Ut i verda

av Sigrun Okkenhaug

Ingrid

Det sat ei ung gjente i ein armstol i stova paa Ness. Ho sat ved vindauget og saag utover fjorden mot andre landet – eller ho saag vel ingen ting helst. Det stod eit par krykkjor attmed stolen, og det var Ingrid Ness som sat der. Ho var skrøpeleg aa sjaa til, – so tunn og finlett, mest so ein kunde sjaa tvert igjenom henne, og hendene var smaa og kvite. Det laag eit drag av liding over andletet hennar, noko tanketungt og drøymande; men naar ho smilte var det som sola skein. Det lyste opp og vermde, det kjendes som ein hadde faatt ei dyrverdig gaave naar ho Ingrid smilte til ein. Og augo hennar var som skogviolen om vaaren, so blaa – og so gjøymde dei seg bort. Berre naar ho var glad saag ein dei heilt. –

Ho var so vakker tykte Helga, ho var slik at ein kunde gaa i elden for henne eller gjera det umogelege for aa sjaa henne glad. Ho var slik at ein maatte elske henne. Elske var elles eit svært ord, so heilagt, det var mest ikkje til aa bruke i tankane ein gong. Men paa Ingrid høvde det. Henne maatte ein elske.

Ingrid og Helga hadde vorte vener fraa første dagen, endaa Ingrid var so mykje eldre. Ingrid vart vener med alle ho kom saman med – det 53hadde seg slik. Det var so undarleg, – naar Ane-Marta kom uti kjøkenet om morgonen og Kari kom inn fraa fjøset med ei mugge sildrope aat Ingrid, daa var det første Kari spurde om:

«Korleis er det med a Ingrid idag?» Og naar onnefolket kom inn so spurde dei like eins: «Korleis er det med a Ingrid?»

Naar Ane-Marta eller Helga svara: «Jau takk, idag har ho det berre bra,» daa nikka dei og smilte og meinte paa det, at «hu Ingrid hu bli vel hu, skal de sjaa.» Og dagen var som han skulde vera, han var triveleg, dei prata og lo og det var som ein halvvegjes song over alt i hop.

Men hende det ein morgon at «hu Ingrid ha ikkje liti att augan’ sin’ inatt for pina ti hofta – det er ikkje rart med a idag,» – daa vart andleta aalvorsame, rørslone seine og varsame, stillferdig gjekk kvar til sitt og dagen vart lang og tung.

«Hu faar gaa igjenom hu Ingrid òg ja – det kjem rett an paa –», og dei mintes andre som hadde vore kleine, som hadde faatt sotta og kjempa imot og bukka under. Ungdom helst. Ja mest stødt var det ungdomen som maatte iveg. Naar tæringen fekk tak i ein so var det gjort – dei hadde aldri anna set. Og hu Ingrid, hu saag ut som ein vindkjøl kunde blaase henne over ende. Jaja sa’n, det skal vera noko aat alle – det er bra med det. –

Slik var det paa Ness i haustonna. Det var ho Ingrid. Ho gjekk imillom dei med krykkjone sine og prata litt med dei alle naar ho var so lik; men helst sat ho i stolen sin inni stova. Ho sat 54der berre og var til. Og det var ei storhending det. Slik kjendes det. –

Dei skar av idag paa Ness. Det var finver og dei var ute alle mann. Sjølv Helga fór og sprang og gav ei hand baade her og der. Ane-Marta var aaleine paa kjøkenet – og Ingrid vart sittande aaleine inni stova. Ho hadde det ikkje godt idag. Dei hadde sagt ho skulde bli bra no paa sjukehuset, men ho kjende det vel, det kom til aa bryte opp att. Ho vart aldri bra. Aldri frisk meir. Dag for dag vilde ho talmas og døy smaatt om senn. Aa, ho visste det vel!

Trudde dei ho var dumm naar dei kom og snakka som ho skulde liva paa aarevis framover? Ho aatte ikkje framtid for seg, og det visste dei alle, mor betre enn nokon, – men dei vilde ikkje vita det, vilde ikkje sjaa det. Trudde dei ikkje ho saag redsla i augo deira kvar gong ho hosta, – otten for det dei ikkje vilde sjaa? Aajau, ho saag det vel òg.

Berre Arne sa som det var. «Du er dømd du òg,» sa han – han tenkte ikkje vondt med det, han kjende det berre soleis. Som ein dom. Og Ingrid visste han hadde rett, men likevel gjorde det vondt.

Ein dag hadde han kome beinast fraa skulen opp paa sjukehuset, han var so full av beiskleik. «Eg har tenkt og tenkt paa kvifor det maa gaa slik med oss,» hadde han sagt; «og somtid trur eg at nokon atti ætta maa ha synda mykje. Kan hende har dei sultefóra husmennene sine so ungdomen kring i plassane ikkje fekk livevilkor? Difor døyr ungdomen ut paa Ness no skal du sjaa.»

Ho orka ikkje svara den gongen, orka ikkje 55segje nokon ting, men orda laag att og sveid, dei var so harde og fælslege. Ungdomen paa Ness døyr ut no.

Nei, ikkje Arne, bad Ingrid. Ikkje han. Ein gong maatte det daa sonas om noko var synda! – Og elles so var det berre tøv dette, berre noko som Arne gjekk og pinte seg med. Det fanns ikkje hemn slik. Daa vart det meiningslaust alt. Naar folk berre lærte seg til aa verje seg mot sjukdomen, so –. – –

Ingrid reiste seg opp fraa stolen, tok eine krykkja og stødde seg paa og saag paa onnefolket nedpaa rabben. No var dei snart ferdige med skurden i aar òg. Ein gong sprang ho òg nedpaa der og hjelpte til, og somtid hefta ho bort. Ho plukka jordber den tida, i ein stor blaarosaat tekopp utan hank, – og fekk sukker og fløyte hos mor naar ho kom inn. Tru om det fanns jordber der no om somrane? – Aa, den som kunde springe som før ein einaste dag berre, den som kunde kjenne seg frisk so ein fekk vera med i arbeidet att, ei lita stund om ikkje meir!

Augo rann fulle av taaror, ho fekk ei hosterid og seig saman i stolen att. Ho gret. Det var so vonlaust alt i hop, so meiningslaust. –

Det kom nokon opp trappa og inn i gangen. Ingrid tok seg saman, men ho vann ikkje turke vekk alle taarone før Helga kom inn med ein kumme med store raude tyteber.

«Eg fann dei nedst nedpaa rabben,» fortalde Helga, «dei var so store og fine, eg tenkte du kunde vera huga paa nokre?»

«Ja takk skal du ha, dei var sanneleg fine,» 56Ingrid tok imot dei og smakte paa eit par. Ho fór som snarast med handbaken over augo og saag ikkje paa Helga. Ho tok endaa nokre ber og beit i, og vart roleg med kvart.

«Ho held vel paa med skurdgrauten, ho mor?» undras ho.

Ja, Helga meinte det. Ho hadde ikkje vore i kjøkenet paa ei stund, men dei skar no av til nons, so det var helst truleg.

«Det skal bli godt aa faa graut,» sa Helga for aa segje noko. Det vart so stilt, det var ingen ting aa segje som det var meining i; ho hadde set taarone hennar Ingrid og skyna ho hadde det vondt.

«Er han verre foten idag,» spurde ho stillferdleg og vár.

«Verre? – Eg veit ikkje, eg. Somtid synes eg han er verre kvar dag. Eg blir ikkje bra meir, eg blir aldri bra; – og daa eg saag deg nedpaa rabben i stad ynskte eg so at eg kunde vera frisk ei lita stund berre. Nei, du skal ikkje segje imot meg – trur du ikkje eg kjenner det daa? – Lat meg faa snakke ut ein einaste gong – til deg i alle fall. De veit daa so vel alle at eg blir ikkje frisk meir, de høyrer daa hosten min og de veit det verkar i ryggen òg no. Trur du ikkje dei visste det paa sjukehuset? Dei vilde berre eg skulde faa heim og døy, dei! Men det er ingen som vil segje noko, de gaar der berre og tegjer og tegjer og er redde og omsynsfulle. Aa Helga, om du visste kor vondt det er! Somtid ynskjer eg, at eg maatte faa døy no straks – det var det beste baade for dykk og meg. Men so vil eg liva likevel, eg vil liva. Nei, lat meg berre snakke høyrer du.» Ingrid 57var so oppøst at Helga vart med seg og freista roa henne – ho stod der og visste ikkje kva ho skulde gjera, korleis ho skulde hjelpe, ingen ting kunde ho segje og hendene var berre i vegen.

«Dei ber seg for arbeidet some, for slitet,» tok Ingrid i att, «dei har for mykje aa gjera, segjer dei. Eg skal segje deg eit, eg, – dei skulde takke Gud paa knea sine for arbeidet. Fordi dei faar lov til aa arbeide. Naar dei visste korleis det er aa sitte gjerandslaus aar etter aar, korleis det er aa ikkje kunne arbeide fordi ein ikkje eig krefter til det! Aa, dei sa aldri eit ord, dei takka for kvar ny dag dei fekk ta fatt. – Eg sit her berre i vegen for alle, eg, – og eg veit korleis det kjennes.»

«Nei, nei,» Helga laag paa kne nedmed Ingrid med hendene i fanget hennar, ho gret og leita etter ord til trøyst; det var so vondt alt i hop, so vondt aa sjaa kor Ingrid leid, og her gjekk dei ilag og visste ingen ting om kvarandre, «nei, du er ikkje i vegen for nokon – du faar ikkje segje slikt. Det er berre deg vi tenkjer paa alle, og korleis trur du det vart for mor di eller far din om du ikkje var her? – Det er ikkje arbeidet berre som er noko heller, det kan ikkje vera det. Ikkje det arbeidet som eg kan gjera eller Kari eller vi som slit – det er daa mange slag arbeid òg. – Det veks tiriltunge i dørabrua heime, det er ei sprunge i steinen skynar du; det er dørabrua det er gagn i, sjølvsagt, det er den vi trampar paa, men det er tiriltunga eg er glad i. For ho er so vakker, ho er som solskin – og det er du òg. Det er akkurat som sola skin naar du smiler aat oss og er glad, og daa er du ikkje i vegen. Kan du ikkje skyne kva eg meiner, 58Ingrid? Seg du gjer det, – vi treng solskinet, skyner du.»

Helga ansa ikkje taarone, ho turka berre av kinnet sitt paa skuldra ein gong –; men ho maatte faa Ingrid til aa skyne, maatte faa henne glad att; og orda kom fløymande, dei snaava over kvartanna, men dei kom. Og verkeleg smilte Ingrid lite grann – det var ein ur liten solstraale som braut seg gjenom uversskya og taarone.

«Du er undarleg du, Helga, – den tiriltunga vilde eg gjerne set.»

«Ho er ikkje noko vidare no kan du vita; men du skulde set i somar –»

Dei tagde baae, det fanns ikkje ord som var høvelege nett no. Men smaatt om senn kom dei seg til ro att.

Helga sat og togg paa noko ho vilde segje, men so visste ho ikkje om ho kunde. Det var noko ho hadde kome i tankar om i stad, daa Ingrid gav seg so reint over.

«Du,» ho hadde reist seg og stod og fingra med eit langsjal som var slengt over ein stolbak, «dersom du vil – dersom du synes det er nokor mun i det so – so kan eg godt vera her i vinter. Eg kunde skrive til fru Strøm straks, veit du. – Det er ikkje so faarleg med løna, skyner du; men dersom du treng nokon, so –.»

Daa braut solstraalen heilt igjenom, og vermde. «Takk Helga, men det vil eg ikkje. Det er ikkje fordi eg ikkje treng deg, men – eg vil du skal faa koma ut. Eg vil ikkje stengje for deg.»

«Det gjer du ikkje likevel.»

«Nei, det kan so vera. Men mor faar betre 59tid i vinter og – eg vil det ikkje likevel. Men dersom du vil skrive aat meg, so ofte du kan – eg vil so gjerne høyre fraa deg – –.»

«Ja, det skal eg lova deg, men – eg er ikkje so svært flink til aa skrive og – eg kunde so godt vera her dersom du vilde, og mor di vilde sjølvsagt.»

«Ja takk, men –; veit du det er tæring eg har? baade i lunga og hofta og i heile kroppen truleg?»

«Ja?»

«Det er smittsamt.»

«Eg blir ikkje klein lel, eg.»

«All ungdomen paa Ness døyr ut sa Arne til meg ein dag.»

«Det veit ikkje han noko om. Han skulde ikkje segje slikt synes eg. Han –.»

«No?»

«Nei, det var ikkje noko.»

«Jau, det var det. Seg det daa!»

«Nei, eg vil ikkje. Det var ingen ting heller.»

«Kan du ikkje segje det, Helga? Du liker ikkje Arne?»

«Ja-au, det gjer eg vel, men – det var mykje rettare han hjelpte deg aa kjempe mot sjukdomen enn aa segje slikt synes eg.»

«Han meinte ikkje noko vondt med det, kan du vita. Han trur det er slik berre.»

«Ja men eg skyner ikkje at han kan gjeve seg over og tru slikt. Dersom eg var han, so – ja so kjempa eg imot det eg vann, trur eg. Naar ein retteleg vil noko, so – –.»

«Det er ikkje sagt det er berre viljen det kjem an paa heller. – Men vil du gjera meg ei tenest, 60Helga? Vil du segje dette til Arne sjølv, dersom du treffer han naar du kjem til byen?»

«Kvifor det?»

«Nei ikkje for noko sers. Men vil du ikkje segje det lel?»

«Jau, det kan eg vel. Men det er ikkje sagt eg treffer han.»

«Det kunde no hende –.»

Ane-Marta kom svintande inn, varm og forkava etter grautkokinga. Ho skulde bort i skapet etter sukker og kanel til grauten.

«Korleis gaar det med dykk?» undras ho. «Du skal vel ha skurdgraut du òg, Ingrid?»

«Eg har no ikkje gjort rett for nokon eg, men –»

«Nei du veit det; men alle kan ikkje vera i aakeren hell. Helga hjelper meg lite, ho, so ber vi inn grauten aat deg.»

«Takk, men eg er vist so lik eg kjem uti aat dykk eg, mor, dersom du vil ha meg der –?» «Naar du berre ikkje røyner deg for mykje, so –.»

Ane-Marta var alt ut gjenom døra att – dei høyrde onnefolket paa tunet og ho hadde annt om. Men dei saag ho var glad daa ho gjekk, gonglaget var straks lettare.

Og daa Ingrid kom uti kjøkenet smilte dei mot henne alle, og faren var etter ein god stol og sette til rettes attmed plassen sin. Han sa ikkje stort, men daa dei vel hadde sett seg til bords reiste han seg att og gjekk inn etter langsjalet og la om skuldrane hennar. «Det kan snart bli hustrigt aat deg,» sa han.

61Helga kunde ikkje anna, ho maatte sjaa paa Ingrid alt i eit. Ho hadde slik hug til aa kviskre til henne: «Der kan du sjaa – der kan du berre sjaa om ikkje eg hadde rett.» Men det trongtes ikkje, skyna ho. Ingrid maatte sjaa det sjølv no, at dei kunde ikkje vera henne foruten.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Ut i verda

Ut i verda fra 1926 er Sigrun Okkenhaugs andre bok i trilogien om Helga.

Til tross for fattigdom og strev er Helga full av livsglede og pågangsmot. I Ut i verda reiser hun fra familien i Vika og ut i verden. Men møtet med byen blir ikke helt som hun hadde tenkt seg.

Se a target="blank" href="https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012021724013">faksimiler av førsteutgaven fra 1926 (nb.no)

Les mer..

Om Sigrun Okkenhaug

Sigrun Okkenhaug debuterte med barneboka Vesle Gunnar og dei andre i 1919, og rakk å skrive totalt tretten bøker i forskjellige sjangere (noveller, romaner, artikler, dikt og skuespill) for både barn og voksne før hun døde allerede som 50-åring i 1939.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Følg Bokselskap i sosiale medier

Instagram      Facebook
Bluesky          X

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.