6.

Madame Dorthea utsatte sin planlagte reise til Christiania, mens hun ventet på at veiene skulde bli bedre. Lars kunde ikke avse noen av karene nu i våronnen, men så fikk Vilhelm kjøre henne da.

Det var gått seks uker siden Thestrup blev borte. – Småpikerne kom og bragte henne buketter av kortstilkede vårblomster, – blåveis, gulstjerner, de første bitte små hvitveis som hadde rødt skjær både på blomsterknoppen og løvet. Deres kinner blusset varme av den friske luft, og håret deres var svett inni kysen. En gang imellem kunde moren se at det fløi som skyggen av en sky over deres ansikter, – de var kommet til å huske på faren. Men så gled den bort igjen. – Ute var vollen grønn, olderkjerrene langs elven hang dryppende fulle av brunrød brume – og der var nyfødte kalver i kalvebingen, og sauen til Elisabeth hadde nye tvillinglam. Hvordan skulde de da kunne sørge –.

Selv Vilhelm, – han syntes så alvorlig og fortenkt så Dorthea iakttok ham ofte med bekymring, men han gledet sig likevel til byturen, forstod hun. En aften begynnte han å spørre henne ut om damene Bisgaard som de skulde bo hos i Christiania: «det var en av dem som var ganske liten, ikke sannt, og låghalt?»

111«Cecilie jo, – den yngste datteren. Hun er helt forvokset, stakkar – det er stor synd, for hun hadde det yndigste ansikt. Men kan du virkelig huske at vi var og besøkte dem? Du var ikke mere enn en seks år gammel.»

«Det var da vi flyttet hitop. Jeg husker godt de hadde en stor sal med sånne løierlige stoler. Claus og jeg krøp op på dem for å se om vi var så høie som stolryggene – de var helt steile og med noe krot på toppstykket. Men så kom De og sa at det fikk vi ikke lov til. Høirøde var de, med forgylling –»

«Tenk at du husker det!» Dorthea smilte litt. «Antonettes mann fikk det gamle møblement fra Solholm, – det er trukket med svinelær, høirødt forgyllt, det er ganske riktig. Jeg tror min salig første mann misunnte sin bror at han hadde fått det. Jeg syntes nu ikke det var pent – gammeldags og gloret. Men det hadde jo vært i familien lenge.»

«Det er ham jeg er opkallt efter?» sa Vilhelm tankefullt. «Prosten Bisgaard mener jeg.»

«Du vet nok det er skikken. Men forresten kan du såmenn være godt fornøiet med å hete efter Vilhelm Adolf Bisgaard. Han var et betydelig, et edelt menneske.»

«Men han var meget eldre enn Dem, ikke sannt?» Og fru Bisgaard som vi besøkte i Christiania, hun var en gammel dame?»

«Min svigerinne Antonette var adskillig eldre enn – ja hennes datter Ottilie, fru Meijersted, er omtrent på min alder. Ja nu er jo også hun en gammel dame snart. Likesom din mor, lille Vilhelm.»

«Jeg kan godt huske dem alle tre.» Vilhelm satt litt: «Mor, – tror De ikke at fru Bisgaard kunde hjelpe mig til å komme inn i deres kjøpmannshandel, hvis De vilde tale med henne om det?»

Der slapp det ut! Han gikk altså endnu og tomlet med sine planer om å komme ut og begynne på noe. Høit sa hun: «Antonette avhendet jo forretningen da 112hennes mann døde. Jeg vet ikke om hun har noe å si der mere. Jeg har hørt at hun skal ikke stå på den besste fot med de nye eiere. Men vi kan jo tenke på det. – Og klokken fire hver morgen måtte du op, min venn, hvis du skulde begynne i krambodlære –»

«Tror ikke mor jeg kunde greie det kanskje?» Vilheim var åpenbart litt pikert.

Jaja. – Alle sammen måtte de jo videre. Hun selv måtte det også. Selv om hun skulde bli ved å leve i sin sorg, – bære den med sig som snilen sitt hus, på en gang et hjem, et vern og en byrde, – for de unge var det jo ikke slik. Og Gud skje lov for det!

*

Men det kunde være grunn til å ta Vilhelms idé under overveielse nu. Da Ottilie Meijersted besvarte hennes forespørsel, om de vilde huse henne og Vilhelm, hadde hun i sitt brev blandt annet meddelt, at Laurids Winther og Christence kom til å forlate Kjøbenhavn en gang på forsommeren; han hadde fått et prestekall på landet ikke langt fra Viborg. Planen om at Vilhelm og Claus skulde bo hos dem og ta sin studentereksamen i Danmark røk altså i lyset.

Det hadde vært en av Jørgens yndlingsplaner. Selv var han blitt sendt til Kjøbenhavn til sin faster og hennes mann, fordi han hadde gjort det altfor broget for den gamle Thestrup tilslutt med sine gale streker. Så blev da han og fetter Laurids uadskillelige. Og da fader Winther fikk kall i sin fødeby, Viborg, flyttet de to ynglinger inn på et kvistkammer i Rigensgade, hvor de delte seng og grøtfat, — ja tilmed hadde husets eneste stasparykk felles. Den var ikke i bruk ofte, – leende hadde Jørgen fortalt sine børn, hvordan fetter Laurids en dag vilde smykke sig med den, han skulde gå og opvarte en fornem herre med en supplik: da opdaget de at en mus hadde barslet i parykken deres!

Men Claus og Vilhelm var jo ikke slike galfranser som deres far hadde vært. For den saks skyld kunde 113det godt ha klart sig med at de blev satt på den latinske skole i Christiania. Dorthea holdt meget av Winther, hun holdt virkelig også av Christence. Men hun var riktignok ikke mange ganger i sitt liv blitt så forbauset som da hun fikk vite at de to hadde giftet sig. – Efter Bisgaards død var Christence flyttet til tanten i Christiania – meget fornuftig, syntes Dorthea. Med de midler som steddatteren selv rådde over kunde hun leve aldeles sorgløst og meget behagelig, når hun slog sig sammen med dem. Og tanken på ekteskap lot jo til å være Christence helt usympatisk, hvor kunde hun da finne mere kongeniale omgivelser enn hos tante Bisgaard og kusinerne, – to enker og en pike som av naturen selv var bestemt til ugift stand. Imidlertid, Christence fikk snart nok av å bo hos dem, – hun var jo så egen og eksaltert, det hadde også Antonette erfaret. Efter ett års tid flyttet hun til Kjøbenhavn, skjønt hun nesten ingen bekjennte hadde der i byen; hun måtte tilmed leie sig inn hos villfremmede mennesker, – fruen hun bodde hos hadde vært en bekjennt av hennes mor, det var det hele. Men i Kjøbenhavn hadde så Christence tilfeldigvis truffet igjen Laurids Winther.

Med det kjennskap som Dorthea hadde til sin fordums steddatters besynderlige temperament var hun nærmest tilbøielig til å ha vondt av Winther. Men Thestrup syntes det var bare bra at den kjere Laurids, som virkelig alt måtte kalles en eldre peppersvenn, var blitt reddet inn i ekteskapets havn. Og da fetteren omsider kunde meddele ham, at Christence hadde skjenket ham en datter, jubilerte han likefrem. Og når han utbredte sig om sin yndlingsidé, at hans to eldste sønner skulde fullende sin skolegang under Winthers ledelse, hendte det at han spøkefullt sluttet, – hvo vet, kanskje en av dem kom til å besegle slektskaps- og vennskapsbåndet med å hjemføre den lille Minona som sin brud –?

114Den dagen da de røkte skinkene og fleskesidene fra vinterens saltebaljer var det blitt skikken på Brovold, at konene til hyttefolkene kom op og fikk røkt sitt kjøtt og flesk i samme laget. Dorthea var både surøid og trett og nokså nedsotet da hun kom opover fra bryggerhuset om eftermiddagen og fikk se at en vogn svingte inn på gården. Hun kjennte forspannet – det var de svarte og hvitblisste hestene til prokurator Hauss.

Med den tanken som alltid dvelte bakom alt annet hun tenkte, ilte madame Dorthea de kommende imøte, – uvilkårlig tørket hun hendene sine på forkledet imens. Men prokuratoren hadde med sig ikke bare sin madame; bak i vognen opdaget Dorthea foruten jomfru Sofie og lille Mathilde også søstersønnen, – Fleskesvoren som Vilhelm ikke så ueffent hadde døpt ham, – – så det kunde vel ikke bety at de hadde funnet ham –.

Men da prokurator Hauss hadde krøpet ned av vognen, la han sitt ansikt i så begravelsesaktige folder, og tok hennes hånd i begge sine og beholdt den så deltagende ømt, så et øieblikk tenkte hun – var det allikevel det han var kommet for å melde –. Hjertet hennes sank likesom sammen i gru –.

Mor Vilberg kysset henne på begge kinner da hun omfavnet henne. Men så lo hun riktig muntert, da Dorthea kom ihug at hun så visst fælt rusket ut og bad om unnskyldning, og de to husmødre fikk sig en livlig prat om stabbursmaten sin, mens Dorthea førte sine gjester inn på salen.

Så måtte hun be om lov til å forlate dem et øieblikk, men madame Hauss kom efter henne inn på soveværelset nesten med det samme. Hun skulde ha greie på om hennes søte Thea var kommet helt over besværlighetene med den lilles avvenning – og det yndige englebarnet, trivdes han med ammemelken — og Bertel stakkar, hvordan stod det til med Bertel nu? – Hun 115var virkelig ikke sig selv lik idag, mor Vilberg, – så opskjørtet og likesom så overstrømmende hjertelig. Hun som pleiet være så hyggelig og naturlig.

Men Dorthea fikk sig ikke til å spørre. Hun var redd. Det var en tanke som hun ikke kunde verge sig imot i den sisste tiden, – når de fannt ham, han måtte jo være sterkt forandret alt. Visst ønsket hun av hele sin sjel, at hans jordiske levninger skulde bli stedt til hvilen i fredhellig grunn, – hun ønsket også at det måtte bli slutt på denne fryktelige uvissheten som ikke lenger levnet rum for håp. Men hun gruet usigelig for å gjense dette legeme som hadde vært henne så kjert – når opløsningen alt hadde merket det.

«Ja små barn, små bekymringer – når de er friske da,» sukket madame Hauss, «og store barn, store bekymringer. Endda jeg får jo være takknemlig for småpikene mine, de har nå ikke skaffet mig bekymringer som er noe å snakke om endda iallfall. Rart blir det jo å sende fra sig vesle Mathilde da. Selv om hun ikke kommer til å flytte så langt bort fra oss heller –»

«Nei nei! Hvad er det du sier – skal Mathilde reise fra dere!» Dorthea smålo: «Ja det betyr vel at hun skal gifte sig det?»

«Jeg tenkte du kanskje hadde hørt en fugl synge om det. – Jo du, nå er det da klappet og klart mellem henne og Esten Nymoen.» Madame Hauss tørket bort etpar tårer. «Han er jo sånt bra menneske, du vet det, Thea, er det noen mann som jeg trygt kan gi Vesla mi til, så er det Esten. Men det er rart likevel. – Ja hun kommer jo til velstand da.» Madame Hauss gråt litt til.

«Det gjør hun jo.» Dorthea stod med det renstrøkne halstørkledet i hendene – nu la hun det bort: «men så må jeg da ønske dig tillykke, kjere Karen!» Hun omfavnet og kysset den andre. «Du får en svigersønn som du kjenner og høiakter. Og Tilken flytter ikke lenger fra dig enn du kan se henne så ofte du vil. – Du må da være glad –». Han er jo et meget 116skikkelig menneske, og Aas er en utmerket god gård; penger på kistebunnen er der sikkert også. – Men jeg kunde unnt den nette Mathilde en brudgom som så bedre ut, og ikke var så taus og tung. Og som ikke lespet så fælt. – Høit sa hun: «At våre pikebørn flyr ut av redet, det må vi jo være forberedt på. Og vi vilde såmenn ikke engang ønske det anderledes. Det kunde være nokså skjønt å få beholde dem og ha dem om oss i vår alderdom. Men når vi så faller fra – og de er blitt gamle piker imens –. Det vet da du også, Karen.»

«Jo. Jo. Det er så sannt som det er sagt det, Thea. Og jeg er også meget fornøiet for det, det kan du vel skjønne –»

«Og det er dette dere er kommet for å meddele – det er riktignok pent av dere! Nu skal jeg skynde mig å bli ferdig. – Jeg må jo inn og gratulere min lille veninne Tilken – og vi skal drikke et glass på de forlovedes velgående –»

«Vent litt!» Madame Hauss hadde reist sig; hele det tilgjorte vesenet fallt likesom av henne. De vakkre brune øinene var bedrøvede og alvorlige. «Jeg vil si dig noe – det var det jeg kom hit inn for. Jeg tenkte du vilde kanskje heller vite om det, før Hauss taler til dig om det –.

– Han har vært i Christiania i uken som var. – Kom, sett dig her, Thea mi.» Hun la sin store myke hånd på Dortheas arm. «Og han har altså snakket med kontoret – ja han var jo også hos kammerråden selv da. – Du må ikke opfatte det som vi ikke nærer den inderligste deltagelse for dig, for den skjebne som har ramt dig og barna –.» Det pene runde ansiktet til mor Vilberg fikk et uttrykk av inderlig generthet. «Men håpet om at forvalteren skal bli gjenfunnet i live – akk Dorthea, det har da vel også du opgitt forlengst! Kammerråden er nødt til å tenke på verkets fremtid –. Ja Martin benyttet da også anledningen til å tale din sak – om din pension, forstår du. Thestrup 117hadde nok ikke truffet noen avtale om størrelsen – men kammerråden vil vise sig generøs, det lovet han Martin –»

«Jeg forstår. Kammerråden har rådført sig med din mann om en efterfølger efter Thestrup ved verket her?»

«En bestyrer må jo driften her ha.» Madame Hauss tvinnet lommetørkledet sitt mellem fingrene. «Akk, Dorthea, jeg føler jo med dig, det må du aldrig tvile på. Men det nytter jo ikke å gjemme hodet under vingen –»

«Det gjør jeg ikke heller, min snille Karen. At vi må bort herfra det har jeg alt en god stund vært på det rene med. – Vet din mann hvem som er utsett til å bli Thestrups efterfølger?»

«Det blir Esten det,» sa Karen Hauss forlegen. «Du vet, han er vant med kjøp og salg og kalkulationer, og så har han dansk juridikum. Men Hauss akter selv å ha tilsyn med –. Hvis verket blir utbudt til forpaktning, tenker han nemlig å reflektere –.»

Dorthea nikket. «Det var også Jørgens idé. Han mente det kunde bli en meget god forretning, hvis han fikk realisere sine planer –»

«Ja jeg tror det er nettop din salig mann som har satt ham på tanken –»

Min salig mann –. Det var første gangen noen hadde omtalt Jørgen slik. Min salig mann hadde hun sagt, når hun engang imellem kom til å nevne prosten Bisgaard. Men nu var det altså Jørgen Thestrup også. Plutselig fikk hun en skrekkelig lyst til å le, fordi hun kom til å tenke på – hvordan hadde gjensynet mellem hennes to menn i himmelen artet sig – den lille sarte oldingen, krumbøid og hvit av studerkammeret og sykeleiet, og hennes raske veirbitte Jørgen som kom stormende inn, bevebnet, i rytterstøvler, frisk fra sitt skjebnesvangre sisste ritt –? Akk Herre Gud, man gikk jo ikke inn i de saliges boliger som man hadde stått og gått her nede i kropp og klær. I Himmelen 118skal det hverken gis eller tas til ekte –. Det gikk op for henne skjærende klart, at nu var hun igjen blitt enke, og denne gangen var det for alltid –.

«Du er ikke sint på oss?» sa madame Hauss bønnlig. Hun dyttet lommekluten mot øinene sine. «Noen måtte jo overta stillingen i alle fall. Du sier jo selv at det har du alt tenkt på. Jeg mente du vilde iallfall synes det var bedre at jeg gjorde det, enn at Martin skulde si det til dig. Når du var aldeles uforberedt –»

«Du skal ha takk for du tenkte på det. – Det var – det var – vel betenkt, min kjere Karen. Du har alltid vært mig en god veninne.» Dorthea kysset henne på kinnet. «Tro mig, jeg forstår det nok.»

Hun gikk bort til speilet, ordnet fichuet omkring sine skuldrer og festet det med sin søndagsbrosje av rosenstener. «Du kan skjønne,» sa hun inn mot billedet av sig selv. «Jeg innser så godt det er rimelig at prokuratoren har tatt skritt til å sikkre sig mot at noen kommer ham i forkjøpet.

– Og Mathilde da!» Hun snudde sig mot Karen Hauss. «Det kunde jeg riktignok aldrig ha tenkt mig – at det barnet skulde bli min efterfølgerske her på Brovold!»

Det var bare rimelig at prokuratoren hadde tatt skritt for å sikkre sig mot at noen kom ham i forkjøpet, – hun gjentok det for sig selv, da hun satt alene på kanapéen inne i den øde storstue. Hun hadde fulgt folket fra Vilberg til vogns og var gått tilbake inn på salen for å rydde ut de fine glassene selv.

Hun skuttet sig litt frossen. Det var likesom det satt opspart vinterkulde igjen i veggene herinne, skjønt solen stod på om formiddagen, og hun lot dem slå op vinduslemmene hver dag nu, forat luften ikke skulde bli så fuktig så møblene kunde ta skade –.

De var brunlakerte, med forgyldning på de utskårne muslingskaller og snirkler, – Jørgen hadde latt 119dem lave hos en snekker i Trondhjem, efter noen stoler som hans bror hadde ført med hjem fra utlandet. Møblementet fyllte svært lite i denne store salen; der var bare to konsollspeil, og Jørgen hadde alltid snakket om at han skulde få gjort ett til den midtre vinduspillen og, – endda nu i julen nevnte han det igjen. Hun vilde forsøke å få det med sig; det iallfall skulde ikke på auktion. Men naturligvis måtte hun la avholde auktion før hun flyttet. Prokuratoren hadde talt om at Mathilde og Nymoen kunde avkjøpe henne både ett og annet. Men hun vilde sikkert få det meget bedre betalt hvis hun solgte det ved auktion –.

De to store skilderierne av sin mor og hennes første mann kunde hun for skams skyld ikke la bortauktionere, – hennes mor bodde altfor nær til det, det vilde ryktes til Lunde, og dessuten kom folk her omkring til å kritisere henne for det. Men Gud skulde vite, hun hadde liten lyst til å slepe dem med sig. Hun kunde spørre om broder Ole vilde ha dem –. Skjønt hvad skulde han med portrettet av majoren. –

Vilhelm og Claus var blitt med Hans Wagner på jakt; de kom sikkert ikke hjem før engang utpå morgenkvisten. Dorthea følte sig inderlig alene, der hun satt i den store tomme salen og småfrøs.

Det kunde ikke være anderledes. Den enes død den annens brød, – hun hadde sikkert selv brukt det ordtaket sommetider. Men nu var det altså Thestrups død som åpnet utsikten til et levebrød for Esten Nymoen. Ikke da for at han egentlig kunde kalles brødløs, – men både han og prokuratoren så vel gjerne at det kom litt ekstra smør på deres brød. Hvis de da klarte å drive glassverket her med avance. Skulde hun en dag få høre at det gjorde de ikke, så blev det ikke henne som kom til å gråte – anderledes er ikke menneskehjertet beskaffent. Skjønt det skritt de hadde tatt var altså fullt ut honnett. Skjønt hun visste at det vilde gå ut over den gamle arbeidsstokk, hvis de av uerfarenhet og manglende innsikt i bedriftens natur 120brøt ned hvad hennes mann hadde bygget op. Og at da vilde Thestrup vende sig i sin grav.

Men det vilde vel også gå ut over henne selv, – det kom naturligvis til å påhvile verket å utrede hennes pension. Kammerråden vilde sikkert ordne det slik, når han overdrog det til en forpakter. Og da, ja da måtte hun jo bare ønske at det vilde gå for dem. Enhver er sig selv nærmest, sier et annet gammelt ord. Akk – det er en nedtrykkende beskjeftigelse å lære å kjenne sig selv, hadde Bisgaard sagt undertiden.

I klærne hennes hang endda den friske røklukten og minnet henne om at hun hadde ikke tid til å sitte her og falle i staver. Dorthea reiste sig og samlet karaffel og glasser på presenterbakken. – Ja hun hadde jo vært rundt med Karen, Mathilde og den vordende svigersønn, – huset, som de egentlig kjennte ganske godt fra før av, hadde de besett med frisk interesse, og mens Hauss var et erinde nede i hyttekontoret gjorde de en tur gjennem uthusene. Nymoen oplyste at han aktet å drive Brovold selv, Aas skulde så hans svoger forpakte.

Dorthea trodde nok at hun hadde holdt gode miner hele tiden. Å ja, hun hadde jo alltid visst at de færreste mennesker føler så særlig edelt og ophøiet av naturen. Henne hadde det fallt lett i alle disse årene, da hun var gift med sin Jørgen. Så lenge dyd og plikt og lyst samstemmer er det ingen sak. Nu følte hun hvordan svake og uedle impulser uavlatelig fødtes i hennes sjel, – impulser som hun måtte undertrykke, hvis hun skulde handle som hun burde.

*

Atterglansen efter solnedgangen gyllet himmelen nordover og sendte et varmt gult skjær inn på sovekammeret, hvor Dorthea satt og gav Rikke hennes velling, mens Bertel stod og kledde av sig foran den store omhengssengen. Hun hadde den lille piken inne hos sig om nettene nu, for ikke å ligge helt alene, og 121inatt skulde også Bertel få sove her, siden brødrene var på skogen.

På denne siden av huset hørtes det ikke så godt, når fremmede kom til gårds, – at hundene gjødde la hun ikke alltid merke til. Så hun blev helt overrasket, da døren gikk op og Ole Hågensen stod der –

– Nei hvor er han dog smukk, tenkte hun, gledelig opvarmet, – aftenlyset fallt like på hans friske, rødmussede ansikt og velvoksne gestalt. At hun nettop denne kvelden skulde få besøk av et menneske som dog hørte henne til!

«Men min kjære Ole – er du på disse kanter! Det var da fornøielig å se dig!»

«E æ så ja. Å du meine e kunne ha kome neom åt de før au. Slik som her står te.»

«Din far har jo vært her – to ganger. Men sett dig, sett dig – Bertel, kan du stikke ut og be Ragnhild hente op en kanne øl til morbror Ole. – Nei, når ikke lensmannen har kunnet utrette noe, hvor skulde da vel du –. Men hvordan lever mamá?»

«Å jau –. Ja ho har nå stri og stort bestyr da, ho lyt reie te gjestbo’ veit du. Helles så kjem e nå frå Kristian’ e da. Me lass da ma. – Nei nei, de va nå inte meininga mi at du skulde ha bryderi førr mi skuld lell –»

«Visvas Ole, nu skal du ha mat. Hvordan er det, jo du kan nok like en kopp the, det husker jeg da.» Han hadde tatt av sig luen og lagt den på gulvet mellem føttene sine; Dorthea kunde ikke bare sig for å stryke lett over hans skulder, idet hun kom forbi ham med bordduken over armen. Hun visste godt at hennes små kjertegn alltid gjorde ham forlegen; han var helt bondsk sånn. Nå ja, deres mor hadde vel neppe kunnet bidrage til å forandre hans idéer i så måte; sine kjertegn hadde hun aldrig ødslet på sine børn. Men det var så fristende å streife med hånden det lysegule håret som fallt ned om hans smukke ungdommelige ansikt nesten til kuftekraven. «Speilegg, det vet jeg at 122du meget gjerne spiser, jo min tro skal du ha speilegg!» – Mamá hadde alltid vært så gjerrig på eggene sine.

Den kjønne, søte dreng! Det var ingen nytte til å utfritte ham; hadde han noe å si henne, så fikk han komme frem med det i sin gode tid. Så sa hun bare – veiene, de var vel rett bekvemme og tørre nu? Og hadde han hatt følge på byveien? Hun visste at bønderne arrangerte sig helst slik at de reiste flere i flokk, når de skulde til hovedstaden. Men Ole lo av henne – nei denne tiden hadde nok bygdefolket det mye for annsamt til at de kunde ligge og reke efter veiene; han hadde fått gjøre ferden alene. «Men nå hadde e tenkt e skulle få me meg brursveinom mine oppover når e fer hematt.»

«Vilhelm og Claus? Men kjere Ole, det kan jo ingen herfra reise i bryllop nu. Hvad tror du folk vilde si, hvis jeg tillot sønnene fra et sørgehus, som dette er, å delta i et stort og festlig gjestebud med dans og allslags gammen.»

«Du meine dæ at du inte kainn koma du heller da?» spurte broren sakte.

Dorthea ristet på hodet.

«Elluså veit du, døm trong inte danse just, gutan dine – om døm nå rei me te kjørkja å satt ve bore me mobro sin. Dæ kunn nå vel inte bli snakk tå di, skull e tru. Ja e meine nå du au kunne da koma å hjolpe mor di å vera me foregangskjerringom – dæ kan nå ingen meine anna heill dæ va rimeleg. Med di e eig inte skjyllfolk på morssia anna hell du og ungan dine.»

«Akk Ole, du kan nok forstå hvor gjerne jeg vilde. Drengene har gledet sig til denne festlighet, så usigelig. Og det var jo mitt inderligste hjerteønske å kunne være tilstede, når du treder frem for Herrens alter med din Ingeborg, for å nedbede Himmelens velsignelse over eders forbund. Hun er så smukk, har Dabbelsteen fortalt mig –»

Straks kom det et genert uttrykk i den unge 123bondes ansikt. «Eg er nå nøgd me gjifte mitt – ho er både snill og dugeleg ho Ømbjør. Dæ e nå reint forgale au at inte du kan vera me; du skulle ha vorte kjennd me versyster di lell!»

«Ja det må du nok si, Ole. Så meget desto mere som det vel er temmelig usikkert, når jeg skal få anledning til å gjøre din bruds bekjenntskap, dersom det ikke blir nu i vår. Innen lenge må vi jo bort fra Brovold, som du kan forstå.»

«Du må vel de ja. Men eg trudde nå mte du trong teinkje på slikt – ennå da. Me di døm har’nte funne att han mainn din. Døm kain nå fell inte sette te nån ettermann ette ‘om Thestrup før dæ e fullvisst at ‘n er daud. Å då lyt døm vel la døkk bli verandes her tillsviar?»

– Ragnhild kom med maten, og Dorthea skjenket av klunkeflasken: «Seså, Ole, spis nu, du må jo være både sulten og mødig. Kjere, spis nu, venn min –», og mens hun sørget for at broren forsynte sig fortalte hun ham om prokuratorens besøk.

Drammen hadde gjort ynglingen noe mindre forbeholden. Med varme yttret han sin mening om Hauss’n, hvis adferd han kallte låk.

«Akk kjere bror – det er jo helt naturlig at mannen har sine egne og sin tilkommende svigersønns interesser for øie. Selv om hans optreden røber en viss, hvad skal jeg kalle det, mangel på delikatesse – som vel forøvrig ingen har mistenkt Hauss for å besidde. Men iallfall går jeg aldrig med på å la ham få overta besetningen her, og hvad innbo og effekter forøvrig som jeg blir nødt til å skille mig av med – efter taksering av folk som er i prokuratorens lomme, eller frykter for å ende der. Ikke sannt, er du ikke også av den mening, at jeg bør heller la avholde auktion før vi reiser herfra?»

Ingen av dem hadde tenkt på at Bertel kunde ligge våken – nu lød plutselig høilydt barnegråt borte fra den store sengen. Dorthea ilte dithen: «Hysch, hysch, 124min egen engel, du må ikke vekke Rikke – mitt kjere barn!» Hun tok ham inn til sig, satte sig på sengkanten, og med armene slynget om morens liv gjemte Bertel hodet i hennes rummelige skjørter, hvor lyden av hans hulken nesten kvaltes.

Ole Hågensen la ned kniv og gaffel. Med et uttrykk av stille deltagelse satt han og ventet, til guttens gråt hadde stilnet litt. «Du Dorthea, – e meine, dæ va klokest tå dæ at du rådgjer me ‘om far min, håssen du skal stelle dæ. E tru inte du kain haille aksjon på Bruvoll med ein gong ser du, – du lyt fyst få dæ papper fra øvrigheita på at mainn din ha vore sakna så lengje så dæ må eragtes for rimeleg, du fær rå om bo’ ette ‘om. Ja du kjem nå te å tarve ein uhorveleg mengde ne papper hårr som er, e er redd for dæ. De blir radt for my for dæ å ståke me åleine, Dorthea. Men du veit han far hjolpe deg gjeine de besste ‘n kan. Enten du vil ha’n te å kåmå hit, hell du vil fårå åt Lunde –»

«Å nei mor!» Bertel satte i et høit jammerskrik. «Å det må De ikke gjøre –»

«Hvad må jeg ikke gjøre, gutten min? Den snille lensmann Lunde, han er jo min stedfar, – han vil jo bare vårt besste kan du nok forstå.»

«Ikke få papir på det,» hulket gutten. «Nei mor, det må De ikke gjøre. For da blir det jo sikkert – at vår far er død!»

Dorthea trykket Bertel inn til sig: «Akk mitt barn! Tror du din far vilde latt oss sveve i angst og uvisshet så lenge, hvis han endda hadde vært i live –? Det kunde han aldri nenne –»

Bertel gnidde tårerne utover ansiktet sitt med håndbaken, så op på moren med et underlig gjennemtrengende blikk: «Nei. Nei det kunde far nok aldrig nenne,» sa han, likesom det lå noe beroligende i tanken.

En anelse grep Dorthea. Hadde barnet hørt snakk, formodninger –? At rykter var i omløp, – måtte være i omløp – angående forvalterens mystiske 125forsvinning – hvilken ubegripelig lethargi som måtte ha overveldet henne, siden hun ikke hadde tenkt på det før. Kjerlig strøk hun Bertel over de tårevåte kinner: «Min store forstandige dreng! Vi må forsøke å bære det så godt vi kan, Bertel min! Den gode Gud vil ikke forlate den faderløse, det vet du nok –» sa hun, litt svakt. Akk hun selv var så fjernt fra å føle sig forsonet med Guds uransakelige styrelse –.

«Skal de selge alt sammen da – Junkeren og Snerla og Gamlebrun’ og alle de andre hestene – og – og allting her – og sauen til Elisabeth og kalven min og alt sammen –»

«Så så så, barnet mitt! Du hører jo hvad morbror Ole sier – det blir da hverken idag eller imorgen –.» Hun vendte sig til broren som hadde sittet med en forlegent-deltagende mine og hørt på guttens klage:

«Jo ser du, Ole – tro ikke at ikke jeg påskjønner den tjenstvillighet som din far har bevidnet mig, da han var her. Men mamá – hennes helse er jo heller ikke hvad den har vært, eftersom han sa. Og nu har hun stått i med bryllopsforberedelser i lange tider. Jeg vet ikke om det er opportunt at jeg nu bebyrder henne med mine bekymringer.»

«Mor – Scharlach sier, det er så sørgelig at De ikke søker trøst hos Deres mor – når hun ikke bor lenger borte enn en eller to dagsreiser herfra.»

Ja – folk som ikke kjennte forholdet mellem henne og hennes mor måtte vel tenke slik. At hun var en besynderlig datter som ikke ilte avsted for å styrte sig i moderfavnen med sin bedrøvelse. Skjønt, kunde man ikke med like megen rett ha ventet at moren vilde haste til sin hårdt prøvede datters side –. Men hun sa blidt: «Bertel, skjenne på dig iaften, det vil jeg ikke. Men du må ikke hele tiden falle morbror og mor i talen.» Hun rettet på putene under gutten, dekket godt over ham og Rikke og drog sengomhengene sammen: forsøk nu heller å falle i søvn da.»

Hun gikk tilbake til bordet, skulde like be Ole 126forsyne sig med det fjerde speilegget, – han måtte nødes for hvert ett han tok.

«Ho mor er nå mor di au da veit du, Dorthea,» sa Ole dempet.

Søsteren nikket. Et øieblikk blev hun stående, nesten som beskjemmet. «Ja Ole, det har du rett i. – Men spis nu – å jo, gjør mig den fornøielse å ta det sisste speilegget også da!»

*

Neste morgen fulgte hun broren ut i det åpne vognskjul og så på, mens han strevet med å få skilderierne av deres mor og hennes første mann anbragt på lasset, – Ole vilde gjerne ha dem. Egentlig kunde hun ønsket å gi ham Feierfax også, – hunden kjennte ham og trivdes med ham, han hadde lånt den hjem til en bikkje han eiet etpar ganger. Det gode trofaste dyr vilde få det godt på Lunde. Men hun hadde sett hvor forskrekket Vilhelm og Claus blev, da hun slog på det imorges ved frokosten, – de holdt meget av hunden, og de drev jo litt med skytteri, når de kunde komme avsted med det. Så det fikk være med å tenke på Feierfaxes fremtid foreløbig. – Men hun kunde nu klarere forestille sig hvordan det måtte bli for børnene å ta avskjed med de firbente venner på gården, – ja med hele det kjere gamle hjem og alt som hørte til det av levende vesener og døde ting. Nesten var hun glad fordi Ole hadde minnet henne om de mange formaliteter hun måtte underkaste sig, før opbruddet kunde bli til virkelighet. Det var dog en opsettelse –.

«Enn Dabbelsteen,» spurte madame Dorthea, «er det ingen som har hørt noe mere til ham?»

«De vart nå sagt ve kjørkja her om dan, han laut ha greid seg inn åt Sverri – ‘n Gunder Ophus å ‘n Elland son hass hadde hørt gjete det, me døm var på byferd for naugre vikur sea –.»

– Etpar netter efter at han hadde forlatt Lunde i våres var Dabbelsteen blitt grepet av lensmannen i sin hjembygd under et – iøvrig høist ubehendig utført 127– forsøk på å befri mordersken Margit Klokkhaugen som satt fengslet i føderådsstuen på lensmannsgården. Arresten bestod nemlig bare av et eneste rum, og her var hennes medskyldige stedfar forvart. Da nu lensmann Byrsting innsatte også den ulykkelige student i arresten, kom det til slike optrin mellem de to menn, så Byrsting, som ikke vilde belegge madame Dabbelsteens sønn med lenker, flyttet ham til et kammers på gården. Derfra hadde han ikke hatt vanskelig for å unnvike. Men hvordan stakkaren derefter hadde kunnet berge sig, utilstrekkelig kledd og pengelens, under det voldsomme tøbrudd som nettop da satte inn og gjorde veiene utefter dalen nesten ufarbare – det var riktignok gåtefullt. Selv om hans mor, kapellansenken, var fryktet av almuen i mange kirkesogns utstrekning for sine formentlige okkulte gavers skyld.

– Å komme sig over til Sverige, det var et almindelig ønskemål for norske lovovertredere.

«Du Ole. Vil du svare mig ærlig og redelig som min tro bror? Har du hørt noen ymte om at Thestrups forsvinnen kunde – ja at den kunde tydes anderledes enn som et ulykkestilfelle –?»

Ole Hågensen var blitt ferdig med å gjure det ompakkede lass. Han snudde sig mot søsteren, og sammen begav de sig opover mot stuehuset.

«At ‘n ha ridd seg ner i ei råk, det trur nå mest alle menneskje. Ja naugre gjete på de at ‘n ha vorte drepe og røva tå dette røvarpakke som de vart attgjett om her i vinter, heill tå fant kainskje. Men du veit, det finnst altis folk som prate så emse, når ein slik ulykke ber te.»

«Jaså. – Hvad sier de da, Ole,» spurte hun sakte.

Han drog på det: «Å – de er nå emse da –.»

«Sier de kanskje at også Thestrup skal – være reist til Sverige?»

«Nei de har eg inte hørt lell,» sa Ole bestemt.

Ole skulde kjøpe med hjem endel glassvarer, og Dorthea fulgte ham ned til magasinet.

128I det halvdunkle rum som lå mellem kontoret og lagerrummene fallt en solstråle inn gjennem det eneste vindu, forgyllte det tett svevende støv og oplyste den røde hårtoppen til Vilhelm som stod ved sin høie pult, – han måtte ha en omsnudd kasse å stå på for bekvemt å kunne nå op. Med gåsefjæren innstukket bak øret – den hadde efterlatt blekkspor både på hans kinn og i håret – og iført enslags sekkelerrets forklede syntes han utrustet til å bistå gamle kontrollør Thommesen både i magasinet og på kontoret. Det var alt fjorten dager siden han hadde anmeldt sig til denne tjeneste.

Årsaken var, at pastor Muus hadde kommet på visitt med sin kone. Med virkelig ekte godvillighet hadde de tilbudt madame Thestrup, at hennes gutter kunde jo komme til prestegården og få undervisning av huslæreren der. Riktignok var prestebarna meget yngre, den eldste en småpike på alder med Bertel, men det skulde vel gå like godt for det. Imidlertid protesterte både Vilhelm og Claus mot at hun reflekterte på dette velmente tilbud – ærlig talt, sa Vilhelm, han trodde at han kunde minst like meget i alle latinskolefag som den gudsnådslige student Mikkelsen. Og Claus Hartvig oplyste, at han hadde truffet kaptein Cold, og denne hadde tilbudt å undervise ham i matematikk og tegning, inntil moren kunde få truffet en annen ordning.

Det blev da til det at Vilhelm fikk begynne på hyttekontoret, mens Claus tre ganger i uken red til Fenstad, hvor han efter eget sigende på en formiddag lærte mere av kapteinen enn Dabbelsteen hadde kunnet bibringe ham i tre måneder. Nå, matematikken hadde eben ikke vært Dabbelsteens force, og at kapteinen var mere kapabel som fransklærer tvilte hun ikke på. Den svakelige Bertel kunde da umulig gå alene hele den lange veien til prestegården og hjem igjen, – skjønt, den egentlige grunn til at Dorthea ikke vilde sende ham dit alene var, at hun visste ikke 129hvad ikke «mysslingene», prestens uartige og meget forkjælede småpiker, kunde finne på å erte ham med. SåSå] rettet fra: Sa (trykkfeil) nu leste hun dels selv med Bertel, dels lot hun Claus gjøre det. Og bemerket til sin forundring, at Claus skilte sig meget bedre fra denne opgave enn Vilhelm hadde gjort, da han skulde forsøke. Med sin drømmende, for ikke å si drevende, ro syntes Claus å ha en velgjørende innflytelse på Bertels følsomme, lett opjagede natur, ja tilmed å egge ham til vitebegjærlighet og interesse for leksene.

Gamle Thommesen kom ut fra kontoret, hilste hjertelig på madame Thestrup og Ole Hågensen. Derefter utlot han sig straks med megen iver om Vilhelms flinkhet.

«Hvor det gleder mig at De sier det, kjere Thommesen! Men nu kommer jeg blandt annet for å be Dem om å bevilge Vilhelm Adolf en fri-uke. Min bror her ønsker så meget å se sine søstersønner mellem brudesvennene ved sitt forestående bryllop, og De kan nok tenke Dem at det vil jeg nødig nekte ham. Der er jo ingen andre her på disse kanter som kan representere hans mødrene familie ved den leilighet enn guttene mine.»

Hun gav nøie akt på kontrollørens ansikt imens, men han syntes ikke forundret, tvertimot, det var jo så rimelig, sa han.

Dorthea hadde besluttet å la guttene reise til bryllopet. Allverden kunde gjerne få se, Jørgen Thestrups familie fryktet ikke for at det kunde være beskjemmende avsløringer i vente. At hennes indgetogne holdning siden man hadde opgitt letingen efter den forsvunne kunde tolkes som ønsket om å skjule annet enn sine tårer, det var ikke falt henne inn før nu.

Nu vilde hun, straks guttene var reist, anlegge enkedrakt og kle småpikene og Bertel i sørgetøi. Og så fikk hun nu gjøre det som hun hittil hadde kviet sig for – tilskrive Thestrups og sine egne pårørende og berette om den ulykkelige begivenhet.

130– Hvor selsomt, fallt det henne inn, da hun tenkte på sin svigerinne Maren Sabine, – også hun hadde jo oplevet den sjelsfortærende venting, håpets langsomme død, sin manns forsvinning uten spor. Skjønt for Bina måtte det føles mindre unaturlig; hver gang en sjømann tar ut på langreis er jo muligheten der for at han aldrig vender tilbake. Dessuten mente Jørgen at forholdet mellem Iver Thestrup og hans kone hadde ikke vært det besste, selv om hun nok sørget ham da han blev borte. Hun hadde iallfall ikke giftet sig igjen.

Søstrene hadde ikke sett sin bror Jørgen på mange år. Fredrikke, fru Devle, satt fengslet til sin lenestol i kammerset på kapteinsgården i Namdalen, Karen Anna, madame Jæger, hadde ikke på år og dag vært sydover så langt som til Trondhjem engang. Så sorgen kunde vel neppe falle knusende over dem – endda det måtte dog gjøre et underlig inntrykk, når de erfarte, at også den andre broren var bortkommet, opslukt av et element som syntes å ville beholde sitt bytte og sine hemmeligheter.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.