Barnets tjenere

av Regine Normann

[18]

148Reidar Hansen stod i skjortærmer i det aapne kvistvindu hos vaktmand Larsen og saa henover takene. Med skiftende lét bredte de sig; mesteparten var skifergraa og teglstensrød, men der var ogsaa brune, svarte og gule iblandt; takrendernes matte sinkstrimer laa som lyse baand, det glimtet fra solblankt vindu, stumpen av en gavlvæg stak her og der frem og toppen av trær svaiet som fjærdusk mellem skorstenenes stive streker, der røken tvann og brast i dott og drev med luftdraget.

Men bak takenes mange møner og snirklede fremspring laa Grefsenaasen lubben og mørk av gran med hvite villaer klippet ind i nedre skogkanten.

De mangfoldige ganger hadde han som gut staat ved vinduet her – helst om kvælden, naar lys grodde spredt og stjerner tindret fra sortblaa himmel over den mørke aas.

149Det var naar besstemor regjerte som værst i fylla, vaktmand Larsen aapnet døren for ham og gav ham mat og husly til rien var over. Vaktmand Larsen var det som fik ham med paa skoleskibet og siden sørget for hyre til ham med en ven av sig som gik i kystfart paa Florida; og vaktmand Larsen var det som igaar kvæld, da amerikabaaten la til ved bryggen, hilste Reidar velkommen hjem og fordret han skulde ta rummet sit, iallefald første natten, selv slanget han sig paa feltsengen i kjøkkenet. Og kvældsmat hadde en anden sørget for, lo vaktmanden og blinket til Gunda, som stod der rødkindet og tinderblank i øinene og glodde ret ut i tomluften.

Hun og moren og de tre søskend hadde kvisten midt mot Larsen, akkurat som før Reidar reiste ut; og hun hadde laget istand med fin opdækning for kameraten sin av det hun husket han mest likte faa. Og da de kjørte op Trondhjemsveien med Reidars digre kuffert paa vognen, og vaktmand Larsen berettet som besst om alle tildragelserne siden sisst de saaes, knep Reidar sig til at lægge armen rundt livet paa Gunda, endda hun trykket sig liten i hjørnet som var hun ræd at brænde sig paa ham.

150Egentlig var det en besked fra hende han vilde hente sig. Et ordentlig, reelt svar paa, hvorfor hun ikke vilde gifte sig med ham, siden hun jo godt visste det hadde været i begges tanker at saa skulde ske, fra det de var bare barn at rekne for. Det tøiset hun snakket ham av med i brevene, om at hun hadde hat operation og ikke var skikket for egteskap, gav han ikke en døit for. Skidt og lort, som om ikke han var kar for at være glad og fornøiet ved jenten sin som hun var. Der vrimlet av unger i verden, de trængte ikke øke antallet, og det hadde han villet ha hende til at begripe baade gjennem brevene og nu i nat, de hadde sittet oppe og snakket sammen – Hun var ikke til at rikke. Vrøvlet om at han ikke kunde bli hende tro. For mandens lyst er til at faa barn med den kvinde han tar sig til hustru! Gudforsyne ramset hun det ikke som av en bok. Den Gunda, den Gunda. Men vakker var hun, da hun sa det – saa vakker og søt at han tok og klemte hende ind til brystet sit og kjælte og bysset, som var hun selv den lille ungen, han aldrig skulde eie.

Tro, han, mot Gunda! Lekekameraten og trøsten og hyggen og solskinnet og alt som 151var vakkert og godt, det han kundes mindes tilbake. At hun ikke skjæms hyse skyggen av tvil.

Han drev bortaat sengen, la klærne tilrette og blev staaende og grublisere med overbredslet i haanden.

«Nei, den Gunda,» kniste han muntert. Jamen var hun snodig. Alt drasset med de yngre søskend hadde hun hat fra hun selv var bitteliten. Én paa armen, én ved haanden og én i vognen foruten tvillingerne, som rendte fra hende paa gaten, uten at hun vandt fange dem ind, hadde hun ikke hat ham til hjælpesmand.

Unger … Hadde hun endda ikke faat nok av det tralet og taalte undvære dem!

Sint bredte han spredet paa sengen og gik for at finde sig vaskevand; men maatte le da han fik se vaktmand Larsens frokostopdækning for ham paa kjøkkenbænken. Seks kokte eg, en dugelig blodpølse, smør, spekeflesk, sirup og vafler – alt han hadde ønsket sig av god mat. Han fik taarer i øinene.

Reidar Hansen lunket kaffen over apparatet og satte sig til at spise. Rolig og sindig tok han for sig av retterne og syntes aldrig mat hadde smakt som idag.

152Efter frokosten pakket han ut kufferten. Der var brudestasen til jenten hans: hvit silkekjole og fint slør og hansker og hvite sko. Det vilde klæ Gunda at være fin, hun blev som et skilderi, og der var perlekjede og ur og ring og en flaske floridavand til hende og sorte brudgomsklær til ham selv og merskumspipe med sølvbeslag til vaktmand Larsen. Han rettet ryggen, tok og flyttet Larsens søndagspipe fra spikeren og hængte den nye paa pladsen. Resten kunde bli liggende i kufferten, til Gunda selv plukket det frem. Og det fik bli i denne kvæld; de hadde snaue fjorten dage at ordne sig paa, længer strak ikke permissionen.

*

Søndagspyntet med flot knyttet slips og haarhatten skubbet bak paa nakken ruslet Reidar Hansen opover løkken. Egentlig var det en tur i byen han hadde tænkt sig, men al ulaaten av dødt og levende plaget ham i den sindsstemning han var. Og kanske traf han Gunda. Hun brukte tiest ta benveien hjem, naar arbeidet ved fabrikken var slut.

Han kveikte snadden og fulgte en gjengrodd 153sti med svær stubb efter hugne trær paa begge sider. Spredt over løkken stod mosætte trær og smaabusker i blomst; men de var stygt medfaret av barn og andre som aatte tilhold her i fristunden og ikke taalte se den vesle penheten. Han lette sig skygge under en vreden løn, la hatten i græsset og tørket sig over panden med et blaastripet lommetørklæ, han bar i bukselommen.

Han maatte reise, ja. Dra paa langfart til fremmed land som en vildende fugl over vove, men uten Gunda sit hjertes utkaarede brud.

«Gunda, Gunda, Gunda, skik mig ikke bort uten dig. Gunda, hjertenskjære, snilde jenten min, bli med din Reidar,» bad han som i stor nød og presset lommetørklæet mot ansigtet.

Om han bare kunde begripe hvad der gik av hende. Snild og medgjørlig i alt uten det ene han mest attraadde. Hver mødige dag i fjorten dage hadde han tigget hende om at bli med, og han kunde gladelig sætte sin sjæl i pant paa at hun var glad i ham, men endda sa hun nei. «Aa Gunda, Gunda! Hvad fan i salte helvede raker det mig at jeg ikke kan faa unge med dig!» skrek 154han harm og dængte næven i græsvolden, strakte sig i skyggen under træet og la hatten over øinene.

Det var hende som hun gik og stod han elsket. Hver trevl, hver blodsdraape, krop og sjæl, begge tilsammen. Om hun var krøpling paa arm og fot, om syn og hørsel hadde forgaat hende, for ham vilde hun likefuldt været som en himlens engel, ja det vilde hun! Og saa fandtes der ikke mankement at opsalvere ved hende. Bare tøis og tosket doktorprat om indre skrøpelighet alt hun fór med. Men det han led ved at maatte gi avkald paa hende, det regnedes ikke – og den vesle tarveligheten av spareskillinger han hadde lagt sig op, huset han hadde set sig ut, det forslog ikke mot egensindigheten hendes. For det var egensindighet av Gunda dette her, noget satans paafund hun hadde læst sig til eller bekommet paa anden ukristelig vis. Ikke bli med ham! Ikke bo i huset han hadde set sig ut til hende! Han vilde ha set den jente som ikke hadde slaat til i Gundas sted.

Huset ja – – – Hvitmalt og næsten skjult av trær laa det nær vandet, og fyrbøteren, som aatte det og selv var enkemand, lovte overlate Reidar det for rimelig 155betaling. Og hvergang skibet fór forbi, hadde han tænkt sig Gunda staa i haven med lillegut paa armen og vinke til ham.

Gut! Var der en gut! Tøis og vrøvl. Det var Gunda som stod i haven og vinket. Hans Gunda var det. Og naar han kom hjem, stod Gunda ved grinden og tok mot ham.

«I et litet hus ved kysten bor
vi som kjærlig egtepar.»

Uvilkaarlig nynnet han ordene og slog takt med støvlesnuten mot græsvolden.

Et straa støk krislende langs haargaren, krøp under haken og kriblet ham bak øret. Laa han her og bortfantaserte sig i solskinnet, lo en lys jentestemme, og Gunda la sig i græsset ved siden av ham.

«Jeg fantaserer ikke,» sa han trægt og glyttet paa hende under armen. «Jeg tænker paa huset og haven vi skulde hat sammen, jeg. Nu er det til unyttes alt jeg har slitt og sparet.»

«Nævn det ikke, Reidar, er du snild gut. Det er ikke skjæbnens vilje at vi to skal komme sammens, og saa sker det ikke.»

«Føi mig, Gunda, og bli med, det er kanske siste gang jeg ber dig om det.»

«Du tænker ikke lægge haand paa dig 156sjøl og dø fra mig, Reidar,» jamret hun angst og smøg sig ind til ham.

Han skuttet unda.

«Du tror det er paahit alt det jeg farer med, Reidar, for at slippe at bli med dig. Men idag har jeg skaffet doktorattest paa at det er sandt hvert evige ord jeg har sagt om skrøpeligheten min,» sa hun og brettet attesten ut, sukket og la den i haanden hans.

«Reis til helvede med hele attesten,» skrek han og kylte den i synet paa hende. Skjønte hun endda ikke det var hende som hun gik og stod, han var glad i. For ham maatte hun gjerne ha like mange skavanker som Lasarus aatte saar, det spilte ingen rolle. Han var glad i hende. «Men du farer med fusk og fanteri for at bli kvit mig,» la han strengt til, «der er andre du hellere vil ha, og jeg skal fort være av veien for dig.»

«Jeg er glad i dig, Reidar.»

«Ja, du er det, Gunda,» mumlet han angerfuld og tok hende ind i armkroken sin. «Kjære, kjære kjæresten min, bli med mig,» tagg han ømt.

«Jeg tørs ikke, Reidar.»

«At du kan være saa sta,» klaget han og skubbet hatten for ansigtet.

Hun bet tænderne sammen og lette med 157haanden ind til kindet hans og strøk ham lindt.

«Du Gunda,» sa han, og stemmen hans var tyk av graat, «inat drømte jeg vi var smaa og lekte i skolegaarden, og frøkna din klappet mig paa haaret.»

«Frøkna,» Gunda sat med ett overende og sorgen var som blaast bort. «Jeg kunde spørre frøkna mi, jeg.»

«Gaar det an du spør hende om slikt?» grundet han og skubbet hatten væk.

«Jeg gjør det, jeg. Henner var aparte klok og saa snild med vors, get. Jeg skal hjem og ha paa mig andre klær. Gaar du med?»

Ja. Han vilde følge hende og vente utenfor paa avgjørelsen.

*

Madan Steffensen var gaat, Kari Lund skrev brev, og Ragna sat i kroken og sydde paa en bluse, da det ringte paa entreen og en lyshaaret jente i sort kaape og gul straahat bad om at faa tale med frøkna.

Kari Lund kjendte stemmen.

«Er det ikke dig, Gunda,» snakket hun glad gjennem den aapne stuedør. «Kom hit og sæt dig hos mig, jeg har skadet ryggen og har vondt for at gaa.»

158Gunda neiet og handhilste og satte sig varsomt paa ytterste snippen av en stol og knepte hænderne i fanget.

«Fortæl mig nu hvordan du har det. Staar det godt til hjemme med din mor og dine søskend?»

Jo, mange tak, de hadde det bra. Mor drev med vask, og Gunda arbeidet paa fabrik, og de andre søskend hadde faat sig noget at gjøre de ogsaa. «Men – –» stemmen næsten skalv i angst, «jeg maa tale med frøkna min om det at jeg er forlovet med han Reidar Hansen, som gik hos frøken Pedersen, om frøkna endnu kan huske den sorthaarete gutten, som var saa blid og pen og samtidig med mig.»

Kari Lunds tynde, hvite haand sluttet bløtt om Gundas arbeidsrøde næve.

«Tillykke, barn, og Gud gjøre det godt for dig. Og tak for du kom og fortalte mig det. Det var vakkert gjort av dig.»

Det skygget rødt for øinene paa Gunda, graaten vilde ta magten fra hende, men hun maatte ikke gi sig over.

«Jeg kan slettes ikke gifte mig med ham,» mumlet hun fattigslig og hang med hodet.

Kari Lund trillet nervøst med penneskaftet. 159«Aa Ragna, lag litt te og skjær nogen stykker smørrebrød, er du søt.»

Ragna gik og lukket døren vart. Men Kari Lund la hodet fast mot nakkeputen og stirret tungsindig hen for sig.

Vesthimlens blanke kvældskjær fyldte stuen og blinket i forældrenes gamle mahognimøbler, i billedernes svære guldrammer og i portrætkrinsens pudsede glas. Nogen lavstammede roser hang dryssende fulde av blomster under høie bladplanter, og utenfor det aapne vindu vugget kastanjens løvtunge top med rake blomsterlys.

Hadde Gunda vimret sig ind i noget slags letsind, for en slik bekjendelse var det visst den arme jentungen hendes stredes med, saa fortrykt og skyldbetynget som hun sat der og mest ikke aarket tale for graat, saa var der ingen Kari turde tro og forlate sig paa. «Sig mig det nu, barn,» bad hun mildt, men gruet sig for at høre som for et slag, og hænderne laa fast mot bordplaten og suget kjøling.

Gunda drog føtterne langt indunder stolen og fugtet læberne med tungesnippen. Det blev saa frygtelig vanskelig at staa foran den sisste ugjenkaldelige avgjørelse, og hun angret næsten paa hun var kommet.

160«Naa, barnet mit!»

Det var det at hun hadde været operert for en svulst og kunde ikke faa barn, og saa syntes hun, hun ikke kunde bedrage Reidar for hele livet, for det om han nu var glad i hende og vilde gifte sig med hende. Hun gjorde likesom saan synd mot ham, syntes hun, stottet jenten.

«Kan du slettes ikke faa?»

Hun hadde attest fra doktoren desværre, og den hadde hun synt ham, men han vilde likevel, og nu stod han utenfor og bidde paa avgjørelsen, mens hun var her.

Der dukket et minde op i Kari, et fjernt saart minde. Hun sat paa berget nedenunder havegjærdet. Augustkvældens vake skumring skygget fjeldene, og viken var jernblank. Da kom Oskar Myrvold, nabogutten og lekekameraten hendes, slentrende bortover fjæren og satte sig paa berget tæt ved hende. Imorgen reiste han tilbake til seminariet, og han kom for at be farvel, mens de var for sig selv. Det blev frygtelig vondt at skilles fra ham, kjendte hun. Jabbe var død, far syk og mor trist. Hun fik taarer i øinene. Han saa det og la armen om hende.

«Ikkje graat du, Kari,» bad han. «Vil du 161ha meg, saa veit du eg kan laan penga og læse videre til eg blir deg værdig.»

Han var søn av en fisker og simpel, ringe almuesmand, og hun datter av proprietæren. Aldrig i livet fordristet hun sig træ frem for forældrene og vedstaa at hun holdt av Oskar og vilde gifte sig med ham. Det kunde kostet far livet, saa medtat som han var av sorg over Jabbe. Og hun fornegtet sin kjærlighet og sa nei. Da livet senere førte hende og Myrvold sammen, var det forsent og forspildt. Og her sat hun en enslig gammel jomfru uten far og uten mor, uten nogen til at se sig vakker og kjær i alderdommen, og skulde raade en anden for livet.

«Er du glad i Reidar, Gunda?» spurte hun vart.

Hun hadde været glad i ham fra det de var smaa unger, hun, og det kjendtes som at slite hjertet utav brystet ikke at kunne bli med ham, vilde hun ærlig si frøkenen. «Men Reidar tørs jeg ikke gjøre ulykkelig for det, jeg ikke er som jeg burde være,» snufset jenten.

Trodde hun ikke det gjorde værre vondt at hun negtet? Egteskapet var der ikke bare for at faa barn. Kanske det vel saa meget var der for at de to, som var skapt 162for hverandre, ellers ikke slap til med at leve noget helt liv, la hun grundende til.

Gunda tullet lommetørklæet om pekefingren, tvann det av og tullet om igjen og om igjen.

«Jeg trur han dør, jeg, eller sørger sig en sygdom paa, frøken, for han Reidar er en reel gut uten svik,» kom det stilt.

«Du faar ta ham, du Gunda!»

«Frøken,» brast det ut, «frøken, tørs jeg det!» og to varme faste, jentenæver fattet stramt om Kari Lunds tynde, hvite fingre. «Indi mig har det sagt at det er gæli at gifte mig og gæli at la være, og i en bok som fulgte med et blad vi helt, staar der, at mandens hu er til at faa barn med den kvinde, han kaarer sig til hustru.»

«Det kan være, der staar saa, Gunda,» smilte Kari Lund. «Men der gives tilfælde i livet, hvor en maa gaa egne veier. Kanske paa det uvisse, men gaa dem maa man, for sin egen skyld eller for deres man elsker. Da gjælds ikke det som staar skrevet – heller ikke det andre siger. Men det en kjender indvendig hos sig selv for ret, det faar en lytte til.»

«Aa frøken nu er jeg glad, for indi mig der siger det støt, at jeg ikke maa te mig lei mot han Reidar.»

163Der kom en jente tumlende ned trappen to trin ad gangen og et ekstra hop de tre nederste trinnene. Fort smatt hun ut porten og gløttet op og ned ad gaten. Under kastanjen stod Reidar, og hun trippet hen til ham.

Han gik hende i møte blek og alvorsam, og det rykket i ansigtets brede, godlige drag.

«Hvad sa frøkna, Gunda?» spurte han barskt.

Gunda puttet haanden sin indunder armen hans og klemte til, og han kjendte hjerteslagene hendes dunke mot albuen.

«Naa,» sa han og stemmen var tyk.

Da stanset Gunda, saa ham tindrende glad ind i øinene og næsten sang det ut:

«Jeg vil gifte mig med dig, Reidar, og være god mot dig, snille kjæresten min!»

Boken er utgitt av OsloMet

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Barnets tjenere

Den unge Ragna Størk reiser fra Nord-Norge til hovedstaden for bli lærerinne ved folkeskolen. Hun er inspirert av sin tante Kari, som også er lærerinne, og de er begge idealistiske og oppofrende i lærerrollen.

Regine Normanns Barnets tjenere kom ut i 1910. Romanen skildrer miljøer Normann hadde lært å kjenne gjennom sitt arbeide som lærer. Hun var levende opptatt av barn og barnekultur.

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.