Det er mitt håp at det finnes en fin og dyp psykologisk forklaring på det som nå hendte. Noe i retning av at et menneskes fortvilelse slår over i sin motsetning.
En sånn forklaring kaster et mildt, forsonende skjær selv over kjøpet av den røde hatten. Jeg burde kanskje ikke lagt merke til at jeg passerte en hattebutikk. På en dag da en har mistet en formue, nesten sultet ihjel og såvidt undgått å sette livet til under en sykkel, vilde det tatt sig bedre ut å være blind for noe sånt som en hattebutikk. Men det det kvinnelige øie ser, det ser det, og når det først har fått øie på alle tiders hatt er det ikke noe å gjøre ved det.
Den var som sagt rød og bitte, bitte liten. Og så hadde den to små fugler foran. Bitte, bitte små. Og et lite fuglerede. Ellers var den ganske enkel. Den hang på et stativ i et vindu i en liten sjappesjappe] rettet fra: sjapp (trykkfeil) i en mørk tverrgate, dit jeg aldri vilde kommet om jeg hadde hatt penger til bil. Ja, der hang den, og til tross for at den var efter siste mote, var det som om den hadde hengt der fra evigheters evighet og ventet på at Ellen Loft, Løkkeveien 13, Herresand, skulde komme forbi. Ellen Loft, med eller uten 46million. Sånt lar sig ikke forklare. Det må opleves.
Først gikk jeg forbi. Minst tre skritt forbi.
Så kom det over mig et dypt vemod ved tanken på alle de muligheter som gikk tapt her i verden, all den glede som forblev ufødt, så å si. Jeg havde jo lest om torskerognen i havet og alt det der, om blomsterstøvet i luften og litt av hvert sånt, men det hadde ikke falt mig inn at gleden også inngikk i dette naturens store svinn. Nu kom jeg til å tenke på det og gikk tilbake for å se den en gang til.
– Vær hilset, Ellen Loft! Det er Dem jeg har ventet på! Hvad betyr en million mere eller mindre når jeg sitter på hodet i den dristige vinkel som fremhever Deres kinns pikante bue? Hvad betyr en smule motgang når jeg sitter på håret og låner det litt av min farve, varmens og livsgledens farve? Her er jeg!
Det som siden hendte har jeg dessverre bare en tåket erindring om. Jeg husker at jeg kom inn i en liten, mørk butikk med et grønnaktig forheng i bakgrunnen og at en ubestemmelig dame med fiolett hår dukket frem bak dette forhenget og lyste op i overdådig forståelse da jeg pekte på praktstykket i vinduet. Siden var det en del manøvrering foran et speil i gullramme. Og så var det noe med en konvolutt som blev spjæret. Men som sagt, jeg husker det bare fjernt. Først da jeg kom ut i luften begynte det å klarne for mig. Og siden blev det klarere og klarere. Skjønt helt klart kan det aldri bli at noe som fortoner sig som selve den uutsigelige lykke når det henger 47på et stativ i et vindu, føles som en ulykke når en har det i hånden i en pappeske.
En ulykke var det jo nesten også – å stå der i en fremmed by med akkurat nok i lommen til å komme sig hjem og så gå inn og omsette det i en hatt. Fremdeles halvt i transe trinet jeg over stenbroleggingen hen til båten. «Dronningen» stod det i baugen med sorte bokstaver på hvitt. En klokke ringte et eller annet sted. En dyreskrott i strie blev heist ombord med raslende kjettinger. En snusket fyrbøter i trikottrøie heldte en bøtte over rekken. En trise gikk over dekket med klirrende kaffebrett. Vi tørnet halvveis sammen.
Så hyggelig det kunde vært alt sammen om bare alt hadde vært litt anderledes.
En steil trapp førte ned til en underverden full av lyder og lukter som var kjære og kjente for oss fra Herresand. Bleke bølgereflekser sitret over hvit lakkmaling og rød ulldamask, og i atmosfæren lå reminisenser av evigkokende kaffe, fuktige lakener og gammel sjøsyke. Like under trappen stod et bord, og på bordet lå en firkantet plysjduk, og på plysjduken lå en hvit brikke, og på den hvite brikken lå passasjerlisten. Jeg satte koffertene fra mig og så i den. En bølge av lettelse gikk gjennem mig. Skibsreder Hagel var ombord og hadde lugar nr. 6. Ikke at det var videre morsomt å måtte be om hjelp, men tross alt bedre enn å tilbringe natten under presenningen i en av livbåtene.
Jeg banket på, og han sa: kom inn. Han stod over en åpen koffert som var nettopp så lite opløftende innvendig som herrekofferter pleier være, 48– høitidelig forbauset først, mere elskverdig siden. Litt efter litt kavet jeg mig gjennem det alt sammen, undskyldningene, forklaringene, anmodningene, takksigelsene og undskyldningene igjen. Jeg sa jeg hadde mistet vesken. – Håper ikke De hadde hele millionen i den? spøkte han nådig og talte op sedler av en brun lommebok. – Ikke riktig hele! sa jeg brydd, og syntes det var pinlig å motta sedlene, til tross for at det var fra samme manns lomme jeg fikk penger året rundt. Og da styrmannen i det samme kom med billettvesken mistet jeg dem i befippelsen, og der lå vi og kavet på kahyttgulvet alle tre.
– Er De frøken Ellen Loft? sa styrmannen med bløt sørlandsstemme. – Ja jeg har lest om Dere i avisen, la han forklarende til. – Og så fikk vi sånt gjildt et telegram fra Dere! Han så på skibsreder Hagel også for å ta ham med i moroen. – Reserver plass førsteklasses dame, stod det.
– Det var godt frøken Loft ikke skulde ha annen klasse da! bemerket Hagel.
Så befant jeg mig i korridoren igjen og hadde både billett, hatteeske og kofferter samt en følelse av at bak skyene var himmelen alltid blå. Borte ved trappen stod fremdeles bordet, og på bordet lå den firkantete plysj duken, og på plysj duken lå den hvite brikken, og på den hvite brikken lå passasjerlisten og i passasjerlisten bladet en lang mann i lys regnfrakk som jeg syntes jeg skulde dra kjensel på.
– Goddag! sa jeg.
– Goddag! sa han.
– Er De her? sa jeg.
49– Hvis De håper på det motsatte er jeg redd jeg må skuffe Dem, sa han.
Så lo vi larmende.
– Gratulerer med ny hatt, sa han.
– T-takk, sa jeg.
– Og d-den har vært dyr også, sa han og hermet stammingen.
– Hvor har De Deres oplysninger fra?
– Fra den enkle psykologiske kjensgjerning at De bærer en lett hatteske i høire hånd og to kofferter i venstre. Hatten tynger mest.
– Jeg kan være kjevhendt.
– Det kan De være, men det har jo ingenting å si når De ikke er det.
Vi lo enda mere larmende enn første gang. Det føltes befriende å snakke med noen, det føltes vidunderlig. Det at jeg ikke hadde hatt noen å snakke med hele dagen, hadde gjort all ting så meget verre.
Jeg spurte hvordan han fikk hypotesen om at hatten tynget til å stemme med min nåværende situasjon. Det var en utfordring til mig selv å si noe sånt, men jeg kunde ikke la være.
– Det får jeg til å stemme ved å citere det gamle ordet om at hvad man i ungdommen nemmer, man ei i alderdommen glemmer, sa Hasse Holden og vippet på hælene. – Jeg er sikker på det tar tid å undertrykke de økonomiske hemninger en har levet med i tyve år.
– Det går forbausende fort allikevel, oplyste jeg.
– Så? Han tok koffertene mine for å hjelpe mig inn i lugaren med dem. Egentlig var vi jo 50ikke venner, men når ikke han gad holde på uvennskapet, var det heller ikke mig noe spesielt om å gjøre. Snarere tvertimot. Jeg syntes ikke det så så mørkt ut lenger. Muligens gikk det an å leve som ikkemillionøse også.
Vi passerte kapteinen, en røsslig kar, litt for røsslig kanskje for smale skibskorridorer. Jeg holdt pusten for at han skulde komme forbi og nyttet høvet til å investere et smil eller to. Vi som trafikerte hurtigruten var vant til det. Sett at en dumpet bort i en firemannslugar – erfaringen hadde lært at det alltid fantes enkeltlugarer, bare en gjorde noe for å få dem.
Det var en enkeltlugar jeg hadde fått, så det blev ikke nødvendig å trekke renter av den investerte kapital akkurat med det samme. Hasse Holden parkerte koffertene med stor omhu. Det dovne, sølvgrå vannet utenfor koøiet spilte i rødt og lilla fra solnedgangen. Sånn husket jeg det hadde vært før også når jeg reiste tilbake til Herresand. Så forjettende og skjønt. Men jeg kunde ikke huske at det hadde gjort mig beklemt før. Et blaff av dagens stemning kom tilbake igjen.
– Ikke melankolsk vel?
Jeg opdaget at han kunde se mig i speilet.
– Hvem?
– De.
– Jeg?
– Ja.
– Nei.
Jeg vilde ryste det av mig, og spurte om han hadde lyst til å se alle tiders hatt.
– Jeg?
51– Ja.
– Jotakk. Takk som byr.
Når det kom til stykket var jeg litt ivrig selv efter å gjense den. Kanskje kunde jeg da finne årsaken til det uforståelige.
Jeg holdt den op.
– De er sikker på det er en hatt da?
– Hvad?
– Jeg mener De er sikker på det er på hodet De skal ha den?
– Hvor skulde jeg ellers ha den, om jeg tør spørre?
– Nei jeg vet ikke jeg. Hvis De er sikker så –.
– Ja, jeg er aldeles sikker.
– Jamen så er det all right da.
Jeg var på bunnen. Jeg kunde grått, jeg kunde skreket. Først alt det andre, så dette. Hatten var ikke pen engang, den var et monstrum.
– Synes De den er direkte stygg? spurte jeg.
– Nei jeg synes den er liddeli søt jeg –.
Hvad gikk det av Hasse Holden?
– Nå får De gi Dem!
– Æresord! Hvis De er sikker på det er på hodet De skal ha den, så er jeg sikker på alt annet. Han tok hatten som jeg hadde kylt fra mig og rettet klosset på fuglene. – Jeg kunde en gang ha lyst til å skrive en dyp og fin artikkel om «Kvinnen og hatten».
– Ja gjør det! sa jeg utmattet og lente mig mot plysjen. – Den blir allikevel ikke dyp nok.
– Det er noe gåtefullt ved en damenatt, sa Holden og stirret fuglene efter tur dypt inn i 52øinene. – Noe symbolsk! Gjennem et langt livs studium av vittighetssider og «lune hjørner» er jeg kommet til at det finnes tre hovedgressganger hvor den menneskelige humor til evige tider kan gå på beite. Først den søte gru, fortrinsvis representert ved mannen som uten å vite det går rett på en åpen kloakk-kum. Så selvopholdelsesdriftten, representert ved en eller flere skibbrudne på en flåte. Og så kvinnens absurde forfengelighet, representert ved hatten. Har De lagt merke til at den ene fuglen skjeler?
Holden hadde nevnt ordet skibbrudd, og jeg kom til å tenke på at hvis «Dronningen» led skidbrudd og vi reddet oss i land på en øde ø og måtte bo der et par år før vi blev opdaget, vilde det ha sine fordeler. Jeg vilde slippe å forklare alt dette om millionarven som uteblev og når vi så kom tilbake til Herresand vilde alle ha glemt den. Det var noe lokkende ved å være skibbrudd den på en øde ø bare det drev nok av kasser i land med fyrstikker og sånt som ikke vokste på øen.
– Den skjelende fugl! sa Hasse Holden prøvende. – Det er ikke noe i veien for at en bok kunde hete det, er det vel?
– Hvad skulde den handle om?
– Selvfølgelig om to som er glad i hverandre. Alle bøker handler om det, enten de heter «Den skjelende fugl» eller noe annet, det trodde jeg muligens De havde bemerket.
– Men den skjelende fuglen må jo være med allikevel?
– Selvsagt. Den sitter i heltinnens hatt den –.
– Javel ja.
53– Der sitter den og teller minuttene.
– Teller minuttene?
– Ja. Hvor lenge de kan holde fred. Og den dagen det lykkes å telle til ti minutter uten at de er røket i klammeri, den dagen –.
Det raslet i portièreringene og jeg rakk ikke å få vite hvad som skulde skje den dagen. Det var styrmannen med sin billettveske igjen.
Hasse Holden løste billett. – Nytter ikke å gjemme sig bort, skjønner jeg.
Styrmannen smilte. Det var en usedvanlig livfull styrmann. Nesten litt for livfull. – Nei det nytter ikke! Jeg vet alltid hvor har mine pappenheimere!
Han vendte sig til mig: – Jeg skulde forresten spørre fra skibsreder Hagel om De ikke hadde mistet en femmer på gulvet der inne? Han trodde den måtte være Deres.
Holden så op.
– Er min svoger med?
Hans forundring forundret mig. Jeg hadde trodd de reiste sammen. Han sa han visste ikke annet enn at hans svoger var reist på jakt for en uke siden. Styrmannen talte vekslepengene langsomt op for at vi skulde bli ferdig med vårt, så han kunde komme til med sitt. Det viste sig at han hadde det snurrige telegrammet med for at jeg skulde se det med mine egne øine.
– Ha ha –.
Holden blev også tvunget til å lese det.
– Av de bedre.
– Ja det var godt det ikke var annen klasse som skibsrederen sa. Det hadde vært verre.
54– Ja. Ha ha. Det hadde vært verre. Styrmannen begynte endelig å bakke ut igjen.
– Ha ha.
– Meget verre.
– Pussig.
– Av de bedre, sa Holden stivt.
Så fortalte jeg om vesken jeg hadde glemt. Nå trodde jeg det nesten selv. Leit bare at den falt på gulvet da vi reiste oss for å gå og spise aftens.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Sigrid Boos roman Heldig ung dame kom ut høsten 1940 og handlingen er lagt til tiden rett før starten av andre verdenskrig. Krigsfrykt og urolige tider ligger som et bakteppe gjennom fortellingen, men romanen er først og fremst en morsom forviklings- og kjærlighetshistorie.
Ellen Loft er heldig og arver en million kroner fra en onkel i Amerika. Livet som «millionøse» har sine fordeler, men også en del ulemper, særlig når man bor en liten småby hvor alle vet alt om alle. Og det inntreffer også en rekke uheldige hendelser i Ellens liv.
Boo var en enormt populær forfatter i sin samtid og bøkene hennes kom i mange og store opplag. Heldig ung dame kom for eksempel ut med et førsteopplag på 7000 23. november 1940, men allerede fire dager senere måtte forlaget trykke opp et nytt opplag. Og i løpet av desember samme år kom hele fire opplag til. Romanen ble oversatt til svensk og finsk i 1941 og samme år ble boken brukt som grunnlag for den svenske filmen Ung dam med tur.
Sigrid Boo er ganske ukjent i dag, men hun var en av Norges mestselgende forfattere i mellomkrigstiden.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.