Den dagen tok jeg hotellene for mig.
Det gjorde eftersøkningen litt innviklet at jeg også var eftersøkt.
Neste dag tok jeg fatt på de store pensjonatene. Lykken skulde stå mig ganske kraftig bi hvis det skulde komme noe ut av det. Det gjorde det da heller ikke. Da jeg hadde snakket med den enogtyvende stuepiken kom jeg til å tenke på at jeg like godt kunde ringt til alle disse stedene.
Det fantes flere felles kjente jeg kunde søkt oplysninger hos, men ingen som ikke øieblikkelig vilde sette sig i forbindelse med Herresand.
Siden satte jeg mig på en av benkene på Karl Johan for å følge vrimlen. Det var også en metode, men en meget slett en er jeg redd. KaldtKaldt] rettet fra: Kalt (trykkfeil) var det også. Jeg spurte en matematisk utseende herre jeg tilfeldigvis var kommet ved siden av om hvor stor prosents chanse han trodde det var for at jeg skulde finne et menneske på den måten. Han mente en titusendels chanse. Det var ikke videre opmuntrende. Da jeg kom til pensjonatet i Mariegate igjen løp jeg rett i armene på Ultra-komfyrens talsmann i Herresand. Det var for sent å snu.
136Han var i byen for å se på demonstrasjonen av den nye Ultra-Ultra komfyren, fortalte han. Aldeles strålende! Fabelaktig! Han var på mine vegne glad jeg ikke hadde bestemt mig for Ultra-komfyren. Skjebnen hadde holdt en Ultra-Ultra i beredskap for mig.
– Var det den demonstrasjonen det blev snakket om i nyhetene igår formiddag? spurte jeg og følte at med så megen list måtte jeg snart kunne bli agent jeg også.
Han slo beklagende ut med hendene. Radio hadde han dessverre ikke hatt tid til å høre på. – Men for å komme tilbake til det De spurte om, Ultra-Ultra komfyren har tre elementer og er utstyrt med grill, dertil selvfølgelig thermostat og et varmeskap som efter behag også kan brukes som kjøleskap. Kan fås i tre størrelser og er så lekker at jeg synes en husmor må komme i skade for å spise komfyren istedenfor det hun har i grytene. Syntes De den var uhu?
– De er vel opmerksom på at jeg ikke har noen million lenger?
– Ja, gratulerer! Evig eies som bekjent kun det tapte. Og for mig spiller det ingen rolle. Skulde jeg bare klare å selge komfyrer til millionærer vilde det ikke se rart ut.
– Jeg er ikke husmor heller. Hvordan vil De fikse det?
Han slo ut med hendene. – Min minste kunst, forsikrer jeg Dem. Hvordan skulde det gå for oss agenter hvis vi ikke kunde greie så pass? Skal han være høi eller lav, blond eller mørk?
– Rød!
137– Ja det er min yndlingsfarve også, sa agenten. Han skvatt til. – Mente De noe med det?
Jeg kom til å huske på at jeg alltid hadde hørt, at agenter var langt bedre sporhunder enn opdagelsesbetjenter.
Vi blev enige om en byttehandel. Rød, ung mann mot rød Ultra-Ultra komfyr av Super de Luxe modellen.
– Rød, ung mann skal bli! sa agenten. – Stol på mig. Vil De ha ham tilsendt eller henter De selv?
Vi avtalte møte neste formiddag på samme sted. Det var så meget jeg måtte huske. Ringte han til pensjonatet og spurte efter frøken Loft var det lite sannsynlig at de vilde spørre om ikke en frøken Kjeller kunde gjøre samme tjenesten.
Til avtalt tid og sted stod han der og viftet triumferende med en papirlapp. «Fru Stokstad, Mariegate 10 V» stod det på papirlappen.
– Mariegate? sa jeg himmelfallen. – Men da bor han jo –
– I huset ved siden av Dem ja! Og i samme hus som jeg er i besøk i, bare etasjen høiere oppe. Ser De den balkongen til venstre der? Der bor han. Men jeg måtte helt på den andre kanten av byen for å få greie på det. Herresand er betydligere lettvintere sånn. I det hele tatt, Oslo er fin på mange måter, men rett som det er tar jeg mig i å gå der og lengte til trappene i Herresand. Vet De forresten at De er efterlyst i radio, frøken Loft?
Så hadde han altså fått vite det allikevel. Jeg 138sa det var en av grunnene til at jeg måtte ha fatt i Hasse Holden. Han kunde nemlig si mig om jeg var rar eller ei.
– De er i tvil selv da?
– Undertiden –
– Jamen der har De jo beviset! sa agenten og lyste op. – Doktoren sa til onkelen min at den som er redd for å bli rar, han blir det ikke, men den som ikke er redd, sa han, den ser det stygt ut for.
*
Fru Stokstad, Hasses vertinne fra skoletiden, var presis sånn som jeg hadde forestilt mig henne, akkurat så mistroisk i blikket som en blir av å leie ut værelser, og akkurat så lang og spiss i ansigtet en blir av ustanselig å stå i dørsprekk bak sikkerhetslås. At hun var av gull på bunnen og dessuten laget verdens beste sursild, kunde en ikke se utenpå henne, men jeg visste jo om det, så forsåvidt var jeg bedre stilt enn andre. Hr. Holden var ikke hjemme. Han var gått ut ved ti-tiden, og hun visste ikke når han kom hjem igjen, og det var heller ikke mulig å få drevet henne til å anta noe.
Jeg gikk hjem igjen og tilbake igjen minst ti ganger den dagen. Dørsprekken hos fru Stokstad blev litt smalere for hver gang og ansiktet tilsvarende lengere og spissere. Som den millionøse jeg hadde vært og siden ex-millionøse, var jeg blitt sett på med mange slags blikk, men fru Stokstad var den første som så på mig som noe i retning av en huntiger.
139Da jeg gjorde mitt ellevte forsøk, var det en foran mig i trappeopgangen, men så høit oppe at jeg ikke kunde se vedkommende. Hasse var det i hvert fall ikke. For sikkerhets skyld saktnet jeg farten, og var bare kommet til platået mellem tredje og fjerde etasje da jeg hørte det blev ringt på i øverste etasje. En dør blev åpnet og en stemme spurte om det var mulig å få snakke med hr. Holden.
Stemmen var tante Esther.
Min første innskytelse var å rutsje nedover trappene igen så fort remmer og tøi kunde holde, men faktisk blev jeg trods panikkfølelsen simpelthen innfanget av samtalen deroppe som de bare murveggene gav sterk gjenklang.
– Ikke hjemme? Tante Esthers stemme blev rådløs og jeg formelig hørte hvordan dørsprekken smalnet. Så forstod tante Esther at hun måtte skynde sig. – Det var forresten egentlig ikke Holden jeg skulde ha tak i, sa hun fort. – Vet De, om det har vært en ung dame her og spurt efter ham? En høi, lys, ung dame?
– Ja det skal være visstl
Døren blev åpnet med eftertrykk i hele en sikkerhetslenkes lengde.
– Jeg har faktisk ikke annet idag enn å åpne døren, enda jeg holder på med fiskemat, og radioen skulde en jo også høre litt på, så spennende som det er nå.
– Jeg forstår Dem så inderlig godt, sa tante Esther og tok fru Stokstad meget bedre enn jeg hadde gjort. – Det er forferdelig kjedelig å måtte fly fra når en holder på å røre fiskefarse.
140– Den har så lett for å bli kort, sa fru Stokstad, langt på vei mot optining alt. – Og når en strever og strir vil en jo gjerne ha noe igjen for slitet.
– De kan da skjønne det. Og De må virkelig undskylde min niese, sa tante Esther. – Mitt navn er frøken Amdahl, og den lyse, unge damen er min niese – det er dessverre all grunn til å undskylde henne, sa tante Esther og pusset nesen. – Hun – hun har hatt en sterk hjernerystelse og vi er redd for at hun ikke helt har forvunnet følgene av den enda – om De forstår hvad jeg mener.
– Å gud! sa fru Stokstad. – Vil De ikke komme inn og sitte litt. Jeg har hatt en svigerinne jeg som –
Tante Esther sa hun hadde ikke rist og ro på sig til å gå inn og sitte. – Dessuten vil jeg ikke opta tiden for Dem. Det er ikke mening i at Deres fiskefarse skal bli spedd med andres sorger så å si. Hun sa ikke noe om når hun vilde komme igjen da?
– Nei. Nei jeg har hatt en svigerinne jeg som –
– Hvordan så hun ut?
– Å ikke noe for øiet akkurat.
Tante Esthers mishag var like stort som mitt, det følte jeg gjennem to etasjer.
– Liten og litt skjev sånn –
– Jamen min niese har aldri vært liten egentlig. Det vil si, efter at hun blev stor har hun aldri vært liten.
– Å Deres niese! syntes De spurte om 141min svigerinne jeg. Nei, Deres niese –. Når jeg nå vet det, skjønner jeg jo at jeg hele tiden har skjønt at det var noe rart ved henne. Hun er ikke hvad man kaller – fru Stokstad blev varsom i stemmen og det var det grunn til også – farlig –?
Tante Esther protesterte ophisset. – Nei det er ikke noe sånt, det er ikke noe sånt. Hun har det bare med å innbille sig forskjellig. Tror hun har gjort ting hun aldri i sitt liv har vært borte i osv.
– Min svigerinne hun hadde det sånn hun at –
– De tror ikke De kunde holde mig underrettet, fru Stokstad, i tilfelle hun skulde komme igen? Det vilde være forferdelig snildt av Dem om De vilde telefonere til mig. Jeg bor hos min kusine, fru professor Molløe i Parkveien. Min søster, mor til min niese altså, vil ikke riktig innrømme hun, at det er som det er. Men min kusine fru Molløe har satt alle hjul i sving. Nu venter jeg flere telefonbeskjeder hjemme hos Molløe, så jeg må nok gå igjen. Hvis min niese kommer igjen og Holden fremdeles ikke er inne, kan ikke De så be henne inn og så ringe –
Det utviklet sig til en regulær sammensvergelse der oppe. Forsiktig listet jeg mig ned og kom trygt inn i nabohuset igjen. Skjønt trygt og trygt. Hvad skulde jeg nå gjøre? Skulde overskriften over alt jeg foretok mig bli: Uheldig ung dame?
Neste formiddag så jeg ham fra vinduet i værelset mitt. Han hadde den lyse regnfrakken på sig og skrittet ut slik som jeg tusen ganger hadde 142sett ham skritte opover Storgaten i Herresand. Hadde aldri trodd at lange skritt kunde gjøre et så dypt inntrykk på mig. Jeg åpnet vinduet og ropte goddag. Men jeg befant mig nok ikke i annenetasjen i postmester Benums spissgavlede villa, Herresand. Hvis ikke stemmen min helt tapte sig før den hadde fra femte ned til gaten, blev den iallfall fullstendig overdøvet av trikk og bil. Jeg rev kåpen med mig og styrtet ned på gaten, akkurat tidsnok til å se ham i det fjerne bakerst på en trikkeplattform. Det fantes ingen bilholdeplass i nærheten heller, så selv om jeg hadde villet var det ugjørlig å opta noen filmforfølgelse.
Ved middagstider så jeg tante Esther gå op til fru Stokstad og komme tilbake igjen efter tyve minutters forløp. Først ved sekstiden kom Hasse hjem igjen. Jeg gikk ut på balkongen som hørte til værelset mitt. I dagens løp hadde det falt mig inn at det måtte kunne gjøres noe ut av den kjensgjerning at balkongene våre lå ved siden av hverandre. Dessverre var det ikke balkongsesong. Selv med tykk kåpe på blev en rødneset der ute efter et par minutters tid. Jeg ropte «Hasse» gjentatte ganger, men uten resultat. Siden tenkte jeg at det vilde vært kjekt om jeg hadde vært klatreape – eller bare et almindelig simpelt ekorn som kunde bruke halen som fallskjerm. Men nu var jeg altså Ellen Loft, og hvad kunde hun begi sig på i den retning uten å ende som en klatt nede på fortauet?
Det var akkurat idet det begynte å skumre og jeg skulde til å gå inn igen, at jeg kom på at det 143måtte gå an å spasere over hvis en bare hadde noe å spasere på. Riktignok var jeg forferdelig svimmel. Jeg var så svimmel at jeg hadde vanskelig for å balansere på en stokk som lå på jorden, hvis jeg innbilte mig at stokken gikk over en avgrunn. Men var det som av byråsjef W. Lockert antydet, at en kunde holde et kraveben sammen ved hjelp av viljen, kunde en kanskje også bruke viljen som støttestav når en skulde ut og spasere på en bordfjel mellem to balkonger i femte etasje.
En bordfjel kan en i et pensjonat få låne på den måten at en sier en skal vaske en jumper og er redd den skal bli lepet, hvis en ikke har noe å legge den i svak skråstilling på. Jeg ventet utålmodig på at den grønne lysningen på vesthimlen skulde miste litt av sin glans og styrke. Før det var mørkt torde jeg ikke skride til verket. Så var bordfjelen ikke lang nok. Jeg tenkte mig om litt, det pleier ofte hjelpe når en kommer tilkort. Siden gikk jeg ut på kjøkkenet og sa jeg skulde stryke jumperen, så om de hadde en strykefjel? En av pikene gav mig den med et blikk som sa at damepensjonærer var noe av det mest masete som fantes, nei takke til for herrer!
Strykefjelen var fin, solidere og lengere enn de fleste.
Strykefjelen rakk over. Da den var lagt til rette stod det bare igjen å begi sig. Jeg innrømmer at jeg nølte litt. Det forekom mig å være enda litt verre å sette foten på fjelen enn å stikke stortåen i Herresandfjorden i slutten av mai. Det fløi også gjennem mig at det kanskje var en litt underlig 144måte å komme inn til en ung mann på. Særlig når det ærend en fôr i var å skaffe sig attest for at en var fullt tilregnelig. Men fremgangsmåten hadde jo sine grunner. Strykefjelen var lagt der efter prinsippet om den fullgode grunn, og logisk var Hasse i hvert fall, selv om det var andre ting han ikke var. Det var fordi han var logisk han var blitt såså] rettet fra: å (trykkfeil) forrykende sint på mig. Men jeg kunde godt være litt ulogisk, som f. eks. da jeg stengte skibsreder Hagel inne i et ildfast hvelv, uten å ha noen rimelig grunn til det.
Klokken blev åtte før jeg besteg strykefjelen med et inderlig ønske om at det jeg nå var i ferd med å gjøre ikke skulde bli noe bidrag til min spesielle spalte i Herresandspressen. Midt ute på den hadde jeg et forferdelig øieblikk. Et aldeles redselsfullt øieblikk. Noen slo i ytterdøren langt nede under mig, og mekanisk bøide jeg hodet for å se. Men det skulde jeg ikke gjort. I neste sekund syntes jeg tydelig jeg stod med bena op og hodet ned, og at tyngdeloven lekte med mig som en jonglør med en tallerken. Med den siste rest av min åndskraft besluttet jeg å gjøre det motsatte av hvad jeg ellers pleide gjøre når jeg balanserte på en stokk, nemlig å innbille mig at strykefjelen lå trygt på jorden og at et hopp fra min side vilde bli det uskyldigste lille sprett. Tricket virket helt ypperlig. I neste øieblikk var jeg over, men likesom litt geleaktig i konsistensen de første sekundene.
Så hørte jeg en damestemme innenfor og gjennemlevde et par høist ubehagelige minutter. Det 145hadde vært forbundet med såpass mange vanskeligheter å komme dit jeg stod at det holdt hardt å se den mulighet i øinene at jeg var gått feil. Det fantes en annen mulighet også – den at Hasse hadde besøk av en dame – men jeg følte mig ikke stort mere tiltalt av det. Og hvad skulde jeg nå gjøre? Gå tilbake over strykefjelen? Bare tanken fikk bena til å slå krøll under mig igjen.
Men enten det var så eller så – damestemmen duret i vei den, inntil den blev avløst av en mannsstemme som sa det blev to minutters pause. Det var likesom litt flaut å bli narret av noe sånt som radio, men lettelsen var overveiende, ikke minst da jeg like efter hørte plystring innenfra. Herresandssangen i plystreutførelse kom sikkert ikke fra noen radio.
Øieblikket var inne.
Jeg banket på og tok i dørhåndtaket. Det viste sig at døren var ulåst, og en viss trang til å komme i hus seiret over mine konvensjonelle betenkeligheter. Uten at noen hadde sagt: kom inn! åpnet jeg døren, overbevist om at den som overdøvet mine bankelyder ved henført å plystre Herresandsangen, ikke kunde være noen annen enn en viss rødhåret, ung mann fra Herresand.
Men det kunde det dessverre.
Det kunde også være en viss mørkøiet, gråsprengt, middelaldrende mann fra Herresand, viste det sig, skjønt hvem skulde trodd det? Det var bare en ting som var enda mere usannsynlig enn at skibsreder Hagel plystret Herresandssangen, 146og det var at han befant sig i en hybel i Mariegate.
Jeg tror vi stod et helt minutt og glodde dumt på hverandre.
Men mens forbauselsen hos mig gled over i skrekk, forvandlet den sig til lystighet hos ham.
– Det later til at vi to har en viss affinitet til hverandre! sa han endelig med det dulgte smilet som var så karakteristisk for ham. – Jeg hadde ærlig talt ikke ventet å finne Dem her.
– Ikke jeg Dem heller! forsikret jeg og fikk også talens bruk igjen.
Hagels stemme blev enda lystigere: – Det er altså her De opholder Dem?
Jeg sa at det gjorde jeg aldeles ikke. Jeg sa det var første gangen jeg stod der i værelset. Men det lot ikke til at han tok oplysningen til efterretning.
– Her opholder De Dem, gjentok han, – mens politiet har øinene på stilker for muligens å opdage den så tragisk forsvunne Ellen Loft. Som Deres sjef burde jeg i grunnen være høist forarget over at De benytter sykepermisjonen Deres på denne måten. Men han så ikke noe forarget ut.
– De har altså stått ute på balkongen helt siden jeg kom?
Den villfarelse kunde jeg ikke la ham være i allikevel. Jeg sa jeg bodde ved siden av og hadde gått en slags benvei.
– En slags benvei?
Han gikk bort til vinduet. – All right, øinene glitret megetsigende, – det ser usannsynlig ut, 147men jeg frykter ikke for min forstand av den grunn.
– Ikke for min heller?
– Ikke med mindre De for alvor holder fast ved at De kom luftveien.
– Jamen det gjør jeg. Jeg har bare fryktelig liten lyst til å gå samme veien tilbake igjen.
– Sier ikke noe om det.
– Men hvis fru Stokstad får øie på mig ringer hun til min tante. Og hvis Hasse kommer –
– Men er det ikke ham De venter på da?
– Jo. Det vil si, jeg visste ikke at De var her.
– Nei, det forstår sig, sa Hagel.
Han sa noe mere også, men jeg hørte ikke hvad det var, så intenst lyttet jeg til det som nettop da gikk for sig utenfor. En dør med patentlås blev åpnet og lukket. Siden var det noen som snakket sammen. Tok jeg ikke meget feil var det Hasses stemme og fru Stokstads. Nå kom han, selvfølgelig. Hagel sa noe hele tiden, men jeg opfattet ikke et kvekk, så fullstendig var tankene mine koncentrert om å slippe vekk, slippe vekk for enhver pris. Jeg vurderte i rask rekkefølge kottet, skapet og servanten og fant dem utjenlige til gjemmested. Det eneste jeg hadde å gjøre var å gå tilbake over strykefjelen igjen. Så kunde det være Hagels tur til å tro han hadde sett syner. – Frøken Loft var her nettop! vilde han si til Hasse. – Hun gikk ut den veien der. Og så vilde det være Hagels tur til å bli sett på som litt utilregnelig, og han vilde ha inderlig godt av å kjenne hvordan det var.
148I løpet av et sekund hadde jeg tatt min beslutning. Idet jeg mumlet noe om at jeg vilde overraske, forsvant jeg ut på balkongen igjen, klatret op på strykefjelen, løp over og kom over. Det gikk forsåvidt bedre når jeg ikke hadde tid til å tenke. Jeg trakk strykefjelen inn som en annen vindebro. Det var ikke så helt lett å manøvrere den gjennem døren. Mens jeg bakset som verst opdaget jeg at jeg ikke var alene i værelset. På en av de harde småstolene satt tante Esther rett op og ned og så på mig.
Jeg kunde ikke la være å le. Men det var selvfølgelig det siste jeg burde gjort. Selv om tante også virket temmelig eksaltert, var forskjellen den at hun befant sig i den heldige situasjon at hun hadde lov til å være det.
For første gang studerte jeg for alvor på hvordan jeg skulde legge mitt vesen an for at det skulde virke mest mulig normalt. Le måtte jeg ikke. Spøke måtte jeg ikke. Munterhet virket eksaltert. Men altfor alvorlig måtte jeg heller ikke være og fremfor alt ikke likegyldig. Det virket sløvt. Skiftende stemninger var visstnok et stygt tegn. Det vilde bety at jeg hørte til den manisk-depressive typen. Det beste var å være rolig, bare ikke så rolig at det ledet tanken hen på apati.
For mig gjaldt det nå for enhver pris å vinne tilliten tilbake. Altså lot jeg mig omfavne med avmålt ro, mens jeg tenkte på hvor lenge det var normalt å la sig omfavne av tante.
149Jeg slapp heldigvis å bli med hjem til Molløes. I stedet blev det redd op for tante i mitt værelse.
Hun vilde ha greie på hvorfor jeg var reist hjemmefra på den måten.
Jeg sa rolig at det var på grunn av tvingende omstendigheter. Det var en jeg absolutt måtte treffe. Tante Esther trykket mig til sin barm igjen og spurte om jeg ikke vilde betro mig til henne. Rolig betrodde jeg henne at jeg måtte treffe Hasse Holden da han antagelig kunde bevise at det jeg hadde sagt om innestengingen i sikkerhetshvelvet var sant. Ovenpå det pusset tante Esther nesen både vel og lenge. Det hjalp visst lite at jeg var rolig når jeg fremdeles holdt fast ved den fikse ideen.
Rolig spurte jeg tante Esther hvordan hun hadde fått greie på hvor jeg var. Litt motstrebende fortalte hun at hun hadde truffet agent Pettersen fra Herresand. Det falt mig inn at da var det ikke usannsynlig at hun også hadde kjøpt Super de Luxe-modellen av Ultra-Ultra komfyren. Hun innrømmet at hun iallfall hadde skrevet navnet sitt på noe som han hadde kalt sluttseddel. Jeg oplyste henne rolig om at da fikk vi to Ultra-Ultraer til huset.
Så begynte hun plutselig å hulke. Det skulde vært mig. Jeg vet ikke hvilken kasus jeg da vilde blitt henregnet til, men godartet hadde den neppe vært. Jeg sa rolig at hvis det var for komfyrenes skyld hun gråt syntes jeg det var overflødig. Av noe godt kunde en ikke få for meget.
150Så var det ikke for komfyrenes skyld hun gråt, sa hun, men fordi det var så uhyggelig at jeg var så rolig.
Dette var et litt nedslående resultat av mine anstrengelser, men jeg besluttet likevel å holde linjen.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Sigrid Boos roman Heldig ung dame kom ut høsten 1940 og handlingen er lagt til tiden rett før starten av andre verdenskrig. Krigsfrykt og urolige tider ligger som et bakteppe gjennom fortellingen, men romanen er først og fremst en morsom forviklings- og kjærlighetshistorie.
Ellen Loft er heldig og arver en million kroner fra en onkel i Amerika. Livet som «millionøse» har sine fordeler, men også en del ulemper, særlig når man bor en liten småby hvor alle vet alt om alle. Og det inntreffer også en rekke uheldige hendelser i Ellens liv.
Boo var en enormt populær forfatter i sin samtid og bøkene hennes kom i mange og store opplag. Heldig ung dame kom for eksempel ut med et førsteopplag på 7000 23. november 1940, men allerede fire dager senere måtte forlaget trykke opp et nytt opplag. Og i løpet av desember samme år kom hele fire opplag til. Romanen ble oversatt til svensk og finsk i 1941 og samme år ble boken brukt som grunnlag for den svenske filmen Ung dam med tur.
Sigrid Boo er ganske ukjent i dag, men hun var en av Norges mestselgende forfattere i mellomkrigstiden.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.