Barnets tjenere

av Regine Normann

[8]

39En graaveirsdag i oktober kom Henrik Berger for at hilse paa Ragna og be hende med sig ut.

Selvfølgelig skulde det bli med denne ene gangen. Han var næsten forlovet mand, men han hadde møtt Ragna nede paa universitetet et par ganger og faat lyst til at høre, hvordan den snurrige nordlandsjenten fandt sig tilrette. Var hun begyndt at bli lei bylivet, eller var hun fremdeles spillende freidig, som da hun den kvælden paa turen nedover skriftet ham sin tro paa at hun stevnet eventyret og al livsens herlighet i møte?

Han stod ved porten og ventet, da Ragna efter en lang vikardag pjusket og træt kom hjem fra skolen.

Han hadde ringt og faat den besked, at hun kom snart – sa han og smilte muntert. Vilde ellers be hende bli med ut og spise 40aften. Siden kunde de gaa et eller andet sted hen og se paa livet.

For Ragna var det som at møte en god gammel kjending, endda de jo ikke hadde mere end hilst flygtig paa hverandre siden den kvælden ombord i dampskibet. Hun tok med tak mot indbydelsen og hadde nær klappet i hænderne av bare fryd. – De andre i pensionen, de hadde slegtninger og kjendinger i byen, og ret som det var, kom der nogen og tok dem med ut. Bare hun og Margit var uten al slags herrebekjendtskap.

Men hun maatte ind først og lægge fra sig bøkerne hun bar og fjølge sig litt. Vilde han vente?

Og fort uten at bie svar, hastet hun fra ham op trapperne og rev døren til Hvittenland paa vidt gap, saa Margit slap ned boken hun sat og læste i.

«Jeg er bedt med ut! Han staar nede paa gaten. Det er han fyren, fra dampskibet, jeg har fortalt dig om. Vi skal paa et fint sted og spise til aften og siden et eller andet sted og se paa livet,» messet Ragna kav nordlandsk og ranget av sig kaapen og hatten, rotet i kommodeskuffen og lette frem stasen sin.

41Margit tittet bak gardinet.

Saa hun ham? Ragna plasket alt med vaskevandet.

«Han driver paa andre fortauget. Han er svært pen. – Nu ser han hit op, Aa du, saa kjæk han er!» Hun fortet sig fra vinduet og stillet sig nær den anden.

«Tror du han frir i kvæld?» sa hun grundende.

«Frir!» Ragna blev sprutrød, og gnikket sig med haandklædet, forat den anden ikke skulde bli vâr det.

«Du kan da skjønne det er det, han vil, hvorfor skulde han ellers aabenbare sig,» og Margit listet avsted bortaat vinduet igjen, blankøiet og het i kinderne.

«Frir alle mandfolk du taler med?» bet Ragna fra sig, ærg over at høre det nævnt, hun selv ikke vilde være ved engang hadde streifet drømmene hendes.

Margit snudde sig til hende. «Der er ingen som ber mig med ut!» kom det fattigslig. – Og om en stund, og da var det ikke frit for at stemmen skalv litegranne.

«Jeg vil skrive til mama og si, at jeg ikke vil bo paa et sted, hvor herrer ikke har lov til at komme indfor entredøren. Hvem i gudsnamn kan bestaa med saan 42ordning! Det er værre end at være i kloster.»

Tænk om Berger bad dem begge med en anden gang, trøstet Ragna og blev staaende med et lyserødt bluseliv i haanden, næsten vemodig for at hun skulde ha det saa overvættes gildt.

«Jeg skal fortælle ham om dig, det kan du stole paa,» lovte hun næsten varmt, mens hun trak det paa.

«Gjør det, er du snild! Aa tænk om jeg fik være med!» jublet Margit og vilde endelig, at hun skulde ta hendes hat med valmuerne, den var fiks og svært klædelig, Men Ragna sa nei. Det blev saa leit, om Berger siden traf dem sammen og saa at hatten ikke hadde været hendes.

*

Henrik Berger var blit frossen av at staa ute i taaken og hadde brettet frakkekraven op og puttet næverne i lommen. Han gik fort, saa Ragna hadde møie med at følge. Men dirrende glad var hun, og moro og lek blev alt øiet streifet, og passiaren gled let, og det var som føtterne ikke rørte gaten.

Taaken tætnet, eftersom de nærmet sig Karl Johan, gasblussene lyste blekt, og menneskene, 43de hastet forbi, var som glidende skygger.

Senere, da de sat gjemt i en lun krok paa restauranten og koset sig med kaffe og likør efter maten, spurte han, om hun ikke var ræd alle de fæle byungerne.

Han sa det nærmest for at fange hende ind, hun blev idelig væk for ham i alt, hun saa omkring sig. Men Ragna kvakk ved spørsmaalet.

Ræd? – Jovist var hun ræd, lo hun og saa ham ind i øinene. Han sat og lutet sig frem mot hende og røkte cigar.

Men bortenfor ham, der tobaksrøken drev som skoddeflaker, vimret andre ansigter, og der surlet det av stemmer som av smaasjøers brus mot flat sandstrand i lydt høstveir. Der blandet sig musik i bruset, og lyset hang som spredte, tunge draaper ned fra taket og i krans rundt de gulhvite søilerader.

Hun vilde gli væk igjen, men stagget sig og fornam sig selv som to. En, som fremmed og angst med bøn til gud om hjælp hadde staat foran barneflokken og prøvd være likeglad og modig, og en, som var hjemme her i fest og lys og hadde det ubeskrivelig godt.

44Tilfældig rørte Henrik Berger ved albuen hendes. Hun kjendte en iling gjennem kroppen. Lyset, menneskene, de mange stemmers surl var død og borte. Hun saa bare ham. Han sat og fikserte hende under sænkede øielok: Løste hun det svære, lyse, stramt tilbakestrøkne haar, hun nu bar tvundet i tæt top bak i nakken og lot det faa friere fald, rundt det brede, regelmæssige ansigt, vilde hun bli pen; øinene var bent frem pragtfulde, saa han; og kroppen – aa jo, ganske net, litt tynd, men ikke spor knoklet. Han suget hende med blikket og vaaknet liksom og skuttet sig og fandt det vist var paa høieste tid de drog videre. Hvad mente hun om cirkus varieté? Der optraadte en spank danserinde, signora Rosita. For en dans, for et temperament! De naadde just se hende, gik de straks, og hun var vel værd at sees, forsikret han ivrig, mens Ragna reiste sig braat og tok efter kaapen og lot ham naadig faa lov til at hjælpe hende.

De gik, og Ragna less overstadig glad og lo og pratet og agerte lystig. Ikke skulde han indbilde sig, at hun tok sig nær av at han sagtens var forlibt i danserinden og bare hadde sittet og længtet efter spjaaket, 45samtidig med han hadde bedt en dame med ut og pligtet være optat av hende. Det fik skure ikvæld. Men for eftertiden skulde han slippe ha hende at overse.

Der var fuldt hus; men plads fik de, saa de kunde se, det fik Berger opvarteren til at sørge for. Oppe paa scenen holdt en mand paa at gjøre kunster med føtterne. Sydde, skrev, tegnet, løftet et bret med kaffekopper og satte det paa et bord, slængte med tallerkner, klippet med saks og lot ikke til at mindes han aatte hænder og fingrer som andre folk.

Hun glemte at dægge for fortryteligheten sin og sat som paa livet for at han deroppe skulde slippe brettet og knuse kopperne. – Og saa fint her var og vidt og stort og høit til taket. Det grannet hun hittils hadde set av teater og gjøgl blev fattigslig litet og taalte ikke sammenligning med dette her.

Skaal! Henrik Berger støtte vinglasset mot hendes, hun drak og lo, og da hun atter vilde snu sig efter fotkunstneren, var han borte og et nyt nummer hængt ut.

Stadig strømmet der publikum ind, mest unge mænd; nogen faa hadde damer med. Det blev trangt ved bordene, og osen av 46tobak, dunsten av øl og brændevin og av de mange mennesker tok paa at plage Ragna, uvant som hun var med at færdes paa slike steder. Hun sat og snappet efter luft og veiret hvert litet friskt pust, som sivet ind med de nykomne.

Lyset blev minket, og danserinden, for hvis skyld de mange fyldte lokalet kvæld efter kvæld, trippet ind.

Ragna glodde: Sort, bare sort! Et brus av blonder og flor og blinkende pailetter og saa den gulhvite hals og barmen og de nakne armer i skyer av sort tyll. Ansigtet var fint omrammet av tungt, mørkt haar, og munden lo med blodrøde læber. Men øinene, de glimtet som blanke kul, nei, som blank vaskulp under berghalder var de, og hun svævet, som hadde hun vinger. At levende, syndig menneske kunde være saa nydelig.

Nu vilde hun si pent tak til Henrik Berger, fordi han førte hende hit. Men hvordan var det han sat og maapet? Øinene var som smale, glisende sprækker, det vibret i bartens stride haar, naar han hørbart presset pusten mellem sammenbitte tænder, og fingrene paa høire haand krummet sig som klo om glasset.

Dette var en fremmed mand med et ansigt 47hun ikke taalte, og næsten angst bøiet hun hodet.

Et mangetonig gurglende smask tvang hende til at se. Med skjørterne høit løftet trippet donna Rosita mot lamperækken. Vugget og svang sig i takt med musiken og deiset i gulvet med vidt utspilte ben og sat og hev slængkys.

Hele salen brølte, klappet, trampet, og var som besat. Men Ragna aarket ikke mer. Nei ikke for al verdens guld aarket hun klappe og le nu! En blev jo selv saa avklædt – Som naken stillet til skue for flirende, graadige karfolk, blev en ved hende, donnaen deroppe! Hun vilde væk – ut – bort fra varieteen og fra Berger som sat der og pustet.

Kneisende demonstrativt reiste hun sig, knappet kaapen og sa stivt farvel og tak for sig.

Berger glante rundt: Kunde hun ikke vente en liten stund, til ekstranummeret var over?

Men Ragna bruste som en sint høne gjennem mængden, og han rakk ikke faa gjort op og følge. Hvad fan gik der av hende? Lærerinde-snerpe?

Foran utgangen stanset hun et minut; 48kom han efter? Ny klapsalve og brøl duret ut til hende, men ingen Berger aabenbarte sig. – For en tølper! Ikke engang ænse efter om damen, han hadde bedt med, kom sig skikkelig hjem. Visste han ikke hun var fremmed i byen, ynket hun sig. Eller var han ræd hun skulde gi sig til at hænge efter ham? Tak san, hun var ikke giftesyk, han trængte ikke være ræd for hende.

Hun stillet sig bak paa sporvognen, og harmen seg av hende i den friske, kolde natteluft. Bare det var saavel at Margit hadde lagt sig til hun kom hjem, saa hun slap gi nogen forklaring om hvordan hun hadde hat det. Tosk hun var, som ikke hadde styrt sinnet sit og var blit sittende, som han bad om. Da hadde hun hat følge hjem og været sikker paa at bli bedt ut oftere. – – Og mesteparten av kvælden hadde været hyggelig likevel.

*

For en evighet det blev før Ragna kom! Margit slap op rullegardinet, aapnet vinduet og speidet op og ned ad gaten, lukket og satte sig til med haandarbeidet. Det skulde bli sofapute til mor, fin kunstsøm i silke – hun gik og lærte det ved siden av musiken. 49Men som mamas broderi blev det nu ikke. Gid hun var i stuen hos mor! Her var ikke fornøielser og glæde, som hun hadde drømt. Aa mor! jeg er saa alene, hikstet hun. Mor, mor!

Huf nei, hun skjæmte sømmen, hvis hun graat. Hun skulde ikke graate, hadde ikke lov til det, saan hun hadde mast for at faa reise. Hun stod op og tændte Ragnas maaneskinslampe, det var altid hyggeligere at ha meget lys, naar en blev traurig.

– – – – Nu gik Ragna og pratet koselig og blev kjæreste med Berger, og han fulgte hende til porten, smatt sig indfor og tok godnatkys, endda det ikke var fint. – Det var jo bare piker, som lot sig kysse i portrummene. Men nyforlovede da? Etsteds maatte da de ogsaa ha, naar de skiltes.

… Den Ragna, den Ragna. Hun hadde lykke med sig! Bare simpel skomakerdatter og folkeskolelærerinde og ikke særlig vakker. Likevel skulde hun snart sitte som fornem doktorfrue – –

Aa saa længe, længe det blev før hun kom!

Margit la arbeidet sammen og puttet det i sin kommodeskuffe, blev staaende og granske sig selv i speilet og trak naalene utav 50toppen. – – – Hvordan var det den damen paa maleriet hos kunsthandleren paa Karl Johan hadde baaret sit opsat? Var det saan? prøvde hun. Nei men saan – – Ikke det heller – Saa, der var to fletter, og forhaaret delt og kruset.

Hun varmet tangen over lampen, krøllet og puslet, løste og fæstet, til likheten virkelig var der. Siden viklet hun Ragnas ravperler rundt fletterne, stak brystnaalen som roset paa venstre side og heftet en gul tøirose over hvert øre. Det var hodet. Ellers var damen bararmet i langt hvitt gevant. Og Margit hegtet klærne av, draperte med laken og sengetepper og blev staaende aldeles fortapt i sit eget billede. Hun lignet mindst en grevinde, der hun stod. – Kunde gjerne være dronning eller kjæreste til kongen – – –

Naar det blev til det, at Ragna og doktoren og Margit vanket sammen, saa blev hun nok snart kjendt med nogen av kameraterne hans, og da – – Hun kunde tale med om det Ragna var utenfor. Beethoven, Mozart og Chopin, dem hadde hun rede paa og kunde spille dem ogsaa. Og Grieg! Baade «Brudefølget drager forbi» og «Aases død» spilte hun nydelig, betagende. De 51kom til at flokke sig rundt pianoet og komplimentere hende som en ren kunstnerinde, og hendes kavaler vilde forære hende blomster og be hende med i teater og paa konsert. Efterpaa spiste de aften i en fin restaurant. Selvfølgelig var han mørk og høi og knakende kjæk. Ragnas herre var lys og for bred over skuldrene.

Hys, gik det i entredøren?

Ragna steg ind blaafrossen og inderlig lei sig selv og hele verden. Men da hun fik se Margit, smaldt hun i at le, og før de sovnet, hadde de begge to tat en lang øvelse i at gjøre kunster med benene, og trippe paa taa, som signora Rositta.

Boken er utgitt av OsloMet

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Barnets tjenere

Den unge Ragna Størk reiser fra Nord-Norge til hovedstaden for bli lærerinne ved folkeskolen. Hun er inspirert av sin tante Kari, som også er lærerinne, og de er begge idealistiske og oppofrende i lærerrollen.

Regine Normanns Barnets tjenere kom ut i 1910. Romanen skildrer miljøer Normann hadde lært å kjenne gjennom sitt arbeide som lærer. Hun var levende opptatt av barn og barnekultur.

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.