Mit navn er Knoph

av Olaf Bull

XI. Mordet i kalkgraven

45Det var paa Carl-Johan den 7. april ved 3-tiden, to dage efter Sahles domfældelse. «Dagslyset»s avisgutter kom sættende nedover strøket med ferske avispakker under armen.

«Mord paa Bygdø», var idag det store nummer. Kjøp’n da Di – det staar om en dau mand, som er funni i en grøft paa Bygdø!

Dette tændte. Der var sterk rift om aviserne, og avisgutterne hadde en kongelig dag. «Dagslyset» indeholdt følgende stykke under fete overskrifter:

«Da arbeiderne ved et nyanlæg paa Bygdø idag skulde opta arbeidet igjen efter en kortere avbrytelse, gjorde de i en kalkgrav, som var fyldt med ulæsket kalk, et uhyggelig fund. Nedsunket i kalken, og halvt fortæret av denne, fandt de et menneskelig legeme – legemet av en middelshøi mand. Man fandt ogsaa de sammenskrumpede levninger av en bred bulehat i graven.

Arbeiderne varslet straks politiet, der lot liket fiske op av kalkgraven og i en patruljevogn bringe til Ankerløkkens likhus. Samtidig blev kalkgraven beordret avstængt, da det ikke er utelukket, at her foreligger en forbrydelse.

Likets ansigt viste sig at være fuldstændig fortæret, da dette laa helt nede i kalken. I klædesresterne opdagedes intet, der kunde lede til opdagelse av, hvem den døde var. Derimot var der paa en av fingrene en ring, paa hvis inderside navnet «A. Knoph» stod indgravert.

Liket viser ved den foreløpige undersøkelse intet tegn paa voldelig overfald. Der var intet saar eller hjernebrudd at opdage. Allikevel mener man paa opdagelsesavdelingen, at et mord her ikke er utelukket. Man anser det usandsynlig, at en mand vilde begaa selvmord ved at kaste sig i en kalkgrav, liksom ogsaa stedets avsides beliggenhet i nærheten av Hukkomplekset, skulde synes at utelukke et ulykkestilfælde. – Det ansees nemlig ikke rimelig, at den døde av egen drift skulde være gaat ind paa denne avsides vei, og derigjennem av vanvare være faldt i. Der er dog én ting, som kunde tyde paa, at ulykkestilfælde allikevel var tænkelig – et stykke av gravens jordvold er raset ut ret op for liket og har ogsaa delvis begravet dette. 46Det kunde derfor antages, at den døde har staat paa kanten og mulden under ham har git efter.

Retslig obduktion vil bli foretat allerede imorgen. Politiet ønsker alle de oplysninger, som maatte kunne gives om denne ukjendte «A. Knoph», som saavidt sees, har været mørkhaaret, med tynde mørke barter, er av middelshøide, og har været iført en art slængkappe og en bred bulehat.»

– – –

Hans Bleng, som sat ved hjørnevinduet paa Grand og spiste sin lunch, blev ved de tre sidste linjer kold fra hode til fot. Saa for han op som forstyrret, slængte i en fart nogen penger paa bordet og benet op til opdagelsesavdelingen saa fort han kunde.

Opdagelseschefen kom ham imøte i forværelset.

– Her er noget for Dem, Bleng, sa han og rakte ham politirapporten. De var jo uheldig med Sahle-saken – her har De en, som De maaske kan gjøre mere ut av. De maa besigtige liket og reise ut til aastedet allerede i middag!

– Vet man, hvorlænge liket omtrent kan ha ligget der? Bleng spurte med aanden i halsen, for av dette avhang meget.

– Lægerne paastaar, at liket maa ha ligget der mindst 8 dage!

– 8 dage? det tror nu ikke jeg, opdagelseschef!

– Hvordan kan De ha nogen tro om det? Saken er jo netop nu kommen Dem for øre!

– Det er ikke sandsynlig, at jeg tar feil, mumlet Bleng: men jeg har en fast forvisning om, at jeg har fat i traadene av saken, endog førend saken forelaa. Imidlertid –!

Og han begav sig avgaarde.

– Hvis den døde er ham, sa han til sig selv, saa antar denne sak merkelige og uhyggelige dimensioner.

Og er det ham, saa vil madam Jessesen kunne fortælle mig om det.

– – –

Om faa minutter stod Bleng inde i det forfærdelige lille rum paa Ankerløkkens likhus. Ut av de trøstesløse graa kalkvægge stak der en eneste rusten jernstake for et gasblus – den hang utover et bord, hvis svakt hule flate var bedækket med blik. Utenfor det lille vindu, hvis nederste halvdel var oversmurt med en hvitblaa farve, stod der en svart, bladløs liten lind i et gaardsrum, som ikke var større end likværelset.

47Gassen brændte, og dens litt anløpne lugt blandet sig med stanken fra det, som laa paa bordet.

Det var en skikkelse, som var fuldstændig krummet sammen av kalkbrændingen. Huden og kjøttet var svidd bort og sunket ind, og der sat svære flækker av tøi æltet ind i de levninger, som var igjen. Den ene haand var aldeles frisk, den var øiensynlig ikke kommet ned i kalken. Den anden var indtørket som en skelethaand, – paa den var det, man hadde fundet ringen. Ansigtet var bare en klump med sorte folder – øinene var bortbrændt, likeledes næsen, men under denne sporet man en svak sort haarrand, likesom haaret paa bakhodet var delvis bevaret.

Bleng bøiet sig ned og iagttok længe hænderne.

– Musklernes rolige og normale stilling i haanden vidner ikke om et ulykkestilfælde av almindelig art – heller ikke om selvmord, sa han til Hagen, som fulgte med. Haanden er næsten det bedste speil for affektioner! Disse hænder hadde været ganske anderledes spilte, dersom der forelaa et ulykkestilfælde – og likeledes er et selvmord aldrig saa villet, at selvmorderen jo ikke faar krampebevægelser i hænderne, naar han drukner sig i kalk.

Her er, saavidt jeg kan se, tre alternativer – enten foreligger et ulykkestilfælde – men NB. fremkommet saaledes, at den døde i et besvimelsesanfald er faldt der ned. Eller der foreligger et mord begaat enten paa den maate, at den døde er slaat i svime, eller ogsaa slik, at den døde er myrdet paa et andet sted og bakefter slængt i graven. Hvad sier De, Hagen? Det er i allefald min bestemte opfatning, at denne mand har været bevisstløs, før han er kommen ned i kalkgraven. Se paa hændernes rolige uttryk.

– Jeg er enig med Dem i, at selvmord er utænkeligt, sa Hagen. Hvilken mand begaar et saa langvarigt og rædselsfuldt selvmord som at hive sig i en kalkgrav? Likeledes tror jeg, De har aldeles ret i, at manden har været bevisstløs, da han faldt ned i graven. Men at gaa saa langt som til mord, drister jeg mig ikke til. Manden kan ha staat paa kalkgravens kant og faat et besvimelsesanfald.

– Fordi manden faar et besvimelsesanfald, er det derfor nødvendig, at grunden han staar paa, raser ut? spurte Bleng. Det staar jo i rapporten, at omtrent en kvadratalen av kalkgravens kant er raset ut sammen med den døde.

48– Vel, saa har han altsaa ikke besvimet, men er omkommet netop ved, at jordkanten har git efter under ham, sa Hagen.

– Men der motsier De Dem selv, kjære Hagen. For et øieblik siden gav De mig ret i, at manden enten var bevisstløs eller død, da han kom ned i graven. Er jordkanten raset ut under ham, er det ikke sandsynlig, at han samtidig skulde besvime – Herregud, faldet er da ikke saa dypt – ca. 2 meter staar der i rapporten. Tvertom, da vilde han ha kavet noget ganske forfærdelig. Men det er jo netop ikke noget særlig tegn paa dødskamp. Vistnok er han sammenkrummet, men det vil De let kunne overbevise Dem om, det kommer av kalkbrændingen.

– Vel, la os nu først undersøke kalkgraven, før vi danner os hypoteser, sa Hagen litt ærgerlig.

– Min bestemte hypotese er mord, sa Bleng alvorlig. Den danner jeg paa selvmotsigelsen mellem det utrasede stykke jord, som fordrer efterfølgende tegn paa dødskamp, og den rolige slappe stilling, hvori likets lemmer befinder sig. Jeg haaber ved undersøkelsen av kalkgraven at finde nok et bevis. Jeg haaber end yderligere ved obduktionen at faa min bevisførelse bekræftet. Jeg har til syvende og sidst, kjære Hagen, et grundlag for min hypotese, som ligger dypere end noget av det, vi her kan studere – – – – Men la os gaa!

Og de gik, idet de kastet et sidste blik paa det gyselige, som laa paa blikbordet under det lille gule blus, og som ikke var istand til at løfte en finger for at belyse den hemmelighet, det sammen med en anden i verden hadde overværet.

*

Da Bleng ved firetiden kom tilbake fra Bygdø sammen med Hagen og sin bror Peter, som han hadde fisket op paa veien, møtte han en kollega i trappen.

– Forværelset staar fuldt av folk, som spør efter Dem, sa han.

Bleng gik først ind og vasket sine hænder i assistentværelset.

– Denne mand er myrdet, sa han alvorlig til Peter, der nonchalant hadde tat plads paa den sorte kalikos sofa og tændte en lang caoba. Kanterne rundt kalkgraven er faste og gode, de kan godt staaes paa. Jeg har gjort utallige forsøk paa at «rase ut», men intet lykkedes. Desuten er den jordansamling 49arbeiderne fandt sammen med liket for stor til at ha fulgt med liket i en ladning. Den er kommen i to ladninger, kjære Peter – og dermed er alt sagt. Desuten var liket næsten begravet under denne muld, men naar man glir ut paa denne maate, saa bruker da jordsmonnet at komme under en, ikke sandt?

Mord, kjære bror, mord og intet andet! Og vet du, hvem denne mand er?

Peter hadde ikke den ringeste anelse om det.

– Hvis jeg ikke tar meget fejl, er den døde mand i kalkgraven den samme som Strauss’ hemmelighetsfulde medvider, manden med det snurrige navn, som madam Jessesen hadde glemt.

Peter slap cigaren av bare spænding. Han gjorde et kast med benene, saa han kom til at sitte ret op og ned i sofaen.

– Er u’ gærn, var det eneste han fik frem.

– Omtrent desværre, sa Bleng. For er dette saa – er denne Knoph madam Jessesens hemmelighetsfulde gjest, da gaar det hele aldeles rundt for mig.

Og Bleng tok sig forvirret til hodet.

– Men la mig ta mig sammen, sa han saa og pustet dypt.

– Denne mand, A. Knoph, om hvem endnu intet vites, er myrdet i en kalkgrav paa Bygdø. Morderen kan paa sakens nuværende trin kun være at søke blandt tre personer. Disse tre personer er: direktør Sahle, den unge Fredrik Sahle og – Strauss!

– Hvilken interesse kunde direktør Sahle ha av at myrde Knoph? spurte Peter ivrig. Har du gjort dig klart op det?

– Disse to skumle individer, Knoph og Strauss, maa ikraft av en eller anden hemmelighet ha havt en skjæbnesvanger magt over ham!

Hvis direktør Sahle ikke selv har gjort det, kan den unge Fredrik Sahle være morderen – – –.

Bleng blev blek av spænding ved den tanke, han der fik. Han husket hele den merkelige jernbanetur sammen med den unge Sahle.

– Men hvorfor? spurte Peter haardnakket.

– Det er jo det, som er det gaadefuldeste av alt, skrek Bleng næsten arrig. Kjendte jeg bare de forskjellig kryssende interesser i denne affære, saa var det ingen sak. Visste jeg bare, hvad der har været mellem Sofie Strøm, direktør Sahle, 50Fredrik Sahle, Strauss og Knoph, saa skulde jeg nok finde ut, hvem som var morderen. Nu aner jeg ikke det – følgelig er jeg henvist til at undersøke, hvem som kan ha været morderen, videre at bevise, hvem der maa ha været morderen og saaledes tilsidst trænge ind til selve motivet. Jeg maa arbeide utenfra og indad, kjære bror, ut fra rent utvendige fakta, og det sinker saa forfærdelig. Men jeg maa ind til disse mennesker – kanske staar jeg her og gjætter i det blaa om ting, jeg i løpet av 5 minutter kan ha klarhet over!

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Mit navn er Knoph

Spenningsromanen Mit navn er Knoph kom ut i 1914 og var Olaf Bulls eneste roman.

Direktør Jens Christian Sahle blir arrestert for underslag og tilstår uoppfordret. Men er saken så enkel som den ser ut til ved første øyekast? Og hvem er den mystiske Knoph som er blitt sett sammen med direktør Sahle? Mysteriet tar stadig nye vendinger. Hans Bleng i oppdagelsespolitiet får den vanskelige oppgaven med å finne svar på gåten(e).

Se faksimiler av 2. opplag fra 1919 (nb.no).

Les mer..

Om Olaf Bull

Olaf Bull har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie. Innenfor norsk og nordisk lyrikk plasserer han seg i overgangen mellom det tradisjonelle og det moderne.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.