Jeg sa farven het «rystende rød» og var lansert av Schiaparelli. Jeg forklarte at den var helt ny, men at neste år vilde alle mennesker i Herresand gå i rystende rødt fra isse til fotsåle.
– Ja men kan du ikke vente med den til da da? sa tante Esther med håp i stemmen.
Snakker om rystende lyseblått.
Mamma, som har lest moderne opdragelsesbøker og vet at de unges pågangsmot ikke må knekkes ved unødig kritikk, sa hun syntes den var søt, men at det var modig av mig å ville gå med den.
– Der kan du høre! sa tante Esther.
– Høre? Mot er da en beundringsverdig egenskap.
Klokken var halv syv om morgenen og jeg var nettop kommet fra bryggen. Å gyve rett inn i småbymentaliteten på den måten kostet på. Jeg tok mig sammen med en kraftanstrengelse og lot mig dirigere til vinduet for å se på liljene som var sprunget ut siden jeg reiste. De var vidunderlige forresten, svære, flammerøde. Og siden kom mamma med kaffen. Og siden måtte jeg høre om de to nye tennene den lille hos Benums i første 56etasje hadde fått, og om veldet av kranser i begravelsen til kaptein Mørland og om alle tilfellene av omgangssyke. Det meldte sig med øresus og frysninger i ryggen. Tante Mie hadde ligget i tre dager.
Og så hadde agenten for Ultra magasinkomfyren vært der to ganger i anledning av en ny type i pastellfarver, rødt, grønt og blått, med thermostat og varmeskap.
Og så var det kommet et vindusbrev fra Undertøimagasinet. Urmaker Gunvaldsen hadde ringt op og spurt når jeg kom tilbake. Turnforeningen ventet at –.
– Men vi glemmer jo rent å spørre hvordan det gikk hos advokat Steinarson, ropte mamma. – Hvordan var han? Var han av den elskverdige sorten?
– Jeg har alltid innbilt mig at det var noe islandsk ved ham. Var det det? spurte tante Esther. Og når trodde han pengen blev disponible.
Her burde jeg mannet mig op.
Her kunde jeg gjort det. Med noen få ord kunde jeg fått sagt det.
Sannheten måtte jo frem før eller siden. Jeg kunde ikke fortsette å spille den rike arving i det uendelige. Det forbød sig selv.
Men av en eller annen grunn lot jeg leiligheten gå fra mig. Jeg hatet å skuffe. Sannheten måtte tilflyte dem litt efter litt. Den påkjenning som skjedde suksessivt var ingen påkjenning.
Jeg visste jo nå med sikkerhet hvad som hadde vært i veien med min måte å bli rik på. Den hadde skjedd for plutselig. Det var det som 57skilte mig ut og satte mig i en særstilling. Når det nå gjaldt å ta skrittet tilbake til den store hop av små lønnsmottagere, var det om å gjøre å undgå sensasjonen. Mine nærmeste omgivelser såvel som Herresands befolkning måtte få det inn med skjeer. Helst teskjeer. Eller aller helst mokkaskjeer.
Med små doser vilde det kanskje ta måneder før sannheten var nede, men da vilde det skjedd smertefritt, og ingen vilde finne noe synderlig rart ved det at en person som hadde arvet en million blev svindlet og ikke fikk en øre. Sånt hendte både ute i den store verden og i Herresand. En kunde ikke vente annet slik som livet nå engang var, og menneskene.
Riktignok krevdes det en enestående beherskelse av den som skulde forestå en hel bys tilvenning, det skjønte jeg alt ved de første ordene jeg sa. Det var bare så vidt jeg ikke skalv i munnvikene da jeg oplyste mamma og tante Esther om at det nok kunde ta et par måneder enda.
Så kom de til å huske på sølvrevene.
En mann var kommet op med fire sølvrever. Han sa jeg hadde bestilt dem sist vinter en gang.
Jeg hadde helt og holdent glemt mannens eksistens. Nå demret det for mig. En mann med en revefarm var kommet op på kontoret og hadde tatt op bestillinger, og hvad kan en ikke våge sig på av avtaler bare det de gjelder ligger tilstrekkelig langt ute i fremtiden? Jeg hadde våget mig på fire. Vilde ha jakke. Hasse Holden hadde på forskudd kalt mig Alaskakongens datter og sagt at det kunde vært titelen på en bok da han var gutt.
58Tante Esther kom med armene fulle av lubne, silkebløte, gnistrende vakre dyreskinn. Hvite halespisser sopte om henne alle vegne. Styrtet jeg op og favnet dem? Nei, jeg gjorde ikke. Jeg tyllet fort i mig to kopper kaffe til. Mamma slengte en om halsen. Amdahlene hørte til de morgenoplagte, i mig hadde Loftene like ofte overtaket. Mamma slengte en til om sig og blev borte i skinn. Mamma var vokset op i rekkebarnas tid, den gang da familiefaren satt myndig ved bordenden og guffet i sig biffen på sin grøtspisende families vegne. Det blev man liten av. Jeg var vokset op i en tid da barn blev stappet med tomater og bananer av foreldre på slankekur. Det blev man stor av. Men det fikk så være at en datter var større enn sin mor, forfengeligere enn datteren måtte moren iallfall ikke være. På ny kom den der latterlige følelsen over mig at bare ikke de eldre forsumpet, fikk det bli det samme med en selv.
Med der gjorde jeg mig iallfall unødige bekymringer.
– Jeg nekter å ha samvittighetsnag på dine vegne, Ellen, sa mamma og så utfordrende, ikke på mig, men på tante Esther. – Personlig kan jeg ikke komme utenom min opdragelse, det skjønner jeg mere og mere. Min samvittighet er avstemt for noe i retning av en pen liten mårboa til søndagsbruk og vilde aldri tåle en belastning på fire sølvrever. Men jeg har med velberådd hu forsøkt å opdra dig anderledes, Ellen. Forsøkt å gjøre dig robust og unervøs.
Var det robust og unervøs hun sa? Moderne 59opdragelse var det mest enerverende som tenkes kunde. I sin tid var jeg nesten blitt et nervøst vrak av å gå og vente på at mamma skulde sette sig ned med mig i tiltalende omgivelser og på en vakker måte sette mig inn i livets mysterier. Jeg skjønner fremdeles ikke hvordan det skulde gått om ikke jeg hadde hjulpet henne over de verste uttrykkene. Antagelig hadde vi sittet der og snakket om amøber og infusjonsdyr den dag i dag. Robust og unervøs? Jeg var så det titret i mig. Opdradd til å tåle en belastning på fire ubetalte sølvrever var jeg i hvert fall ikke.
Jeg drakk en kopp kaffe til og sa jeg var lei av sølvrever. De hang på alle mennesker. Jeg vilde forsøke å selge dem og kjøpe rødrever i steden. Tante sa det ikke fantes mere kaffe. Mamma sa plutselig at hun syntes jeg så trett og blek ut.
Blek, sa hun. Der kom det altså endelig. Som den røde og hvite piken jeg var hadde jeg hele mitt liv fablet om at noen skulde si til mig: – De er så blek, frøken, hvad er det som er hendt? Med det burde alle røde-og-hvite piker vite at når det så endelig skjer, ja så er det en grunn til at en blir blek, en grunn som sannsynligvis også gjør at en ikke kan nyte det spørsmålet en har fablet om før innsovningen hver aften i sit liv.
Hele den dagen holdt jeg mig hjemme. Det var den siste dag av ferien.
Jeg hadde før erfart at en kunde lulles inn i en egen trygghet ved å holde sig uberørt av inntrykk utenfra. Lulles inn i kjedsommelighet også selvfølgelig, men det var en ting for sig.
Jeg higet efter hverdagslig ro og trygghet. 60Efter ganske almindelige dager uten sinnsbevegelser. En visste jo ikke hvor herlige de var før en hadde mistet dem.
Fire sølvrever! Det begynte å gå over skaftene! Det skulde se nydelig ut om en måtte trekke rundt med en fast parkeringsplass for sjelekvaler.
Jeg gjorde hvad jeg kunde for å lulle mig inn i den trygghet som fulgte med å holde sig innen hjemmets lune vegger, det hjem som heldigvis ennå hadde sine gamle møbler og ikke var blitt de moderne, lyse, likesom svevende fatamorganastuene jeg hadde sett for mig i tankene. Innimellem prøvde jeg også å tenke litt. Problemene krevde sin løsning, og jeg trodde å ha lagt merke til at det hjalp å tenke så sant en kunde få det til.
Spare og spinke.
Spinke og spare.
Det var ikke så meget annet jeg kunde gjøre. En angivelig millionøse var på mange måter hindret i å utnytte de muligheter for fortjeneste som fantes. Ikke kunde hun synge for dørene. Ikke ta jobber som opvartningspike. Ikke måke sne, ikke sope gaten. Ikke selge konvaller i konvalltiden, ikke blåveis i blåveistiden.
Nei spinke og spare. Det var det eneste. Så vilde jeg være gjeldfri om en ti år kanskje. Efter den dag skulde tall være bannlyst fra mitt liv. Da vilde jeg kjøpe en tønne og leke Diogenes. Iallfall om sommeren.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Sigrid Boos roman Heldig ung dame kom ut høsten 1940 og handlingen er lagt til tiden rett før starten av andre verdenskrig. Krigsfrykt og urolige tider ligger som et bakteppe gjennom fortellingen, men romanen er først og fremst en morsom forviklings- og kjærlighetshistorie.
Ellen Loft er heldig og arver en million kroner fra en onkel i Amerika. Livet som «millionøse» har sine fordeler, men også en del ulemper, særlig når man bor en liten småby hvor alle vet alt om alle. Og det inntreffer også en rekke uheldige hendelser i Ellens liv.
Boo var en enormt populær forfatter i sin samtid og bøkene hennes kom i mange og store opplag. Heldig ung dame kom for eksempel ut med et førsteopplag på 7000 23. november 1940, men allerede fire dager senere måtte forlaget trykke opp et nytt opplag. Og i løpet av desember samme år kom hele fire opplag til. Romanen ble oversatt til svensk og finsk i 1941 og samme år ble boken brukt som grunnlag for den svenske filmen Ung dam med tur.
Sigrid Boo er ganske ukjent i dag, men hun var en av Norges mestselgende forfattere i mellomkrigstiden.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.