Denne utgaven av Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn! er basert på 1. utgave fra 1905. Original ortografi og språkform er beholdt. Det er ikke foretatt noen tekstrettelser.
Teksten i 1. utgave er sammenlignet med teksten i bevarte manuskripter (se under). Varianter som har betydning for leseforståelsen er tatt med i variantapparatet (i form av noter) og variasjonen omtales inngående litt senere i dette kapitlet.
Det er bevart tre manuskripter til Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn! i Nasjonalbibliotekets samling:
Lies samlede verker ble første gang utgitt mellom 1902 og 1904. I alt er det utgitt ni samleverk, alle på Gyldendal. Vi finner Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn! i bind 5 i 1909, 1941, 1954, 1961, 1975 og 1995; og i bind 10 i 1914 og i 1920–1921 (den såkalte standardutgaven med innledning av Valborg Erichsen og «Oplysninger og varianter» ved Paula Bergh). Romanen er ikke inkludert i Samlede romaner, som kom ut i 12 bind 1932–1934, markert som «hundreårsutgave».
Bakerst i bind 5 i 1975-utgaven (som hadde undertittelen: «åttende utgave») står følgende, midt på siden og i kursiv:
Jonas Lies overordentlige store produksjon omfatter enkelte mindre arbeider, særlig av dramatisk art, som ikke kan sies å stå på høyde med hans øvrige diktning. I denne utgaven er disse bøkene ikke tatt med og dikterens arvinger har gitt sin tilslutning til at det vil være riktig ikke å trykke dem opp.Lie 1975, b. 5.
Bare Lindelin er med av de dramatiske arbeidene. Kan noe lignende også ha skjedd med hundreårsutgaven av romanene i 1933–1934? At forlaget (og arvingene) fant at Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn! ikke stod «på høyde» med resten av forfatterskapet? Det opplyses det intet om, bakerst i det tolvte bindet, som avsluttes med Ulfvungerne. I de påfølgende samleutgaver er «vår» roman tatt til nåde igjen.
Også samleutgaven fra 1995 utelater dramaene på samme måte som utgaven fra tjue år tidligere, men denne gang uten å oppgi at noe er utelatt. At verk utelates uten nærmere forklaring, er langt fra sjeldsynt. For eksempel er de to romanene Thomas Ross (1878) og Adam Schrader (1879) for siste gang med i en samleutgave i 1914 (med unntak av standardutgaven). I 1933–1934 og i de senere utgavene finnes det intet spor av disse to verkene.Adam Schrader utkom imidlertid separat i 1994, med etterord av Harald Bache-Wiig. Det er fascinerende hvordan publikums oppfatning om hva som er forfatterskapets samlede produksjon til enhver tid er avhengig av forlagets forgodtbefinnende.
Standardutgaven fra 1920–1921 med «opplysninger og varianter» er det nærmeste man kommer en Lie-utgave med noen slags tekstkritisk pretensjon, om enn ambisjonsnivået er beskjedent. Paula Bergh skriver bak i det første bindet: «Variantsamlingen er imidlertid på langt nær fuldstændig, da denne utgave bare har tat med de ting, som kunde tænkes at være av nogen interesse».Lie 1920–1921, b. 1, 340. «Ting som kunne tenkes å være av noe interesse» er en særdeles uforpliktende og ikke-vitenskapelig ytring. Det eneste som sies om Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn!, er at den er skrevet i Berchtesgaden sommeren 1905 og utkommet særskilt to ganger i til sammen 14500 eksemplarer.Standardutgaven ble anmeldt av lektor Stian Kristensen i Haugesunds Avis 22.06.1921. Kritikken er krass: «Man savner for øvrig en plan i disse oplysninger; de synes at være plukket forholdsvis tilfeldig sammen; og saa finder man ikke den vilje som behandler verkene likt. For enkeltes vedkommende hører man om mottagelsen i samtiden, for andre ikke, for at nævne en enkelt ting». Det er lett å si seg enig i kritikken; kommentarene fremstår som høyst tilfeldige. Også de tre andre av «de fire store» fikk sine standardutgaver omtrent på denne tiden, men nivået var langt høyere. Til sammenligning: Bjørnson-utgaven fra 1920 vier hele det siste bindet (IX) til «varianter»; drøye fire hundre sider, skrevet av Francis Bull. Til tross for et visst tekstkritisk tilsnitt står standardutgaven ikke desto mindre for én påfallende inkurie. Om omgangsformen i klubblivet i Sandbanken heter det: «Ordet var frit, om ikke altid saa godt og værdifuldt; men man fik utluftet Sjælen».Lie 1905, 12, uth. her. I standardutgaven er det kursiverte innskuddet utelatt, og man blir sittende igjen med den ulogiske motsetningen: «Ordet var frit, men man fik utluftet Sjælen» (Lie 1920–1921, b. 10, 339). Den første utgaven (1941) etter standardutgaven mangler også innskuddet. De andre utgavene har det med. Alle utenom 1909- og 1914-utgaven bruker for øvrig kursivkapitler, i samsvar med førsteutgaven fra 1905.Ansgar Forlag gav i 1970 ut en «dobbeltutgave» med Den fremsynte og Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn!. Denne utgaven benyttet heller ikke kursivkapitler. 1914-utgaven utmerker seg – i tillegg til ikke å bruke kursiv – også gjennom en annen merkverdighet: Alle andre utgaver har et siste kapittel XV, men kapittelnummereringen mangler her. Avsnittet som begynner med «Tusmørkefuglen», følger umiddelbart på det som ellers er sluttsetningen i kapittel XIV. Kanskje kan man si at forlaget her – ufrivillig og ubevisst – realiserer forfatterens grunnidé om ikke å skille ut eventyrkapitlene som egne enheter?
I det store og hele er det ytterst få avvik mellom renskriften, førsteutgaven og de senere utgavene.Når jeg siterer fra renskriften, oppgir jeg ofte sidetallet i førsteutgaven som referanse. Det er bare registrert noen ytterst få avvik mellom renskriften og førsteutgaven (noe som gir støtte til Garborgs ord om at manus alltid ble sendt til forlaget i den skjønneste orden). Det første gjelder tegnsetting: «Doktor Stjernø stod uanfægtet og mysede, som han var lidt i Tvil om, hvad Adler egentlig mente.» (Lie 1905, 60). Både arbeidsmanuskriptet og renskriften har ellipse. Førsteutgaven og de senere bruker altså punktum. Ellers følger førsteutgaven lojalt renskriften i den stadige vekslingen mellom ellipse og punktum. I førsteutgaven forekommer uttrykket «op ad» fire ganger. Arbeidsmanuskriptet og renskriften har de to første gangene «opad» (NB Ms.fol. 711, s. 1 og s. 14a; Ms.fol. 1863, s. 1 og s. 17) men de to siste (på samme side): «op ad» (Ms.fol. 711, s. 36b og Ms.fol. 1863, s. 45). Forlaget makter – i motsetning til forfatterekteparet – å være konsekvent. Både arbeidsmanuskriptet og renskriften bruker «Olderpapa», mens førsteutgaven har «Oldepapa» (Lie 1905, 60). Derimot finner vi utallige små og noen store avvik mellom arbeidsmanuskriptet og renskriften, disse er notert i variantapparatet. På enkelte steder må avvikene regnes som enten misforståelser eller mer eller mindre tilfeldige inkurier som kan gi betydningsforskyvninger. Jeg vil her avgrense meg til tre eksempler.
I kapittel V om fabeldyret, basilisken, fremstilles det hvordan mennesket ikke greier å stå imot det demoniske, hvis man først har møtt basiliskens blikk. I renskriften forekommer den gåtefulle setningen: «Men hver Fuldmaanenat træder Fiktionen ind i hans Drøm og haaner ham og byder ham Frihed».Lie 1905, 52. Arbeidsmanuskriptet er derimot langt mer forståelig. Det er ikke «Fiktionen» som trer inn i hans drøm, men derimot «Dæmonen»! Det skal innrømmes at arbeidsmanuskriptet her er litt vanskelig å dechiffrere. Arbeidsmanuskriptet har først «den» som er overstrøket og så erstattet med «Dæmonen».NB Ms.fol. 711, s. 20a. Om «den» var bevart i arbeidsmanuskriptet, ville «den» slått tilbake til substantivet «Dæmon» to avsnitt tidligere. Det er altså ingen tvil om at «Dæmonen» er det riktige. At renskriften forvansker dette til «Fiktionen», er altså en opplagt misforståelse. Alle senere utgaver har holdt på «Fiktionen» (fra 1941 modernisert til «fiksjonen»).
Etter en viss ertende utveksling av spydigheter under romanens første innblikk i livet i Sandbanken sier Ole Stjernø – ifølge arbeidsmanuskriptet – til sin venn (og etter hvert store fiende), Adler: «Du vil nu vel ikke sige, Du ikke taaler at jeg gjør Nar af Flipperne dine, selv om det er lidt af det aandelige».NB Ms.fol. 711, s. 8a, uth. her. Det er ikke helt lett å forstå hvordan det å gjøre narr av «Flipperne» (foreldet for «snipp») kan kobles mot «det åndelige». Stjernø har antydet at deres gamle professor var «forelsket i Adlers gule vest», så kanskje skal man se det materielle her opp mot noe mer subtilt. Renskriften har «selv om det er lidt af de aandelige».Lie 1905, 19, uth. her. Hvem disse «åndelige» skulle være, er det ikke rimelig å forsøke å finne ut av. Renskriftfragmentet er her identisk med arbeidsmanuskriptet (altså «det aandelige»). Akk, hvor vanskelig det er å skrive av korrekt, kan man ta seg i å tenke, her hvor fraværet av én enkelt bokstav skaper betydningsforskyvning. Ingen av de senere utgavene følger arbeidsmanuskriptet.Fra og med 1941-utgaven benyttes for øvrig «å» for «aa».
Det tredje eksempelet på en mulig misforståelse i renskriften (og i førsteutgaven) er det vanskeligere å ta stilling til. Selskapsklubben Sandbanken introduseres i kapittel II. Den består «… af Damer og Herrer, nærmest tilhørende Lægestanden og den lærde Verden, – Folk, som var stødt paa hinanden i Studietiden eller i Dagliglivets Surr og var blet hængende ved». Foreningen var aldri døpt, men navnet Sandbanken «var saa at sige, skyllet op gjennem Aarene og havde gjort sig selv».Lie 1905, 11.
I forbindelse med forberedelsene til den store festen som skal arrangeres i Sandbanken på slutten av romanen til ære for den nå verdensberømte Ole Stjernø, uttaler en av personene i en slags metakommentar i arbeidsmanuskriptet: «Det er ordentlig saa Berømmelsen vifter gjennem de gamle Sandbanksflag …».NB Ms.fol. 711, s. 53b, uth. her. Renskriften (og førsteutgaven) har her dobbeltbestemmelse: «Det er ordentlig, som Berømmelsen vifter gjennem de gamle Sandbanksflaggene …».Lie 1905, 148, uth. her. «Flagg» het etter 1907-reformen fremdeles «flag» selv om «flagg» lenge hadde vært i omløp. «Flagg» ble eneform etter 1917, men «flag» holdt seg i bruk til langt ut på 1920-tallet.Takk til Språkrådet og seniorrådgiver Bård Eskeland for grundige og relevante opplysninger om ulike leksikalske betydninger og om den historiske utviklingen av dobbeltkonsonanter. Formuleringen er ikke uten videre selvforklarende. Har foreningen egne flagg? Med tanke på hvor tilfeldig og uformelt den er organisert, virker det lite plausibelt. Eller er det slik at «sandbanksflaggene» nærmest må forstås som vimpler til pynt på det bordet som er i ferd med å dekkes? En annen fortolkning er også mulig, der vokalen er lang og følgelig ikke potensielt skal ha dobbel konsonant i endingen (i flertall): «Flag» betyr «bredt havstykke».Ifølge Norsk ordbok, b. 2, 1978. Ivar Aasen presiserte ytterligere: «… en Søstrækning, et bredt Søstykke (Bassin), især omringet af Holmer el. Skjær».Ifølge stadnamnfunn.land, lest 9. april 2024. Det gir god mening på det metaforiske nivået å koble Sandbanken opp mot «flag»; Sandbanken utvides romlig. Men «flag» i denne betydning er ikke funnet belagt andre steder i forfatterskapet. I Gaa paa (1882) forekommer derimot ordet «Flak» (s. 71). Førsteutgaven av denne romanen er utstyrt med en rekke ordforklaringer (som ikke er med i senere utgaver). «Flak» er forklart nederst på siden som «Grunde».
At berømmelsen vifter gjennom de gamle Sandbanksgrunnene, kan gi bedre mening enn at det viftes gjennom Sandbanksflaggene. Kan «Flag» være et slags ubevisst (og vel også ukorrekt) forsøk på fordanskning av «Flak»? Endringen mellom arbeidsmanuskript og renskrift er uansett ikke mulig å komme til bunns i. Erik Lie skal i 1902 ha skrevet til forlaget at «Min far har aldri i sin skrivemaade befulgt noget bestemt ortografisk princip og derfor aldri vært konsekvent i sin rettskrivning. Han har heller aldri ønsket at være dette».Lie 1920–1921, b. 1, 340. Kanskje gir det mening å anta at renskriveren ønsket at «flaggene» skulle inngå som del av det realistiske i situasjonsøyeblikket, uansett hvor besnærende det kan være å mistenke den dikteriske diskursen for å ha gitt seg det metaforiske i vold. Uansett: Til bunns i dette avviket er det ikke mulig å komme.
Arbeidsmanuskriptets første side begynner med romantittelen, som er understreket. Deretter følger umiddelbart selve brødteksten (uten kapitteloverskrift). I arbeidsmanuskriptet fremstår derved de første sidene som en prolog til hele romanen. I den endelige renskriften har kapittelet fått en nummeroverskrift («I»).I den første renskriften (renskriftfragmentet) var tallet «I» overstrøket. Derved reduseres betydningen av disse første sidene. De blir til ett av de i alt åtte eventyrkapitlene, som altså alternerer med de syv kapitlene om Ole Stjernø. Arbeidsmanuskriptet og renskriftfragmentet kaller det påfølgende kapittelet for «Kap. 1», i den endelige renskriften er dette endret til «II».
Kapittelinndelingen viser altså en markant forskjell mellom de to versjonene. Når forfatteren i arbeidsmanuskriptet begynner sitt kapittel 2, bruker han overskriften «Motto». En lang strek midt på siden markerer deretter overgang til hjemme-scenen, som i renskriften er blitt kapittel «IV». Den samme teknikk benyttes ved neste eventyrkapittel, om basilisken, det står også som et slags motto for det påfølgende.
Når forfatteren i sitt system egentlig er kommet til kapittel 6, kaller han det plutselig «Kapitel 12», i overensstemmelse med renskriften. Den bastante kapitteldelingen har altså renskriveren fått innført før forfatterens versjon var gjennomskrevet, og gir hold til Thomasines utsagn om å være rett i hælene på forfatteren. Dette er en vesentlig endring. Det eventyrlige er ikke lenger integrert, men sirlig utskilt som noe «annet», mer eller mindre fjernt fra hovedhandlingen. Når da forleggeren tydeligvis får aksept for å sette disse kapitlene i kursiv, mister romanen ytterligere noe av sin annerledeshet.
Dette er – på et overordnet nivå – den vesentligste endringen i renskriften. Man har i ettertid fremhevet og beundret romanens eksperimenterende form, men tilblivelseshistorikken viser at den kunne ha vært enda mer radikal.
Francis Bull hører til dem som har uttalt seg nokså negativt om Thomasines innsats. Han anerkjenner – som så mange andre at «[h]un hadde et våkent øye for overflødigheter som burde strykes, og for uklarheter som han måtte rette».Bull 1963, 721. Men så skjerpes tonen. Bull refererer til artikkelen «Min Hustru», der Jonas nevner at hun har vært hans rettleder i de fleste arbeider, med unntak av en del av eventyrene.Lie 1893, 17. Dette får Francis Bull til å sette inn nådestøtet: «Her røper han uforvarende Thomasine Lies begrensing. Hun var klok og selvstendig og hadde en sikker dømmekraft, men det kunne somme tider bli noe tørt og smålig i all fornuften hennes».Bull 1963, 722. I diskusjonen om bokens form har det fornuftsmessige vunnet over det fantasisprengende, kan man ta seg i å tenke i forlengelse av Bull.
Romanens første setning om den rullende klode inneholder en høyst eiendommelig astrofysisk opplysning. Kloden var ikke selvlysende «men tog sit Lys fra Maanen, hvilket kan forklare saa overordentlig mange af alskens modsigende Fænomener og Forekomster i Livet der».Lie 1905, 5. Her har arbeidsmanuskriptet «Solen» istedenfor «Maanen». En ikke uvesentlig endring i hele romanens opptaktssetning. «Maanen» kan sies å skape en Vervremdungseffekt; vi blir fortalt at lyset kan forklare alskens motsigende fenomener, og følgelig blir vi dratt inn i det halvt uvirkelige som preger deler av romanen. Det er ikke mulig å spekulere på hvorfor «Solen» var valgt i arbeidsmanuskriptet. At kloden får sitt lys fra solen, legitimerer vel neppe «alskens modsigende fenomener»? Kan det rett og slett ha vært en slags ubevisst, metonymisk forskyvning? Eller viser renskriveren, Thomasine, her en langt mer fantasieggende egenskap enn det Francis Bull var villig til å tillegge henne?
Det følger i det minste tre avgjørende endringer videre i innledningskapitlet. I arbeidsmanuskriptet heter det: «Under de Omgivelser og, saa at sige, med Løvebrølet endnu i Ørene, gik Civilsationen ved Dag som ved Nat sin mægtige Gang …».NB Ms.fol. 711, s. 1, uth. her. Det kursiverte partiet er utelatt i den endelige renskriften. I første renskrift er ytringen nedskrevet, men deretter overstrøket. Den utelatte setningen markerer at løvebrølet ikke er langt unna sivilisasjonen. Vi merket oss at flere av kritikerne vektla den nære forbindelsen mellom oss mennesker og det brutale dyreriket. Det er vanskelig å forstå at denne meningsbærende setning fra arbeidsmanuskriptet ikke fikk plass i den endelige renskriften. Syntes renskriveren at det ble for overtydelig – eller tvert om at det ble for vilt (bokstavelig talt)? Spørsmålet blir hengende i luften.
Et par steder i første kapittel synes det nokså tydelig at renskriften har dempet ned en slags ironisk distanse i fortellerstemmen. Manus: «Man tænke blot paa Maskinerne, hvormed Krigens Masseslagtninger foregaar, hvor ganske annerledes virksomme, sét fra kulturelt og humant Standpunkt».NB Ms.fol. 711, s. 1, uth. her. Renskriftfragmentet er her identisk med arbeidsmanuskriptet. Den endelige renskriften har derimot utelatt det kursiverte og i stedet tilføyd «[annerledes virksomme,] og feiende».Lie 1905, 7, uth. her. Renskriften synes å ha redusert den mer sarkastiske undertonen fra arbeidsmanuskriptet.
En lignende effekt oppstår når det nevnes at «Her paa dette Niveau er man naa’t udover Dyrets Begjær».Lie 1905, 5. Arbeidsmanuskriptet har «dette høie Niveau».NB Ms.fol. 711, s. 1, uth. her. Ironien er tydeligere. Har renskriveren funnet det for tydelig – eller har hun ønsket å nedtone den hoverende fortellerstemmen? De mange, ikke uvesentlige nyanseendringene i fortellerstemmen de første par kapitlene kan muligens tyde på at ektefellene kan ha hatt en noe forskjellig inngang til romanen.
I kapittel II finner vi en av de største utelatelsene i renskriften. Det dreier seg om et helt avsnitt om det generelle livet i Sandbanken:
Udenfor de enkelte traditionelle Festaftener kunde Restaurationslokalet staa nok saa øde og tomt. Der stak kun mod Middag én og anden travl Dame ind, som skyndsomt gav sig til at overregne sine havte Torveutgifter, tog en Kop Kaffe og glemte sin Pose: Eller efter den Tid, Elektrisiteten var tændt, et og andet Mandfolk i Overfrakke og ind fra alslags Veir, der raadvild om han skulde spænde Kalosjerne af, forvissede sig om, hvem her kunde være at træffe iaften.NB Ms.fol. 711, s. 4b/5a.
Kanskje anså man under renskrivningen at avsnittet knyttet seg for lite opp mot hovedhandlingen? Men avsnittet gir jo et enestående bilde av Sandbankens mangesidige virksomhet, som en klubb som også utenom de tradisjonelle festaftener hadde en funksjon for et publikum. Avsnittet fanger opp snapshots i forbifarten. Det har en fascinerende blanding av noe helt konkret og singulativt (… «tog en Kop Kaffe og glemte sin Pose») og samtidig generaliserende og iterativt (… «en og anden travl Dame» / «… Et og andet Mandfolk i Overfrakke»). Med tanke på bekymringene for at romanen skulle bli for kort, hadde man her hatt et typisk liesk avsnitt, som ville ha tilføyd romanen merverdi.
I en av de første setningene i dette andre kapittelet finner vi eksempel både på utelatelse i renskriften og en tilføyelse i samme setning, noe vi også så et eksempel på i kapittel I. Arbeidsmanuskriptet har «… en stor Stad fuld af Pragt og Speilglas, som huser et så stort Fond af Menneskehedens Nervelys, at det agtes for en af Jordens Kulturcentrer –».NB Ms.fol. 711, s. 4a, uth. her. Renskriften har «… en stor Stad fuld af Pragt og Speilglas der huser sit Fond af Menneskehedens Nervelys, og hvori Tidstrømmen bryder sine Idéer –».Lie 1905, 10. Renskriftfragmentet er her først identisk med arbeidsmanuskriptet, men deretter er det overstrykning og overskrivning, identisk med den endelige renskriften. «[A]t det agtes for et av Jordens Kulturcentrer» er altså utelatt i renskriften. Som erstatning er tilkommet «… og hvori Tidsstrømmen bryder sine Idéer –». Endringen i den endelige renskriften gjør kanskje diskursen mindre «storbyaktig», mindre ironisk, mindre «moderne» og mer abstrakt? Merk også de mindre endringer i syntaks og ordvalg.
Jonas Lie skrev i essayet «Min Hustru» at Thomasine «i Nødsfald» selv hadde «lagt til» i tekstene. Det finnes mange eksempler på tillegg i Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn!, enn skjønt vi ikke vet om «nødsfall» er en dekkende betegnelse. Jeg avgrenser meg her til å kommentere ett talende tilfelle (utover de spredte eksempler vi har sett til nå).
Adler fremstår i de første kapitlene som aristokratisk, både fysisk og kulturelt, selv om man allerede i starten øyner sjalusien mot Stjernø; den som utvikles til en ren besettelse og som indirekte forklares med å ha møtt basiliskens blikk. Renskriften har enkelte tilføyelser som gir et mer positivt inntrykk av personen. Etter den på overflaten vennskapelige kranglingen mellom Adler og Stjernø, holder Adler en tilsynelatende forsonende tale. Enkelte reaksjoner på talen gjengis i teksten: «’Ser Du, den kunde ingen anden gjort end en saa fin Mand som Adler! Der var en ordentlig Sprække at overdække efter Stjernøs Flaakjæftethed …’». Dette er siste ord om saken i arbeidsmanuskriptet.NB Ms.fol. 711, s. 8b. Men renskriften forlenger replikken: «Mærkelig Mand! … Du har vel hørt, at han i disse Dage har udstedt et nyt Gavebrev til de Adlerske Stiftelser. Man tog ikke Sagen varmt nok deroppe … Forpleiningen etc. …».Lie 1905, 21. De adlerske stiftelser hører man ikke noe mer om senere. Tillegget fremstår som et ekstra fiksjonselement, som primært synes å ha som funksjon å gjøre Adler i utgangspunktet edlere enn arbeidsmanuskriptet opprinnelig legger opp til.
I et senere kapittel kan vi konstatere en lignende bevegelse. En lett nervøs fru Bergendal – hun er kjent som Sandbankens enfant terrible – har vært ute i vårsolen og blant annet sett opp mot Adlers gamle familieeiendom: «Undskyld, at jeg kommer til at græde, – det er bare Vaarnerver. Men det er saa gribende at tænke paa!». Arbeidsmanuskriptet stopper her.NB Ms.fol. 711, s. 21b. Renskriften derimot tilføyer: «[paa] alt, hvad De og Deres Forfædre har gjort deroppe!». Disse linjene er skutt inn i renskrivningen.NB Ms.fol. 1863, øverst på s. 9. Hva fru Bergendal syntes var så gripende å tenke på, avstår arbeidsmanuskriptet fra å spekulere i. I renskriften derimot gis det en tydeliggjøring. Utropstegnet etter «paa» var først med i renskriften, men er så visket ut. Det ser også ut som om resten av setningen er kommet til under korrektur av renskrivningen, da deler av den er skrevet i mellomrommet mellom linjene (noe som forekommer svært sjeldent i renskriften). Hele den adlerske slekt kommer mer positivt ut i renskriften, gjennom denne tilføyelsen.
Man kan øyne en tendens til en forsiktig psykologisering i enkelte av tilføyelsene (slik vi nettopp så), men hvert eksempel på avvikene må vurderes for seg. Strykningene kan være enda vanskeligere å bli klok på. Common-sense-oppfatningen er jo at Thomasine strøk i teksten når fantasien til ektemannen løp løpsk. Noen av eksemplene vi har sett på til nå, kan muligens støtte en slik teori, men i variantapparatet ser man også at strykningene gjør teksten mer gåtefull.
Når man følger utviklingen i arbeidsmanuskriptet til forfatteren, kan man la seg fascinere av hvor lang tid det tar før enkeltelementer som navn og titler festner seg. Det er overraskende med tanke på Thomasines beskrivelse av hvordan ekteparet «haler og drar frem menneskene» til den nye boken, allerede på vårparten 1904, et helt år før de begynner det faktiske skrivearbeidet.
Ole Stjernøs kone Hanny heter vekselsvis ganske tidlig i arbeidsmanuskriptet både Henny og Hennie. Han sneier innom Hanny før han igjen er tilbake til en av de to andre formene.
I arbeidsmanuskriptet blir fru Bergendal først titulert «Fru Professor Bergendal». «Professor» er overstrøket. Over er først tilføyd «Adjunkt» som så igjen blir strøket og erstattet med «Overlærer».NB Ms.fol. 711, s. 5a. Bjerkaas er i arbeidsmanuskiptet først titulert som «Amanuensis» som så er overstrøket og erstattet med «Doktor».NB Ms.fol. 711, s. 6b. Det finnes en rekke slike eksempler i starten. Det er som om personene nokså nølende blir tillagt sine epiteter, navn og titler. Alt dette peker mot at det kan synes viktigst i arbeidsmanuskriptet å fange opp bestemte stemninger på bestemte tidspunkt i Sandbanken, mer enn å forsøke å fasttømre enkelt-portretter, med rimelig unntak av hovedpersonenes. I denne romanen briljerer forfatteren med sine velkjente impresjonistiske teknikker; oppmerksomheten flyttes uavlatelig fra person til person; samtaleemnene forandrer seg hurtig og tilfeldig; en person kan henvende seg til en annen og få svar fra en tredje etc. Man får som Hans Brix har kommentert, i begynnelsen av en Lie-roman følelsen av noe meningsløst og bare halvt forståelig snakk, slik man kjenner det når man kommer fremmed mellom folk som er «på forhånd sammenvevde». Først litt etter litt forstår man sammenhenger og hva som foregår mellom de involverte.Jf. Aaslestad 1992, 257. Lies siste roman er en tour-de-force i så måte.
Vi skal nå til slutt se noe nærmere på endringer av replikkanføringer, ordbruk og ulike tegnsettingspraksiser; alt sammen utvilsomt på mikronivå, men samtidig så hyppig forekommende at de ikke kan neglisjeres.
En stor del av de syv kapitlene om Ole Stjernø består av direkte tale. Som vi alt har sett, kan replikkene bli hengende i luften, uten at de tilskrives én bestemt avsender. Det vanligste er likevel at replikken følges av et anføringsverbal, og som oftest er det også knyttet et personifisert subjekt til dette. Men påfallende ofte benyttes bare pronomenet «det», som «lød det» og lignende.
Anføringsverbalene korrigeres til stadighet, både i arbeidsmanuskriptet – og deretter fra arbeidsmanuskript til renskrift.
Av og til gir anføringsendringene en ikke uvesentlig betydningsforskjell: «’Men saa er vel ikke Gutten vor hjemme Løgn,’ – mente Hanny».Lie 1905, 118, uth. her. Stemningen i replikkvekslingen mellom de to ektefellene er på dette tidspunkt nokså nedtrykt. Arbeidsmanuskriptet har anføringen «lo Hanny»,NB Ms.fol. 711, s. 41b, uth. her. noe som markerer en annen grunntone i situasjonen.
Som sagt finnes det nok av overstrykninger i arbeidsmanuskriptet, også når det gjelder anføringene: «’Men, til en fast Haand hører et intellektuelt Øie,’ fulgte det, som han tilfreds gned sig i Hænderne».NB Ms.fol. 711, s. 55b, uth. her. Denne anføringen i arbeidsmanuskriptet blir overstrøket og forenklet til «fulgte det, nesten tilfreds». Avskriveren slår seg mer løs; hun følger hverken arbeidsmanuskriptets overstrøkne eller tilføyde, men velger en typisk liesk stilfigurform: «’Men, til en fast Haand hører et intellektuelt Øie,’ – blinkede han lunt».Lie 1905, 154. Anføringen «blinkede han lunt» avstår altså fra å gjengi noe som kan assosieres med tale.
Jonas Lie var gjennom sine impresjonistiske romaner blitt kjent for sin ekstravagante bruk av replikkanføringer. I en anmeldelse i Dagsposten av Lies roman Et Samliv (1887) gjør anmelderen seg lystig over den kunstlede replikkføringen:
Vi faar finde os i, at den eller den hostede, harkede, hulkede, gjøde, nyste, brød, brast, lo, rystede, klappede, nikkede, slyngede, undrede, grundede eller ærtede ud en Sætning […]. Men det blir værre, naar man altfor ofte støder paa saadanne som: […] ‘Nei Krabbe da,’ kom hans Kone med Thekopperne. […] ‘Nei men Alette da!’ lukkede han utaalmodig paa Kjøkkendøren.Dagsposten, nr. 299, 1887, sitert etter Aaslestad 1992, 98.
Også i Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn! finner vi stadige anføringer som står som fullstendige helsetninger, som i følgende eksempel der anføringen står innskutt midt i replikken: «’Jasaa – saa,’ – Docent Bjerkaas kom stammende frem paa Gulvet, – ‘saa kunde der kanske bli Plads for at faa oplæst min Afhandling’».Lie 1905, 21, uth. her. Merk her dessuten bruken av muntlige småord uten referensiell betydning: «Jasaa – saa». Denne setningen hadde en «renere» anføring, da «kom» i arbeidsmanuskriptet var plassert rett etter «Jasaa – saa». Imidlertid var det «stipendiat Gylche som kom stammende ind paa Gulvet» og ikke docent Bjerkaas.NB Ms. fol. 711, s. 8b. Nøyaktig hvem som sier hva og til hvem, er – særlig i starten av romanen – nokså vilkårlig.
Av og til mangler anføringer i arbeidsmanuskriptet, som så har tilkommet i renskriften. Under festen mot slutten av romanen vil den plagede Adler bryte opp tidligere: «’Ja, kjære Venner,’ – forlød det gemytlig, – ‘jeg beklager, at jeg ikke yderligere kan deltage i den smukke Fest’».Lie 1905, 156, uth. her. Kanskje er denne tilføyelsen om gemyttlighet nok et indisium på renskriftens tidvise forsøk på å få til en tydeligere psykologisering?
Andre ganger kan man mistenke at intensjonen om endring av anføring rett og slett er et ønske om å få til en stilistisk forbedring, som for eksempel når arbeidsmanuskriptets noe stive «brast Gylche ud» er blitt rettet til det mer folkelige «udbrød Gylche».Lie 1905, 47. Men teorien holder ikke stikk: Uttrykket «brast NN ud» forekommer en rekke ganger i romanen. Omtrent like hyppig finner vi «udbrød» som replikkanføring.
Arbeidsmanuskriptet benytter ved et tilfelle «mumlede han»,NB Ms.fol. 711, s. 18b. som blir endret til «forlød det».Lie 1905, 49. En annen gang er det i arbeidsmanuskriptet strøket over «mumlede han»NB Ms.fol. 711, s. 48b. og rettet til «brast det ud af ham»;Lie 1905, 135. noe som gir en helt annen følelsesintensitet. Når frekvensen av direkte tale er så høy som i Stjernø-kapitlene, er det ikke å undres over at det mumles og utbrytes til stadighet. Hyppigheten av nettopp disse to anføringsverbalene forsterker fornemmelsen av det øyeblikksnære og ikke-kalkulerte i samtalene.
Man kunne forvente – språkhistorisk sett – at romanen ville fremme en forsiktig bruk av dobbeltbestemmelse i substantivsyntagmer. Så kan ikke sies å være tilfelle. Vi har ovenfor kommentert «Sandbankflaggene» versus «Sandbankflag». To tilfeldige eksempler viser manglende konsekvens: «Ellers, Du Augusta, tror jeg, at den inderste Følelse er, at …».Lie 1905, s. 25, uth. her. Arbeidsmanuskriptet har her dobbeltbestemmelse: «den inderste følelsen».NB Ms.fol. 711, s. 9b. Neste gang er det omvendt: «Men kjære Hanny, kan Du ikke engang spise lidt af den kolde Rypen».Lie 1905, s. 28. Her har arbeidsmanuskriptet «den kolde Rype».NB Ms.fol. 711, s. 11a. Med få siders mellomrom velger altså forfatter og renskriver motsatte posisjoner.
En lignende bevegelse kan man se i tegnsettingen. Det er en stor variasjon og veksling mellom arbeidsmanuskript og renskrift i bruken av punktum, ellipser og utropstegn. Den hyppige bruken av ellipsetegnet (…) er svært påfallende i denne romanen. Arbeidsmanuskriptet kan på et bestemt sted bruke punktum, renskriften kan på samme sted bruke ellipse. Neste gang kan det være omvendt. Stilistisk har vekslingen betydning. Ellipsen lar ofte setningen bli hengende i luften, mens punktum kan erfares som mer bastant. Alle avvik er notert i variantapparatet.
En del steder er enkeltord blitt byttet ut i renskriften. For eksempel er «Sorgen og Bekymringen for Ole» i arbeidsmanuskriptetNB Ms.fol. 711, s. 34b, uth. her. blitt til «Sorgen og Uroen for Ole» i renskriftenLie 1905, 96, uth. her.. Et sted har arbeidsmanuskriptet først «Ole», som så er strøket over og erstattet med «Din Mand».NB Ms.fol. 711, s. 33b. Renskriften retter tilbake til «Ole» igjen.Lie 1905, 91 Et annet sted er «Fruerne» i arbeidsmanuskriptetNB Ms.fol. 711, s. 27b. rettet til «Damerne».Lie 1905, 73. Alle slike forskjeller er notert i variantapparatet.
Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Jonas Lies siste roman, Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn!, kom ut i desember 1905. Til denne tekstkritiske og kommenterte utgaven av verket har Petter Aaslestad utstyrt teksten med kommentarer og et omfattende variantapparat. I tillegg har han skrevet to fyldige innledninger om tilblivelse, kontekst, resepsjon, tekstkilder og tekstvariasjon.
Boken er delt i 15 kapitler. I omtrent halvparten av disse fortelles historien om hvordan den unge legen Ole Stjernø vekselvis blir dyrket, motarbeidet og mistrodd som forskertalent inntil han på slutten av romanen når internasjonal anerkjennelse. Den andre halvparten er korte «naturkapitler», plassert mellom hovedfortellingens kapitler, med mytisk eller eventyraktig innhold.
Mye av hovedhandlingen utspiller seg i «Sandbanken», en slags akademisk klubb, særlig med medlemmer av legestanden, der gamle venner med ektefeller møtes til avslappende samvær.
Jonas Lie regnes som en av «de fire store» i norsk litteraturhistorie og den moderne romanens far i Norge. Han har dessuten hatt stor betydning for utviklingen av romansjangeren i Norden.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.
