Det var dag da jeg våknet. Vinduet satt i veggen bak mig så jeg kunde ikke se ut, men en egen tindring over murflatene gav mig inntrykk av sol og vind.
Bortsett fra mig selv var ingen av personene fra nattens drama i værelset. En liten, mørk sykepleierske med bredt ansikt presenterte sig som søster Odlaug og gikk straks igang med forberedelser til vask og pleie.
– De føler Dem bedre idag?
Det gjorde ikke fullt så vondt lenger i hodet og skulderen, og jeg sa jatakk. Et øieblikk tenkte jeg å si at med det andre var det derimot akkurat ved det samme, men en følelse av såret stolthet fikk mig til å la være.
Klokken var kvart på åtte.
– Og mandag altså?
– Ja, idag begynner vi på’n igjen, sa søster Odlaug med påtatt lystighet og kom med vannfatet.
Ja. Nå begynte de på den igjen noe hvert sted rundt i Herresand. I de følgende tolv timer vilde respekten for dem som lå i sine gode senger kanskje ikke være det mest avgjørende i byens liv og 103levnet, men så vilde den stige igjen og bli til en bøig, bøigen i Herresand.
Hvilke forholdsregler hadde fru Hagel tatt i anledning mannens forsvinning?
Jeg spurte søster Odlaug om det var noe nytt i byen. Søster Odlaug visste ikke om noe. Ikke om annet enn at det skulde være lite raffinade i byen. Men søster Odlaug var av dem som trodde folk hadde godt av å mangle litt, og for henne blev det det samme, for hun brukte ikke sukker til kaffen.
Klokken?
– Dagen blir lenger når De følger hvert minutt, sa søster Odlaug. – Vet De hvad jeg vilde gjøre hvis jeg var Dem? Jeg vilde tenke på alle som ikke har noen god seng å ligge i, folk som er i krigen og på nøitralitetsvakt og sånt –.
Jeg spurte om mamma og tante Esther lå i sine gode senger. Hun så halvt undskyldende på mig.
– Dessverre er det en fjær i stykker i den divanen Deres mor ligger på. Men hun sover visst godt allikevel. Deres tante gikk hjem. Doktor Godal sa hun kunde trygt gjøre det nu.
Kvart på ni.
Nå gikk folk til sine kontorer.
Så herlig i og for sig å gå til kontoret en morgen i mars med lett hode og helt skjelett. Gå bort og titte litt på det nye kinoprogrammet, se på de nye stoffene i Jensens Manufaktur, bli tatt igjen av Hasse Holdens lange skritt. Si: – Goddag! – Goddag. – Er det dig? – Hvis du håper på det motsatte beklager jeg å måtte skuffe dig –.
Søster Odlaug kom med frokostbrettet.
104– Tenk på dem som sulter og ingen mat har, frøken Loft. Sånt hjelper mig så veldig. Jeg blev røff, rett og slett. Jeg sa jeg tenkte på en mann som lå på et gulv og var død, men at jeg ikke syntes det hjalp det spor på appetitten. Doktor Godal kom.
– Synes De vi er like hjerterå? Det er ikke lite De forlanger av folk om natten, skjønner De. Vet De egentlig hvad De vilde ha oss til?
Jeg sa at det visste jeg meget godt. I det samme jog sirener støt på støt av skrekk gjennem kroppen. En sykebil nærmet sig i rasende fart. Klokken var ti på halv ti. Den ville fart stanset utenfor med en lang, summende sluttakkord.
– Dette er som bekjent et sykehus, oplyste doktor Godal overbærende. – Det er hit sykebilene skal, så det må De ikke bli forskrekket for.
Han studerte temperaturkurven i taushet. En ny søster kom i døren. Et eget uttrykk av triumf lå over ansiktet.
– Direktør Hagel er her.
– Jeg er ferdig på blunken, sa doktor Godal. – Jeg vil bare ha litt ros her først. Det fortjener jeg nemlig. Klokken åtte idag morges ringte jeg nemlig til avdøde, som da var midt i barberingen, og sa at vi hadde en liten patient her som ikke hadde fått sove for tanken på ham. – Synes De ikke hun fortjener at De kommer og dysser henne i søvn, sa jeg.
Jeg var stum. Mere enn stum. Overveldet av en usigelig lettelse, men også forvirret av tusen ting. Et øieblikk seg det innpå mig en mistanke om at alle andre hadde rett og jeg urett, og at det 105hele bare var noe som hadde hendt i min syke hjerne. Men så var jeg sikker igjen, og før doktor Godal hadde døren var det gudskjelov kommet lyd i stemmebåndet:
– Like fullt var det ikke fantasier.
Han sendte mig et blikk, først overgitt, siden resignert.
– De er det strieste jeg til dags dato har vært ute for, og det vil ikke si så lite. Men all right – nå skal jeg be liket skrangle inn.
*
Skibsreder Hagel fylte værelset med kold vårmorgen.
Hjernerystelse eller ikke hjernerystelse, hvelv eller ikke hvelv, vi kjente hverandre nesten for lite til at han skulde komme på sykebesøk. Men det var jo heller ikke jeg som hadde bedt ham komme. Det var ikke det jeg hadde bønnfalt om. Doktor Godal smilte imidlertid tilfreds. Og nu da Hagel stod der, lyslevende og morgenfrisk, svant den likegyldighet for omgivelsenes dom som hadde vært min styrke. Alt som blev tilbake av nattens strid var et beskjedent ønske om å få kjennelse i saken, og den kunde bare Hagel gi.
– Hvordan står det til? En pakke med alle konfekteskens kjennetegn kom op av mappen. – Det gleder mig at De ser så godt ut.
– Og det gleder mig at De gjør det.
– Ja, jeg. – Han gned hendene og så fra den ene til den annen uten egentlig å feste blikket på noen av oss. – Skulde ikke jeg se godt ut som var på Kleppekollen igår formiddag? Solen tar ganske kraftig alt. Min kone blev helt brun hun. Hun 106har nå særlig lett for det. Hagel skiftet grasiøst over til sykeværelsestonen igjen. – Men det var da sørgelig dette, frøken Loft. Ja, De var aftenens sensasjon hos Kolls, hvis det kan trøste Dem. Vi var noen stykker der. Og min kone og svoger var jo øienvidner. Min kone var helt opskaket, stakkar.
– De var altså hos rektor Kolls lørdag aften, De, skibsreder? slo doktor Godal fast med armene overkors og et lett smil på lebene. – Ja, det er ikke av nysgjerrighet jeg spør, men fordi denne unge damen her har gjort sig slike sorger for Dem at De kan ikke tro det. Og efter det selskapelige samvær hos Kolls gikk De hjem til Deres gode seng, ikke sant?
– Det stemmer det. De vilde gjort Dem glimrende som advokat ved skranken, doktor, særlig da i den engelske parykken.
– Ja, ikke sant?
Herrene lo.
– Nu er det Deres tur, frøken aktor.
Det lot ikke til at skibsreder Hagel av egen drift vilde gi sig inn på tindene.
Godal moret sig over situasjonen, han. – Bare spør! Det var betydelig mere futt i Dem i natt.
Jeg spurte skibsreder hvor han hadde vært før han gikk til Kolls.
Han smilte ut i luften. – Hos tannlægen. Jeg blev litt sent ferdig, dessverre, og fikk skjenn av min kone fordi jeg var upresis.
– Ja, da husker man iallfall den ting! sa doktor Godal. – Men jeg synes ikke De skal se så molefunken ut av den grunn, frøken Loft. Hovedsaken 107er da ikke at ikke De fikk Deres vilje med hensyn til det å vekke op hele Herresand midt på natten. Hovedsaken er vel at Deres sjef lever og ånder i beste velgående?
– Det er også litt hovedsak at ikke jeg er helt gal! sa jeg.
– Skal vi snakke om hovedsak, sa Godal, – så må det være det at De har hatt en alvorlig hjernerystelse. Men gudskjelov, av og til går det godt her i livet, selvom det ikke er så svært ofte. Hagel lever og De lever og Herresandboerne har fått beholde sin gode søvn ubeskåret, og i grunnen burde vi hoppe og danse. Jeg har bare ikke tid på grunn av en operasjon, og frøken Loft har ikke riktig godt av det ennå og –.
– Og jeg må dessverre i en konferanse, fullførte Hagel og reiste sig. – Ellers føler jeg mig beroliget med hensyn til kontorets fremtid. Litt rødere roser i kinnene og De er som De pleier. Kravebenet har jeg brukket selv engang, så der blir det ingen anledning til å briske sig. Og rystelser er vi jo utsatt for daglig noen hver, S/S «Edna» gikk på en mine igår. Alle blev reddet, heldigvis.
Et fast håndtrykk. Ennå et par spøkefulle bemerkninger og litt snakk om tidene. Ennå noen gode ønsker borte ved døren – og Hagels visitt var endt. Mamma traff ham ute i korridoren, en viss opspilthet over elskverdighetene han hadde sagt preget henne minutter efterpå. Det forekom mig at jeg nå hadde ligget i en sykeseng i hundre år og sett folk komme i en dør.
Mamma forsikret glad at det var noe helt annet 108over mig nå. En kunde se på lang avstand at sykdommens demoner hadde sloppet taket. Øinene! Det var især øinene. Et slør var trukket til side. Og med hjernerystelse var det gudskjelov sånn at var det over så var det over.
– Vet du egentlig at du snakket i villelse i over halvannet døgn? spurte hun. – Om du visste hvor hjerteskjærende det var å høre på uten å kunne hjelpe.
– I over ett døgn, korrigerte jeg, kunde ikke la være å gjøre det. – Inatt var jeg jo hele tiden ved full bevissthet. Undres hvilket gammelt uthus tante Esther tok den nøklen fra?
Mamma så bestyrtet på mig. – Inatt? Kjære barn, skibsreder Hagel har jo nettop vært her lys levende –.
– Hvilket ikke forhindrer at han lørdag aften på den tid jeg blev overkjørt stod innelåst i sikkerhetshvelvet. Noen må ha hjulpet ham ut.
– Ja, hvad sa han selv?
Spørsmålet blev fremsatt i en tone som gjorde det klart at for henne var Hagels svar det avgjørende og ugjenkallelige bevis i saken.
Selv ikke da Hagel så overraskende sviktet mig, havde jeg vaklet i troen på at jeg havde rett. Nå først meldte tvilen sig. Var det allikevel altsammen hjernespinn og ikke noe som havde hendt i virkeligheten? Jeg husket jo fra før hvor livaktig det kunde stå for en det en havde drømt. Men ikke som dette allikevel. Her husket jeg hver detalj, ingenting var springende og usannsynlig, og hvor lenge jeg så tenkte på det beholdt det sin virkelighetskarakter.
109Jo mer jeg kom i tvil, jo mer blev jeg besatt av tanken på å få visshet. Men mellem mamma og mig blev det ikke snakket mere om det. Tante Esther kom og lette efter nøklen, og gav meget omstendelig hele historien til beste med den begrunnelse at jeg sikkert ikke ante at det noen sinne hadde vært snakk om noen nøkkel. Ingen på sykehuset visste heller at tante Esther hadde tatt noen nøkkel, og tante Esther visste heller ikke hvad det var i det rummet hun hadde tatt den fra, men hadde tilfeldigvis på sin vei gjennem gangen hørt veklager over at det under morgenens rengjøring hadde vært umulig å komme inn til sinkbøttene og langkostene. – Får håpe sinkbøttene har tålt fangenskapet like godt som Hagel! sa hun. Riktig taktfullt var det ikke, selv om tilstanden var i rask bedring. Nøklen blev funnet under madrassen, og tante Esther snek sig skyldbevisst avgårde med den. Det er enkelte mennesker som aldri er større og mer synlig enn nettop når de skal snike sig, og tante Esther blev simpelthen kolossal.
Den første hjertelige latter efter ulykkeshendelsen fikk jeg altså tilskjenks av tante Esther. Den styrket mig sånn at jeg fikk en idé.
Skibsreder Hagel var sloppet ut av hvelvet. Men ikke ved egen hjelp. Noen måtte ha hjulpet ham ut, og denne noen måtte det kunne gå an å opspore. I hvelvdøren fantes det hverken lås eller dørvrier på innsiden. Det var slått fast så ofte, at hvis det også var fantasifoster, da var samtlige funksjonærer hos Hagel & Co. fantasifostre.
Men det kunde de vel neppe være, i hvert fall 110var det ikke bare mig som så dem og behandlet dem som virkelig eksisterende vesener når de kom på sykebesøk. Frøken Soleng kom først, medbringende stor sammenskuddsbukett. To kroner på hver, det så jeg lang vei med det blikk som erfaringen gir. Jeg hadde jo selv så ofte stått i spissen for slike buketter og visste at det bare var midtsommers vi kunde skjære det ned til halvannen på hver. Jeg visste også hvordan hver enkelt hadde gerert sig ved anledningen. Mortensen trakk aldri de to kronene op av pungen uten å si at nå vilde han enten gifte sig eller bli syk så det en gang kunde bli hans tur også. Sånt gjorde jo buketten dobbelt kjær. Jeg startet altså med frøken Soleng. Jeg spurte hvordan hun hadde hatt det på brorens gård sist lørdag.
– Var de begynt med våronna derute? spurte jeg for å gjøre det mere lett og lekende.
– Når er De begynt å interessere Dem for sånt som våronn? spurte frøken Soleng og opfattet det som noe hun skulde le av. Dermed holdt vi på å komme vekk fra hele lørdagen. Jeg holdt krampaktig fast på landet og sa jeg alltid hadde interessert mig for onnetider. Så syntes hun ordet onnetider også var komisk i min munn, så det var ikke så greit. – Tok De buss eller båt utover? spurte jeg, og der skulde jeg begynt straks.
– Nei, tror De jeg kom utover da? sa hun. – Det blev sent den dagen. Og så hadde jeg noe å gjøre.
– På kontoret?
– Er De skjør? Ikke om noen trakk mig efter 111hårene fikk de mig på kontoret en lørdag eftermiddag.
– Men De kunde jo glemt vesken Deres f. eks.?
– Ja, det er noe annet.
– Men det hadde De altså ikke?
– Hvad da?
– Glemt vesken?
– Når da?
– Lørdag.
– Har jeg sagt at jeg glemte vesken min på kontoret lørdag?
– Ja, var det ikke det De sa da?
– Har jeg sagt det, må jeg hatt hjernerystelse jeg også.
– De var altså ikke på kontoret lørdag eftermidag?
– Nei, absolutt ikke.
Kanskje var jeg ikke så smidig som jeg burde vært. Jeg behøvde muligens ikke brukt så mange krokveier for å komme til siste spørsmålet. Men jeg hadde fått greit svar til slutt, og det var hovedsaken. Frøken Solengs alibi var i orden.
Hasse Holden hadde jeg selv sett vel avgårde til selskapet hos Kolls så ham behøvde jeg strengt tatt ikke ta i forhør. Det blev ikke anledning til det heller forsåvidt. Han var reist til Oslo i en eller annen anledning, fortalte Willy Lockert, som kom med noe post til mig.
– Var det en rystende nyhet vilde jeg ikke fortalt Dem det, sa Willy. – Det kan bli for meget av en god ting.
Det fins enkelte sykdommer som folk opfatter 112rent humoristisk, forutsatt at de ikke lider av dem selv. Faktisk tror de fleste at kusma og hjernerystelse er noe som snilde mennesker har for at deres omgivelser skal få anledning til å rive av sig morsomheter.
– Hvordan går det med loftet, frøken Loft? sa Willy. – De har hatt en aldri så liten loftsrydning, hører jeg.
Willy var ikke eier av noen nøkkel til hvelvet, men vilde en mann fra Scotland Yard dermed satt en strek over ham? En nøkkel kunde man finne, låne, stjele, det hadde vi nettop hatt det beste eksempel på.
– Du var ikke på kontoret lørdag aften du, Willy?
– Jeg nei.
– Tenk jeg syntes så tydelig det var dig jeg så smette inn gjennem døren. Men det må ha vært en som lignet.
– Lå ikke De her lørdag aften da? spurte Willy med ungdommens raske kombinasjonsevne.
Tante Esther slo til stadighet om sig med en replikk som hun øiensynlig ikke syntes noen sykehuskonversasjon skulde være foruten. Den gikk ut på at alt falt tungt i sengen. Hvad angikk det å strikke eller sy hadde jeg iallfall måttet gi henne rett, og under samtalen med Willy Lockert skjønte jeg at det heller ikke var så helt lett å drive efterforskningsarbeide på nevnte sted. Under hvilket påskudd skulde jeg få fatt i Mortensen, Bleken, vaktmester Rud og vaskekonen, fru Halvorsen? Jeg fikk vente – 113eller jeg kunde alliere mig med Willy, som var bevegeligheten selv og ikke så lite freidig.
Jeg sa at hvis han vilde gjøre mig en tjeneste skulde han få det jeg hadde igjen av millionen.
Willy snurpet fjeset sitt. – Det var ikke meget det! Da gjør jeg det heller for gammelt vennskaps skyld!
Det var øiensynlig et opdrag som for en syttenårs gutt smakte av fugl. Alt neste dag hadde jeg et dokument i hende, beskrevet med Willys lange, vindskjeve bokstaver. Det lød således:
Resultat av efterforskning i anledning visse personers gjøren og romstering lørdag aften, den 30. mars d. å.:
Bleken, Oskar, 51 år, kontorsjef, Herresand.
Han forklarer at han lørdag eftermiddag kl. 14,30 reiste med buss til Lillesand, hvor han skulde delta i dåpsceremoni som herrefadder søndag formiddag. På grunn av punktering ankom han først til Lillesand kl. 19. Hans gjøren og laden her antas ikke å interessere utover det punkt at det som blev gjort blev gjort i Lillesand, ikke i Herresand.
Mortensen, Sjur Hagbart, 36 år, kasserer, Herresand.
Vanskelig å få på gli. Uttaler dog på gjentatte påtrengende forespørsler at han sov middag til klokken 18. Da ringte hans forlovede og beklaget sig over at han ikke var kommet til kaffe kl. 17 som utlovet. Denne telefonbeklagelse varte fra kl. 18 til kvart på 19, efter hvad de andre pensjonærene hos fru Muus mer enn villig fortalte fordi de syntes det var ekstra sjofelistisk å beslaglegge telefonen på 114denne for lørdagens og søndagens avtaler så overordentligen viktige tid. Kvarteret mellem kvart på og 19 gikk med til avhentning av fornærmet dame. Fra kl. 19 til 21 er det godtgjort at paret befant sig på Bio Kino og så filmen «Heng i å elsk!» Hvad de foretok sig efter filmen er så vidt jeg kan forstå uten interesse for Dem.
Rud, Malvin, 42 år, vaktmester, Herresand.
Vedkommende forteller at han den dag hadde en radioagent oppe hos sig fra kl. 17,30 i anledning påtenkt bytte av apparat, og forlot ikke leiligheten før bortimot 19 da han hørte larm fra gaten og skjønte at noe var hendt. Siden blev han stående på gaten en nokså lang stund da det var mange som vilde ha greie på hvad som var skjedd og hvordan det hadde gått for sig. Siden blev han buden inn til barbererbarberer] rettet fra: barber (trykkfeil) Olander for å fortelle fru Olander som er sengeliggende hvordan det gikk for sig. Siden gikk han til sykehuset for å høre om det var noe nytt. Var en stund inne hos vaktmester Antonsen for å høre nyheter kl. 22. Gikk så tilbake til fru Olander for å fortelle at De levde enda. Tror han kom hjem mellem 22,30 og 23.
Halvorsen, Augusta, alder ikke til å få dradd ut av, rengjøringskone, Herresand.
Ved siden av kontorrengjøringen passer angjeldende graver for folk fra mars til oktober. Gravpasset henlegger hun fortrinsvis til lørdagseftermiddagene. Sist lørdag hadde hun kjøpt påskeliljer for utenbys frue for å legge dem på den utenbys frues avdøde manns grav. Hun hadde hørt at vannet var satt på. Men det var det ikke allikevel, og hun måtte gå 115hjem efter spann med vann. Det er nemlig bare konkurranse og brødnid når visse personer vil ha det til at hun ikke passer gravene så godt for dem som ikke kan kontrollere. Da hun gikk tilbake med det fulle spannet møtte hun sykebilen. Tenkte det kunde være artig å få vite hvem som var i den og tok veien om sykehuset. Mens hun stod der kom fru Hagel, som så forferdelig opskaket ut. – Neimen er det ikke fru Halvorsen? sa hun. I det samme kom Holden ut fra sykehuset, og han så også så opskaket ut at vidnet nesten følte sig helt overbevist om at skibsrederen var gåen. Og ikke bare hadde fru Halvorsen rengjort for ham i snart femten år, men hun hadde også sett ham lys levende for to timer siden da han kom op på kontoret just som hun tok de siste takene med langkosten. Og det rare var at aldri hadde han vært så koselig og forståelsesfull. – Bare bli De, fru Halvorsen, hadde han sagt, – jeg skal til tannlægen på momangen. Først efter at vidnet hadde fortalt dette, hadde hun fått høre at det ikke var Hagel som var blitt overkjørt. Men hun hadde gudskjelov bare sagt ting som kunde høres såvel av levende som av døde. Holden hadde gått for å telefonere til Deres mor, mens fru Hagel hadde gått videre til Kolls og ikke holdt sig for god til å ha følge med vidnet, sa vidnet, så vidnet mente at det var ofte at folks beste egenskaper kom frem når de var opskaket. Fra kirkegården var vidnet gått til sin søster for å fortelle henne om ulykken.
I og med dette tror jeg å ha fullført det opdrag De har gitt mig og håper å ha gjort det til Deres fulle tilfredshet. Jeg skal ikke ha noe for det, da det er en vennetjeneste, men jeg undres på om De kunde gjøre mig en vennetjeneste 116igjen? Bleken har sagt at han vil gi gull for å få vite hvor det er blitt av millionen Deres. Så hvist De ved leilighet kunde fortelle mig det fulle og sanne forhold, vilde jeg være Dem meget takknemlig. Noen mener at den er torpedert, men sånt er jo forferdelig å høre på for den som har kjennskap til moderne bankvesen og valutasystem.
Med håp om at W. Lockerts hemmelige oplysningsbyrå også en annen gang kan stå Dem til tjeneste, tegner jeg
Med høiaktelse
Willy Lockert,
p.t. ufriviilig volontør.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Sigrid Boos roman Heldig ung dame kom ut høsten 1940 og handlingen er lagt til tiden rett før starten av andre verdenskrig. Krigsfrykt og urolige tider ligger som et bakteppe gjennom fortellingen, men romanen er først og fremst en morsom forviklings- og kjærlighetshistorie.
Ellen Loft er heldig og arver en million kroner fra en onkel i Amerika. Livet som «millionøse» har sine fordeler, men også en del ulemper, særlig når man bor en liten småby hvor alle vet alt om alle. Og det inntreffer også en rekke uheldige hendelser i Ellens liv.
Boo var en enormt populær forfatter i sin samtid og bøkene hennes kom i mange og store opplag. Heldig ung dame kom for eksempel ut med et førsteopplag på 7000 23. november 1940, men allerede fire dager senere måtte forlaget trykke opp et nytt opplag. Og i løpet av desember samme år kom hele fire opplag til. Romanen ble oversatt til svensk og finsk i 1941 og samme år ble boken brukt som grunnlag for den svenske filmen Ung dam med tur.
Sigrid Boo er ganske ukjent i dag, men hun var en av Norges mestselgende forfattere i mellomkrigstiden.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.