Det var en morgen i november jeg fikk brevet.
Jeg fikk det av postbudet på vei til kontoret. Hadde jeg hatt litt bedre tid vilde jeg vel lest det med en gang, men akkurat den dagen var jeg sent ute. Dessuten var det så surt og guffent at det gjaldt å komme i hus. Herresand ligger ved kysten og er ingen novemberby. Den er en sommerby, det sier alle, noe som imidlertid ikke forhindrer at de som bor der må bo der i november også. Jeg stakk brevet i vesken, og der lå det uten å si et kvekk til klokken var halv ett.
Da gikk skibsreder Hagel ut. Han gikk gjennem kontoret hvor frøken Soleng og jeg har våre plasser, og det fløi et aldri så lite blikk mellem oss. Når en mann har sorte øine og grå tinninger og dertil er ens sjef blir det noe eget foruroligende ved ham som ikke er så lett å forklare. Men blikket var yrende lite som sagt, og det hindret mig ikke på noen måte fra å synes det var helt vidunderlig at han forsvant lite grand.
– Nu er han bo-o-rte! sang frøken Soleng med operaskjelv og kastet sig tilbake i stolen.
– mannen med de øine so-oo-rte, sang jeg videre og gikk efter smørbrødpakken. Dermed fant 6jeg brevet også, og så blev det ikke mere opera foreløbig.
Brevet var fra advokat G. Steinarson, Oslo. Alt ved første linje var min mistenksomhet vakt. Denne «advokat» meddelte mig på vegne av en advokat i Chicago ved navn Arthur Bryant at min onkel, August Loft, død da og da og der og der, hadde efterlatt mig verdipapirer for en samlet sum av 250 000 dollar. Jeg leste det og tenkte at på den limpinnen skulde Hasse Holden i hvert fall ikke få mig.
Hasse Holden er en ung mann med rødt hår og forkjærlighet for nøkkelostmat og spillopper, forøvrig svoger av Hagel. Hvis noen på vårt kontor kilte en med et penneskaft i nakken så var det Holden. Hvis noen stod ute i den mørke gangen og fikk en til å hoppe himmelhøit ved plutselig å rope bøøø! så var det også Holden. Og når noen moret sig med å sende et fingert brev, ja så måtte det være Holden.
Men som prestasjon betraktet lå dette forsøket på å spille et puss betydelig under det man vanligvis kunde vente fra den kant.
250 000 dollar! Bare det å angi en rund sum istedenfor en sum med komma og brøk var så usigelig lite fikst. At han benyttet sågar et dødsfall som så nylig hadde funnet sted, fant jeg mildest talt litt plumpt, men det forundret mig ikke. Det var bare frøken Soleng som et øieblikk stusset ved det.
For kvinner over tredve er øiensynlig rødhårete menn det farligste av alt. Rødt hår – især den gulerotfarvede nyansen – inngir dem blind tillit. De vegrer sig simpelthen for å tro at vår alles 7moder natur vilde tillate barn å komme gulerotfarvet til verden hvis dette ikke fullt ut kunde opveies av andre egenskaper. Foruten håret hadde Hasse Holden også noe visst vatret over neseroten, et eget gripende uttrykk av lett maveknip, som moderlig anlagte kvinner ikke kunde stå for. Men jeg tør si om mig selv at jeg forlengst hadde gjennemskuet ham. Ikke hadde han maveknip og ikke var han gripende. Og jeg var på ingen måte villig til å gå med på frøken Solengs forslag om at vi skulde late som om vi trodde brevet var ekte.
På den annen side kunde det ha en viss interesse å undersøke om noen i det hele tatt var så godtroende at det gikk an å få innbilt dem at jeg hadde arvet en million. Noe skal en gjøre i formiddagspausen og psykologiske eksperimenter var ikke det dummeste en kunde ta sig til. Uken før hadde vi stengt Hasse Holden inne i hvelvet for å finne ut hvor lenge et menneske kunde være der uten å krepere. Men det eneste vi ved den anledning klarte å få helt uteksperimentert var at frøken Soleng blev hysterisk efter fem minutters forløp ved å befinne sig utenfor. Hvad angikk meddelelsen om Amerikaarven tror jeg jeg tør si at man hadde sine ben plantet trygt på jorden hos Hagel & Co.
Først var det volontøren Willy. Han bemerket nedlatende at man fikk komme igen første april så skulde han se.
Kontorsjef Blekens lyse øine glimtet ironisk bak lorgnettene: – Det er det jeg alltid har sagt, en stenografpost hos Hagel er en fremtidsstilling.
8Kasserer Mortensen regnet straks ut i hodet de skatter og avgifter som vilde falle på arvingen til 250 000 dollar og sa at jeg kunde være glad som slapp, eftersom det nutildags var fullstendig ruinerende å være rik.
Sluttelig var det vaskekonen, fru Halvorsen, som tilfeldigvis var innom for å hente månedslønnen. Hun vinket mig av med begge hendene. – Sånt hender ikke her hos vårs! Den må dere møe lenger på landet med!
Beriket med disse erfaringer banket jeg på hos Holden. Jeg sa det smertet mig å måtte meddele ham at ikke noen hadde bitt på. Jeg sa jeg forstod fullt ut hans personlige skuffelse. På den annen side var det noe gledelig ved det også. Hvad vi enn var vi nordmenn, godtroende var vi ikke.
Selvsagt valgte han å spille uforstående. Det hørte likesom med til spillereglene det. Først blånekte – så var det den annens dyktighet som avgjorde hvor langt eller kort tid det vilde ta før tilståelsenstilståelsens] rettet fra: tilståelsen (trykkfeil) lille, undselige smil begynte å krype frem.
Med en viss verdighet spurte han om det var mulig å lese brevet.
Jeg sa at jeg på ingen måte vilde hindre ham fra at nyte sitt eget produkt, som han da også leste med et uttrykk av koncentrert opmerksomhet som var egnet til å bløffe den beste.
Men jeg hadde ikke tid lenger. Jeg sa bare at han burde blitt skuespiller. Og så fortalte jeg at onkel August stakkar ikke hadde hatt mere enn at han såvidt kunde klare sig. Derfor hadde vi også tatt meldingen om dødsfallet meget anstendig, sånn som folk gjør når ikke tanken på mammon 9grumser sinnet. Tante Esther hadde snakket om at hun vilde få noen venner i San Fransisco til ved leilighet å legge roser på graven i Chicago. For øvrig, sa jeg, kjente jeg av virkelig tøvete mannspersoner så få at hvis ikke en viss herr Hasse Holden hadde skrevet brevet, hvem hadde så gjort det?
– Det er da nokså klart! sa Holden langsomt.
– De skulde vel ikke tilfeldigvis hentyde til G. Steinarson, høiesterettsadvokat, M. N. S.? spurte jeg.
– Jo, nettop! Mig er det i et hvert fall ikke, sa han. – Det er virkelig ganske pussig at De er så redd for å være naiv at det simpelthen ikke er mulig å få bibragt Dem den behagelige meddelelsen at De har arvet en bråte penger.
– Nå går jeg, sa jeg.
– De kunde ikke gjøre mig den tjenesten å sitte ned i to minutter først vel?
Han roterte så inntrengende med sine nøttebrune øine at jeg vaklet. Han har nemlig brune øine. Det er nokså egenartet til rødt hår.
– Hvad tenker De å gjøre?
– Det skal De få se.
Jeg satte mig, og Holden gikk igang med å sveive telelonskiven. – Jeg skjønner jeg har forspilt min troverdighet ved et spøkefullt ungdomsliv, sa han dystert mens han sveivet. – Fra nu av akter jeg å bli en alvorlig mann.
*
Siden kunde jeg jo ikke forstå at jeg så absolutt hadde utelukket alle andre muligheter enn den at noen forsøkte å spille mig et puss.
10Det kunde bare forklares ved at i mitt liv inntil da hadde de store begivenheter glimret ved sitt fravær. Tilværelsen hadde nærmest artet sig som en kjede av små, sannsynlige hendelser. Man tok en eksamen, man blev litt eldre, man reiste litt i feriene, man forelsket sig, man fikk en ny post – alt sånt var ting som passelig kunde hende i Herresand og som nok forandret dagene, men gjorde det helt umerkelig.
Jeg satt altså i stolen og lot Hasse Holden jonglere med telefonapparat og telefondamer. Det er ikke bare moro å høre på mannfolk når de skal fort frem i rikstelefonen. Holden hørte ikke til dem som maste og stod i, nei, stemmebåndet fikk bare en egen klang som om han hadde besmurt det, først med et lag sirup, så med et lag smør – meieri – og så drysset sukker over. Men med den stemmen kunde han også opnå Amerika på to minutter. Og før et halvt var gått hadde han advokat G. Steinarson i den andre enden av tråden. Da han var kommet så langt, rakte han uten videre mikrofonen til mig. Jeg, stakkar, stotret og stammet verre, men fikk da til slutt spurt om det var så at jeg hadde fått et brev fra ham den dagen. Til det svarte en elskverdig, litt overbærende stemme at det iallfall var blitt sendt et brev til mig dagen før, men om frøken Loft hadde fått det, visste frøken Loft sikkert best selv. Efterpå husket jeg også fjernt at stemmen hadde foreholdt mig at Amerika tross alt lå på den andre siden dammen, og at det nok kunde ta tid før formalia var i orden. Men andre enkeltheter husket jeg i grunnen ikke. Derimot hadde jeg et sterkt helhetsinntrykk av samtalen, 11og det var at for en advokat Steinarson var det betydelig mere dagligdags og forståelig at folk arvet penger enn at folk skrev opdiktede brev til hverandre for moro. Så synsvinklene var forskjellig for de forskjellige, det var sikkert nok.
Jeg sprang hjemover med nyheten som en slags sprengladning i brystet. I trappen traff jeg tante Esther, og øinene hennes blev et øieblikk fullstendig hjelpeløse. Arvet? Onkel August? En million? Jeg forstod henne så vel. En ting var hvad som kunde hende fremmede mennesker ute i den store verden, en annen ting hvad som kunde hende i Herresand i ens nærmeste omgivelser. Når hun midt i beretningen avbrøt mig med at hun hadde en blomkålomelett i ovnen, var det antagelig bare fordi hun trengte å holde sig i en av de barduner som fortøiet et menneske til hverdagslivet. I blomkålomeletten hadde hun et slags Cartesiansk bevis: Jeg lager blomkålomelett, ergo eksisterer jeg.
Mamma åpnet døren og spurte hvad som var på ferde og blev i tur og orden lammet av overraskelse. – Ja jeg er paralysert! sa tante som om det var enda litt verre. – Men la oss gå inn og forsøke å samle oss.
Vi gikk inn, jeg hele tiden med en nummen følelse av at det var noe jeg gikk og glemte, noe jeg absolutt skulde gjøre, men ikke kunde komme på. Mamma sa at det hele var uvirkelig, tante at det var som i et eventyr, og jeg at jeg måtte klype mig i armen. Så sa tante at hun også måtte klype sig i armen, mamma sa det var som i en drøm og jeg at det hele var fullstendig uvirkelig. Så begynte 12det selvfølgelig å lukte svidd fra kjøkkenet, og den paralyserte fikk fart på sig. Det er pussig at det aldri skal kunne hende noe i et hjem uten at det begynner å lukte svidd fra kjøkkenet. Det er for så vidt både en sorgens og gledens lukt. Jeg kom plutselig på hvad det var jeg måtte huske på. Jeg måtte absolutt ikke glemme å være glad. Min stilsans forlangte det. Min stilsans forlangte at jeg gjennem opførsel og vesen skulde gi et passende uttrykk for mine følelser.
– Ta det med ro, det er det eneste riktige! forsikret tante Esther ute fra kjøkkenet og slapp i ophisselsen en sausenebb i gulvet. Bare den som er opflasket med respekt for servise i hollandsk svibelmønster kan forstå det inntrykk det gjorde, før vi altså husket at jeg om en stund kunde fornye så mange sausenebber jeg vilde, selv om de var i hollandsk svibelmønster.
Personlig hadde jeg en dump fornemmelse av at det å stå på hodet, slå kollbytter, jodle, brøle, ja, hvad som helst, vilde være mere i samsvar med situasjonen enn akkurat å ta det med ro.
– Ja, men da skal du gjøre det, Ellen, sa mamma som har kjøpt adskillige radikale opdragelsesbøker i sin tid og er litt inne på det at det innestengte må ut.
– Gud, hvad vilde de nedenunder tro? sa tante.
Siden tenkte vi på skatten og alt det der. Og på arveavgiften. Og på hvad en skulde sette pengene i i sånne tider. Og på om vi kanskje måtte flytte til en kommune med lavere skatteprosent. 13Og på om dollaren skulde falle. Og på hvad Herresand vilde si. Faktisk satt vi nedsyltet i bekymringer for fremtiden gjennem hele middagsmåltidet, helt til det ringte på entréklokken.
Utenfor entrédøren stod to pent bukkende unge menn. Den bakerste hadde et apparat i hånden med diverse ledninger og greier. Jeg sa at vi hadde støvsuger. Den forreste unge mannen overhørte taktfullt bemerkningen.
– Undskyld, er det ikke her det er hendt en gledelig begivenhet?
– Nei, det er i første etasje, sa tante Esther. – De er gått feil!
Den unge mannen så tvilende ut. – Jamen er ikke De frøken Ellen Loft da? sa han henvendt til mig.
Det kunde jeg ikke nekte.
– Ja da skulde det være her.
– Nei vet De hvad, her må det foreligge en misforståelse, sa tante Esther med fast stemme. – Fru Postmester Benum fikk en liten arving iforgårs, så det er nok i første etasje De må henvende Dem.
– Ja men det er ikke noen liten arving det gjelder.
– Nei fjorten merker er kanskje nokså stort det, innrømmet tante Esther, litt trett av å stå der i døren. – Hører De til familien?
Den unge mannen bukket høflig. – Nei vi er fra Herresands Dagblad. Herresands Dagblad er nemlig av den mening at det å få en Amerikaarv på en million kroner må henregnes til de mere 14gledelige begivenheter i livet og vil gjerne ha et intervju. Dette går jo allerede strålende!
Han nikket til den andre unge mannen at han skulde komme med, og under et sterkt inntrykk av pressens makt til å ophøie eller fornedre, fulgte tante Esther og jeg redselsslagne efter.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Sigrid Boos roman Heldig ung dame kom ut høsten 1940 og handlingen er lagt til tiden rett før starten av andre verdenskrig. Krigsfrykt og urolige tider ligger som et bakteppe gjennom fortellingen, men romanen er først og fremst en morsom forviklings- og kjærlighetshistorie.
Ellen Loft er heldig og arver en million kroner fra en onkel i Amerika. Livet som «millionøse» har sine fordeler, men også en del ulemper, særlig når man bor en liten småby hvor alle vet alt om alle. Og det inntreffer også en rekke uheldige hendelser i Ellens liv.
Boo var en enormt populær forfatter i sin samtid og bøkene hennes kom i mange og store opplag. Heldig ung dame kom for eksempel ut med et førsteopplag på 7000 23. november 1940, men allerede fire dager senere måtte forlaget trykke opp et nytt opplag. Og i løpet av desember samme år kom hele fire opplag til. Romanen ble oversatt til svensk og finsk i 1941 og samme år ble boken brukt som grunnlag for den svenske filmen Ung dam med tur.
Sigrid Boo er ganske ukjent i dag, men hun var en av Norges mestselgende forfattere i mellomkrigstiden.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.