Barnets tjenere

av Regine Normann

[13]

101Fru Bertelsen glattet det falmede bordteppe og gnigget glasset blankt paa kabinetsbillederne av barnene over i Amerika. Det var Arvid Arnold, ældste sønnen, som reiste straks han blev konfirmert og nu sat grust i det med kone og farm og tre søte smaa, og det var Amanda Teodora Katinka, opkaldt efter mosteren i Dakota, som hun ganske sikkert kom til at arve, efter som der stod i brevene, og saa var det Magdalene Karoline Alette, som reiste i august.

Aa jo, de fór sikkert de andre to med, naar de fik alderen, og hendes lod blev at være igjen alene – – Papen var strid, han, og usams med barnene, saa han reiste aldrig, om de bad ham – –

Nei, kom ikke frøkenen!

Fru Bertelsen gik til vinduet og speidet bortefter gaten, snudde blomsterne i karmen med pensiden frem, rettet litt paa gyngestolens antimakassar, blaaste støvet av gipsfigurerne 102paa kommoden og fortet sig tilbake til kjøkkenet og flækket den hjemmelagede ansjos til smørbrødene og stillet kaffekjelen færdig til kok.

Hun hadde saamen budsendt vikarfrøkenen idag, hadde hun. Lovise talte saa pent om hende og savnet ikke gamle frøkenen, som visst var blit sær og lei med alderen og overmaade nøie med lekser og denslags, saa barnene trivdes ikke ved hende. Det sa virkelig flere i gaten end hun og lille Lovise.

Et udmerket dygtig menneske var frøken Lund og gudfrygtig og ordentlig i enhver henseende. Fru Bertelsen hadde selv hat hende til lærerinde et aar, og mellem Amanda Teodora, ældste datteren, og frøkenen var det saa kjærlig at det var forunderlig. De vekslet til og med brever den dag idag, de to. Og bestandig formante Amanda Teodora i de brevene, hun skrev hjem, Lovise til at være snild og lydig og gjøre alt det frøken Lund bad hende.

Men Lovise trivdes ikke hos frøken Lund og likte vikarfrøkenen meget, meget bedre. Hun var ung og spøgefuld og svært mild mot barnene og lekte med dem og kjælte med dem. Og det evige maset og grinet 103med lekser og gjensitting var de fri for – Hos hende trivdes ongane – ja det var sandt – og var ikke til at holde borte fra skolen en dag eller to om hjemmet hadde det nødig.

Hun var ikke dum, hun der vikaren, frøken Størk, som hun het, det forstod nok fru Bertelsen igaar. Reinert, den yngste, hadde tungt for at begripe og strævde saa uhyre med at lære bokstaverne. Og nu var frøkenen hans ogsaa blit syk og vække, og hende Størk læste i den klassen ogsaa, og fru Bertelsen gjorde sig erend paa skolen og talte med hende om gutten.

Reinert var sørgelig ustø i lydene og manglet sans for regning, sa frøkenen, og i det maatte hun som mor gi hende oprigtig medhold. For bad hun ham gaa og kjøpe gryn, til eksempel for ti øre, og han fik med femogtyve øre, saa eiet han ikke vet til at faa ret igjen, enten kjøpte han for hele femogtyveøringen, eller saa kom han igjen med pengene og erindret ikke hvad slag han var sendt at kjøpe – Ikke fattet fru Bertelsen Vorherres mening med at kalde til sig tvillingbroren Olaves, som var ypperlig begavet paa forstanden, og la Reinert leve op, imens som han hadde 104valget, og begge drengene laa i skarlagen og difterit paa Ullevaal.

Hun sa det til vikarfrøkenen igaar; men da blev hun alvorlig nidkjær og sa, fru Bertelsen skulde takke Gud for gutten. Han hadde en pen, velskapt krop, Reinert, sa hun, og vettet, det kunde gro paa ham med aarene, sa hun.

Men de ordene hadde hun grublet over i hele nat, og nu skjønte hun, at sønnen, han var skjænket hende til en prøvelse i bøn og tro, desformedelst at han ikke var færdigskapt av Guds haand, som de øvrige av hendes barn, men trængte forsynes med væsentlige ting efterpaa.

Hun tænkte tale om det i venneringen før opbyggelsen fredag, og be dem hjælpe sig med at faa Herren til at fuldføre sit verk. Men kunde hun faa lokket frøkenen til at be med sig hjemme her idag, monnet det kanske bedre, eftersom hun jo besst paa en prik kjendte mankementet.

Bevars, bevars, ringte det?

Frøkenen skulde være hjertelig velkommen og maatte se til at faa sitte ned og hvile sig efter spaseringen. Og fru Bertelsen gav gyngestolen et blidt litet skubb med foten for at gjøre den behagelig.

105Tak hun skulde ikke sitte, mumlet Ragna Størk, men satte sig likevel, for gyngestolen mindet om den, de hadde hjemme i stuen hos far; middagsmaten ventet paa hende, og hun hadde læst dobbelt, forklarte hun.

«Jeg skal ta ind kaffe og smørbrød med fersk ansjos,» skyndte fru Bertelsen sig at faa sagt; men Ragna svarte tvert nei. Var det noget fru Bertelsen ønsket at tale med hende om?

Det blinket lumsk i fru Bertelsens slørete øine, og kindernes grove, gule hud fik flarer av rødt. Denne utidige braaheten til frøkenen holdt paa at ødelægge hele tilstelningen for hende. Harm svinset hun ut paa kjøkkenet og hyttet efter Reinert og Lovise, som fingret med smørbrødene paa fatet, kom ind igjen og satte sig midt mot lærerinden med hænderne over kors i fanget, og ansigtet blev stramt og dystert.

Det kulset i Ragna, og hun lette i hukommelsen om hun nylig hadde rusket efter Lovise eller Reinert, de fortjente det begge, og nu skulde døie morens fortrydelse som straf. Hun mindtes ikke noget, gad ikke heller – De gik i et for hende alle disse ungerne – Disse fremmede ungerne, hun gjestet og aldrig blev nær. Og hændte det hun 106fik beholde en klasse en uke eller mer, vaaget hun neppe slippe sig til med det sit var, for ikke at komme med forandringer og vække misnøie hos den som aatte klassen – Som nu tante Karis smaapiker, som hun hadde hat siden tante faldt paa skoleveien og forslog ryggen, dem var hun nærmest ræd – Ikke kunde hun gjøre for at ungerne hang efter hende og gav hende blomster og kaker og gjorde sig til for hende. Og hun merket saare vel at tante Kari helst ønsket slippe høre om foræringerne. Aa Gud, aa Gud saa træt hun var. Skulde hun aldrig opleve at faa klasse selv mere!

DetDet] rettet fra: “Det (trykkfeil) var det frøken Størk sa igaar om lille Reinert. Ikke hadde fru Bertelsen trodd der kunde findes saapas merkelige ord i en lærerindes mund; og nu vilde hun rigtig faa frøkenen til at hjælpe sig med at be Gud lade forstanden vokse fort frem paa barnet, saa han slap at sitte igjen i første klasse. Der hadde ingen av hendes barn sittet igjen, og hun vilde svært gjerne spares for skammen, baade hun og barnene over i Amerika.

Be! Ragna kvak vaaken og skvat unda. Hun bad hver dag under andagten for barnene, sa hun værdig; men kunde gjerne be 107særskilt for Reinert, om moren følte nogen trøst ved det, la hun trevent til.

«Men sammen med mig i fælles bøn!» tagg fru Bertelsen. Det monnet bedre.

Gud var ikke bunden til tid og sted. Hun kunde be for gutten, naar hun la sig i kvæld, og moren kunde ogsaa be da, vek Ragna unda, hun følte den anden hegte tak i sig.

«Naar kvældet frøkenen?» forhørte fru Bertelsen.

Det blev vist saan ved titiden, det.

«Det blir sent og slemt for os at møtes da. Kunde vi ikke heller gjøre det straks, her vi sitter,» smilte hun mykt.

«Her!»

«Ja netop her ved dette bord som frøkenen nu sitter ved, kan vi knæle ned og bede Herren tænde Reinerts forstand.» Fru Bertelsen glattet haaret fra tindingerne, himlet og skottet rapt paa hende.

Det maatte ikke ske, det maatte ikke ske, grøsset det i Ragna. Ikke magtet hun ærlig og redelig bøie knæ og be om det der, og at gjøre det paa lissom, var at drive gjøn med Vorherre – det vilde hun ikke. Hun fik prøve stagge kjærringen.

«Naar du ber, skal du gaa ind i dit lønkammer 108og be til din far som er i løndom. Og din far som ser i løndom skal betale dig aabenbar,» præket hun stivt og stirret den anden ret ind i synet.

Fru Bertelsen bruste sig trind og kampvaaken. Frøkenerne var nogen hovmodige herk alle tilhope. Men trodde hun der, at fru Bertelsen ikke kjendte skriftens ord, tok hun minsandten feil. Hun la hænderne foldet paa bordteppet og messet: «Der staar atter skrevet: Hvadsomhelst I blir enige at be om i mit navn, skal gives eder. Og nu vil jeg frøkenen skal be med mig. Det er vel ikke mig alene som har interesse av den bøn, saasom frøkenen virker i skolens tjeneste.»

Ragna vred sig og bleknet. Var hun gal, konen?

«Be De, knæl eller staa, som De vil, jeg skal sitte stille og høre paa, om det kan være Dem til nogen trøst.»

Fru Bertelsen blev inderlig sorgfuld i mundvikerne. «Nei, De skal knæle med mig. Bøie knæ for Gud sammen med en betynget moder for at bede for hendes barn, det kan De vel være bekjendt ved, naar De er lærerinde,» krævde hun myndig. «Men først skal 109vi ha os kaffe og smørbrød med ansjos,» glap hun smygende fra svaret.

«Nei tak,» Ragna lettet sig i sætet.

«Naa, som De vil. Saa begynder vi straks. Lovise titt efter kjelen,» ropte fru Bertelsen og trev «Sjælens harpetoner» fra bordet, aapnet paa slump og pistret skjærende falskt.

«Fly som en fugl til din klippe
du som er træt av al synd.»

Men graaten kvalte sangen, og hun slængte boken, drog ut nederste kommodeskuffen, fik fat i en mandsskjorte og snøt sig i den, ség iknæ og hugg tak i lærerindens kjoleskjørt og halte hende til sig.

Ragna lystret motvillig og gjemte skamfuld ansigtet i hænderne. «Vorherre tilgi mig komedien,» mumlet hun, «men jeg maa føie hende, ellers tror hun lærerinderne er uten gudsfrygt.»

Snufset stilnet, døren til kjøkkenet skrek paa hængslerne, og Ragna ante barnene bak sig.

Da talte fru Bertelsen og holdt opgjør: Uhygge og sorg og allehaande ondt hadde været hendes livslod – før hun blev gift og efter hun blev gift, plagerne fulgte hende. – Manden drak og skydde huset, omendskjønt 110hun allikevel hadde bragt ham en pen medgift ind i egteskapet. Og barnene de reiste til Amerika straks de var konfirmert og vilde ikke bli hjemme hos sin sorgfulde, betrængte moder. Lovise var stridig og fuld av trods. Og Reinert. «Ja Herre Gud, denne lærerinde som her ligger og beder sammen med mig, sier jeg skal takke dig for hans velskapte krop – men du har glemt at utruste ham med forstandens lys. Jeg har trodd, det var en formørkelsens og en sløvhetens aand som regjerte Reinert, og jeg har tugtet ham haardelig og visste ikke, Gud, at det var dig som drygde med at fuldføre dit skaberverk, paa det at min tro skulde prøves ligervis som guld lutres i ilden. Men la ham snart faa det du har eslet ham, at han kan slippe at sitte igjen.

Og saa ber jeg dig for denne frøken. Herre Gud, det er ikke greit at være frøken. Hun skal være forældrene tillags, hun skal være barnene tillags, hun skal være overlæreren tillags, og hun skal være dig tillags, kjære Gud, det er ikke greit at være frøken – »

Ragna merket hvor ord løste ord, sætning løste sætning, saa det blev til gnislende, 111klagende, truende, tiggende bønneremser. Og da fru Bertelsen sluttet med at be for hende, laa hun der og ynket konen og maatte smile midt i leielsen.

Og for at sone tverheten sin var det hun føiet fru Bertelsen og drak kaffe og spiste av den hjemmelagede ansjos. Men det skulde hun ikke ha gjort. Den kom igjen med kvalme og opkastelse, saa hun mest frygtet politiet skulde ta hende for fuld og arrestere hende, inden hun naadde hjem.

Boken er utgitt av OsloMet

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Barnets tjenere

Den unge Ragna Størk reiser fra Nord-Norge til hovedstaden for bli lærerinne ved folkeskolen. Hun er inspirert av sin tante Kari, som også er lærerinne, og de er begge idealistiske og oppofrende i lærerrollen.

Regine Normanns Barnets tjenere kom ut i 1910. Romanen skildrer miljøer Normann hadde lært å kjenne gjennom sitt arbeide som lærer. Hun var levende opptatt av barn og barnekultur.

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.