Heldig ung dame

av Sigrid Boo

IV

Frøken Soleng måtte ta blindtarmen i august. Av den grunn fikk jeg ikke ferie før i september. Planen var å reise på fjellet først og siden ta hjemturen om Oslo for endelig engang å treffe advokat Steinarson personlig. Korrespondansen mellem oss hadde nå snart vart i ett år. I det siste brevet hadde han påny forsikret mig om at det ikke var noe som helst påfallende ved at en arveaffære tok så lang tid. Det var vanligere det enn det motsatte.

Men når jeg nå allikevel skulde reise, vilde det være dumt ikke å opsøke ham. Mange hadde sagt til mig at de vilde gjort det for lenge siden.

Jeg rakk såvidt å bli uvenner med Hasse Holden før jeg reiste. En kan føle sig nokså skuffet over en mann som blir sint fordi en er uheldig. Uheld opfordrer da først og fremst til medfølelse.

– Medfølelse! freste han.

– Men motgangen er på den annen side det sandpapir karakteren skal slipes på, sa jeg.

Sånn ser det iallfall ut for et stakkars menneske. Trenger vi sol får vi regn. Ønsker vi regn får vi sol. Våkner vi riktig tidlig en morgen, vær forvisset 36om at det er en søndag. Osv. osv. Og glir du på et nybonet gulv sånn at du må gripe fatt i den løse klaffen i et skrivebord, og den løse klaffen gir efter sånn at du tar overhaling og sjefen som sitter ved skrivebordet må tre støttende til for at du ikke skal falle, – ja i det øieblikk triner selvfølgelig sjefens kone og svoger inn gjennem døren.

Det var så kjedelig så.

Ordentlig pinlig var det. Ja, for det måtte jo se ut som en regulær omfavnelse.

– Forstyrrer jeg? sa fru Hagel fjærlett. – Det er kanskje galt av mig å komme hit op midt i travleste kontortiden?

– Nei, men gå forsiktig er du snild, sa hennes mann og prøvde lett og lekende å ta bort enhver mulighet for misforståelse. – Og så må du aldri lene dig mot den løse klaffen der, Annie! Husk på det! Den er lumsk! Frøken Loft holdt nettop på å gå på hodet her. Hadde ikke jeg tatt imot kunde hun brukket både armer og ben.

Forklaringen blev mindre lett og lekende efter hvert.

– Det så riktig stygt ut –.

– Ja det så ordentlig stygt ut, istemte fru Hagel med en kjølig liten latter. – Det vil si, jeg kan tenke mig det.

Efterpå opsøkte jeg Hasse Holden for å gi forklaring og hente trøst. Jeg forklarte med hånden på hjertet at det var et niognitti og en halv prosents uheld. For den resterende halve prosents vedkommende vilde jeg henvise til det som stod i fysikken om adhesjon eller vedheng.

37– Jeg kan godt tegne op et vannglass for Dem og illustrere hvad jeg mener, sa jeg.

– Nei, De kan skjønne jeg uten videre godtar forklaringen om et behagelig uheld – nei hvad sier jeg – et beklagelig uheld, mener jeg, ha ha –.

Når brune øine først er kalde er de kaldere enn de kaldeste blå.

Jeg sa jeg trodde det bare var teatermisforståelser som ikke kunde opklares. Hvis den ene parten på ære og samvittighet forsikret den andre parten at –

– Ja så kommer det an på hvordan æren og samvittigheten er selvfølgelig, brøt han av. – Om den er velpleiet eller frynset i kanten –.

– Ja, sa jeg.

– Ja, sa han.

– Jamen da er vi jo enige da, sa jeg.

– Så langt ja, sa han.

Jeg stirret stivt på håret hans og sa jeg så rødt.

– Jeg tror det er høfligst av mig ikke å la Dem være alene om banalitetene, frøken kjeller! sa han.

Neste dag begynte ferien.

En uke fartet jeg med en solskinnsbuss i regnvær. Den neste lå jeg stille i et fjellpensjonat.

I solskinnsbussen var det ikke så verst, tross alt. Den gikk bestandig. På fjellpensjonatet blev det langdrygt. Det var likesom en slags indre utålmodighet jeg ikke kunde bli kvitt, så gjerne jeg vilde. Pengesorger forfulgte mig. Kanskje var jeg litt for flott. I Herresand var jeg det av simpel plikt, og slikt blir en vane. Når folk fikk drikkepenger og skulte ned i hånden, sa de alltid tusen 38takk en gang til. Jeg syntes likesom ikke det var hyggelig uten den gjentakelsen.

Den morgenen jeg våknet på hotellet i Oslo regnet jeg ut, nesten før jeg var våken, at jeg bare såvidt hadde til reisepenger hjem, hvis altså ikke noe var forandret til da. Men det var det forhåpentlig. Trikkene klemtet og gikk, og folk beveget sig lett og fritt i klar høstluft. Kanskje vilde det beste være å flytte fra Herresand. Exhaustgass bølget op til mig, og jeg syntes lukten var god. Mulighetene var flere her enn hjemme, og jeg slapp å stå til regnskap for en hel by. Jeg slapp å bli behandlet ovenfra og nedad av skittviktige, rødhårete unge menn, som syntes at bare en tilhørte en gammel familie i Herresand, kunde en tillate sig alt. Når jeg gikk på gaten visste jeg ikke noe om dem jeg møtte, og de visste ikke noe om mig. Med et stikk av ubehag husket jeg riktignok at jeg den nestsiste dagen i fjellpensjonatet hadde latt visse oplysninger sive ut gjennem værelsepiken. Hadde det ikke vært så utrolig, kunde jeg mistenkt mig selv for å være blitt lei av å se folk sitte der uten anelse om at de befant sig i nærheten av en millionarving.

Hotellværelset bugnet av fløielsbrokade i mørk rosa og fikk mig til å tenke på forretningsmenn. Slike værelser kom de hjem til når de hadde fått vite at stillingen var fortvilet. Der stod det tykke askebegeret de slengte asken i. Der telefonen de kanskje enda håpet på. Jeg kunde typen. Menn hvis liv var tall. Tall gjorde nervøs. Jeg la femogtyve kroner og femti øre i en konvolutt. Det var hvad en billett med hurtigruten Oslo-Herresand 39kostet. Jeg klebet konvolutten igjen, en handling som vel måtte sies å være av mere symbolsk enn reell art.

Underlig beklemt gikk jeg op trappene til advokat Steinarson. Jeg satt på kontor selv, men var ikke vant til å gå på andre folks kontorer. Kontordamen så op med et fort gjenkjennende smil da jeg nevnte navnet. Jeg kom inn med en gang. Steinarson viste sig å være en lavvokst, gråhåret herre med skarptskårne trekk, ikke av de smilende. Selv en sånn setning som: – Ja De kom da i avisen De! blev uttalt med største alvor. Der jeg skjevet over gulvet for å nå stolen ved skrivebordet, falt det mig inn at sånn vilde tross alt ingen sett på mig i Herresand. Ikke med det blikket vilde de sett på mig.

Han lente sig tilbake og stemte fingertoppene alvorlig mot hverandre. Jeg rakk bare såvidt å håpe at han var sånn av naturen og ikke på grunn av omstendighetene, da han sa:

– Det var merkelig at De skulde komme her akkurat idag? Et høist merkelig treff!

Plutselig kunde jeg ikke snakke for tungbrystethet.

Han sa: – Jeg er redd De må forberede Dem på noe meget ubehagelig. Jeg fikk selv først vite det idag.

Jeg hørte en hysterisk stemme si: – Jeg har visst det hele tiden! Det var min stemme, og den var komisk og skrikende.

– Hvad har De visst hele tiden?

– At alt var opspinn og tøis! Løgn! Sånt hender jo ikke. Onkel August – August Loft – 40hadde ingen penger. Innerst inne har jeg visst alt sammen hele tiden. Hele familien har –

– De tar feil, De tar feil! ropte advokat Steinarson og holdt på med å rope helt til jeg gav mig. – August Loft efterlot sig en efter våre forhold anselig formue, beløpet kjenner De jo. Og han efterlot det til Dem. Det er nok hendt senere det som –

– Krakk! hikstet jeg. – Krakk på eiendomsmarkedet! Jeg har visst det bestandig! Eller er det krigen som har gjort det? Dollarkursen som –

Fra papirbunken på skrivebordet hadde advokat Steinarson tatt frem et avisutklipp. Han sa han hadde fått avisen samme morgen, et norsk-amerikansk blad.

Jeg leste, første gang uten å forstå noe, videre. Annen gang fikk jeg mere med.

Overskriften var tydelignok: «Kjent Chicago-advokat underslår 600 000 dollar.»

Og så:

«Tapte sin egen formue og tok siden av klientenes penger.»

Videre:

Chicago 21. juli.
Forleden meldte en av Chicagos mest kjente advokater, mr. Arthur Bryant, sig selv til kriminalpolitiet og tilstod at han hadde underslått ca. 600 000 dollar. Det dreier sig om betrodde midler.

Undersøkelsene har vist at advokaten i årene inntil 1936 av uopklarte årsaker tapte hele sin ikke ubetydelige formue. For å holde forretningen gående har han systematisk underslått midler som klientene har betrodd ham.

41Av det underslåtte beløpet er 250 000 dollar en arv som han hadde fått i opdrag å ordne med. Denne arven stammet fra en norsk-amerikaner og skulde overføres til en arving i Norge. Videre har han underslått 300 000 dollar som han hadde til forvaltning for en enke.

Mr. Arthur Bryant var ansett for hederligheten selv og avsløringen har vakt voldsom opsikt.

*

Steinarson stemte påny fingertoppene mot hverandre. – Jeg kjente ham personlig. Men det er jo ikke det slag som det må være for Dem, og jeg vil gjerne få uttrykke min inderlige medfølelse. De fleste av oss er jo nødt til å klare oss uten noen million bevars, men en annen ting er det å ha eid en og så mistet den.

Han sa det så pent og hyggelig. Midt i virvaret av tanker og følelser hørte jeg det. Jeg spurte om han trodde jeg kom i avisen en gang til.

– Ikke med mindre dette telegrammet skulde tas op og settes i forbindelse med Dem. Det tror jeg neppe. Det skal det uheld til!

– Ja, og det forekommer ikke her!

Da jeg først hadde prestert denne antydning til spøk, virket den tilbake på mig og stivet mig op. Hjertet dunket ikke lenger som en stortromme. Strengt tatt hadde jeg ikke mere på advokat Steinarsons kontor å gjøre. Da jeg reiste mig merket jeg ennå en gang det vurderende blikket som hadde virket støtende på mig da jeg kom inn. Det omfattet i ganske særlig grad klærne. De tålte å sees på, og det var vel nettop det han hadde festet sig ved.

Han fulgte til døren.

42– Jeg håper ikke dette setter Dem i noen særlig vanskelig situasjon utover den voldsomme skuffelse det naturligvis må være, sa han.

Der kom det.

Jeg sa jeg var fremdeles ansatt hos Hagel & Co.

Han bukket lett: – Meget fornuftig.

Så uttalte vi et par gjensidige ønsker og håp og blev enige om at fikk noen av oss høre noe som kunde interessere den annen part hadde vi jo postvesenet. Han skulde selvsagt selv anstille undersøkelser i saken.

Jeg rakte hånden ut til adjø og Steinarsons gravalvorlige grå øine falt takserende på armbåndsuret med briljantene. Det var det siste.

*

På veien til hotellet blev jeg påkjørt av en syklist som plukket mig op igjen og børstet mig.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg kunde stått der og latt mig børste om ikke syklisten hadde sagt at nu trodde han det var bra.

Jeg gikk op på hotellværelset. Da jeg så på klokken var den ett og siden var den plutselig tre, og da følte jeg det som om jeg var ferdig med mørk mahogni og rosa fløielsbrokade for levetiden.

Og så var det noe med mellemgulvet, et sugende ubehag som jeg ikke kunde fatte før det til slutt gikk op for mig at det var almindelig simpel sult.

Nettop å ha mistet en million og så bli sulten – min stilsans forbød mig det. Finansene også for den saks skyld. Klokken halv fire gikk jeg ned i et konditori i 43nærheten og kjøpte fire hveteboller efter omhyggelig å ha forhørt mig om prisen. Klokken halv fem var jeg på veien nedover bryggen enda båten til Herresand først gikk klokken seks.

Ett var sikkert: Aldri tilbake til det hotellværelset.

Jeg lunket avgårde med en koffert i hver hånd og et hjerte så tungt som bly. Følgene av å arve en million i en by som Herresand kjente jeg jo. Nå skulde jeg altså også lære å kjenne følgene av å miste en million i en by som Herresand. Det forekom mig å være litt av et tiltak.

Et forferdelig tiltak i grunnen. Nå skulde jeg påny bli en av byens severdigheter. Folk vilde dunke armene av ledd: Du, du, der går hun som arvet en million og mistet den igjen før hun så meget som fikk luktet på den! Det hele var som en slags forsert anskuelsesundervisning i livets skole. Jeg så mig selv likesom sitte på en skolepult mens læreren stod med pekepinnen foran en vegg full av plancher. På noen av planchene stod det «før», på noen «efter». «Se her, her har dere misunnelsen». «Her er skadefryden». «Det er meget instruktivt dette her, et skoleeksempel kan en si.» «Ser dere alle disse bukkende og skrapende figurene? Det er forretningsstanden før katastrofen. Her sitter de og skriver regninger så pennen spruter. Se på de uttrykkene! Nå er de redde nå!» «Og her, vet dere hvad dette er? Nei, det vet dere nok ikke det, for det er det vanskeligste faget vi har her på skolen. Det er dere selv før, under og efter. Ser dere disse små forandringene her? Nesten umerkelige i begynnelsen, 44hva’? Men her merker man alt at en kraftig utvidelse av selvbevisstheten har funnet sted. Denne skyggen her markerer en økende rastløshet og utålmodighet sammen med en nedsatt evne til å dvele ved dagliglivets små gleder. Dette her viser reaksjonen overfor en liten gjeldsstiftelse den første måneden. Et veldig utslag, som dere ser. Dette er samme utslaget i syvende måned, kom hit og bruk lupen! Beskjedenheten og selvkritikken begynner å tørre litt i kanten, ser dere det? Det er i det hele tatt et umåtelig rikholdig materiale dette her. Det er meget mulig at De, frøken Loft, snart vil kunne ta doktorgraden i livserfaring.»

– De må være så snild å se Dem for, frøken! sa en brysk mannsstemme. – Det går ikke an å gå sovende på gaten her inne! Da først opdaget jeg at jeg ikke satt i noe klasseværelse, men gikk på et fortau, hvor en sint mann stod dobbelt og plukket op epler som var trillet ut av en pose. Læreren med pekestokken derimot var ingensteds å se.

Jeg satte koffertene fra mig for å hvile litt og for å se efter om den gjenklebede konvolutten fremdeles lå i vesken. Den lå der – som et symbol på den reddende fornuft, kan man si.

Foreløpig hastet det ikke så svært med å høste flere erfaringer. Kanskje gikk det an få en utsettelse. Det fikk heller bero med doktorgraden en stund.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Heldig ung dame

Sigrid Boos roman Heldig ung dame kom ut høsten 1940 og handlingen er lagt til tiden rett før starten av andre verdenskrig. Krigsfrykt og urolige tider ligger som et bakteppe gjennom fortellingen, men romanen er først og fremst en morsom forviklings- og kjærlighetshistorie.

Ellen Loft er heldig og arver en million kroner fra en onkel i Amerika. Livet som «millionøse» har sine fordeler, men også en del ulemper, særlig når man bor en liten småby hvor alle vet alt om alle. Og det inntreffer også en rekke uheldige hendelser i Ellens liv.

Boo var en enormt populær forfatter i sin samtid og bøkene hennes kom i mange og store opplag. Heldig ung dame kom for eksempel ut med et førsteopplag på 7000 23. november 1940, men allerede fire dager senere måtte forlaget trykke opp et nytt opplag. Og i løpet av desember samme år kom hele fire opplag til. Romanen ble oversatt til svensk og finsk i 1941 og samme år ble boken brukt som grunnlag for den svenske filmen Ung dam med tur.

Les mer..

Om Sigrid Boo

Sigrid Boo er ganske ukjent i dag, men hun var en av Norges mestselgende forfattere i mellomkrigstiden.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Følg Bokselskap i sosiale medier

Instagram      Facebook
Bluesky          X

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.