Haken ved en i hast besluttet reise er at en nesten alltid får betenkeligheter i det øieblikket fremkomstmidlet setter sig i bevegelse.
De første par milene i bussen hadde jeg nok å gjøre med å overbevise mig selv om at det virkelig fantes visse grunner til å sette avsted slik som jeg gjorde. Jeg følte mig så tvers igjennem lettferdig som bare den kan gjøre som aldri har foretatt en reise uten at et visst ritual av forberedelser er gått forut. Hvad tante Esther vilde si hvis hun opdaget at jeg hadde reist avgårde uten så meget som å dampe et eneste plagg med fuktig klæde, våget jeg ikke tenke på.
På spisebordet hadde jeg lagt en papirlapp. Den tok sig riktig dramatisk ut mot den mørke ekeplaten.
«For å undgå unødig meningsutveksling om hvad jeg som rekonvalesent måtte tåle eller ikke tåle, meddeler jeg på denne måte at jeg er reist til Oslo i viktig konferanse. Fall ikke i avmakt, folkens! Reisen har ingenting med hvit slavehandel å gjøre. Mor dere godt mens jeg er borte. Syltetøiet står i kjelleren.» Jeg håpet at mamma og tante Esther vilde bli beroliget av den løsslopne tonen.
126Det var unektelig et savn at jeg ikke engang for mig selv kunde diske op med noen av de vanlige grunner for en reise. Det var ikke ferie, og ingen hadde bedt mig komme på besøk. Jeg var rekonvalesent, men skulde ikke til kursted eller læge. Reisen hadde ingen forretningsmessig hensikt, og den var ikke rettferdiggjort hverken av bryllup, barnedåp eller sølvbryllup. Jeg skjønte der jeg satt og rystet i bussen, at jeg tross alt hadde begått få handlinger i mitt liv som ikke var logisk underbygget. Men da var det vel også på tide at jeg begikk en.
Selvsagt gikk det an å leve videre uten noen gang å få bevis for at skibsreder Hagel hadde stått innestengt i sitt eget sikkerhetshvelv, men hvis han hadde gjort det og noen hadde låst ham ut, ønsket jeg å avgi forklaring om min andel i saken. Å finne en mann låst inne i et praktisk talt lufttett rum, var jo ikke noe en gjorde hver dag. Sluttelig hadde jeg en hilsen å overbringe fra en viss driftig ung mann i Herresand til en viss rødhåret mannsperson som for øieblikket opholdt sig i Oslo, så når alt kom til alt var ikke reisen så dårlig begrunnet som jeg fra først av hadde hatt følelsen av. I hilsenen skulde jeg gi uttrykk for at Herresand hadde så få virkelig vittige og eleverte personer i sin midte at den hadde ikke råd til å avse noen til andre byer. Ganske i forbigående kunde jeg også nevne at det var sløie tider for byrået. Bleken generte sig ikke for å prutte ned til femogtyve øre selv om han hadde lovet gull.
127Da jeg først hadde lagt Herresand bak mig svant betenkelighetene forbausende fort. Vi humpet av gårde på telebløte veier langs vårlige kratt og glitrende vann, gjennem ensformige landskaper som allikevel ikke trettet. Efter tre timers kjøring hadde vi jernbanestasjonen hvor bussen korresponderte med toget. Her var det fønvind og en mildt sløret himmel som speilte sig i vannblanke isperronger. Toget var over en halv time forsinket, og kaffe i tykk kopp med seige smultringer til blev nydt ved marmorbord sammen med selskapssyk mandalsdame som hadde en kusine i Herresand.
– Kjenner De Ellen Loft? sa hun.
– Nei, gjør De? sa jeg.
– Nei, jeg har bare lest om henne, sa damen fra Mandal, som forresten hadde grønne øredobber og sort føllskinnskåpe. – Det stod et stykke i en Mandalsavis iforgårs. Tenk jeg tror jeg vilde sprukket jeg! Arve en million og så bli snytt for hvert øre. Verden er jamen full av leielse.
– Det er det den er.
– At noen kan være så stygg å gjøre sånt! Jeg har forresten hørt at det er gått litt rundt oppi tørkeloftet til den samme frøken Loft.
– Ha ha, den var fin!
– Ja ikke sant? Det var mannen min som kom med den. Han er nokså kvikk og humoristisk av sig. Selskapsmenneske i grunnen. Men De som er fra Herresand vet vel bedre beskjed om henne enn jeg. Jeg syntes jeg hørte at hun lå på hospital?
– Det var fordi hun blev overkjørt det.
128– Ja en ulykke kommer sjelden alene –
Damen fra Mandal sa det med den stemmen som fremkommer ved at man holder en sukkerbit mellem tennene og suger kaffen inn gjennem den, og himlet medfølende over kanten av koppen. Men om aldri så medfølende var det efter denne samtalen nesten nødvendig for mig at vi kom fra hverandre i trengselen på toget.
Videre skramlet jeg i stappfull tredjeklasses kupé. Jeg følte mig lett, fri og glad. Jeg hadde ikke lenger noen forpliktelser som styrtrik arving, hvilket ikke vilde si at jeg ikke når som helst vilde gjøre hvad som helst for å få dem igjen, bare det var håp om det. Det vilde jeg nemlig. Men det var ikke minste håp. Forhåpningene og forpliktelsene var ballast som brutalt var blitt kastet overbord av andre, den store triste hemmeligheten hadde jeg til slutt lempet ut selv, og derfor følte jeg mig som en ballong som steg og steg.
Ingenting i verden er som ballongfølelsen. Du kan sitte timevis på hard trebenk uten å merke det, du kan se en mann stange sig utrettelig i tennene uten at det gjør dig noe, du kan rulle forbi de tristeste myrlandskaper og du synes ikke du har sett noe skjønnere, du kan sitte rett overfor en dame fra Flekkefjord og med den største sinnsro se henne lese om din egen ulykke.
Heller ikke blev jeg forvirret da hun plutselig la brillene sammen og skubbet avisen over til mig. – Det må De lese! sa hun bydende og pekte på overskriften: Uheldig ung dame. Stykket handlet om en viss frøken Loft fra Herresand som 129hadde arvet o. s. v., o. s. v., og jeg leste det gjennem med stor interesse.
– Vedkommende skal være blitt sinnssyk, oplyste avisens eierinne. – Og opriktig talt – jeg forstår henne. Det er en helt normal reaksjon. Jeg vet ikke hvad som skulde kunne veie op et sånt uhell.
Under vanlige omstendigheter vilde jeg vel svart: «Nei, De kan så si» eller noe annet like fornuftig. Men nå kunde jeg plutselig ikke se noen grunn til at jeg ikke skulde si hvad jeg mente selv til en sedat dame fra Flekkefjord med kritisk ansiktsuttrykk. Jeg sa at hvis en kunde tenke sig at skjebnen trådte frem for oss med en pengesekk i den ene hånden og alt mulig annet i den andre hånden, vilde vi selvfølgelig velge pengesekken, men –
– Velge pengesekken ja, og siden kjøpe alt det han hadde i den andre hånden. Det var hvad jeg vilde gjøre hvis jeg traff ham. Gid han kom til mine kanter også!
– Hvis ikke alt var tilkjøps da?
Damen fra Flekkefjord lo overbærende.
– De er så ung at De har lov til å snakke sånn. Men jeg kan fortelle at det er svært lite som ikke er tilkjøps. I Deres alder tenker en selvfølgelig at kjærlighet og en liten rød stuge nede ved sjøen kan opveie alt, og det er forsåvidt av de misforståelser verden ikke kan undvære –.
– Har De aldri følt hele Dem som en ballong? spurte jeg.
Hun så forskrekket på mig. – Ballong?
– Ja.
130– Nei heldigvis, sa damen. Det var selvfølgelig leit å se tilliten svinne i blikket og raskt byttes ut med det motsatte, men det gjorde mig ikke så svært meget heller. Mannen med tannpirkeren holdt op å pirke, konen som tygget lefseklining holdt op å tygge og den unge piken som knekket nøtter med tennene var holdt op å knekke. Det var bare mannen som drakk øl som ikke holdt op å drikke, men han veltet to av flaskene under setet, så jeg tror i grunnen han var interessert han også.
Det var litt vanskelig å forklare hvad jeg mente.
– Kjenner De ikke den følelsen av å sveve over grantoppene?
– Nei heldigvis! sa min reisefelle for annen gang, og det med eftertrykk. – Jeg vilde være livende redd.
– Den følelsen kan nemlig veie op alt annet, og den er ikke å få tilkjøps.
– Joda, sa mannen med flaskene, og blandet sig inn. – Den følelsen den koster akkurat fire kroner og femogtvve øre efter siste prisstigning på bayer. Og hvis De vil helt op i stratosfæren koster det – –
– En følelse er i alle tilfeller av et så flyktig stoff, sa damen fra Flekkefjord og overdøvet mannen med flaskene, – at den neppe er i stand til å veie op noe som helst. Det vet bare ikke dere unge. Hvis De fikk snakke med denne frøkenen fra Herresand som det står om i avisen der så skulde De få høre.
– Jamen jeg er henne!
Presentasjonen var forsåvidt ganske virkningsfull. 131Det blev så stille i kupéen et øieblikk som det over hodet kan bli i en kupé når toget går gjennem skjæringer. Og siden gikk vi inn i tunnel. Men da vi kom ut av den, hadde min vis-vis fått munn og mæle igjen.
– Det kan ikke være mulig! sa hun. – Jeg vet nemlig ganske bestemt at hun ligger på sykehus.
Jeg sa jeg var kommet ut for to dager siden, men hun fortsatte å protestere så lenge at hun til slutt fikk mig nesten overbevist om at det ikke var mig som satt der i kupéen. Og siden – på hotellet i Oslo var det under sterk tvil jeg skrev mig inn som Ellen Loft.
*
– Jeg vilde gjerne tale med hr. Holden.
Portieren kom til med sitt forbindtligste smil. – Hr. Holden reiste lørdag. Han flyttet visstnok til en slektning. Alt her på hotellet var nemlig forutbestilt i anledning det store skøitestevnet –
– Men han opgav vel den nye adressen?
Portieren så efter i kortregisteret.
– Frøken Ottilie Holden, Skogveien 37.
Tante Tilie altså. Jeg hadde da hørt om henne. Det var hun som aldri kunde si en ting bare en gang, men øieblikkelig fortsatte med å fortelle tingen om igjen. En måtte ha god tid skulde en bo hos tante Tilie, hadde jeg hørt.
Hun så søt ut forresten med grått, florlett hår i gardinfasong rundt et rødmusset ansikt.
– Hasse? Nei tenk han er flyttet. Det var så kjedelig så, en søster av mig dumpet nemlig overraskende 132ned her omtrent på samme tid og jeg har jo bare den ene gjestesengen. Men værsågod kom inn. Jo De må da komme inn. Nei, Hasse er nok flyttet han. Det var så leit så. En søster av mig dumpet nemlig overraskende ned her omtrent samtidig, og da jeg bare har den ene gjestesengen er det ikke så greit. Så dessverre, Hasse han –
Jeg satt en liten stund på kanten av en stol inne i en koselig stue. Tante Tilie skrudde radioen ned litt.
– Men jeg skrur ikke helt ned, for jeg må høre nyhetene, så derfor skrur jeg aldri helt ned, for jeg må jo høre nyhetene, men jeg kan skru ned til lavt.
Jeg sa det var mig om å gjøre å treffe hennes nevø. Jeg var nemlig ansatt hos Hagel &. Co. og hadde en beskjed fra hans svoger. Frøken Holden forsikret mig tre–fire ganger på rad at hun brant efter å høre hvordan den søte Annie og den bedårende Fredrik hadde det, og da det til slutt var gått op for mig at jeg måtte passe mere på i svingene, fikk jeg endelig svart at de hadde det godt. Og like efter klarte jeg å få presset inn spørsmålet om hvor Hasse bodde nå.
Så visste hun det ikke.
– Han sa han skulde ringe, men enda har han ikke gjort det, skjønt han sa han skulde ringe, og det ligner ikke Hasse ikke å gjøre det. Men han var ikke riktig i kulør denne gangen, og enda har han ikke gjort det, skjønt han sa at –.
Så kom nyhetene i radio, og jeg kunde ikke forstyrre henne med farveltaing, nei ikke før 133sportsnyhetene kom. Dem viste hun selv likegyldighet for. Under de elskverdigste avrundinger og gjentagelser nådde vi omsider døren, men her fanget hallomannen påny vår interesse ved med smeltende røst å meddele, at nu kom en efterlysning.
De første ordene fikk blodet til å hamre i årene mine.
«Ellen Loft forsvant fra sitt hjem i Herresand 5. april og eftersøkes av sine nærmeste, da hun har vært meget syk og man frykter for hennes sinnstilstand. Hun er 23 år, høi med kraftige skuldre, har askeblondt hår båret i såkalt pagefasong, gråblå øine, temmelig høie kinnben og klar hudfarve, almindelig nese. Hun er antagelig klædd i gråblå drakt med liten beret i samme farve. Det er bragt på det rene at hun aktet sig til Oslo og er tiltrådt reisen med buss som korresponderer med Oslotoget på Rise stasjon kl. 13. Oplysninger bes meldt –»
– Hvad var det nå De het igjen? spurte frøken Holden. Denne gangen nøide hun sig plutselig med én setning.
Under den siste del av efterlysningen hadde jeg forutseende akt mig helt ut i entrédøren.
– Frøken Kjeller, sa jeg fort. – Men jeg vet jo utmerket godt hvem Ellen Loft er. Herresand er en liten by. Hun blev overkjørt for en stund siden. Det var virkelig synd det. Ja, ja, tusen takk, frøken Holden, og undskyld bryderiet –.
Jeg overtok like godt hennes eget trick og var langt nede i trappen før hun kunde komme til. To meget betenkte øine var det siste jeg så av 134henne. Tok jeg ikke feil så de efter farven på klærne mine.
Jeg gikk sporenstreks til hotellet og byttet den blå drakten med den grå kåpen. Det var vemmelig å tenke på at de hjemme var urolige for mig, men ringte jeg, vilde det snart være forbi med min bevegelsesfrihet. Jeg betraktet skuldrene mine i speilet og siden kinnbenene. Plutselig husket jeg at jeg stod innskrevet i hotellboken som Ellen Loft. I en fart slengte jeg ned i kofferten igjen de par tingene jeg hadde tatt op, ringte ned og bad om regningen. Hotellkarer burde ikke ha blanke knapper, jeg kvakk riktig grundig da han kom for å ta bagasjen.
Siden fikk jeg fatt i en Aftenpost og gikk ut for å søke værelse. Det forekom mig å være det tryggeste for en som var eftersøkt. Jeg bestemte mig for det første det beste jeg kom til, et lite værelse i et pensjonat i femte etage i Mariegate.
Så ofte var jeg av vittige personer blitt kalt frøken Kjeller at jeg nesten følte det som om det var mitt eget kjødelige navn jeg opgav til vertinnen.
Det første jeg gjorde i det nye værelset var å skrive noen linjer hjem og forsikre at jeg hadde det bra og be dem ta efterlysningen tilbake. Det var forferdelig vanskelig å skrive selv disse få linjene, når jeg ikke kunde skrive som det falt sig, men først og fremst måtte tenke på at det skulde lyde normalt.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Sigrid Boos roman Heldig ung dame kom ut høsten 1940 og handlingen er lagt til tiden rett før starten av andre verdenskrig. Krigsfrykt og urolige tider ligger som et bakteppe gjennom fortellingen, men romanen er først og fremst en morsom forviklings- og kjærlighetshistorie.
Ellen Loft er heldig og arver en million kroner fra en onkel i Amerika. Livet som «millionøse» har sine fordeler, men også en del ulemper, særlig når man bor en liten småby hvor alle vet alt om alle. Og det inntreffer også en rekke uheldige hendelser i Ellens liv.
Boo var en enormt populær forfatter i sin samtid og bøkene hennes kom i mange og store opplag. Heldig ung dame kom for eksempel ut med et førsteopplag på 7000 23. november 1940, men allerede fire dager senere måtte forlaget trykke opp et nytt opplag. Og i løpet av desember samme år kom hele fire opplag til. Romanen ble oversatt til svensk og finsk i 1941 og samme år ble boken brukt som grunnlag for den svenske filmen Ung dam med tur.
Sigrid Boo er ganske ukjent i dag, men hun var en av Norges mestselgende forfattere i mellomkrigstiden.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.