Dørabrua i Vika var ei undarleg ei. Det var berre ei stor flat steinhelle som var so gamall og som det var traakka paa so lenge at ho hadde rivna midt etter. Men i sprunga vaks det den finaste gullgule Tiriltunga. Tellitung, sa borna gjerne.
Desse blomane var noko med det venaste Helga visste. Fraa tidlegt om vaaren gjekk ho og kika og saag etter om dei ikkje snart vilde til aa skyta i veret. Og saag ho likt til at det vilde koma ukrut i laget med, so var ho ikkje sein med aa riva det vekk, skal eg tru. Denne tiriltung-sprunga var mest som blomehagen hennar Helga, det. Og aldri fekk nokon annan vaske dørabrua.
Det var ei framand kone der ein gong og hjelpte dei medan mor var borte. Ho skulde gjera vel aa vaske til mor kom heim, denna kona. Og ho vaska dørhella med, sjølvsagt; men daa bar det ikkje likare til, ho hadde 21rive opp all den fine tiriltunga. Dørhella laag der so fin og nyskura mest so det blenkte i sola, men tiriltunga var borte og daa var det ingen stas med det meir hell. – Ho vaks oppatt næste vaar, men fraa den tid var det ingen annan enn Helga som fekk vaske dørhella. —
Det gjekk nokre dagar etter at Liv var gravlagd. Helga stulla i huset, medan mor var burte paa arbeid; ho melka kua òg. Og Erik og Margot sprang mest ikring og leika seg. Godveret vara ved og vilde liksom ingen ende taka. Og tiriltunga stod i si rikaste bløming og saug i seg sol og lyste og kasta glans over heile tunet, tykte Helga.
Ho sat paa dørhella ein dag og saag paa blomane sine og kjælte for dei. Ho tenkte paa om ho ikkje skulde plukka nokre og leggja paa grava hennar Liv. Daa kom det ei dame og ei lita gjente gaaande nedetter vegen. Og dama var heilt kvitklædd og gjekk med ein paraply som var kvit, endaa slikt solskin det var. Men gjenta! — ho hadde bunad plent som Liv sin med snøkvit skjorte og perlesaum. Og spennesko.
Helga gløymde blomane og vart sittande og stire. At eit vakse menneskje og ei livande lita gjente kunde gaa so fint klædd midt i vika. Ho tenkte paa den blaastripaate bomuldskjolen sin — han var bøtt og flikka paa, og der 22fanns plasser der det trongtes bot — men inga var. Og føtene var brunbarka av sol og vind. — —
Det maatte vera nokre av bygjestene paa Ness desse to framande helst. Naar dei kunde gaa slik og brikja midt i vika. Helga sukka til litt daa ho tenkte det; ei ørlita stund hadde ho verkeleg tenkt seg, at det kunde vera Liv som kom imot henne. Liv som hadde vorte ei lita gjente paa eit eller anna vis.
Med same dei gjekk forbi reiste Helga seg og nigja. Ho tykte ho laut gjera det endaa ho ikkje kjende dei hell. Og so gjekk ho burtaat husnova og kika etter dei. Men set so leidt! Nett daa Helga stakk hovudet fram og skulde sjaa etter dei snudde den vesle gjenta seg og saag ho òg. Helga trekte hovudet aat seg so snøggt ho vann, men leid um lite laut ho kika att. Og daa gjekk den framande gjenta og saag seg attende ho òg. Helga vart staaande og sjaa likevel, men daa dama òg snudde seg, skunda ho seg attende til tiriltunga si. Men ho fekk seg ikkje til aa plukka dei slik som ho hadde tenkt, for no var det mest ikkje som Liv var borte lenger. Ho fekk ikkje til aa tenkja paa at ho laag nedi den vesle grava paa haugen lenger. —
Leid om ei stund kom desse to framande att. Helga sat enno paa dørhella, — ho vilde ikkje retteleg vera ved det, men det var 23nok dei ho venta paa. Ho vilde so gjerne sjaa den vesle gjenta att. Ho sat og gøymde føtene sine under stakken so godt ho kunde; det var so leidt at ho skulde vera berføtt, naar denne andre hadde fine spennesko. Og ho hadde krulla haar som hang laust utover herdane, saag Helga — plent som paa ei dokke. — —
«Goddag, Vesla. Det var nokre fine blomar du har der.» Det var den fine dama som stana og snakka og Helga vart so med seg at ho gløymde reint føtene og synte dei fram so nakne dei var. Ikkje visste ho noko aa svara hell, for blomane var fine dei.
«Veit du, kva dei heiter?»
«Ja. Tellitung.»
«Tiriltunge ja. Enn du, hva heiter du?»
«Helga.»
«Helga du. Det var eit fint namn det. Denne gjenta heiter Aslaug, ho.»
«Aslaug? — Men heiter ho ikkje Liv daa?» Helga var modigare no, og det sat so henne at ho skulde heite Liv at ho kjende det mest som eit vonbrot at det ikkje var so.
«Liv? Kvifor det? Nei, ho heiter Aslaug.»
Dei vart staaande der ei lang stund og prate, og Helga svara og spurde om kvartanna og tykte mest ho kjende dei. Tilslut laut ho fortelja kvifor ho vilde at Aslaug skulde heite Liv. Og ho laut vera med dei og syne dei 24grava. Denne vesle Aslauga gav seg ikkje, ho, og ho var helst van med aa faa det som ho vilde, saag det ut for.
Helst vilde ho set Potifar og Erik og Margot òg. Men Erik og Margot laag i fjøra og bala nokon stad, og Potifar saag dei heller ikkje likt til. So maatte mor hennar lova henne at ho skulde faa gaa dit ein annan dag og sjaa dei. Daa endeleg gav ho seg til tols.
— Daa dei so gjekk bad den framande dama om ho maatte faa nokre av blomane hennar Helga. Det maatte ho sjølvsagt. Og Helga skunda seg og plukka ein bundel so stor, at aldri hadde ho teke so mange i ein gong før. Ho hadde vel helst snøydd dørhella reint, dersom dama ikkje hadde sagt stopp! Men so var det det, at sjølv om den vesle gjenta heitte Aslaug berre, so var det likevel mest som det var til Liv ho plukka blomane. Og daa so — —
Boken er utgitt av OsloMet
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Sigrun Okkenhaugs Helga kom ut i 1925 og er første bok i en trilogi om den pliktoppfyllende unge jenta Helga, som tidlig må ta ansvar for hus og småsøsken. Helga er sterk, utholdende og ansvarsfull.
Som i flere av Okkenhaugs bøker tematiserer hun i Helga fattigdom, sosiale forskjeller og forskjeller mellom by og land.
Se faksimiler av førsteutgaven fra 1925 (nb.no)
Sigrun Okkenhaug debuterte med barneboka Vesle Gunnar og dei andre i 1919, og rakk å skrive totalt tretten bøker i forskjellige sjangere (noveller, romaner, artikler, dikt og skuespill) for både barn og voksne før hun døde allerede som 50-åring i 1939.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.