphester at de burde virke for å utbrede kjennskapet til hagedyrkning blandt bønderne heroppe. Dorthea måtte småle: Jørgen hadde aldrig fått tid til å ta sig av saken, også det vilde han da at hun skulde gjøre. Og hun kunde såvisst ha unnt dem som kom efter henne på Brovold å finne en velstelt urtehage, med kartoffelsenger og det hele. Men når det blev Nymoens –. Mathilde kunde jo få settepoteter både fra Aas og hos sin mor.

Bertels forsakte lille fjes lyste op, da hun tilbød ham å få bli med og hilse på vennen Carl.

Tempoet måtte hun overlate til Brunen. I sakte dilt gikk det opover den dårlige skogsvei. Det var ganske svalt herinne. Løvtrærne stod bare med musører, og de duftet endda nyutsprunget og kraftig. I en bekkedal opdaget Bertel med henrykkelse at det lå endda litt skitten sne under granerne i nordhellingen.

«Se – se mor, rauskjora – å er hun ikke vakker!» Han lot til å kjenne alle fugler som de så eller hørte. Herme dem kunde han også – han fløitet efter svarttrosten oppe i åsen og kurret om kapp med de ville duer inne i tykkningen.

«Kjere, hvor har du lært alt dette om fugler, lille Bertel?»

Gutten rødmet. «Vilhelm,» sa han nølende. Og endda saktere «– og Dabbelsteen.»

– De kom ut på flaten. Fenstad lå igrunnen smukt, ved foten av en mørk skogbevokset kolle. Jorderne skrånet nedover mot et myrstrøk, hvor små blanke tjern speilet den blå himmel. Husene var jo gammeldagse og forfallne; spåntakene og de umalte vegger grånet av veir og væte, – noen av uthusene hadde bare torvtak. Men en gang måtte den ha vært en staselig gård, efter den gamle tids smak. Og den burde kunne bli det igjen – hvis bare dens eier hadde hatt noen interesse for landvesen. Og midler til å sette istand husene.

132«Se her, Bertel, kan du ta tømmene –.» Hun visste hvor det vilde glede barnet, om han fikk kjøre når de kom til gårds. Men hun lot som hun hadde nok å gjøre med å børste av sig støv og hestehår, binde omigjen sine hattebånd og glatte hanskerne.

Men det var ikke liv å se på gårdsplassen, da de svingte innom grinden. Bare en hvitbroget katt satt ved nedgangen til kjellerboden og slikket sig i enden. Solen stekte, og halmrask og skårflis lyste som gull på gressbakken, og ikke så meget som en hund brøt eftermiddagens stillhet. Noe forundret steg Dorthea av vognen, tok Bertel ved hånden og gikk mot hovedbyggningen.

Alle dører i svalen stod på vid gap. Innkommet i gangen hørte Dorthea at fra storstuen lød korte skarpe utrop og metallisk klirring. Så forbauset så hun glemte å banke på blev hun stående i døråpningen –

– Claus kastet overkroppen fremover, med fremstrakt arm og blinkende kårde gjorde han et utfall mot kapteinen som vendte ryggen til henne. Håret hang i vill uorden om guttens ildrøde, svettdryppende ansikt, skjorten pøste ut over livremmen. Med innbitt rasende heftighet førte han støt efter støt, som den andre parerte – støvet hvirvlet om de fektende i det solfyllte, nesten tomme store værelse.

– Så fløi det spinkle våben klirrende ut av hånden til Claus Hartvig. Gutten stod andpusten og måpte, og Cold senket sin klinge, brast i en skrallende latter: «Bravo, bravissimo, sønneke – du kommer dig! Denne gang var du min sæl og salighet –» og han tørket sig over ansiktet med skjortearmen.

«Bravo!» jublet Carls skingre barnestemme. Dorthea opdaget ham, sittende opkrøpet i skredderstilling på det rødlakerte thebord foran midtvinduet. I solskinnet som strømmet inn bak ham stod barnets blonde krøller som en gjennemsiktig gullsky rundt det lille hodet. «Bravo pappa! Du vannt nu likevel tilslutt –»

133Kapteinen lo endda voldsommere: «Pappa vannt tilslutt – hører du det, Claus! Du begynner sgu å bli en respektinngydende motstander, dreng! Når du barer lærer å bevare din koldblodighet – men du har minsandten den rette tournure – nå ja, ta nu op din fleurett –»

– DermedDermed] rettet fra: dermed fikk Claus øie på de to i døren. Han gav et rop av forskrekkelse: «Mor – kommer mor her –!»

Cold snudde sig brått. Han også var meget rød i hodet, skjorten hans var svett under armene. Han saluterte med fleuretten: «Madame Thestrup – sikken en charmant overraskelse!» Stemmen hans var boblende latterfull enda. «Og Bertel! Hurra Carl, besøk til dig, min dreng! – Ja madame – De må unnskylde vårt toalett – vi har just hatt en time i fektning. En forfriskning ovenpå matematikken –»

Han var ikke likefrem beruset, men heller ikke helt edru. På det store bordet ved den bortre kortveggen fløt bunker av skolebøker, landkart, skrivetøi og tegninger rundt om en klukkflaske, glass, krus og matkopper. Claus hadde også drukket brennevin, det kunde Dorthea lukte, da hun holdt op trøien hans for ham. Under flittige unnskyldninger iførte også Cold sig vesten og kjolen.

Carl var hoppet ned av sitt bord, – nu stod han og Bertel og betraktet hverandre tause og generte. Gjennem Claus hadde de stadig utvekslet budskap, ja tilmed sendt små billetter, og nu da de stod ansikt til ansikt fannt de ikke et ord å si.

«Men sett Dem dog, kjere madame Thestrup – Claus» – kaptein Cold så sig hjelpeløst omkring. Claus flyttet en violinkasse og et valdhorn fra den nærmeste armstolen bort i vinduskarmen og børstet av gyldenlærssetet med hånden. «Vil De ikke løse på kåpen – jah, nu har vi riktignok fått varmen – å Claus, se om du kan finne henne, tøsen, hvad er det nu hun heter –»

134Det så fryktelig ut i storstuen – gulvet tilsvinet av spytt og sølete støvleben, rot og rakelse fløt over det hele. Klesplagg på stolene, folianter og fiskeredskap på gulvet, krittpiper, seilgarn, kniver og krutthorn i vinduskarmene. Og støv overalt. Fattig og tomt hadde rummet alltid virket med sine umalte tømmervegger og gardinløse vinduer. De få møbler var gammeldagse og plumpe, – Cold hadde kjøpt dem sammen på auktioner, tildels hos bønderne. Det røde thebord med fajanceplaten og et clavichord i lakert og forgyllt kasse tilkjennegav dog den konditionerte beboer. Og mens de grå tømmervegger ellers bare var prydet, eller rettere sagt behengt, med bøsser og hirschfengere, elgsdyrgevirer som på takkene bar fiskesnik, feltflasker og jakttasker, hang på ovnsveggen over kanapéen et legemsstort maleri av Colds hensovede hustru.

Det var et merkelig livaktig portrett, malt året før hun blev gift med ham. Brusende blondt hår, smykket med en krans av markblomster, fremhevet den unge dames sarte teint; hennes lyseblå øine uttrykte den sanneste fornemhet – blidhet og ro. De smukke skuldrer og barmen var halvveis tilhyllet av et hvitt kniplingsfichu, gråblå atlask omsluttet den smekkre overkropp og fløt i rike folder om hoftenes runding. Den Juel som hadde malt det skulde da også efter Colds sigende være en av de mest ansete kontrafeiere i Kjøbenhavn.

Dorthea hadde aldrig uten rørelse kunnet betrakte dette minne om Johannes Colds tapte lykksalighet, som på en så betydningsfull måte overskuet hans nuværende uheldige tilstand. Men de få gangene hun hadde vært her før hadde storstuen dog alltid vært ren og ordentlig. Dorthea begynnte å undre sig – skulde Marie Langseth atter være bortreist –? Skjønt, hadde noe slikt vært i anmarsj, så hadde vel Cold ikke funnet på å invitere et par fremmede gutter til Fenstad ivår.

135Claus Hartvig kom inn igjen, fulgt av et bondekledd ungt fruentimmer som blev stående ved døren og så sig om, likesom håndfallen –

«Å du, se å få ordnet her en smule – nei stopp litt –. En forfriskning skulde jeg jo byde Dem madam, men jeg vet ikke — øl er visst alt hvad huset formår for tiden, og øl synes De ikke om, kan jeg huske –»

«Jeg ber Dem, kaptein Cold, intet bryderi for min skyld. Vi er bare kommet for å hente Claus. Jeg vilde dog også gjerne munntlig få takke Dem fordi De er så god og leser med ham, det er så makeløst elskverdig av Dem –»

«Å jeg ber – jeg har selv fornøielse av det.» Han lo. «Noe av en skolemester stikker der jo i mange gamle officerer, det vet De nok. Og han er virkelig en fornøielig elev, Deres Claus – har nemme nettop for de fag jeg kan lære ham mest i.»

«Nu kommer han nok imidlertid til å reise bort en tid –» og så fortalte hun om sin brors forestående bryllop.

Kapteinen raket en bunke bøker og skrivehefter ned i den åpentstående bordskuff. Det var et sånt massivt gammelt bord med kuleben som en så rundt om i bondestuene. Imens samlet den unge piken krus og kopper, og Claus satte brennevinsflasken og glassene inn i skjenken. Stakkar som gutten svetter, tenkte Dorthea midt imellem munterhet og ergrelse – fekteøvelser og drammer sammen på en eftermiddag som denne, det kunde saktens få noen hver til å perspirere.

«I bryllop, – se se, skal du i bryllop, Claus! Det var ellers skade, nu var vi kommet så godt i gang med studiene» – igjen gav han sig til å le, klappet hånden for munnen for å undertrykke hikken. Så blunket han til Claus: «hvad mener du, skal vi benytte leiligheten og innvie madame vôtre mère i våre planer –? Jo, De må vite –» – i det samme kom fruentimmeret 136inn, bærende en tinnkanne og tre tinnstøp. «Nå jaja, her er altså øllet –.»

Dorthea tok imot begeret og nippet til drikken. Cold tømte sitt, men Claus lot som han ikke så at kapteinen hadde skjenket i til ham. Den undervisning han fikk her på Fenstad var åpenbart mere omfattende enn hun hadde ant – selv om han virkelig blev vel grunnfestet i matematikken, så lærte han visst også andre, mindre gavnlige idretter.

«Ja madame Thestrup, som De ser, vi lever om jeg må si på feltfot her i huset. Min husholderske befinner sig noe uvel, hun holder sengen disse dager –.»

«Så kjedelig – jeg hadde nemlig også et erinde til jomfru Langseth. Forhåpentlig er det vel ikke noe alvorlig hun feiler –»

«Gud vet!» Kaptein Cold strøk sig over den blussende panne. «Egentlig talt, siden De nu traff til å komme hit nettop idag» – han syntes usikker og nervøs – «jeg kunde nesten ønske at De vilde se op til henne, madame Dorthea – det gamle asen mor Fallet går jo og er full både natt og dag –»

Dorthea opfanget det blikk som hennes unge sønn sendte kapteinen. Hun kjennte vel dette uttrykk av misbilligelse mann og mann imellem, når den ene ubetenksomt røber for fruentimmeret hvad den andre finner det upassende at de blir innviet i. Uvilkårlig så hun sig omkring, men de to smådrenge var forsvunnet.

«Det vil jeg meget gjerne, hvis De mener at jeg kan gjøre Deres rare jomfru noen tjeneste med det.»

Claus så ut som han hadde lyst til å innvende noe, men kapteinen tok ordet fra ham: «se om du kan få fatt på hundene, vil du?» Han kastet til gutten etpar halsbånd og kobbel. «Jeg syntes jeg hørte dem ovenfor skigaren for et øieblikk siden. De strøk ut imorges – Belinde den tæve, jeg blir vel nødt til å gi henne en kule – jeg kan ikke få henne fra å jage på sau, og hun lokker med sig de andre. – Alt er som 137forgjort her i huset,» brast han ut. «Jeg er nær ved å – De unnskylder mig, madame, jeg går foran for å vise Dem veien.»

Fra gangen førte en trapp, smal som en hønsestige og såre skrøpelig, op i den åpne svalen foran annet stokkverk: «det var her hun fallt ned,» forklarte Cold, «den var slibrig efter regnveiret – hun forslog sig nok ganske stygt –»

Med vantro optrukne bryn betraktet Dorthea kapteinen. Hans umotiverte latterutbrudd, det plagede uttrykk som leiret sig over hans echaufferte ansikt såsnart han et øieblikk holdt op å smile og sluddre, forrådte at han var ikke bare halvveis beruset, men også medtatt av uro og bekymringer.

Johannes Cold førte henne gjennem et stort værelse, hvor der stod vevstoler og spinnerokker; hespeler av allskens garnsorter hang på slinder under taket. Uten å banke på lukket han op døren til gavlkammerset. «Det er madame Thestrup, Marie, som vil se til dig – hvordan går det dig forresten – har du det ikke litt bedre nu, hvad?»

Den vemmelige lukt av urent blod bekreftet Dortheas anelser. Sengen stod i skyggen innunder skråtaket, men Marie Langseths ansikt lyste nesten like så gult som det gule hår der tustet uordentlig frem under nattkappen. Hun var spissneset, innfallen under øinene og ved tinningerne, så Dorthea tenkte med forferdelse, men dette er jo en døende –.

På gulvet foran jomfruens seng satt lille Margrethe på huk og bysset sine klutedukker som hun hadde redd op til i en omsnudd skammel.

«– hvordan går det med dig,» gjentok Cold og la sitt ansikt i fjollet deltagende folder. «Litt bedre, ikke sannt Marie? Du har iallfall ikke feber nu, vel? – du er ikke så het –.» Jomfru Langseth rystet i frostbrytninger.

Dorthea bruste op: «å ta og gå Deres vei, Cold, jeg kan jo ingen ting gjøre så lenge De står der og 138glaner – og få vekk barnet, – ta med Dem ungen Deres og gå Deres vei –»

Det store karfolket stod og hang, ynkelig slukkøret å se på.

«Å Cold, Cold, jeg har så vondt – jeg tror jeg dør,» jamret jomfru Langseth. Hun virret med hodet nede i putene. «Gå da – kjere kan du ikke gå da, Cold – når madam Thestrup sier at du skal –»

«Ja gå nu, kaptein Cold, og ta Margrethe med Dem –»

«Eh bien, – kom du, mitt lamm, – her er vi to nok de trop» – med en fjollet latter løftet kapteinen pikebarnet op på armen. Den lille syntes å befinne sig ganske vel der; fortrolig lenet hun sig inn til faren. «Dukkerne – skal dine dukker også være med sier du, Grethemor.» Dorthea skjønte med en viss glad deltagelse, at Cold næret noen ømhet for sitt uekte barn.

Straks de to var forsvunnet slog Dorthea dynene tilside. Stanken av det bedervede blod var helt kvelende. Varsomt befølte hun den sykes underliv – det var hovent, lår og legger opsvulmede og hvitlig glinsende: «Men du min Gud og Skaper, Marie – De har jo barselfeber, min pike –»

«Jeg har visst det.» Jomfru Langseth ynket sig; en kuldegysning gjennemsittret hennes kropp. Fort dekket Dorthea over henne igjen. «Det var så langt kommet denne gangen så – Å Herre Jesus, jeg har så vondt, så vondt –.» Stemmen hennes var helt tynnslitt av lidelse.

«Og ingen andre enn den malpropre gamle mutter Fallet til å pleie Dem?»

«Jeg tenkte, folk behøvet ikke stikke nesen sin i – Marthe Fallet hun sier nå ihvertfall ikke for mye —»

«Jamen kjereste menneske – på denne måten setter De jo livet på spill.»

«Det samme kan det være og, syns jeg nesten –. 139Å nei lell» – den syke suttret, nesten på gråten, «jeg mener ikke det, Gud forlate mig, – jeg tør nok ikke dø heller, slik som jeg har stelt mig — da farer jeg vel lukt til Helvete da –»

«Nå-e.» Dorthea hadde lagt fra sig yttertøiet; hun rullet op ermerne sine til albuerne, «– har De noe som et forkle her, Marie – i dragkisten der? Nå. Herregud, min snille Marie, Vårherre forstår vel nok det er ikke så lett for et enslig kvinnemenneske, især ikke når det er ens husfelle som –.» Imens brøt hun sin hjerne for å huske – hvad var det doktor Langemack hadde gjort med henne, da hun lå i barselfeber efter Bertels fødsel –. De hadde gnidd henne med tørre ullstykker når hun svettet som verst – men jomfru Langseth var sikkert for øm i hele kroppen til å kunne tåle det. Og så lenge kuldetoktene varte torde hun ikke sette op døren til vevstuen – skjønt denne skrekkelig beklumrede luften forverret da sikkert patientens hodepine.

«Vil De si mig hvor jeg kan finne rene laken – så skal jeg hente vann. Jeg kan jo iallfall pusle Dem litt, så skal De se De føler Dem straks litt bedre.»

«Bytte – er ikke det farlig da – Marthe sier –»

«Kjerringsludder!» Dorthea forsøkte å tale muntert og myndig. I sitt hjerte var hun inderlig forferdet, – hvad i allverden kunde hun egentlig foreta sig? Sende bud efter Mads Olsen og la ham årelate den syke, – endda hun formodentlig alt hadde lidt et svært blodtap, måtte det vel gjøres for å lindre spenningen i de stakkars opsvulmede ben.

Jomfru Langseth mumlet noe om at hun trodde ikke det fanntes rent sengelinnet – kapteinens hus var så dårlig forsynt slik. Ofte hadde hun måttet ta av sitt eget. – Ja det var hennes kiste som stod fremme ved døren. Hun snakket hele tiden på den ynkelige suttrende måten.

Under stabler av serker, nattrøier og halstørklær, ruller av bolsterstoff og pent sammenfoldede kvitler 140fannt Dorthea omsider en bunke dreielshåndklær og et sett fine broderte linlaken. Hun bredde dem ut over etpar stoler, så de kunde bli luftet litt.

«Brudelaknene mine,» hulket den syke, «– Herregud, de skulde vært brudelaknene mine. – Det tenkte jeg nok ikke, da jeg sømmet dem, at det skulde ende slik med mig –»

«De kan jo vaskes, Marie, så blir de like gode. Vi får bruke det vi har, De kan ikke ligge i denne bosoa lenger.»

Man får iallfall gjøre det man kan. Dorthea drog frem det møbelet som stod under sengen, slog forkledet over det. «Å nei da, madam Thestrup, slikt er da ikke arbeid for Dem –»

«Det ser jo ikke ut til at her er noen annen som gjør det.» Kneisende av forargelse skred madame Dorthea sin vei.

Cold stod og hang utover svalen. Han snudde sig som han vilde spørre om noe, men da han så at madamen bar en tingest under forkledet – han blev mørkerød og så bort, mens hun gikk forbi.

– Inne på det tomme kjøkkenet satt Marthe Fallet sammensunken på kanten av skorstensmuren. Hun sov så det pep i nesen hennes. DortheaDorthea] rettet fra: Dortha (trykkfeil) rusket i det gamle kvapsete styggelset. «Her, gå og tøm denne. Og hent så inn etpar vassbøtter for mig –»

Marthe svarte tvert at gutten var med på jordet.

«Så kan du skam bære dem op selv.»

Den største gryten var halvfull med vann, og det var i det minste lunkent. Dorthea svingte den frem over varmen og la på glørne så det blusset op. Idet hun satt på huk og blåste på de døende emner, kom hun ved etslags tankespring til å huske – et bål hun hadde sett, i skogkanten, svarte skikkelser omkring det, et kvinnfolk som lå og blåste inn i røken av fersk ved – og så kom det navnet som hadde vært så ofte fremme i hennes tanker i det sisste. Hun skulde opholde sig i sørbygden nettop nu –.

141Da hun steg op igjen på svalen, med varmtvannsspannet i hånden, gikk hun like løs på kapteinen: «Si mig, Cold, vet De om Sibilla er på Åserud endda? Så vi kunde få fatt i henne –?»

«Sibilla –?» han så helt forferdet på henne.

«Ja. Her er virkelig en anledning hvor det kunde være grunn til å prøve om det er sannt, alt som fortelles om hennes mirakuløse legeevne.»

«Jeg trodde ikke» – mannen var synlig brydd. «De har alltid yttret Dem så ringeaktende om – om almuens overtro –»

«Ja men her vet jeg virkelig ikke hvad jeg ellers skal gripe til. Våres jordmor,» – Dorthea gyste litt – «hun har sikkert pint ihjel like mange koner mellem år og dag som hun har hjulpet. Jeg brukte henne selv en gang, og det var nok! Feltskjær Olsen kan trekke ut en tann og slå en åre – forøvrig» – hun trakk på skuldrene. «Få en lege herop fra Christiania, det vil i heldigste tilfelle ta over to døgn, og til den tid kan det være forsent. Hvis De rider til Åserud nu med det samme og hun er der endda, så kan De være hjemme igjen med henne ved midnattstid. Og De kan tro mig, der er ingen tid å spilde.»

«Står det så ille til –»

«Jeg kjører hjem, når jeg har gjort for Marie det jeg kan, – jeg må hente forskjellige ting og gi beskjed om at jeg blir her inatt. Så kan Carl følge med oss, og Grethe, – det er jo for galt at jomfruen har hatt henne i sengen hos sig hele tiden, så syk som hun er. Gjør nu som jeg ber Dem, kaptein Cold – det er dog Dem som er ophavsmannen til den arme pikes kvaler –»

Han vilde åpenbart til å gi et heftig svar, men Dorthea tok vannspannet og gikk inn.

Hun hadde stelt den syke så godt hun kunde med de forhåndenværende remedier og bad den unge piken som hun hadde sett nede i storstuen om å sitte hos 142jomfru Langseth til hun kom tilbake. Så skyndte hun sig ned for å få tak i barna.

Claus Hartvig kom med en pose full av bøker og vilde stuve den bak i trillen: «hvad har mor her?»

Kurven med kartoflene. «La den bare stå, min dreng.» Synet av den hensatte Dorthea i et ganske urimelig sinnsoprør. – De stakkars settepotetene som ikke skulde komme til nytte noen steder blev for hennes ophissede fantasi som et billede i det små på det spild av goder, – helse og velvære, orden og trygghet, ja sjelefred og lykke og liv, som menneskenes uordnede lidenskaper forvoldte. Hun skjørtet op og stakk i renn over gårdsplassen, mens hun ropte høit og skrikende, fordi hun holdt på å briste i gråt: «Bertel – Carl, Bertel – Carl – hvor er I henne –.»

Langt om lenge kom hun over småguttene. I bakken nedenfor smien lå de på maven utover det lille opkommet som piplet op av grunnen her. Da de hørte at Carl skulde få bli med til Brovold og sove der inatt, gav de sig til å hoppe og klappe i hendene av henrykkelse. Dorthea fikk dem med sig op og plasert bak i trillen.

Grethe kunde hun ingen steder finne. Nå så fikk det være –.

Hun overlot tømmerne til Claus. Gutten sa ikke et mukk på hele hjemturen, han var åpenbart forlegen og lei sig. Men moren var ikke oplagt til å hjelpe ham. Skjønt det var jo egentlig ikke hans skyld at han var kommet op i denne pinlige og usømmelige historien. Men Dorthea var så sint – og samtidig ikke bare sint: nødvendigheten av å foreta sig noe hadde på sett og vis avledet tankerne fra hennes egne sorger og bekymringer på en måte som også virket befriende – selve forargelsen var som en velgjerning efter de sisste ukenes sjelemattende hjelpeløshet.

Så reiste mor og sønn hjemover i dyp taushet.

143Solen var gått bakom åsen, da hun kom kjørende opover mot Fenstad igjen. Hvit tåke eimet av myren og drev innover de lavestliggende jorderne. Nede i sydvest stod den unge honninggule måneskjæren i randen av skogen.

Nu var det folksomt nok i kjøkkenet. Varmen brennte frisk på muren, og Marthe Fallet var såmenn så lysvåken som hun kunde få blitt: hun satt og la ut for folkene på gården om ett eller annet, – det vil si, Dorthea ante at det var om jomfruens tilstand. Madamen kjørte dem unda, vennlig men bestemt, og gikk igang med å tilberede sine medisiner.

Det var temmelig mørkt oppe på jomfru Langseths værelse – det hadde bare et lite vindu i gavlen. Men Dorthea så straks at nu var den syke gloende het. Hun lå hen med åpne, mørktglinsende øine, stønnet og mumlet innimellem. Den unge piken som Dorthea hadde satt til å passe jomfruen, forklarte at hun var blitt febrilsk igjen kort tid efter at madame Thestrup hadde gått. Piken – hun het Magnille, oplyste hun – gjorde et forstandig inntrykk. Hun var visst den eneste her i huset som hun kunde vente sig noen bistand av, forstod Dorthea.

Lille Margrethe var havnet i jomfruens seng igjen. Hun sov sødelig nede i den svettklamme illeluktende reden. «Du Magnille – du kan visst re op til henne i den største ullkurven som står inne i vevstuen.» Dorthea løftet op barnet forsiktig.

Marie Langseth lot ikke til å sanse hvad som blev gjort med henne. Dorthea fikk stukket noen tørre håndklær opunder patienten og anbragte et par store puter under hennes hovne ben. Så la hun de ophetede poser med fordelende krydderurter på maven og lårene til den syke, heiste jomfru Langseth op litt og prøvet å gi henne den varme the av ryllik og salvie. Noe rannt nedover haken hennes, men hun fikk da i sig en god del også.

144Magnille var kommet inn og fulgte opmerksomt alt hvad Dorthea gjorde. «Du må passe på at hun ligger godt tildekket helt op til halsen. Og denne kluten som jeg har lagt på pannen hennes dypper du i koldt vann, så ofte den blir for varm, – du kan også væte lebene hennes med en våt klut, men hun må ikke få noe koldt å drikke, om hun så tigger dig aldri så tynnt. Da kan du gi henne litt av denne theen, den er blodrensende. Men pakk inn thepotten igjen for hver gang, så den holder sig varm. Besst å få henne til å svette riktig sterkt, så de usunde væsker kan bli drevet ut så fort som mulig. Men hun må ikke bli for het i hodet – det kan bentfrem bli farlig for forstanden det, skjønner du.»

Dorthea satte døren til vevstuen på vid gap for å få ut litt av de miasmer som opfyllte luften i kammerset. Hun prøvet vinduene, men det var visst ikke en rute i hele huset som var innrettet til å lukke op. Så hun måtte slå op døren til svalen.

Etslags skjermbrett fikk hun da rigge op omkring kurven til den lille, så det ikke trakk på barnet. Herregud, hun lå her og sov som den lille Moses i sivkisten, tenkte Dorthea medynksomt. Og likesom Moses måtte vesle Grethe finne sig i å bli kallt hittebarn av sin egen mor – nei, det var jo sannt, husket hun litt skamfull, det stod jo i skriften at Moses var virkelig sønn til den hebreiske konen og ikke til Pharaos datter. Det annet, det var bare en uærbødig fantasi som var dukket op i henne da hun var barn – en søndag i kirken da hennes stedfar hadde perorert i det uendelige om Mose opfinnelse i Nilfloden: da fallt det Dorthelill inn, at hun skulde spørre ham når de kom hjem, hvordan kunde man vite at han ikke virkelig var sønn til den egyptiske prinsessen –? Men naturligvis torde hun aldrig gjøre det.

La se, det blev tre år til jul siden jomfru Langseths Christianiareise. Stakkars pus, så var hun ett års tid eldre enn Rikke. Men både «moster Marie», som hun 145kallte jomfruen, og kapteinen holdt da iallfall av barnet –.

Dorthea kunde ikke bare sig for å titte på den veven som jomfru Langseth hadde i arbeide. Verken, – det var for skumt til at hun kunde se mønsteret ordentlig, men det var visst nydelig, og så fast og jevn som veven var å føle på. Igjen kjennte madame Thestrup denne dype og sorgfulle harmen – hvorfor skal menneskene stelle sig så ufornuftig! En vakker, dyktig pike – efter sigende også av pen familie – tar stillingen som husholderske hos en enkemann ennu i sin fyrigste alder. Hun må jo vite hvordan slikt pleier å gå – og hvor usandsynlig det er at han vil gifte henne. – Og her ligger nu den arme lille Margrethe, og derinne moren, i fare for å dø under gyselige lidelser.

Hun var gått ut på svalen for å trekke en munnfull frisk luft. Likegodt se ned i bryggerhuset med det samme, om Marthe hadde gjort som hun hadde fått beskjed om og lagt i vann skittentøiet –.

Da madame Dorthea kom tilbake opover den duggvåte gressvoll, red kapteinen nettop inn på gården. Hun stanset på dørhellen og ventet på ham: «De kommer alene – var ikke konen på Åserud?»

«Nei fuglen var alt fløiet. Men de lovet å sende bud. Så hun kommer vel nok. Siden De later til å mene, ondt skal med ondt fordrives.» Da Dorthea ikke sa noe, spurte han i en mindre brysk tone: «Og Deres patient – hvordan går det med henne?»

«Det går ikke godt, kaptein Cold.»

Han stod og skrapte litt med føttene. «De må ikke tro, madame Thestrup – De må ikke tvile om min takknemlighet. På min ære, De skal tro mig når jeg sier, skulde det tilstøte Marie noe, så vilde jeg bli dypt bedrøvet.»

«Da er jeg redd for» – hun trakk på skuldrene – «at De må forberede Dem på å b1i dypt bedrøvet, kaptein Cold.»

146Han lot som han misforstod hennes bevegelse. «De fryser, Dorthea, De gyser jo av kulde.» Det gjorde hun forresten; klærne hennes var blitt våte tvert igjennem under denne sykepleierske-virksomheten. «Kom innenfor, kom inn i stuen og få Dem litt å varme Dem på.»

I storstuen var det lunt, men luften mellem de solstekte tømmerveggene luktet av støv og gammel tobakksrøk. Rummet virket endda mere trist og fattig ved nattetid – de nakent gapende vinduer slapp inn det bleke lys utenfra dempet av rutenes uklare bulkede glass. Tingene på vegger og i kroker var blitt til bare svartere klumper av tusmørket. Men henne i ovnskroken skimret den lyse skikkelsen på portrettet nesten gjenferdsaktig.

Kapteinen styrte mot skjenken i hjørnet, men Dorthea stanset ham: «Takk, jeg skal ikkenoe brennevin ha. Og De kan iallfall vente med å drikke til jeg er gått op.»

Han bråstoppet, lo litt forlegent: «Som min nådige befaler –

– men vil De i det minste ta til takke med hvad mitt ringe hus formår –» han slog ut med hånden. På fajancebordet under midtvinduet var det satt frem mat. Han trakk et par av de gamle gyldenlærsstolene borttil. «Gjør mig den ære –?»

Dorthea sanset medett hvor sulten hun var. Hun hadde hatt så meget å gjøre den stunden hun var hjemme på Brovold at hun hadde simpelthen glemt å få sig mat. Så hun satte sig ned og tok et stykke erterbrød og en pølseskive. Kapteinen skjenket av tinnkannen, men ølet var aldeles dovent nu, og dessuten lunkent.

«Naturligvis forstår jeg godt – De er forarget på kjønnets vegne, om det må være mig tillatt å si det!» Han gren, idet han skyllet ned tuggen med en slurk av det vonde ølet. «Il y est un esprit de corps aussi entre les femmes, n’est ce pas? Og nu er De oprørt 147på Maries vegne, over den lede vellysting – jo såmenn, jeg vet Herren fornøie mig hvad De tenker om mig. Nå ja, det kan dævelen annamme mig ingen forlange, at De skal kunne se tingene fra en manns side –»

«Besste herr kaptein, De behøver ikke å banne så iherdig – jeg forstår –»

«Nei så min sæl og salighet om De gjør, Dorthea! De er en såre deilig dame, Deres vennskap har vært mig en oase i denne ørken – en oase som jeg riktignok ikke har fått tillatelse til å hjemsøke altfor ofte! Ja vær forsikkret om at jeg høiakter Dem, dyrebare veninne – jeg setter pris på Dem, har Dem opriktig kjer. Men, Gud i Himmelen, hvordan skulde De også kunne vite hvad det vil si å være landsforvist, utjaget i en ørken som denne, dømt til å hensmekte år av sitt liv, av en manns besste år, på dette forferdelige sted –»

Dorthea så sig omkring i den dystre stue:

«Så forferdelig hadde heller ikke dette sted behøvet å være, kaptein Cold. Hvis De hadde villet gjøre noe ut av Deres eiendom. De vet jo godt hvor mange av våre norske officerer som driver sine gårder mønsterverdig, forbilledlig for den jevne almindelige landmann. Fenstad er jo i virkeligheten en meget verdifull eiendom, den kunde bli –»

«Fenstad!» avbrøt han henne, og det var som hans stemme hvislet av hat. «Vet De hvad Fen betyr på oldnordisk? Jeg har det fra student Dabbelsteen – mose, betyr det, myrhull, pølen, gjørmehullet på norsk –»

«Såmenn, det lyder nok så trolig – her er jo den store myren rett nedenfor. Men en god part av den kunde ved grøftning gi en prektig eng –»

Han brast i latter:

«De skal få hele Fenstad av mig – til odel og eie – for å sove hos mig en eneste natt –»

«Det er adskillig mere enn jeg har råd til å gi for en landeiendom,» sa madame Thestrup tørt.

148Da Cold taug, åpenbart litt forlegen, fortsatte hun stillferdig:

«Det forekommer mig, efter den taksation skulde Marie Langseth ha erhvervet sig rett til Fenstad for lenge siden –»

Trods skumringen merket hun at han betraktet henne med et gjennemtrengende blikk:

«Nei kjere veninne – det er meget som en sånn klok kone som De aldrig kan forstå.» Han lo bittert. «Som Marie forstår – saktens nettop fordi hun ikke er klok.»

«Herregud, Cold, det er sandelig ikke vanskelig å forstå. Husholdersken som er engagert til å overta en part av husmorens plikter. Inntil husvarmen bevirker at hun overtar mere av dem enn overenskomsten oprindelig gikk ut på. Som Gud og hvermann vet så skjer det hver dag –»

«Ja, der har vi det, der har vi det!» Han lo igjen, – denne ubehagelige skurrende latteren. «Det er alt hvad De forstår, Dorthea. De har alltid hatt Deres på det tørre, – villet ha på det rene hvad De skulde holde Dem til. Deres første mann, gubben, den ærverdige som man smed Dem i armene på, da De endnu neppe var utsprunget ungmø. Resignerte De kanskje ikke, kvalte hver forfløien tanke, alle forvillende ønsker, heller enn De satte Deres sjelefred og Deres rene samvittighet på spill. Det var smukkt, det var beundringsverdig, – men hvordan skulde De kunne forstå de hjerter som ikke evner å heve sig til en så ophøiet resignation? – Og Deres annen ektefelle – De elsket ham, jeg vet det – enhver av hans eiendommeligheter, som en svakere kvinne vilde oprørt sig imot – nei nei bli ikke vred på mig, det er ikke min akt å ville nedsette Thestrup, han hadde gode, ja store egenskaper, han var hederligheten selv. Og jeg tviler ikke på at han var en charmant husbond i alt som det hovedsakelig gjelder» – igjen lo Cold uhyggelig. «De tok det sure med det søte – hans urolige temperament, 149hans fordringsfulle og eksperimenterende natur, det uselskapelige og arbeidsomme liv i vanskelige økonomiske kår som han dømte Dem til å føre. De gav avkall på å feire de triumfer som er den skjønne og kloke kvinnes rett, ja selv på å hæge om Deres skjønnhet, – jeg høiakter Dem for det, min vise og gode veninne! Men hvad kjenner Deres sterke besluttsomme sjel til fortvilelsens, til usikkerhetens, til håpets gjekkende kvaler –»

«Dem skulde jeg vel iallfall ha lært å kjenne nu,» hvisket hun oprørt.

«De har lært dem å kjenne ja, men De har allerede gitt dem congé. Snart vil De ha glemt dem – o nei, Dorthea, De behøver ikke å bli vred. Ikke Deres tapte ektefelle vil De glemme, det vet jeg nok. Men hvis De skal si sannt – De tror ikke lenger at Thestrup er i live. De har forlengst befridd Deres sjel for uvissheten og innrettet Deres hjerte til et minnetempel for en kjer avdød.»

«Men Cold!» utbrøt hun heftig, «jeg kan jo ikke annet. Hvordan skulde jeg endnu kunne nære det svakeste håp –»

«Nei! Men dermed har De befridd Dem for den verste pine – håpets dødskamp!»

Overveldet av det sanne i hans ord stirret Dorthea på Cold – i tusmørket kunde hun ikke opfange hans ansiktsuttrykk tydelig.

«Marie, ser De –,» han lo som før. «Sommetider har hun sikkert håpet at enden skulde bli, jeg giftet mig med henne trods alt. Nå ja, sommetider har jeg også håpet det samme. For jeg holder jo meget av den gode pike – det vet Gud at jeg gjør –.»

«O ja?» sa Dorthea forhåpningsfull.

«Men jeg gjør det ikke! Om det kunde sikkre hennes tilbakevenden til livet at jeg gikk op og sa til henne, Marie, vi skal gifte oss – jeg sier Dem, jeg kunde ikke! Jeg kan ikke dømme mig selv til å bli sittende hele resten av mitt liv på dette fordømte, forhatte 150forvisningssted. Aldrig har jeg kunnet opgi håpet om å få vende tilbake til Danmark, til arméen – til det arbeide som jeg henger ved med liv og sjel! Og Marie vilde ikke tro mig, om jeg kom og gjorde henne et slikt forslag. For Marie, henne kan jeg ikke narre – hun kjenner mig endda bedre enn jeg kjenner mig selv.

– Men det kan jeg allikevel forsikkre Dem om, – jeg tar Gud til vidne på det, Dorthea – jeg har ikke hatt befattning med denne – uhyggelige affære. De skal tro mig, aldrig i evighet vilde jeg ha tilrådet Marie å skille sig av med sitt foster – men jeg visste enn ikke at hun var kommet i de omstendigheter igjen –»

Dorthea var altfor overveldet av avsky til at hun kunde få frem et ord. Endda hun jo godt visste at hun hadde visst det hele tiden.

«Nei – De må tro mig. I dette skrekkelige – har jeg ikke hatt del.»

Det fryktelige oprør i hans stemme bragte henne til besindelse. Igrunnen, var det ikke ulogisk at menneskene – hun selv også – skulde fornemme det som noe meget mere redselsfullt å tilintetgjøre et foster enn å myrde et fullbåret barn? Men hver eneste kvinne som ikke hadde et hjerte av sten ynket en barnemorderske. Og gyste tilbake ved tanken på dette andre.

«Jamen Cold – hun var jo i den femte måned – hvordan kunde De unngå å merke –»

«Jeg merket at hun var nedstemt, melankolsk. Men jeg trodde jo hun forstod, hvad min livlige brevveksling i det sisste med venner i Kjøbenhavn kunde innebære – at det var derfor. Og da jeg så forleden meddelte henne at Carls morbror tilbød drengen et hjem hos sig på Aunsøgård, så blev hun helt fortvilet –»

«Carl – sender De lille Carl fra Dem?»

«Jeg håper å kunne reise ned med ham selv – engang i løpet av sommeren. Ja Dorthea!» Hun merket at hele mannen skalv av sinnsbevegelse. «Takket være 151vår høitelskede kronprinses – for ikke å snakke om prinsen av Hessens – nidkjere omhu for hærvesenet. De vet vel, disse fruktbare hjerner utklekker en ny plan for arméens omordning og forbedring – eller forverring – så å si hver dag i året. Men nu skal da blandt annet artillerikorpset forsterkes – antallet av officerer forøkes. Og, o under, kronprinsen synes virkelig å anse det for ønskverdig å anbringe en og annen dansker der, foruten holstenerne og tyskerne. Og min forhenværende svoger grev Chresten Skeel, og flere av mine gamle officerskamerater – min faderlige velynder general Roepsdorff fremfor alle – har virket for mig. Jeg får allernådigst lov til å inntrede i tjenesten igjen. Ja ja ja. Mon De kan sette Dem inn i det – hvad det vil si for en mann, efter år av helvedes uvirksomhet, å skulle vende tilbake til alt som gjør livet verd å leve!»

«Jo, Cold, det forstår jeg. Jeg skulde vel kjenne den lidenskap hvormed en virkelysten mann omfatter sitt kall. Akk, jeg kunde lykkønske Dem av hele mitt hjerte, kjere venn. Hvis ikke tanken på den ulykkelige Marie Langseth –. For at hun kan ledsage Dem til Danmark, det er vel utelukket –?»

«Utelukket – selv om mine fremtidsutsikter var tryggere enn de er.» Han taug litt. «For tre år siden, da kunde jeg endda ha gitt henne en anstendig medgift. Og en akceptabel, en bra person stod rede til å ekte henne. Sannt å si, jeg hadde ventet at hun skulde gripe til med begge hender. Jeg visste at hun virkelig næret dypere følelser for mig. Men De vet nok hvordan sånne historier pleier å ende – når en skikkelig og dyktig pike i noen tid har vært – vicekone – hos en mann som hun ikke kan vente å bli gift med. Før eller senere kommer gjerne den dag da hun foretrekker hans kammertjener, eller kusk, eller barber – og orden og redelighet i sine forhold. Fremfor den tvilsomme situation hos en mann som kanskje nok personlig tiltaler henne mere.»

152Madamen nikket. Naturligvis, det var sånn det som oftest gikk – og oftest var det besst slik. En kort pine, og når den var overstått et slidelig liv i hederlig stand, og mange ganger tilslutt i ro og tilfredshet.

«Men det vilde altså ikke Marie. Og nu kan jeg ikke gjøre meget for henne. Jeg kommer til å trenge alle mine ressurser – Gud vet de er elendige nok – og endda mine venners bistand, for å kunne retablere mig derhjemme.»

Dorthea satt litt og taug. – Sommernatten var på sitt mørkeste nu; hun så tilside ut av vinduet og sa ganske sakte:

«Jeg vet selvfølgelig, kaptein Cold, en officer kan ikke gifte sig med hvem han vil, han må ha sine foresattes tillatelse. Men endnu er De ikke trådt inn i tjenesten, vel? Vilde det være hinderlig for Deres fremtidige karrière om De var gift, når De kom til Danmark? Siden De jo forsikkrer mig om at De nærer så stor godhet for henne. Hun er jo en meget klok pike, – et så dyktig menneske, så hun under alle forhold vilde være sin ektefelle en sann medhjelp. Med et inntagende vesen, og meget dannet, efter sin stand. Og sikkerlig i høi grad perfektibel –»

«Det er sannt nok, Dorthea, hvad De sier. Men jeg kan ikke begynne livet igjen, efter alle disse forspildte år, med en sånn klamp om benet som et – et inklinationsparti med min husholderske vilde være. Jeg må ha hendene fri. Om ikke for min egen skyld, så for Carls.»

«For Marie iallfall vilde det vel da nesten være et hell, hvis hun aldrig stod op igjen fra dette sitt sykeleie,» sa Dorthea besk.

«Dorthea! Sånt må De ikke si!» hvisket Cold, og hun ante at hun hadde uttrykt en tanke som han ikke våget vedkjenne sig.

«Jamen hvad skal det da bli av henne når De reiser Deres vei?»

«Det må jo finnes en utvei,» sa han lavt.

153«Og lille Margrethe – hun er dog også Deres barn.»

«Det må vel bli en utvei,» gjentok han som før.

*

I vevstuen fannt Dorthea en gammel armstol som hun flyttet innenfor døren til jomfruens kammer. Så kunde hun dog innånde litt bedre luft mellem hver gang hun stelte med den syke, og også holde et øie med Grethe.

Somme tider lå Marie Langseth hen med åpne øine, sommetider holdt hun dem lukket, men uklar var hun hele tiden, og hun ynket sig nesten uavbrutt. Noen ganger mumlet hun også, men det var ikke godt å skjønne stort av det hun sa. Dorthea trodde ikke det kunde ventes noen forandring i hennes tilstand foreløbig, – hun selv duppet litt innimellem, som hun satt der i stolen sin –

– og så blev hun revet ut av sin lette blund ved høie hjerteskjærende jammerrop fra sykesengen. Da Dorthea styrtet borttil og bøiet sig over henne, grep jomfru Langseth tak om armene hennes så hårdt så det gjorde vondt. Det var som den syke kroppen vilde krympe sig, men hver heftig, uvilkårlig bevegelse øket smerten. Og hele tiden blev hun ved å utstøte de skrekkelige skrik.

Dorthea kjempet med henne. Dampen fra sengen av svette og blod og betennte materier var nesten ulitelig. Marie hadde svettet så ikke bare nattkappen, men også hodeputen under henne var ganske mørk. – Hadde hun bare ikke sendt Magnille til sengs, hadde hun bare fått bartskjæren hit iaftes, hadde hun bare hatt noe rødvin å gi henne, men det fanntes ikke i huset, det fanntes ikke på Brovold – hun burde latt Claus ride til Vilberg eller til prestegården og be om å få låne etpar flasker –. Og få en lege hit – det var dog mulig han kunde komme tidsnok til å utrette noe –.

Da den syke omsider var blitt såpass roligere så 154hun torde forlate henne, merket Dorthea at benene skalv under henne. Hun var selv nesten like svett som patienten – hun klødde i hodebunnen under toupéen, og sidekrøllene hennes klisset utgått og tustet ned langs halsen.

Det var lys dag alt, så hun, da hun steg ut på svalen. Små blekrøde skyfnugg drev høit oppe under den hvitlige himmel, og den kolde morgenluft var velgjørende ren. O Gud skje lov, om en time eller halvannen vilde gårdens folk være stått op, den fryktelige ensomme nattevakt tilende. – To brune hester var kommet inn på tomgaren, – det dunset dempet i bakken av og til mens de flyttet sig og med en sakte rivende lyd beitet av det saftige gresset langs et vannsilder som rannt ut fra den lekke brønnen. –

På kjøkkenet sov pikerne i mørket innenfor stengte vindusskodder. Dorthea vekket Magnille og sendte henne op på sykeværelset med det varme vannet og en kanne nytrukket urtethe. Litt brennevin måtte hun forsøke å få i Marie Langseth – det kunde dog dulme smerterne litt og styrke de sviktende livsånder.

På tåspissene listet madame Dorthea sig inn i storstuen. Det var som hun hadde tenkt – Cold hadde slett ikke gått i seng. Det gustne morgenskjær fremviste hans sammenfallne skikkelse – med armer og hode hvilende på bordet snorket han, omgitt av flasker, bøker og papirer.

Så stille hun kunde lettet Dorthea på flaske efter flaske – synte dem mot vinduet. Her var en som var halvfull iallfall –.

Mannen vågnet, langet ut efter hennes midje – «min gode engel – sysler om mig så trofast,» lallet han, ør og sluddret, «– Dorthea, Dorthea, – weisst wohl, mein feines Lieb, wie du mir teuer bist –»

«De må forsøke å samle Dem, Cold, samle Deres tanker. Herregud menneske, jeg aner ikke hvad jeg skal gripe til, så syk som hun er. De må få bud inn til Christiania, få fatt på en lege – hører De!»

155Men han var alt sovnet igjen. Dorthea rusket i ham, trampet i gulvet. Så rystet hun opgitt på hodet, sparket unda noen bøker som var fallt på gulvet, og gikk sin vei med flasken. Det var iallfall godt fransk brennevin, kunde hun lukte.

Da Marie Langseth hadde fått i sig en frisk dosis av Dortheas the med cognac i, syntes hun om en stund å falle i enslags døs. Madame Dorthea torde ikke avgjøre om det kom av drikken eller av skjær utmattelse, og fordi det var morgentimen, da syke så ofte synker hen i enslags dødlignende dvale. Men det så ut som det stakkars mennesket omsider skulde få nyte noen timers søvn.

Så måtte hun altså se å komme sig hjem, tenkte madame Thestrup. Hun var så trett nu så hun rørte sig likesom i ørsken. Men hun trodde da at hun hadde gitt Magnille tilstrekkelig beskjed, da hun omsider stod reiseferdig.

Kapteinen hadde gått og lagt sig, svarte folkene, da hun spurte efter ham. Jaja, mot barselfeber kunde jo legene sannt å si ikke gjøre annet enn det som enhver erfaren kone kunde gjøre like godt. I slike tilfelle trodde hun trods alt mere på sånne som denne tatersken – det var dog tenkelig at hun kjennte ett eller annet gammelt råd –.

– Hvadslags våronn det skulde bli gjort her på Fenstad – når husbonden lå og sov ut rusen, og hun som skulde være matmor lå dødssyk – Dorthea rystet på hodet, idet hun kjørte nedover mot myren, hvor de små vannøier lå og blinket så lyst og yndig i morgensolen.

*

Det var så meget hun måtte gjøre da hun kom hjem. Hun måtte finne frem guttenes besste klær og se dem efter, undersøke om hun hadde de nødvendige ingredienser til den førningen som de måtte få med til Lunde – epleskiver og en overtrukket terte med brudeparets initialer i rødt sukker hadde hun 156tenkt. Og så måtte hun pakke en kleskurv full av linnet og andre nødvendige ting som hun vilde ta med sig, når hun kjørte tilbake til Fenstad ikveld.

Efter middagen kjennte hun at hun måtte legge sig nedpå litt. Idet hun trakk sammen sengeomhengene og strakte sin mødige kropp ut i det dunkeltgrønne mørke, fallt det henne inn at dette sisste døgnet hadde hun knapt skjenket sine egne sorger en tanke. – Jørgen, min elskede, min savnede mann, prøvet hun hviske. Men hun kunde ikke føle annet enn en tomhet i sjelen nu, ingen smerte. Hun hadde vennet sig til at han var borte. Idet søvnen seg innpå henne blev denne hennes opdagelse til et billede – det var noe hun ofte hadde sett når hun stelte i sin hage: Mange planter gikk ut på den måten at de døde i midten. Noen tørre stilkstubber på en flekk bar muld var alt som var igjen efter den blomsten hun hadde satt og pleiet. Men i en ring utenom kom det op rotskudd eller frøplanter. Også hennes interesser og omhu begynnte å bli opslukt av alt som levet utenom det henvissnede fellesskap med vennen. Akk, hun hadde lenge vært viss på at han var død. Men først nu så hun, at hun var alt i full ferd med å leve ham foruten.

*

Det blev sent før hun stod ferdig til å reise til Fenstad. Aftensolen fyllte sovekammeret med stikkende gult lys som nesten blendet Dorthea, da hun trådte hen foran sitt speil for å binde kysen på sig. – Er jeg virkelig så gusten, tenkte hun, eller er det lyset som gjør mig så gul i ansiktet. Og gjør at hver rynke sees så skarpt.

Man ynder ikke å vite hvor meget man har tapt sig. – Og man synes om å vite, der er dog endda dem som finner en sympatisk, også efter at ens ynder er falmet. Kaptein Colds livlige deltagelse hadde vært henne behagelig, det måtte hun tilstå for sig selv, fordi det smigret hennes kvinnelige følelser at den 157smukke yngre mann så åpent la for dagen, at han fannt behag i matronen med de bleknede kinner. Det gjorde intet skår i hennes sympati for ham at hun kjennte til de mange svake sider ved hans karakter. Selv nu følte hun mere medynk med ham og med offeret for hans adferd – som ikke var anderledes enn så mange andre menns i hans stilling. Han drakk, forsømte sin velferd – og nu var han bestemt på å late sin mætresse og deres barn i stikken. Det oprørte henne nu, da hun hadde Maries elendighet frisk for øinene. Men når Cold hadde forlatt landet, vilde hun minnes ham som et elskverdig og uheldig menneske og glemme hans feil. Det var da heller ikke ham som hadde beveget jomfru Langseth til det desperate skritt – og kom det til å koste henne livet, så vilde Cold føle en forbigående smerte og rystelse. Men det vilde lette ham opbruddet fra Fenstad. – Det var ikke vakkert å tenke slik, men det var sånn. –

– Selv om man vet sig elsket av sin ektefelle, med den solide kjerlighet som er opmuret på gjensidig tilfredshet under mange års samliv, så ser man dog gjerne, at man endnu kan gjøre et visst inntrykk – i all ærbarhet naturligvis – på en mann, som ikke har kjennt en i ungdommens flor. I all ærbarhet, akk ja – men er det ikke bare å gå et skritt videre, og ett til, og ett til – så havner man blandt kokettene, de frivole, de ubluferdige kvinner som selv efterstreber mennene for å skaffe sig sanselighetens og forfengelighetens fornyede tilfredsstillelse –? – Dorthea kjennte plutselig noe som lignet lengsel når hun tenkte på at hun snart skulde gjense sin mor. Nu vilde hun kunne møte henne uten å føle den udatterlige dømmende kulde som alltid hadde pint henne som enslags krampestivhet, så ofte hun befannt sig ansikt til ansikt med moren. Arme moder – skjønt Dorthea hadde aldrig merket moren tok sig nær av at børnene følte så lunkent for henne, måskje med unntagelse av Ole. Det hadde sikkert vært henne 158temmelig likegyldig, så lenge hun fikk beviser for at hun evnet erobre de menn som hun av den ene eller andre grunn hadde utsett sig.

Nu torde Dorthea tilstå det for sig selv, – hun hadde hatet sin mor i de årene da hun henslepte sin ungdom i ekteskapet med Bisgaard, hun hadde betraktet henne med overbærende ringeakt da hun selv levet lykkelig ved sin Thestrups side. Da hun oplevet gleden ved å motta de levende panter på ektefellens ømhet, følte hun en halvt foraktelig medynk med en kvinne, som hadde slått vrak på moderlighetens rene gleder for å innfange, så en ektemann i gode formuesomstendigheter, så en, hvis fornemste tiltrekning var ungdom og velskapthet. – Nu da sorgen og savnet hadde lært Dorthea å innse, hvor sterke og hvor svake et menneskes helligste følelser er, når de blir berøvet de sanselig følbare elementer som de næret sig av – nu syntes hun at hun måtte kunne møte sin mor med sann sympati. Trods alt – arme moder! Gang på gang måtte hun ha oplevet denne tomhet, når hun hadde vunnet gjenstanden for sin attrå bare for atter å bli berøvet den. Hvad var det hun hadde lest her om dagen i en av guttenes skolebøker – Afflictio dat intellectum.

Hun skvatt da det gikk i døren – i speilet så hun at det var Claus som kom inn. Grangivelig følte hun det som hun var blitt overrasket av sin sønn i noe ulovlig. «Hvad vil du, min venn?» Hun snudde sig mot ham. Han var i yttertøi.

«Det er spendt for. Og tingene er surret på kjerren.»

«Takk skal du ha. Så får jeg nok se å komme avgårde. Vil du passe på at Bertel og Carl går i seng i god tid – og du og Vilhelm må heller ikke bli oppe altfor sent –»

«Men skal ikke jeg kjøre mor da?»

«Nei kjere dig, det skal du riktignok få slippe for. Jeg blir jo der inatt. Det er en meget slem gastrisk 159feber jomfru Langseth har fått; det er ikke verdt at du kommer dit foreløbig.»

Hun så at gutten undertrykte et slags smil. Han visste godt hvad jomfru Langseths gastriske feber var for noe, skjønte Dorthea, og likte det lite. Men Claus blev straks alvorlig igjen. Det kom et uttrykk av spendt forventning i hans mørke søvnige øine. «Nå – er det noe som står på? Du ser slik på mig, kjere barn –?»

«Nei – neida. Jeg bare undret på – har kapteinen talt til Dem? Om mig, mener jeg.»

«Om dig, lille Claus. Jo han sa at han er meget fornøiet med dine fremskritt i disse ukene. Men med all denne sykdom i huset – jeg har jo hatt så meget å ta vare på derborte – jeg fikk ikke stunder til å tale stort med vår gode kaptein.»

«Da har han altså ikke sagt noe til Dem om — om det han vilde foreslå – om min fremtid? Om at han vilde forsøke å skaffe mig inn ved artillerikadettinstituttet – han vil at jeg skal reise med ham til Kjøbenhavn, han sier at han er overbevist om at han kan opnå noe for mig, når jeg først er der –»

«Du forbarmende Gud og Fader, Claus! Hvad er dog dette for påfunn –» Dorthea sank ned i lenestolen, forskrekket betraktet hun sin sønn. «Har du og kaptein Cold bak min rygg» – forskrekkelsen var så heftig at hun begynnte å bli sint – «har I klekket ut planer for din fremtid uten at jeg måtte vite noe om det?»

«Nei nei mor, men nu skal De høre.» Claus snakket så fort som det gjaldt å ta moren med storm. «Kaptein Cold er viss på at jeg har anlegg for ingeniørvidenskaperne, og mor, det er jo dem jeg helst vilde få lov til å dyrke. Men jeg trodde ikke det kunde nytte om jeg bad Dem om å komme på den matematiske skole i Christiania. Og her i landet har vi jo ingen forbindelser heller, som kunde interessere sig for mig – men i Danmark, hvis jeg kommer derned 160i følge med kaptein Cold. Og det vilde ikke koste mor noe – ikke så meget iallfall. Kapteinen sier at jeg har tilstrekkelige kunnskaper – han vilde selv lese med mig, så jeg kunde komme inn i eldste klasse nesten med det samme, så blir jeg stykkjunker – og det er meget lettere, det er langt bedre avancementsforhold ved artilleriet eller ved ingeniørerne enn ved de andre våbenarter. – For der kreves strengt arbeide, sier kaptein Cold, så det har de unge herrer ikke appetitt på som bare er efter uniformer og rang og ønsker å spille kavallerer –»

Dorthea stanset hans talestrøm med løftet hånd: «Barn da! Det har vi riktignok aldrig tenkt oss, din far og jeg, at noen av våre sønner skulde gå den militære vei –»

«Jamen mor –!»

Det vrimlet gjennem hennes hode av minner om alle de gangene Thestrup hadde uttrykt sin uvilje ved alt militært vesen. Fra sin studentertid kunde han fortelle om de tyske officerers brutalitet og fæiskhet, om de danskes narraktige innbillskhet. De norske studenter i Kjøbenhavn hadde ikke med minst iver tatt del i den endeløse feide mellem universitetet og garnisonen. Underofficererne kallte Thestrup rå dyr, – og de var nødt til å bli det, mellem sine tyranniske overordnede og mannskaperne, hvorav de hvervede for det meste var forbrytere og landsoldatene motvillige bondelømler. Mishandling av soldater, overgrep overfor den aktverdige og flittige borgerstand, svir og spill og spredning av vemmelige sykdommer, det var de herrer krigsmenns vesentlige bedrifter –.

«Din far vilde aldrig gitt sitt samtykke til et sånt fantastisk foretagende, Claus!»

«Jamen mor – når vi nu har mistet vår far. Jeg vet nok, han vilde ha bestemt mig for en annen bane. Endda jeg aldrig har hatt lyst til å bli student – men hvis far hadde levet, så måtte jeg naturligvis ha gjort som han ønsket.»

161«Claus!» Dorthea løftet avvergende hånden. «Hvordan er det du snakker, gutt! Man skulde nesten tro at du ikke sørger over tapet av din far –»

«Det gjør jeg vel! Men» – han så fra siden bort på moren. De mørke øinene hans lignet mere enn noensinne øinene på en fundersomt skulende tyrekalv. «Når det nu er slik at han er borte, så blir vi jo nødt til å gjøre det besste ut av det. Nei hadde far levet, så hadde jo ikke engang kapteinen kunnet gjøre oss et slikt tilbud. Da hadde det jo vært fars sak å hjelpe mig frem, og så måtte han jo også ha bestemt over mig.

– Ja mor må ikke tro at jeg ikke vet far var» – han lette efter det voksne fremmedordet – «præjudicert overfor officersstanden. Men derfor kan jeg da ikke nu kaste vrak på et så makeløst tilbud. Når det blandt annet vil føre til at mor slipper for å forsørge mig – iallfall innen altfor lang tid –»

«Claus, Claus, – jeg har virkelig heller ikke for meget tilovers for den bane. Det er en vei som er omsatt med fristelser og farer –»

«Åhr.» Han så ut som han selv blev litt forskrekket over sin uærbødige prusten. «Mor vet da ikke så meget om de deler,» fortsatte han, med neppe skjult trods. «De kan da nok forstå, vil man dyktiggjøre sig i sin metier, gjøre sig håp om å avancere, så gjelder det minsæl å studere, lese og arbeide –»

«Akk avancement, barn – dertil kreves først og fremst at man har fødsel og forbindelser – eller mektig protektion. – Så kommer det sjelden så meget an på dyktigheten.»

«Ja det var det far alltid sa, men jeg kan forsikkre mor, det holder nu ikke alltid stikk, – og dessuten, det holder like meget stikk i alle etater. Mangel på høie velyndere, det kommer vi såmenn til å føle, hvad vi så skal ta fatt på – og her, her kunde dog kaptein Cold sette mig i forbindelse med – – og hvad angår sånne fristelser og farer som mor 162tenker på,» kom det fort og triumferende, som om gutten nettop hadde fått det skarpsindige innfall. «De tror da vel ikke at studenterlivet i hovedstaden alltid er en vandring på dydens og flidens stier? Å nei» – han lo spotsk. «Mor behøver da bare å huske på Dabbelsteen. Og så skulde De endda ha hørt hvad han kunde fortelle. – Om sånne ting som jeg aldrig har hørt kapteinen nevne – annet enn at han sier bestandig, en ung mann som vil frem i verden og ikke har annet enn sine gode evner og sin integritet å stole på, han må styre sin kos så langt utenom Bacchus’ og Venus’ templer som han kan –»

«Claus, jeg tror da det om jer, at det vilde I gjøre, hvad I så slår inn på –»

Claus virret med hodet, utålmodig: «Ja visst så. Men det tenker jeg alle foreldre gjør, og det hender nu at de tar feil i det kapitel. Tror mor per exempel at pastor Muus var så meget dydigere i sin studentertid enn Cold da han var ungt menneske –? Hele forskjellen var at theologen, han måtte skam passe på å avlegge sine visitter hos mamsellerne i de trange gyder bak Grønnegade helt gedulgt – og endda så kom han i fettfatet etpar ganger, det visste Dabbelsteen godt nok. Men bare de unge sekondløitnanter spiser hos en traktør som har piker til opvartningen, så tror allverden noksagt. Og hvem mener mor har mest av solide kunnskaper – om det så er i latin og filosofi, hvem tror De har dannet sin ånd grundigst, vår pastor eller kapteinen?»

«Hysch, hysch, hysch –. Jeg er forferdet over dig, Claus – hvor kunde det falle herr Dabbelsteen inn å fortelle børn som var betrodd i hans varetekt om denslags –!»

«Fordi Dabbelsteen har heller aldrig hatt lyst til å studere. Det var bare fordi han ikke kunde gjøre hans mor imot, for hun vilde endelig at han skulde bli prest, så hun kunde komme og bo hos ham engang i tiden. Men Dabbelsteen han ønsket bare å komme 163ut i den vide verden for å se sig om – til Vestindien – han vilde alltid tale om onkel Caspar, husker ikke mor det? Og han har talt til kapteinen om at han vilde la sig hverve, i fremmed krigstjeneste helst. Ja det har han sagt mange ganger – og det før han fikk nyss om denne historien hjemme i bygden også. Men kapteinen rådet ham fra det – han sa at herr Dabbelsteen, med hans svake karakter, han kom sgu aldrig til å høste annet på den bane enn hasselfett og pelens favntak. Nu har han vel forresten gått hen og gjort det likevel, kan jeg tro –»

Dorthea sprang op: «Så, det kan være nok! Nu vil jeg ikke høre mere om det. Jeg har ikke tid – ser du, solen er nesten nede, det blir natten før jeg er fremme på Fenstad.»

Hennes hjerte hamret voldsomt av ophisselsen, og hun var helt matt i knærne. Synet av guttens mutte mine, der han stod og holdt døren åpen for sin mor, fyllte henne igjen med denne skrekk, som hun for nylig hadde lært å kjenne. – Hvad bar vel den nærmeste fremtid i sitt skjød av uforutsebare ulykker –?

«Skal jeg ikke heller kjøre mor, siden det er blitt så sent?» De var kommet dit hvor kjerren ventet, med gamle Brunen lutende i skjækerne. De øverste grantopper i åsen lyste med flimrende gullrand hvor solen nettop var smettet ned bakom.

«Nei, har jeg sagt. Du må heller se å finne Bertel og Carl og få dem inn – det er deres sengetid – hvor kan de dog være –»

«De er nede hos Scharlachs.» Claus fingret knutene som surret det tronstollignende møbel bakpå kjerren. Rygglenet raget høit op over akefjelen, det bredde sine buete armer gjestfritt bakut og fremviste sin stopning og puten av blå lystrin. – Da Dorthea opdaget at det ikke på hele Fenstad fanntes en sånn kommoditet, bestemte hun sig til å ta med over den største chaise percée de hadde på Brovold.

164«Det er jo da ikke noen anstikkende sykdom de har derborte –»

Lynsnart hvirvlet madame Dorthea rundt og drev til gutten en forsvarlig munndask, så Brunen skvatt op av sin halvblund. Hun kløv hastig op i kjerren: «Spring og lat op grinda for mig nu. – Og så kan du gå ned til Scharlachs og hente de små –»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.