Barnets tjenere

av Regine Normann

[14]

112Ragna Størk klappet tante Kari til godnat, dyttet dunteppet godt om hende, slukket lampen og sprang i seng.

Hun var ansat, hun var ansat, dét suste fra trærne, om dét kvitret smaaspurv, dét surlet under bremmen av smeltende sne.

Tidlig idagmorges hadde hun tat ind avisen og sammen med tanten læst over fortegnelsen av de sisst ansatte og fundet sit navn. Rigtignok hadde hun søkt tre aar i træk, og attester og eksamensvidnesbyrd var upaaklagelig. Men likevel – Gud var god, som hadde hjulpet hende at tækkes de fremmede mennesker.

Paa skolen hadde de gratulert hende, baade overlæreren og lærerinderne og nogen av lærerne. Og hun var blit varm om hjertet og pludselig syntes hun hadde hjemme blandt dem og holdt av dem, baade dem hun hadde hat vondt for at fordra synet 113av, og dem hun beundret og intet heller attraadde end at bli lik.

Overlæreren, han hadde føiet til lykønskningen at han gjerne saa hende knyttet til sin skole. Hun hadde nær grætt, da han sa det. Han var tante Karis overlærer, og han var den av alle, alle overlærere Ragna helst vilde være hos; men det turde hun ikke si.

Aa, som hun skulde ta fat! Her var saa forfærdelig meget som ventet paa én, og kravet øket efter hvert som mødrene toges fra hjemmet under arbeidet for livets ophold, og barnene maatte gaa overlatt til sig selv med alle sine drømme og funderinger, det herefter maatte bli skolens sak at hegne om.

«Ta hver evne i mig i din tjeneste, Gud, og lær mig at gi mig selv hen som barnets tjener,» bad hun, og foldet uvilkaarlig hænderne.

… Skolen, den burde være lys og skjøn og fuld av fryd, et sted hvor barnene kunde utvikles hvert i sit slags, hadde Ragna hørt en av overlærerne si, engang hun kokende sint kom trækkende ind paa kontoret med en gut, hun ikke raadde med.

Han sa det halvt i spøk, halvt i alvor. 114Men hun blev ikke ordene kvit. De meldte sig under arbeidet, meldte sig naar hun gik ledig og stundet efter nyt vikariat, for under jaget fra skole til skole blev det ikke netop det lyse og skjønne som først stak i øinene.

Utvikles hvert i sit slags.

Hun hadde set førsteklassinger sitte sammenhuket og stræve sig saarøiet og dødsenstræt paa kunstig snirklete, næsten forrykte forskrifter, som skulde prøves og paa den vis tilsnikes adgang til folkeskolen. Hun hadde set større barn læse sig sløve paa sammenhaspede, indholdsløse lærebøker, ikke sytten av hundre magtet lære utenad.

Utvikles hvert i sit slags.

Fandtes der monstro andet end jag og kav og forandringer inden skolen slik den nu var ordnet? Saa klækte den overlærer ut ett, saa kom utenforstaaende med noget andet, og eksperimenteres skulde der med personale og med barn, endda der jo burde fares varlig frem og ikke unødig sløses med kræfter og tid.

Og der var læseplanen for smaaklasserne, som veltet alt arbeidet over paa lærerinden, og fordret at ungerne skulde stappes som pølser med salmevers, katekismusramser, bibelhistorie, 115geografi, historie og hvad det nu var alt sammen. De maatte ikke selv anstrænge sig med at læse lekser og lære dem utenad, skulde helst ikke eie bøkerne, bare sitte der pent og opmerksom og ta imot stapningen, saa blev det lærerindens sak at holde dem vaakne og faa dem til at efterplapre det de hadde hørt. Ingen tænkte paa at lærerinden sprængte sig under strævet med at faa pensummet terpet ind, eller at barnenes evne til selvarbeide blev forkrøblet, kanske ødelagt for resten av skoleaarene. – For var det nogengang barnene var vaaken og hippen efter selv at faa slippe til, saa var det sandelig i de tre første skoleaar. Hvad gagnet læsefærdigheten dem, naar de ikke fik bruke den til at gaa paa opdagelse i lærebøkerne sine. Skolebiblioteket var ikke for smaaklasserne, det lærerinden hadde at fortælle og læse strak ikke til. Saa kastet de mest evnerike sig over kinematografen og hvad de ellers fandt av let tilgjængelig stof, stillet barnefantasiens hunger efter aktivitet og nyt paa glorete Nick Carterhefter og anden ansvarsløs literatur, slukte forbryderhistorier, fraadset i morderiske billeder til leken blev forbrydelse og forbrydelsen lek.

116Aldrig aarket hun glemme en lørdag i en tredje gutteklasse. De skulde ha en time eventyr; men hun mindtes ikke noget i farten.

En klok, lyshaaret fyr famlet indi pulten og kom taslende frem med tyve Nick Carterhefter og la dem paa katetret, om frøkenen vilde læse i dem, det var saan moro saa.

Hun bladet litt i hefterne, spurte hvor han hadde dem fra.

Han hadde kjøpt dem alle tyve, sa han stolt. – Der var flere av gutterne i klassen som brukte kjøpe, for der var saanne kjække billeder av folk som red og som skjøt og som mørda, snakket klassen i kor.

En liten gut strakte armen op, han var blek og slankvoksen, med klare, lyseblaa øine.

«Frøken, jeg har noget at si!»

«Værsgod!»

«Mora min, hun sier det, at vors blir svart indvortes av at læse i døm blarne, og jeg faar ikke lov. Og en kone i gata hos vors har en gut som har slie sig sammens med nogen andre gutter. De er et helt kompani, som har klompa sig sammen paa toldbrygga og røver for moro; men det blir alvor, skjønner du. Og poltie har knepet 117døm, og mora til den gutten hjem i gata hos vors, hun gret saa fært.»

En svartlugget gjensitter sprat op.

«Frøken, paa den skolen jeg kom fra, var der nogen gutter som rotta sig sammens og stælte. De smørte grønsaape paa entreruta, for saa høres ikke smellen, og trøkka a ind og tok op døra. Det gjorde han røveren i Nick Carter, og han stælte saa mye saa, og det gjorde døm gutane og. Jeg fik en gaffel tor sølv, og dem andre gutane paa løkka fik dem ossaa; men saa slengte vi det væk.»

Stakkars, deilige smaabarn, samfundet ikke tok vare paa, men freidig væk utsatte for smitte og tilintetgjørelse fra menneskerovdyr, som spekulerte i barnets eventyrtrang.

Men meget, meget kunde været anderledes, om skolen fra første stund barnet lærte læse, var møtt frem med lærebøker, rikt illustrert og avfattet efter barnets behov, og fordret dem lært. Selvsagt blev det ikke enhvers sak at lage de bøkerne, og der maatte øves streng kontrol, saa de ikke skreves i en stil, hvor bare læsningen var nok til at forraae og fordumme. For saapas skjønte hun nu, at det ufærdig tænkte blev 118ufærdig og knudret sagt, men aatte likefuldt magt til at leve videre i sin vanskapthet og kværve syn og sans hos dem som optok det i sig.

Og utover landet, tok man mere vare paa barnet der? Hun visste om bygder hvor landsmaalet var blit undervisningssprog, og hvor barnene gik ut av skolen uten at kunne læse riksmaalet, forstod det simpelthen ikke, fordi læreren gjorde det vanskelig for dem baade ved knotet uttale og ved at hattre og skamskjende det, som det «framande danske» maalføre barnene helst skulde sky.

Men var landsmaalet antat som undervisningssprog i by eller bygd, saa pligtet de voksne sørge for at barnene, naar de gik ut av skolen, kunde læse sit riksmaal ved siden av. – Pligtet det, forat ikke helhedsindtrykket av fædreland skulde gaa tapt for den opvoksende slegt og ungdommen gjærdes inde i avkroker og bygdelag. Forældrene og lærerne, de kunde riksmaalet, og aviser og bøker var tilgjængelige for dem. Men bøkerne og aviserne – hele et lands samlede eie av literatur, det var vinduer ut mot verden og lyset ingen, ingen hadde ret til at frarane den opvoksende slegt. – Aa, om slikt var overgaat hende, hvor 119fattig og ribbet vilde hun nu ha staat her idag!

At nogen far, at nogen mor, at nogen lærer som selv hadde kjendt kundskapstørsten brænde i sig, kunde være med paa at stænge vinduerne og tvinge ungdommen, som mest trængte lyset og utsynet, til at nøies med de faa lysgluggerne landsmaalsliteraturen endnu var.

Blinde ungdommen av pur fanatisme! Som om ikke landsmaalet, hvis det bar paa livets trivsel og kraft, vilde seire, naar tidens fylde kom, uten at det trængte forgripe sig paa de værgeløse til fremme for sin vekst.

– – – Vekst – trivsel – utvikling – liv – tilintetgjørelse! Læsningen av Drummond holdt vist paa at gjøre hende skrullet. Hun kom jo aldrig ut og fik høre forelæsninger mere, eller fik godt av anden adspredelse, for tante trængte hende alle de timer hun kunde avse fra skolen. Stakkars tante, det blev vist et langt læger, endda doktoren trøstet og sa de skulde haape det besste.

… Lærergjerningen var stor, var ansvarsfuld, kanske det allerstørste et syndig menneske kunde gi sig av med; og de som ofret sig for den med liv og med sjæl, som tante Kari, og mange, mange flere med hende, de 120blev som helgener her paa jorden. Men – men – – hun maatte tænke paa Drummond igjen, fandtes der monstro den gjerning til, som mere forraaet og forsimplet, end netop lærergjerningen, naar den toges i egennyttens og fanatismens tjeneste? Var det Guds hevn og naturens hevn for forgripelse paa liv som vilde vokse og utfoldes hvert i sit slags, som rammet og skapte disse golde vrængbilleder av mennesker.

Nei fyda! Hvordan var det tankerne svév. Hun skulde sandelig holde op med at læse i den boken, ellers blev hun skrullet.

Men naar kom den som aatte myndighet til at træ frem og tale barnets sak, saa alle maatte høre og villig være med paa at skaffe ly og fred for det som skulde spire og vokse! Være med til at gi barnene det besste av kundskap, det besste av gudsfrygt, det besste i kunst.

Hun skulde selv faa slippe til under rummeligere kaar med alle sine evner og al sin vilje til at gjøre det godt for barnet. – Tænk om det var hende som blev den utkaarede. – Staa paa talerstol under Guds tindrende blaa himmel og tale barnets sak for tusener og atter tusener. Se dem 121aandløs lyttende, grepet til taarer, følge hvert av hendes ord.

Tante Kari lettet sig paa albuen og stirret bekymret over mot niecens seng.

«Er du syk, Ragna? Du taler jo ganske høit.»

Boken er utgitt av OsloMet

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Barnets tjenere

Den unge Ragna Størk reiser fra Nord-Norge til hovedstaden for bli lærerinne ved folkeskolen. Hun er inspirert av sin tante Kari, som også er lærerinne, og de er begge idealistiske og oppofrende i lærerrollen.

Regine Normanns Barnets tjenere kom ut i 1910. Romanen skildrer miljøer Normann hadde lært å kjenne gjennom sitt arbeide som lærer. Hun var levende opptatt av barn og barnekultur.

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.