Heldig ung dame

av Sigrid Boo

II

Herresand ligger ved kysten og er en by på ni tusen sjeler. Måkeskrik og dampskibsul er våre spesielle lyder.

Vi har to brygger som vi gjør en masse ting på. Fins ikke den onge som ikke har plumpet i sjøen der, ikke den unggutt som ikke har hoppet bukk over fortøiningspålene, ikke den unge pike som ikke har vrikket sine høie heler i plankesprekkene i forvirring over de sterke blikk som plutselig kunde bli henne til del fra hurtigrutens promenadedekk.

Langs bryggene går husmødrene og ser med myndig vurderende blikk ned i fiskeskøiter og reketrålere. På dem går byens bedagede borgere aftentur, og åh! hvor det kunde bli ryddet op i verden fra våre brygger hvis bare noen vilde høre. Og i le av lagerhuset sitter gamlingene og ser utover sjøen, som selvfølgelig ikke er hvad den var da de var unge, men allikevel er noe av det som minst har forandret sig. Fra bryggene er det også vi nyter solopgangen, et naturfenomen som kunde være bra nok hvis det falt på en mere passende tid og ikke blev påduttet oss av et dampskibsselskap som lar vestgående hurtigrute anløpe Herresand ved femtiden om morgenen.

16Så har vi et par kanaler med noen broer over. Det er det som gjør at Herresand heter Nordens Venedig i selskapstaler og ved varemessen i august. Videre har vi nytt elektrisitetsverk med derav følgende skatteprosent, ordfører som eksellerer i fine fremmedord på gale steder, bautasten av veldedig konsul med tulipaner foran og politikonstabler som blir tykke i tjenesten.

Finest i Herresand er de gamle, innfødte konsulfamiliene. Efter det de gamle skipperfamiliene. Efter det de gamle losfamiliene. Efter det de innfødte av alle andre yrker. Efter det innflytterne som er lavest på stigen, da selvfølgelig ikke medregnet de ugifte mannspersoner som visstnok danner en særklasse over alt i verden og ikke behøver spise en søndagsmiddag på egen bekostning om de ikke vil.

Pappa var innflytter, mammas familie er ren Herresand. Hos mig ruller altså en blanding i årene og tro mig, jeg merker det. Jeg er ikke som den ekte Herresanding villig til å like blodpølse med hvit saus for tradisjonens skyld eller til å gjøre juleaftener verre enn andre aftener ved å gjennemlide risengrøt og lutefisk. Og i dystre høstaftener når gatene er kjellermørke og buelamper svinger i stormen lyder Loftenes stemme i mitt indre og ber mig fly fra denne sivilisasjonens utpost.

Men Herresandblodet? Joda, jeg merker det også. Når jeg kommer ut og folk sier «De som er fra provinsen» og «hvordan er det med sånt i provinsen?» så synes jeg straks det er noe rørende ved Herresand, og før jeg vet ordet av det brauter 17jeg løs på Herresands vegne. Da er det Amdahlene som går igjen i mig. Jeg sier det er landets dyreste by om jeg skjønner at det imponerer, og jeg sier det er landets billigste by om jeg skjønner at det imponerer, og jeg sier at Herresand har landets beste fotballspiller, og det imponerer bestandig.

*

Men bo i Herresand og arve en million – det var uvirkelig.

I en by som Herresand vilde det for så vidt vært meget enklere å arve noe sånt som femti tusen eller der omkring.

Det vilde vært betydelig enklere.

For det første vilde jeg da straks trodd det selv. Femti tusen var en pyntelig, men ikke usannsynlig sum.

For det annet vilde andre også straks akseptert det som en hendelig lykke. Femti tusen var hvad et menneske i Herresand passelig kunde arve hvis det tilhørte en pen, vindskibelig familie.

For det tredje vilde jeg sloppet den der rare, svevende følelsen av å være en person i en farse. Og sist, men ikke minst – avisene vilde ikke hatt noen interesse av en arving til femti tusen, men rolig overlatt byttet til ligningsvesenet alene.

Men å arve en million i dølgsmål, det gikk ikke. Og forresten vilde jeg på forhånd heller ikke innsett fordelene ved det. Sånt må det erfaring til, og jeg hadde faktisk ikke arvet noen million før.

Pressen var altså først på pletten. Så kom handelens menn. Allerede før jeg var gått til kontoret neste morgen hadde to stykker gjort mig sin opvartning. 18Radioagenten kom ikke lenger enn til entrédøren, men agenten for Ultra-magasinkomfyren kom på en eller annen måte helt ut i kjøkkenet og fikk som et første ledd i sin kampagne gjennemheglet komfyren vår. Han lovte å komme igjen.

Da jeg kom hjem til middagen, var det på ny to riktig pene, unge menn der, hvorav den ene lå under sofaen og lette efter kontakten. Denne gang var det representanter fra Fylkesavisen. Mamma satt og var helt bortkommen i sitt eget hjem, som alt delvis var ommøblert efter fotografens behov. Fremdeles under inntrykk av pressens makt gikk hun med på å la sig fotografere i selvbrodert korsstingsstol med mig på stolarmen. Siden blev jeg knipset i kjøkkenet med en stekepanne og i stuen under onkel Augusts billede, foruten at jeg måtte svare på en rekke spørsmål som kunde fått oraklet i Delfi til å vri sig.

Hvad jeg tenkte gjøre med alle pengene? Om jeg vilde fortsette på kontoret? Hvad jeg mente om den unge pike av idag? Om jeg havde vært min onkels yndlingsniese? Om jeg havde noen hobby? Om jeg likte røde tånegler? Om jeg ikke havde en liten historie å fortelle om mig og onkel August? Den kunde gjerne være morsom. Hvad jeg syntes om ekteskapet? Hvad jeg følte i det øieblikk jeg fikk vite at jeg var blitt millionøse?

– Er De nødt til å bruke uttrykket millionøse? spurte mamma, men så varsomt, så varsomt.

Hun fikk da også et vennlig svar, rett skal være rett. Den unge, pene journalisten forklarte henne at egentlig nødt var han ikke. – Men det er 19da bare humoristisk og morsomt, fru Loft. Det er godt stoff dette her, skal jeg si Dem. Denne urdrømmen, vet De. Askepottlegenden og alt det der. Gjør sig glimrende i et søndagsnummer. Folk elsker å lese om den hvem lykken tilsmiler –.

– Også når de kjenner den lykkelige personlig? spurte mamma, lett tvilende.

– Ja, selvfølgelig.

Det var oplagt at et begrep som misunnelse ikke kunde anerkjennes av et søndagsnummer. Først da det hele var over, og vi var alene igjen, kom vi på hvad som var den dypeste årsaken til de ulystfornemmelser som martret oss. Å komme i avisen uten at det var tale om prestasjon av noe slag – gikk det an? Hvad vilde folk si? Vilde ikke hele byen trekke på nesen? Kanskje le?

Intervjuet kom i Fylkesavisens søndagsnummer under overskriften «Penger alene gjør ingen lykkelig, sier heldig ung dame.»

Gikk det ikke an å få vite sånt på forhånd så en kunde rettet på det? Et par av onklene ringte op og lo ubehersket i telefonen. Jeg fikk den første anelse om hvad det vilde si å slepe på familien Amdahl gjennem tykt og tynt. Hadde vi ringt op til onkel Henrik da han i et intervju uttalte at det var stor arbeidsløshet, blandt sykepleiersker på grunn av lav sykdomsprosent, men at han håpet det vilde bedre sig? Hadde vi det?

Selve intervjuet vilde slett ikke vært så verst om det havde handlet om mennesker vi ikke kjente i en by vi ikke kjente. Vi kunde så inderlig godt se for oss «den vennlige, hvitmalte villaen 20med blek novembersol over takets røde tegl», men postmester Benums spissgavlede, lett malingslitte hus i Løkkeveien, Herresand, var det ikke nei. Hverken mamma eller jeg var overhodet i stand til å opdage at noe i intervjuet var identisk med noe i virkeligheten. På billedet av oss begge var mine ben kommet for nær kameraet og minnet ikke så lite om to tømmerstokker. Forhåpentlig skjønte folk hvordan det hang sammen, men for mig var det faktisk et øieblikk da jeg ikke riktig visste om et sånt ulykkestilfelle kunde opveies av allverdens gods og gull.

Flere venninner ringte op og sa de vilde ramme inn billedet.

Da jeg kom på kontoret den lørdagen havde Fylkesavisen samlet en hel tilskuerskare om sig.

– Av noe vakkert kan en aldri få for meget, uttalte Hasse Holden og skulte i retning av det mindre heldige benparti.

Selv kontorsjef Bleken kom ut og strakte hals for å se.

– Deres mor tar sig fremdeles godt ut, konstaterte han.

Tok sig godt ut? Mamma? Jeg blev ordentlig paff. Jeg hadde virkelig aldri vurdert mammas utseende, men sannsynligvis bare gått ut fra at den som var hele en og tyve år eldre enn en selv ikke egentlig hadde noe utseende.

– Er det redwood de heter de kjempetrærne i Kalifornia? spurte Holden fromt.

Så hadde vi hørt Hagels stemme utenfor, og jeg hadde snappet Fylkesavisen og kastet den i ovnen. Hasse Holdens halvhøie vits om at det var så 21varmt der fordi en brente stor kubb, hadde han selvfølgelig ikke forstått, og skibsreder Fredrik Hagel var ikke den mann som strevet for å opfatte sine underordnedes morsomheter, selv om den underordnede tilfeldigvis var hans svoger.

*

At tingene skulde forandre sig synderlig før dollarne var der, hadde ikke falt mig inn. Men det viste sig at penger virker selv på avstand. Frierbrev kom fra distriktets mere eller mindre tullinger og tiggerbrev fra noen hver. Folk snudde sig efter mig på gaten til jeg blev svak i knærne, og til fremmede blev jeg vist frem som en severdighet. Sånt får en til å tenke på hvordan en virker på folk, og det blir en igjen nervøs av. Folk har så høist forskjellig smak. Mens noen for enhver pris vil ha folk beskjedne, synes andre beskjedne folk er kjedelige. Og mens noen synes det er flott å bruke penger, synes andre det fornemste en kan gjøre er å gå i sine gamle filler.

Det var dette med gammel kultur da, som familien havde det så travelt med. Å arve i dølgsmål var betydelig mere nobelt enn å bli offentlig utskreket som dollarprinsesse, men det var det nå altså ikke noe å gjøre ved. Nu fikk en heller se å bøte på ulykken ved ikke på noe sett og vis å optre som den nyrike. Tante Mie, som er gift med onkel Nils, kunde ikke bli trett av å fortelle om en styrtrik dame hun hadde vært passasjer sammen med på tur til Nordkapp. Hatten kunde efter sigende feire femogtyveårsjubileum og så heller ikke en dag yngre ut, og kåpen hadde tre 22sikkerhetsnåler foran. Men hun skulde ha verdens største samling av rosafarvede briljanter, og det var da også en professor ombord som hadde sagt at «ekscentrisitet er bouqueten av vellagret rikdom».

Med denne lille og sikkert vellagrede historie mente tante Mie sikkert ikke at jeg skulde gi mig til å kjøpe ting bare de var unyttige og usynlige. Antagelig mente hun bare å antyde at ingen ting vilde virke mere vulgært enn om jeg f. eks. dukket op i ny skinnkåpe en måned efter at jeg hadde arvet. I løpet av praktisk talt ingen tid visste nemlig hele byen at jeg hadde vært inne hos buntmaker Müller og prøvet den gråverkskåpen som stod i vinduet og sagt at jeg vilde tenke på den.

Opinionen i Herresand var avgjort imot kjøpet av gråverkskåpen. Man var kommet så langt på året alt at det kunde ikke være nødvendig. Og den som hadde gått i stoffskåpe hele sitt liv, kunde vel alltid greie det et par måneder til. Kjøpet av ny hatt skjedde derimot så plutselig at opinionen ikke fikk høve til å ta standpunkt før efterpå. Til gjengjeld klarte den snart å få mig til å ønske at jeg ikke hadde kjøpt noen hatt. Det var så sin sak å bli stanset for hver tiende meter med et utrop om at det var lett å se jeg hadde arvet –.

Enda jeg var fullt på det rene med at dette i grunnen var kostelig var jeg plutselig ikke i stand til å more mig over det. Plutselig fant jeg det utålelig. En bagatell som gjentok sig hundre ganger var ikke noen bagatell. Holdningen overfor den nye hatten fremkalte faktisk et anfall av forfølgelsesvanvidd 23hos mig, heldigvis av rent forbigående natur.

Nei da hadde forretningsstanden i Herresand en ganske anderledes rummelig opfatning av hvad som anstod sig en arving.

– Jeg skulde være bra dum hvis jeg skulde vente med å fikse mig til jeg blev hundre år, sa frøken Smilemo, innehaversken av Undertøimagasinet, i en fortrolig tone som antydet at hun her gav mig kremen av sin livserfaring. – Var jeg som Dem vilde jeg kjøpe mig noe riktig lekkert.

– Jeg eier ikke penger, frøken Smilemo.

– Psss, penger! blåste frøken Smilemo, og det var som om hun knapt vilde ta ordet i sin munn så usselt var det. – Det er ingen som snakker om penger her. Jeg sier det til kundene jeg: Dansa min docka når du är ung, när du blir gammal blir du för tung!

Agenten for Ultra-magasinkomfyren hvislet også foraktfullt da jeg spurte om prisen.

– Vi kommer jo til å regne det som reklame at vi har solgt en magasinkomfyr til Dem så prisen skal De ikke bry Dem med. Om De betaler om en måned eller to eller om et år eller to spiller ingen trille, sa agenten. – Det absolutt eneste som betyr noe for oss er at De liker komfyren. Efter fire måneders forløp kunde jeg skrevet en hel bok om følgene av å arve en million i en by som Herresand.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Heldig ung dame

Sigrid Boos roman Heldig ung dame kom ut høsten 1940 og handlingen er lagt til tiden rett før starten av andre verdenskrig. Krigsfrykt og urolige tider ligger som et bakteppe gjennom fortellingen, men romanen er først og fremst en morsom forviklings- og kjærlighetshistorie.

Ellen Loft er heldig og arver en million kroner fra en onkel i Amerika. Livet som «millionøse» har sine fordeler, men også en del ulemper, særlig når man bor en liten småby hvor alle vet alt om alle. Og det inntreffer også en rekke uheldige hendelser i Ellens liv.

Boo var en enormt populær forfatter i sin samtid og bøkene hennes kom i mange og store opplag. Heldig ung dame kom for eksempel ut med et førsteopplag på 7000 23. november 1940, men allerede fire dager senere måtte forlaget trykke opp et nytt opplag. Og i løpet av desember samme år kom hele fire opplag til. Romanen ble oversatt til svensk og finsk i 1941 og samme år ble boken brukt som grunnlag for den svenske filmen Ung dam med tur.

Les mer..

Om Sigrid Boo

Sigrid Boo er ganske ukjent i dag, men hun var en av Norges mestselgende forfattere i mellomkrigstiden.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Følg Bokselskap i sosiale medier

Instagram      Facebook
Bluesky          X

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.