8.

Virkelig fikk madame Dorthea drevet Brunen i trav nedover Brovoldbakkene, gjennem hyttegaten og over broen. Så fallt hesten tilbake igjen i sin sedvanlige dilt, og hennes skjelvende lemmer blev slappe og rolige, mens tankene efterhvert dukket op av den første ulykkelighets kaos.

Først hadde det nesten lammet hennes sjel, da det gikk op for henne, at hennes verden opløste sig, – som et hus vårflommen har løftet av grunnmuren og bryter op, inntil bjelker og bord løsrevne hvirvles bort med strømmen, ut av øiesyn. Han som hadde holdt det hele sammen var borte, – og atter blev hun gjennemrystet av en heftig hjemvé efter den første sorgens tid da plassen efter ham endda var likesom varm i hennes hjerte og sinn. Men det var alt kommet så meget mellem dengang og nutiden. Hver dag fannt hun at hun måtte ta op byrder og omsorger som det fallt tungt for en kone å bære alene. Hun hadde alt vandret et godt stykke vei siden skilsmissens stund, og det tomme rum efter mannen i hennes liv var blitt koldt og ødslig.

Hun hadde ikke forstått det, da Vilhelm kom frem med de planer han hadde lagt, om å kaste loss fra familieringen og søke sin lykke på egen hånd, – den kjere dreng hadde lagt for dagen så megen sønnlig hengivenhet, en så øm iver for å lette henne byrden av den barneflokk hun måtte skaffe frem i verden. Men hos Claus Hartvig, da han nu i aftes åpenbaret 165henne, at han også hadde lagt sine fremtidsplaner uten å spørre henne til råds, hadde hun sporet en holdning som om han vilde si – hvis mor forsøker å stanse mig, nu da min far er borte, han som kunde holdt mig tilbake fra den vei jeg ønsker å slå inn på, så skal mor få føle at jeg kan sette hårdt mot hårdt, så blir ikke vi to venner –.

– Passiar! En gutt på fjorten år er dog virkelig bare et barn. Claus er jo ikke engang konfirmert endda. Det er Cold som har satt ham fluer i hodet. Den gode kaptein finner fornøielse i sin elevs lærvillighet, det morer ham å tale med gutten om sitt fags finesser, morer ham å lære ham å fekte og skyte. Så faller det ham inn, at denne vel begavede, smukke og kraftige yngling kunde sikkert gjøre en god figur som officer – og han plumper ut med sin flyveidé, og barnet tar det straks alvorlig og begeistres –.

Dorthea var virkelig forbittret på sin venn kaptein Cold, når hun tenkte på det. – Lignet det noe å vekke denslags griller hos andre folks barn. Fordi om hun hadde følt sympati for ham, – derfor hadde han dog ikke rett til å tro at hun skulde billige, ett av deres børn var rede til å ignorere den avdøde fars ønsker, og han visste jo godt hvor lite velvilje Thestrup hadde næret overfor hele det militære vesen. Forresten, hennes følelser for Johannes Cold var virkelig betraktelig kjølnet nu da hun hadde sett, hvor lettvint han tenkte å bryte med sin elskerinne. Selv om Marie Langseths adferd ikke kunde kalles daddelfri, hennes trofaste hengivelse til ham og hans velferd hadde dog fortjent en annen lønn. At historien var gammel som alle haugene – at husholderske-mætresser rundt om i hele den vide verden hver dag oplevet den samme skjebne som Marie, at tusentalls fedre lettsindig overlot sine naturlige børn til en krank lykke, hvis det fallt dem altfor ubekvemt å trygge deres fremtid – gjorde det igrunnen saken mere moralsk forsvarlig –?

166Hun vilde si til kaptein Cold hvad hun mente om hans forsøk på å lokke gutten bort fra henne på den måten – ja det vilde hun sandelig –

Claus, tenkte hun, Claus –. Skulde hun opleve å møte hos ett av sine barn den rancune, den motvilje mot å betrede den av foreldrene utpekte vei som hun selv hadde følt, da moren gav henne til Bisgaard. Men hun, hun elsket jo sine børn. Ikke fordi de var hindringer som hun vilde fjerne fra sin vei, men fordi deres lykke i livet nu var det eneste hun hadde å trakte efter, vilde hun holde på sin rett til å lede deres fjed inn i de voksnes verden.

Jørgen Thestrup – han var tapt for henne her på denne jord, akk meget grundigere enn om hun hadde fått lukke de kjere øine i dødens blund og motta hans sisste hilsener og råd. Snart skulde hun forlate dette sted som i så mange år hadde vært hans og hennes hjem. Pinefulle juridiske og økonomiske vanskeligheter måtte hun møte på egen hånd, før hun kunde tenke på å bygge op igjen sin reduserte eksistens i en snevrere ramme. Men børnene, flokken av hans og hennes børn, som hun var blitt efterlatt med hele ansvaret for, den vilde hun føre med sig fulltallig, når hun drog fra Brovold.

Men hun erkjennte med bevende hjerte, at de eldste guttene var meget mindre børn enn hun hadde forestillet sig. Harmen kokte op i henne når hun tenkte på at Dabbelsteen hadde hatt endda meget mindre sans for sømmelighet enn hun kunde drømt om muligheten av. «Mamsellerne i gydene bak Grønnegade» – det var utrolig at mennesket kunde finne på å underholde sine discipler om slikt. Og om pastor Muus’ uheldige opførsel i studenterårene –. For selvfølgelig var det ikke bare Claus han hadde regalert med dette pratet. Vilhelm hadde sikkert også hørt det – bare at Vilhelm vilde aldrig for noe i verden røbe for sin mor at han var blitt innviet i indecente materier. Ømhjertethet og sans for anstendighet 167syntes å være ham medfødt. Ja selv lille Bertel – hun kunde jo ikke engang vite om den tankeløse lærer alltid hadde tatt hensyn til barnets uskyldighet. Når han slett ikke vilde gå til prestegården og lese, var det kanskje ikke bare fordi han var redd de uskikkelige jentungene, – muligens var det fordi han følte at han kunde ikke se pastor Muus i øinene uten å rødme. –

Naturligvis, hun hadde selv i sin barndom av tjenestefolkene hos stedfaren, av gamle koner og barn fra plassene fått temmelig vidtgående oplysninger om emner som hun ikke for noen pris vilde ha tilstått overfor de voksne inne i stuene at hun visste om. Og hun hadde ikke tatt skade av det, – hun kunde ikke frikjenne sig selv for en viss nyfikenhet angående disse deler, men snakket fra kjøkken og uthuser hadde dog især inngydt henne motvilje og frykt for lasten. Hun husket en gammel budeies beskrivelse av offrene for radesyken, – akk hvor mange søvnløse timer hadde den ikke kostet henne! Hun følte sig viss på at Vilhelm hadde kjennt den samme inderlige avsky, når Dabbelsteen opvartet med snakk om hovedstadslivets skumle sider. Og den arme Bertel – hvor måtte det ikke ha pint og skremt ham, hvis han hadde hørt på.

Men Claus Hartvig var anderledes, – hun visste ikke hvordan han var så klart som hun kjennte Vilheim og Bertel, men hun visste at han var anderledes. Hun så for sig hans brennende ansikt og tindrende øine, da hun overrasket ham, fektende med kapteinen. Med et sting av smerte husket hun, hvordan den blanke klinge syntes nesten som en del av det prektige, lett kledde ynglingelegeme. Og det hadde luktet brennevin av hans munn, da hun efterpå hjalp ham i trøien. Og det hadde hverken vært frykt eller skamfullhet å merke i hans holdning, da han lot henne vite, at han hadde nok så god greie på de slibrige veier i de voksnes verden. Tvertimot – der var en fordulgt 168utfordring, og noe som hemmelig munterhet i hans stemme og miner. – Som han vilde si henne, her behøver ikke hønen å lære egget. Eller hanekyllingen –.

Akk, akk, akk, hønen som samler kyllingene sine under vingene, hun kan saktens. En kone som blir enke, med en flokk børn i alle aldrer fra nesten voksne til pattebarn – hvordan skal hun klare å holde sammen på sine –.

*

Den ene øieblikk tenkte hun at hun vilde be Cold om en forklaring – hvordan hadde han kunnet opfordre et fremmed barn til slik selvrådighet. Neste øieblikk syntes hun – besst å la det være. Tenk om det bare var noen løst henkastede ord av kapteinen som Claus hadde tatt altfor alvorlig. Da vilde det være å gjøre den arme dreng latterlig, hvis hun i den anledning forlangte en høitidelig auseinandersetzung med kapteinen.

Den grantaggede åsranden stod svart mot himmellyset, og vollene demret slukt lysegrønne, da madame Thestrup svingte inn på Fenstadtunet. Med en gang skvatt den adstadige Brunen voldsomt – gjorde som den vilde fly ut. En høi, fremoverlut skygge av en kvinne løste sig ut av skyggen mellem hovedbyggningen og kjellerboden.

Dorthea rykket til sig tømmene, idet hjertet likesom hoppet av forskrekkelse i brystet på henne. Hun visste i samme nu, at dette var den gådefulle som hadde vært så ofte i tankene hennes i de sisste måneder – og taterkvinnen hilste med dyp stemme ut i mørket: «Guds fred!»

Dorthea vikte den opskremte hesten i en stor bue rundt halve tunet og fikk proet den til stillstand foran stalldøren. I det samme var den andre der – lydløst som en ånd dukket hun op på siden av Brunen. Den gamle hesten rykket til igjen, men taterkvinnen la sin hånd på halsen dens, gav noen sakte homrende lyder, 169og så begynnte hun å spenne fra dyret, som tydeligvis bare var halvveis beroliget –.

«Godaften,» hilste madamen. «Er det ikke folk oppe her på gården –?» Det var ikke lys å øine noen steder, og dørgende stilt overalt. Likesom fra en utkant av denne stillheten spottet talatrastens overstrømmende triller oppe i åsen.

«Nei min snille frue får nok ta til takke me meg inatt.» Den fremmedes stemme var dyp og ikke ubehagelig. Det sleske tonefallet som taterkjerringer pleier å legge sig til med syntes avslepet til enslags myk vennlighet. «Je skal ta hesten og sleppe ‘n i hagan –»

Kvinnen og hesten smeltet sammen til en skygge da hun leiet den med sig ned mellem uthusene. En grind slog igjen med dempet klakk.

Endda himmelen høit oppe var så lys, var det skumt her nede på bakken. Dorthea stod igjen ved kjerren og lyttet – et sted i nærheten rislet løvet i åspekroner. Luften var så sval så det kjenntes leskende å puste i den – den var fuktig og full av gode lukter. Medett dukket det skyggeaktige svarte mennesket op igjen like innved henne.

Hun hadde virket nesten uhyggelig høi det første Dorthea blev vâr henne, men nu så hun at tatersken rakk henne ikke stort mere enn til skuldrene. Hun gikk riktignok dyktig kroket. Et skaut var trukket fremover pannen sånn at Dorthea kunde ikke skimte stort av den annens ansikt.

«Men de kan da ikke ligge og sove alle mennesker her på gården?» spurte Dorthea. «De kan da ikke ha latt jer alene om å våke her inatt, mor?»

«Jomen kan de det jo.» Konens stemme blev endda mere silkefin. «Det er nok noe som alle veit, skal je si henne, de trenger hverken vakte eller våke, hverken låse eller lukke, der Sibilla kommer til gårds for å bote illt på folk og fe. Meg trenger ingen mistru, frua mi. Det veit både storfolk og stakkarer i bygden 170vidt omkring, at det gror godt og alldrigen vondt i farene mine –»

«Ja ja mor, godt ord igjen – det var ikke sånn ment. Men I må da ha noen til å hjelpe jer med å stelle jomfruen –? Og jeg skulde gjerne hatt litt hjelp til å få disse tingene i hus og op på kammerset hennes.»

«Det skal nok bli råd med det.» Sibilla hadde netthendt løst op alle surringene trods tusmørket. Nu lempet hun først den tunge kleskurven og derefter nattstolen ned på vollen. «Hvis den fine frua kan gjøre sig så gjemen som å ta med i kurven et tak så» – hun lempet ut puten og messingbekkenet av stolsetet, stakk hodet gjennem hullet, så møbelet kom til å sveve på skuldrene hennes. Med sin ene hånd støttet hun stolen, med den andre grep hun om en av hankene på kleskurven. Dorthea tok i den andre. Et selsomt syn –. Dorthea var ikke lei for at ingen så dem, da dette optoget skred over gården og inn i stuehuset.

Hvordan Sibilla greiet å snu sig dørimellem og komme op den smale hønsetrappen til andre høgden, nesten uten å dunke inn i en vegg eller gjøre bråk – det var mere enn Dorthea kunde begripe. I det hele rørte taterkvinnen sig så fort og så stilt så Dorthea blev rent fælen – skjønt hun sa til sig selv at hun burde heller beundre den andre; hennes evne til å fare frem omtrent lydløst var sandelig merkverdig og sikkert meget nyttig i hennes profession.

På bordet under det lille gavlvinduet stod et talglys som hadde brennt så langt ned i lyspipen så det oste branket fett og ophetet malm – ellers var luften herinne ikke nær så slem som den hadde vært forrige kvelden. Dorthea grov frem lysbunten av kurven, – hun hadde bragt med sig alt hun kunde tenke sig at hun kom til å få bruk for her borte; det var åpenbart ingen som hadde greie på noe på Fenstad, når ikke jomfruen selv stod for styret. Hun tennte et friskt lys 171ved den blaffrende tanen nede i pipen og tok blakkerten – den var het helt ut i håndtaket.

Marie Langseth sov, tilsynelatende temmelig rolig. Men hun var gul i ansiktet og innfallen, huden dugget av svette. Og hun var så het, da Dorthea tok på hennes bryst innunder dynen, så hun var visst ikke fri for feber nu heller. Dorthea lettet på overbredslene – det var en masse blod og vâr på stykkene under henne, men det meste størknet og mørkt. Og lukten av det var blandet med lukt av krydderurter og mikstur som Dorthea ikke kunde kjenne igjen. Men hvad så taterkonens midler bestod av – de syntes å ha hatt en velgjørende virkning; den sykes underliv og benene var mindre hovne enn igår. Dorthea trykket forsiktig på de opsvulmede kropsdeler – holdet føltes underlig deigaktig, og gropene efter hennes fingrer blev stående i det en stund. Men ingen trekkning i Maries ansikt røbet at hun kjennte man tok i henne.

«Jeg ser at I har satt igler på henne, mor?»

«Ehe. Det vonde blodet må ut; det tesser inte å kokle med drikk og drammer før. Og inte med drabbpåsene dine heller,» sa hun fort, da Dorthea tok krydderposen som lå på stolen foran sengen.

«Skade kan den nu iallfall ikke gjøre.»

«Å jomen kan den skade jo – for den kan snu att det som ut skal, inn i holdet og blodet, så verken går til hjertet og hodet, og det blir døden, det skal je si deg, frua mi.» Tatersken vilde åpenbart råde grunnen alene ved sykeleiet. «Har de budsendt Sibilla, så får de la meg bruke rådene mine au. Det tar de trygt gjøre; je lærte mangt je som de inte lærer i bøkene sine, doktrerne og jormorene, den tia je lå sju år i Nordtemmen og lærte konsta te de vise finnene.»

Dorthea betraktet den andre. Under det skyggende svarte skaut var taterkonens ansikt nesten bredere enn det var langt, med vidt utstående kinnben og rummelige øienhuler, hvor små kullsorte øine glødet dypt inne. Likevel var hun egentlig ikke stygg, 172endda så rynket og mørkegul hun var i huden. Trods det listig-selvtilfredse smil som spillet om hennes smale leber, da hun kom med dette skrytet om sin hos finnene erhvervede visdom, var det utbredt en viss verdighet over den høie, noe krumbøide skikkelsen. Hun rørte sig lett og stilt, og Dorthea la merke til at de gule, ikke altfor rene hendene med mange fingerringer av sølv og messing var små og ungdommelig glattvorne.

Sibilla hadde anbragt nattstolen ved fotenden av sengen og fått tilbehøret til den på plass. Nu nedlot hun sig selv på dette tronlignende setet; fremoverlut, med hendene på knærne, fulgte hun skarpøid alle madammens rørsler.

Dorthea kunde ikke hjelpe for det, – hun kjennte om ikke likefrem uhygge, så dog et visst urolig ubehag under den fremmedes iherdige stirren. Det var likevel en selsom situation, – det måtte være bortimot midnatt, og her var hun alene, i et fremmed hus, med den hemmelighetsfulle vandrersken ved en dødssyk kvinnes leie. – Talglyset som hun hadde fått fatt på var ikke godt; det var tyv i det allerede, og det brannt skjevt og rannt så det var fælt.

Hun så sig om efter lyssaksen, – der lå ingen på bordet, og hun gikk bort til jomfruens dragkiste for å se om den skulde være der. Men hun følte sig endda mindre vel tilmode da hun nu stod med ryggen til taterkvinnen. For å berolige sig selv tok hun glasskrukken som stod på dragkisten, holdt den mot lyset og tittet på de svarte iglene som lå i den og så ut så selsomt kromlete av det at lyset brøt i vannet i krukken. Hun stillet den fra sig igjen og vilde til å se på den messingesken som stod ved siden av, da et skarpt utrop fra den andre stanset henne:

«Akt deg du, så du inte kommer nær asken min – det er så sterke saker i han. Det kunde snart gå gale om du kokler me ‘n som inte veit å fare fram på rett vis med slikt som de dulde kraftene er uti –»

173«Nå-e.» Dorthea snudde sig halvveis mot konen, men hun tok ikke vekk hånden sin som hvilte på messinglokket. Det måtte være innbillning at hun kjennte som en fin prikking i fingertuppene. «Så farlig er det vel ikke? Jeg tror gjerne det, mor Sibilla, at I er en kyndig kone – det ser jo ut som jomfruen alt har profitert av jeres behandling. Men så sterke saker har I nu vel ikke i esken her, så de kan virke tvers igjennem lukt lokk?»

«Farlig nok for deg!» svarte hun kjapt. Det fløi et fort, hånlig smil over kvinnens mørke ansikt. «Hadde du hatt trua, så kunde je gjort vel mot deg og dine med det som je har i denne asken. Men je veit vel det, dere storingene dere har inte store trua på visdommen til de reisende – det er mest som trudde de hverken på den allmektige Guden hell på hin mannen som je inte vil nemne her på dette sted» – de svarte øinene hennes rullet rundt i hodet et tak, så det så ut som hun skottet bort på den gustne syke i sengen bak sig. «Men da er det vondt å veta det en inte veit. Og hå veit de store og mektige i denne verden om slikt som er dulgt for de vise i denne verden og åpenbaret for de utdrivne som skrevet står.»

Madame Dorthea gikk bort og satte sig i den fillete gyldenlærsstolen som stod ved døren til vevstuen endda siden hennes forrige nattevakt. Hun forsøkte å minne sig selv om at dette selsomme boksprog som taterkvinnen talte var dog nærmest løierlig, – det var bare tiden og stedet og konens aparte messende foredrag som skjenket hennes rigmaroller en viss høitidelig virkning. Hun klemte på med sine mystificerende recitationer:

«– den som ligg og søv under tak, bak læst dør og lukt lem, han ser inte det såmå som vi nei, for vi ligg ute nattens tier og lyer på det som er ute og ferdes da vi – det skjiller mye på det, måtru. Du kvantingsgjei, du dansær i gyllte salær me speiler og gjille 174stoler. Det var annen dans da je trådde berrføtt i ormeleiken å fanga den kvite ormen –»

Over hennes skikkelse der i lenestolen, belyst fra siden av det ene lyset på dragkisten, var der virkelig enslags profetinneaktig verdighet. Halvt skjult under det mørkrutete silketørkledet som hun hadde over skuldrene glimtet sølvmaljer på det svarte livstykket; innenfor den sølverne snørelenken luet en stripe skarlagenrød brystduk. Om livet bar hun et bredt lærbelte besatt med nudder og stjerner av messing; en velfyllt løslomme med kobberlås hang ved siden. Forøvrig var hennes drakt bondsk av snitt, helt mørk, men den så solid og ordentlig ut. Da hun skubbet det svarte skautet tilbake, så Dorthea at hennes panne var lav og bred – dog ikke så bred som ansiktet var over kinnbenene – og furet av tre dype tverrfolder. Hun bar en slik svartlue som eldre bondekoner bruker, og omkring den hadde hun knyttet en silkeklut i skrikende farver. Det lille som syntes av håret hennes under hodeplaggene var helt kullsvart.

– Hun var sandelig skikket til å gjøre inntrykk på den overtroiske del av folket og bar sitt navn Sibilla med rette – Dorthea måtte undre sig på om det ikke var et nom de profession som hun selv hadde antatt i modnere alder, så godt passet det på henne.

«Jaja mor, det kan være noe i det som I sier. Jeg tror gjerne det. Men det som feiler jomfruen her, det er nu da en sykdom som det ikke er noe hekseri ved. Og den boter I vel besst med naturlige remedier, uten allskens trolleri. – At det var gunstig å sette igler på henne er da ikke dulgt, selv for min ringe fatteevne.»

«De lånte je av ei kjerring borti Åserudhagan.» Sibilla smilte hånsk. «Det er så det, je veit mang ei rå tå di som er opinberre for folke ditt likemye som for folke mitt au. Og etterdi det er inte av avind, gust hell pust ho ligg her dukklak, jomfrua, men jussom av naturligheit de kaller for, så lyt en nytte di au. Likevel så var det nå Sibilla og inte du som fikk dradd ut det 175råtne blodet og stemt det levende blodet og berget livet åt denneher kafteins-gasselira. Tvi vøre!» Tatersken spyttet. «Jo det er vakker ferd, storingsferda sier je! Aldri har noen spurt det lell, at ei romni tynte ongen sin i morsmagan med ei bundingsstikke – å tvi å tvi for styggheit du!»

Dorthea gyste uvilkårlig. Så inderlig en motvilje som hun hadde følt ved tanken på Marie Langseths desperate handling – det var som ugjerningens hele gyselighet først gikk op for henne nu ved taterkvinnens ord og ved synet av den avsky som selv en kone av det foraktede fantefolk la for dagen ved tanken på den. Hun følte plutselig at hun fikk kvalme, – den vonde luften og heten herinne blev mere enn hun syntes hun kunde utholde.

Fort reiste hun sig – hun burde da også se inn til lille Margrethe i vevstuen. Men hun kjennte et underlig ubehag, da hun innbillte sig at hun kunde føle den gamles stikkende blikk i ryggen sin.

Grethemor sov sødelig i ullkurven sin. Men hun hadde sparket av sig overbredslet sitt, og selv i det svake lys av sommernatten utenfor vinduet kunde madame Dorthea se at de små benene og føttene var fryktelig skitne. Hun lå våt også, så det oste bitende skarpt op av kurven hennes, og nu kratset hun sig heftig i hodet, dog uten å vågne. Arme lille vesen – var det ingen som tok vare på henne nu. – Hun fikk stelle Grethe og se å få henne ren, første tingen hun gjorde imorgen. Det var som tanken dempet den nervøse uro som taterskens nærvær inngjød henne og som hun ikke med fornuftgrunner kunde befri sig for.

Hun fór voldsomt sammen da hun merket, at sibyllen hadde fulgt efter henne inn i vevstuen. De listende kattefjed stanset bak henne. Dorthea forstod at også den andre så ned på det sovende barn.

«Hvad skal det bli av denne vesle her, tror I?» slapp det ut av henne, før hun fikk tenkt sig om. Så sanset hun sig, sa i en lettere tone: «Folk sier jo om 176jer at I kan lese menneskenes skjebner i fortid og fremtid?»

«Og da juger de inte heller.» Der var en selsom myndighet i vandrerskens lavmælte svar; madame Dorthea blev mot sin vilje gjennemrislet av enslags kulskende spenning. «Det er ei gåva det, som den store Guden gir de fromme som urettferdigen lyt tåle vondskap av denne verdens barn. Det var vel om ‘n visste det som je veit, far te jentungen her, da hadde ‘n sakte inte fart fram så hardt med dotter mi og ongene hennes, den tia ‘n frestet truge oss te å tala om for ‘n de som vi inte kjennte te. Kunne ‘n sett de som je ser i denne stunn, hadde ‘n visst inte vært så streng. Je såg det i auga hass, den såmå sotten som eter op lever og lunge på gamle kallen min, den lurær på min gjeve herr kaftein – snart biter ‘n ‘om i magan, ja ja, slik er det ja! Å denne dottra hass, je ser ho står for lensmann og skal svara for synder ho aldrien har gjort, ho som vi har mått så mang ein gong. Fantestien skal ho vandre, og det er ein fark te kar ho har fått seg au ser je – rommani er ‘n inte, ein skarv tor bygdom som har slått lag med de reisende blir mann hennes. Buro og lensmann driver henne bygdimellom – ai ai – det er ille dette. Den vesle vene engelen, her ligg ho og søv så vakkert, inte veit ho ho ha miste båe faren og mora før nyttårs ny blenkjer på himmelen, stakkars båne –»

Igjen syntes Dorthea at den gamle lignet en skygge som hadde løst sig ut av skyggerne i rummets mørkekroker – men nu en truende, skjebnesvanger skygge av fremtidige ulykker. Hun pustet hørlig, og Dorthea fornam den ørvesle gnikkingen av sølvkjeden som strammet og slakket, eftersom spåkonens barm arbeidet. Hun ante hos den andre et hat til alt og alle som ikke var av dette farende folket, så brennende så hun blev helt redd. Men så blusset vreden op i henne: de onde spådommer om det uskyldige lille vesenets fremtid – fy, det var dog for heslig – og 177hvad var det så annet enn munnsveir, fremkallt av ønsket om å se en uvenns barn forderves –.

«Jeg syns I sa, mor, at I skulde nok få jomfru Langseth frisk igjen med jeres doktorering. Nu forteller I mig at både hun og kapteinen skal dø innen nyttår?»

«Bra tå denne veilen blir ho nok, je veit hå je sier. Frisk som ei fele skal ho vere den dagen ho står op av senga si, men sia så rekker inte makta mi lenger. For den som bier etter å få hemn på mor si, den rår inte je me. Hadde ‘n vorte fordrivi me drabb, da kunde je mane ‘n i ur hell myr, me stål og me sterke bøner. Men de ha gått stål igjennom ‘n alt, og da finns de inte råd. Ho lyt akte seg, jomfrua, det første ho har komt på føtom att, inte trippe i trapp etter de ha blitt mørkt. Det kunde bie ein på henne der, og da er det ute me ‘n. Og kaftein – je veit inte enten ‘n er daud hell hå det har sig me ‘om. Men han er inte her te nyttår, det ser je skjellig. Je veit hå je sier.»

Den dystert profeterende stemme i mørket hensatte Dorthea i en besynderlig ophisselse:

«Siden du kan se alt dette, kan du vel se mere,» hvisket hun. «Kan du se hvor min mann er henne?»

Skyggekonen syntes å rugge litt med hodet, men det kom intet svar. «Prøv om du kan se ham!» bad Dorthea lavt og inntrengende. Og medett forekom det henne som det var dette hun hadde ventet på hele kvelden – å få stillet dette spørsmål til taterkvinnen – ja at det egentlig var derfor hun endelig hadde villet få henne hit. «Hvor er min mann? Kan du ikke se hvor han ligger? Kommer jeg til å finne ham igjen?»

«Mann din kan je inte se. Det blir svart for synet mitt me de samme, det er just som krafta mi ren utor meg så titt je ha freste å finne forvalteren. Å aldri finner du det du leiter etter.»

Dorthea sukket dypt. Uvilkårlig søkte hun støtte mot vevstolen hun stod ved. Tatersken blev ved å 178tale, men efterhvert hevet hun den messende stemmen til høitidelig anklage:

«Han var ein hard mann mot meg og mine, mann din, den tia han nektet karfolket vårt å fakka smitja og handle med verksfolket. Inte unnte han de fattige kjerringom derborte å nyte godt tå’ visdommen te de reisende. Sibilla visste mang ei råd mot sykdom og alt som illt er, både på folk og på fe, men han nekta døm å nyte av det, for han trudde inte på slikt han må vete, han mann din. Det er derfor je inte kan sjå ‘n nå – for de vanta ‘n tru på krafta mi. Du har fått denne trua nå du, je ser det, å dermed så har je makta te å skue for deg, madam Thestrup. Ja je ser da det at det ligg mangt godt til deg endda, min kjere madam. Je ser at du bor attme eit stort blankt vann, je trur mest det er sjøn je ser, men inte veit je håsdan du kommer dit, je veit berre det, du skal fara lang veg herifrå, å de vente deg mye båe vondt og gott der du kommer. Men det du trår etter mest, det får du inte, og det du helst vilde finne det finner du aldri!» Spåkonen drog en lang tung pust, så det klinket svakt i bringesølvet hennes.

Men under denne hennes sisste harang begynnte Dorthea å komme til sans og samling igjen. Het av skamfullhet, fordi hun så lett hadde latt sig overrumple, besinnet hun sig, – hun skulde naturligvis ha gitt kjerringen en klekkelig drikkeskilling, før hun avesket henne noensomhelst forutsigelse. Da hadde sikkert pipen fått en annen låt. Men hun hadde virkelig latt sig dupere, et øieblikk hadde hun trodd på sibyllen og dermed gitt henne leilighet til å utøse sitt hat og sin hevnlyst, som vel ikke var mindre overfor de konditionerte enn overfor bønderne, men snarere større, siden disse kvantingene, som tateren kallte dem, ofte ikke engang næret overtroens ærefrykt for dem. – Nu slog det henne også at konens vesen og måte å tale på hadde vært temmelig forskjellig fra taternes sedvanlige optreden, når de hjemsøkte bondegårderne. 179Var kvinnen selv usikker overfor et menneske som hun både bar nag til og gjerne vilde imponere på?

Høit sa hun: «Jaja min gode kone, det var jo ikke særlig gunstige fremtidsutsikter I der avslørte for noen av oss. Men siden I dog altså lover mig noen medgang i livet, så får jeg vel belønne jeres velvilje. Se her» – hun løste av sig den lille nålen som holdt sammen sjalet hennes i brystet. «Jeg har ikke pungen min med mig, men jeg har alltid hørt at jeres kvinner liker pynt og stas.»

Taterkonen grep nålen, ilte inn på kammerset med den og gransket den nøie under lyset, ja bet tilmed i den. Det var et nydelig lite stykke, en melkeagat omrammet av granater og innfatet i forgyllt sølv. Likevel syntes ikke den gamle mere enn middels fornøiet, – Dorthea hadde hørt om den overdrevne gavmildhet hvormed enfoldige bondekoner somme tider lønnet Sibillas formentlige kurer på buskapen, med arvesmykker, matvarer, sølvskjeer. «Du vet nok,» sa Dorthea henkastet, «lykkes det dig å få jomfru Langseth frisk, så vil sikkert kapteinen betale dig godt for umaken.»

Sibilla satt og veiet sjalsnålen i hånden sin:

«Det er månestein ser je – ja ja, det er stor kraft i døm, og så tyter – de har makt over bloe i menneskens hjerter. Je kunde kanskje freste å sjå for deg ein gong te –. Du har fått denne nåla av mann din veit je?» – Dorthea hadde fått den av sin første mann; hun nikket. Hennes tro på spåkonens overnaturlige gaver var bortdunstet. At kaptein Cold omgikkes med planer om å forlate Norge kunde hun lett ha fått nyss om; at hun selv snart måtte drage fra Brovold var heller ingen hemmelighet, og det lå jo nær å slutte, hun kom da til å slå sig ned i Christiania, det er ved sjøen. De deler av forutsigelsen som sikkert kom til å gå i opfyllelse kunde hvemsomhelst ha forutsagt. – Nu visste hun også hvad det hadde luktet 180av Marie Langseth – det var opiumsdråper. Så det var naturlig at den stakkars pike sov forholdsvis fredelig inatt.

Hun fant frem strikketøiet sitt som hun hadde tatt med sig, og satte sig til rette i lenestolen. Det var dog egentlig komisk at den gamle bedragerske hadde kunnet gjøre så sterkt inntrykk på henne. Ganske visst, hun var en rett storartet figur der hun satt i den røiryggede polstrede tronstol med hendene i fanget og føttene tett samlet på det blåttbetrukne fotbrett – og så var det dog bare Bisgaards gamle nattstol som var kommet til slik ære og verdighet. Dorthea fikk nesten lyst til å le.

Likevel grøsset det i henne da hun trakk ut strikkepinnen og husket i det samme hvad tatersken hadde sagt om den mishandling Marie hadde underkastet sig. Og mot sin vilje kunde hun ikke annet enn følge forberedelsene til spådomskunstens utførelse med noen hjertebanken.

Sibilla hentet messingesken, rykket en stol inntil det lille bordet og forkynnte, idet hun lukket op for skrinet med det rare i: «Har du noen tid sett ein slik ein du?»

Dorthea tittet på den tingesten som lå i taterkvinnens brune, ringprydede hånd. Den så ut som roten av en plante, noenlunde på skapning som en liten dukkemann. Hvad hun ellers hadde i esken sin fikk ikke Dorthea sett ordentlig – benraden av en liten stålorm visst, et hodevannsegg av sølv, tinnklumper. frøhus av planter og forskjellig rakelse dessuten.

«Je gravde ‘om op på galgeberget nord for gamlebyn i Christian’ for tretti år sia. Ja det minns je vel som det var igår, må du tru. Du lyt ha bevergjel og stål i kross på barmen me’ du gjør det. Og så lyt du la ein hund dra op rota når du har gravd unda molda –»

«En dragedukke altså?» sa Dorthea strikkende.

«Nei, nei lell, slik styggheit kjenns inte vi ved, vi er ærlige folk vi, drar inte medelen fra noen med 181dragedokke – nei dette er spåmann min dette –.» Men Dorthea blev mindre og mindre interessert – dette var jo ganske almindelige hokuspokus. Og da konen fra en lomme dypt nede i stakken grov frem en kortleik, fryktelig fettet og svart, idet hun høitidelig forkynnte at det var spådomskortene hennes – de skulde først forsøke om kortene kunde fortelle noe om forvalterens skjebne – hadde Dorthea vondt for å undertrykke et vantro smil: det var et ikke helt komplett sett tarokkort som den andre nu med mange sære fakter gav sig til å legge utover på bordet.

Men trass i sin vantro kunde ikke Dorthea la være å følge alle den gamles håndbevegelser med en viss spenning og lytte, mens hun mumlet for hvert kort hun la op – noe var på norsk og noe var på tatersproget.

Hun lot bundingen synke i fanget og drog op sin tabatière. «Det er godt til å holde sig våken på,» bemerket hun, idet hun la prisen tilrette på håndbaken og snuste op. «Kanskje I og vil ha en, mor?» – Var det for ytterligere å blidgjøre den andre, før hun skred til å tyde hvad kortene åpenbarte?

Taterkonen stoppet neseborene fulle med snus. «Skulde du sett slikt! Det er just som inte korta vil ut me noe de heller – men de lyt nå vel gi seg vel» – hun blandet og la op kortene igjen. «Du kunde la meg få ein pris til du, det klarer heilen – heisan! Nå kommer det!» Og atter mulret hun en lekse på sitt eget mål. «Ja nå tar je da te å skimte som ei lysning lell. Se hit du –»

Ivrig bøiet Dorthea sig fremover. Hun kunde ikke spillet, men husket billedene fra sin barndom i prostegården, og uvilkårlig forsøkte hun å følge Sibillas tankegang, mens konen drog sluttninger av kortenes beliggenhet. Ved siden av hjerterkonge lå Fortunas hjul «– lykkens tumleklode, det er lykken til mann din det, og Døden ligg inte langt unda, nei det ser mest inte ut som ‘n er i live – men Sola og Vogna ligg imellom –» hun så op på Dorthea med et selsomt lurende 182blikk. «Je trur inte han daua samme dagen han drog sørover – sørover gikk ferda hans, du ser det sjel – du veit inte du vel, om ‘n hadde erinde i den leia som ‘n inte vilde ha det skulde bli prat om? nei nei» – da Dorthea ristet på hodet. «Enn jomfrua her, tru hå ho hadde å gjera me ‘om Thestrup» – det var kortet Welt hun pekte på. «At ‘n ligg i elva kan je aldri tru – han er langt ifrå vattne – men se her du!» Med et triumferende smil satte hun fingeren på Tårnet og lynstrålen. «Ja nå hugser je, han vart burte den samme natta den harde snøstormen var ved Marimessleite. Ser du her – det går en sterk vind utor himmelen og kaste ‘n i koll. Tårnet her, det tyder fjellet det – se stein detter ner av det. Je skulde mest tru, det er det han har vorte ute for – han har ridd innunder ein berghåmår me det samme skrea fór der. Og der ligg han nå ein plass, røyset ner inni ura –»

O, det var jo tåpelig, tåpelig å ta sig disse spåkjerringens ord til hjerte – løst snakk og gisninger som andre hadde kommet med før henne, det var det hele. Og likevel følte Dorthea sig helt barnaktig ulykkelig, – det var som hun endda, uten å vite det, hadde huset et ørlitet håp innerst i sjelen, og nu igjen var det blitt slukt. Hendene hennes skalv da hun igjen tok op bundingen sin, og hun ventet litt før hun trøstet sig til å tale – hun var redd for at stemmen hennes skulde røbe for taterkvinnen, at hun følte sig ramt av spådommen.

«Det var jo egentlig ikke meget kortleiken kunde fortelle jer, Sibilla. At forvalteren er kommet en ulykke til har vi jo lenge vært på det rene med. – Men nu lysner det av dagen; nu går jeg ned i kjøkkenet og vekker Magnille, så laver hun kaffe. I kan vel også trenge en kopp, mor, – det leter på å våke en hel natt, når man er i jeres alder –»

*

Denne morgenen vilde kaptein Cold selv skysse henne tilbake til Brovold. Men det blev ikke til at de talte stort sammen under kjøreturen. Kapteinen var 183helt sober idag, men hans mine var grublende, ja nesten dyster. Og madame Dorthea satt tankespredt og stille ved hans side. Hun fikk fortalt, at jomfru Langseths tilstand var virkelig påfallende bedre denne morgenen – hun hadde drukket en kopp kaffe og en skål byggsuppe med god appetitt og talt litt med svak, men naturlig stemme – hun hadde ikke nær så svære smerter, skjønt hun naturligvis var meget øm i kroppen endda, Magnille hadde foreslått at de skulde få hennes lille søster hit så hun kunde se efter Grethe –. Dermed gikk samtalen i baklås.

Hele tiden forsøkte Dorthea å tenke på alle mulige andre ting enn tatersken, men brott og beter av den gamles utsagn blev ved å dukke op i hennes erindring. – Det var jo helt feil at det hadde vært snestorm den natten da Thestrup red ut – det hadde stormet ja, men sneveiret begynnte først dagen efterpå, da vinden for lengst hadde lagt sig. At han var blitt tatt av et steinskred – hun syntes å huske, denne mulighet var blitt nevnt før, mellem så mange andre. Og var det egentlig noen steder efter veien der fjellet var slik så det kunde tenkes å rase ut –? Ikke hvis han hadde tatt hovedveien nordover. Sydover løp den flere steder under bratte hamrer hvor det ofte gikk ras – men dette sibyllens prat om at han hadde ridd sydover, var det ikke bare sagt som en insinuation, fordi hun også hadde hørt rykter om at Thestrup av en eller annen grunn forsettlig vilde gjøre sig usynlig –? Men det var for tåpelig at hun blev ved å beskjeftige sig med den gamle bedragerskens passiar. At hun virkelig hadde kunnet hjelpe jomfruen, det var en ting, – opium kunde hun selv ha funnet på å gi patienten, hvis hun hadde eiet i huset. Det kunde også godt være at det var hennes egen behandling den første natten, med krydderposer, blodrensende og snerpende the, som hadde gjort at de fryktelige blødninger var gått mere over til en naturlig renselse. Og den puten fyllt med humleknopp som hun hadde lagt under hodet til Marie 184burde befordre søvn, som stakkaren fremfor alt trengte. Men også kvaksalversken hadde sikkert kjennskap til mange virkelig gode legeråd – for det kunde jo ikke være hennes besvergelser og tryllerier som det skyldtes, når hennes kurer vitterlig ofte lyktes så bra. Derfor behøvet man minsannten ikke å feste noen lit til hennes påstand om at hun kunde se folks skjebne i fortid og fremtid. Hun hadde iallfall ikke sett at sjalsnålen var en gave ikke fra Thestrup, men fra en helt annen ektemake, – ja av noe hun hadde sagt fremgikk det, at hun ante enn ikke Dorthea var allerede blitt enke en gang før. – Men det var jo dumt å sitte slik og deliberere med sig selv om hvad denne kjerringa hadde visst eller ikke visst, og hun harmet sig, fordi hun virkelig hadde tillatt taterkvinnen å gjøre så sterkt inntrykk på sig inatt –

– Kapteinen vilde ikke bli med inn. Men da småguttene styrtet ham imøte med det samme han steg av kjerren, sluttet han med heftighet Carl i sine armer og krystet ham inntil sig. Og han hilste hjertelig på Bertel.

«Jeg skal se om jeg kan komme over til Fenstad iaften igjen,» sa Dorthea, da han gav henne hånden til avskjed.

«Ja gid De vilde! Jeg utstår ikke at hun skal ligge der alene, med det fæle fruentimmeret til å håndtere henne,» utbrøt Cold heftig.

«Hun er ikke tiltalende, det er visst. Men man må dog innrømme, at hittil har hennes behandling av jomfruen vært gavnlig –»

«Ja det må da rakkeren takke henne for, den forbannede pulverheks. Hun skulde vel være den nærmeste til å råde bod på den ulykke hun selv har anrettet –».

«Som hun selv har anrettet?» hvisket Dorthea forferdet.

«Ja visste De ikke det? Marie gikk til Åserud mens konen var der og kom hjem» – han trakk på skuldrene. 185«Hun så ut som hun hadde hentet sig sin helsott – og om natten, og neste dag – noksagt, hun tilstod da for mig hvad som var i veien med henne. Hvem annen enn Sibilla kan ha gjort det? Jeg trodde De visste det, at det var derfor De så absolutt forlangte at jeg skulde hente det avskyelige forbryterske individ til Fenstad. Efter prinsippet om å helbrede med det samme våben som såret –»

Dorthea stanset ham med en håndbevegelse. Hun kjennte at hun blev ganske hvit i ansiktet av vemmelse og skrekk: «Så ti dog, menneske! Det er umulig – selv tatersken yttret sig med avsky om en sånn gjerning –»

Cold lo heslig: «Det tror jeg nok! Hun yttrer sig alltid som det passer i hennes kram – snakker den efter munnen som hun taler med. Forøvrig, jeg tror aldrig de gjør det på sine egne – der heter det, jo flere børn jo bedre går tiggeriet. Sikkert forakter fantene oss hjertelig for hver eneste tjeneste som vi avkjøper dem i dyre dommer.»

*

Da Dorthea var blitt ferdig med formiddagens gjøremål, krøp hun til køis bak sammendragne sengomheng. Men det lyktes henne ikke å få sove, så trett som hun var. Hun kunde ikke bli kvitt tanken på Sibilla – så henne for sitt indre øie, lå og snudde og dreiet på konens utsagn – og hun lette efter grunner og unnskyldninger for ikke å vende tilbake til Fenstad mere.

Ja – skjønt hun innerst inne visste det var en uverdig feighet, og et forræderi mot den ulykkelige jomfru Langseth, hun orket ikke se igjen taterkjerringen, enn si tilbringe en våkenatt til sammen med henne i det gyselige sykeværelse på Fenstad.

Hun blev brennende het når hun tenkte på, at hun hadde søkt hjelp hos dette kvinnemennesket – for å få vite sin manns skjebne! Hun visste ikke engang om hun hadde gjort det, fordi hun virkelig trodde at den mørke, hemmelighetsfulle konen eiet okkulte evner, 186eller om hun hadde gjort det tiltrods for at hun var sikker på, det hele var snyteri og hokuspokus. Det ene var like ille som det andre.

Akk jo – innerst inne hadde hun sikkert håpet at den fremmede forføiet over kunnskapskilder som rannt i dunkle dyp, dit fornuftens klare dagslys ikke kunde trenge ned. Og hun som hadde trodd at hun av hele sin sjel elsket dette velsignede dagslys, – ikke før syntes dets skjær henne koldt og ubarmhjertig, fordi det fremviste en sørgelig nutid og en usikker fremtid – så søkte hun tilflukt i et overtroisk håp om at det vandrende folk dog kanskje eiet sånne hemmelighetsfulle evner som almuen tilskrev det.

Hun hadde bare sig selv og sin egen tåpelighet å takke for det – og dog oprørte det henne, som om hennes sorg var blitt bespottet på den grusomste måte, når hun husket på den skyggeaktige svarte skikkelsen som hadde sittet i talglysets rødlige flaggreskinn, bøiet over kortbladene sine, mumlende ulykkesspådommer, mens hun lot som hun leste Jørgens skjebne ut av disse skitne papirstumper. Og, utålelige tanke! – sett at hun hele tiden hadde visst alt om den, sett at det likevel var hun og sønnene hennes som hadde hevnet sig på den ensomme rytter, fordi han engang hadde utfordret deres hat – for det rannt sikkert i dunkle dyp og vilde aldrig kunne bringes for dagen –.

Kapteinens sisste ord hadde avsløret en så avgrunnsdyp løgnaktighet hos dette mennesket, så Dorthea våget ikke møte henne igjen.

Det var synd på Marie Langseth – men hadde hun selv overlevert sig i denne kvinnens hender, så var det dog ingen annen enn Sibilla selv som kunde hjelpe henne. – Eller en lege – ja naturligvis, hun vilde sende en billett over til Fenstad, innstendig pålegge Cold at han måtte la en virkelig doktor hente – hvorfor hadde han dog ikke gjort det med det samme han fikk vite hvad den ulykkelige pike hadde innlatt sig på – 187Selvfølgelig, – det var klart, her måtte en lege gripe inn; husråd, sånne som hun selv kjennte, var helt utilstrekkelige. Det vilde hun skrive. Hun hadde iallfall gjort hvad hun kunde; de feberstillende og fordelende midler hun hadde brukt var i det minste lindrende og helt uskyldige. Og det så jo også ut som Sibillas doktorering hadde hatt en heldig virkning på den syke. – Selv hadde hun sørget for at det var rikelig med rent tøi, charpi og nødvendig utstyr til sykeværelset. Hun hadde gitt Magnille utførlig beskjed om hvad patienten måtte få å spise og drikke –. Det var i virkeligheten ikke mere hun kunde gjøre for jomfruen nu.

– Hun hadde jo sitt eget hus å ta vare på – og alle forberedelsene til guttenes reise. Og hvis hun bestemte sig til å bli med, som broder Ole lot til å ønske så inderlig, så fikk hun endda mere å ordne, – da måtte hun både gjøre sig selv reiseferdig og treffe alle forberedelser, så pikene kunde greie hele husvesenet og stellet med de små børn, mens hun var borte. – Nu kunde hun ikke be Karen Hauss om å komme hit og være imens – men kanskje Finchen Wagner –? Å hun fikk så meget å ordne –.

Med dyp forbauselse opdaget hun, at nu hadde hun virkelig lyst til å reise til bryllopet. De var dog hennes nærmeste, folkene der oppe på Lunde – den gode kjere unge broder, den ærlige velvillige lensmann som virkelig hadde lagt for dagen at han gjerne vilde være henne i fars sted. Og moren – en underlig blind følelse av forventning, eller håp om hjelp, en lengsel efter moderen steg op i hennes sjel. «Ho mor e nå mor di au da, Dorthea,» hadde broder Ole sagt.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.