Innspurt

Den 14. november 1905 blir manuskriptet til Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn! sendt fra Paris til København. To døgn senere blir Jonas Lie takket av en entusiastisk forlegger: «Jeg har i lynende Fart læst det igjennem, straks jeg i morges modtog det. Du er visselig en Troldmand».Brev fra Peter Nansen til Jonas Lie, 16. november 1905, NB Brevs. 119.

Dagen etter meldte flere norske aviserBlant annet ifølge Bergen Annonce Tidende, 17. november 1905. «Fra København», under overskriften «Ny Fortælling af Jonas Lie», at Østenfor Sol, vestenfor Maane og Bagom Babylons Taarn! «udkommer omkring 10de December». Datoen hadde Peter Nansen selv nevnt i det samme brevet til Lie: «Senere end den 10de Dec Maaned skulde den jo nødig være i Christiania, men saa er der heller ikke en Dag at spilde».Brev fra Peter Nansen til Jonas Lie, 16. november 1905, NB Brevs. 119.

Og utrolig nok: 9. desember kunne avisene melde at Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn! utkom «den samme dag». Det gikk altså under én måned fra det håndskrevne trykkmanuskriptet ble sendt fra Paris til verket lå – vakkert innbundet – på bokhandlerdiskene i Kristiania, i et opplag på ikke mindre enn 12 000. Man kan i ettertid la seg imponere av den hurtige og effektive postgangen. Ufattelig er dessuten selve produksjonstempoet, i det minste for enhver som i vår tid har vært med på prosesser fra manuskript til ferdig bok.

Når man følger korrespondansen i de siste ti, femten årene av forfatterskapet, er det som om det kjempes uopphørlig mot klokken. Det å få «boken ferdig til jul», er en evig gjennomgangsmelodi. Når det gjelder dette som skulle bli Lies siste roman, begynte ekteparet Jonas og Thomasine Lie å bekymre seg allerede på det tidspunkt hvor den forrige romanen, Ulfungerne, var ferdigstilt høsten 1903, omtrent samtidig med at man feiret forfatterens 70-årsjubileum.

Den lange sluttfasen

I forbindelse med Jonas Lies sekstiårsdag, ti år tidligere, publiserte Samtiden et festskrift til ære for forfatteren. Jonas Lie bidro selv med et essay, kalt «Min Hustru». Lie avsluttet essayet med et ønske for fremtiden: «Vi har begge en Følelse, som vort Samarbeide nok endnu kunde skabe Bøger om Ting, der ligger os paa Hjerte, endel Aar frem i Tiden. Maatte det forundes os».Lie 1893, 18.

Det ble dem i høyeste grad forunt: Niobe utkom i desember 1893, da ekteparet var tilbake i Paris, etter store jubileumsfester i Kristiania og København. Tidligere på året hadde Lie også bistått med arbeidet til festskriftet, og han hadde hatt tett kontakt med Arne Garborg i forbindelse med hans Jonas Lie. En Udviklingshistorie, som utkom til jubileet.

I årene etter fulgte det en intensiv produksjon av bøker «om ting som lå dem på hjertet». Ytterligere fem romaner utkom før Østenfor Sol, vestenfor Maane og Bagom Babylons Taarn!: Naar Sol gaar ned (1895), Dyre Rein (1896), Faste Forland (1899), Naar Jernteppet falder (1901) og Ulfvungerne (1903). Dertil kommer skuespillene Lystige Koner (1894) og Wulffie & Comp. (1900), samt dramatiseringen av eventyret Lindelin (1897)Eventyret «Lindelin» var utgitt i Trold. En Tylft Eventyr. Ny Samling (1892). og av Faste Forland (1904).Prosessen rundt dramatiseringen av Faste Forland er uklar (se nedenfor).

Det utgis altså ett nytt verk i året etter sekstiårsdagen, med unntak av 1898Unntaksåret 1898 finner sin forklaring i Thomasines helsetilstand (se nedenfor). og 1902. Fra 1902 til 1904 utkom imidlertid Samlede Værker i 14 bind, med etterord av sønnen Erik.Erik Lie (1868–1943), yngste sønn til ekteparet Lie. Han var forfatter og blant annet initiativtaker til Den norske forfatterforening (1893). I 1890-årene var han bibliotekar ved Sainte-Geneviève-biblioteket i Paris, hvor han fikk opprettet en skandinavisk avdeling, Bibliothèque Nordique.. I brev til sin bror CarlCarl Ludvig Lie (1830–1912), stiftsoverrettsjustitiarius gir Jonas uttrykk både for sine økonomiske forventninger og et innblikk i hvordan det arbeides med serien:

I første Uge af Marts begynder da mine Bøger at udkomme i «Folkeudgave», og min Økonomi vil jo i høi Grad bero paa dens Fremgang. Thomasine og Erik læser dem igjennem, hvorefter Forslag til Rettelser forelægges mig. […] Det blir et helt Arbeide, skjønt de egentlige Ændringer ikke blir store.Brev fra Jonas Lie til Carl Lie, 18. februar 1902, NB Brevs. 47, sitert etter Lie 2009, nr. 1879, uth. her.

Ved århundreskiftet hadde Thomasine meldt til datteren AstaAsta Lie Isaachsen (1861–1921), ekteparet Lies eldste datter. Hun var forfatter (skrev også under pseudonymet Colombine). at Jonas aldri hadde hatt så mange emner «og heller ikke den Klarhed og Trang til at faa dem frem, vel fordi vi ikke kan ha saadan Aarrække igjen».Brev fra Thomasine Lie til Asta Lie Isaachsen, 3. juni 1900, NB Brevs. 47, uth. her. En ting er det trivielle å få boken ferdig til julesalget; begge ektefeller uttrykker utover i det nye århundret en bevissthet om at deres tid på jorden ikke er uavgrenset. Jonas skriver til sin søster Ida:Ida Heidenreich, født Lie (1838–1912). Gift med sorenskriver Christian Fredrik Heidenreich (1831–1895). «I vor Alder sidder man jo og sér paa Verden i Aftenskjærsbelysning. Man er som Emigranter, der snart skal over i et andet Land, og gjør op med det, man forlader».Brev fra Jonas Lie til Ida Heidenreich, 11. februar 1903, NB Brevs. 47, sitert etter Lie 2009, nr. 1906. Ekteparet har et avklart forhold til hvor de er i livet: Det haster med å skrive.

Tilfellet Thomasine

I enhver litteraturhistorie – og i nær sagt et hvert forskningsarbeid om Lies forfatterskap – nevnes det nære samarbeidet mellom Jonas og Thomasine. Det er oftest stereotypt fremstilt og i liten grad konkretisert: Thomasine er samtalepartneren i startfasen av nye prosjekter, der karakterer og handling diskuteres. Senere er hun konsulenten som anbefaler rettelser, og som sørger for at Jonas ikke løper løpsk i sin egen fantasi. Til sist sørger hun for å tilrettelegge manus for trykking, slik for eksempel Arne Garborg formulerte det:

Det berettes, at hans Manuskripter tilsidst ser rædselsfulde ud – «med Streger og Krydser og Udstrygninger og Indskud og Tilsætninger og Mærker og Knappenaale og Gummi; andre kan ikke læse dem, stundom ikke han selv heller». Men saa renskrives de af Thomasine og kommer i den skjønneste korrekte Tilstand til Kjøbenhavn, hvorfra han faar dem igjen som Bøger; – Korrektur læser han aldrig.Garborg 1893, 323.

Om samarbeidet skriver Garborg også:

I Førstningen bestod hendes Medarbeiderskab bare i at «hjælpe ham med at stryge». Men efterhaanden har det udviklet sig til et virkeligt Samarbeide, et «Kunstnerægteskab» i høieste Forstand, – et Forhold ligesaa vakkert som rigt paa stille Lykke. – / Men med sine smaa Storme ogsaa.Garborg 1893, 322.

I sin samtid oppnår Thomasine i visse miljøer en ikonisk status.«[M]ed hende døde en af Norges store Kvinder», skrev Lars Holst i Dagbladet 7. oktober 1907, i anledning Thomasines bortgang. Hennes portrett preget førstesiden av første nummer av første årgang av Urd (2. januar 1897), ledsaget av en tekst av Kitty Kielland: «Forleden Dag kom der en Opfordring til mig om at skrive om dig, Thomasine, du skulde staa paa første Side i et Kvindeblad. Som Skydsaand!» Thomasines sosiale og intellektuelle kapasiteter fremheves i artikkelen. Kielland avslutter med et bilde på ektefellenes tette samarbeid:

Naar Jonas Lie havde en Bog under Arbeide, var de begge to indestængte fra Morgen til Aften. Og havde vi faat Thomasine ud i Salonen til en Samtale, saa varte det ikke meget længe, før Jonas stak hodet ud af sin Dør og raabte ‘Thomasine’.Kielland 1897, 1.

Jonas Lie gikk enda lengre i sitt essay i Samtiden: «[Thomasine] kunde visserligen gjerne, uden at der skede noget uberettiget Tiltag havt sit Navn som Medarbeider på Titelbladet.»Lie 1893, 17. Men som kjent var samforfatterskap aldri markert ved noen av utgivelsene.

Forfatteren nevner spesielt hustruens rolle som den som holder kontrollen over skrivearbeidet, men han har også en viktig tilføyelse: «[M]in Medarbeider gjennem hvert Kapitel, strøget Udskeielser fra Emnet eller forlangt mere eller annerledes digtet, i Nødsfald selv lagt til».Lie 1893, 7, uth. her. Thomasine har selv ved flere anledninger ikke lagt skjul på at hun også kan ta føringen, som for eksempel i utarbeidelsen av Dyre Rein. Hun skriver da til Asta: «[O]g saa har jeg foreslaaet at faa lette mig ved at henlægge Fortællingen til 20-30 Aarene, bruge endel af de rare egne Mennesker, som jeg véd saa meget om til Milieu».Brev fra Thomasine Lie til Asta Lie Isaachsen, 15. januar 1896, NB Brevs. 47, sitert etter Aaslestad 1992, 190–191, uth. her.

Thomasine unnslår seg ikke for å foreta tilføyelser – om enn, ifølge Jonas, kun «i nødsfall». Vi vil se en rekke eksempler på dette i denne tekstutgaven av Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn! – om enn graden av nød ikke så lett lar seg vurdere.

Det finnes også enkelte unntak fra de mer panegyriske beskrivelsene av Thomasines innsats. For eksempel var Knut Hamsun langt fra imponert. Peter Egge fortalte ham en gang at Lie var varmt begeistret for Pan. Men Hamsun ble stram: «De kan passe seg at jeg ikke gir ham en ny salve. Hva er det for bøker disse to mennesker sitter og koker sammen?».Schanke Martens 1967, 55. Og i brev går han ikke av veien for å kalle Thomasine for «kjærring».«Aa, hvor ogsaa Jonas Lie og Kærring er fine Folk! […] Har dere forresten lagt Mærke til, at nu er ikke Frits Thaulow den store Mand længer heller? Nu beslutter Lies Kærring og Kærringen Lie at Skredsvig skal være større». Brev fra Knut Hamsun til Bolette og Ole Johan Larsen, 12. mai 1894, sitert etter Hamsun 1994, 410.

Den mest drepende karakteristikken av Thomasines arbeidsinnsats står Bjørnstjerne Bjørnson for. I brev til Christen Collin, ikke lenge etter Lies sekstiårsjubileum, skriver han: «Jonas Lie var bestemt til at […] skrive skjønne digt i rike farver. Det fik hans hustru forpurret. […] [R]omaner med æpler på ovnen til var hendes ideal og han ble stemt ned til det».Brev fra Bjørnstjerne Bjørnson til Christen Collin, 24. desember 1893, NB Brevs. BB 1, sitert etter Aaslestad 1992, 250.

Var det slik at ekteparet Lie kokte i hop bøker med «epler på ovnen til», og dét takket være Thomasine? Eller var hun en sann skytsånd? Hans Midbøe, i sitt store firebindsverk om Jonas Lie, hevder uten blygsel at «[å] gjøre opp kunstner-boet etter Jonas og Thomasine Lie er utvilsomt en av de vanskeligste oppgaver norsk litteraturforskning er stilt overfor».Midbøe 1964–1966, b. 3, 116.

Vanskeligheten ligger i at det – rent tekstuelt – er så godt som umulig å finne ut hvordan dette samarbeidet har funnet sted. Men i tilfellet Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn! er vi i den situasjon at både Jonas Lies arbeidsmanuskript (NB Ms.fol. 711) og Thomasine Lies renskrift (NB Ms.fol. 1863) foreligger i fullstendige versjoner.Bakerst i NB Ms.fol. 711 ligger det i tillegg fragmenter av en første renskrift, paginert som s. 1–8 (fra romanens begynnelse) og s. 41–44, fra og med kapittel IX i de trykte utgaver. Linje for linje kan vi følge hvordan verket tar form. Her er det setninger i arbeidsmanuskriptet som ikke blir med i den endelige versjonen; her er setninger som er tilføyd i renskriften; her er setninger som er overstrøket i arbeidsmanuskriptet, men som så er satt inn igjen i renskriften. Ordvalg, syntaks og tegnsetting synes å være i en slags evig bevegelse når man går gjennom arbeidsmanuskriptet og renskriften i detalj. Det er i dag ikke mulig å komme tettere på det tekstlige samarbeidet mellom Jonas og Thomasine Lie enn gjennom disse to versjonene av Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn!.

Om å avslutte og å komme i gang

I den nesten daglige brevvekslingen som ekteparet Lie (særlig Thomasine) fører med sine barn, kommer vi svært nær på ekteparets arbeid. Rapport om skrivearbeidet i deres siste produktive år er innvevd i tanker rundt den opptrappende, dramatiske politiske situasjonen i Norge. «Blir det krig?» er et uhyggelig, tilbakevendende spørsmål. Dessuten er brevene fulle av økonomiske bekymringer, hverdagsbetraktninger om livet i henholdsvis metropolen Paris og fjellandsbyen Berchtesgaden (der det meste av skrivningen finner sted), sladder om tidens notabiliteter, planene for det nye huset som bygges i Fredriksvern, og ikke minst bekymringer om egne og andres helsetilstand.

Jeg vil nedenfor gjengi utdrag fra ulike brev, særlig fra tiden rundt Ulfvungernes avslutning, frem til ferdigstillelsen av Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn!. Utdragene er ikke avgrenset til det som direkte berører arbeidet med denne siste romanen. Jeg ønsker å gi glimt inn i «skriveverkstedet» til ekteparet Lie, som et bakteppe for den påfølgende tekstkritiske gjennomgangen. Derfor vil jeg også henlede oppmerksomheten mot deres ulike andre skrivearbeider, blant annet i delkapittelet «Et krevende intermezzo». Dessuten vil jeg i delkapittelet «Ambulerende år» gå nærmere inn på den omflakkende tilværelsen som ekteparet Lie førte i sine siste 25 år, og som må sies å være en grunnbetingelse for deres litterære produksjon. Det er vel kjent at paret brukte somrene i Berchtesgaden for å arbeide frem «årets verk», for så å vende tilbake til Paris og vinteren der. Som vi skal se, finnes det avvik fra dette faste mønstret, selv om det overordnede målet alltid var å få ferdigstilt et nytt verk. I korrespondansen fra 1905 kommer vi tett på ekteparets siste «Paris – Berchtesgaden – Paris – organisering». Avslutningsvis i denne innledningens første del vil jeg trekke frem datidens avisanmeldelser, senere forskning og mer private kommentarer fra kretsen rundt forfatteren.

Jonas Lies brev fra 1851 til 1908 er utgitt i tre bind, med til sammen over to tusen brev.Utgitt av Anne Grete Holm-Olsen, 2009. Arbeidet med brevsamlingen hadde pågått i regi av Det norske språk- og litteraturselskap helt siden 1953. Det finnes imidlertid enkelte viktige brev fra «vår» periode, som ikke har kommet med i trebindsutgaven (se nedenfor). Noen få av Thomasine Lies brev er tidligere offentliggjort.Blant annet i Urd 1909, s. 3–4 («Af breve fra Thomasine og Jonas Lie til Asta Lie Isaachsen») og i Hjemmenes Vel 23. mars 1918, s. 159–162 («Dagbogsbreve fra Thomasine Lie», åtte brev til Asta Lie Isaachsen mellom 1882 og 1884). Hennes rikholdige korrespondanse gir et enestående kulturhistorisk glimt inn i levd liv fra tiden rundt forrige århundreskifte.

*

I et brev til vennen Erik Lindseth på sensommeren 1903 gir Jonas inntrykk av at det jobbes hardt med det som skulle bli årets roman, Ulfvungerne. I brevet angrer han på Norges-turen som ekteparet hadde unnet seg sommeren før, og som hadde medført trangere økonomi: «Jeg mistede en Bog ifjor på min Norgesreise: et stort Pengetab; men Arbeide og Turing gaar ikke for mig».Brev fra Jonas Lie til Erik Lindseth, 11. august 1903, sitert etter Lie 2009, nr. 1923, uth. her.

I oktober 1903 skriver Jonas Lie fra Paris til sin forlegger, Peter Nansen i København: «Jeg sidder nu som jeg har gjort med alle mine Bøger under Trykket af at være for sent ude». Men – som vi alle kan kjenne til – det å være sent ute kan ha sine fordeler. Lie fortsetter: «Det er imidlertid det samme Pres, som gir Farten til at skabe mod Slutningen».Brev fra Jonas Lie til Peter Nansen, 14. oktober 1903, sitert etter Lie 2009, nr. 1933. Og 3. november kan han melde at manus nå vitterlig er sendt.Brev fra Jonas Lie til Peter Nansen, 3. november 1903, sitert etter Lie 2009, nr. 1934.

For begge ektefeller er skrivningen også et tydelig fysisk anliggende, nå i denne siste perioden av forfatterskapet. Jonas i brev til Asta forteller at det er Thomasine som nå må lese korrektur på Ulfvungerne, «hvad mine Øjne ikke klarer». Dessuten: «Det har været en svær Bølge dette: Bogens fuldendelse, Erikas Bortgang, Syttiaarsdagen og meget, meget mere, – saa vi er trætte især da Thomasine. Men under alt dette smaasnakkes det stadig om Huset i Aasgardstrand».Brev fra Jonas Lie til Asta Lie Isaachsen med familie, 14. november 1903, NB Brevs. 47, sitert etter Lie 2009, nr. 1938. «Åsgårdstrand» blir senere til «Fredriksvern» og det huset de der får bygget. Pianistinnen Erika Nissen døde 27. oktober 1903, hun var Thomasines søster.

I det første halvåret av 1904 er det den andre datteren, Elisabeth (kalt Lisik)Ekteparets andre datter, Elisabeth (1876–1958) var en attpåklatt, det er 15 år mellom den eldste og yngste i søskenflokken, og 8 år mellom Elisabeth og den nest yngste, Erik. Elisabeth bodde i lange perioder med sine foreldre i Paris. som fører Thomasines brev i pennen. Standardåpningen er gjerne: «Kjære Asta! Mamma dikterer». 9. januar 1904 skriver den reumatismeplagede Thomasine til Asta (gjennom Elisabeth) både om de bokstavelige skrivevansker og om den sedvanlige julefeiring:

Lisik har sparet mig for at ta i en Pen, siden jeg endte Manuskriptet til ‘Ulfvungerne’. […] Hele vaar Juleturing iaar sammen med Michael og Maggi var virkelig hyggelig. Men uden den yderste Anstrængelse gaar jo ikke den store Selskabelighed hos os med Sofie.Brev fra Thomasine Lie til Asta Lie Isaachsen, 9. januar 1904, NB Brevs. 47. Michael (1862–1934) var den nest eldste av ekteparets fem barn. Han var gift med Maggi, født Plathe (1863–1955). Sofie var en norsk tjenestejente som Thomasine anså som lite dugelig.

I brev fra Jonas til Asta, et par måneder senere, gir forfatteren uttrykk for et håp om å komme i gang med et nytt verk, til tross for utmattelsen etter den siste ferdigstillelsen:

[G]id det kunde være ogsaa med Planen til et nyt Værk i Hodet. Den sidste Bog tok meget paa mig – saa Hiernekraften vel har trængt til en Hvile og Fornyelse. […] Jeg mener ellers at de Farver, som før, i Ungdommen var uden paa, efterhaanden med Alderen slaar ind som Sjæle-Evner og aaandeligt ditto.Brev fra Jonas Lie til Asta Lie Isaachsen, 9. mars 1904, NB Brevs. 47, sitert etter Lie 2009, nr. 1958.

Det planlegges, men foreløpig bare i hodet. De «ytre farger» er nå blitt internalisert. Kanskje aner vi her en ubevisst forståelse for betydningen av det tiltagende svekkede syn? Også Thomasine tar del i de planer som finner sted i hodet til dikteren: «Vi anlægger det ny Arbeide og haler og drar frem Menneskene; at skabe er ikke saa let».Brev fra Thomasine Lie til Asta Lie Isaachsen, 7. mai 1904, NB Brevs. 47. Her øyner vi Thomasine i den velkjente rollen som samtalepartner i oppstarten av et nytt prosjekt. «Haler og drar frem menneskene» er et levende bilde på den seige skapelsesprosessen.

I brev til sin forlegger gjør Jonas Lie det klart at noen ny bok i året 1904 ikke kan realiseres: «Jeg har Brug for mine Nerver og Kræfter og Tanker nu til det ny Arbeide, jeg holder paa at orientere mig i; men som jeg dog ikke tør gjøre mig Haab om at faa færdigt i dette Aar».Brev fra Jonas Lie til Peter Nansen, 25. april 1904, sitert etter Lie 2009, nr. 1961. At forfatteren senere på året i tillegg skulle bli involvert i dramatiseringen av en av sine tidligere romaner, var han på dette tidspunkt uvitende om.

Sommeren 1904 tilbringer ekteparet Lie igjen i Norge. Det er overraskende at de på ny velger et Norges-opphold, da Jonas jo tidligere har beklaget seg over at sommeroppholdet i 1902 medførte skrivepause med derpå følgende negative økonomiske konsekvenser. Men oppholdet denne gang har en konkret hensikt. Fra Åsgårdstrand skriver forfatteren til Peter Nansen:

Dette for at fortælle Dig det for mig mærkelige, at jeg har kjøbt en liden Grund i Fredriksværn med den Mening og Agt at faa mig Hus der og bygge og bo der for Resten af mine Dage. […] Vi har bestemt os for dette først af Hensyn til vor Økonomi, men dernæst ogsaa for at slippe alle de lange, kostbare og trættende Sommerreiser. Man blir jo unægtelig ældre; og gjerne vil jeg samle mine Kræfter paa, hvad jeg endnu kan udrette.Brev fra Jonas Lie til Peter Nansen, 25. august 1904, sitert etter Lie 2009, nr. 1969, uth. her. Ekteparet flyttet på vårparten i 1906 fra Paris til deres eget, nybygde hus i Fredriksvern. Lykken der ble kortvarig. Thomasine døde et drøyt år senere (7. oktober 1907). «[Jonas] kjente seg rent hjelpeløs i ensomheten, – halvblind, revmatisk og svakelig som han var blitt. Han flakket urolig omkring på besøk til sine barn; ute hos sin eldste sønn, på gården Fleskum i Bærum, døde han 5. juli 1908» (Bull 1963, 759).

Det er lett å leve seg inn i forfatterens innstendige ønske om å kunne samle sine krefter. Men det synes å være alt annet enn lett, dertil er distraksjonene for mange. 71-årsdagen – tilbake i Paris – går langt fra upåaktet hen. I brev til Asta og hennes ektemann, Daniel, beskrives feiringen:

Til Middag var Erik og Kathrine og Marie Brantzæg her. Deilige Østers deilig Mad og en flaske Champagne, som Børss havde havt med, og hvori vi drak Eder alles Skaal. Sang og Musik bagefter. […] Igaar var Hegel med Familje her hele Eftermiddagen og til The, og i morgen skal vi ha Alexander Kielland og nogle andre her til Middag.Brev fra Jonas Lie til Asta Lie Isaachsen og Daniel Isaachsen, 10. november 1904, NB Brevs. 47, sitert etter Lie 2009, nr. 1972. Sønnen Erik var gift med Kathrine, født Dons (1876–1947), som var forfatter, lærer og tidsskriftredaktør. Marie Brantzæg (f. 1875) var sannsynligvis en venninne av Kathrine. Christian Børs (1823–1905) var forretningsmann, han var gift med Anna, født Collett (1832–1915). Jacob Hegel (1851–1918) var sjef for Gyldendal.

Dette er et velkjent trekk i familien Lies levemåte i de drøye 20 årene de tilbrakte i Paris. Utallige er de skildringer av middager og festlige sammenkomster som fant sted hos dem, hvor nær sagt enhver skandinavisk kulturpersonlighet kom på besøk. Bare sjeldent finner vi vitnesbyrd om at den enestående gjestfriheten kunne innvirke negativt på skrivearbeidet.

Et krevende intermezzo

Det nye arbeidet som forfatteren meldte at han «orienterte seg i» i brev til forleggeren allerede i april 1904, blir også forstyrret av annet arbeid etter at ekteparet har vendt tilbake til Paris etter Norges-oppholdet:

Korrespondencen ligger her snart sagt fra hele Sommeren at besvare og Manuskript til Faste Forland, som man har omgjort til Folkeskuespil, og som Bjørn vil ha mine Rettelser og Forbedringer til.Brev fra Jonas Lie til Asta Lie Isaachsen og Daniel Isaachsen, 10. november 1904, NB Brevs. 47, sitert etter Lie 2009, nr. 1972, uth. her. Bjørn Bjørnson (1859–1942) var teatersjef ved Nationaltheatret.

Også Thomasine nevner folkeskuespillet i et langt brev til Asta. Hun bruker først mye plass på å beklage seg over hvor umulig den nye tjenestepiken er. Så følger det en oppsiktsvekkende opplysning:

Saa havde jeg under alt Faste Forlands Dramatisering paa mig; sidste Akt var skrækkelig, og den har jeg nu, med en liden Smule Hjælp af Jonas, helt forandret og forbedret, haaber jeg. Det er en stor Lette at være færdig med den. Men jeg har en Liste paa alt, hvad der skal besvares og ordnes – huf! Imidlertid gaar det nok, naar vi nu tar det fat.Brev fra Thomasine Lie til Asta Lie Isaachsen, 3. desember 1904, NB Brevs. 47, uth. her.

At Thomasine har dramatisert en Lie-roman «med en liden Smule Hjælp af Jonas» har tidligere ikke vært kjent. Men det er – som alltid – vanskelig å avgjøre hvor stor hennes innsats egentlig var.

I kommentarene til Jonas Lies brev nevner Holm-Olsen at Henrik Ibsen, da han takket for romanen Faste Forland, kastet frem ideen om å dramatisere den til et «folkeskuespill». Ibsen presenterte selv en detaljert skisse over hvordan romanen kunne gjøres til et drama i fem akter.Brev fra Henrik Ibsen til Jonas Lie, 15. januar 1900, NB Brevs. 119. Ibsen fikk et takkebrev, der Jonas lovet å tenke på ideen:

Jeg fik en Følelse af, at der kanske kunde optage et helt Aars Arbejde i Lighed med, da jeg omsatte Eventyret om «Lindelin» til et Scenestykke. Men Tanken kommer nok aligevel til at ligge og ruge til den, tørhænde, et Aar, naar det passer for mig, ogsaa blir udført.Brev fra Jonas Lie til Henrik Ibsen, 10. mars 1900, NB Brevs. 200, sitert etter Lie 2009, nr. 1809, uth. her.

Tilblivelseshistorien til dramaet Faste Forland er og blir et mysterium. I den utgitte brevsamlingen finner vi bare denne ene referansen fra Jonas Lie (og den blir ikke ytterligere kommentert av Holm-Olsen). Forfatteren Jonas Lie kan avgjort ikke ha holdt på med dette i et helt år, slik han fryktet ville bli resultatet. Noe kryptisk skriver han i brevet til datteren at «man» har gjort det om til et folkeskuespill. Hvem denne «man» er, gir forfatteren ingen indikasjoner om, men han nevner ikke Thomasine. Stykket får sin førsteoppførelse på Det gamle teater i Bergen allerede 4. desember 1904. Der er undertittelen «skuespill i 5 Akter efter Jonas Lies Fortælling».I Morgenbladet 9. februar 1905 kalles stykket for en «anonym dramatisering».

Stykket får premiere på Nationaltheatret først et drøyt år etter Bergen-oppsetningen. Det er forbausende med tanke på at det var Bjørn Bjørnson som skulle ha bedt Lie om endringer allerede i november 1904. Jonas er forståelig nok utålmodig og skriver 1. oktober 1905 til teatersjefen:

Elisabeth fortæller i et Brev, at du tænker paa at opføre Faste Forland med det første; men – at Du ikke har nogen passende Skuespiller til Titelrollen. Og dermed ligger jo Stykket der! […] Men det er mit absolute Ønske, at det ikke blir opført uden at Titelrollen er heldig besat. Om fornødigst, vil jeg gjenta dette i Aviserne.Brev fra Jonas Lie til Bjørn Bjørnson, 1. oktober 1905, NB TSarkA 14:a:29, uth. her. Brevene fra Jonas Lie til Bjørn Bjørnson som omhandler Nationaltheatrets oppsetninger, finnes i Nasjonalbibliotekets teaterarkiv, men de er ikke tatt opp i Holm-Olsens 3-bindsutgave.

Thomasine noterer i forbifarten i et brev til ElisabethBrev fra Thomasine Lie til Elisabeth Lie g. l'Orsa 16. oktober 1905, NB Brevs. 47. at Bjørn melder at teatret ikke kan sette opp stykket. På dette tidspunkt er ekteparet helt i avslutningen av manuskriptet til Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn!, og burde la alt annet ligge (slik de begge til stadighet hevdet at de gjorde). Men den samme dag i oktober skriver en meget fornærmet Jonas til teatersjefen og antyder at han nå vil gå sine egne veier:

Jeg ser af Aviserne i dag fire, fem forskjellige Skuespil antat til Opførelse paa Nationaltheatret i den nærmeste Fremtid. Deriblandt er ikke Faste Forland. Du har da altsaa ikke fundet at kunde bringe Oddvar, Eide eller andre til Titelrollen. Jeg skriver da til Beyer og underretter ham om dette – og forhandler med ham om Stykkets opførende andensteds.Brev fra Jonas Lie til Bjørn Bjørnson, 16. oktober 1905, NB TSark A14:a:29. F. Beyers Boghandel, som også drev forlag, hadde hatt billettutsalget til Faste Forland i Bergen. Den skarpe tonen fra Jonas Lie hadde Bjørn Bjørnson også opplevd tidligere. Lie mente Bjørn hadde satt inn «feil» skuespillere i oppsetningen av Wulfie & Comp. i 1901: «Nei, kjære Bjørn, det tilgir jeg Dig ikke, at du har ladet Dig ‘overhænge’ til at besætte Hovedrollen i mit Stykke med en mindre prøvet Kraft» (brev fra Jonas Lie til Bjørn Bjørnson, 18. april 1901, NB TSark A14:a:29).

Bjørn Bjørnson er raskt ute med et beroligende svar. Trusselen fra forrige brev om at Lie skal gå til avisene, affiserer ham ikke:

Tag det med ro. Stykket kommer op i denne saison. Jeg har intet imod Oddvar, skjønt han ikke dækker rollen helt. Ikke det mindste vilde jeg bry mig om, at der skrives imod mig i bladene. Havde jeg fundet, at en anden var bedre end Oddvar, havde jeg tat ham; for her er jeg den der bedst kan bedømme den ting.Brev fra Bjørn Bjørnson til Jonas Lie, 19. oktober 1905, NB Brevs. 42.

Det ble til slutt en oppsetning på Nationaltheatret et par måneder senere, 28. januar 1906, på tross av en ikke altfor entusiastisk teatersjef.Det var for øvrig Halfdan Christensen som spilte tittelrollen. På teatrets plakater het det her, som i Bergen: «Faste Forland, etter en fortelling av Jonas Lie».

Noen uker senere, 19. februar 1906, melder Annonce-Tidende at «Dramatiseringen af ‘Faste Forland’ skyldes ifølge Politikken [sic] en Danske ved Navn Fristrup. Bearbeidelsen er autoriseret af Jonas Lie». Autoriseringen av Jonas Lie vet vi intet om. Derimot heter det i Dansk biografisk leksikon om Peter Raun Fristrup (1854–1913) at han dramatiserte en rekke romaner, oftest anonymt. I den lange rekken av romaner nevnes også Faste Forland. Spekulasjonene i danske Politiken viste seg altså å være riktige. I ekteparet Lies korrespondanser er det intet spor etter herr Fristrup. Heller ikke i teaterarkivene ved Universitetet i BergenTakk til Sverre A. Fekjan ved Universitetsbiblioteket, UiB, for innsamling av relevant materiale. eller ved Nasjonalbiblioteket finner man spor etter kontakten med den anonyme dramatiker.

Manuskriptet som Nationaltheatret benyttet,NB TSark A14:d. «Nationaltheatret: Skuespilltekster». Det kan ikke utelukkes at det også har vært tidligere versjoner av dramatiseringen, men det virker mindre sannsynlig. er maskinskrevet og med tydelige rettelser i Thomasines håndskrift. Men rettelsene er ytterst beskjedne. Det dreier seg om små stilistiske endringer i fornorskende retning.Eksempler: «fortryde» er overstrøket og rettet til «angre paa» (s. 10), «Min kjære Gut» er rettet til «Kjære Gutten min!» (s. 26).

Fra slutten av 1904 og helt inn i de siste ukene før manuset til Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn! var ferdigstilt, lå dramatiseringen av Faste Forland og de tilhørende teateroppsetningene der som et uromoment. I ettertid kan man undres over at ekteparet lot seg avspore fra det verket de allerede etter sigende var så godt i gang med. Håpet om pekuniær gevinst må antas å ha vært en betydelig drivkraft.

Det er ikke mulig å se at endringene er store i femte akt, slik Thomasine hevdet, og som hun mente resulterte i at kvaliteten gikk fra «skrækkeligt» til «forbedret». Anstrengelsene kan uansett ikke ha vært tilstrekkelige: Ørebladet skriver 29. januar 1906 (etter premieren på Nationaltheatret): «Sidste Akt og særlig sidste Scene tør være en hjemlig Rekord i kunstnerisk Samvittighedsløshed og dramatisk Utilregnelighed».

Etter den drepende kritikken er det ikke å undres over at ekteparet Lie senere var tause om folkeskuespillet, som Ibsen hadde ventet seg så mye av.

Ambulerende år

Første gang ekteparet Lie legger sommeren til Berchtesgaden er allerede i 1879. I alt tilbringer de anselige 17 somre der, før de reiser til Norge for godt i 1906. Om vinteren er de stort sett i Paris.

I Berchtesgaden arbeides det effektivt og i høyspenn – i evig kamp mot klokken. Kanskje aldri er denne spenningen så uttalt som i 1905, men før vi følger ekteparet gjennom deres siste Paris-Berchtesgaden-Paris-runde, vil vi trekke opp deres bevegelsesmønstre etter den første Berchtesgaden-erfaringen.

Det finnes en rekke ulike fotografier av Jonas og Thomasine Lie i hjemlige omgivelser i Paris. Rammen er oftest de borgerlige – i vår tids øyne – sterkt overmøblerte salonger med et utall av puter, nips, draperier, etasjerer, fotografier og malerier. «Hjemmenes dikter» fremstilles både i fotografier og malerier, som nettopp en mann innfelt i det hjemlige. Men det hjemlige hos Lies er langt fra statisk. En ting er de nokså anstrengende forflytningene vår og høst. Paris-livet er heller ikke stabilt.

Etter tre vintre i Tyskland tilbringes vinteren 1882–1883 i Paris, i Avenue des Ternes, i det høyborgerlige 17. arrondissement: «jeg har lejet for ét Aar, men jeg haaber dog at blive her i tre Aar».Brev fra Jonas Lie til Frederik Hegel, 21. oktober 1882, sitert etter Lie 2009, nr. 728. Slik gikk det ikke. I de to påfølgende vintrene er adressen Avenue Carnot. Etter det vanlige sommeroppholdet i Berchtesgaden i 1885 flytter Lies inn i Avenue de la Grande Armée nr. 7. Her tilbringer de fire vintre.

Etter en vinter i Roma (1891/1892) velges Berchtesgaden for sommeren. Stedet er som alltid garantisten for inntektsgrunnlaget. Den påfølgende vinter er det Paris igjen, denne gang i Rue Poisson, stadig i 17. arrondissement. Dette er altså Lies fjerde Paris-adresse – og den nest siste. De tilbringer seks påfølgende vintre her.

Så brytes mønsteret. Sommeren 1898 befinner Lie seg i Wisbaden og vinteren i San Remo. Vi har tidligere sett at 1898 er det første året etter 60-årsdagen at Jonas Lie ikke gir ut et nytt verk. Dette har en klar årsak i at Thomasine er svært syk. Utover våren 1898 er hun stort sett sengeliggende:

Thomasine har været syg og plaget og pint Nat og Dag af haarde rheumatiske Smerter vandrende oppe om Nætterne og stiv saa hun lidet kan røre sig aligevel uden Hjælp. […] Vor Mening er nemlig at være borte fra Paris til næste Vinter og bo i Hotel eller Pensoion [sic] i Wiesbaden eller andensteds, hvor Klimaet kan passe. […] Thomasine trænger saare vel at faa Tid og Ro fra det store masende Pariserhus, som har tat altfor meget paa hendes Kræfter.Brev fra Jonas Lie til Hans E. Kinck, 20. mai 1898, NB Ms.4° 1685:A:7, sitert etter Lie 2009, nr. 1740, uth. her.

Dette er en av de ytterst sjeldne ganger at det innrømmes at den vidgjetne selskapeligheten har tæret på helsen, noe som direkte også har påvirket forfatterskapet. Intet nytt blir skrevet i sykdomsperioden. Det tok lang tid før Thomasine frisknet til igjen. Først etter to år i utlendighet tar de sjansen på Paris igjen, tilbake til Avenue de la Grande Armée, denne gang i nummer 11. Forfatteren er glad for å være ferdig med hotellivet og all fartingen «som dog Gudskelov alt har ført til en næsten mirakuløs Helbredelse for min Hustru».Brev fra Jonas Lie til Jacob Hegel, 10. september 1900, sitert etter Lie 2009, nr. 1824.

Takket være oppholdene i klimatisk gunstige strøk blir Thomasine i stand til å gjenoppta arbeidet – og følgelig er det igjen mulig å produsere nye verk, og derved sikre økonomien. Til Asta forteller Jonas opprømt og særs levende om med hvilken energi den nye leiligheten nå settes i stand:

Thomasine og Elisabeth har – de to – tapetseret hele Leiligheden, Elisabeths Værelse med fint gult, Soveværelse og Salon med grøn Silke og Spisestuen med kirsebærrød Tapet. […] Og, Gudskelov Mamas Helbred har til Dato klaret sig bra!Brev fra Jonas Lie til Asta Lie Isaachsen, 5. november 1900, NB Brevs. 47, sitert etter Lie 2009, nr. 1833.

I denne nytapetserte leiligheten forblir ekteparet i seks vintre, før de kan sette kursen mot Fredriksvern, forsommeren 1906.

Paris omtales gjennom årene stadig som «hjem» – til tross for de fem ulike adressene. Det virker ikke som om det omskiftelige preger ekteparet i særlig grad. Alltid vet de på ny å skape et hjem av beste borgerlige standard. Det kan være grunn til å minne om Francis Bulls ord om at Jonas Lie stammet fra «den ambulerende norske embetsstand».

Nest siste Paris-vinter

Som vi har sett, innebar det etterlengtede arbeidet med det som skulle bli den siste romanen en rekke forstyrrelser. Utover annet arbeid og forhandlinger om nye opplag og nye oversettelser, er det særlig de fysiske plagene til begge ektefeller som er en vesentlig usikkerhetsfaktor.

I brevene inngår helse, kosthold og skrivearbeid ofte nærmest i samme setning. Allerede før jul i 1904 mener Thomasine at det nye arbeidet er så godt som i gang:

Til min store Beroligelse og Glæde er jeg meget bedre og stærkere i mine Ben i denne Høst. […] Jonas er saamæn noksaa bra, Gudskelov; han venter nu meget paa at faa mig med, saa vi for alvor kan ta fat paa Arbeidet; han knusler og pusler med det paa egen Haand. Han spiser godt, drikker Melk, spiser Havresuppe og meget mere fedt end før.Brev fra Thomasine Lie til Asta Lie Isaachsen, 3. desember 1904, NB Brevs. 47.

En annen vesentlig forstyrrelse – i tillegg til helseproblemene – er opptattheten av det politiske livet i Norge. Nesten i hvert eneste brev melder Thomasine at hun er spent på å høre om fortsettelsen. Like ofte beklager hun seg i kjente vendinger over den altomfattende korrespondansen som særlig tilfaller henne: «Vi har havt en enorm Korrespondence af alle slags, og nu først skulde vi ta fat paa Arbeidet for Alvor, – lader os haabe det». I samme brev spekulerer hun på hva svenskene nå vil gjøre, samtidig som hun ikke går av veien for et giftig stikk mot Bjørnstjerne Bjørnson: «Jeg undres om Svenskerne begynder saa smaat at gi paa sig, naar de ser Nordmændene saa seige og faste. Det er efter min Tro fordi de nu ikke har BB til at spile noget op».Brev fra Thomasine Lie til Asta Lie Isaachsen, 22. januar 1905, NB Brevs. 47.

Agget mot Bjørnstjerne Bjørnson er så langt fra av ny dato. Asta hadde et par år tidligere fått refusert et eventyrmanus hos Gyldendal. Thomasine plasserte skylden for avslaget utvetydig hos Bjørnson og det i meget hatske formuleringer. «Men at Hegel ikke tog dine Eventyr, det ærgrede os noksaa meget. Forsiktig for at indlade sig paa noget nyt, er han vist; men vi har jo ogsaa altid vor Mistanke om at han nødig tør indlade sig med noget af vore, ellers faar han med BB at gjøre. Vi har nu oplevet saa nok af den Slags. Nei Tak, om saa hele Verden fester for BB saa vil dog ikke jeg have noget dermed. […] – nei, fy for Pokker, han er en styg Mand for os» (brev fra Thomasine Lie til Asta Lie Isaachsen, 7. desember 1902, NB Brevs. 47, uth. her). Dette skrives dagen før den store feiringen av Bjørnsons 70-årsdag. På selve dagen sender Jonas Lie et kortfattet telegram til jubilanten: «Tak for de unge dage» (NB Brevs. BB 2, sitert etter Lie 2009, nr. 1901).

Utover vinteren og våren 1905 veksler temaene i Thomasines brev nokså oppskriftsmessig mellom arbeid, politikk, helse, utfall mot Bjørnson og planene for huset i Fredriksvern; alle emner behandles med en imponerende høy detaljeringsgrad. Det er ingen tvil om hvem som er husets sjef:

[I] dag holder jeg Jonas i Sengen for en af sine Kolik-Mavehistorier. […] Vi prøver at faa arbeidet en liden Smule hver Dag, om kun fra 2 til 4. Men denne fuldstændige Ro, som vi har i Berchtesgaden og som igrunden maa til for Jonas, gives her jo ikke. Men det mindste Arbeide gjort om Dagen, gir os begge en anden Tilfredshed.Brev fra Thomasine Lie til Asta Lie Isaachsen, 19. februar 1905, NB Brevs. 47.

Selvdisiplinen er gjennom Paris-vinteren upåklagelig: arbeid fra 14 til 16. Noen uker senere skriver Thomasine som sedvanlig til Asta om politikk og utfall mot Bjørnson, men også om Jonas’ sykdom, på én gang sarkastisk og medlidende:

Men han som taaler saa lidt av toxiske Midler laa i 3 Døgn i Vildelse og Opiumsrus. […] Jeg har læst de vigtigste Artikler for ham; han har grædt og været saa optat deraf. Og saa, at han ikke fik være med, i Krigen vilde han med. Ja, da skulde de faa en god Soldat, da ja.Brev fra Thomasine Lie til Asta Lie Isaachsen, 10. mars 1905, NB Brevs. 47.

Som nærmest i alle år får Jonas henvendelser fra ulike blader og tidsskrift som ønsker bidrag fra ham. Så også i 1905. Og som vanlig er forfatteren tilbakeholdende. Denne gang kan han skyve helsen foran seg: «Jeg har længe været syg af en alvorlig Influenza. Den hindrer mig i alt Arbejde». Derfor har han liten tro på at han kan bidra til det tidsskriftet som den tyske litteratur- og kunstkritikeren Julius Elias planlegger i anledning hundreårsdagen for Schillers død. Likevel holder han døren på gløtt: «Der blev under alle Omstændigheder ikke noget meget, da jeg sidder midt i et større Arbeide og tør ikke distrahere mig fra det».Brev fra Jonas Lie til Julius Elias, 21. mars 1905, NB Brevs. 166, sitert etter Lie 2009, nr. 1982. Det å være midt i et større arbeid har nær sagt gjennom alle år vært den viktigste beveggrunn for å avslå å bidra til tidsskriftsarbeid.Noe lignende skjedde da Fridtjof Nansen ville ha et bidrag av Jonas Lie til Norge i det nittende Aarhundrede. Elegant avviste han anmodningen med hovedargumentet at han måtte ikke la seg avlede fra de større arbeider: «Jeg staar foran to Arbeider, der vil ta al min Tanke og alle mine Kræfter og er lige saa langt fra at kunne røre Sindet ind i noget andet, som om De blev anmodet om en Skitur til Nordmarken, mens De var oppe paa Nordpolen» (brev fra Jonas Lie til Fridtjof Nansen, 18. mai 1897, NB Brevs. 48, sitert etter Lie 2009, nr. 1671). At Lie senere likevel bidro (med essayet «Finnmarken»), er en annen sak. Samtidig merker vi hvor nølende han allikevel fremsetter sin vegring. At han ikke tydeligere er i stand til å slå tanken fra seg, sier kanskje noe om det man har kalt «dikterpersonlighet»?

Thomasine lengter etter det nye huset i Fredriksvern, også utfra et pragmatisk synspunkt: «Jo tak, Jonas er riktig noksaa bra for Tiden, arbeider med lyst […] – akkurat som før, synes jeg – men Øinene er elendige, saa det skulde være en Herlighed at vide ham spaserende i Fredriksværn, istedenfor mellem alle Farerne her».Brev fra Thomasine Lie til Asta Lie Isaachsen, 20. april 1905, NB Brevs. 47.

Det finnes svært få brev fra Jonas fra Paris dette første halve året 1905. Rett før avreisen til Berchtesgaden skriver han unnskyldende til sin bror og svigerinne om hvorfor han skriver så sjelden, og om hvordan det prioriteres: «[Øjnene] generer mig meget, og det, jeg kan præstere af Syn, maa jeg jo lægge i mit Arbeide».Brev fra Jonas Lie til Carl og Marie Lie, 18. juni 1905, NB Brevs. 47, sitert etter Lie 2009, nr. 1984.

Berchtesgaden en siste gang

Så fort ekteparet ankommer Berchtesgaden blir tonen i brevene lysere:

Og nu sidder vi da her, alt pakket op og Huset i orden, nydeligt og hyggeligt over al Maade. Ja, det er rart at komme hertil, akkurat som et Eventyrland som ikke kan lignes med noget andet. […] Men nu, siden vi har faat vort eget Land, vil vi aligevel helst dit, ta Del i alt der og leve og dø der. […] Imorgen haaber vi Arbeidet skal være i fuld Gang. Jo tak, Maltekstrakten kom vel frem, vi har den med her og jeg haaber, den skal gjøre godt: Jonas trives, er i udmærket Humeur og siger, jeg er saa snil mod ham.Brev fra Thomasine Lie til Elisabeth Lie, 3. juli 1905, NB Brevs. 47.

Til tross for at det nå endelig virkelig skal arbeides, er det påfallende hvor stor del av brevproduksjonen til Thomasine som berører andre temaer. Forholdet til Sverige er stadig sentralt, slik det erfares gjennom ulike avisoppslag:

Maatte nu ogsaa en Bog bli færdig til Julen! Haaber Arbeidet gaar godt, men fort gaar det ikke. Saa har vi da faat Aviserne i Hus og Gjænge igjen […] Ikke to Aviser holder paa samme mening og de holder ikke engang mange Dage paa sin egen Mening. […] Kan vi ovenpaa alt det nu passerede faa en Bernadotte Prins? – Jeg holder med Jer, – lad os faa en tidsmæssig Republik. Det blir dog det Tiden arbeider imod. Folkene vil ikke ha alle disse Ablegøier længere.Brev fra Thomasine Lie til Asta Lie Isaachsen, 13. juli 1905, NB Brevs. 47.

Det er fascinerende å få innblikk i hvor omskiftelig det tenkes rundt unionsoppløsningen. For oss som kjenner fasiten, er det disiplinerende å merke seg det konglomerat av begivenheter med vekslende påfølgende spekulasjoner i ulike retninger. Det er ikke få ganger ekteparet Lie skifter standpunkt i spørsmålet om republikk eller monarki.

Et par uker senere gjør Thomasine det klart at fra nå av er arbeidsbyrden så høy at korrespondansen må tones ned til bare brevkort. De lange utredningers tid er definitivt over for denne gang. Hun har allerede begynt med renskrivningen av romanen:

Men nu faar det bli med Brevkort og desligeste herefter fra min Side. Jeg begynder at skrive af for Jonas, nemlig; ikke fordi han er kommet ret langt just, men vi holder det mere gaaende paa den Maade, naar jeg er lige i Hælene paa ham. Jeg synes han ser lige godt – ja ikke med Øinene akurat – som før, men han har vel ikke den samme Kraft som før, saa han maa ikke drive paa til nogen Anstrengelse.Brev fra Thomasine Lie til Asta Lie Isaachsen, 25. juli 1905, NB Brevs. 47.

Det er et besnærende bilde: renskriveren jagende rett bak forfatteren. Her gjelder det å kalkulere riktig: Tiden er knapp; det må spares på kreftene – men luften er herlig og humøret er godt. At Thomasine synes Jonas stadig ser like godt som tidligere – men da i overført betydning – svarer på nesten identisk vis til Jonas’ bemerkning et drøyt år tidligere om at de farger som før var utenpå og som nå slår inn som «sjele-evner».

Uansett travelhet: Thomasine unnlater sjelden å sette sine døtre detaljert inn i mer eller mindre trivielle husholdningsviderverdigheter:

[V]i nytter hver Stund, – gaar først ud 6 om Aftenen og spiser 7 ½. Men jeg maa jo ud i Madærinder imellem om Formiddage, I dag f.E kjøbt en hél Oksefilié til 11 Mark. Saa er der ligesom Slagtning – noget til spækket Steg lavet som Dyrekjød, noget til Ragout, noget til Beef med Løg – ogsaa en stor Oksehalesuppe.Brev fra Thomasine Lie til Elisabeth Lie, 15. august 1905, NB Brevs. 47.

Til tross for «trusselen» om å avstå fra lange brev, kan hun ikke holde sine refleksjoner om den politiske situasjonen borte fra kontakten med døtrene:

«Her arbeider og skriver vi og – læser Aviser. Jeg kan ikke like [sic] at vi skal rive ned Fæstningerne vore».Brev fra Thomasine Lie til Asta Lie Isaachsen, 19. august 1905, NB Brevs. 47. Under unionsforhandlingene i Karlstad kom det frem krav om at norske grensefestninger langs grensen skulle ødelegges.

Til sin bror, Carl, hadde Jonas på forsommeren innrømmet hvor elendig situasjonen hadde vært: «Jeg fik intet gjort i hele Fjor under al min Sygelighed». Følgelig er nå presset stort «om jeg skal faa noget færdigt til Julen».Brev fra Jonas Lie til Carl og Marie Lie, 18. juni 1905, NB Brevs. 47, sitert etter Lie 2009, nr. 1984. I et nytt brev til broren, rett før avreisen tilbake til Paris, vektlegger Jonas de værmessige kontrastene det er mellom Paris og Berchtesgaden, og hvordan de virker inn på skrivearbeidet. Igjen fremkommer det at å skrive også i høyeste grad er en kroppslig erfaring. Samtidig gir han nå mer i detalj et innblikk i den langvarige sykdomsperioden. Thomasine – og for så vidt også Jonas – har nokså tydelig overdrevet for seg selv og andre hvordan arbeidet hele tiden har gått fremover, om enn så bare i hodet. De har de siste par årene nedtonet sykeligheten, noe som fremkommer først nå:

I tre Maaneder har vi nu boet her i Berchtesgaden under de gunstigste Veirforholde – og Arbeidet har gaat udmærket i dem trods mit daarlige Syn etc. Kommer nu an paa, hvad Pariserluften vil gjøre for det er høit op og langt igjen. Jeg har jo dennegang brugt megen Tid, idet min Sykdom varede opmod halvandet Aar, saa jeg først kom til at skrive tidlig i Vaar.Brev fra Jonas Lie til Carl Lie, 17. september 1905, NB Brevs. 47, sitert etter Lie 2009, nr. 1989, uth. her.

Paris for siste gang

I slutten av september er ekteparet tilbake i Paris. Thomasine skriver til Asta om det sedvanlige arbeidet med å komme i orden. Oppakningen etter Berchtesgaden i 1905 har noe vemodig ved seg. Bare én reise gjenstår i deres liv. Som sedvanlig lufter Thomasine også sine tanker om den aktuelle politiske situasjonen:

Vi er nu midt i Travelheden med at faa Huset i orden, saa Jonas kan komme til Arbeidet igjen. Gudskjelov, Reisen er vel over; og glade er vi ved Tanken paa bare at ha en Reise hjemover igjen. […] Jeg har været ubeskrivelig urolig over Tingene hjemme – tør vel haabe paa at det ikke blir Krig ialfald. […] Det ene Kongsemne hindrer vidst det andet, tror jeg, saa det ender med en Nordmand – vel isaafald til President? Kjære lev vel.Brev fra Thomasine Lie til Asta Lie Isaachsen, 22. september 1905, NB Brevs. 47.

12. oktober uttrykker Thomasine glede over at datter Elisabeth har sendt fotografier av det nye huset i Fredriksvern, samtidig som hun forsikrer at hun nærmest bare har noen korte stunder hvor Jonas kan unnvære henne:

Men det kan bli noksaa meget at ordne og tænke paa i Vinter, som kan være morsomt, om vi nu bare kom vel over Bogen. Hvad er det for en Stolpe med en Kugle paa der, udenfor Stakittet? […] Jeg er svært glad over, at der staar «Jonas Lie» over Døren, saa hyggeligt! […] Nei, nu maa jeg hjelpe Jonas igjen! Vi er saa svært optat af Bogen, om den kunde bli færdig. Tynd blir den under alle Omstændigheder, men det faar ikke hjelpe, bare den blir lidt god.Brev fra Thomasine Lie til Asta Lie Isaachsen, 12. oktober 1905, NB Brevs. 47.

Igjen er det brevkort som gjelder. I et av de siste brevene før manuset går i posten, gjentar Thomasine atter en gang at hun er den eneste som kan finne en orden i manus:

Tyk blir den ikke; men jeg synes jo god! […] Jonas rabler sine Tanker og Ideer og paa 10 forskjelige Maader, saa maa jeg se, om jeg kan finde noget udaf det. Han selv kan jo absolut ikke læse det. Vi kommer til at arbeide hele Geburtsdagen, og Presang faar han ikke.Brev fra Thomasine Lie til Asta Lie Isaachsen, 4. november 1905, NB Brevs. 47.

På dette tidspunkt har Jonas og Thomasine skrevet til forlaget at manus er så godt som i anmarsj. Brevet er ikke bevart, men av Peter Nansens svar forstår vi at tittelen nå er fastlagt:

Det var en glædelig Efterretning – den om din nye Bog. Jeg er meget spændt paa den. Titlen lover jo mange Overraskelser. Saasnart den kommer, skal den i en lynende Fart blive sat op. Og naar den er lille, maa vi jo se at gøre nogle Trykkeri-Kunststykker med den, for at den ikke skal blive altfor lille.Brev fra Peter Nansen til Jonas Lie, 3. november 1905, NB Brevs. 119, uth. her.

Peter Nansen, i sin reaksjon da han mottok manuset, hadde kalt Jonas en trollmann. Og han fortsatte: «Bogen er fortryllende og det Spind af Fantasi og Symbolik, hvori du indvæver din stærke lille Fortælling, virker aldeles udmærket – med Mesterskabets Fornyelse». Men så over til det praktiske:

Jeg har foreløpig givet Besked om, at de smaa Symbol-kapitler skal sættes med kursiv – for at skille dem ud fra det andre. Jeg tror det vil se pænere ud. Har du noget imod det? Og har Du noget imod, at Bogen, hvis vi kan skaffe saameget af det i en Fart, trykkes paa ru Papir. Bogen bliver jo lille. […] Og det ru Papir fylder saa deiligt. Og ser fornemt ud.Brev fra Peter Nansen til Jonas Lie, 16. november 1905, NB Brevs 119.

Ru papir ble altså løsningen på trykkeri-kunststykket om økt volum. Kursiveringen av de eventyrlige kapitlene gjør sitt til at boken blir mindre eksperimentell og «rar». Dette må ha vært etter Thomasines hjerte, siden hun var den som først skilte ut disse kapitlene.

Omsider kan det pustes ut i Paris. Men bare nesten: Manuskriptet er sendt, men nå gjelder det å få fart på den øvrige virksomheten:

[J]eg havde saamæn enda ikke havt Tid til at sætte min Fod ned i Byen, siden vi kom fra Berchtesgaden. […]. I Tirsdags [14. november 1905] sendte vi da Manuskriptet […]. Bogen blir kort; men den er meget vel mottaget av Peter Nansen, hvilket er glædeligt og godt. Ja, jeg synes jo ogsaa om den. Maatte andre gjøre ligesaa. Siden vi sendte den har Travlheden været enda større, da her ligger Masser af Breve at ekspedere.Brev fra Thomasine Lie til Asta Lie Isaachsen, 19. november 1905, NB Brevs. 47.

Helt siden ferdigstillelsen av Ulfvungerne har ekteparet Lie vært opptatt av sitt kommende arbeid. Imidlertid finnes det i brevvekslingene ingen direkte spor etter hva romanen faktisk vil inneholde.I brevutgaven fra 2009 er det ikke en eneste referanse til Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn! i registeret «Jonas Lies verker – nevnt i brevene». Det rapporteres om det fysiske slitet med å skrive og om hvor tett de samarbeider, men ikke noe som røper originaliteten i dette siste arbeidet.

Tiden derpå – og mottagelsen

Rett etter selve utgivelsen gis det heller ikke pusterom. Den alltid travle Thomasine informerer i brevene hjem i detalj om alt som nå er pålagt henne:

Vi, eller rettere jeg er saa rent overlæsset med Arbeide, Forlæggere og Oversættelsesbreve, Bogforsendelser etc. etc. […] [D]et hviler dog altsammen paa mig. Hollandsk Oversættelse f.Ex, mistede vi, da de ikke blev underrettet i tide og omskrevet i det vide og brede; jeg aarkede det ikke og saa røg de 300 Fr. – ingen Konvention med Holland nemlig. Det Forretningsmessige plager mig saa og slaar sig paa Nerverne og Søvnen.Brev fra Thomasine Lie til Asta Lie Isaachsen, 8. januar 1906, NB Brevs. 47, uth. her.

Også etter forrige utgivelse – Ulfvungerne (1903) – var Thomasine i lang tid slått ut; overarbeidet, nervøs, søvnløs og reumatisk.

Hun er takknemlig for brevene fra Norge. De levendegjør den politiske situasjonen hjemme. Samtidig:

Men, apropos, Situationen, kan du sige os, hvorfor Morgenbladet ikke anmelder Jonas’s Bog? Er det fordi de ikke vil røre ved Bøger der er udkommet i Danmark, men nei, det kan jeg dog ikke Tro. Har Monses været ude og fornærmet Vogt paa Jonas’s Vegne? Han er nok Kar for den han.Brev fra Thomasine Lie til Asta Lie Isaachsen, 8. januar 1906, NB Brevs. 47, uth. her. Nils Vogt (1859–1927) var sjefredaktør i Morgenbladet fra 1894 til 1913.

Gjennom hele året 1905 hadde Thomasine alltid snakket om «vi» når arbeidet med boken ble omtalt. Nå foreligger endelig det ferdige produktet. Thomasine trer tilbake og kaller det «Jonas’s Bog»; også til nærmeste familie. Hun er engstelig for at deres egen enfant terrible, Mons,Mons Lie (1864–1931) var ekteparets tredje eldste barn. Han utgav en rekke romaner, noveller og skuespill. Han var ofte i konflikt med sine foreldre. kan ha lagt kjepper i hjulene for bokens mottagelse. Uansett: det kom aldri noen anmeldelse i Morgenbladet.

Senere på våren kommenterer hun mottagelsen ytterligere. Hun legger ikke skjul på at boken har vært en økonomisk skuffelse:

Saa fik vi af denne sidste Bog megen Ære og Glæde. Men Pengene ikke efter Forventning hverken for Gyldendal eller Jonas, – idet kun V.G. og Dagbladet gav en udmærket men liden Anmeldelse, Intelligenssedlerne kun et referat af Indholdet samme Dag Bogen udkom, og Morgenbladet ingen Anmeldelse. Og i denne Reclamens Tid gjør dette saare meget for Kjøbet. […] Jonas har aldrig tænkt at skrive Julebøger, men han har været nødt til at gi dem ud ved Juletider for at faa noget Salg og kunne leve af det.Udatert brev fra Thomasine Lie til Asta Lie Isaachsen, NB Brevs. 47, uth. her. Brevet må være skrevet sent på våren 1906 etter hva man kan dedusere seg frem til av andre opplysninger i brevet.

Samtidig er fremtidsoptimismen upåklagelig:

Jonas holder paa at anlægge et nyt Arbeide. Med de daarlige Øine og svag som han er vilde jeg nok synes det var et Mirakel; om der kom en Bog til. Men naar han bare tænker på én Ting, saa er det utroligt hvad han kan fordybe sig i og sé. Og saa maa han ha noget at gjøre, naar han ikke kan sé at læse.Brev fra Thomasine Lie til Asta Lie Isaachsen, udatert, NB Brevs. 47, uth. her. Brevet må være skrevet sent på våren 1906 etter hva man kan dedusere seg frem til av andre opplysninger i brevet.

Mange ganger underveis i arbeidet med Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn! uttrykte Thomasine at det nærmest ville være et under om det nok en gang ble «bok til jul». Også i den tiden kommenterte hun ektemannens unike evne til å se, billedlig forstått. Nå er miraklenes tid forbi, vil det vise seg, selv om begge ektefeller melder om at nytt arbeid er i gjære. Som vi også så etter utgivelsen av Ulfvungerne: Forfatteren er så godt som umiddelbart i gang med et neste verk. Og igjen blir den aldrende dikter oppfordret til å bidra til tidsskrifter, denne gang til Juleroser. I kjent stil takker han nei til forstyrrende henvendelser: «Jeg er saa helt og fuldt optat af mit ny Arbejde og tør ikke gjøre nogensomhelst Afbrydelse».Brev fra Jonas Lie til Karl Larsen, 22. februar 1906. Året etter forfatterens død utkom Eventyr (1909). Boken inneholdt syv korttekster, samt den tidligere publiserte «Finmarksvidden». I tillegg: «Første Kapitel af Lies paabegyndte Bog». Utgivelsen fikk en lunken mottakelse, med unntak av begeistring for «Finmarksvidden» (se Lie 2021). I brev til broren Carl – omtrent samtidig med avslaget til Larsen – gir han uttrykk for en drøm om å skrive om alderdommen «… som har saa mange Sider at utmale […]. Det er bare det, at jeg aldrig faar Tid til den Slags Emner!» (brev fra Jonas Lie til Carl Lie, 19. februar 1906, NB Brevs. 47, uth. her). Nei, så langt kom han ikke. Det første kapittelet av den påbegynte boken handler om et ungt, nygift sakførerpar. Det kan se ut som om forfatteren også her forsøkte en lignende sammenblanding av realistiske og mytiske partier som i Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn!. Forfatteren hadde for øvrig også tidligere uttrykt ønske om å skrive om alderdommen (i brev til Arne Garborg, 28. november 1899, NB Brevs. 140, sitert etter Lie 2009, nr. 1791). Igjen virker det som om det er umulig å beskytte seg mot tilværelsens allehånde forstyrrelser.

Thomasines skuffelse over mangel på anmeldelser og derav manglende salg gjaldt ikke bare for dem selv, men også for forlaget. Jonas unnskyldte seg direkte overfor Peter Nansen, allerede i romjulen:

Og jeg er bange I ikke har fuld Glæde af mig iaar. Jeg er meget glad fordi jeg har faat skrevet Bogen, men Publikum har formodentlig fundet den for alvorlig til Juleleg. Deraf kan man lære, at man en anden Gang ikke gir ud til Julen, saa gaar man heller ikke ivejen for de unge, som jo har deres Ret.Brev fra Jonas Lie til Peter Nansen, 28. desember 1904, sitert etter Aaslestad 1992, 302.

Det lyder plausibelt at fravær av anmeldelser – i denne reklamens tid – kan være skjebnesvangert. Men det er spesielt at forfatteren allerede drøye 14 dager etter utgivelsen forutser at boken ikke blir noen økonomisk suksess.

Det var imidlertid flere anmeldelser enn Thomasine tilsynelatende var klar over, og flere av dem var overveiende positive. Men noen kritikere var også provosert:

Dette er en trist Bog. – Thi den gaar ud fra et meget mørkt livssyn. Ligesom for Henrik Ibsen Verden er et eneste stort Sygehus, saaledes har for Jonas Lie Menneskelivet sit Forbillede i Skogens Dyreliv. […] Det har nu i lang Tid været Sedvane at anskue Mennesket under Dyrets Synspunkt; – Naturalismen indførte denne Skik (la bête humaine). Vi synes, dette er lidt uretfærdigt baade mod Dyret og mod Menneskene.Adresseavisen, 16. desember 1905.

Det er påfallende at denne anmelderen så sterkt anvender et naturalistisk perspektiv på en forfatter som gjennom nittiårene viste seg å være nær beslektet med nyromantikken, gjennom blant annet Trold.

Derimot blir boken lovprist av en så toneangivende kritiker som Carl Nærup, i en anmeldelse i Verdens Gang, som altså Thomasine refererte til som «udmærket», men som hun tydeligvis ikke greide å glede seg helt over:

I denne lille Bog med den lange fantastiske Titel har Jonas Lie givet os et Livsbillede saa eiendommelig nyt friskt i Formen og saa dybt og tankevækkende af Indhold, at det staar paa Høide med det ypperste han har skrevet. Aldrig før har den gamle Mester saa helt og samtidig fundet Udtryk for de to Naturer i sit Væsen: den gløgge klarøiede Virkelighetskjender og den indadvendte, fjerntskuende Grubler og Drømmer.Verdens Gang, 12. desember 1905.

Denne todelingen som Nærup her anlegger, må sies å ha vært nærmest arketypisk i Lie-resepsjonen, siden Garborg tok den i bruk i biografien om ham i 1893. Flere anmeldere antyder nokså respektløst at Jonas Lie nå er blitt for gammel. Samtidig er det andre som opponerer mot et slikt syn. Et godt eksempel på en anmeldelse som makter å balansere begge disse perspektivene, finner vi i Annonce-Tidende (Bergen):

Naar man læser denne hans nye Bog, bliver man nødt til at tage i sig Snakket om, at Jonas Lie er bleven for gammel til at skrive Bøger. […] Blandt de mange helstøbte, vidunderlig vakre Kunstværker, der skriver sig fra Jonas Lies Haand, vil «Østenfor Sol –» staa som et af de bedste og største.Annonce-Tidende, 12. desember 1905, uth. her.

Stort høyere kan ikke dette siste arbeidet rangeres. Samtidig er det en (reell) samtidsforståelse for at tiden nå er i ferd med å løpe ut for alle de største norske mannlige dikterne. J. E. Sars er inne på en slik tankegang i et høflig takk-for-boken-brev:

Af de «store gamle» blir du den sidste paa Skandsen. Ibsen har jo allerede lenge været at regne som en død Mand. Alexander Kiellands sidste Bog viser os intet af Digteren og maa vel i det hele siges at være en misforstaaelse. Bjørnson holder paa med en ny Fortælling, men jeg har hørt ham udtale sig om den som om han ikke havde nogen […] Tro paa at den vilde lykkes og med Troen har han vel tabt sit rette Styrkebelte. Du alene staar frem, idelig raus og frodig. Gid du maa staa saa endnu i mange Aar!Brev fra Johan Ernst Sars til Jonas Lie, 2. januar 1906, NB Brevs. 42.

Sars treffer godt: Både Kielland og Ibsen dør i 1906, bare noen måneder senere (henholdsvis 6. april og 23. mai). Kiellands Omkring Napoleon – som Sars regner som en «misforståelse» – kom i 1905. Bjørnsons siste prosaverk, Mary, blir utgitt senere i 1906. Ingen av disse vakte særlig begeistring hverken blant kritikere eller publikum.Lystspillet Naar den ny vin blomstrer – Bjørnsons siste utgivelse – ble publisert i 1909, året før forfatteren døde.

Jonas Lie selv – i brevet til Peter Nansen – hadde antydet at man bør la yngre krefter slippe til – i det minste til julesalget. Man aner hos forfatteren en viss resignasjon og samtidig også en forståelse av et forestående generasjonsskifte.

Bokens særpreg

Anmeldelsene nevnt over kommenterer i liten grad romanens konkrete innhold. De nøyer seg med enten lovprisning eller likegyldighet, og Thomasine hadde rett i at de var korte. Det var i grunnen bare én anmelder som gikk grundig inn i boken, nemlig Bredo von Morgenstierne i Aftenposten. Videre holdt Ragna Nielsen et langt foredrag om boken.«Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn!», foredrag holdt i «Læseforening for kvinder samt i kvindestemmeklubben», trykt i Nylænde 1. mars 1906, s. 69–78. Nedenfor vil jeg gå nærmere inn på disse, samt på noen av de skriftlige reaksjonene som Jonas Lie fikk i privatbrevs form, og som fanger opp bokens særpreg, vel så godt som anmeldelsene i offentligheten.

Det er her på (høy) tid med et summarisk resymé av selve innholdet i Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn!:

Den knappe 90 siders romanen er delt i 15 kapitler. I 7 av disse fortelles historien om hvordan den unge legen Ole Stjernø vekselvis blir dyrket, motarbeidet og mistrodd som forskertalent inntil han på slutten av romanen når internasjonal anerkjennelse. I løpet av fortellingen får Stjernø erfare at den han trodde var hans nærmeste venn, stadsfysikus William Adler, uavlatelig har motarbeidet ham. […] [De åtte andre kapitlene er] gjennomgående svært korte, satt i kursiv, plassert mellom hovedfortellingens kapitler og har gjerne et mytisk eller eventyraktig innhold. Flere av dem omhandler kampen på liv og død i naturen, og kan betraktes som en antydning til den konflikten som fremstilles […] i hovedfortellingen.Aaslestad 1992, 249.

Lies romaner hadde ofte hatt undertitler. De siste nærmet seg det metaforiske: «Af Livets Komedie» (1901) og «Et Blad af Lidenskapernes Bog» (1903), men fremdeles bar de i seg en litterær genremarkering. Undertittelen på Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn! går et skritt lenger, da den helt mangler antydning om genre: «Streif paa Jagtgebetet».

Mye av hovedhandlingen utspiller seg i «Sandbanken», en slags akademisk klubb, særlig med medlemmer av legestanden, der gamle venner med ektefeller møtes til avslappende samvær. I alt kan det vel dreie seg om et tyvetalls bipersoner. En av dem snakker på et visst tidspunkt utilsløret med Stjernø om sporten menneskejakt, noe som får hovedpersonen til å innse hvordan han ligger under for vennens sjalusi. De beste kritikerne lar seg mer eller mindre bevisst inspirere av de konnotasjoner som «streif på jaktgebetet» kan innby til.

Nokså ubesværet forstår de «det dyriske i mennesket» som det vesentlige tema i boken, uten å avfeie det som uhyggelig naturalisme, slik som kritikeren i Adresseavisen. Anmelderne har en tendens til å dikte videre på dette «streif på jaktgebetet»; nesten som om kritikerne overgår Lie i å se dybder både i mennesket og universet:

[D]og er der i Bogen med den lange «Æventyr-titel» noget nyt baade i Indhold og Form. Det er nyt dette at se Menneskelivet i en Sum som den store Menneskejagt, hvor Menneskene ikke bare ubarmhjertig tramper hinanden ned for selv at komme frem og berge Livet som i en Skibbrud-Rædsel; men hvor de med Vilddyret fryder sig i selve Forfølgelsen og det dræbende Slag, fryder sig i Offerets Angst og Dødsskrig.Aftenposten, 19. desember 1905.

For en moderne leser kan det være vanskelig å trenge inn i det høystemte vokabularet som benyttes. Men de kritikerne som best får tak i det dyriskes betydning, greier også best å verdsette romanens form:

Og Formen er ny. Den har noget til en vis Grad tilsvarende i Korene i Bjørnsons «Kongen». Der er det de overmenneskelige Magter, som hele Tiden følger Handlingen med sit høiere Syn og peger udover mod de større Sammenhænge. Her er det de undermenneskelige Magter, hvis vilde og grusomme Kamp, hvis List og hvis suveræne Kraft Punkt for Punkt danner Parallelerne til den skildrede menneskelige Livskamp, og hvorigjennem vi skal skimte den dybe Urgrund for de onde Magter i Menneskelivet.Aftenposten, 19. desember 1905.

Bredo af Morgenstierne i Aftenposten konstaterer at formen er ny, dog uten særlig presist å beskrive hva det nye består i. Også dikterens svigersønn, Daniel Isaachsen, er opptatt av det nyskapende ved formen, og også han assosierer til koret, ikke til det bjørnsonske fra Kongen, men til det greske sådanne. Svigersønnen går tettere inn på Lies teknikk og form enn det de profesjonelle kritikerne hadde våget seg på:

Hvorfor peger ikke kritiken til en afveksling paa Jonas Lie’s enestaaende teknik? […] Et skarpt magnesiumlys over de to hovedpersoner i et halvt snes situationer, et hurtigt aftagende lys over bifigurerne efter deres aftagende betydning, endende i noget, der minder om det græske kor, som igjen fortætter sig i den vældige baggrud, det stumme kor, dyrene, naturen, verdensrummet som baggrund for det hele.Brev fra Daniel Isaachsen til Jonas og Thomasine Lie, 21. desember 1905, NB Brevs. 47.

Svigersønnen oppfordrer til en estetisk avhandling om Lies «enestående teknikk». Oppfordringen ble ikke fremført i full offentlighet, og hadde nok heller ikke funnet noen respons.Den som i samtiden best annammet det særegne i Lies formspråk var nok Herman Bang. I flere arbeider vektla han den såkalte impresjonistiske roman og knyttet Lie (og delvis seg selv) opp mot den (se Aaslestad 1992).

Ragna Nielsen gir i et brev en referanse til et annet Bjørnson-verk, som også inneholder et kor, som hun dog ikke nevner eksplisitt:

[Din bog] er meget merkelig, – siden første del af Over Ævne har intet gjort saa meget indtryk paa mig. […] Jeg agter at holde foredrag om den i Lærerforeningen. Bare ikke foredraget maatte bli bogen altfor uværdigt!Brev fra Ragna Nielsen til Jonas Lie, 9. januar 1906, NB Brevs. 42.

Ragna Nielsen er av dem som særlig vektlegger de etiske sidene ved verket, i de foredragene hun holdt om boken:

Det ord, som Jonas Lies bog for mig raaber høit – det ord er syndserkjendelse. Ikke syndserkjendelse i kristelig forstand, om du saa vil, men erkjendelsen af den medfølgende skamfuldhed hos det civiliserte menneske over, at han ikke bedre mestrer vilddyret i sig.Nielsen 1906, 69–70.

De beste omtalene av boken får frem at villdyret i mennesket ikke er utryddet, men ligger under den siviliserte overflate. Så varierer det hvor langt de ulike kommentarene gir seg inn på videre etiske eller estetiske vurderinger.

Beundrerskaren

Harriet Backer var i Paris-årene en nær omgangsvenn av ekteparet Lie. Også hun sender et høflig takk-for-boken-brev, der hun greier å flette inn elementer av boken (som sagnfiguren basilisken og løven som ennå bor i dypet av oss) i en elegant vennskapsdiskurs:

Du kan nok feire en glad Jul, som har sendt Dit store dybsindige Digt hjem til Norge, en Styrkedrik for os alle. Jeg tænker med mig selv, at Basiliskens svigefulde Veie gaar vi vel alle mangen gang, og Løvens vilde Ødelæggelsesdrift alting for sig og sit, er i os Alle. […] Vær ikke vred, hvis jeg vover at være høitravende. […] Glædelig Jul! Jeg tænker, alle Eders Julegjæster gjennem de mange Pariseraar er i Tankerne hos Eder omkring Juletræeet. Basilisken i mig er misundelig over de mange andre som har del i Eder.Brev fra Harriet Backer til Jonas Lie, 17. desember 1905, NB Brevs. 119.

Fra det påstått høyttravende beveger Harriet Backer seg videre i brevet til en høyst livaktig skildring av utsikten fra vinduet ut mot en ny politisk virkelighet i Norge:

For at snakke om mere jordiske Ting, saa ser jeg i dette Øieblik fra mit Vindu Kronprindsen med sin Barnepige trippe omkring i Dronningparken med Vagt efter sig i passende Distance. […] Vi er midt oppe i et Æventyr, og vor Konge og Dronning ser ud, som om de vandrede i Drømme og ventede hvert Øieblik at vaagne. Det er slet ikke fordi han er Konge, at vi jubler omkring ham, naar vi kan faa gjort det; men fordi Norge eier ham. Norge er ikke hans, men han er vor.Brev fra Harriet Backer til Jonas Lie, 17. desember 1905, NB Brevs. 119.

Som vi har sett, var ekteparet Lie gjennom de spenningsfylte årene før unionsoppløsningen daglig frenetisk opptatt av den politiske situasjonen hjemme. De vekselvis engstet og frydet seg i endeløse spekulasjoner over de stadig endrede scenarier. Harriet Backers julebrev må ha gitt dem stor glede.

Beundrerskaren er ikke avgrenset til familie, forfatterkolleger og kunstnere. Også politikere er blant de takknemlige. På papir påtrykt «Odelstingets Præsident» takker Abraham Berge Jonas Lie for hans siste bok.Brev fra Abraham Berge til Jonas Lie 22. januar 1906, NB Brevs. 42. Berge ble våren 1905 valgt til odelstingspresident og stod sentralt i arbeidet fram mot Stortingets vedtak om unionsoppløsning 7. juni. Senere på året var det statsminister Michelsens tur til å takke – på stivet brevpapir «Fra Den norske regjerings formand»:

Først i dag har jeg havt den store glæde at få læst Deres sidste bog, som De var så venlig at sende mig til jul. Forholdene har dessværre medført at der i det sidste år ikke har været levnet mig megen tid til anden læsning end den rent politiske og hvad dermed står i forbindelse. Desto bedre smage det når jeg nu – som i disse dage – har kunnet mætte min hungrende sjæl med det sidste skjønlitterære arbeide af den forfatter, som så ofte tidligere har glædet og underholdt mig. Thi menneskene har nu engang vanskeligt for at leve af politik alene.Brev fra Christian Michelsen til Jonas Lie, 6. april 1906, NB Brevs. 42.

Senere i brevet takker statsministeren for «Deres venlige hilsen i de høstmørke dage i 1905». Han sikter nok til hilsenen «Som fra alle norske Hjerter også min varme dybe Tak! Store Tider, Store Mænd».Udatert utkast til telegram(?) er bevart i Nasjonalbibliotekets samling (Ms.fol. 2211:13:a) og trykt i Lie 2009, nr. 1994. Michelsen beklager at han ikke tidligere har takket:

Det var mig den gang uoverkommeligt at få sende en speciel tak til de mange, hvis sympathi og samfølelse jeg satte særlig pris på, men vær forvisset om, at min taknemlighed derfor ikke var mindre.Brev fra Christian Michelsen til Jonas Lie, 6. april 1906, NB Brevs. 42.

Michelsens brev minner oss om hvor opptatt ekteparet Lie var med å følge med i den politiske utviklingen i Norge. Brevet viser også hvordan de var i en posisjon der man kunne kommunisere direkte og innforlivet med landets ledende politikere.

Den Lieske skrivemåten

Den anmeldelse i dagspressen som skilte seg klarest ut, var det Lars Holst i Dagbladet som stod for. Så vidt jeg kan se, er dette den eneste som – i et par markerte setninger – fanger opp Lies særegne skrivemåte, hinsides det realistiske og fantastiske:

Jonas Lie viser atter i denne Bog sin merkelige Evne til at stemme sit Sprog i sin Fortællings Grundtone. Menneskejagtens Uro banker i dens Rytme, Livskampens Jag i dens korte, hurtige Sætninger.Dagbladet, 10. desember 1905.

Det å stemme språket i fortellingens grunntone er en avansert forståelse av hvordan språket dannes av fortellingen – altså ikke slik at fortellingen først ligger der som et objekt som så filtreres gjennom et språk. Og likeledes: de korte, hurtige setninger mimer livskampen. Ut av språket vikler historien seg.

Dette er uttrykk for en estetikk som ligger modernismen nær. Sverre Lyngstad er i ettertid den som mest originalt har rettet oppmerksomheten mot denne siden av Lies forfatterskap. I forordet til sin bok, Jonas Lie, skriver Lyngstad at forskningsinteressen for Lie i lange perioder har vært relativt liten. Hans forklaring kan synes eiendommelig. Det forelå i «den litterære verden» «… a growing demand for explicitly psychological and sociological fiction»,Lyngstad 1977, 3. som Lie ikke responderte på. Vi som er vant til å plassere i hvert fall deler av Lies forfatterskap under problemer-under-debatt-paraplyen, kan nok finne en slik påstand overraskende. Uansett mener Lyngstad at tidene nå er annerledes:

The French New Novel turned the tables on literary psychologizing, and novels ‘with a purpose’ have had their day. At a time when scientific sociology and psychology have appropriated many of the old concerns of fiction, it is felt that a novelist’s primary allegiance is to a particular kind of verbal art, and that psychology and sociology can, at best, only be ancillary to the practice of that art. And as an artist, Jonas Lie is one of the finest that Scandinavia has produced.Lyngstad 1977, 3, uth. her.

Lyngstad overdrev definitivt den evigvarende innflytelsen fra den franske nyromanen. (Han ville nok ha hatt problemer med å forstå dagens virkelighetslitteratur.) Men uansett: en romanforfatters primære forpliktelse er og blir å rendyrke den verbale kunsten. Psykologi og sosiologi kan på sitt beste bare være støttespillere til denne kunsten. Man kan trygt lese Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn! som et verk som ivaretar denne forpliktelsen.

Senere tider

Det har vært moderat forskningsinteresse for Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn!. De mest omfangsrike bidrag står Aase Hiorth Lervik, Ingard Hauge og Hans Midbøe for. De vier alle egne kapitler om boken i deres respektive Lie-monografier.Se Lervik 1965, Hauge 1970 og Midbøe 1964–1966. En nærmere redegjøring av deres bidrag finnes i Aaslestad 1992 som også vier et eget kapittel til Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn!. Særlig vektlegges der romanens form.

Litteraturhistoriene holdt lenge på en positiv omtale av Jonas Lies siste verk. Francis Bull kalte romanen for «en verdig, sammenfattende avslutning på [forfatterens] livsverk».Bull 1963, 759. Og i seksbindsverket Norges litteraturhistorie omtaler Edvard Beyer Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn! som «et siste lite mesterverk».Beyer 1985, 438.

Senere har det vært taust.De nyeste litteraturhistoriene (Andersen 2001 og Fidjestøl m.fl. 1994) nevner Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn! bare i generelle verkoversikter, uten noen nærmere presentasjon. Den høyst originale avslutningen på Jonas Lies forfatterskap er i ferd med å bli glemt.

Om Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn!

Jonas Lies siste roman, Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn!, kom ut i desember 1905. Til denne tekstkritiske og kommenterte utgaven av verket har Petter Aaslestad utstyrt teksten med kommentarer og et omfattende variantapparat. I tillegg har han skrevet to fyldige innledninger om tilblivelse, kontekst, resepsjon, tekstkilder og tekstvariasjon.

Boken er delt i 15 kapitler. I omtrent halvparten av disse fortelles historien om hvordan den unge legen Ole Stjernø vekselvis blir dyrket, motarbeidet og mistrodd som forskertalent inntil han på slutten av romanen når internasjonal anerkjennelse. Den andre halvparten er korte «naturkapitler», plassert mellom hovedfortellingens kapitler, med mytisk eller eventyraktig innhold.

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

• 1. utgave, 1905 (nb.no)

Følg Bokselskap i sosiale medier

Instagram      Facebook
Bluesky          X