Billeder fra Vestkysten af Norge

av Magdalene Thoresen

INNLEDNING

ved Jorunn Hareide

Våren 1866 hadde den da 45-årige Magdalene Thoresen flyttet fra København, der hun hadde fristet tilværelsen som enke i noen år, til Christiania, hvor hun ville forsøke å skape seg et navn som norsk forfatterinne. Etter suksessen med folkelivsskildringene Fortællinger (1863) og Signes Historie (1864), hennes to første større arbeider, mente hun at tiden måtte være moden. Hun hadde ønsket å bosette seg i Norge for godt, men mistrivdes, og dro nedslått tilbake til København etter fire år. Nordmennene ville ikke anerkjenne henne. «Her kan Ingen trives, som vil op paa Højderne», skrev hun til (ste)svigersønnen Henrik Ibsen i februar 1870. Han hadde advart henne mot å flytte tilbake til Norge og de trange forholdene som hersket der.

Oppholdet var imidlertid ikke helt forgjeves. Resultatet av Christiania-årene ble enda en folkelivsskildring, Solen i Siljedalen (1868), som riktignok fikk en noe dårligere mottakelse enn forgjengerne. Et moderne ekteskapsdrama, Et rigt Parti (1870), innfridde heller ikke helt forventningene; sammen med avslag på en søknad om fortsatt barnepensjon for en umyndig sønn ble dette kanskje dråpen som fikk begeret til å renne over. Hun forlot Norge, fast bestemt på aldri å slå seg ned der igjen.


Gjensyn med Sunnmøre

Magdalene Thoresen hadde imidlertid lenge syslet med tanken om å skrive en ny folkelivsskildring fra Norge, nærmere bestemt den delen av Vestlandet som hun kjente så godt fra sine år som prestekone i Herøy på Sunnmøre og siden i Bergen. Våren 1869 hadde hun derfor søkt Det kongelige norske Videnskabers Selskab i Trondhjem om støtte til en reise til Sunnmøre for å samle stoff til et arbeid som skulle hete «Billeder fra Fjordene». Hun fikk avslag med én stemmes overvekt, med den begrunnelse at Selskabet ikke støttet litterære og estetiske prosjekter. At hun følte seg forfordelt er ikke merkelig; Henrik Ibsen hadde tre år tidligere fått et stipend på 100 spesidaler for å reise til Roma og fullføre et dramatisk arbeid «hvis Stof er taget af den romerske Historie.»

Magdalene Thoresen lot seg imidlertid ikke stoppe, selv om reisen måtte utsettes. Sommeren 1871, et år etter at hun var vendt tilbake til København, la hun sammen med datteren Sara og svigersønnen Valdemar Ludvigsen ut på sjøreisen over Skagerrak og videre oppover langs norskekysten til Bergen. Den 30. juni ble hun mottatt av sin gamle venn Herman Baars og hans kone, og bodde hos dem noen uker før hun fortsatte ferden nordover.

En av hensiktene også med Bergens-oppholdet var å samle stoff til nye fortellinger. Hun skriver til venninnen Mathilde Reinhardt i København at hun skal gå en tur ut til Svartediket en dag når regnet letter litt, «og optage Skitzer til en Fortælling, og en gammel Mand, som gaar og stumler paa sine sidste Ben, skal give mig en Skildring af nogle forsvundne Skikke, som allerede vare forældede da jeg boede her. Forresten ser jeg Stof overalt …» Noe av materialet om Svartediket kom med i romanen Herluf Nordal. En Fortælling fra det forrige Aarhundrede (1879), men Bergen er ikke nevnt i Billeder fra Vestkysten af Norge.

Magdalene Thoresen ble i Bergen til begynnelsen av august, og hadde da sett hva hun ville se og truffet alle sine gamle venner og bekjente. Men reisens egentlige mål var å gjense Sunnmøre, og det ble også høydepunktet for henne. Hun besøkte Herøy, hvor hun så den nye kirken som var reist i stedet for den gamle, ærverdige stenkirken fra middelalderen; hun var ikke så fornøyd med den nye. Til Mathilde Reinhardt skriver hun at den visst var til stor nytte for menigheten, men at den ikke riktig gledet henne «med sin lysende Stemning, der syntes rent at fornegte sine gamle Venner». Prestegården var derimot uforandret; der ble hun tatt godt imot av lutter fremmede mennesker og fikk sove på sitt gamle «Ungdomsværelse». «Ungdomsværelse» refererer til at hun hadde vært guvernante for prestens barn fra et tidligere ekteskap før hun giftet seg med ham.

Fra Herøy reiste hun til Ålesund og videre til Solnør. Det var siste stopp på reisen, og her ble hun en ukes tid hos den vennlige Daae-familien, hennes manns svigerfamilie fra andre ekteskap. Hun tok så sydgående dampskip til Veblungsneset ved utløpet av Rauma ytterst i Romsdalen, og reiste derfra videre over land til Christiania. Reisen må ha vært besværlig. Den foregikk sannsynligvis med hesteskyss et langt stykke av veien; først ti år senere ble det opprettet en diligensrute mellom Veblungsneset og Lillehammer. Derfra kunne man ta toget til Christiania.

Hun reiste ikke straks tilbake til København som hun først hadde tenkt, men ble boende i Christiania til april året etter, dels hos datteren Dorothea, som hadde giftet seg sommeren før, dels på et leid værelse ute i byen. Høsten 1871 forteller hun Mathilde Reinhardt at hun nå så smått er i gang med vestlandsboken, og antyder litt om hvordan hun tenker seg den:

Jeg maa skrive min Søndmørs-Rejse som en Skildring jeg kan det ikke anderledes; men om det desuagtet vil blive et af de Arbejder, som kaldes lykkelige – det beder jeg Gud om, men jeg ved det ikke. Stor Umage vil jeg imidlertid gjøre mig. Resten kan jeg ikke styre.

Arbeidet tok lengre tid enn Magdalene Thoresen hadde håpet. Arbeidsforholdene var ikke de beste hos datteren. Dessuten ble hun distrahert av en kortvarig, ulykkelig kjærlighetshistorie med en meget yngre mann, en venn av hennes datter og svigersønn, arkitekten Herman Schirmer (1845–1913). Forholdet måtte holdes hemmelig, men Dorothea ante likevel uråd, noe som førte til krangler mellom mor og datter. Forholdet ble også for vanskelig for Schirmer, og kunne ikke vare. I april 1872 dro Magdalene Thoresen tilbake til København for å pleie sin kjærlighetssorg og få arbeidsro. Hun fullførte boken i løpet av sommeren og høsten samme året.


En ny sjanger?

Billeder fra Vestkysten af Norge kom ut midt i desember. I et brev av 19. desember kunne hun takke vennen og litteraten Carl Rosenberg (1829–1885) for hans forståelsesfulle anmeldelse, som hadde stått i Fædrelandet fem dager tidligere.

Rosenberg hadde allerede lest boken i manuskript. I november skrev Magdalene Thoresen til ham at hun hadde et manuskript som var ferdig til å gå i trykken, men at hun ikke våget å stole på sin egen vurdering alene, og at hun derfor søkte en person «til hvem jeg med Sikkerhed kan overgive denne dømmende Myndighed». Hun håpet at han ville si sin uforbeholdne mening. Om boken selv sier hun ikke stort annet enn at det «paa en Maade [er] et kulturhistorisk Arbejde». Det er «Norges Kystliv i Billeder, henlagt paa den bestemte Strækning, som jeg selv har færdedes i, og jeg er ikke gaaet et Skridt udenfor Erfaringen».

Kanskje har hun følt seg usikker på sin dømmekraft fordi hun tidligere bare hadde skrevet fiksjon, mens dette var en sjanger som til en viss grad var ny, i alle fall for henne. Strukturen kan minne om Peder Christen Asbjørnsens folkelivsskildringer med innlagte sagn, som var utkommet fra midten av 1840-tallet. Magdalene Thoresen kjente hans arbeider og skrev en meget grundig og rosende nekrolog over ham i Illustreret Tidende da han døde i 1885. Men hennes prosjekt er mer vidtfavnende enn hans, mer i slekt med opplysningstidens topografiske skrifter, samtidig som hun altså også gir plass til folketro og folkediktning. Stiltonen er også forskjellig fra Asbjørnsens; hun bestreber seg på å holde en nøktern, «vitenskapelig» diskurs i de delene som ikke er fortellinger. Hun holder også sin egen person utenfor, bortsett fra et enkelt sted hvor hun mener at hun bør være synlig, fordi den mektige naturen i Norangsdalen (i kap. «Jørendsfjorden og Norangsdalen») bare kan skildres gjennom «det personlige Indtryk», den subjektive opplevelsen.

Det er mulig at hun kjente til Johan Sebastian Welhavens Billeder fra Bergenskysten (1842), men det er ingen referanser til denne lille teksten. Den minner heller ikke så mye om Magdalene Thoresens arbeid, selv om det er likhetspunkter. Welhavens tekst kan kanskje karakteriseres som en sosialantropologisk studie med innslag av geografi og zoologi. I første del av i alt tre skildrer Welhaven kystens natur med plante- og dyreliv, og dens kultur: bebyggelse og dyrket mark. I de to følgende går han tettere inn på strilene, som befolkningen langs kysten kalles, med deres fysiske særtrekk, levevis, næringsveier og kulturelle forhold.

I motsetning til Magdalene Thoresens verk er det hos Welhaven ingen skjønnlitterære innslag eller gjengivelser av sagn og eventyr, bortsett fra en kort omtale av et digert, my(s)tisk havdyr som folk har undret seg over gjennom generasjoner i en bestemt innsjø på «Sartor» (Sotra). Alt er sett med en fremmeds øyne; i en viss forstand betrakter Welhaven strilene med like stor forundring og nysgjerrighet som Magdalene Thoresen vel førti år senere så på samene. Men Welhavens stil er tørrere og mer akademisk enn hennes, med mange fremmedord, og som person er han bare til stede i teksten gjennom bemerkninger som: «Hvilken fabelaktig Mangfoldighed af Asterier og Bløddyr og Havvæxter klæbe dernede ved Klipperoden!» Han røper seg også gjennom sin kulturelle dannelse, som når han hevder at «den gamle Havstril i sin maleriske Dragt» levende minner om «mangt et prægtigt Billed af den uforlignelige Rembrandt».

Welhaven skrev flere prosaverk i nasjonalromantisk stil, men etter litteraturhistorikernes vurdering med mindre hell enn for lyrikkens vedkommende; hans Billeder fra Bergenskysten skal ha vært hans mest populære prosastykke. Hvis Magdalene Thoresen har lært noe av ham, kunne det være den skarpe fokuseringen på konkrete detaljer i skildringene av folk og natur langs bergenskysten. I etterlikningen av Welhavens tittel ligger kanskje et hint om at hun faktisk hadde lest Billeder fra Bergenskysten. Hun kjente ham visstnok ikke personlig, men kjente selvsagt til ham; i en periode bodde hun i en leilighet en etasje over hans i Parkveien bak slottet. Fra sine vinduer iakttok hun studentenes hyllesttog til ham den 12. november 1868.


Fra natur til kultur

Billeder fra Vestkysten af Norge innledes med et dikt, «Til Søndmør», som med sin personlige tone avviker nokså mye fra de syv følgende «bildene». De er, som titteldiktet antyder, avgrenset til Sunnmøre, fra Stadt til Ålesund, og har titler som «Stat», «Herø», «Volden» og «Ørstenvigen og Bonddalen».

Alle kapitlene begynner med malende naturskildringer og ender med en eller et par lengre fortellinger som skal karakterisere menneskene der. For så vidt passer Ibsens karakteristikk av hennes første bok, Fortællinger, også på denne boken: Naturen står i sentrum, mens personene blir mer staffasje. Iblant lar hun dem fortelle gamle sagn de har hørt, som i kapitlet «Aalesund», der et båtlag fiskere underholder hverandre med historier om huldrer og gjengangere i rorbua mens de venter på at silda skal komme inn.

Magdalene Thoresen er opptatt av drakampen mellom overtro og rasjonalitet. Bønder og fiskere sitter fast i gamle sagn og fortellinger når de for eksempel skal forklare naturfenomener, mener hun. Et eksempel på slik gammel overtro er fortellingen om «Troldgjøllet», en uthuling i et fjell i Norangsdalen som det av og til steg damp og gnister opp fra, samtidig som det hørtes tunge drønn inne fra fjellet. Bøndene trodde det var troll som varslet at det skulle gå skred, hva det faktisk visstnok ofte gjorde etter slike hendelser. Men Magdalene Thoresen har en rasjonell forklaring: Det har ofte vært jordskjelv langs nordvestkysten av Norge, og det dreier seg sannsynligvis om mindre vulkanutbrudd i eldre tider.

Sunnmøringenes overtro gjorde et stort inntrykk på Magdalene Thoresen. Hun knytter den blant annet til deres religionsforståelse, som hun finner trist og gledesløs. Dette tror hun kommer av at de henger fast i gammel overtro knyttet til den førreformatoriske perioden. Hennes eget grunnsyn er at Jesus er kjærlighet, og derfra utfolder alt liv seg. Det ser ut til at hun trekker et skille mellom «Guds Aand» og «Religionen», eller mellom Guds allmektige skaperverk som mennesket bør glede seg over, og de knugende dogmene som kirken og prestene forkynner. Det vakre, smilende sunnmørslandskapet synes å si: «glem Arvesynden og husk paa Kjærligheden», mener Magdalene Thoresen.

Søndmøringen er imidlertid endnu langtfra udløst af Naturmagtens Vold, den truer ham fremdeles ind i tunge, glædeløse Livsforhold med en mørk Gudsbetragtning, og med Rædsel for det onde Princip. Han kommer endnu ikke til Gud af Kjærlighed og Tak men af Skræk for Djævelens Magt […] Men i Skrækken forgaar det egentlige Menneske, og det naar først sin rette Fremvækst, naar det lyse Gudsbillede skinner op over Naturen, saa alle Troldene maa fly. (s. 211)

Bokens siste kapittel, «Slutning», er et forsøk på å forstå den sunnmørske folkekarakteren (innbefattet religiøse holdninger) ut fra den naturen disse menneskene er vokst opp i. Her er også interessante betraktninger over sagnenes kultiverende funksjon, og over forskjeller mellom kystfolk og innlandsfolk.

Men fremfor alt er Magdalene Thoresen opptatt av hvordan kystfolket har temmet naturen, gjennom sin evige kamp mot naturkreftene. Her er en typisk skildring, hentet fra kapitlet «Aalesund»:

[…] thi de stejle Højder rejse sig i bratte og knudrede Lag næsten lige op af Vandet, og skummende Fosser styrte ned over dem fra de kløftede Tinder. Her findes dog enkelte Fjeldgaarde, og af disse et Par med saa farefulde Tilgange – ved Stier, som slynge sig rundtom bratte Styrtninger, og ved Broer, som ere fastgjorte i Fjeldet med Jernbolte og Ringe, – at det paa slaaende Maade beviser den mærkelige Opfindelsesaand, som Naturvanskelighederne har udviklet hos Mennesket.

Noe av stoffet som gjengis her, både av sagn og personskildringer, gjenkjennes fra Magdalene Thoresens tidligere bøker. Der hadde det fått en dikterisk behandling, i den forstand at hun gikk ut over kildegrunnlaget og brukte det til egne litterære formål. Den velærverdige presten Jacob Jensen Bandsbild til Jørundsfjord, som levde der på 1700-tallet, er for eksempel lett gjenkjennelig som modell for den hovmodige og ulykkelige presten i Signes Historie. Og stedet «Troldgjøllet» utnyttes i en senere samling, Livsbilleder fra 1877, i en halvt mytisk fortelling av samme navn, hvor en brudgom på vei til kirke blir forsøkt forhindret av en trollkjerring som i skikkelse av en veldig sort hest dukker opp i røk og damp nettopp ved dette stedet.


Kilder?

Det er mulig at Magdalene Thoresen hadde Peder Christen Asbjørnsens sagn i bakhodet da hun skrev sine vestkystbilder, men hun nevner ham ikke. Derimot nevner hun en nå relativt ukjent folkesagnsamler ved navn Per Fylling (1818–1890, egentlig Peder Carolus Jonsen Fylling), som var fra Skodje i Sunnmøre. Hun skriver at hans sjeldne naturbegavelse

ingensomhelst Udvikling har faaet af Kunsten, men bevæger sig alene indenfor Kredsen af sin egen Lovgivning. Han gjør af og til smaa Udflugter omkring i Egnen for at indsamle de Sagn, Bønderne paa en Maade ruge over som deres Ejendomsskat, og han nedskriver dem, saa godt han kan. Men naar engang hans Samlinger udkomme, Noget Staten burde være saa klog at give ham en Haandsrækning til, da vil Søndmørs Historie gjennem denne Mand erholde et Bilag af højeste Interesse. – Han er en af de Frugter, Kulturen har afsat i Folket, – men Frugterne, han ved sine Bestræbelser selv afsætter, ere ligesom vilde Skovæbler: de maa omplantes for at nydes.

Magdalene Thoresen gjengir et par av sagnene hans; hun hadde dem kanskje fra ham selv, eller kjente til dem gjennom Henrik Ibsens nedtegnelser. Ibsen hadde vært sammen med Per Fylling flere dager sommeren 1862, da han bodde hos familien Daae på Solnør under en studietur for å samle sagn og eventyr. Per Fyllings samlinger i to bind, Folkesagn samlede på Søndmøre, ble først utgitt i 1874 og 1877.

Hun nevner også Ludvig L. Daaes Norske Bygdesagn (1870–1871). Fra denne samlingen har hun hentet en gammel beretning om en grisk Sundmørsprest, som ved å spille på soknebarnas overtro fikk dem til å betale for sjelemesse til sine døde sjøfolk.

Det tredje kjente navnet Magdalene Thoresen nevner, er Ivar Aasen, da først og fremst som en eminent språkforsker, og uten å gå videre inn på hans arbeid. Imidlertid gjør hun noen språkobservasjoner selv. Hun skriver i forbindelse med at sunnmøringene etterlikner nordmøringene i ett og alt, at de også hermet Nordmøres feilaktige uttale av bokstaven H:

H sat foran en Vokal, hvor det ikke hører hjemme, og bortkastet der, hvor det begynder en Stavelse, giver hele Sproget en bred, noget slæbende, men højst ejendommelig Karakter; Begyndelsen af en gammel Psalme lyder t. Eks. saaledes: «Ho Hægtestand, du øist lyksalig hest!»

Det fenomenet som beskrives her, av dialektforskere og lingvister kalt halvemål, er kjent bl.a. fra engelske og svenske dialekter, foruten altså fra Sunnmøre.


Kjærlighet og ekteskap

Så å si alle de innlagte fortellingene i Billeder fra Vestkysten af Norge handler om kjærlighet og ekteskap, ofte med ulykkelig utfall. Kjent fra utallige bondefortellinger er intrigen med de elskende som kommer fra hver sin stand, odelsgutt og plassjente eller omvendt, og som ikke kan få hverandre, i norsk sammenheng kanskje best kjent fra Bjørnstjerne Bjørnsons «En glad Gut» (1860). Men liksom hos Bjørnson overvinner Magdalene Thoresens unge iblant de eldres motstand, og da helst ved å bli bedre mennesker eller gjøre gode gjerninger. Dette skjer for eksempel i en fortelling i kapitlet «Legangerstranden». «[T]o glade Hjerters lille Historie» synes beretteren passer så utmerket til dette vakre stedet, og forteller om den flittige og omtenksomme husmannsjenta som vant hjertet til sin kjærestes arrige gamle far, odelsbonden, ved å stelle pent for ham, noe ingen andre orket på grunn av hans hissige temperament.

Andre fortellinger er dystrere, som i den lange fortellingen som nesten fyller hele kapitlet «Volden». Den unge Andrea blir narret til å gifte seg med broren til den mannen hun elsker og som elsker henne igjen, og da dette flere år senere blir avslørt, flytter hun fra sin mann og avsondrer seg fra alt og alle. Andrea tilhører den type

Kvinder, i hvis Naturgrund der ikke er henlagt blandede Korn – enten fuld Livsvarme og Frugtbarhed – eller Kulde og Goldhed. Kun et Forhold dyrkede og plejede hun [Andrea] med Inderlighed; det var hendes Kjærligheds Tab, – og det gav ingen Frugt! Thi Ingenting er mere ufrugtbart for Livet end Længsler uden Maal, og Haab uden Gjenstand. Da vandrer Aanden isandhed gjennem «de tørre Steder». –

Det faller lett å tenke seg at dette er et alvorsord rettet også til Magdalene Thoresen selv, for mens hun arbeidet på denne boken, hadde hun alt for lenge, syntes hun selv, ruget over tapet av den unge Herman Schirmers kjærlighet. Hun skrev til ham i januar 1873 at hun hadde tenkt på ham «i mange tunge Stunder» siden hun vendte tilbake til København; han hadde visstnok ikke latt høre fra seg på et halvt års tid. «[M]en det var vel denne Taushed jeg skulle gjennemgaa, – Alt skal jo betales her paa Jorden. Nuvel, jeg tror da jeg har betalt, og min Kvittering staar der, hvor jeg slog til med Kraft og dræbte min farlige Længsel.»

Dermed kunne hun gå helt og fullt inn for forfatterskapet igjen. Hun lot også sin Andrea drepe «sin farlige Længsel»: Etter et år vender hun tilbake til sin ektemann, som nærmest hadde gått til grunne etter at hun gikk fra ham, og påtar seg å pleie ham livet ut. Forsoningstanken lå alltid nær i Magdalene Thoresens univers.


Mottakelsen

Av de mange omtalene skal bare et par trekkes fram her. Carl Rosenberg peker på at det viktigste anliggende for forfatterinnen ikke er å skrive folkelivsskildringer i vanlig forstand: hun skriver derimot ut fra «en dybere Medfølelse», som etter Rosenbergs mening stammer fra en levende bevissthet om «det altid Fremadskridende i alt Menneskeliv». Det er brytningene mellom det opprinnelige folkelivet og nye kulturinnflytelser utenfra, og alt hva det medfører av smertelige omstillinger, som har interessert henne mest. Og grunnlaget for dette er en naturskildring «som søger sin Mage i Rigdom og Fantasistyrke», og som helt og fullt smelter sammen med sagn, små fortellinger om enkeltskjebner og skildringer av kulturforhold.

Magdalene Thoresens stil er imidlertid tyngre her enn i hennes øvrige skrifter, finner Rosenberg. «Tankerne vælte sig ind over Læseren uafladelig, ligesom Skyerne jages af Vestenvinden ind mellem Kystens Fjelde, men ikke sjeldent uklare som disse, og man føler en vis Lettelse, naar der kommer en Fortælling, saa meget glider Ordet lettere fra Pennen […].» Men, tillegger han tørt: Det er jo «let nok Næring at faa i disse Tider».

Også Vilhelm Topsøes anonyme omtale over to spalter i Dagbladet 18. desember 1872 er meget rosende. I likhet med Rosenberg legger han stor vekt på at naturbilder, kystkultur og folkelivsskildringer smelter sammen til et harmonisk, uoppløselig hele. Han er begeistret for forfatterinnens detaljerte skildringer av folkeliv, folketro og næringsveier. Minst fornøyd er han med hennes refleksjoner over den nærmest forestående utvikling; de er noe uklare, mener han – med en viss rett.

De færreste anmelderne gjør et poeng ut av Magdalene Thoresens kjønn, men Dags-Telegraphens korte omtale 30. desember 1872 åpner med å erklære at åpningsdiktet er «det ypperste Digt, vi vide at have læst af nogen Kvinde». Her finner den anonyme anmelderen nemlig nettopp det som det vanligvis skorter på i et dikt av en kvinne: «Magt, Marv, Energi, Lidenskab». Diktet er et innledningsdikt ikke bare i rent ytre, beskrivende forstand, for det slår an en tone som også preger de ulike skildringene som følger. De har nemlig «en betydelig Vægt af Tanke, Iagttagelse, dybsindig Omskuen og inderlig Fordybelse». Like fullt er skildringene livfulle og vekslende. Men de bindes sammen av «Forfatterindens aandelige Personlighed», slik at alt det mangeartede og brokete får enhet og sammenheng.

Det kom også mindre positive reaksjoner; fremfor alt var det flere som mislikte det de oppfattet som tungt og trist ved boken. Men Mathilde Reinhardt noterer at Billeder fra Vestkysten af Norge fikk en «udmærket Modtagelse» av en enkelt kjenner, nemlig den ovenfor nevnte Vilhelm Topsøe (1840-1881), redaktør av Dagbladet, som selv nylig hadde skrevet om sin reise i Amerika (Fra Amerika, 1872), og derfor bedre enn de fleste forsto «det Selvsyn og den store Opfattelse af Naturfænomenerne den indeslutter». Kritikken hadde i det store og hele vært gunstig, oppsummerer Mathilde Reinhardt til slutt, og «Mange glædede sig ved Bogen.» Men «’Morskabslæsning’ for det store publikum blev den ligesaalidt som hvad hun ellers skrev».

Også Magdalene Thoresen kunne glede seg over denne boken. Hun tok selv initiativ til å få den utgitt på nytt til sin åttiårsdag i 1899, og følte seg svært oppmuntret over at forlaget sa ja. Da hun i april dette året leste korrektur, skrev hun til Susannah Ibsen at hun syntes «den Bog er godt skreven».

99-utgaven er identisk med førsteutgaven, bortsett fra at hun strøk de to siste strofene i innledningsdiktet (opprinnelig uten tittel), som hun nå kalte «Til Søndmør». Dessuten forsynte hun nyutgaven med et kort, nokså personlig forord, hvor hun beskriver sitt første møte med Sunnmøre og Herøy – men uten å fortelle at hun kom dit som nyuteksaminert guvernante for presten Conrad Thoresens fem morløse barn, eller at hun giftet seg med ham et års tid senere.

Forordet er formet som en slags litterær selvbiografi, hvor hun peker på at møtet med Herøy og naturen og kulturlivet der både ble en inspirasjon til å bli forfatter, og avgjørende for tematikken i hennes senere forfatterskap, som i høy grad består av «Kystbilleder». Utgivelsen av Billeder fra Vestkysten af Norge innledet et nytt stadium i forfatterskapet, med «et Underlag af stærkere Farve og strængere Virkelighed». Hun skrev nok også andre typer bøker, «og med anden Tendens», men hun føler at «der løb med en Ledetraad i alt hvad jeg skrev fra hine Kystbilleder».

Og da jeg saa nogle Aar senere udgav mine «Billeder fra Midnatsolens Land» [1884 og 1886], dannede de tilvisse en Slægtfølge, ligesom ogsaa mine efterfølgende Billeder [novellesamlinger fra 1870- og 1890-tallet, i alt syv], der alle paa et Par Smaahistorier nær, ere tagne af Kystlivets Kultur.

Det var saaledes ved hint Førstemøde med Søndmør, at der knyttedes en Ledetraad, som gjennem et Tidsrum af 57 Aar har baaret op den lige Linje i mit Forfattervirke, idet den bandt min Aand til Kystlivets mægtige Saga.

Hvordan den nye utgaven ble mottatt, foreligger det få vitnesbyrd om. Den må ha virket gammelmodig så tett på det nye årtusenet, et halvt sekel etter nasjonalromantikkens blomstringstid med dens store interesse for folkediktning og folkesjel. Men Magdalene Thoresens forlegger Jacob Hegel har kanskje kalkulert med at hun stadig hadde et visst publikum. I alle fall tok han tre år senere selv initiativ til en utgivelse av hennes utvalgte noveller, noe hun ble svært glad for. Hun døde imidlertid før Udvalgte Fortællinger (1903) utkom.


Tekstkritiske bemerkninger

Billeder fra Vestkysten af Norge ble trykt i Folkeudgaven av Magdalene Thoresens prosaskifter, utgitt i Kjøbenhavn og Kristiania av Gyldendalske Boghandel i 1904. Det er et opptrykk av 1899-utgaven, med noen få rettelser. Denne elektroniske utgaven følger førsteutgaven fra 1872, men med tillegg av det nevnte «Forord» som Magdalene Thoresen føyde til i 1899-utgaven. Kommentarene til utgiveren begrenser seg til å forklare ord som er glemt eller misforstått i dag, eller har fått en annen mening enn de hadde på Magdalene Thoresens tid. Enkelte realkommentarer er også tatt med der de kan kaste lys over hennes fremstilling.


Litteraturliste

Elster, Kristian d.y.: Illustreret norsk litteraturhistorie, bind II: Fra Wergelandstiden til vore dage, Gyldendalske boghandel, Kria 1924.

Hareide, Jorunn: «Kæmpe, til jeg kan ej mere.» Magdalene Thoresen. En forfatterbiografi, Aschehoug, Oslo 2012.

Ibsen, Henrik: Samlede verker, b. XV. Artikler og taler, Oslo 1930.

Rosenberg, Carl: anmeldelse i Fædrelandet, lørdag 14. desember 1872.

Thoresen, Magdalene: «Peter Christen Asbjørnsen», Illustreret Tidende nr. 16, 18. januar 1885.

Thoresen, Magdalene: Brev 1851–1903, b. I–III, red. Jorunn Hareide, Emilia Press AS, Oslo 2009.

Welhaven, Johan Sebastian: «Billeder fra Bergenskysten», i J.S. Welhaven: Samlede verker. B. 4 Prosa, red. Ingard Hauge. Universitetsforlaget, Oslo 1992, s. 9–19.


Utrykt materiale

NKS3457 4o: Reinhardt, Mathilde: «Magdalene Thoresen. Erindringer og Breve» Upubl. manuskript, Det kgl. bibliotek, Kbh.

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Billeder fra Vestkysten af Norge

Sommeren 1871 la Magdalene Thoresen ut på en sjøreise over Skagerrak og videre oppover langs norskekysten til Bergen. Hun bodde hos noen venner i Bergen i noen uker før hun fortsatte ferden nordover. Reisens egentlige mål var å gjense Sunnmøre, og det ble også høydepunktet for henne. Der besøkte hun bl.a. Herøy, hennes første bosted i Norge.

Etter turen reiste hun ikke straks tilbake til København som hun først hadde tenkt, men ble boende i Christiania og begynte på boken om reisen. Arbeidet med boken tok lengre tid enn hun hadde håpet, og i april 1872 vendte hun tilbake til København. Der fikk hun arbeidsro og i løpet av sommeren og høsten samme året fullførte hun boken, som kom ut desember samme år.

Thoresen gir levende beskrivelser av natur og folkeliv, og hun benytter seg av en personlig reportasjestil som virket ny og som ble populær i samtiden.

Se faksimiler av 1. utgave, 1872 (nb.no).

Les mer..

Om Magdalene Thoresen

Magdalene Thoresen er i dag kanskje mest kjent som Ibsens svigermor, men hun var en viktig og produktiv dansk-norsk forfatter i sin tid. Hennes nettverk omfattet de fleste av tidens kulturpersonligheter i Danmark og Norge, noe hennes store korrespondanse vitner om.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.