XIII

Hurtigruten østover anløper Herresand ved halvsyvtiden og ligger en time ved bryggen for å kulle og forskjellig. Bunkre, heter det visst.

Den timen pleier de reisende benytte til å bese Herresand. Det var det advokat Steinarson hadde gjort. Han hadde da også fått se en trafikkulykke like som noen hovedstaden kunde by på.

Gjennem W. Lockerts hemmelige oplysningsbyrå sivet sannheten om den forsvunne amerikaarv raskt ut i byen. Mamma og tante Esther kom bestyrtet fra byen og syntes det var fryktelig at selv sykdomsfantasier kunde bli omdannet til rykter på kort tid. At det var mulig for en Herresandsboer å arve en million var en kjensgjerning de høist møisommelig hadde tilegnet sig, og bare høist møisommelig lot de sig overbevise om at millionen var forsvunnet igjen. Men selvfølgelig – da journalister og fotografer påny troppet op, skjønte de jo at noe måtte det være i det. Begge tok det forsåvidt rolig. Det hadde vært festlig å ha en million i familien, det hadde det vært, men det var ikke til å komme bort fra at den hadde rokket 118ved naturens orden. Det var ikke efter naturens orden at man f. eks. kunde slå i stykker en tallerken av serviset med hollandsk svibelmønster uten å behøve å gremme sig. Det var ikke efter naturens orden å kjøpe armbåndsur med briljanter uten å ha spinket gjennem måneder for å kunne gjøre det. Det var knapt nok at briljanter i det hele tatt var efter naturens orden i en by som Herresand.

Selvsagt var det ikke noen gledelig nyhet, men det fantes kompensasjoner selv om de ikke lot sig uttale med rene ord. Det hele blev mere oversiktlig, mere avstemt efter en god, gammeldags samvittighet. Og man fikk tilbake den kostelige rett til å beklage sig, en rett som Herresand øieblikkelig hadde fratatt både millionens eier og dens pårørende. Tante Esther kunde igjen gå inn i hvilken som helst butikk og klage over prisen på varene uten å risikere at noen nebbet butikkdame straks kom med hentydninger. Og det ene med det andre.

Likevel var journalisten fra Herresands Dagblad ikke i stand til å få en eneste av oss til å uttale at penger ikke bragte lykke. Overskriften blev derfor en noe annen enn sist, det skulde også bare manglet, «Har vi klart det uten en million før, håper jeg vi skal klare det herefter også, sier uheldig ung dame.» På billedet hadde avissverten gjort oss til sydlandske skjønnheter alle tre, og sånt dulmer utrolig. Artiklen åpnet med denne tirade: frøken Ellen Loft, som nu nærmest må ansees som fast medarbeider i vår sensasjonsspalte, har i disse dager vært utsatt for en sjelelig 119rystelse som, i tillegg til den legemlige, som vi kunde berette om i mandagsnummeret, må være høist følelig.

Det beste av alt sammen var at intervjuet tilfeldigvis stod i Herresands Dagblad for Iste april, og så var det ingen som trodde et dust av det. Alle var stolte av å ha gjennemskuet aprilspøken, til tross for at den var litt usedvanlig i formen. Og tante Esther som hadde sukket og stønnet og riktig forsøkt å ta sitt mon igjen i en samtale med fru Benum angående sykehusregninger, var blitt kontant avvist av den ellers så elskverdige dame, som sa at hvad skulde vi i staten si.

Samme dag fortalte Willy, som kom med månedsgasjen i en konvolutt, at Hasse Holden hadde fått stilling i Oslo.

Fått stilling i Oslo?

– Undskyld at jeg får krampelatter, sa jeg.

– Å værsågod, sa W. Lockert generøst. – Jeg for min del synes det er ergerlig fordi hans gjøren og laden på et visst tidspunkt er uopklart. Har De noen anelse om hvor mange klokken var da han ringte til Deres mor?

Ringte til mamma? Hadde Hasse Holden ringt vilde jeg hørt om det ikke bare ett men hundre ganger, akkurat som jeg hadde hørt hundre ganger om oversøsterens telefonopringing, skjelvingen i knærne, proppen i halsen, tåken for øinene, bilturen gjennem gatene, skrekken da vesken var glemt så chaufføren ikke kunde få betaling og alt det andre. Hadde Hasse Holden ringt vilde jeg hørt hvert ord tusen ganger. Det er nemlig det med å ha familie om sig at ikke 120bare skal en måtte skjule eventuelle skuffelser, men en skal også måtte se familien gjøre anstrengelser for å skjule eventuell medfølelse, og til slutt hadde jeg virkelig ligget og håpet på at en viss rødhåret ung mann skulde trine inn av døren bare for at mamma og tante Esther skulde slippe å tro at det gjorde mig noe at han ikke kom.

Stilling i Oslo?

– Undskyld hvis jeg ler mig ihjel, Willy! sa jeg.

– Værsågod, sa W. Lockert. – Men var jeg Dem vilde jeg utsette det litt. Hvis De har interesse av å komme til bunns i den lagune som forefinnes i hans gjøren og laden fra det øieblikk –.

– Lakune, sa jeg. – Lagune er en slags havbukt.

– Jamen havbukter er nettop noe det gjelder å komme til bunns i, sa W. Lockert uforstyrrelig. – Den havbukten jeg tenker på ligger mellem det øieblikk Holden forlot fru Hagel til det øieblikk han ringte på hos Kolls og undskyldte at han var en time for sent ute. Var jeg Dem vilde jeg reise til Oslo sporenstreks. Reisepengene har De i konvolutten her og allting. Hvis det altså er Dem noe om å gjøre å få forklart Dem –.

– Nå tror jeg det rabler for byrået, sa jeg.

Byråets innehaver så sig om efter hatten. Jeg måtte til å formilde ham. Hvis jeg reiste, sa jeg, hvad med kravebenet? Og med hodet? Qg minefaren? Og hvad skulde jeg si hjemme?

Lockert mente at vanskeligheter var til for å overvinnes. Minefaren kunde undgaaes ved at 121man benyttet buss. Hodet så pent ut utvendig, og det klarte en sig utrolig langt med, ofte lenger enn godt var. Kravebenet burde selvfølgelig helst vært fikset, men jeg fikk holde det på plass ved hjelp av viljen. Hvad man ved en sånn anledning skulde si hjemme var et problem som W. Lockert ikke på noen måte undervurderte. Jeg fikk et visst inntrykk av at han anså de spørsmål som omfattet foreldre og foresatte som noe av det kinkigste han var borte i. Men – man hadde alltid den utvei når man måtte reise bort og ikke vilde angi grunn, at man kunde efterlate sig en lapp med noen få beroligende ord, f. eks. «Reist bort i nødvendig ærend. Vær ikke redd og let ikke efter mig.»

Jeg sa til Willy at det var et svineheld at jeg var slompet bort i byrået hans. Jeg hadde først trodd det var en helt ny institusjon, men det var kanskje ikke tillellet?

– En må jo ha noe å interessere sig for, sa Willy og fingret litt undselig med hatten, – når at faren min absolutt vil at jeg skal være frimerkesleiker hos Hagel. Det var forresten Holden som satte mig på det. Det var han som gav byrået mottoet jeg nevnte også: Vanskeligheter er til for å overvinnes.

Det interesserte mig å høre om han hadde hatt noen vanskeligheter å overvinne på vegne av Holden.

Han nølte litt. Det var dette med taushetsplikten. Spørsmålet var om den var bindende nu da den ene parten var reist for godt. Jeg uttalte at jeg syntes ikke den kunde være det. Willy gav efter.

122– Jo, Holden – han hadde nærmest hatt fast abonnement –.

W. Lockert så på mig med hvad jeg til den dag hadde kalt troskyldige blå øine. Jeg følte mig imidlertid ikke overbevist om jeg vilde komme til å gjøre det mere.

– Det var særlig hvilken vei De tok på søndagsturene Deres han vilde ha greie på. Enda byrået tar dobbelt takst for søndagsarbeide i henhold til arbeidervernloven.

– Willy! sa jeg og satte mig op, protestene fra venstre skulder var heldigvis ikke så uttalt lenger. – Jeg som trodde du var opover ørene forelsket i Elsa Tommelstad tvers over gaten. Du stod jo og hang på den porten hver bidige søndag morgen?

– Op over ørene? sa Willy indignert. – I Elsa Tommelstad? Jeg stod i og arbeidet jeg. Det var det jeg gjorde. De støtte forbausende ofte på hr. Holden i vinter, gjorde De ikke det? Når De gikk på ski og sånn?

– Jo, igrunnen – når du sier det.

– Ja, da er byrået fornøid. Deres tilfredshet er vår tilfredshet – det mottoet har jeg funnet på selv.

Jeg sa at hvis jeg hadde ant at jeg blev skygget, da –.

– Skygget er for sterkt sagt. Det ordet vil han ta sig forferdelig nær av.

– Jammen nå er han jo reist.

– Ja, det er det. Innehaveren av Lockerts byrå stirret et øieblikk frem for sig i dumpt mismot. – 123Det kommer til å bli trist på kontoret fremetter. Gørr. Så liddeli vittig som Holden var. Han er den vittigste jeg har kjent. Mye vittigere enn Hagel.

– Ja, hvem sier at Hagel er vittig?

– Sier? Det er vel nok at en ser. Hvert skjørt i byen liker Hagel. Det er ikke et lokk som ikke –.

– Det kan vel være andre ting en vittighet som teller.

Willy så på mig og skjelte intenst, det gjorde han alltid når han tenkte hardt. Men hvad som enn hendte – i det øieblikket måtte jeg ikke le av W. Lockert.

Ved døren stanset han og så på mig med et uttrykk av rettferdig harme. – Jeg skjønner forresten ikke – hvis De skjønner hvad jeg mener?

Jeg skjønte hvad han mente, og der og da innrømmet jeg overfor W. Lockert at jeg hadde tenkt for meget på penger selv om de ikke akkurat var gått mig til hodet. Først hadde jeg tenkt på de pengene jeg hadde fått, og siden på dem jeg hadde mistet. En skulde kunne tenke både på det ene og det annet på samme gang, det var det en skulde.

– Båtte på kjærlighet og penger ja! sa byråinnehaveren og gliste stort. – Det vilde være fint! Det fineste av alt.

– Nåja!

Det er det med å omgåes folk som er meget yngre enn en selv at en straks får forpliktelsen til å virke opdragende, så jeg forholdt mig noe reservert til dette siste utbruddet. Og at jeg ikke 124akkurat så reservert ut da han et par sekunder efter stakk hodet inn av døren, gjorde ikke noe, så fullstendig opslukt var han av den morsomhet han var iferd med å begå.

– De kan bli en Holden dame igjen, De! ropte han som en siste hilsen den dagen.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.