Jeg vet ikke om andre har det som jeg: Av alle utveier velger jeg alltid den minst nærliggende – og mest kronglete.
Kanskje er det spesielt kvinnelig, kanskje helt individuelt. Jeg vet ikke.
Det mest naturlige vilde vært at jeg endelig hadde fortalt mamma og tante Esther hvordan det hang sammen. Men jeg kunde faktisk ikke. Tungen nektet. Jeg orket ikke dynge ulykke på ulykke foran dem. Jeg hadde forsåvidt alt tenkt ut hvad jeg vilde si. Jeg sa at jeg bare kunde ordne med et foreløbig lån i banken.
Jeg hadde tenkt ut hvad jeg skulde si, men ikke hvad jeg skulde gjøre. Jeg kjente nok velstående folk og også folk som sikkert vilde hjelpe mig. Men jeg kjente ingen som vilde holde tett. Tanken på onkel Nils’ og onkel Henriks forskrekkete ansikter – og på deres koners enda mere forskrekkete sådanne – var nok til at jeg opgav dem.
Hele uken gikk og lørdagen kom og jeg var nødt til å fatte en beslutning. Lørdag eftermiddag var onkel Henrik den jeg hellet mest til. Som læge var han i hvert fall vant til taushetsplikt. Han knep øinene sammen på en litt spydig måte 77når jeg fortalte ham noe, men det fikk jeg prøve å tåle. Jeg tok på mig og sa jeg vilde gå en tur. Opover Storgaten hadde jeg skibsreder Hagel foran mig helt til bokhandelen. Der skrådde han over gaten i retning av Hagel & Co.s kontorer. I døren så han sig tilbake og strøk hatten smilende av. Jeg tror det var det som satte mig på tanken. Smilet altså, det vennlige, ikke helt uinteresserte smilet.
Hagel kunde kanskje hjelpe. Hagel var litt av en verdensmann og vilde forstå at det gikk an å dumpe op i situasjoner som ikke kunde ropes ut for en hel by.
Jeg grudde som en gal da jeg gikk op den velkjente trappen efter en passelig ventetid utenfor bokhandelvinduet. Han satt i telefonen da jeg kom inn, for åpen dør som han pleide når han var alene i kontorene. Jeg gikk bort til plassen min og rotet litt i skuffen. Om litt hørte jeg han la røret på. Jeg stod og samlet mot til å gå inn, da han selv kom ut. Han hadde en sigarett vippende i munnviken og smil i øiekroken – oplagt lørdagseftermiddagskosstemning.
– Jeg tipper De har glemt vesken, frøken Loft.
Jeg sa det hendte at jeg hadde det, men at dette var en av de få gangene jeg kom i annet ærend.
Og så, ja så plumset jeg uti og la på svøm. Det om onkel Johnny visste han selvsagt. At arven ikke var kommet enda visste han derimot ikke, og oplysningen forbauset ham litt, men ikke meget. At onkel Nils også kom i ansvar visste han gjennem sin kone som var venninde av tante 78Mie. At jeg grudde for onkel Henriks sammenknepne øine lot han til å forstå.
Det gikk i det hele tatt meget lettere enn jeg hadde tenkt. Ti tusen kroner var i og for sig ikke så mange penger for en skibsreder Hagel, men for ethvert menneske er det mange penger å låne bort og det var helt fortryllende av ham å vise så få betenkeligheter. Mitt ry som millionøse måtte ennå eie litt av sin magiske kraft.
– Jeg har jo sikkerhet i Dem, sa han og klappet mig på armen – om ikke jeg tok meget feil var lørdagseftermiddagsstemningen der fremdeles. – Om arven ikke skulde komme er jeg på denne måten sikret en trenet stenograf for år fremover. Det er faktisk det beste kup jeg har gjort på lenge.
Han tok nøkkelknippet op av lommen og søkte sig ut nøkkelen til det ildfaste hvelvet.
– Det er ikke den første pengeaffære vi har hatt mellem oss, frøken Loft. Hagel satte nøkkelen i den ytterste døren og åpnet skåtene for den indre hvelvdøren. – De husker da vi reiste med «Dronningen». Min svoger likte visst forresten ikke at De gikk rundt og drysset femmere ned på skumle, fremmede herrers kahyttgulv. Å, han kan være streng, den gode Hasse! Ungdommen er streng. Vil De ta lampen og lyse, så skal vi se hvad det finnes av penger her inne. Jeg er redd De må ta check –.
Jeg tok lampen som hang i en krok ved hvelvdøren med en opkveilet ledning, som var tre–fire meter lang for å nå helt inn til skapet for enden av det langsmale rummet. I nøkleknippet måtte en ny nøkkel søkes frem. Hagel så på mig 79over lampen. Han hadde grå tinninger og sorte bryn, grå hud, sorte øine og fiolette, brede leber. Jeg aner ikke hvordan jeg så ut i det samme lyset, men jeg følte mig nokså varm. Plutselig hendte et eller annet, jeg vet ikke riktig hvad. Men det kunde jo ikke være adhesjon eller vedheng det også, det kunde det virkelig ikke, når en stod en fot fra hverandre. Men et eller annet hendte i et hvert fall som gjorde mig forvirret, og i forvirringen slapp jeg lampen. Den falt på murgulvet, det singlet av glass, og der stod vi i mørket. Bare en svak lysstripe falt inn gjennem døren.
Vi holdt uvilkårlig pusten et øieblikk eller to. Uten det hadde vi vel heller ikke hørt stemmene utenfor i trappen. Men nå både opfanget vi dem og kjente dem. Hasse sa noe, og fru Hagel lo av det. Vi i hvelvet var begge øieblikkelig på det rene med det uheldige i vår stilling og handlet ut fra det. Jeg vet ikke om det blev sagt noe mellem oss, men jeg mener å ha en fjern erindring om at Hagel mumlet noe. I hvert fall sprang jeg ut som på befaling og lukket begge ståldørene, både den innerste tynne som måtte settes slåer for og den ytterste tykke som måtte låses, og jeg tror ikke jeg hadde gjort dette så fort og presist hvis jeg ikke hadde hatt en ordre å holde mig til. Det eneste jeg hadde litt plunder med var lampeledningen som måtte hales ut før dørene kunde komme igjen. Men jeg rakk det. Lampen var i stykker så den kunde ikke henges op mere, men ovnen stod jo like ved og ved siden av ovnen en vedkasse, og op i den kylte jeg hele greia. Siden rev jeg telefonrøret fra telefonapparatet – alt gikk 80likesom av sig selv, ja, som om jeg ikke hadde gjort annet hele mitt liv enn å redde mig ut av kompromitterende situasjoner.
Telefonsamtalen var det vanskeligste, den telefonsamtale som jeg stod fordypet i da fru Hagel og Hasse Holden kom inn, – heldigvis gjennem kontoret til Hasse, det hadde gitt mig tid. Jeg sa: – Javel! Og så sa jeg: – Jaså! Og så sa jeg: – Ja, aksjene er jo steget! og så leende: – Synes De det? – men skuespillerteknisk sett var det for liten pause mellem de to setningene. Efter nok et «jaså» og et «takk skal De ha» hengte jeg røret op.
– Overtidsarbeide? spurte Hasse. Det er mulig det var innbilning, men jeg syntes stemmen havde en spottende klang.
– Jeg skal si De henger i, frøken Loft, konverserte fru Hagel. Det er mulig det var innbilning, men jeg syntes hun så gjennemtrengende på mig med sine brune øine. Hun hadde brune øine hun også. – Det er rent utrolig at De som så å si – ja hvad skal jeg si – tilhører høifinansen i Herresand –.
– Annie! sa Hasse. – Alle snakker til frøken Loft om den amerikaarven. Jeg tror hun synes det blir nokså plagsomt i lengden.
– Ja, det kan jeg jo i grunnen godt forstå, tilstod fru Hagel, og overrasket mig plutselig med et søtt og undskyldende smil som jeg akkurat da ikke syntes jeg var verdig til. På terskelen til innerste kontoret blev hun stående. – Si mig, er ikke min mann her?
Her sviktet min koldblodighet et øieblikk. 81Jeg sa ikke klart og avgjort at han ikke var der, jeg nølte litt og gav fra mig et usikkert nei. Fru Hagel festet sig ikke ved det, men det gjorde hennes bror.
– Han har kanskje nettop vært her? sa han og så på mig med et eiendommelig gjennemtrengende blikk.
Hvad skulde jeg velge? At han nettop hadde vært der eller at han over hodet ikke hadde vært der? Ulykken inntraff for annen gang. Jeg sa n-nei en gang til.
Fru Hagel så på klokken. – Vi avtalte at jeg skulde være her halv seks, og nå er den kvart på.
– Du ser så varm ut, Ellen, konstaterte Hasse. – Jeg tror det er meget uheldig å gå med yttertøi inne –.
Fru Hagel lo sånn som en ler av yngre søsken når de ypper sig. – Der hadde du en tone som en gammel ektemann. Korrigerende! Det skal ikke være heldig –. Jeg tror ikke det er verdt at –. Jeg tror ikke du bør –.
På grunn av omstendighetene var jeg ikke i stand til å slutte op om fru Hagels spitzige betraktninger med den rette glød. Problemene stablet sig på hverandre: Hvor lenge kunde han der inne greie det? Hvor lenge vilde de bli sittende? Hvor lenge kunde jeg finne påskudd til selv å bli?
Skjønt påskudd! Med eller uten påskudd måtte jeg bli hvor lenge det skulde være. Det var nok snarere en annen som ikke kunde bli der han var så lenge det skulde være.
82Jeg så på klokken og følte mig tungbrystet på den innestengtes vegne.
Fru Hagel sa plutselig hysj og la ørene bakover, eller det virket iallfall på mig som om hun gjorde det.
– Hvad er det?
– Syntes jeg hørte noe –.
– Ja skulde du ikke høre noe?
– En som ropte om hjelp.
Hasse kom slentrende tilbake fra en utflukt til vinduet. – Det var bare to gutter som sloss om en sykkel.
Minuttene snek sig hen.
For mig var det ikke annet å gjøre enn å sette mig på plassen min og bla igjennem noen ark som lå der med en mine som det var et høist presserende arbeide jeg der foretok mig. Fru Hagel begynte igjen å undre sig. Forslag var fremme om å ringe op denne og hin.
– Fredrik er i grunnen så presis! Ikke for det – hun lo litt – han syntes halv syv var en skrekkelig tid å be folk til. Du må ha hørt feil, sa han. Men fru Koll har det med å be folk tidlig hun –
Halv syv! Da måtte de jo gå snart. Kolls bodde i Løkkeveien, tre hus nedenfor oss. Et stenskred løsnet fra mitt bryst. Hasse så ut som om han hørte det. Hvorom allting var, det løsnet for tidlig. Fru Hagel kom tilbake efter en titt i det lille speilet bak døren og spurte:
– Har du nøkkel til hvelvet, Hasse?
– Ja, hvad med den?
– Du forstår, jeg har noen smykker og greier der inne. Fredrik la dem i skapet for mig før vi 83reiste bort i påsken. Men nå når jeg først er her, kunde jeg ha lyst på det brede armbåndet du vet, det med graveringene – nei, kanskje ikke du vet det forresten –.
– Forsoningsarmbåndet jo?
Fru Hagel så på sin uvørne bror med et illevarlsende glimt.
Jeg følte det som en tvingende nødvendighet å finne på et eller annet som kunde hindre Hasse Holden fra å gå til hvelvdøren. Jeg kunde bare ikke. Hjernen var tom. Jeg visstevisste] rettet fra: viste (trykkfeil) bare at Hagel måtte jeg knapt veksle et ord med mere. Vi to sammen lot til å uteske skjebnen i en påfallende grad.
Hasse snudde og kom tilbake.
– Pussig! Akkurat den nøklen må jeg ha glemt i den brune dressen. Nå husker jeg det. Jeg la den i vestelommen igår middag da jeg skulde skynde mig. Nå ser frøken Loft på klokken for oss, Annie –.
Klokken var fem på halv syv, og skibsreder Hagel hadde stått innpå tre kvarter i det ildfaste hvelvet. Den aller svakeste innlevelse i tanken kunde gi en panikk. Strengt tatt havde jeg hele tiden nok å gjøre med å holde unda ting jeg ikke måtte tenke på – mørket, de trange veggene, de tykke dørene, lungene som krevde luft, luft, luft! Hvem hadde også kunnet tenke sig tre kvarter.
Så fikk Hasse på fallrepet den ulykksalige idé at jeg skulde slå følge.
Og nyttet det at jeg sa nei?
Nyttet det at hans søster sa han maste?
Nyttet det at jeg sa jeg ikke var ferdig?
84Nyttet det at hans søster blev utålmodig?
Det var det jeg alltid hadde hatt følelsen av at Hasse rent privat var noe av det stedigste og strieste som fantes. Bare det irriterende smilet kunde drive et menneske til fortvilelse på rekordtid.
Imens gikk minuttene. Klokken blev ti over halv. Kunde en ikke fristes til å rope ut veklager over de hensynsløse personasjer som aldri gad passe på at de kom tidsnok til et selskap? De fortjente ikke at noen bad dem, de burde bannlyses fra det gode selskap.
Fru Hagel gikk mot døren. Ingen skjønte hennes følelser bedre enn jeg. Det var de samme følelser som besjelet samtlige medlemmer av familien Amdahl når tante Herdis gjorde sig kostbar og onkel Johnny gav hensynene til andre på båten.
– Når nå frøken Loft har mere å gjøre her –, foreholdt fru Hagel ham.
– Ja hadde hun det så. Men det har hun ikke. Og det er en solnedgang ute jeg kunde ha lyst til å vise frem –.
– Du snakker som om den var av eget fabrikat.
Hvert minutt var kostbart. Det gikk ikke an å stå der og lalle om solnedganger. Jeg gav efter, det var den eneste måten å få frie hender på – siden. Når jeg hadde slått følge et kvartal vilde jeg si at jeg hadde glemt noe, snu og stikke på igjen. Da Hasse Holden låste ytterdøren kjentes det allikevel nokså vondt å tenke på at nå var kontorets sjef og eier stengt inne bak tre låser.
– Hysj, vær stille dere!
85Hasse beskyldte sin søster for å lide av hørselshallusinasjoner.
– Ja, men det var da virkelig en som ropte!
Vi stod stille et øieblikk alle tre. Jeg var på nippet til å løpe tilbake og gi en god dag i alt annet enn å få skibsreder Hagel ut. Skulde en først krepere burde det iallfall helst være en rimelig grunn til det.
Ropet gjentok sig og viste sig å stamme fra vaktmesterens radio.
Hvad angikk solnedgangen hadde visstnok Hasse rett. Vi blev stående på fortauet et øieblikk. Da var det en som nevnte navnet mitt. I det røde flomlyset fra solnedgangen måtte jeg rent lete for å finne ham. Han stod på den andre siden av gaten. Og siden måtte jeg lete i hukommelsen for å finne ut hvor jeg hadde sett den tette, skarptskårne, lille mannen før. Med ett hadde jeg det: Advokat Steinarson –.
I full fart løp jeg over gaten. Det er mulig jeg ikke så mig for. Jeg tror ikke jeg gjorde det. Skulde nå det også være nødvendig i en by som Herresand? Halvveis over møttes jeg av noe overrumplende, noe uundgåelig og gigantisk. Noe strømmet mig til hodet. Noe bruste for ørene. En vindmølle svinget foran øinene. Jeg hørte et langtrukkent skrik av bremser og en stemme som ropte. Og så følte jeg at nå var det like før.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Sigrid Boos roman Heldig ung dame kom ut høsten 1940 og handlingen er lagt til tiden rett før starten av andre verdenskrig. Krigsfrykt og urolige tider ligger som et bakteppe gjennom fortellingen, men romanen er først og fremst en morsom forviklings- og kjærlighetshistorie.
Ellen Loft er heldig og arver en million kroner fra en onkel i Amerika. Livet som «millionøse» har sine fordeler, men også en del ulemper, særlig når man bor en liten småby hvor alle vet alt om alle. Og det inntreffer også en rekke uheldige hendelser i Ellens liv.
Boo var en enormt populær forfatter i sin samtid og bøkene hennes kom i mange og store opplag. Heldig ung dame kom for eksempel ut med et førsteopplag på 7000 23. november 1940, men allerede fire dager senere måtte forlaget trykke opp et nytt opplag. Og i løpet av desember samme år kom hele fire opplag til. Romanen ble oversatt til svensk og finsk i 1941 og samme år ble boken brukt som grunnlag for den svenske filmen Ung dam med tur.
Sigrid Boo er ganske ukjent i dag, men hun var en av Norges mestselgende forfattere i mellomkrigstiden.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.